Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse

I forbindelse med prekenen i dagens messer (på Corpus Christi), så jeg litt på hva Den katolske Kirkes katekisme sier om eukaristien, og la bl.a. merke til nest siste punkt i oppsummeringen, der det står:

1418. Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse. «Å besøke Det Allerhelligste Sakrament er et bevis på takknemlighet, et tegn på kjærlighet og en tilbedelsesplikt overfor Kristus, vår Herre».

Festen for Corpus Christi handler i forholdsvis stor grad om tilbedelsen av Kristus i alteret hellige sakrament, både i, men mest utenfor messefeiringen. At sakramentet skal/må tilbes også utenfor selve messefeiringen, kan være en anstøtssten for protestanter som er iferd med å nærme seg Kirken, men også dette er en del av den katolske tro. Katekismen sier mer om dette aspektet ved eukaristien, som jeg tar med her:

Kristi nærvær ved sitt Ords og Den Hellige Ånds kraft

1373. «For Kristus Jesus er død, ja, oppstanden, og troner ved Guds høyre hånd, og går nå i forbønn for oss» (Rom 8, 34), og Han er til stede på mange slags vis i sin Kirke: ved sitt Ord, i Kirkens bønn, «der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn» (Matt 18, 20), i fattige, syke og fanger (Matt 25, 31-46), i sine sakramenter som Han er opphav til, i messeofferet og i embedsbærerens person. Men «aller mest er Han til stede under de eukaristiske skikkelser».

1374. Den måten Kristus er til stede under de eukaristiske skikkelser på, er enestående. Den gjør at eukaristien står over de andre sakramentene, og gjør den til «det åndelige livs fullkommenhet og det mål alle sakramentene er rettet mot317». I eukaristiens allerhelligste sakrament «er sant, virkelig og med hele sitt vesen (substantialiter) innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus318». «Dette nærvær kalles «virkelig», ikke i eksklusiv betydning, som om andre former for nærvær ikke var «virkelige», men i uthevet betydning fordi det dreier seg om et nærvær av Kristi vesen, og fordi Kristus, Gud og menneske, ved det er til stede med hele seg».

1375. Det er ved forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod at Kristus gjøres nærværende i dette sakramentet. Kirkefedrene hevdet med styrke Kirkens tro på at Kristi ord og Den Hellige Ånds virke er mektige nok til å utvirke denne forvandlingen. St. Johannes Krysostomos sier det slik:

Det er ikke mennesket som gjør at offergavene blir Kristi legeme og blod, men Kristus selv som ble korsfestet for oss. Presten, Kristi bilde, fremsier ordene, men deres virkning og nåde kommer fra Gud. Dette er mitt legeme, sier Han. Dette ordet forvandler offergavene. …

1376. Tridentinerkonsilet sammenfattet den katolske tro slik: «Siden Kristus, vår gjenløser, sa at det Han ofret under brødets skikkelse, i sannhet var Hans legeme, har man alltid hatt denne overbevisning i Guds Kirke, som denne hellige synode nå på nytt erklærer: ved vigslingen av brødet og vinen forvandles brødets hele vesen til vår Herres Kristi legemes vesen og vinens hele vesen til Hans blods vesen. Den hellige katolske Kirke kaller denne forvandling passende transsubstansiasjon (vesensforvandling»)».

1377. Kristi eukaristiske nærvær begynner i konsekrasjonsøyeblikket og varer så lenge de eukaristiske skikkelser gjør det. Kristus er helt til stede under hver av skikkelsene og helt til stede under hver enkelt del av dem, slik at Kristus deles ikke opp når brødet brytes.

1378. Dyrkelse av eukaristien. Innenfor messens liturgi uttrykker vi vår tro på Kristi virkelige nærvær under brødets og vinens skikkelse blant annet ved knebøyning eller ved å bøye oss dypt, som tegn på tilbedelse av Herren. «Den katolske kirke har tilbedt, og tilber fortsatt, eukaristiens sakrament på den måte som tilkommer det, ikke bare under messen, men også utenfor: ved å oppbevare de konsakrerte hostier med største omsorg, ved å sette dem frem slik at de troende høytidelig kan ære dem, ved å bære dem i prosesjon».

1379. Tabernaklet var opprinnelig ment til å oppbevare eukaristien på en verdig måte slik at den kunne bringes syke og fraværende utenom messen. Etter hvert som troen på Kristi virkelige nærvær i eukaristien ble utdypet, ble Kirken seg bevisst betydningen av å tilbe Herren i stillhet under de eukaristiske skikkelser. Derfor bør tabernaklet plasseres på et særlig verdig sted i kirken; det bør være laget slik at det understreker og tydeliggjør Kristi sanne og virkelige nærvær i det hellige sakrament.

1380. Kristi fortsatte tilstedeværelse i Kirken på denne enestående måten er i høyeste grad meningsfull. Siden Kristus i synlig skikkelse skulle forlate sine egne, ville Han gi oss sitt nærvær i sakramentet; siden Han skulle gi seg selv på korset for å frelse oss, ville Han at vi skulle eie minnet om den kjærlighet Han elsket oss med «inntil enden» (Joh 13, 1), ja, like til å gi sitt eget liv. I sitt eukaristiske nærvær forblir Han nemlig på gåtefullt vis midt iblant oss som den som elsket oss og gav seg selv for oss, og Han er det fremdeles under de tegn som uttrykker og formidler denne kjærligheten:

Kirken og verden har sterkt behov for dyrkelse av eukaristien. Jesus venter på oss i dette kjærlighetens sakrament. La oss ta oss tid til å gå Ham i møte i tilbedelse, i en kontemplasjon full av tro og villighet til å sone for verdens tunge synder og misgjerninger. Måtte vår tilbedelse aldri opphøre.

1381. «Kristi sanne legemes og Kristi sanne blods nærvær i dette sakrament «erfarer man ikke gjennom sansene», sier den hellige Thomas, «men gjennom troen alene, som støtter seg til Guds autoritet». Derfor sier St. Kyrill, i en kommentar til St. Lukas, 22, 19: «Dette er mitt legeme, gitt for dere»: «Undre deg ikke på om det er sant, men tro heller Herrens ord, for Han som er Sannheten, lyver ikke»»: …