nov 242015
 

15nov_uranienborg_krk

Vårt Land bruker dette bildet til å illustrere ulike former for gudstjenesteliv i Den norske kirke, og det er fra Uranienborg kirke i Oslo – artikkelen ble publisert i fjor, men de lenker til den i dag. For en katolikk er det underlig – og spesielt for meg, som akkurat nå leser om den katolske messeliturgien gjennom tidene – å kunne observere at det nesten alle steder i verden (og absolutt alle steder i Norge) ville være uaktuelt å bruke en kirke som ser så høytidelig ut. For: korpartiet er trukket et ganske langt stykke bort fra folket, det er en skjerm som deler av koret, man har et alter som er vendt bort fra folket, man har en alterring der folk kneler når de mottar nattverd/ kommunion – og til og med en nokså høy prekestol. I Norge ble kirker som så slik ut modernisert på 70-tallet, og nye kirker ble bygget med et frittstående bordalter, og uten kommunionsbenk og prekestol. Det er egentlig ganske sjokkerende at katolikkene oppførte seg så misforstått moderne.

Jeg liker riktignok heller ikke selv alle gamle kirkerom, og avstanden mellom folket og presten/ alteret opplever jeg som ganske viktig. I en full kirke er en forholdsvis stor avstand naturlig, i en messe med bare noen få til stede er stor avstand ganske ubehagelig – syns jeg. Eamon Duffy skiver om katolsk kirkeliv i England rundt 1500, at i søndagens høymesse ble høyalteret – som var trukket en godt stykke tilbake inn i et kor delt av med en skjerm – alltid brukt, men også her var det ganske mye kontakt mellom den store folkemengden i kirkerommet og presten; ved prosesjonen gjennom kirkerommet og stenkingen med vievann i starten av messen, ved preken, forbønner, kunngjøringer, der presten stod godt synlig for menigheten (og snakket engelsk), da alle kom fram og kysset “pax-bredet” (som fredshilsen), når folk (av og til) mottok kommunion, og ved utdelingen av velsignet brød etter messen (den tradisjonen hadde holdt seg). Ved ukedagsmessene var situasjonen en helt annen, skriver Duffy, da brukte man sidealterne (og messene ble gjerne feiret for en avdød, eller for en av de mange foreningene som fantes i menigheten) og folk stod helt inntil presten mens han feiret messen.

I England var også skjermene foran koret svært viktige i nesten alle kirker. De kalles rood screen, der rood betyr krusifiks, som stod på toppen av skjermen (se bildet under). Ved reformasjonen ble krusifiksene revet ned, men skjermene ble ofte stående (om de ikke hadde for mange helgenbilder). Les om rood screens på Wikipedia her.

roodscreen_stmellanus_cornwall

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)