I dag markeres jubileet for St Hallvard kirke, selv om riktig dag er om to dager – kirken ble innviet 15. mai 1966. I en artikkel i Aftenposten (les den her) skriver professor Thomas Thiis-Evensen bl.a. dette om kirken:
… Mellom boligblokkene på Enerhaugen ligger et upåaktet storverk i norsk arkitektur: St. Hallvard kirke og kloster, tegnet av Kjell Lund i 1966. Bygningens eksteriør er lukket, formet som en hvilende kube. Tung og urokkelig står den rett på grunnfjellet, veggene er i grov tegl, vinduene er små glugger og inngangene er kilt inn som dype snitt i massen. Interiøret er omsluttende i form av en sylinder, med varmrøde teglvegger som kretser om rommet som i en hule, der lyset siver inn gjennom smale vertikalsnitt i overflaten. Taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet i form av en omvendt betongkuppel, men stiger så igjen til den ene siden i retning av alteret.
Alle disse trekkene er med på å tolke klosterets funksjon: Den lukkede kuben viser til munkenes avsondrethet fra utenverden, sylinderen til deres konsentrasjon om bønn og det synkende taket tolker himmelens tilstedeværelse, mens stigningen løfter blikket mot gudstjenestens fokus.
Men i St. Hallvard blir selv et barn stille – uten å kjenne til teologien. På samme måte lar også den skeptiske ateisten seg gripe fordi tolkningene så umiddelbart gjenkjennes fra visse fysiske erfaringer i møte med omgivelsene. En tung og lukket vegg vil følgelig straks gi inntrykk av å beskytte dem innenfor, men også avvise dem utenfor. Et rom som omslutter, vil gi inntrykk av trygghet, mens motsatt, et tak som synker ned over hodene våre, varsler om en umiddelbar fare. Når taket igjen stiger, varsler det om at faren er over og vi «reddes».
Slik uttrykker bygningen på Enerhaugen hverken «fest», eller «underholdning» – men alvor. Et budskap som oppleves av langt flere enn de innviede, fordi alvorets former er tolket så vakkert at de øyeblikkelig treffer våre allmenne erfaringer. …
«Men i St. Hallvard blir selv et barn stille – uten å kjenne til teologien.»
For noe sprøyt! Jeg har selv, i sin tid, vært i St. Hallvard med en liten gutt – og erfart at min kone (ikke jeg, av en eller annen grunn) ble tilsnakket av et aktivt menighetslem av frykt for at man ikke hadde barnet under full støykontroll. Hadde man altså ikke erfaring med arkitekturens beroligende virkning? Siden jeg på det tidspunkt var redaktør av Hallvardsvaka, avfødte hendelsen forøvrig en ganske skarp artikkel fra min side.
Med all respekt for Thiis-Evensen – jeg vet at han aldri har søkt til St. Hallvard på søndager for å observere hvordan barn oppfører seg under den omvendte hvelvingen.
Jeg syns selv at de to første avsnittene jeg har tatt med fra Thiis-Evensens artikkel er treffende og velformulerte – eks. «taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet». Det er også et faktum at arkitekter fra hele verden kommer for å se på kirken, og at den er blitt fredet av Riksantikvaren – jeg har selv vist rundt 5-10 grupper av arkitektstudenter hvert år siden jeg kom til St Hallvard i 2009.
Men jeg er enig i at den åndelige effekten av rommet – slik Kjell Lund tenkte seg den – knapt nok kan sies å eksistere.