sep 272016
 

I videoen under ser og hører vi kardinal Kurt Koch (lederen for Vatikanets økumeniske arbeid) intervjuet i St Olav domkirke i Oslo (med lyden av skolebarna ved St Sunniva skole i bakgrunnen). Jeg må si at kardinalen uttrykte seg ganske nøkternt både om den kommende Luther-markeringen og generelt om økumenisk arbeid (i siste del, fra 2 min). Om samtalen med de protestantiske kirkesamfunnene sier han at vi nå faktisk ikke vet hvilket mål samtalene bør ha, derfor er det svært vanskelig å vite hva man skal gjøre.

sep 232016
 

16sept_klosterlasse
Jeg er nå tilbake fra en tre dagers tur til Litauen, der vi i går bl.a. besøkte kirken St Johannes døperen og St Johannes apostel og evangelist i Vilnius, en jesuittkirke som i dag ligger innenfor Vilnius universitet. For norske katolikker er kirken ekstra viktig siden det er der den berømte norske jesuitten Laurits Nielsen (latin Laurentius Nicolai Norvegicus), «Klosterlasse», er gravlagt – selv om man ikke vet nøyaktig hvor i kirken han ligger. Norsk Wikipedia skriver en hel del om ham.

Minneplaten man ser øverst ble satt opp i 1998, og teksten er:

LAURITZ NIELSSØN S.J. – Klosterlasse.
Født 1537 i Tønsberg, Norge, død i Vilnius 5. mai 1622 og begravet i denne kirke.
Denne minneplate ble avduket av H.M. kong Harald V den 4. september 1998.

sep 222016
 

Det nærmer seg 500 års-markering av reformasjon (det passer dårlig for katolikker å kalle dette et jubileum), og Dagen melder om et nytt perspektiv på reformasjonen (som man sjelden hører noe om), og skriver bl.a.:

…en annen kirkehistoriker, Bernt Torvild Oftestad, melder seg på i debatten. Han sier at reformasjonen av Norge ble gjennomført med blodige midler og mener dette er en side som blir spilt ned fra luthersk hold.

Reformasjonen ble gjennomført ved tvang. Det var en voldshandling overfor det norske folk, det katolske folket, gjennom hele 1500-tallet. Og når denne volden får sikret et etablert system, da blir jo folk lutheranere. Når Den norske kirke skal feire blir det sikkert mye flott, men denne siden av reformasjonen bør komme frem, sier Oftestad, som selv konverterte til katolisismen i 2000.

Luther la stor vekt på at evangeliet skulle overbevise folk ved sin sannhets kraft, forteller Oftestad, … men det forsvant raskt. Ved reformasjonen var det masser av tvang.

Oftestad peker på at den dansk-norske kongen overtok forvaltningen av Kirkens mange eiendommer, som gjerne var testamentert til kirken og dens institusjoner. Det som ikke ble solgt unna utgjør nå hovedtyngden i det som er blitt en het potet i Den norske kirkes løsrivelse fra staten, nemlig Opplysningsvesenets fond.

Mener du at staten burde gi tilbake noe av dette til Den katolske kirke?

Jeg vil ikke gå inn i de praktiske forholdene. Men det er jo noe litt skittent med mye av disse eiendommene, sier Oftestad, som likevel tror det er lite å gjøre med det nå.

Og at det trengtes noen reformasjon av den eksisterende kirken i Norge på denne tiden er Oftestad ikke enig i. Ikke i Norge i hvert fall. Myten om et forferdelig forfall er ikke sann. De hadde sine problemer, men det var en intakt og bra kirke.

Men utgjorde den ikke en for sterk parallell makt til statsapparatet?

Den katolske kirke var jo en kirke som hadde politiske posisjoner. Men det som kom etter reformasjonen er jo en fullstendig integrasjon av kirke og verdslig makt. Slik var det ikke i middelalderen, sier Oftestad.

Han kritiserer klappjakten på hemmelige katolikker, som oppstod etter reformasjonen. Erkebiskopen måtte dra tidlig fra Norge, og etter hvert ble prester og hele folket utsatt for sterkere pressmidler, forteller han.

Men hvordan taklet Den katolske kirke dissens?

Det har alltid vært holdt frem at den kirken ikke hadde særlig rom for avvikere. Men det ble ikke særlig bedre etterpå. ….

sep 222016
 

Jeg er på tur til Litauen sammen med flere prester og andre medarbeidere fra Oslo katolske bispedømme. I går var vi på besøk på Litauens berømte korshøyde – med tusener av kors, som bildene under viser.

16sept_lit_korshoyden

16sept_lit_korshoyden2

Engelsk Wikipedia skriver om denne høyden bl.a.:

The Hill of Crosses (Lithuanian: About this sound Kryžių kalnas (help·info)) is a site of pilgrimage about 12 km north of the city of Šiauliai, in northern Lithuania. The precise origin of the practice of leaving crosses on the hill is uncertain, but it is believed that the first crosses were placed on the former Jurgaičiai or Domantai hill fort after the 1831 Uprising.[1] Over the generations, not only crosses and crucifixes, but statues of the Virgin Mary, carvings of Lithuanian patriots and thousands of tiny effigies and rosaries have been brought here by Catholic pilgrims. … Over the generations, the place has come to signify the peaceful endurance of Lithuanian Catholicism despite the threats it faced throughout history.

Norsk Wikipedia skriver også om høyden.

sep 192016
 

Det skjedde igjen i Napoli i dag, og Father Z skriver hendelsen:

According to ANSA the miracle was repeated today: the preserved blood of the 4th c. martyr St. Januarius (San Gennaro) liquified. Good thing for Naples!

Here is something that I wrote for the UK’s best Catholic weekly, the Catholic Herald:

The feast of the bishop martyr St Januarius (d c 305), known in Italian as San Gennaro, is celebrated this week. He is the patron saint of Naples where the faithful venerate vials of his dried blood which regularly liquefies on three days a year: 19 September (the saint’s feast), 16 December (anniversary of the 1631 eruption of the volcano Vesuvius which looms over the Bay of Naples), and the 1st Sunday of May (the day of the translation or moving of the saint’s relics to Naples). …

Man ser det ganske tydelig i videoen …

sep 142016
 

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

sep 122016
 

John Allen skriver om denne talen i det berømte universitet i Regensburg i Tyskland, at: “In the opening section of the speech, Benedict cited a 14th century dialogue between a Byzantine emperor and a Persian, in which the emperor said provocatively: “Show me just what Mohammad brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.””

2006_b16_regensburg

Det ble en hel del bråk etter den talen, men Allen sier at man nok skylder pave Benedikt en unnskyldning, for: “Ten years later, there’s a mounting sense that perhaps the world owes Benedict an apology. The rise of the Islamic State, Al-Shabaab, Boko Haram, and other extremist Islamic movements, and the continual waves of terror and barbarism they generate, has created a sense that perhaps it wasn’t Benedict who stumbled by pointing out that Islam has a problem – perhaps it’s Muslims who haven’t responded to the problem adequately.”

Men aller viktigst, skriver John Allen: “Lost in the noise, however, is the central thing to know about the Regensburg speech, to wit: It’s not really about Islam at all.” Og han fortsetter:

… In the 4,500-word address, Benedict devoted barely three paragraphs to the remark quoted above from Manuel II Paeologus, which he used to set up his reflections on the topic, which was “Faith, Reason and the University.” He was trying to make a point about the importance of religion never parting company with reason, and could just as easily have taken his cautionary tale from Hinduism, Buddhism, or, for that matter, Christianity.

Benedict’s real target in the speech is the West, identifying two worrying trends he saw (and no doubt still sees) in Western thought – one inside the Christian church, and the other in the broader culture.

He devoted a significant chunk of the Regensburg speech to tracing the history of efforts at “dehellenization,” meaning to suggest that the use of ancient Greek concepts of reason in the early Church was really just an historical accident, and there’s nothing essential about them to the Christian faith.

Benedict insists that salvation history doesn’t work that way, and that it was providential that the Biblical faith and Greek thought intersected. It marked a fundamental choice by Christianity, he believes, to recognize that reason is intrinsic to God’s nature, and that to act irrationally is therefore to break with God’s will.

Benedict was even more critical of trends in Western culture to regard only the so-called “hard sciences” as truly rational, meaning objective, and to relegate everything else – including morality – to the realm of personal preference and choice.

That’s a disaster, he argued, because it leaves no basis for moral consensus on anything, and thus makes building a real community impossible. If there’s no objective good, then what’s to stop the powerful from abusing the weak, what’s to stop a tyrannical majority from oppressing a minority, and on and on? …

sep 112016
 

Jeg fikk i dag tips om en artikkel i Catholic Herald om hvor mye Den katolsk kirke fortsetter å vokse:

In many parts of the world, it’s difficult to feel optimistic about the future of the Catholic Church. Some years ago, the American Physical Society heard an alarming paper that predicted the countries in the world that would have no religion whatever by 2100, and high on the list were such former Catholic heartlands as Austria and Ireland – Ireland! For over a decade now, we have heard so many appalling stories of sexual abuse and scandal that we might even be tempted to ask if the Church can really survive.

It is strange then to realise that this Church – which is already, by far, the largest religious institution on the planet – is in fact enjoying global growth on an unprecedented scale. In 1950, the world’s Catholic population was 437 million, a figure that grew to 650 million by 1970, and to around 1.2 billion today. Put another way, Catholic numbers have doubled since 1970, and that change has occurred during all the recent controversies and crises within the Church, all the debates following Vatican II and all the claims about the rise of secularism.

Nor does the rate of growth show any sign of diminishing. By 2050, a conservative estimate suggests there should be at least 1.6 billion Catholics.

I spoke about global growth, and that “global” element demands emphasis. …

Forfatteren skriver deretter om den store veksten av katolikker på Filippinene, og deretter skriver han enda mer om Afrika:

… In 1900, the whole of Africa had just a couple of million Catholics, but that number grew to 130 million by the end of the century, and today it approaches 200 million. If current trends continue, as they show every sign of doing, then by the 2040s there will be some 460 million African Catholics. Incredibly, that number would be greater than the total world population of Catholics as it stood in 1950.

Already by about 2030, we will cross a historic milestone when the number of Catholics in Africa will exceed the number for Europe. A few years after that, Africa will overtake Latin America to claim the title of the most Catholic continent. …

sep 092016
 

b16_last_testamentIntervjuboka med pave emeritus Benedikt kan bestilles (på engelsk) på Amazon, men er ikke klar før om to måneder. Benedikt er blitt ganske skrøpelig, har hatt pacemaker siden 1997, må bruke gåstol når han beveger seg, og har mistet synet på venstre øye. Catholic Herald skriver om ham og den nyutgitte boka:

… In a book-length interview with the German author Peter Seewald, Pope Benedict said that when he resigned he had the “peace of someone who had overcome difficulty” and “could tranquilly pass the helm to the one who came next.”

The new book, Last Testament, will be released in English by Bloomsbury in November. The German and Italian editions were set for release on September 9, but some excerpts were published September 8 by the Italian daily newspaper Corriere della Sera.

Pope Benedict insisted once again that he was not pressured by anyone or any event to resign and he did not feel he was running away from any problem.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte and this certainly was a weakness.”

Pope Francis, on the other hand, “is a man of practical reform”, the retired pope said. His personality and experience as a Jesuit provincial and archbishop have enabled him to take practical organisational steps.

The retired pope, who is 89, said he had no inkling that then-Cardinal Jorge Mario Bergoglio would be elected his successor; “no one expected him.”

“When I first heard his name, I was unsure,” he said. “But when I saw how he spoke with God and with people, I truly was content. And happy.” …

two_popes

sep 092016
 

pope-benedict-xvi
John Allen skriver om den nye boka om pave Benedikt, som gis ut i dag, bl.a.:

Pope Francis is celebrated for his humility, and rightly so. This is, after all the pontiff who began his reign by kneeling and asking the crowd in St. Peter’s Square to pray for him before he delivered a formal blessing, who returned to a Rome residence to pay his own bill and pack his own bag, and who declined to live in the sumptuous papal apartments.

However, there’s also a sense in which Pope Francis is a strong personality, comfortable in command, and possessing a virtually unwavering confidence in the correctness of his own judgments. That’s far from arrogance, of course, but for those who watch him in action, there’s never any doubt about who’s in charge.

If you want a pope filled with a sense of his own limitations and imperfections – not haunted by them, but also remarkably open in acknowledging why they may have made him unsuited to lead, at least for very long – then the man you’re really looking for is Benedict XVI.

We got another reminder of the point on Thursday, with the release of excerpts from a new interview book with Benedict XVI by German journalist Peter Seewald, with whom he’s collaborated several times in the past. Titled Final Conversations, portions of the book were published Thursday in the Italian daily Corriere della Sera and German weekly Die Zeit and daily Bild.

While insisting that he was not pressured by anyone to resign the papacy in February 2013, and that it was his own free decision, Benedict concedes that the demands of running a complex religious multi-national occasionally exceeded what he perceived, anyway, as his capacities.

“My weak point perhaps is a lack of resolve in governing and making decisions,” he said. “Here, in reality, I am more a professor, one who reflects and meditates on spiritual questions. Practical governance was not my forte, and this certainly was a weakness.” ….

sep 082016
 

nativitas_maria

Consider what our prospects were before the birth not only of Our Lord, but from before the birth of His Mother, from whom He took our human nature, the Blessed Virgin Mary.

Today’s feast is older than the Feast of the Immaculate Conception, which was precisely nine months ago. Holy Church, in celebrating liturgically her holy birth for a long time, ultimately reasoned back to Mary’s holy conception. As St. Thomas Aquinas argued, “The Church celebrates the feast of our Lady’s Nativity. Now the Church does not celebrate feasts except of those who are holy. Therefore, even in her birth the Blessed Virgin was holy. Therefore, she was sanctified in the womb.” (STh III, q. 27, a. 1)

Lex Orandi Lex CredendiAs we worship, so do we believe. As we believe, so do we worship. Change our worship you change belief, and vice versa.

Here is the entry in the Roman Martyrology for today’s feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary: Festum Nativitatis beatae Mariae Virginis, ex semine Abrahae, de tribu Iuda ortae, ex progenie regis David, e qua Filius Dei natus est, factus homo de Spiritu Sancto, ut homines vetusta servitute peccati liberaret. – The feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary, sprung from the seed of Abraham [and] from the tribe of Judah, from the line of David the king, from which was born the Son of God, made man of the Holy Ghost, that he might free men from the ancient slavery to sin.

Denne tekster er tatt fra Father Z. Dagens feiring er også omtalt på katolsk.no.

Jeg ble også diakonviet på denne dagen i 1999.

sep 082016
 

berge_tasta
Jeg har hørt flere historier lignende den VG skrev om i går; om et norsk skip som tok opp flyktninger i havet utenfor Vietnam. Én av de vietnamesiske prestene i Norge hadde/har f.eks. et lignende bilde ved kjøkkenbordet, av skipet som reddet ham og hans onkel fra drukningsdøden.

I VGs artikkel kan vi bl.a. lese om Yen Siow:

… Foreldrene fortalte lite om den dramatiske flukten. Først da hun giftet seg begynte faren å fortelle. Etter hvert ble ønsket om å finne mannskapet på båten som reddet henne og familien sterkere.

Jeg fyller 40 år i år og ønsket å gjøre noe spesielt for å markere dagen. Som kristen vet jeg at livet mitt har en spesiell hensikt, og jeg ønsket å finne menneskene som endret livet mitt den dagen i 1980, skriver hun i en e-post til VG.

For to uker siden startet hun for alvor jakten på sine norske redningsmenn, for å takke dem for å ha reddet livet hennes. Hennes eneste spor var et postkort hun hadde fått av søskenbarnet sitt, et postkort som viste det norske skipet. Hun postet det på Facebook og fikk hjelp til å oversette e-poster til norsk. Det ga resultater.

Kort tid etter fikk hun melding fra Bernhard Øyangen, et av mannskapene om bord på Berge Tasta.

Jeg ble så glad. Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk hadde kommet i kontakt med en fra skipet som reddet familien min. Dette hendte for 36 år siden og det var vanskelig å finne spor etter mannskapet i arkivene, men ved hjelp av selskapet som eier skipet fikk jeg bekreftet at Øyangen faktisk var om bord på skipet den dagen.

Nå planlegger hun å reise til Norge for å møte sine redningsmenn.

Jeg ønsker sterkt å møte menneskene som reddet meg, og fortelle dem: Dere gjorde en fantastisk handling. Dere stoppet under reisen deres for å hjelpe fremmede. Og i dag er jeg i live. Min familie er i live. Mine barn er i live. Og vi er tilbake i Singapore, sier Siow.

Bernhard Øyangen var bare 18 år og førstereisgutt oktoberdagen i 1980. Han husker godt da den store gruppen flyktninger ble hentet opp fra den overfylte fiskeskøyten.

Jeg var i maskinen, da skipet plutselig stanset. Vi gikk opp på dekk og fikk se den lille båten. Flyktningene ble hentet opp, og ble etter hvert innlosjert i gymsalen, i ledige lugarer og overalt der det var plass, minnes han. …

På Wikipedia kan vi lese en del om vietnamesiske båtflyktninger, og her er en oversikt over flyktninger fra Vietnam reddet av norske skip (og Berge Tasta er nevnt 20. oktober 1980).

sep 042016
 

morteresa_vatikanet16sept

Mye har blitt skrevet om mor Teresa i forkant av helliggjørelsesmessen i dag, bl.a. har norske aviser kommer med ny og gammel krititikk av henne. John Allen skriver bl.a. følgende i forbindelse med helligkåringen:

…. If any Catholic figure of the modern era did not require a special event in order to be better known, it’s Mother Teresa – now St. Teresa of Calcutta.

At the popular level, I suspect perhaps 80 percent or more of the people who may catch images of today’s ceremony in St. Peter’s Square, featuring Pope Francis reading the traditional proclamation declaring Mother Teresa a saint, will be puzzled by what they see – surprised, in fact, that this didn’t happen a long time ago. The world, in other words, has hardly been sitting around waiting for the Vatican to reach a conclusion most people regard as blindingly obvious.

Yet there is nevertheless a sense in which formally bestowing a halo on Mother Teresa matters, perhaps not so much in the traditional sense, but rather as a towering and permanent reminder of a key insight about the nature of the Catholic Church. Here it is, put as simply as possible: Office is fleeting, but holiness is forever. Power in Catholicism isn’t ultimately about what role one holds, but how compelling a life one leads.

On Saturday morning, twenty-fours before today’s big event, my Crux colleague Inés San Martín and I were at the Santa Marta, the residence on Vatican grounds where Pope Francis lives and where visiting VIPS reside, to see Cardinal Oswald Gracias of Mumbai, India, who’s in town in part for the Mother Teresa canonization.

Gracias said that as an Indian, he’s struck by how important Mother Teresa remains as a national hero even today, 20 years after her death, and how deep her popularity is among even non-Christians – who, of course, are the vast majority in India, where the dominant religious tradition is Hinduism.

Almost certainly, Gracias is today the most powerful Catholic cleric in India, the CEO of the country’s largest archdiocese as well as the lone Asian on Pope Francis’ council of nine cardinal advisers. He’s essentially one of a handful of advisers who are at the table giving advice on every major decision this pope has to make.

I asked Gracias, who’s now almost 72, if he could think of a single priest or bishop in his lifetime who left a deeper imprint on India, who was better known or more influential, than Mother Teresa. “That’s a hard question to answer,” he said, smiling because he meant the exact opposite, and then said: “But the answer is no.” ….

Bildet øverst i artikkelen er fra messen på Petersplassen i dag. De neste to bildene (under) er henholdsvis fra Oslo da mor Teresa mottok fredsprisen i 1979, og bildet som prydet veggen på Peterskirken i dag.

morteresa79

morteresa_bilde_vatikanet16sept

Katolsk.no har her en lang og grundig beskrivelse av Mor Teresa.