apr 242015
 

Innvandrer2015status

Statistisk sentralbyrå har presentert de siste tallene for innvandrere i Norge, inkl. barn født i Norge av to innvandrerforeldre. (Beskrivelsen er nesten som å lese om medlemmene i Den katolske kirke i Norge.)

Per 1. januar 2015 var det omlag 805 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (669 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (136 000). Til sammen utgjør disse gruppene 15,6 prosent av Norges befolkning.

I Norge bor det personer med bakgrunn fra 222 forskjellige land og selvstyrte regioner. Det er flest innvandrere fra Polen, Sverige og Litauen.

Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Høyest andel i Oslo og Drammen, hvor innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 32 og 27 prosent av befolkningen i 2015.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er i gjennomsnitt mye yngre enn befolkningen som helhet. Blant innvandrere er det mange unge voksne. Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 prosent er over 60. De barna som innvandrere har fått etter at de kom til Norge er enda yngre. Over halvparten er under 10 år, 80 prosent er under 20 år og kun 1,7 prosent er over 40 år.

Det er stor variasjon i hvor lenge innvandrere har bodd i Norge. Noen grupper, blant annet de med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Marokko har bodd lenge i Norge, mens innvandrere fra de nye EU landene – spesielt Polen og Litauen har bodd her kort, de fleste under fem år. ….

apr 232015
 

Eivor Oftestad skriver i Vårt Land for et par dager siden at “De aller fleste foreldre «outsourcer» seksualundervisningen til 
det offentlige”. Hennes artikkel åpner slik:

Det offentlige kontoret Sex og Samfunn underviser årlig alle tiendeklasser i Oslo. De gjør en stor og viktig jobb. Allikevel traff ikke undervisningen min datter eller vennene hennes da klassen hadde besøk. Hun fortalte at hun opplevde det veldig invaderende å måtte tre kondomer på plastpeniser i klasserommet, å bli informert om analsex, porno og andre muligheter. Budskapet de fikk var at alt er greit: tidlig debut, sen debut, porno, ikke-porno, sølibat, tilfeldig sex, trofasthet, hetero, homo, trans, anal, vaginal, oral. Det gjelder bare å finne sine egne grenser og ta en beslutning: Hva vil jeg? Hva er jeg klar for?

Når Sex og Samfunn sier at alt er greit, er det fordi ingen skal få skamfølelse. Hvis noen har debutert som 13-åring og har et aktivt seksualliv i ungdomsskolen, skal de ikke føle at de er dårligere enn andre. Og hvis gutter i klassen ser på porno, kan man ikke si at porno er no’ dritt. Sex og Samfunn vil ha kommunikasjon med alle, lista må ligge lavt. Intensjonen er god.

Det er ingen som er uenige i nytten av seksualopplysning, men det er heller ingen selvfølge at den skal være som i dag. Helt fra starten har den offentlige seksualopplysningen vært et politisk og ideologisk prosjekt. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke.

I flere tiår var Karl Evang en av de nasjonale strategene og ledet Helse-
direktoratet. På 30-tallet kunne han si at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen slik den ble i det moderne Norge. Han var formann av Sosialistiske legers forening – foreningen som i 1971 opprettet kontoret som i dag er Sex og Samfunn. Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Moralen er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom. …

Oftestad skriver også at hun “tror det er et stort sprik mellom denne politiske moralen og det foreldre ønsker å si til barna sine”, og at “det neste jeg kommer til å gjøre nå, er å informere skolen til barna mine om at jeg ønsker en alternativ undervisning. Den de får i dag er langt fra nøytral.”

Det siste hun skriver er også ekstra aktuelt, siden skolen det vel her er snakk om er den katolske St Sunniva skole i Oslo.

apr 222015
 

På NLM-bloggen kan vi lese et interessant innlegg om Skriften og Tradisjonen. Først refereres det til art. 9 i konsilets dokument Dei verbum, som lyder slik på norsk: “Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet.”

Deretter fortsetter artikkelen:

When we speak of Scripture, it’s clear (or clear enough) what we are referring to: the contents of the Bible, the canon of writings established by the Church. But when we speak of Tradition, what exactly are we referring to? Where, to put it more concretely, do we meet up with or run into Tradition? When do we find ourselves in its presence? How do we know we’re dealing with “Sacred Tradition”—which the Council says is part of the very word of God!—and not with mere “traditions of men” that may or may not be from Christ the Lord?

Dom Mark Kirby, Prior of Our Lady of the Cenacle Monastery in Ireland, speaks of “the age-old law that grounds and shapes both Catholic doctrine and the Catholic moral life: Lex orandi, lex credendi, lex vivendi.” …

Dom Mark comments on the first of these components: The lex orandi is the enactment of the sacred liturgy; it is composed not only of texts, but also of the whole complexus of sacred signs, gestures, and rites by which, through the mediating priesthood of Jesus Christ, men are sanctified and God is glorified. The sacred liturgy itself—being the Holy Sacrifice of the Mass, the other sacraments, the Divine Office, and the various rites and sacramentals found in the Church’s official liturgical books—is the Church’s theologia prima. … The Church’s primary theology is not something invented by learned men; it is found in the givenness of the liturgy, the primary organ of the Church’s authentic tradition.

This conclusion is echoed in the eloquent statement of Fr. Louis Bouyer: “It is in the celebration of the liturgy’s mysteries, and in all of the new, mystical, and communal life flowing from it, that the Church maintains in unity the perpetual and perpetually living consciousness of the immutable deposit of faith entrusted to her.”

More succinctly still, Pope Pius XI declares: “The liturgy is the principal organ of the Church’s ordinary Magisterium.” A contemporary anonymous writer draws out the implications of this special status:
The liturgy is the primary font or source of our knowledge of revelation. … [I]t is the ordinary, normal context wherein Christian worshipers encounter the divine realities in such a way as to participate in them contemplatively and prayerfully. Encyclicals and councils serve the primarily didactic purpose of informing the intellect of the individual truths of faith—a necessary thing in the Christian life. But the liturgy does this and more. The liturgy is where this formation of the intellect bears its fruit in the living out of faith. ….

apr 212015
 

Søndag 26. april kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter påske som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Ordet MODICUM går igjen flere ganger I messen; i evangeliet og som her i kommunionsverset: Módicum, et non vidébitis me, allelúja: íterum módicum, et vidébitis me, quia vado ad Patrem, Allelúja, allelúja. – En liten stund, og dere skal ikke se meg, alleluja; og atter en liten stund, og dere skal se meg, – for jeg går til Faderen, alleluja, alleluja.

Epistelen begynner med ordet CARISSIMI: Høytelskede, jeg legger dere på hjerte at dere som fremmede og utlendinger holder dere fra sanselige lyster som strir mot sjelen, og la deres ferd mellom hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for disses skyld prise Gud på besøkelsens dag. … …

apr 182015
 

Cardinal-Francis-George

Det var ikke uventet, men likevel trist, at kardinal og erkebiskop i Chicago fra 1997 til høsten 2014, Francis George, nylig døde. Jeg la merke til ham da han en kort periode var erkebiskop i min kones hjemby (Portland, Oregon) før han kom til Chicago. Og siden han er blitt sammenlignet med kardinal Ratzinger (som har vært min favoritt siden jeg ble katolikk i 1994), har jeg med interesse og glede fulgt kardinal Georges arbeid. John Allen skriver her om ham, bl.a.:

…. Widely acknowledged as the most intellectually gifted senior US prelate of his generation, George was once dubbed the “American Ratzinger.”

Like German Cardinal Joseph Ratzinger, who became Pope Benedict XVI, George’s clear and strongly stated positions on issues such as abortion, contraception, and the Catholic liturgy could be either celebrated or reviled — and he drew both reactions, repeatedly — but they could never be ignored.

George’s abiding passion was the relationship between faith and culture, and especially the urgency of a “New Evangelization,” meaning a new missionary zeal in Catholicism.

After his appointment as archbishop of Chicago in 1997, and especially during his three-year term as president of the US Conference of Catholic Bishops from 2007 to 2010, George was the Vatican’s go-to figure in the United States and one of just a handful of American prelates whose reputation and influence reached around the Catholic world. …

apr 082015
 

2015preikestolen
Stavanger Aftenblad melder at Lonely Planet har Preikestolen øverst på sin liste over “most breathtaking viewing platforms”, og tar med begrunnelsen slik:

“Sometimes it’s best to leave it to nature. While glass floors and skyscrapers can be impressive, in Norway it’s a mighty lump of stone that offers the best outlook. Preikestolen – Pulpit Rock – looms 604m above Lysefjord, one of myriad incisions along Norway’s west coast. There are mountains aplenty hereabouts, but this summit seems built for purpose: its almost perfectly flat top juts out over the water (no safety barriers here), commanding uninterrupted if vertiginous views. Scarier still, peer down the cracks in Preikestolen’s surface – caused by 10,000 years of glacial action – and hope no new ones form just then …”

apr 032015
 

consummatum_est
Fra Johannespasjonen (les den her):

Dixit ergo Iesus Petro: “Mitte gladium tuum in vaginam. Calicem, quem didit mihi Pater, non bibam illum?” … “Sitio.” Vas ergo erat positum aceto plenum. Illi autem spongiam plenam aceto, hyssopo circumponentes, obtulerunt ori eius. Cum ergo accepisset Iesus acetum, dixit: “Consummatum est.” Et inclinato capite, tradidit spiritum.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?» …. Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Fra Rorate Caeli.

apr 022015
 

Jeg har skrevet om de fleste sakramentene i menighetsbladet for St Hallvard menighet i Oslo. Her er noe jeg skrev om sykesalvingen tidligere i vinter:

“Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal bønnen, bedt i tro, frelse den syke, og Herren skal reise ham opp igjen. Og er han skyldig i noen synd, skal den bli ham tilgitt” (Jak 5, 14-15 – Katekismen § 1510)

Dette sakramentet ble i mange århundrer kalt “den siste olje” og ble i praksis bare gitt på dødsleiet. Ved det annet Vatikankonsil ble det åpnet for at man også kan motta sakramentet tidlig under en alvorlig sykdom, og dette ble ganske snart vanlig. Men mitt inntrykk er at etter en periode på 70- og 80-tallet der man la liten vekt på nytten av å motta dette sakramentet på dødsleiet, er dette blitt mer vanlig igjen.

Jeg syns derfor det er viktig å påpeke overfor de eldre og alvorlig syke, og for deres familier, at man gjerne må kontakte en av menighetens prester for å gi sykesalvingens sakrament når døden nærmer. Gjør man dette i litt god tid, kan den syke motta både skriftemålet, sykesalvingen og den hellige kommunion, men sykesalvingen kan man også motta når man ikke lenger kan spise eller snakke – og den gir syndenes forlatelse og forbereder den døende på det evige liv.
Katekismen sier at “Det passende øyeblikk for å motta den hellige salving er med sikkerhet kommet når den troende begynner å komme i dødsfare på grunn av sykdom eller alderdom. Hver gang en kristen blir alvorlig syk, kan han motta den hellige salving, og likeledes når sykdommen forverres etter at han har mottatt den.”

Det er bare prester (og biskoper) som kan meddele sykesalvingens sakrament, og for å meddele det benytter de seg av olje som er velsignet av biskopen – i oljevigselmessen i den stille uke.

Det vesentlige i feiringen av sakramentet består i å salve den syke på panne og hender. Salvingen ledsages av forrettende prests bønn om dette sakramentets særlige nåde.

Og Den Katolske Kirkes Katekisme sier at sykesalvingen har disse virkninger:
– den sykes forening med Kristi lidelse, til beste for ham selv og for hele Kirken
– trøst, fred og mot til å bære sykdommens og alderdommens lidelser som en kristen
– syndenes forlatelse
– kan gi helbredelse
– forberedelse til overgangen til det evige liv

Både ved begynnelsen av alvorlig sykdom, f.eks. før en operasjon, og når døden nærmer er det viktig at de troende får motta sykesalvingens sakrament. Vær aldri redd for å be en av menighetens prester om å komme og gi dette sakramentet!