des 312016
 

I dag – på Wisløffs fødselsdag – leste jeg ferdig Egil Sjaastads helt ferske og interessante biografi om Carl Fredrik Wisløff, en mann jeg kjente godt til og beundret i ungdommen, jeg var til og med til stede på hans avskjedsforellesning på MF i desember 1975.

Her kan vi lese litt om boka:

Dette er en biografi om Carl Fr. Wisløff (1908-2004). Vi følger ham fra barneårene via studietiden, gjennom 14 år som prest og 28 år som prestelærer og inn i en lang og aktiv pensjonisttilværelse. Wisløff ble en kjent og profilert kirkeleder, forkynner, fagmann og debattant. Han var presten som ble misjonsfolkets professor. 1900-tallets norske kirkehistorie ville ikke vært den samme uten ham. Han hadde en sentral rolle i mange av tidens teologiske og kirkelige stridsspørsmål. Selv om boken er en fagbok, et bidrag til nyere norsk kirkehistorie, er den skrevet på en folkelig måte. Vi ser konturene av en mann i kamp for sine overbevisninger. Det legges vekt på hva han kom til å stå for og bety innen norsk kirkeliv. Dermed kan vi utfordres til refleksjon over utviklingstrekk i dagens kirkeliv og misjonsarbeid. Wisløff fylte mange roller, men han var først og fremst en mann som trivdes på prekestolen. …

des 262016
 

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

des 222016
 

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

des 212016
 

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

des 212016
 

Jeg besøker forholdsvis ofte nettsidene til Corpus Christi Watershed, som redigeres av «Jeff Ostrowski (B.M. in Music Theory, 2004, and did graduate work in Musicology). He serves as choirmaster for the new FSSP parish in Los Angeles, where he lives with his wife and two children.» I dag tidlig så/ lyttet jeg til dette korte Kyriet av Palestrina (i videoen over) som beskrives slik her:

Back in 2013, I released a “simple plan” to improve music at Mass. In that article, I mentioned my belief that an a priori decision made after Vatican II — which eliminated the ancient praxis of simultaneous song & prayer — will someday be corrected. However, waiting for that day would be foolish; we must do our best with the current situation. As I’ve said before, the most “painless” way to introduce worthy music to the Ordinary Form (without irritating your pastor) is choral extensions, which embellish the music while still allowing congregational participation.

For the first few years, this will require polyphony that isn’t too long. Did you know Palestrina set entire litanies to polyphony? 1 The “Kyrie Eleison” from such works can be excerpted, and a simple plainsong melody can be sung by the congregation as shown here.

des 202016
 

Jeg holder nå på å sette opp tekstene til katolske messer ved hjelp av Bibelselskapets nye oversettelse, Bibel 2011, og torsdag sist uke så evangeliet slik ut:

☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Lukas (7,24-30)

Da sendebudene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.

Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn han.

Hele folket, også tollerne, lyttet og ga Gud rett; de lot seg døpe med Johannes-dåpen. Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham.

Slik lyder Herrens ord.

John Allen skriver om denne teksten, hvordan en prest klarte å holde en svært kort, men svært innholdsfull preken om dette budskapet fra Jesus om Johannes døperen, og hans oppgave. Slik skriver Allen i dag:

Thursday’s Gospel was drawn from Luke 7, in which Jesus speaks of John the Baptist, the key line from which is the following: “Among those born of women, no one is greater than John; yet the least in the Kingdom of God is greater than he.”

In all, the Gospel reading that morning ran to 171 words, featuring the typically crisp language for which the public utterances of Christ are justifiably renowned.

After the Gospel, Dennison paused to deliver his homily. There were the usual signs of people settling in, getting comfortable, perhaps trying to sneak in a quick check of messages or a peek at the bulletin, that usually precede an experience people expect will stretch on for a least a few minutes.

Here’s Dennison’s entire homily, word-for-word, which was immediately burned into my memory.

To be entirely clear, Jesus said that among those born of women, John was the greatest. To be equally clear, we should listen to him and respond.

Frankly, the brevity was so stunning my colleagues and I did a double-take, unable to process at first that Dennison was actually finished and was moving to the altar to begin the liturgy of the Eucharist.

The next day, the reading was from John 5 about how John the Baptist brought a lamp to light the way to Christ, a robust 85 words in total. Once again Dennison summarized the reading, and then added this: “John brought light, but there are those who still refuse to see.” Twelve words, start to finish.

After I heard him do it so succinctly again, I said: “He’s my new candidate for the greatest homilist I’ve ever heard!”
To some extent, I was being facetious – breakfast and a day in Key West awaited, and two 10-second homilies in a row were an unexpected bonus. Plus, this was daily Mass in front of a small congregation.

On the other hand, I wasn’t entirely kidding. If you look at Dennison’s utterances, the heart of the matter in each case was all there. As one of my colleagues put it, it was the “kerygma” itself, entirely unadorned.

As anyone who’s sat through a random sample of Catholic homilies recently could confirm, that’s often not the typical experience. Too often, it’s hard to detect the evangelical forest for the verbal trees.

On Friday, I went up to compliment Dennison on his economy of expression. He told me it’s deliberate, something he’s been doing at daily Mass for years, ever since he arrived in Key West.

“Anybody can talk for five minutes and maybe have a vague idea of their opening point,” he said. “To do it all in one sentence, you really have to think about it.”

des 192016
 

katolsk.no kan vi i dag lese at:

OKB ikke kan gå med på at bispedømmet har gjort seg skyldig i grovt bedrageri.

Grovt bedrageri innebærer at noen med hensikt har prøvd å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. Vi mener dette ikke har vært tilfelle. Saken handler om at bispedømmets medarbeidere har prøvd å identifisere de mange katolikkene som er i Norge ved å lete etter katolsk-klingende navn. Det var en lite gjennomtenkt metode som dessverre førte til noen feil, men vi mener ikke det var grovt bedrageri, sier administrativ leder Lisa Wade.

Andre steder har jeg lest at OKB oppfatter at det de har gjort heller kommer under begrepet «Uaktsomt bedrageri», slik:

«§ 270 For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for,» det må foreligge «uberettiget vinnings hensikt» og det må foreligge forsett, dvs. bevissthet om de øvrige vilkårene.

Saken skiller seg grunnleggende og avgjørende fra andre saker som i media har vært omtalt som saker om «medlemsjuks» der fiktive navn, dvs. navn på ikke-eksisterende personer, bevisst har vært ført inn i medlemsregistrene. …

At de registrerte ikke ble kontaktet for å gi bekreftelse eller avkreftelse av at vilkårene var oppfylt, og likevel ble ført opp på listene som ble sendt fylkesmannen, kommer strafferettslig i kategorien uaktsomhet, der spørsmålet er om uaktsomheten var grov i straffelovens forstand. … Uaktsomt bedrageri er hjemlet i straffeloven § 271 a …

des 162016
 

Jeg feirer i dag den tradisjonelle messen (i Porsgrunn), og feirer den andre av vinterens imbredager, det er alltid onsdag, fredag og lørdag (og minnes også den hellige Eusebius). Den tradisjonelle kalenderen er enkelte dager og uker ganske forskjellig fra den nye liturgiske kalenderen, mens andre ganger er nesten alt likt. Den norske messeboken fra 1961 beskriver imbredagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum).

Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept.

Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Engelsk Wikipedia skriver om dette, bl.a.:

In the liturgical calendar of the Western Christian churches, Ember days are four separate sets of three days within the same week — specifically, the Wednesday, Friday, and Saturday — roughly equidistant in the circuit of the year, that are set aside for fasting and prayer. These days set apart for special prayer and fasting were considered especially suitable for the ordination of clergy. The Ember Days are known in Latin as the quattuor anni tempora (the «four seasons of the year»), or formerly as the jejunia quattuor temporum («fasts of the four seasons»). …

… The Latin name has remained in modern languages, though the contrary is sometimes affirmed, Quatuor Tempora, the Four Times. In French and Italian the term is the same; in Spanish and Portuguese they are simply Temporas. The German converts them into Quatember, and thence, by the easy corruption of dropping the first syllable, a corruption which also takes place in some other words, we get the English Ember. Thus, there is no occasion to seek after an etymology in embers …

des 142016
 

Vårt Land skriver i dag om et møte med et ortodoks ektepar fra Syria; kanskje en debatt bør startes om ikke Norge (og andre vestlige land) børe vise større interesse for de kristne som flykter fra Midt-Østen. Disse vil jo også være mye lettere å få integrert i vårt land enn mange andre. Slik kan vi lese:

(Eit syrisk ektepar) tok ei vanskeleg avgjerd i fjor. Dei flykta frå heimbyen Homs. Dei reiste frå foreldra. Vi tok oss til Beirut i Libanon, så fly til Moskva. Herfrå reiste vi nordover, mot grensa til Norge. Det siste stykket sykla vi, fortel Abboud.

Hittil i år har 6.774 syrarar fått det svaret dei ønskte: Ja, til opphald i Norge. To av desse heiter Olaa Salloum og Michel Abboud. Vi venta spent i ti månader på svaret, seier Salloum. Med opphaldsløyve i lomma blei det oppbrot frå Vadsø. Oslo hadde sagt ja til å busetje paret.

Aust i Oslo opna Eva Gundersby dørene til bustaden ho leiger ut: I fjor, då vi sat og såg at det kom mange asylsøkjarar til Norge, spurte vi oss sjølve; kva kan vi gjere? Vi bestemte oss for at vårt bidrag er utleige av bustaden i kjellaren, til dei som skal busetjast, slik som Olaa og Michel. …

… Praten over bordet går om laust og fast; utdanning, jobbplanar, familie og vener. Og tru. Olaa Salloum og Michel Abboud tilhøyrer den syrisk-ortodokse kyrkja.

Vi har gått nokre gonger i Bøler kyrkje. Men det ville også vore fint om me kunne møtte andre ortodokse kristne i Oslo, seier paret. På norsk. Berre når dei er for seg sjølve snakkar dei arabisk. Elles må kvart høve nyttast til å perfeksjonere det nye språket.

Og det fins minst 10 ortodokse kirker i Oslo, så vidt jeg vet, men jeg er usikker på om noen av disse bruker arabisk (er det assyriske kirker her, som vel bruker båe assyrisk/arameisk og arabisk?). Kanskje noen lesere vet noe om dette.

des 122016
 

For noen få dager siden – 8. desember, høytiden for jomfru Marias uplettede unnfangelse – var tusenvis av menensker samlet ved de spanske trappene i Roma, for å overrekke den store Mariastatuen en blomsterkrans. Slik beskriver Catholic Herald det som skjedde:

In the late afternoon, the Pope made his traditional visit to a statue of Mary erected in the centre of Rome, near the Spanish Steps, to celebrate the official Church recognition that Mary was conceived without sin.

Thousands of Romans and tourists crowded around the statue where people had been laying flowers all day. Earlier on Rome firefighters with a truck and ladder hung a wreath of white flowers from the outstretched arms of the statue. …

… Although she was just a humble young woman from a small town, Mary’s total “yes” to God was “the most important ‘yes’ of history” and overturned Adam and Eve’s prideful “no”, which unleashed sin into the world, Pope Francis has said.

“With generosity and trust like Mary, may each of us say this personal ‘yes’ to God today,” Pope Francis prayed as he recited the Angelus prayer with visitors in St Peter’s Square on the feast of the Immaculate Conception.

Even when they do not say “no” to God, human beings can be experts in saying, “yes, but …” to God, the Pope said.

“To avoid saying ‘no’ outright to God, we say, ‘Sorry, but I can’t,’ ‘Not today, but maybe tomorrow,’ ‘Tomorrow I will be better, tomorrow I will pray, I’ll do good tomorrow,’” he said. But in responding that way, “we close the door to what is good and evil profits.”

Nevertheless, Pope Francis said, God keeps trying to reach out and save us. And through the “yes” of Mary, he became human, “exactly like us except for one thing, that ‘no,’ that sin. This is why he chose Mary, the only creature without sin, immaculate.”

des 082016
 

Jeg ble nesten slått ut da jeg leste Vårt Land i dag tidlig og så at en av avisas egne journalister (riktignok ikke en av de som de siste to årene ofte har skrevet om vår medlemsregistrering) i hovedsak støtter OKBs syn om kravet at tilbakebetaling av medlemsstøtte må reduseres kraftig. Han (Alf Gjøsund) skriver bl.a.:

… Det er vanskelig å si hvor sterk sak katolikkene har når de krever at tilbakebetalingskravet på 40 millioner fra Kulturdepartementet oppheves. Men deres tolkning av virkeligheten er i samsvar med allmenn rettsoppfatning. Vel å merke hvis allmennheten greier å holde tungen rett i munnen. Det har den ikke greid så langt. Og det er ikke rart. For bispedømmet har rotet det kraftig til for seg selv …

Det problematiske ved dette kravet er at Den katolske kirke faktisk har hatt svært mange av de medlemmene de har fått støtte for. Man har bare ikke registrert dem på en lovmessig måte. …

… Vi snakker om verdens største kirkesamfunn, lokalisert i land uten de gode registreringsrutinene vi har hatt i Norge. Den siste setningen var selvsagt en forsnakkelse. Er det noe vi ikke har hatt, selv i Norge, er det gode registreringsrutiner for medlemskap i landets folkekirke. Først nå, mot slutten av 2016, begynner vår folkekirkes medlemsregister å bli noenlunde riktig. Med andre ord er det grunnlag for en betydelig grad av forståelse for at Den katolske kirke har har hatt den desidert vanskeligste registreringsjobben i landet.

Det betyr ikke at medlemmene ikke har vært der. Tvert imot er Den katolske kirke en viktig sosial møteplass for innvandrere fra katolske land. Integreringseffekten sier seg selv.

Det skulle bare mangle at ikke Den katolske kirke fikk den støtten alle andre trossamfunn får for arbeidet sitt. Selv om de har den vanskeligste registreringsjobben av alle. Det er den overordnede problemstillingen. I retten dreier det seg – jeg hadde nær sagt dessverre – om finjuss.

Poenget er ikke at vi ikke skal ha lover og regler som garanterer mot juks og fanteri. Poenget er at når praksisen har vært så forskjellig, og regelverket så utydelig, har også staten et ansvar for å rydde opp.

Det er lett å forstå at Den katolske kirke ikke opplever krav om tilbakebetaling av støtte for mennesker som har vært medlemmer av Den katolske kirke hele tiden, som en god måte å rydde opp på. Tvert imot er det gode argumenter for at retten bør akseptere deres medlemskap, selv om bekreftelsen kom senere enn støtten.

Den katolske kirke erkjenner den ulovlige praksisen, og tilbyr seg å betale tilbake støtten for de medlemmene som ikke var medlemmer likevel. Men den knallharde jussen med tilbakevirkende kraft som kjøres fra Kulturdepartementet i denne saken, er ikke uproblematisk. Vårt tidligere kirkedepartement burde vite alt om hvor vanskelig dette med medlemsregistrering kan være.

Kommentaren er også lagt ut på Verdidebatt.

des 072016
 

Kjell Arild Pollestad skriver i Vårt Land i dag (ganske godt) både om medlemmer i Kirken i Norge – lagt ut på Verdidebatt her:

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes selvsagt den enorme strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng. …

Og om kjærlighet til Kirken – også i vanskelige tider:

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet. ,,,

des 052016
 

Dette skriver John Allen i en grundig artikkel kalt No matter what anyone says, clarity on ‘Amoris’ remains elusive. Han åpner artikkelen slik:

For a document that was intended to settle the debate unleashed by two tumultuous Synods of Bishops called to discuss issues related to marriage and family life, Amoris Laetitia, Pope Francis’s treatise on the family, instead seems notable for how much it’s left unresolved and still-disputed.

For those who haven’t been following every twist and turn, Amoris Laetitia is a broad treatment by a tremendously pastoral pope, and it can’t be reduced to single contested point. Nevertheless, the most polarizing question during the synods was whether divorced and civilly remarried Catholics could receive the sacrament of Communion under at least some circumstances, and everyone read the text with one eye to what Francis would say on that question.

In the document, Francis addressed the point only in a footnote – footnote 351 – which appeared to leave the door open for a “yes” answer, but not doing so in a way that explicitly changed either Church law or teaching. That cleared the path for bishops to interpret the implications of the pope’s ruling differently, with some taking a restrictive approach and others a more permissive line. …

Allen referer så til jesuitten Fr Antonio Spadaro som «insists that some of the attacks directed at the pope’s document reflect a “bad spirit,” and that anyone who’s sincere doesn’t need any more clarification on the Communion debate than has already been given», og til troskongregasjonens leder Kardinal Müller, som bl.a. sier at han «leaves open the possibility that Francis might commission the doctrinal congregation to create an “ad-hoc commission” to resolve the dispute. That, to be clear, is not the language of someone who believes that Amoris, and the responses to it to date, have resolved every possible doubt.»

John Allen avslutter denne artikkelen med disse to konklusjonene:

First, despite the insistence of papal allies that everything is perfectly clear about what the deal is with regard to access to Communion, there’s an important segment of the Church that just doesn’t believe that’s true. Whether they’re a minority or a majority doesn’t matter for the moment – they can’t simply be dismissed, because they include senior figures in the hierarchy.

By the way, Spadaro’s willingness to engage in an exchange with Ivereigh represents something that hadn’t been done so far, which is to respond directly to the four cardinals. In itself, that’s arguably an acknowledgment there are questions that still need to be answered.

Second, unless and until Pope Francis delivers a binding magisterial response, the forecast is for local control. We’ve already seen various bishops deliver clearly divergent responses about what the implications of Amoris will be in their dioceses, and there’s nothing to suggest that won’t continue in the absence of a clear and indisputable papal declaration.

Depending on one’s point of view, that could either be styled as a long-overdue step towards the “healthy decentralization” in Catholicism to which Francis has often referred, or as doctrinal chaos, but in any event, it clearly seems to be where we are.

des 012016
 

Til en artikkel på Verdidebatt, kom en humanetiker med følgende kommentar, bl.a.:
«Snodig den lovbestemmelsen om at trossamfunn selv definerer medlemskriteriene. … Hvis det er riktig som du sier, at loven sperrer for statsadvokatens påstand, så skal selvfølgelige ingen dømmes før lovgrunnlaget er på plass, og ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.»

Til dette svarte jeg, noe som jeg syns forklarer hvorfor denne saken har blitt så enormt betent:

Da det ble avslørt at vi katolikker hadde registrert noen mennesker som katolikker uten å vite sikkert om de var katolikker, begynte vi febrilsk å kontakte alle disse for å sjekke om de virkelig var katolikker – og det viste over 90% av dem seg å være. (Og vi var selvsagt villige til å betale tilbake penger for alle som var feilregistrert.)

Men da (sent i 2014, og det kom som forskrift i februar 2015) innførte myndighetene noe vi aldri hadde hørt om; at alle disse katolikkene måtte bekrefte at de ville være registrert som katolikker i Norge – og de ville bli underkjent inntil de hadde bekreftet et slikt ønske. Og det er disse underkjente katolikkene (som altså er katolikker og bor i Norge) som har gjort erstatningen de krever fra oss over 4 ganger så stor som den burde ha vært.

Med dette nye kravet snudde myndighetene en feil vi hadde gjort (og som vi gjerne ville betale tilbake penger for) til en opplevd urett; her bruker de en uklar lovtekst og en forskrift som gis tilbakevirkende kraft, til å kreve ca 85 millioner ekstra fra oss. Pga dette er mange katolikker svært opprørte.