Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 37
des 222016
 

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

 Legg igjen et svar

Du kan bruke disse HTML taggene and attributtene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)