mar 082014
 

I Aftenposten i går skrev Ingunn Økland en interessant kommentar om hvordan “reservasjonslegene” har fokusert på noe folk flest ikke liker å tenke på; samvittighet. Og hun skriver:

… samvittigheten har en lang tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. At samvittighetsspørsmål i dag så ofte har et religiøst bakteppe, er ikke minst et symptom på at den rådende fornuften er sekulær, i hvert fall i nordiske land.

Å ville beskytte fosteret ut fra religiøs overbevisning, er et mindretallssynspunkt som nettopp av den grunn blir en samvittighetssak.

Før debatten blusset opp før jul, hadde vi nesten glemt, eller fortrengt, at de finnes, disse helsearbeiderne som mener det er galt med abot. Etter de radikale konfliktene på 1980-tallet, med desperate aksjoner av prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa, har den kompakte majoritet dominert i offentligheten.

Det kan ganske enkelt skyldes en kollektiv enighet om lovverket. Og når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.

Samvittigheten er åpenbart kommet i miskreditt, sammen med moralen og skyldfølelsen. Ingenting av dette vil vi vurderes i lys av lenger – ikke som enkeltmennesker, ikke som samfunn. …

Økland illustrerer så dette med tekster av Torborg Nedreaas og John Irving, og avslutter slik:

… I senere tid har også den norske forfatteren og legen Marianne Mjaaland vært opptatt av spenningen mellom rettighet og moral, men på 2000-tallet gikk det ikke uten å bli beskyldt for å skape skyldfølelse. Som samfunn skal vi med god grunn føle skyld for de høye aborttallene, var hennes svar.

“Hans samvittighet var ren, han brukte den aldri”, sa den polske satirikeren Stanislaw Jerzy Lec.

Kanskje er det den egentlige utfordringen fra samvittighetsapostlene? De minner oss om at det finnes noe som kan kalles samvittighet, selv om vi ikke helt vet hva det er.

Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av den kompakte majoritet, det være seg helsearbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen.

Nettopp fordi det norske lovverket står fjellstøtt, burde i hvert fall offentligheten hos oss kunne romme et åpent ordskifte om samfunnsmoral og samvittighetsuro i abortsaken.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)