april 2016

Ny bok: Jungmann «The Mass – a historical, theological, and pastoral survey»

jungmann_themass Jeg har nettopp fått (i posten, kjøpt brukt via Amazon) aller siste bok skrevet av den store liturgihistorikeren Josef A. Jungmann, S.J., utgitt litt etter hans død i 1975. Den heter «The Mass – a historical, theological, and pastoral survey» og går først raskt gjennom messens utvikling fra den første tid (noe han gjorde veldig mye grundigere tobindsverk The Mass of the Roman Rite (som jeg skrev om HER og HER). I denne siste boka går han deretter gjennom og vurderer de liturgiske forandringene som kom på slutten av 60-tallet. Tradisjonalister liker lite Jungmanns deltakelse i og synspunkter på disse forandringene i messens liturgi, så når jeg selv leser boka må jeg nok selv også vurdere hva jeg syns.

Innholdet i siste del av denne boka er organisert slik (og her kan man lese hele innholdsfortegnelsen):

Part Three
THE LITURGICAL FORM

I. HOW THE SCHEMA ORIGNATED
II. THE INTRODUCTORY RITES
III. THE LITURGY OF THE WORD
IV. OFFERTORY
V. THE EUCHARISTIC PRAYER
VI. THE COMMUNION LITURGY
VII. THE CONCLUDING RITE
VIII. DEGREES OF SOLEMNITY IN THE MANNER OF CELEBRATING THE EUCHARIST
IX. ELEMENTS IN THE FORMATION OF THE EUCHARISTIC LITURGY

Part Four
THE SPIRITUAL AND PASTORAL ASPECTS OF THE MASS

I. EUCHARISTIC PIETY AND CHRISTIAN LIFE
II. THE SIGN AND THE THING SIGNIFIED
III. VEIL OF MYSTERY OR VISIBLE PRESENTATION
IV. FREQUENCY OF CELEBRATION
V. THE MASS IN PASTORAL WORK
VI. THE CELEBRATING COMMUNITY
VII. EUCHARIST AND CHURCH UNITY
VIII. CONCLUSION

Trevi-fontenen farges rød for å minnes kristne martyrer

Videoen over viser hvordan Trevi-fontenen ble farget rød fredag kveld for å minnes vår tids kristne martyrer spesielt i Syria og Irak. Les om dette HER og HER.

The event, which drew a large crowd, included a series of testimonies and ended with a prayer. Its aim was to show solidarity with the persecuted, reassuring them they are not suffering alone.

Bishop Audo drew attention to the richness and diversity of Christianity in Syria, where the faith has been present for two millennia. “We have the capacity to live with Islam,” he said. “We are inculturated within the Arab culture.»

But he said the situation is now «very bad”, especially in his city, ravaged by the continuing civil war in the country. “There is constant indiscriminate bombing leaving a lot of victims, many wounded. There is no work, no electricity, life is very expensive, and the number of churches is drastically decreasing. For us, we’re experiencing the end of a church and of [Christian] tradition.”

This week the United Nations said the situation in Aleppo was «catastrophic», after airstrikes on and around a Médecins Sans Frontières backed hospital killed dozens, with more than 30 dead in other attacks. The Red Cross has warned Aleppo is on the brink of a humanitarian disaster with millions of lives at risk.
Bishop Audo said the evening, organized by the charity Aid to the Church in Need, was important because it helped take the issue of persecuted Christians, particularly in Syria, “out into the world.”

Mer statistikk om innvandring – eksempel: Filippinene

Den katolske kirke i Norge vokser stadig, de stadig økende tallene har dempet seg litt, men ikke veldig mye. På Statistisk sentralbyrås nettsider kan man finne svært så nøyaktige tall, i Tabell 07822 kan man generere tall for innvandring og utvandring hvert år, og i Tabell 05183 finner man akkumulerte tall for hvert land (inkl barn født i Norge av to foreldre fra dette landet) for både kvinner og menn.

Bildet under viser innvandring hvert år – mellom 1 700 og 2 200 hvert år de siste årene.
filppinene_inn

Bildet under viser utvandring hvert år – bare litt over 200 forlater Norge hvert år.
filppinene_ut

Bildet under viser samlet antall i Norge – ca 17 000 kvinner og 4 000 menn.
samlet_filippinene

Det er verd å merke seg at det fødes få barn i Norge med to filippinske foreldre, siden veldig mange filippinske kvinner er gift med norske menn. Innlegget jeg skrev for noen dager siden viser dette.

Ny bok: Ratzingers samlede – Theology of the Liturgy

Jeg har nettopp fått (fra Amazon) bind II av Joseph Ratzingers samlede verk (som ble klar først, men likevel er nummer II). Førsteinntrykket er veldig godt, for selv om boka «The Spirit of the Liturgy» er med her (som jeg allerede har og har lest) er den bare 20% av dette store samleverket på 600 sider, med en drøss av artikler, prekener og bokanmeldelser pave Benedikt helt tilbake fra 1960-tallet har skrevet om liturgien. Slik leser vi på Ignatius Press’ nettsider om boka:

ratzinger_liturgy

This major volume is a collection of the writings of Joseph Ratzinger (Pope Emeritus Benedict XVI) on the theology of the Liturgy of the Church, a subject of preeminence to him as a theologian, professor and spiritual writer. It brings together all his writings on the subject, short and long, giving his views on liturgical matters and questions over many years and from various perspectives.

He chose to have his writings on the Liturgy for the first volume published of his collected works (though listed as vol. 11) because, as he says in the Introduction: «The liturgy of the Church has been for me since my childhood the central reality of my life, and it became the center of my theological efforts. I chose fundamental theology as my ?eld because I wanted ?rst and foremost to examine thoroughly the question: Why do we believe? But also included from the beginning in this question was the other question of the right response to God and, thus, the question of the liturgy.»

By starting with the theme of liturgy in this volume, Ratzinger wants to highlight God’s primacy, the absolute precedence of the theme of God. Beginning with a focus on the liturgy, he said, tells us that «God is first». He quotes from the Rule of St. Benedict, «Nothing is to be preferred to the liturgy», as a way of ordering priorities for the life of the Church and of every individual. He says that the fundamental question of the man who begins to understand himself correctly is: How must I encounter God? Thus learning the right way of worshipping is the gift par excellence that is given to us by the faith.

The essential purpose of his writings on the liturgy is to place the liturgy in its larger context, which he presents in three concentric circles. First, the intrinsic interrelationship of Old and New Testament; without the connection to the Old Testament heritage, the Christian liturgy is incomprehensible. The second circle is the relationship to the religions of the world. The third circle is the cosmic character of the liturgy, which is more than the coming together of a circle of people: the liturgy is celebrated in the expanse of the cosmos, encompassing creation and history at the same time.

Normalisering for SSPX?

NLM-bloggen offentliggjorde i går et brev skrevet av P. Schmidberger til biskop Bernard Fellay for to måneder siden, altså et internt brev i SSPX, som forfatteren nå likevel har valgt å offentliggjøre. P. Schmidberger mener at Pius-brorskapet bør ta imot Vatikanets (muligens) utstrakte hånd om normalisering, men flere er tydeligvis uenige med ham.

(Selv har jeg ikke noen kontakt med SSPX, men er forholdsvis godt orientert om bakgrunnen for splittelsen (gradvis etter konsilet, og mest alvorlig i 1988), jeg leste bl.a. i 2010 Michael Davies’ trebindsbiagrafi om erkebiskop Lefebvre – og skrev litt om det her.)

P. Schmidberger skriver bl.a.:

Archbishop Lefebvre always sought a canonical solution for the Fraternity after its condemnation and did not shy away from dialogue with the Roman authorities; to this end it was important for him to move them to understanding and conversion. He continued these efforts even after the episcopal consecration, although being realistic he had little hope for success. Employing an argumentum ad hominem, he asked to be allowed to make “the experiment of Tradition”. He also fully recognized the fact that the Society is in an extraordinary situation, not at all through its own fault, but through the fault of its opponents. The situation remained the same until the year 2000. Since then Rome has made efforts to clean up this situation, sometimes cunningly, sometimes with honest intentions, depending on who was dealing with the problem from the Roman side.

The further dramatic decline of the Church since then and the simultaneously steady development of the Society have brought one or another cardinal or bishop to a partial or general understanding—one that he could not admit publicly, however, without further ado. For its part, Rome has dialed back its demands little by little, and in the latest proposals there was no more talk about recognizing Vatican II or the legitimacy of the Novus Ordo Missae. So it seems that the moment has come to normalize the situation of the Society, for various reasons: Every abnormal situation inherently tends toward normalization. This is due to the nature of the matter. …

… Pope Francis is precisely the one who, with his unpredictability and improvisation, is capable of taking this step. The mass media may forgive him for this expedient, whereas they would never ever have forgiven Benedict XVI. In his authoritarian …. style of governance, he would probably be capable of carrying out such a measure even against opposition.

Catholic Herald skriver også om dette.

«Sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.»

Dag Øivind Østereng skriver i dagens Vårt Land (bare i papirutgaven, ser det ut som) om den pågående uenigheten om homofil vigsel i Den norske kirke – om hva som kan ha ført et kirkesamfunn slik på villspor. Han innleder artikkelen sin slik:

Én av kirkens store teologer, Bernhard avClairvaux, tilskrives ordtaket: «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Sjelden har ordtaket passet bedre enn nå.

Kirkemøtevedtaket bidrar ikke til kirkens enhet, men til økt splittelse i Den norske kirke og enda mer i den verdensvide kirke. Biskop Nordhaug tenker for smått om kirkens enhet (Vårt Land 26. april). Og vi kommer til å snakke forbi hverandre dersom vi ikke definerer tydeligere hva vi mener med kirkens enhet. I det Nordhaug skriver ser jeg en enhetsbeskrivelse som handler om å holde organisasjonen Den norske kirke samlet. …

Det en biskop og et bispemøte skal orientere kirken etter, er de bibelske realitetene. Da går det til slutt en grense for hvor langt man kan tøye lærebegrepet og sannhetsbegrepet. Det kan umulig skape enhet å innføre rom for to uforenlige lærestandpunkt og praksiser, uansett hvor mange ganger bispekollegiet blir enige seg imellom om å hevde noe annet.

Denne nye troen og praksisen kan ikke deles av den verdensvide kirke. Fenomenet med liturgier for likekjønnet ekteskap oppstår kun i sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.

Kjell Arild Pollestad er fortsatt katolsk prest

Avisa Vårt Land melder i dag at Kjell Arild Pollestad fortsatt er katolsk prest, de siterer tidsskriftet Plot og skriver bl.a.:

I et intervju i siste utgave av magasinet Plot forteller den kjente katolikken Kjell Arild Pollestad at restriksjonene mot å virke som prest er opphevet, og at dette skjedde etter et møte mellom Pollestad, biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme (OKB) og en representant for dominikanerordenen som Pollestad tilhører.

I 2005 måtte Pollestad, som blant annet hadde vært sokneprest i Tønsberg, reise fra Norge. Han ble sendt til et dominikanerkloster i Paris. …

…. I 2010 søkte Pollestad paven om å bli fritatt fra presteløftet, skriver Plot. «Men det fikk jeg heldigvis nei til. Jeg er nokså sikker på at noen må ha forsvart meg i Roma», sier Pollestad til magasinet.

I 2014 trakk Pollestad tilbake søknaden om fritakelse fra prestetjenesten. Samme år gav han ut boken «Eneboerliv». Her presenterer Pollestad seg som minstepensjonist og katolsk prest i unåde.

Jeg må personlig si at jeg glad for at Pollestad fortsatt er katolsk prest. Han har svært mange gode egenskaper, han har vært svært viktig for Den katolske kirke i Norge i tidligere år, og forhåpentligvis vil han kunne bli det igjen i kommende år. (At vi to er nesten naboer fra Jæren – jeg hørte om hans konversjon fra slektninger på Salte allerede i 1975 – gjør også at jeg har fulgt hans virke ekstra nøye.)

Bestemmelsene om at han i noen år ikke hadde lov til å virke i Norge kjenner jeg lite tid (og mye av det er ganske så komplisert), men da jeg leste «Anklaget: dagbok 2008-2011» der Pollestad beskriver utførlig hvordan han skrev et brev med ønske om laisering til paven, tenkte jeg at det vel ikke kunne være nødvendig – på tross av det som hadde skjedd, og hvor vanskelig han selv opplevde de månedene og årene.

Bør Den katolske kirke slutte å vie – eller bør den si fra seg vigselsretten?

På nytt har vi opplevd mye rot om hva vi katolikker prøver å kommunisere. Det ble meldt i avisene Dagen og Vårt Land og spredt via NTB til veldig mange norske aviser at Den katolske kirke bør slutte å vie, men dette hadde biskopen nok aldri tenkt seg muligheten av da han for noen dager siden sa han hadde tatt initiativ til å vurdere om Den katolske kirke i Norge skal si fra seg den statlige vigselsretten – som jeg skrev om i går.

Jeg skrev derfor følgende til Dagen og Vårt Land i går kveld:

Både Vårt Land og Dagen melder i dag at biskop Eidsvig lurer på om det snart blir nødvendig å skille den sivile og kirkelige vigselen. Men overskrifter og ingresser i begge avisene er ganske så uklare:

VL skriver: Biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme uttalte til Dagen at han mener den katolske kirke bør slutte å vie folk.

Og Dagen: Den katolske kirke bør slutte å vie
Biskop Bernt Eidsvig mener at katolske prester i Norge ikke bør opptre som sivile tjenestemenn.

Men det vi muligens kommer til å gjøre (og som vi allerede gjør i ca halvparten av våre kirkelige vielser) er å skille den statlige og den kirkelige vielsen.

I VL er dette korrekt beskrevet i slutten av artikkelen (men innledningene i begge avisene kan svært lett misforstås): 3: «Dobbel ekteskapsinngåelse praktiseres nesten i hele Europa. Ektepar som ønsker en religiøs vigsel, velger to separate vigselshandlinger».

Fra Dagen fikk jeg svar ganske raskt: «… som du skjønner er ikke jeg ekspert på dette, men Eidsvig har lest gjennom og godkjent teksten». På mitt oppfølgende spørsmål om overskriften kom det frem at den hadde biskop Eidsvig ikke sett eller godkjent.

Selv konkluderer jeg med at artiklene som omtale denne saken burde hatt overskriften Den katolske kirke bør si fra seg vigselsretten heller enn Den katolske kirke bør slutte å vie.

Noe senere i dag fikk jeg også svar fra Vårt Land og de skriver at de forstår problemet og vet forskjellen mellom å «vie» og å «ha vigselsrett», men til min omformulering over svarer de: «Umiddelbart: nei. I norsk kontekst er det vanligst å tenke på vigselen først og fremst som en juridisk handling, ettersom det katolske ekteskapssynet har hatt ganske trange kår historisk sett. Vi får forsøke å sjonglere tittelordene best mulig med mål om at leserne forstår hva saken handler om.»

Biskop Eidsvig foreslår at katolikker slutter å samarbeide med staten om vielser

Det vil i praksis nesten ikke bli noen forandring for oss katolske prester mht kirkelig vielse; isteden for å be paret om prøvingsattest (som viser at de har lov til å gifte seg i Norge) vil vi måtte begynne å be dem om en sivil vigselsattest – den katolske, kirkelige vielsen vil ikke påvirkes på noen måte. Andre kirkesamfunn vil nok oppleve dette mye vanskeligere, for de er i svært liten grad vant med kirkelig vielse (eller forbønnshandling) i tillegg til den sivile/borgerlige.

Biskop Bernt Eidsvig ble visst intervjuet i utlandet om dette (les bl.a. om dette på Catholic Herald), og i dag kommer nyheten til Norge via NTB, og avisa Dagen skriver om det, og siterer biskopen; «Nå definerer kirken og staten ekteskapet så ulikt at staten får gjøre sin del, og så får kirken gjør sin.» Dagen skriver videre:

Eidsvig, som er biskop i Oslo katolske bispedømme, understreker at dette er hans personlige oppfatning, og at han ikke kan treffe en slik beslutning alene. Vi har konsultative organer. I tillegg må jeg konferere med Vatikanet om dette, sier han.

Eidsvig ble nylig intervjuet av Catholic World News. Der fremmet han sin mening om at katolske prester i Norge ikke bør opptre som sivile tjenestemenn.

Tror du at ditt forslag vil få gjennomslag? – Det vet jeg ikke, men jeg tror et lovforslag om obligatorisk borgerlig ekteskapsinngåelse sannsynligvis får flertall på Stortinget om noen år. …

…. Han viser til den nye ekteskapsloven som sier at det ikke betyr noe hvilket kjønn de som gifter seg har, og sier at det er helt nytt i forhold til den jødiske og kristne tradisjon, ja hele den siviliserte tradisjon.

Et ekteskap med to personer av samme kjønn er helt ukjent historisk. Det er en radikal forandring av ekteskapets innhold, påpeker han.

Administrative problemer for pave Frans

John Allen skrev i går en artikkel der han beskriver hvordan pave Frans – som fortsatt er populær i media – ikke riktig klarer (eller ønsker) å rydde opp i Vatikanets administrative problemer – kardinalene som valgte ham for tre år siden trodde han var den beste til å ordne opp på dette området. Allen skriver:

Of late there have been reminders that Francis’ success on the global stage is not really matched by comparable breakthroughs as a manager.

Over the past quarter-century, two areas above all have generated persistent scandal and heartache for the Vatican, and were waiting for a new pope to take up: The child sexual abuse scandals, and money.

In terms of the abuse scandals, a recent report by the Associated Press reveals that a new tribunal within the Congregation for the Doctrine of the Faith, which was created by Francis to handle “abuse of office” charges against bishops accused of covering up abuse cases, essentially is going nowhere.

The tribunal, billed as a dramatic move by Francis in the direction of accountability, has been mired from the beginning in conflicting jurisdictions and unclear lines of authority, and so far has not taken up a single case. …

… Meanwhile on the financial front, people were caught off guard this week when news broke that the Vatican had suspended an external audit of its finances to be performed by the global firm Pricewaterhouse Coopers (PwC).

What’s followed has been a testy public back-and-forth over where things broke down, and why, between Italian Archbishop Angelo Becciu, the number two official at the Secretariat of State who issued an April 12 letter suspending the audit, and Australian Cardinal George Pell, tapped by Pope Francis as Secretary for the Economy in February 2014. …

John Allen avslutter artikkelen slik: «there’s an unavoidable irony about the fact that a pope elected in part to remedy a perceived “governance gap” could end up being seen instead as having perpetuated it.»

Fortsatt katolsk innvandring til Norge

Av og til lurer man på om strømmen av katolikker vil snu, slik at flere reiser fra Norge enn inn i Norge. Men statistikker fra statistisk sentralbyrå viser at det fortsatt er (katolsk) innvandring til Norge, selv om tallene har gått ned. F.eks. leser vi på denne siden:

I løpet av 2015 ble det 4 800 flere bosatte innvandrere med bakgrunn fra Polen, noe som er den minste tilveksten av polakker siden 2005. De er fortsatt den klart største gruppen her i landet med 95 700 personer, og utgjør nesten 14 prosent av innvandrerne.

Den nest største gruppen innvandrere er litauere, med 37 400 bosatte, og den største baltiske nasjonen har dermed i løpet av 2015 gått forbi våre svenske naboer … …

… Barn av innvandrere fra Polen er nå den tredje største gruppen norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Denne gruppen har vokst kraftig siden EU- utvidelsen i 2004, fra i underkant av 800 per 1. januar 2004, til 10 000 personer tolv år senere.

Til sammen er det altså ca 106.000 polskfødte og barn født av to polske foreldre i Norge, noe også statistikken under viser. Og her finner man en oversiktsside over innvandring i Norge.

2015_innvandrere_storste_land

Derfor står ekteskapet svakere i Den lutherske kirke

Vårt Land skriver i dag om hvorfor synet på ekteskapet har forandret seg så mye i Den norske (lutherske) kirke:

… Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, samtidig som det er innstiftet av Gud. Her ligger den store forskjellen: Luther avsakramentaliserte ekteskapet, sagt litt enkelt. I Den katolske og de ortodokse kirkene er fortsatt ekteskapet et sakrament, det betyr at det er uoppløselig, en hellig handling og en helt spesiell kontrakt med Gud.

Så kan vi spørre: Hva da med ekteskapets teologi? Luther mente vel at ekteskap og samliv kun var for mann og kvinne? Jo, det er nok rett, men tolkning av bibelske tekster er en dynamisk øvelse som alltid gjenspeiler vår forståelseshorisont. Det er umulig å gjøre noe annet. Hver gang vi leser et ord eller en setning tolker vi, det er slik ordene gir mening. Det gjør også at vi kommer fram til ulike standpunkt.

Et sakrament forholder vi oss annerledes til. Det er et konkret synlig tegn på Guds handling.

Jeg tror denne argumentasjonen har en del for seg, men det bør legges til at også Den anglikanske kirke ser på ekteskapet som et sakrament, et unntak blant protestantene. Man kan se at det får betydning i England, men vel ikke for Den episkopale kirke i USA.

Det er også interessant at Blystad ikke tror at bibeltolkning alene kan gi argumentene særlig mye tyngde. Det er også et nyttig innspill når man skal vurdere hvor heldige de reformatoriske prinsippene (som «sola scriptura») egentlig har vært og er.

Østereng sier mer om hvorfor han forlater Den norske kirke

Dag Øivind Østereng skrev i går ettermiddag et innlegg på Verdidebatt (trykket i dagens Vårt Land) der han gir en videre begrunnelse for hvorfor han velger å forlate Den norske kirke. Jeg legger merke til at begrunnelsen både er rent teologisk ut fra bruddet med en tradisjonell skapelsesteologi, samt at den også gir en ganske sviende kritikk av alle (ganske konservative) som var med på kirkemøtets kompromissvedtak. Han skriver bl.a.:

… Mitt valg er ganske enkelt en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger deler Dnks tro på et vesentlig skapelsesteologisk og etisk spørsmål, nemlig hva som definerer og konstituerer et ekteskap. Kirken har ikke bare et ekteskapssyn, det har en lære om ekteskapet. Den læren er nå endret i strid med selve skapelsens orden, slik Skriften vitner om kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet (1Mos 1,27-28; Matt 19,4-6). Denne gudbilledlige enhet mellom mann og kvinne er opphevet, og erstattet av et rent psykologisk kjærlighetsbegrep og moderne juridisk forståelse av hva som konstituerer et ekteskap. …

… Som prest med de løfter jeg har gitt kirken kan jeg ikke lenger være tro mot det løftet når vilkåret for fortsatt tjeneste hviler på følgende premisser: 1) At jeg må innrømme andre vigslede å ha den nye praksis i samme kirke, 2) at den skal gjelde over alt, også i den menighet jeg er hyrde, 3) tilslutte meg det premiss at dette ikke splitter kirkens gudstjenestelige og sakramentale fellesskap, når det bryter med Guds ord. Hvordan skal man kunne være hyrde med en slik pålagt praksis? …

… Før KM 2016 hadde kirken en velbegrunnet forskjellsbehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirken gjorde forskjell på det som er forskjellig, begrunnet i kirkens tradisjonelle ekteskapslære. Nå har kirken endret sin lære, men har samtidig innrømmet at de som ikke kan delta i disse vielsene kan få avstå fra det. Spørsmålet har blitt et spørsmål om hva den enkelte prest mener, og nå løper alle landets lokalaviser rundt og skal finne ut hvem som er åpen og inkluderende og hvem som lever i fortiden og vil diskriminere. Disse prestene står med et svakt vern i det kirkelige system, og noen er allerede utsatt for mobbing i lokalsamfunnet. …

… Min prinsipielle begrunnelse for å forlate Dnk er at jeg ikke lenger deler Dnks tro. Der er begrunnelsen. Og jeg verken kan eller vil være prest i en kirke som ikke kan ta vare på sine prester i en tid hvor nettopp sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver. Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen.

Jeg – og sikkert mange andre – lurer på hva Østereng nå tenker å gjøre.

Nytt nummer av St Olav – bl.a. om registreringssaken

Et nytt nummer at St Olav, Katolsk kirkeblad, er ut gitt og kan leses her. I lederen kan vi lese en ryddig artikkel om bispedømmets Rettsak mot staten, der det bl.a. står:

… (det er) ingen tvil om at enkeltpersoner i bispedømmet i en periode valgte noen uheldige snarveier i forsøket på å identifisere katolikker i Norge. Denne formen for medlemsregistrering var kritikkverdig, noe biskopen og administrasjonen har beklaget offentlig en rekke ganger. Men vi mener likevel ikke at den var ulovlig og et forsøk på grovt bedrageri. Her er det en stor forskjell. Den sivile saken fikk en foreløpig konklusjon da departementet i februar i år avviste OKBs klage på vedtaket om å betale tilbake 40,5 millioner kroner. Med kommunale tilskudd og tap av tilskudd for 2015 dreier saken seg i realiteten om over 110 millioner for OKB.

Spørsmålet er hvorvidt det statlige tilskuddet Oslo katolske bispedømme har fått de siste fem årene er i samsvar med det antall personer som har hørt til bispedømmet i samme periode. Vi er overbevist om at bispedømmet ikke har fått for mye tilskudd.

… Sakens kjerne er hva som står i norsk lov og hvordan den har vært praktisert opp gjennom årene. Kulturdepartementets vedtak er basert på at medlemmer må foreta en aktiv og uttrykkelig innmelding ved flytting til bispedømmet. Men det står ingenting om dette i loven. Norsk lov slår fast at trossamfunn skal få om lag samme økonomiske tilskudd, utmålt med basis i hvor mange som hører til trossamfunnet. Videre slås det fast at trossamfunnet selv skal få bestemme hva som skal til for å bli medlem. Retningslinjene om personlig samtykke kom først i 2015 og kan ikke gis tilbakevirkende kraft. …

Jeg syns det er interessant at bispedømmet nevner nesten de samme tall som jeg regnet ut og skrev om i juli 2015, i en artikkel som jeg avsluttet slik:

… Ja, faktisk har Fylkesmannen bestemt seg for å ta fra oss ca 25 millioner kroner også for 2015, ved å stryke nesten 30.000 av våre medlemmer. Totalt vil altså Fylkesmannen ta fra OKB 105 millioner kroner i medlemsstøtte for årene 2011 til 2015, mens tallet for feilregistrerte og ubekreftede medlemmer ville innebære (bare) 20 millioner (alle beløp er statlig og kommunal støtte samlet).

Mye skryt for pave Benedikt

Pope-Benedict-XVI-humility
Det er i dag 11 år siden kardinal Ratzinger ble valgt til pave og tok navnet Benedikt XVI. John Allen skriver om dette og sier også pave at Benedikt kan komme til å bli kjent for paven som foretok de store reformene. Han skriver bl.a.:

… When the American scandals erupted under St. John Paul II, the deniers had control in the Vatican and the reformers were an embattled minority. By the end of Benedict’s papacy, the situation was the exact reverse: The deniers hadn’t gone away, but they’d been driven underground.

While he was still at the Congregation for the Doctrine of the Faith, it was then-Cardinal Joseph Ratzinger who pushed for new rules to weed out abuser priests in the Pope John Paul II years and who wrote those rules into law as pope.

It was also Ratzinger who unleashed his top prosectuor, then-Msgr. Charles Scicluna, on Mexican Fr. Marcial Maciel Degollado despite the cleric’s powerful network of Vatican allies, and who sentenced Maciel to a life of “prayer and penance” in 2006.

Later, Benedict was the first pope to meet with victims of sex abuse, the first pope to apologize for the crisis in his own name, and the first pope to dedicate an entire document to the abuse crisis in his 2010 letter to the Catholics of Ireland.

Benedict laicized almost 400 priests in 2011 and 2012 alone for reasons related to sex abuse, which is almost 1 in every 1,000 Catholic priests in the world flushed out of the system in just two years.

To be sure, there was plenty of work left undone at the end of Benedict’s term, but the broad direction had been set.

Although Pope Francis is rightly celebrated for his humility and simplicity, the truth is that Benedict XVI contributed significantly to the “demystification” of the papal office well before Francis stepped onto the scene.

Here’s an example. Shortly after his election, Francis returned to the Casa del Clero in Rome where he’d been staying prior to the conclave in order to pack his own bag and pay his own bill, an episode that became part of his “man of the people” image.

Yet Benedict did much the same thing 11 years ago, returning to his apartment to pack up and then going around to thank the nuns who lived in the building for being good neighbors. In other words, Benedict was every bit as humble as his successor – arguably, in some ways, more so – even if that wasn’t always clear from his public image.

Benedict also humanized the papacy with his capacity to admit fault and to ask for help.

His 2009 letter to the bishops of the world after the Holocaust-denying traditionalist debacle is one of the most heart-felt, plaintive documents written by a papal hand you’ll ever see, and in it Benedict candidly acknowledged that he and his Vatican team had dropped the ball – not on the substance of the decision, which he defended, but on the way it was handled and communicated.

Finally, of course, there’s the fact that Benedict delivered the single most stunning act of papal humility in at least the last 500 years: His Feb. 11, 2013, decision to resign.

Pope Francis has said that in the wake of that act, resignation has now become an “institution” rather than a historical anomaly. That doesn’t even mean every future papacy will end in resignation, because some no doubt will still die in office, either as a conscious choice or simply by dint of circumstance.

Nevertheless, Benedict clearly answered the question of whether a pope even could resign in relatively normal historical circumstances – in other words, when not facing schism or invading armies – with a resounding “yes,” thereby, in ecclesiological terms, moving the papacy a huge step closer to being reinserted within the College of Bishops.

No doubt, Francis and whoever follows him will continue to build on these precedents. The fact always will remain, however, that the precedents were set by the “Great Reformer.”

Bør ikke bruke projektor i kirken

Tro det eller ei, noen av mine kollegaer (katolske prester) syns det er svært nyttig å bruke projektor i messen, for å vise bilder og sangtekster på et stort lerret. Selv syns jeg det er ganske så upassende, men har ikke yppet til strid om dette i særlig grad. Jeg leste i går om en debatt om dette emnet på MF; artikkelen har som overskrift «Vil ikke bruke projektor i folkekirken» og i ingressen står det «Mener lyset fra projektorer og skjermer tar fokuset bort fra alteret.» I selve artikkelen kan man lese:

Projektoren fikk gjennomgå i en panelsamtale på MF i forbindelse med et seminar om kirken og kirkebygg sist fredag.

På seminaret «Folkekirken og folkets kirker», arrangert av Menighetsfakultetet (MF) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, var bred enighet om at man ønsker flere åpne kirker. Men projektor og skjerm fikk hard medfart.

Det handler om forståelsen for hvordan vi mennesker sanser ting. Lyset fra en projektor styrer blikket og informasjonen du får fra skjermen trumfer all annen informasjon og de fire andre sansene setter i mindre grad i spill, sier universitetslektor på MF, Jan Terje Christoffersen.

Christoffersen får støtte fra resten av panelet som foruten ham består av Morten Stige fra Byantikvaren, Rådgiver for kirkekunst og interiør i Bjørgvin bispedømme Ragnhild Tveit og Kristin Gunleiksrud Raaum som er nyvalgt kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier (NKA).

Du har ikke lenger fokus på alteret og gjør noe med kommunikasjonen i gudstjenesten, sier Tveit og fremhever også det estetiske inngrepet en skjerm til projektor utgjør. … …

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 24. april

Denne søndagen feires 4. søndag etter påske etter den tradisjonelle kalenderen (5. søndag i påsketiden i den nye kalenderen), i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Cantáte Domino cánticum novum, allelúja: quia mirabília fecit Dóminus, allelúja: ante conspéctum géntium revelávit justítiam suam. Allelúja, allelúja, allelúja. Salvábit sibi déxtera ejus: et bráchium sanctum ejus. Gloria Patri …. – Syng en ny sang for Herren, alleluja; for Herren har gjort underfulle ting, alleluja. For hedningenes øyne har han åpenbart sin rettferd, alleluja, alleluja, alleluja. Hans høyre hånd har frelst ham: og hans hellige arm. Ære være …

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

Forståelig at folk blir forvirret når de leser hva paven sier om ekteskapet

I dokumentet «Amoris lætitia» har pave Frans bevisst valgt å uttale seg uklart, ser det ut til – så da kan man letter forstå oppslag som det jeg kritiserte i går. Hos Sandro Magister kan man bl.a. lese:

The deliberately vague, polyvalent form of many passages of “Amoris Lætitia” finds confirmation in the incredible diversification of comments. It should suffice to cite three conflicting ones from among the thousand that the post-synodal exhortation has prompted.

On one side is an enthusiastic Alberto Melloni – the Church historian who is also the current leader of the progressive “school of Bologna” – who hails the exhortation as the “epochal” act that has definitively liberated marriage from the “juridical-philosophical cage” of the Council of Trent with its “cold and lifeless doctrine”:

On the other side is Juan José Pérez-Soba, a professor at the Pontifical John Paul II Institute for Studies on Marriage and Family at the Pontifical Lateran University, according to whom instead, just as in the “Relatio finalis” of the synod, neither in “Amoris Lætitia” is there any explicit admission of the divorced and remarried to communion, contrary to all the expectations:

In the middle is Robert Royal, founder and president of the Faith & Reason Institute in Washington, who applauds the exhortation for its “vigorous defense of Church teaching on contraception, abortion, homosexuality, reproductive technologies, the education of children,” but at the same time criticizes chapter 8, which “hesitantly and ambivalently would like to depart from the Church’s constant teaching since the beginning, on communion for the divorced and remarried”. …

I denne artikkelen presenterer Magister også synet til P. Antonio Spadaro, S.J., som har en svært progressiv forståelse av dokumentet – og som på mange måter står pave Frans nær.

Og John Allen skriver her om hvor viktige noen av fotnotene i pavens dokument er:

Numbers 336 and 351 in Amoris Laetitia may go down as among the most famous footnotes in papal history, since that’s where the key language occurs about how discernment in cases of divorced and civilly remarried Catholics could lead to a change in their ability to receive the sacraments.

If the devil is always in the details, in the case of Amoris Laetitia, one might say, the fireworks are in the footnotes.

Fr Longenecker skriver også om dokumentet, bl.a.:

… let us consider chapter eight which people at both extremes of the American Catholic church have jumped on. In chapter eight the pope discusses appropriate pastoral approaches to those whose marital situations are “less than the Catholic ideal.” The progressives have claimed that the document allows communion for divorced and remarried people and are delighted. Conservatives agree but are dismayed. …

… In saying that some conservatives have over reacted, it must be said that some progressives have too. I had an email from one person who assumed there would be a new procedure to grant divorced and remarried Catholics a dispensation to receive communion. They wondered how a priest would go about “making exceptions” to the rule for couples in his care.

I don’t think chapter eight says any of that at all. Here, in a few points, is what the Pope is trying very hard to communicate to us:

1. Modern Marriage is a Mess – for many complicated reasons marriage in the modern world is in crisis. As a result there are many of our people who are the walking wounded.

2. The Church is Global – the Marriage Mess is different in different parts of the world for a complex series of reasons. … Cultures are different. Socio economic conditions are different. Many things are different.

3. One Pastoral Method Does Not Fit All – While we uphold the simple definition of Christian marriage as between one man and one woman for life, the situation of a polygamous culture in Africa and a no fault divorce culture in America and a machismo culture in Argentina and a cohabiting culture in Europe means that while we uphold the ideal, matching our lives to that ideal is increasingly complex and it is impossible to set out one pastoral methodology which will apply to everyone.

4. The Church is Welcoming Not Excluding – Pope Francis wants us to open the doors to those who are caught up in the Marriage Mess. This does not mean we sacrifice or compromise the ideal, but it does mean that we listen to the real life situations of real people. …

5. Priests and people should Work With the Wounded – Some people who are divorced and re-married have simply flaunted the church’s rules and could care less about the faith. Pope Francis recognizes this and condemns them. On the other hand, many are genuinely wounded, genuinely repentant and genuinely want to belong to the church and follow Jesus Christ despite their “irregular relationships.” In other words, they want to find peace, they’ve messed up and they know it and they want to find reconciliation and the way forward.

6. Those Who Fall Short of the Ideal Should be Integrated – Pope Francis want us to welcome and integrate those whose relationships are “less than ideal”. We should remember that those whose relationship are “less than ideal” are not just the divorced and remarried. There are numerous complex relationships that fall short of the Catholic ideal. These people should be welcomed into the church and asked to participate in prayer, Bible study, charitable activity, fellowship and full life in the parish except for the reception of communion

7. Integration Does Not Demand Reception of Communion – there is a very interesting observation over at Church Militant in which the author specifically quotes Pope Francis in his press conference on the way back from Mexico and the Pope specifically says “No Communion for the Divorced and Remarried.” Check out the article.

Time kirke slått opp i VG

16april_timekirke_VG
I dag tidlig preger min barndoms kirke VGs (nett)forside, og i en artikkel skrives det om hvordan den norske kirkes vedtak om homofil vigsel er blitt mottatt på Jæren:

Etter at Kirkemøtet mandag vedtok å utarbeide en liturgi for å vie homofile, har flere prester reagert negativt. I Time kommune i Rogaland har en prest allerede sagt opp i protest, mens prosten vil reservere seg.

Dag Øivind Østereng, prest i Undheim gikk raskt ut i avisa Dagen og sa at han sier opp sin stilling og melder seg ut av kirken.

Også de andre prestene i Time kommune er negative til å vie homofile skriver Stavanger Aftenblad. Prosten på Jæren, Kjell Børge Tjemsland, sier til avisen at han vil reservere seg mot å vie homofile, slik vedtaket på Kirkemøtet gir anledning til.

– Jeg står for det tradisjonelle ekteskapssynet, men tar vedtaket på Kirkemøtet til etterretning. Det er min plikt å legge til rette for at homofile får vie seg med en annen prest, sier Tjemsland.

En tredje prest i kommunen, på Bryne, som jeg kjenner helt fra barndommen, har tydeligvis også reservert seg.

Skroll til toppen