mars 2016

Klauser: A Short History of the Western Liturgy

klauser_western_liturgy Jeg leser i dag ferdig Theodor Klauser: A Short History of the Western Liturgy. Det er ei nokså kort bok (litt over 200 s) og en del av stoffet er godt kjent for meg, men han skriver bl.a. en del interessante ting om hvordan Tridentinerkonsilets liturgireformer ble gjennomført. På Amazon kan vi bl.a. lese dette om boka:

Dr. Klauser presents a classical interpretation of the changes and developments in the liturgy from the time of Christ to Vatican Council II. The work is divided into four periods which have become standard designations: from the Ascension of Jesus to Gregory the Great, «creative beginnings,» (30-590); from Gregory the Great to Gregory VII, «expansion under Franco-German preeminence,» (590-1073); from Gregory VII to the Council of Trent, «luxuriant growth,» (1073-1545); and from Trent to Vatican II, «unification and regulation,» (1545-1963). Each period is introduced with a concise summary followed by Dr. Klauser’s discussion.

Her kan man lese et svært grundig referat av boka.

Boka kom ut i 1965, og er langt på vei preget av de overoptimistiske forsøkene på å reformere liturgien. Klauser mener bl.a. at den gamle messen som den nye eukaristiske bønn II bygger, på virkelig går tilbake til Roma og til Hippolytus. Jeg er derimot blitt overbevist om at det ikke er tilfelle, slik Wikipedia kortfattet uttrykker det:

… In recent scholarship, it has been suggested that the attribution to Hippolytus (is incorrect) and suggests that the Apostolic Tradition is a composite work modified over the centuries. According to this view, the anaphora probably attained its final form around the mid of the 4th century AD and it shall not to be related to Rome but to West Syria or even to Egypt. Some scholars also suggest that the Apostolic Tradition portrays a liturgy that was never celebrated. …

Dette blir grundigere diskutert av Paul Bradshaw og av John Baldovin, S.J.

Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion

guinness_fools_talk Os Guinness er en av personene knyttet til Francis Schaffer (som jeg skrev om i går) som betydde aller mest for meg – riktig nok mest for en del år siden. Han skrev i fjor ei bok jeg nå har kjøpt (i Kindle format): Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion.

Amazon kan vi lese følgende om boka:

In our post-Christian context, public life has become markedly more secular and private life infinitely more diverse. Yet many Christians still rely on cookie-cutter approaches to evangelism and apologetics. Most of these methods assume that people are open, interested and needy for spiritual insight when increasingly most people are not. Our urgent need, then, is the capacity to persuade—to make a convincing case for the gospel to people who are not interested in it.

In his magnum opus, Os Guinness offers a comprehensive presentation of the art and power of creative persuasion. Christians have often relied on proclaiming and preaching, protesting and picketing. But we are strikingly weak in persuasion—the ability to talk to people who are closed to what we are saying. Actual persuasion requires more than a one-size-fits-all approach. Guinness notes, «Jesus never spoke to two people the same way, and neither should we.»

Following the tradition of Erasmus, Pascal, G. K. Chesterton, C. S. Lewis, Malcolm Muggeridge and Peter Berger, Guinness demonstrates how apologetic persuasion requires both the rational and the imaginative. Persuasion is subversive, turning the tables on listeners’ assumptions to surprise them with signals of transcendence and the credibility of the gospel.

This book is the fruit of forty years of thinking, honed in countless talks and discussions at many of the leading universities and intellectual centers of the world. Discover afresh the persuasive power of Christian witness from one of the leading apologists and thinkers of our era.

Boka har fått flere priser, bl.a. hos Christianity Today. Og her intervjues Os Guinness om boka.

Francis Schaeffer: Skjebnetime

skjebnetime Jeg ble for noen få dager siden kontaktet ang en mulig nyutgivelse av Francis Schaeffers bok Skjebnetime, som jeg oversatte til norsk i 1985. Francis Schaeffer og hans arbeid på L’Abri betydde mye for meg i mange år, og da jeg ble kontaktet om boka, dukket mange gamle minner opp (jeg møtte bl.a. min kone på L’Abri i Sveits i 1985). Tidligere i dag leste jeg bl.a. om en debatt om Francis Schaeffer i Norge i 2011 – se her.

Boka ble visst utgitt på nytt i 2010, men når er visst også denne utgaven utsolgt. Slik skrev jeg i mars 2007, da jeg la denne boka ut på nett – HER:

Vinteren 1985 arbeidet jeg med å oversette denne boka – «The Great Evangelical Disaster» – av Francis Schaeffer fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet “Skjebnetime”, og det er nå mange år siden den har vært mulig å få kjøpt.

Boka var skrevet av Francis Schaeffer i 1984, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. Jeg leste alle de 20 bøkene han nevner i forordet på slutten av 70-tallet

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn.

Jeg er selv blitt katolikk siden jeg oversatte boka, og vil derfor naturlig nok ikke dele Schaeffers syn på f.eks. reformasjonen, men det er fortsatt mange ting i denne boka som jeg vurdere som svært nyttige og viktige.

Hele boka kan leses her.

Tilbake i Oslo om to uker

Jeg har nå stort sett vært bortreist siden midten av oktober, bare avbrutt av to korte opphold i Oslo. Til sammen vil jeg være borte litt over fem måneder, av disse er det fire måneder (ulønnet) studiepermisjon og fem uker ferie (fra 2015 og 2016). Forrige helg var nokså feriepreget, siden det var min kones fødselsdag og store deler av hennes familie bor her i Oregon – vi feiret henne fire hele dager til ende.

Nå har vi ca 10 dager der jeg skal ha min ‘leseinnspurt’; det er fortsatt 3-4 liturgiske bøker jeg skal lese, i tillegg til de ca 30 jeg allerede har lest (og stort sett skrevet om her på bloggen). Vi reiser om knapt to uker hjem via Island (Icelandair fra Seattle) og da stopper vi der i to dager på vei hjem til Oslo. Og så er denne (sannsynligvis) siste studiepermisjonen over – det var 10 år siden jeg sist hadde seks måneder til studier, og før det noen måneder tidlig på 90-tallet – og jeg kommer hjem til Oslo og til arbeidet i menigheten.

Skroll til toppen