mai 292015
 

Vårt Land har skrevet mye om Den katolske kirke det siste halvåret, en del har vært godt, men mye har vært av svært dårlig kvalitet. Jeg har ikke skrevet noe leserinnlegg til avisa om dette, men 4-5 ganger de siste månedene har jeg skrevet e-poster til avisas journalister. Min respons etter siste gang jeg skrev til dem, var God dag mann økseskaft – så det er tvilsomt om jeg prøver meg igjen.

Jeg tenkte riktignok på det igjen torsdag, da til og med VLs sjefsredaktør kastet seg inn i debatten (og skrev at “Fritt Ords styreleder bør avholde seg fra konspirasjonsteorier om journa­listikk“), og også påpekte at “Vårt Land er den avis med største kompetanse på norsk kirkeliv” – men jeg lot det klokelig være.

VLs sjefsredaktør hadde blitt kraftig opprørt over at en kjent katolikk sa: “Vårt Lands omtale av krisen i Oslo Katolske Bispedømme (OKB) undrer meg stadig mer.” og “… er det eneste som er riktig gjengitt fra denne korte samtalen at jeg anser meg som biskopens venn. Den opplysningen må ha gitt en konspiratorisk innstilt journalist et sløret blikk — han har i alle fall ikke gjengitt noen viktige presiseringer som jeg ga i samtalen.”

I kveld leste jeg en debatt på Verdidebatt om dette, der flere debattanter påpeker VLs underlige og tendensiøse valg i dekningen av medlemsregistreringssaken. LES GJERNE DEBATTEN HER.

mai 292015
 

Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet “Messen som offer og måltid”

Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, “ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.”

Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)

Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.

Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: “Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …”

Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: “Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.” Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.

Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.

Før messen begynte var det bønnen “Ego volo celebráre Missam”, som på norsk blir: “Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.”

Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen “Placeat tibi”: “La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

mai 262015
 

Søndag 31. mai kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er treenighetsfesten som feires, og messens inngangsvers lyder slik:

Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden.

I denne messen brukes også den spesielle prefasjonen som tidligere ble brukt i alle «grønne» søndagsmesser, men som nå er mindre brukt:

I sannhet verdig og rett er det, riktig og gagnlig at vi alltid og overalt takker deg hellige Herre, allmektige Fader, evige Gud. Du som med din enbårne Sønn og den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens treenighet. For det vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det tror vi også om din Sønn, det samme tror vi om den Hellige Ånd uten noen skillende ulikhet: så vi med bekjennelsen av den sanne og evige guddom tilber det særpregede i personene, enheten i vesen og likheten i majestet. Og den prises av engler og erkeengler, av kjeruber og serafer som ikke holder opp med daglig å rope med én røst, idet de istemmer:

Les alle messen tekster og bønner her.

mai 242015
 

pentecost-el-greco

Første lesning pinsedag er selvsagt tatt fra Apostlenes gjerninger 2, 1-11:

Da dagen for pinsefesten opprant, var de samlet alle som én. Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg. Det fylte hele huset de befant seg i, og noe som lignet tunger av ild kom til syne, de delte seg og senket seg over hver enkelt av dem. I samme øyeblikk ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva Ånden gav dem å forkynne.

På denne tid fantes der i Jerusalem mange innflyttede jøder, fromme mennesker, som kom fra folkeslag under alle himmelstrøk. Og da folk hørte denne støyen, strømmet de sammen i mengder. Men da hver enkelt hørte dem tale sitt eget språk, skjønte de hverken ut eller inn, og spurte, helt rystet og forvirret: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan det da gå til, at hver enkelt av oss som hører dem, hører sitt eget morsmål? Om vi er partere, medere, elamitter, om vi er fra Mesopotamia, Judea eller Kappadokia, Pontos eller Asia, Frygia eller Pamfylia, Egypt eller Lybia Kyrenaika, om vi er innflyttere fra Roma – jøder eller proselytter – eller vi er kretere eller arabere – så hører vi dem forkynne Guds storverk på vårt eget språk!»

Alle tekster i denne messen kan leses her – og bildet over er av El Greco, ca 1600.

mai 232015
 

I alle disse ukene etter påske har vi i både hverdags- og søndagsmesser lest fra Apostlenes gjerninger og Johannesevangeliet, og i denne siste messen før pinsevigilien og -dagen begynner, leser vi de siste avsnittene i begge disse to bøkene:

Første lesning: Apostlenes gjerninger 28,16–20.30–31

Vel fremme i Roma fikk Paulus tillatelse til å innkvarteres privat sammen med soldaten som skulle holde vakt over ham.

Tre dager senere kalte han sammen de ledende blant jødene i byen. Og da alle var samlet, sa han til dem: «Brødre! Jeg hadde ingenting gjort som kunne skade vårt folk, og heller ikke krenket våre fedres skikker. Allikevel ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne. De forhørte meg og ville slippe meg fri, siden jeg ikke var skyldig i noe som kunne medføre dødsstraff; men jødene protesterte, slik at jeg ble nødt til å innanke min sak for Caesar, – uten at jeg dermed har tenkt å rette noen anklage mot mitt folk. Og det er for å forklare dette at jeg har bedt om å få treffe dere og tale til dere: Det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenken!»

Nå tilbragte Paulus to hele år i det huset han hadde leid seg inn i. Han tok imot alle som oppsøkte ham, og forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus.

Evangelium: Johannes 21,20–25

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte etter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»

Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vitnesbyrd er fullt å stole på.

Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives.

Alle tekster og bønner i denne messen kan leses her.

mai 182015
 

15mail_lunden_lofter

Dessverre hadde jeg ikke anledning til å være med da Sr. Ingeborg-Marie avla sine evige løfter 8. mai, men vi kan lese om det slik på Lunden Klosters nettsider:

Fredag, 8. mai 2015 avla vår søster Ingeborg-Marie av den Oppstandne Kristus, O.P. (Ingeborg-Marie Løvenskiold Grüner Kvam) sine høytidelige løfter hos oss, i Lunden Kloster.

Det var priorinnen, sr Anne-Lise, som tok imot løftene. Biskop Bernt I. Eidsvig Can.Reg. presiderte messen kl 18.00, sammen med flere prester. Det var mange som hadde funnet veien til klosteret for å være med på denne begivenheten.

Sr Ingeborg-Marie (f.1987) kommer fra Trondheim stift. Hun ble opptatt i den katolske Kirkes fulle fellesskap i 2005 i Trondheim og tråtte inn på Lunden 8. august 2009, hvor hun fullførte hele sin klosterutdannelse.

mai 152015
 

I dag feirer hele Oslo Hallvardsdagen, og det gjør vi selvsagt også i St Hallvard menighet. Menigheten kunngjorde dagens program her, og de viktigste tingene skjer om ettermiddagen:

Kl 17:00 Pilegrimsliturgi ved St. Hallvardkatedralens ruiner i Gamlebyen. Deretter prosesjon til St Hallvard kirke

Kl 18:00 Pontifikalmesse med biskop Bernt Eidsvig. St. Hallvardguttene synger

Kl 19:00 Åpning av jubileet i menighetssalen v/ sogneprest, p. Carlo B. Le Hong Phuc

Avduking og presentasjon av kunstgave fra Liv Benedicte Nielsen og vår nye St. Hallvard-messehagel. Den kunstneriske utformingen er av samme kunstner. Deretter følger den tradisjonelle Hallvards-konserten

Forøvrig er det i dag akkurat 125 år siden vår menighet ble opprettet! Og vår menighet starter i dag sitt jubileumsår, som skal gå helt fram til 15. mai 2016, som er 50-årsdagen for vårt berømte kirkebygg (fredet av Riksantikvaren i 2012).

Jeg leste i går en interessant artikkel om Enerhaugen i Oslo, der vår kirke nå ligger. De gamle husene på Enerhaugen ble revet/sanert tidlig på 60-tallet, og viser ikke bildet under (fra 1959) nøyaktig det stedet vår kirke nå ligger?

enerhaugen_1959

mai 142015
 

For ikke lenge siden kunngjorde Oslo katolske bispedømme (OKB) en artikkel om medlemsregistreringsproblematikken hos oss, skrevet av administrativ leder Lisa Wade. Hun skriver om hvor vanskelig ansatte i bispedømmet og menigheter, og vanlige katolikker, oppfatter denne saken. Bispedømmet har en del ting å beklage mht hvordan en del mennesker ble registrert, men er ikke enige i alle anklager som er blitt rettet mot oss, og en del av jussen i denne saken er ganske komplisert. Hun skriver bl.a.:

…. Kravet om aktivt og uttrykkelig samtykke eller bekreftelse som grunnlag for innføring i medlemsregisteret ble først kommunisert til tros- og livssynssamfunnene i et rundskriv fra Kulturdepartementet i februar 2015. Tidligere har det ikke vært oppstilt klare kriterier for hvordan registrering av medlemmer skal skje, annet enn at det ifølge loven er opp til hvert enkelt trossamfunn å benytte sine egne kriterier og prosedyrer.

Vårt svar til Fylkesmannen dreier seg om hvordan medlemsregistrering har skjedd i perioden fra 2010 og til våre rutiner ble endret i oktober 2014. Selv om bispedømmet tar selvkritikk på metoden som ble anvendt for å identifisere en del katolikker, er ikke det det samme som å medgi at vi har gjort noe ulovlig og straffbart. …

OKB forholder seg til de seneste tolkninger og retningslinjer fra myndighetene når det gjelder nye registreringer. Når det gjelder hva som tidligere har skjedd, er bispedømmet opptatt av å få frem hvordan praksisen har vært. Lovverket er uklart, praksisen har variert, og vi mener OKB må vurderes i lys av dette.

OKBs oppfatning er at det etter lovens ordlyd er opp til det enkelte trossamfunn selv å definere hva som skal til for å være medlem. Når man er døpt katolikk, bosatt i bispedømmet eller er norsk statsborger og ikke medlem i noe annet trossamfunn, har det etter vårt syn vært riktig å regne vedkommende som tilhørende Oslo katolske bispedømme. Dette har også å gjøre med bispedømmets forpliktelser i en universell kirke. Dersom for eksempel en polsk katolikk kommer hit, plikter vi å gi vedkommende et pastoralt tilbud. Etter kirkeretten er det her vedkommende har sitt formelle tilknytningspunkt til kirken. Derfor regner vi alle katolikker i vårt område som våre medlemmer. Fra og med oktober 2014 velger vi også å spørre hver enkelt om de ønsker å stå i registeret, ettersom myndighetene nå har kommunisert klart at de mener loven er slik å forstå. En god del ønsker av ulike grunner ikke å stå i registeret. Det er uansett Kirkens oppgave å gi disse et pastoralt tilbud. …

mai 132015
 

Sandro Magister skriver slik om den siste utviklingen rundt høstens bispesynde om familien:

…. Until the synod of October 2014, Jorge Mario Bergoglio had repeatedly and in various ways shown encouragement for “openness” in matters of homosexuality and second marriages, each time with great fanfare in the media. Cardinal Kasper explicitly said that he had “agreed” with the pope on his explosive talk at the consistory.

But during that synod the resistance to the new paradigms showed itself to be much more strong and widespread than expected, and determined the defeat of the innovators. The reckless “relatio post disceptationem” halfway through the assembly was demolished by the criticism and gave way to a much more traditional final report.

In accompanying this unfolding of the synod Pope Francis also contributed to the turning point himself, among other ways by rounding out the commission charged with writing the final report – until then under the brazen dominion of the innovators – by adding personalities of opposing viewpoints.

But it is above all from the end of the synod on that Francis has taken a new course with respect to the one that he initially traveled.

From the end of 2014 until today, there has not been even one more occasion on which he has given the slightest support to the paradigms of the innovators.

On the contrary. He has intensified his remarks on all the most controversial questions connected to the synodal theme of the family: contraception, abortion, divorce, second marriages, homosexual marriage, “gender” ideology. And every time he has spoken of them as a “son of the Church” – as he loves to call himself – with ironclad fidelity to tradition and without swerving by a millimeter from what was said before him by Paul VI, John Paul II, or Benedict XVI. …

mai 122015
 

I dag skrev Vårt Land i et innlegg at Den evangelisk lutherske frikirke ikke registrerer mennesker som medlemmer før de virkelig har meldt seg inn i kirkesamfunnet – etter at Den katolske kirke forrige uke skrev til Fylkesmannen at vi har akkurat samme praksis (men med personer sm allerede har vært katolikker, har vi tidligere hatt en litt annen praksis, med tilbakedatering i noen tilfeller).

Jeg tok kontakt med Vårt Land, og her er (en lettere redigert utgave av) meningsutvekslingen:

Det er sikkert nytteløst å kontakte VL og påvise tendensiøse og urimelige tolkninger av medlemskapssaken (jeg har prøvd en stund nå), men i dagens oppslag tror jeg dere glemte å lese hele teksten OKB hadde sendt Fylkesmannen. I samme avsnitt står det jeg har markert fet, mens dere bare har tatt med siste del.

Basert på hva det betyr å være katolikk og medlem i Oslo katolske bispedømme, er det etter OKBs oppfatning avgjørende at vedkommende de facto er katolikk og bosatt innenfor bispedømmets grenser før 1. januar. Et barn av foreldre med forskjellig religionstilhørighet som døpes katolsk 2. januar 2015 utløser dermed ikke tilskudd for 2014 (som utbetales i 2015). En person som har gått i kirken i årevis, men først konverterer 20. januar 2015, berettiger heller ikke til tilskudd. Men for eksempel en polakk, som er døpt katolikk og har bodd i Norge før 1. januar 2015, skal etter OKBs syn berettige til tilskudd for 2014 – selv om han eller hun først skulle bli kjent for kirken og/eller bli punchet inn i OrgSys i februar 2015. …

Videre i artikkelen intervjuer man en person i Frikirken slik:

“Dersom en person har gått i Frikirken gjennom hele høsten og melder seg inn i februar, vil ­likevel ikke Solberg tilbake­datere innmeldingen, sier han.
– Men vedkommende var ­frikirkelig allerede året før, og det ville gitt mer tilskudd?
– Vi vil ikke behandle våre medlemmer ut ifra økonomiske hensyn. Folk blir medlemmer når de blir registrert.

Men akkurat det samme har jo Den katolske kirke sagt at de gjør – at de ikke registrerer mennesker før de formelt blir katolikker. Hva er det VL ønsker å oppnå med slik mangelfull sitering?

Til dette svarer VL: “Du har nok glemt å lese hele artikkelen. Det du påpeker er nevnt to ganger og har ingen betydning før 2015.”

Og jeg svarte ham:

Nei, da tar du feil. (Eller misforstår vi hverandre her, jeg forstår faktisk ikke hva du mener.) Slik har vi gjort det i 2010-14 (vi har tilbakedatert mennesker som har vært katolikker i mange år, og vært fast bosatt i Norge før årsskiftet, men ikke andre). For 2015 har vi ikke sendt inn noen tilbakedaterte.

Slik skrev OKB forrige uke til Fylkesmannen:

Kulturdepartementets tolkning av trossamfunnsloven som er kommunisert i rundskrivet 4.
februar 2015, oppfattes å være at signeringsdato på skjema for tilkjennegivelse av katolsk
tilhørighet skal settes som startdato for medlemskap i Norge. Hvis denne tolkningen av loven
er korrekt, så må medlemskap uansett tilbakedateres dersom punchedato er etter
signeringsdatoen. I listene som er sendt inn i 2015 har vi gjort vårt beste for å følge
Kulturdepartementets tolkning av hva som kan være startdato, selv om denne lovtolkingen
etter vår oppfatning ikke er riktig.

VL svarer meg igjen: “Det står jo i andre avsnitt av brødteksten: [Solberg] er ikke interessert i å kopiere innmeldingspraksisen som Oslo katolske bispedømme brukte på 13.303 medlemmer i perioden 2010 til og med 2014.”

Og jeg svarer ham:

Men vi har heller aldri gjort det som Frikirken ikke gjør.

I vårt tilfelle er det jo medlesskapsdefinisjonen det handler om – så langt jeg vet er det bare katolikkene og de nordiske folkekirkene som har medlemmer i utlandet som har blitt registrert når de kommer til Norge. Frikirken er jo ikke overnasjonal, så de kan ikke gjøre. Og de konkrete spørsmålene om hva de ikke gjør, det gjør ikke vi heller – så da blir det jo ganske underlig.

Sånn ser saken ut fra vårt perspektiv.

mai 092015
 

Man tviler på at det kan være sant når man ser bildene (kanskje fotografen har valgt det mest sjokkerende) for de fleste messehaklene er jo ikke i noen liturgiske farger, men BBC melder følgende:

Every two years, in the little Italian town of Vicenza, merchants gather for the biggest religious fair in the world. Vestment producers, sculptors and rosary sellers satisfy a growing demand for religious articles, from Pope Francis fridge magnets to devotional candles, a business that generates billions in Italy alone.

clerical_fashion1

clerical_fashion2

clerical_fashion3

mai 082015
 

I dag skrev jeg en e-post til Vårt Land, med følgende åpning: Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske oppgitt over VLs dekning av den katolske medlemskapssaken de siste ukene – men overskrifta over (fra papiravisas forside i dag) tar vel prisen.

VL svarte meg ganske raskt og sa at: “Jeg er enig i at dagens forsidetittel er upresis, fordi det er medlemskapsbegrepet som er stridens kjerne. Jeg vil sørge for å presisere dette.”

Vel og bra så langt, men avisas medarbeidere er ellers lite interessert i å beklage måten de har dekket denne saken på de siste månedene – men det var vel heller ikke å vente.

I går kveld hadde VL også en ganske tendensiøs artikkel med tilsvarende overskrift – på sine nettsider. Den lyder slik: Nektet å godta “nei”. Artikkelen beskriver OKBs svar på spørsmålet fra Fylkesmannen om hvorfor tre av de ca 40 ringemedarbeiderne ble satt til andre oppgaver. Én behersket ikke det tekniske utstyret, én hadde en tendens til å føre lange samtaler, og én valgte å krysse av for “ring på nytt” når en person avskreftet sitt medlemsskap. Denne personen fikk naturlig nok ikke fortsette å ringe – men det denne personen gjorde, oppfatter VL tydeligvis som veldig viktig og typisk.

Dagen trykker derimot en fyldig utgave av en NTB-artikkel om bsipedømmets svar til Fylemannen – mye mer saklig og fyldig.

mai 082015
 

De fleste vet at den tyske katolske bispekonferansen (i alle fall flertallet av biskopene) ønsker å åpne for kommunion for gjengifte, men i dokumentet de nå har offentliggjort (på flere språk) ønsker de å gå enda en hel del lenger – skriver Sandro Magister, først oppsummerende: The responses of the episcopal conference to the presynodal questionnaire describe what is already being done in Germany: communion for the divorced and remarried, tolerance for second marriages, approval of homosexual unions

Så skiver han litt mer utførlig:

When it comes to the question on “how to promote the determination of pastoral guidelines on the level of particular Churches,” the German bishops write: “Referring to social and cultural differences, some of the responses favour regional agreements on pastoral guidelines at local church level. The basis could also be formed by diocesan discussion processes on the topic of marriage and the family the outcome of which would be discussed with other local churches. This would be conditional on all concerned being willing to engage in a dialogue.”

The formulation is a bit contorted, but the facts speak for themselves. In almost all the dioceses of Germany, sacramental absolution and Eucharistic communion are given to the divorced and remarried, as already made clear by a previous document from the German episcopal conference, approved on June 24, 2014 and proudly exhibited in Rome at last October’s session of the synod on the family.

Og dette skrev de altså i 2014. Det skriver i år oppsummerer Magister slik:

Below is reproduced the section of the document with the responses to the most controversial points of the questionnaire: the divorced and remarried, mixed marriages, homosexuals.

Not only do the German bishops approve of giving absolution and communion to the divorced and remarried, but they also express the hope that civil second marriages be blessed in church, that Eucharistic communion also be given to non-Catholic spouses, that the goodness of homosexual relationships and same-sex unions be recognized.

They write that they do not intend in the least to bring into question the doctrine of the universal Church relative to marriage and family. But they do not explain how to reconcile this doctrine “cum Petro e sub Petro” with the pastoral practices that they have implemented in Germany.

In the judgment of Cardinal Gerhard Müller, in fact, such a reconciliation is impossible. On the contrary, “the idea that the episcopal conferences are a magisterium apart from the Magisterium, without the pope and without communion with all the bishops, is a profoundly anti-Catholic idea that does not respect the catholicity of the Church”.

Her er en lenke til dokumentet: The Vocation and Mission of the Family in the Church and Contemporary World
Response by the German Bishops’ Conference to the Questions Aimed at a Response to and an In-Depth Examination of the Relatio Synodi in the Preparatory Document for the XIV Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops of 2015.

Her er dokumentet fra juni 2014: Theologically-responsible, pastorally-appropriate ways of assisting remarried divorcees

mai 072015
 

I sin dekning av Oslo katolske bispedømmes svar til Fylkesmannen – som ble levert i går og presentert for pressen i dag – skriver Vårt Land for så vidt korrekt:

Vi argumenterer for hva vi mener loven krever for å tilhøre et trossamfunn. I lov om trossamfunn står det at trossamfunnet selv bestemmer hvordan innmeldingen i kirken skal skje, sier Lisa Wade, som er fungerende administrativ leder i bispedømmet, til Vårt Land.

Bispedømmets syn er at når en person er katolikk (altså døpt eller konvertert inn i kirken), norsk statsborger og ikke medlem i et annet kirkesamfunn, da er vedkommende også medlem etter norsk lov.

Men VL har samtidig som heading på sin hoved-nettside: Katolikkene står på sitt. Forsvarer prinsippet bak omstridt medlemsregistrering. Men det er faktisk ikke det de gjør; de har mange ganger beklaget at de har registrert mennesker som ikke er katolikker, og de har kritisert metoden fire medarbeidere har brukt og kalt den lite betryggende, men de kan ikke gå med på at det skal strykes så mange medlemmer som faktisk er katolikker – som Fylkesmannen truer med.

I artikkelen skriver VL også i sin undertittel: “Oslo katolske bispedømme viser til kirkeretten i sitt svar til Fylkesmannen.” Og videre:

Mens Fylkesmannen legger til grunn at man ikke er medlem før man melder seg aktivt inn i den norske grenen av kirken, mener OKB at man som døpt katolikk automatisk tilhører og er medlem av kirken der man til enhver tid bor. I brevet blir kirkeretten (kanonisk rett) brukt aktivt i argumentasjonen: «Det er grunn til å merke seg at etter kanonisk rett, er lokal tilknytning for kirkens medlemmer ikke en valgmulighet, men en rett og plikt». Med andre ord: Bispedømmet kan motta offentlig pengestøtte (mellom 800 og 900 kroner i året) for katolikker bosatt i Norge, uten at de selv aktivt har bedt om å bli oppført som medlemmer her.

Dette er ikke spesielt presist bl.a. fordi det ikke handler om nåværende eller framtidig praksis. OKB forsøker å argumentere for at medlemmer som tidligere ble registrert ikke skal underkjennes fordi Fylkesmannen i Oslo og Akershus og delvis departementet i slutten av 2014 og i starten av 2015 kom med en ny presisering av hva som skal til for å kunne skrive inn medlemmer – denne tolkningen/presiseringen hadde aldri blitt kunngjort tidligere. De nordiske folkekirkene er jo like forundret som katolikkene over dette.

For framtida vil nok katolikkene legge seg på en praksis som på forhånd er avklart med Fylkesmann og departement. Men nå er det slik at flere tusen medlemmer som er innført i medlemsregisteret for flere år siden kan bli strøket, fordi når OKB spurte disse om å bekrefte medlemskapet (etter krav fra Fylkesmannen) var det ikke mulig å få dette gjort før i januar og februar 2015.

Dagbladet/NTB skriver også om dette i dag, noe kortere og mer nøytralt, og har også med en lenke til OKBs svar til Fylkesmannen.

mai 052015
 

polyester_vestments

Peter Kwasniewski skriver følgende om liturgien på NLM-bloggen:

Let’s give this Ognissanti rhetoric some careful thought. “Backwards” and “forwards” are inherently ambiguous metaphors. If we decide to stick with polyester vestments, guitars, wide fat candles, and banners, are we not looking backwards into the 1960s/1970s? If we sing Gregorian chant, are we trapped in the Middle Ages—or are we singing a timeless music that is always and everywhere simply Catholic, as the Popes have taught? Is Latin a “dead language of the past” or is it the sacred language of eternal Rome, through which we signify the apostolic truth and constancy of what we celebrate? And so on and so forth. Those who love traditional things are interested in neither “going backwards” nor “going forwards.” We are interested in worshiping God worthily in the present, in continuity with the past, and for the future health of the Church and the conversion of the world.

Det er litt dristig å ta dette opp, fordi det referer til noe pave Frans sa for kort tid siden, da han markerte 50-årsjubileet for den første messen feiret på italiensk. Da sa han:

Let us thank the Lord for what he has done in his Church in these 50 years of liturgical reform. It was truly a courageous gesture for the Church to draw near to the people of God so that they are able to understand well what they are doing. This is important for us, to follow the Mass in this way. It is not possible to go backwards. We must always go forward. Always forward (applause)! And those who go backward are mistaken.

Kwasniewski siterer så Fr. James V. Schall, som svarer slik:

What, one wonders, does “forward” imply? The notion of “progress” for the sake of “progress” avoids the question of “progress to what?” or “forward to where?” To go “forward”, we must first look backward to the Gospel. Chesterton said progress can only be made by looking backwards. The future is blank, but history contains real people, real choices for good or bad.

Kanskje messen under feires mer passende enn om man bruker de billige, syntetiske messehaklene vi ser øverst i denne artikkelen?

solemn_mass

mai 022015
 

hl_athanasius
Den hellige Athanasius, som vi feirer i dag, var en av de viktigste forkjemper for Kirkens lære (slik den var definert ved konsilet i Nikea i år 325) mot arianismen. katolsk.no har en svært lang og grundig artikkel om ham, men snl.no skriver ganske kort og konsist:

Athanasius den store (~296-373), egyptisk geistlig, helgen, en av den kristne kirkes store kirkelærere. Deltok som diakon i kirkemøtet i Nikea 325 og ble 328 biskop i Alexandria. Athanasius’ liv var oppfylt av kampen mot arianismen. Fem ganger fikk hans fiender forvist ham fra hans bispestol; men han vendte stadig tilbake til sin menighet, som viste stor trofasthet mot ham. Det skyldtes vesentlig hans kraft, teologiske dyktighet og urokkelige fasthet at den nikenske oppfatning seiret både i Vesten og i Østen. Som biskop har Athanasius bidratt meget til munkevesenets utbredelse. Minnedag 2. mai.

Artikkelen om ham på katolsk.no avsluttes slik:

Athanasius’ minnedag i vesten er 2. mai, mens han feires den 15. mai i den koptiske kalenderen. Hans viktigste minnedag i øst er 18. januar sammen med den hellige Kyrillos av Alexandria. Han er i uminnelige tider blitt feiret av kopterne og de ortodokse, men hans fest ble innført i Roma først på 1600-tallet, selv om den er blitt feiret i Frankrike siden 1100-tallet. Men siden har hans minnedag stått i de fleste kalendere. Athanasius avbildes ofte som en gammel mann i bispedrakt mens han står over en nedkjempet kjetter, mens han holder en bok i hånden. Det eldste bildet av ham er fra 700-tallet i kirken Santa Maria Antiqua i Roma.

I den vestlige Kirken er Athanasius den ene av de fire store greske kirkefedre, de andre er Johannes Krysostomos, Basilios den Store og Georg av Nazianz. Kilden Benedictines skriver at han i Østkirken er en av de tre hellige hierarker, men dette er vanligvis betegnelsen på de tre førstnevnte. Han ble kalt «Ortodoksiens far», «Kirkens søyle» og «Forkjemper for Kristi guddom», og det alminnelige utsagnet «Athanasius mot verden» er en talende sammenfatning av hans liv. I kampen for ortodoksien benyttet han seg av alle midler – inkludert et humoristisk vidd som var virkningsfullt, men ikke alltid like vennlig.