februar 2017

Avisartikkel som blander sammen fraskilte og gjengifte

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen «Avansert øvelse til de skiltes beste», for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det «annullert». Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo

Oftestad skriver om «Kirken som foreningskirke»

«Hva vil det egentlig si å være den folkekirken som Grunnloven forutsetter?», spør Bernt Oftestad i dagens Vårt Land. Og i sitt svar tar han frem først og fremst to ting. Først skriver han:

Det kan bety flere ting. Men fremfor alt at Den norske kirke er demokratisk, der folkeviljen hos medlemmene bestemmer. Folkeviljen i sin tur utvikles og avklares ved fri opinionspåvirkning og en bestemt valgprosedyre. Samtidig tilkjennes mindretallet rett til en viss frihet. Folkeviljen kan endre seg. Ingen sak verken i folkekirken (eller i det demokratiske samfunnet for øvrig) er prinsipielt sett avgjort en gang for alle. I Den norske kirke reflekteres både statsreligion og demokratisk frihetsprinsipp.

Dernest tar han opp noe som har betydning for medlemsregistreringen i Den katolske kirke (og fra 2017 også gjeldende for de nordiske folkekirkene); skal man måtte kreve personlig innmelding også for medlemmer i Den norske kirke? Han skriver:

… I Grunnlovens paragraf 16 understrekes religionsfriheten. Men hva slags kirkeoppfatning samsvarer med denne friheten? Dommen i saken mellom staten og Oslo katolske bispedømme gir et viktig prinsipielt svar. For staten er det slik at en kirke – eller livssynssamfunn – består av medlemmer som selv har tilkjennegitt at de vil tilhøre den aktuelle livssynsorganisasjon.

Den katolske kirke overså dette prinsippet da den i sin tid fastslo sitt medlemstall. Statens syn på kirkesamfunnene blir derfor det man kaller foreningskirkelig. Kirken er en organisasjon man melder seg inn i. Den såkalte «sakramentkirken» blir således skjøvet til side.

Dermed er svaret gitt på spørsmålet om statens fnansiering av Den norske kirke. Den må skje ut fra prinsippet om religionsfrihet, det vil si at Den norske kirke må bestemmes som en foreningskirke. De statlige overføringer må da være i samsvar med dens medlemstall. Og bare de som selv på fritt grunnlag har meldt seg inn, kan anerkjennes som medlemmer.

I foreningskirken er det ikke dåpen som teller når det gjelder medlemskap, men myndige og frie menneskers innmelding. Det er prinsippet som ligger bak dommen mot Oslo katolske bispedømme. Også for oss som står utenfor, er Grunnlovens paragraf 16 – og oppfatningen av denne paragrafen, et relevant og viktig tema.

Medlemsregistreringssaken igjen

Da vi i januar fikk melding om at Oslo tingrett ikke hadde gitt Oslo katolske bispedømme rett i saken (les om det her) mot Kulturdepartementets, syns jeg det var trist, men samtidig syns jeg nå saken har fått noe mer passende proporsjoner. For nå er det vel ikke mange som lenger tror at OKB prøvde å lure til seg mange ekstra medlemmer – tallene for 2016 og snart 2017 viser jo det klart – det handler tydeligere om hvordan medlemmer i folkekirker skal registreres. Og ikke mange vet at norske myndigheter aldri før vinteren 2014-15 skrev noe om at slike kirkemedlememr aktivt måtte regisrere seg i den «norske avdelingen».

Nylig har Magne Lerø på nytt skrevet til støtte for oss katolikker i denne saken. Han avslutter innlegget sitt slik:

… Vi har et regelverk som ikke tar inn over seg tilstrømninger av titusener katolikker. Noen må ha forstand til ikke å fortape seg i en sneversynt jus i denne saken.

En skandale kan være under oppseiling. En rettskraftig dom vil internasjonalt bli utlagt som om lutherske Norge vil legge hindringer i veien for Den katolske kirke. Dette er en sak som egner seg til å bringe fram til Den europeiske menneskerettsdomstolen om ikke lagmannsretten eller Høyesterett ser urimeligheten som Den katolske kirke utsettes for.

Tidligere i innlegget skriver han også:

… Utgangspunktet for Tingretten er at en aktivt må melde seg inn i et kirkesamfunn og at kirkesamfunnet skal sjekke at man ikke er medlem flere steder. Derfor må det føres medlemslister med fødselsnummer. «Lov om trossamfunn og ymist anna» er fra 1969 og regulerer norsk virkelighet slik den har vært fram til for få år siden.

Departementet har gitt tolkninger der det har vært tvil om hvordan loven skulle forstås. Når det gjelder de lutherske kirkene, har en ikke vært så nøye. Medlemslistene for Den norske kirke ble dannet ved at Folkeregisteret ble konvertert. Staten sparte en del millioner på å gjøre det slik framfor å sende brev til alle og be om at de bekreftet medlemskapet. Så meldte man folk ut etter hvert ved å krysskjøre lister. Og folk ga beskjed om at de ikke var medlemmer etter hvert som de oppdaget at de sto på medlemslisten til Den norske kirke.

Når det gjaldt de de nordiske søsterkirkene, var det først slik at deres «avlegger» her til lands fikk støtte ut fra lik prosentsats. Var 90 prosent av svenskene medlem av den lutherske kirken i Sverige, fikk den svenske lutherske kirken i Norge støtte for 90 prosent av svenskene som bor her i landet. Etter at det ble sterkere fokus på kravet om medlemslister, ble det for 10 år siden krevd at også de svenske, norske, danske, finske og islandske søsterkirkene måtte føre medlemslister. Da godkjente Departementet en ordning som gjorde at man kirkemedlemskapet fulgte med flyttingen. Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen».

Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen»

Dette danner et bakteppe for hvordan Den katolske kirke valgte å takle sin utfordring knyttet til medlemmer fra andre land. I løpet av de ti siste årene har tilstrømningen av katolikker her til landet eksplodert. I 2008 var det 30.000 som hadde innvandret fra Polen, i 2015 var tallet 90.000. Tallene fra Litauen var henholdsvis 5000 og 35.000. I tillegg kommer noen titusen flyktninger. Den katolske kirken måtte ansette flere for å møte de nye behovene. …

Kristne migranter i Norden

Olav Hovdelien har skrevet et innlegg på avisa Dagens debattsider om boka han var med og ga ut i fjor høst:

Den som har fulgt med på den offentlige debatten om flyktninger, migrasjon og innvandring, kan lett ha fått inntrykk av at dette handler først og fremst om folk med muslimsk bakgrunn. Slik er det ikke. Siden dette ikke gir et sant bilde av virkeligheten, er det på tide å nyansere inntrykket fra mediene. Faktum er at det handler mest om arbeidsmigranter der flertallet har kristen bakgrunn, i det minste i kulturell forstand. En oversikt fra 2010 viser for eksempel at blant landets 490.000 migranter, hadde 250.000 kristen kulturell bakgrunn, mens 130.000 hadde muslimsk bakgrunn. En oversikt over de største fødelandene for internasjonale migranter til Norge fra 2014/2015 viser at Polen (90962), Sveige (36887) og Litauen (35901) topper oversikten, med Somalia (27333) på fjerdeplass (T. Martikainen 2016 og SSB).

I en fersk bokutgivelse har en gruppe forskere forsøkt å bidra til ny kunnskap om kristne migranter i de nordiske landene. Vi er seksten forskere fra hele Norden som har bidratt med delstudier som samlet har satt seg fore å undersøke hva en kristen bakgrunn og deltagelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, i og for samfunnet som tar imot dem. Deltakerne er med i et forskernettverk for studium av kristne migranter som ble dannet i København i 2014. Forskningen rundt kristen migrasjon er kommet lenger i Sverige og Danmark enn her til lands. Dette har vi som norske deltagere i nettverket kunnet trekke veksler på. Resultatet er blitt boken «Kristne migranter i Norden», redigert av religionsforskerne Anders Aschim, Olav Hovdelien og Helje Sødal (Kyrkjefag profil, Portal forlag, 2016). …

Det er flere som ikke vet at flertaller av immigranter til Norge er kristne, på den annen side er det også viktig å skille mellom arbeidsimmigranter og asylsøkere (og i den siste gruppen er det ikke så mange kristne). Forlaget selv skriver om boka:

Denne boka vil sette et underkommunisert tema på dagsorden. Seksten forskere fra Norge, Sverige, Danmark og Finland undersøker hva en slik religiøs bakgrunn og deltakelse i forskjellige kristne forsamlinger kan ha å si både for migranter, som individ og som grupper, og for samfunnet som tar imot dem.

Forfatterne representerer et mangfold av forskningsinstitusjoner og faglige tilnærminger. Artiklene behandler både tradisjonelle og etablerte kirkesamfunn og den nye floraen av selvstendige migrantmenigheter.

Boka er relevant for studenter og forskere innen religions- og samfunnsvitenskap, for kirkelig ansatte og tillitsvalgte, for profesjonsutøvere som arbeider med migranter innen undervisning, helse- og sosialvesen og andre tjenester, og for et allment samfunnsinteressert publikum. ….

Forsinket gratulasjon til diakon Myron Kuspys

I messen i St Olav domkirke i går kveld (Herrens fremstilling i tempelet/ Maria lysmesse / minnedag for det innviede liv) møtte jeg vår nye diakon, Myron Kuspys, som ble diakonviet i München 4/12-16 av en biskop fra den Ukrainsk-katolske kirke. Myron har vært i Norge siden 2010, har nå praksis i St Hallvard menighet i Oslo, og så vidt jeg forstår skal han prestevies på sensommeren. Bildene under er fra diakonvielsen.

Paveportrettene forsvinner fra Vatikanets mynter

Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det fantes slike mynter, men avisa Dagen foreteller:

Euromyntene med Pave Frans’ (og andre pavers) portrett er et yndet samleobjekt, og nå blir de trolig enda mer verdt. Vatikanet har nemlig bestemt seg for å vrake paveportrettet på framtidige mynter.

Avtalen mellom EUs pengeunion og Italia, som preger Vatikanets mynter, innebærer at det skal lages en liten kvote med euromynter med Vatikanstatens motiver. Nyhetsbyrået I.media, som spesialiserer seg på nyheter fra Vatikanet, melder at de fremtidige myntene skal prydes med kirkestatens våpenskjold i stedet for paveportrettet. …


Fortsatt uklarhet rundt Amoris Lætitia

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at «remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God» . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

Kjenner ikke igjen beskrivelsen av katolsk tro og praksis

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

Skroll til toppen