Jeg har skrevet om de fleste sakramentene i menighetsbladet for St Hallvard menighet i Oslo. Her er noe jeg skrev om messen/eukaristien/kommunionen i juni måned – der en hel del av innholdet er hentet fra Katekismens kompendium nr. 276-292.
I min serie om sakramentene i Hallvardsvaka har jeg så langt skrevet om dåpen, konfirmasjonen, ekteskapet og sykesalvingen. Jeg burde kanskje ha skrevet om kommunionen tidligere siden den er så viktig, men bl.a. fordi det er et så stort tema (for den er jo en integrert del av hele messen) har jeg ventet litt.
Hvor omfattende dette sakramentet er, ser vi når vi i katekismens kompendium leser hva det kan kalles: «Den uuttømmelige rikdom som finnes i dette sakramentet, uttrykkes ved forskjellige navn som fremkaller dets forskjellige aspekter. De vanligste navnene er: Eukaristi; den Hellige Messe; Herrens måltid; Brødsbrytelse; Eukaristisk Feiring; minnet om Herrens lidelse, død og oppstandelse; Hellig Offer; Hellig og Guddommelig Liturgi; Hellige Mysterier; Alterets Allerhelligste Sakrament; Hellig Kommunion.»
Katekismen går så med en gang videre og skriver om selve messen/eukaristien, og sier at den eukaristiske feiring utfolder seg i to store deler: Ordets Liturgi, hvor Guds ord forkynnes og lyttes til, og Den eukaristiske Liturgi som omfatter frembæringen av brød og vin, den eukaristiske bønn som inneholder forvandlingsordene og kommunionen.
Eukaristien er et minne om Kristi offer i den mening at den gjør nærværende og virkelig det offeret som Kristus frembar for Faderen på korset, én gang for alle for menneskeheten. Korsofferet og eukaristiens offer er ett og samme offer. Offergaven og den ofrende er de samme. Bare måten offeret skjer på, er forskjellig: blodig på korset, ublodig i eukaristien.
Man spør så videre hvordan hele Kirken tar del i det eukaristiske offer. Og svaret er at de troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid o.a., forenes med Kristi gjerning. Som offer bæres også eukaristien frem som soning for levendes og dødes synder, og for å erverve åndelige og timelige goder fra Gud.
Alle katolikker vet at Jesus Kristus er til stede i eukaristien på en sann og virkelig måte med sitt vesen, sitt legeme og sitt blod, sin sjel og sin guddom. I eukaristien er altså hele Kristus, Gud og menneske, nærværende på sakramentalt vis, det vil si under brødet og vinens eukaristiske skikkelser.
Kirken lærer oss også at deltagelse i messens offer og mottagelsen av den hellige kommunion ikke er ganske samme sak, slik en del synes å tro i vår tid. Reglene er slik at Kirken forplikter de troende til å ta del i den hellige messe hver søndag og på bestemte festdager. Den anbefaler også messebesøk på de øvrige dager.
Om kommunionen sies det at Kirken anbefaler at de troende som tar del i den hellige messe, også mottar hellig kommunion dersom de har det rette sinnelag. Den forplikter dem til det minst én gang i året, i påsketiden.
Kirken beskriver også ganske tydelig hva som kreves for å kunne motta den hellige kommunion; man må være fullt innlemmet i Den katolske Kirke og befinne seg i nådens stand. Det betyr at en ikke kan være seg bevisst å ha en alvorlig synd (dødssynd) på samvittigheten. De som er seg bevisst å ha gjort en alvorlig synd, må motta botens sakrament før de mottar kommunion. Viktig er også at man deltar i messen med en bønnens ånd, at man overholder Kirkens foreskrevne faste og har en kroppsholdning (bevegelser, kledning) som vitner om ærefrykt for Kristus.
Til sist kan vi spørre oss hvilke frukter den hellige kommunion gir oss. Og her lærer Kirken at den styrker vår enhet med Kristus og hans Kirke, at den bevarer og fornyer i oss nådens liv som vi mottok i dåpen og konfirmasjonen, og lar kjærligheten til vår neste vokse i oss. Og siden den styrker oss i kjærligheten, vasker den bort mindre alvorlige synder og bevarer oss for fremtidige dødssynder.