Jeg har vært katolsk sykehusprest for Oslo-området noen måneder nå, og forstøkt å få i stand gode rutiner i forhold til sykehusene og (de protestantiske) sykehusprestene i området. Arbeidet går ganske godt, og i dag kl 06.30 ble jeg ringt opp fra barne-intensiv-avdelingen fra et av sykehusene i området; en jente (Hanna) som skulle bli tre år i januar 2017, hadde plutselig blitt syk i går, med alvorlige hjerneblødninger. I dag tidlig var alt håp ute, selv om kroppen fortsatt var varm ved hjelp av mange slanger og avansert utstyr.
Jeg var på plass på sykehuset i løpet av 50 min, og ga henne konfirmasjonens sakrament (som vi skal gjøre når et døpt barn ligger for døden), og snakket en del med foreldrene og pleierne på avdelingen. Men det var usigelig trist å se den lille, vakre jenta forlate dette livet.