apr 292017
 

Jeg skrev litt om denne boka, Fra Asker til Eden, for noen dager siden (se her), mest da om boka omtale av katolikk-kritikeren Marta Steinsvik. Men boka handler tross alt mest om Arne og Hulda Garborg; hun som nesten egenhendig fikk på plass den norske folkedanstradisjonen, skapte den moderne bunaden, og startet nynorsk teatervirksomhet i Oslo, og han (Arne) den kjente og respekterte forfatteren med stor språk-/kunstnerlønn gitt av Stortinget i april 1898, tilbud om å bli kommandør av første klasse av St. Olavs orden på sin 60-årsdag 25. januar 1911 (men som republikaner var han på ingen måte interessert i noe slikt), og enda større feiring da han fylte 70 år i 1921 – tre år før han døde i januar 1924.

Jeg skal ta med noe Alfred Fidjestøl skriver om det begivenhetsrike året 1905, da Norge ble selvstendig og dette ble kunngjort høytidelig i alle kirker i landet pinsedag, 11. juni – samme dag som Arne Garborg også strevde med å finne sin fars grav utenfor Time kirke. Men her må jeg korrigere Fidjestøl litt; Eivind Garborg ble gravlagt i vigd jord, om enn i utkanten av kirkegården, for sognepresten hadde spurt biskopen om ekstra tillatelse, for en mann som hadde tatt sitt eget liv. (Jeg har i dag prøvd å finne referanser til denne informasjonen, men så langt uten å lykkes.) Det kan godt være at grava var umerkt, før Arne Garborg bestilte en stein i 1905 – nå står det en fin gravstein ved Eivind Garborgs grav.

Slik beskrives unionsoppløsningen og Garborgs leiting etter farens grav:

Unionsstriden hadde prega Den 17de Mai sidan oppstarten i 1894. I løpet av denne perioden hadde kravet om oppløysing av unionen gått frå å vere eit perifert krav til å bli ei politisk hovudsak. … Det var striden om eit norsk konsulatvesen som hadde skjerpa frontane. Noreg hadde i mange år kravd dette, … Den 18. og den 23. mai 1905 vedtok det norske Odelstinget og Lagtinget eit eige norsk konsulatvesen. Fire dagar seinare hamna vedtaket til formell godkjenning hos Kong Oscar II, som sjokkerte det norske politiske miljøet ved å nekte sanksjon. Den 17de Mai oppfatta sanksjonsnekten som unionens endelege fall: «Me hev ingen konge. Forfatningi er broti,» fastslo avisa. Usemja om eige konsulatvesen var plutseleg blitt ein open svensk-norsk kamp om framtida til unionen.

Alle nordmenns blikk var retta mot Stortinget. Sett bort frå Arne Garborgs. Han var på Knudaheio og skulle ordne med gravstein til faren.

Den sjølvdrepne faren var gravlagd utanfor kyrkjegarden, i uvigd jord, og utan noka form for minnesmerke. No var dei døde, dei som ville reagere på at ein sjølvmordar fekk seg gravstein. Endeleg kunne Arne Garborg heidre farens minne med ein stein, men han var avhengig av å finne nokre kjentfolk som kunne hugse og spore opp den nøyaktige plassen.

Mora hans levde framleis, men hadde gifta seg på nytt og flytta frå Garborg for lenge sidan. Ni søsken hadde dei vore, tre av dei — Stine, Eivind og Ola — var døde. Fire var emigrerte, Inger Marie og Samuel til Canada, Abel til Washington og Ane Oline til St. Paul. Berre to var att i heimlandet, Jon i Porsgrunn, Arne i Asker. Med hytta si i Knudaheio var Arne Garborg den einaste som hadde «fotfeste (um berre so halvt) i Heimbygdi», skreiv han til broren Abel: «[E]lles hev det gjenge som han Far spaadde i sine tyngste Stunder: at heile Ætti hans er spreidt, rivi opp med rot og drivi ut til alle Verdas Kanter, sume hit, sume dit, — Alle i hop heimlause og umflakkande paa Jordi.»

400 år attende kunne Arne Garborg rekne slekta si på Garborg. I oppveksten hans var dei ni born på garden. No var det ingen spor etter dei. Snart skulle det i det minste ligge att ein stein.

Mens han leita etter nokon som kunne hjelpe han å peike ut gravstaden, kom det stadig politiske oppdateringar frå Asker. Garborg levde med i dei historiske hendingane, 2-3 dagar forseinka. «I dag er det saa spændende i Politiken, at jeg næsten ikke kan være i Ro her. Løland reiser til Byen, og saasnart her kommer nogen Meddelelse skal jeg sende dig et Telegram!» skreiv Hulda Garborg til han den 30. mai.

Det norske Stortinget oppfatta situasjonen identisk med Den 17de Mai. Kongens sanksjonsnekt var eit brot med forfatninga. Stortinget trekte konsekvensen av det og vedtok samrøystes, den 7. juni 1905, at unionen var oppløyst. Dei sa samrøystes ja til at Stortinget valde ministeriet Michelsen til lovleg riksstyre — i kongens stad. I ei setning og i ei enkelt stortingsrøysting var den snart hundre år gamle unionen oppløyst.
Det var ein revolusjonær augneblink. Konsekvensane av vedtaket var førebels heilt uføreseielege. Arne Garborg fekk dagsferske nyheiter denne dagen. Klokka 16.00 den 7. juni 1905 kom telegrammet: «Unionen uppløyst. Ministerie Michelsen valt fyribils Riksstyre. Alt samrøystes. Steinsvik.» Rasmus Steinsvik hadde sjølv vore til stades i Stortinget og presselosjen. «Det var ei stor stund; den største sidan 1814. Mange våte augo var å sjå,» skreiv han i avisa som gjekk i trykken denne kvelden.

.. Garborg sat høgtidsam og åleine på Knudaheio og noterte eit «Hurra» i dagboka: «Der er kje anna te segja. Kann no dette laga seg, og det paa fredeleg Maate, so vil der vera Von til, at me kann taka til aa byggje Lande att.» To dagar seinare fekk han brev frå Hulda Garborg med full utgreiing av det som hadde hendt. Han blei sitjande og gråte av glede: «Eg las og las; og Taarine rann. D’er mest so det er vondt aa gange her uppe aaleine i slike Tidr.»

Pinsesøndag den 11. juni gjekk det norske folket i kyrkje som borgarar av eit fritt land. Denne kyrkjesøndagen blei som ei slags spontan nasjonalmarkering av den fløyelsrevolusjonen landet hadde vore gjennom. I Asker kyrkje sat Hulda og Tuften Garborg og Rasmus Løland og høyrde prost Paul Theodor Kielland lese opp proklamasjonen til det norske folket. «Prostens korte Bøn efterpaa, hvori han ogsaa vakkert indbefattede `han som var Norges Konge’ var enkel og gribende. Forsamlingen var dybt bevæget og den gamle hvide Prost med det fine Hoved og det barnlige gode Udtryk i det blege Ansigt kjæmpede haardt med sin egen Bevægelse.» På slutten av gudstenesta foreslo han at ein for å lufte den kjensla «som sikkert i denne Stund rører seg i os alle», skulle synge to vers av fedrelandssongen. Men forsamlinga var så gråtkvelt at ein berre kunne høyre presten under allsongen.

Samstundes sat Arne Garborg i Time-kyrkja og høyrde presten Borchgrevink lese den same proklamasjonen og kjempe med dei same kjenslene. «Det var lydande stilt i Kyrkja daa; mangt eit Kvinnfolk og mang ein gamall Krok hev kjent det kulsa i seg, sjølve Presten totte eg bleikna. Men meir var det ikkje; stillare Revolution hev det aldri vore gjort i noko Land enn den me no gjeng igjenom,» skreiv Arne Garborg i dagboka.

Etter gudstenesta gjekk Garborg i lag med Sven Tønesson Garborg og Ola Larsson Mossige og leita opp gravstaden til faren. Utanfor kyrkjegarden var det to små tuer som såg ut til å ha vore graver ein gong, ingen var heilt sikre på kven av dei det var, men tuene låg så nære kvarandre at Arne Garborg meinte steinen kunne plasserast midt mellom dei, ved nokre bjørketre som voks der. Ein gravar kom til og merkte seg plassen. Så snart Arne Garborg hadde skaffa ein stein, kunne gravaren kome attende og grave ein plass til steinen. Om ikkje lenge ville det på kyrkjegarden på Time, om ikkje anna, vere eitt minne etter ei ætt som hadde sokna dit sidan 1623.

Bilder under viser Time kirke, og jeg har markert Eivind Garborgs grav med et kors. Jeg vokste forøvrig opp i huset til venstre i bildet.

apr 272017
 

Da jeg nylig leste om Sr Marys fødselsdag, så jeg på flere ting (på nettet) fra St Paul menighet og skole i Bergen – jeg var jo der i nesten 11 år, først fem år som lærer på ungdomsskolen mens jeg ventet på å bli presteviet, og de siste 6 år som både prest og lærer. Jeg kom over noen fine bilder fra skolens store påskemesse, fredag i påskeoktaven i 2005. Sammen med meg ser man dom Alois (som fortsatt er sogneprest i Bergen), dom Elias Carr (en korherre som var to år i Bergen, og når er på Long Island utenfor New York City), p Arnfinn (som var på besøk i Bergen, dessverre døde han brått og altfor tidlig i 2012) og diakon Gunnar Wicklund-Hansen (som døde 81 år gammel i 2015).

På St Paul skole har man i alle år hatt et stort pasjonspill i kirken fredag før palmesøndag, og siden år 2000 har de også feiret en stor påskemesse fredag i påskeoktaven. Dette var alltid en flott messe, kirken var akkurat stor nok til de 325 elevene og 50 ansatte, og jeg gledet meg hvert år til å kunne være hovedcelebrant i denne messen. Man kan se flere bilder fra messen her.

apr 262017
 


I dag leser jeg at Sr Mary i Bergen nettopp fylte 80 år og feiret dette sist søndag – les mer om det her. Jeg gratulerer henne gjerne her litt på etterskudd, for sr Mary og hennes medsøstre var viktige for meg mange år i Bergen. Sist gang jeg så dem var riktignok vår 2007, da jeg holdt fasteretrett for dem i på Marias Minde.

Til høyre for henne kjenner jeg igjen Sr Astrid, og til venstre for henne er det nok Sr Sylvia (selv om hun er vanskelig å kjenne igjen) – og Sr Angelina skal visst også fortsatt være i live. Les mer om St. Franciskus Xaveriussøstrene her.

Bildet under viser noen av søstrene i 1951; bare de som arbeidet på Florida sykehus, for det var i alt 150 av dem den gang.

apr 252017
 

Katolikker kjenner til Marta Steinsvik mest som den innbitte motstanderen av Den katolske kirke på 1920-tallet, men da jeg nylig leste boka «Fra Asker til Eden», som omtaler Arne og Hulda Garborg og kretsen som bodde nær dem på Labråten/Hvalstad i Asker, lærte jeg mye mer om henne og mannen Rasmus Steinsvik. Rasmus var i flere år redaktør for bladet Den 17de Mai, og om den kan vi lese: «I 1910 ble avisen regnet blant de med mest betydningsfulle i hele landet. Fra 1914 kom bladet ut daglig, for første gang fikk man et daglig nynorsk riksorgan. Da Rasmus Steinsvik døde i 1913, hadde avisen et opplag på 15 000 – like mye som Arbeiderbladet og fire ganger Dagbladets opplagstall.» Til dette bladet oversatte Marta Steinsvik titalls bøker fra flere ulike språk, og gjorde dem slik tilgjengelige i Norge.

Men Wikipedia skriver også om henne: «I 1920-årene ga hun ut boka St. Peters himmelnøkler, som var et rabiat angrep på den katolske kirke. Boka vakte stor debatt, og hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag basert på boka. … Steinsvik reiste landet rundt med foredraget «I moderkirkens favn» og agiterte gjennom en artikkelserie i Aftenposten i 1925 kraftig mot den katolske kirke og opphevelse av Jesuittparagrafen.»

Marta Steinsvik var en uvanlig person, med store evner, bl.a. studerte hun flere språk fra Midt-Østen, studerte teologi – og var visst den første kvinnen som holdt en høymessepreken i Den norske kirke. Men hun hadde også en hel del problemer, og boka skriver bl.a.:

… Marta Steinsvik hadde meldt seg inn i Norsk Teosofisk Samfunn og fått møtte Rudolf Steiner personleg. Han var i 1902 blitt generalsekretær for den tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn og to år seinare leiar for den tyske delen av Esoterisk Seksjon. Frontfiguren i det norske teosofiske miljøet Richard Eriksen hadde fått Steiner til Noreg våren 1908. Han hadde snakka internt for dei norske teosofane «Om Johannesevangeliet i teosofisk lys» og halde eit offentleg foredrag i Turnhallen om «Kosmosutviklingen og menneskehets-utviklingen». Marta Steinsvik hadde vore til stades på begge, referert det siste i Den 17de Mai og skrive eit personleg brev til Steiner etterpå der ho fortalde at ein merkeleg varme hadde stige opp i henne mens han snakka.

Då Steiner seinare same år hadde kome attende til Noreg, blitt i to veker og halde foredrag for medlemmene i Det Teosofiske Samfunn, hadde ho igjen vore til stades, stadig meir fascinert av både læra og mannen. Ho hadde sendt små brev til han mens dei var samla, og fortalt at heile hennar «hjerte lengter etter å bli deres elev». Året etter hadde Marta Steinsvik vore mellom dei ti utvalde som Steiner hadde undervist personleg. Han hadde gjeve dei meditativ rettleiing og oppretta ein særskilt norsk losje for desse ti, som han kalla St. Olav.

Marta Steinsvik var nyfrelst og lukkeleg. Og forelska. Venene var urolege for henne. «Fru Steinsvik har i 14 dage vært paa Jahn hos en tysk Kristus, men han er ikke rigtig lik den jødiske, for han tar 2 kr. timen,» harselerte Tilla Valstad og fortalde at Rasmus Steinsvik var ute av seg og søkte trøyst hos Lars Utne.5° Arne Garborg var djupt skeptisk til den framveksande teosofien: «At Teosofi (og Buddhisme?) rykkjer fram er eit Tidvarsl; Europa tek til aa eldast,» sukka han i dagboka. «I Norig med vil det vera ymis Ungdom no, som heller slær seg paa Nirvana-Drøyming enn paa Samfundsspursmaal».

Marta Steinsvik skulle til Berlin for å arbeide vidare i lag med Steiner, trudde ho. Ho hadde for så vidt større planar og skreiv heim til Richard Eriksen at ho og Steiner planla å gifte seg. Då blei òg Eriksen uroleg for henne og skreiv til Steiner at han var redd for den psykiske helsa hennar. Han spurde om ikkje nokon kunne sende henne heim til Rasmus Steinsvik. Og då Marta Steinsvik i Berlin begynte å få telepatiske beskjedar frå Rudolf Steiner personleg og handla ut frå desse, sende nokon eit telegram til Rasmus Steinsvik om at han straks måtte kome til Berlin og hente heim den sjuka kona.

Rasmus Steinsvik og ein hjelpesmann drog til Berlin. Han fann henne og frakta henne med seg. … Den 24. oktober 1910 kom toget inn på Østbanestasjonen i Kristiania, der ei sjukevogn venta og køyrde ekteparet Steinsvik heim til Hvalstad. Det måtte haldast vakt over henne dei komande dagane, mens Rasmus Steinsvik venta på medisinsk hjelp.

I mellomtida skreiv ho brev til «Rudolf, lieber Rudolf, an mein geliebter?» og signerte brevet med «Marta Steiner». Distriktslege Hjalmar Kjærulf undersøkte henne først og konkluderte med at ho var «sindssyk og bør indlægges på asyl». Nokre dagar seinare blei ho undersøkt av den kjende psykiateren Johan Scharffenberg, som etter ein rask konsultasjon diagnostiserte henne med «paranoisk sindsykdom». Den 2. november 1910 blei «Marta Steiner» tvangsinnlagd på Gaustad Asyl. …

apr 222017
 

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

apr 212017
 

På Facebook, i Vårt Land og på Verdidebatt (se her) er det blitt skrevet en del om at Oslo katolske bispedømme (OKB) har ansatt ny redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen (se info her).

Det virker ikke klart for meg at denne personer nå er det man kan kalle en homoaktivist, selv om han var involvert i Skeive dager, Gaysir og Pride for en del år tilbake. Jeg syns vi skal la denne personen vise at han i dag ikke er en slik aktivist – noe som selvsagt ikke er forenlig med å være informasjonsarbeider i OKB.

Samtidig syns jeg det er unaturlig og uheldig at OKB nå i noen få år har lyst ut stillinger uten å nevnte tydelig at det er ønskelig at den som ansettes er medlem i Den katolske kirke. Men å sette dette som et absolutt krav, vil vel knapt kunne være mulig for alle stillinger.

apr 202017
 

Catholic Herald skriver om en skyteepisode som skjedde rett utenfor dette berømte klosteret for to dager siden:

ISIS has claimed responsibility for an attack on an Egyptian police checkpoint near the famed Saint Catherine’s Monastery in Sinai late on Tuesday which authorities said killed one policeman and wounded four.

The militants opened fire from an elevated hilltop overlooking the police checkpoint just outside the monastery, which is located in a remote desert and mountainous area in the southern part of the Sinai Peninsula, according to a statement by the Interior Ministry. …

Artikkelen skriver mer om forholdene for de kristne i Egypt, men når jeg ser bildet av klosteret, tenker jeg på mitt besøk der i oktober 1977, stedet der Codex Sinaiticus ble oppdaget tidlig på 1800-tallet (jeg var inne i biblioteket, men så også levningene til de første munkene som hadde bodd der, og Moses’ brennende busk).

Manuskriptet var i mange år i Russland, men ble i 1933 solgt til the British Museum, og ble i 1973 flyttet til the British Library i London. Les mer om dette berømte håndskriftet av hele Bibelen på gresk her.

apr 192017
 

Jeg skrev nylig denne artikkelen, som om kort tid kommer på trykk i St Olav tidsskrift.


Evelyn Waugh, kjent engelsk forfatter og konvertitt

Gyldendal forlag har i vinter utgitt i ny oversettelse en bok først utgitt i England i 1945, Brideshead Revisited, og de skriver selv om den:
«I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.»

Boken Brideshead Revisited er kjent over hele verden, og en TV-serie laget over boken i 1981 blir i England nå regnet kanskje den aller beste TV-serien gjennom alle tider. For oss katolikker er denne boken litt ekstra interessant fordi den beskriver en katolsk familie, katolsk trosliv, katolsk moral, og veldig tydelig hvordan Guds nåde søker alle mennesker, også når de tilsynelatende lever svært langt borte fra Ham.

Evelyn Waugh var en av de kjente konvertittene i England i mellomkrigsårene; han konverterte i 1930 etter å ha levd et ganske utsvevende liv årene før. England hadde på den tid mange kjente konvertitter; de to mest kjente er vel G. K. Chesterton som konverterte i 1922, og Graham Green i 1926 – vår egen Sigrid Undset konverterte i 1924.

Waugh var født i 1903, og gode skoleresultater i ungdommen gjorde at han 18 år gammel fikk et stipend til Hertford College i Oxford. Om hans studieår kan vi lese at det på den tid oppsto en ny avantgardistisk klikk i Oxford, og den hadde kunstneriske, sosiale og homofile verdier som tiltrakk Waugh. Etter dette begynte et mer bohempreget liv, der Waugh drakk betydelig og innledet en rekke homoseksuelle forhold. Han måtte slutte på Hertford College i 1924, etter en dårlig eksamen som gjorde at han mistet stipendet. Etter dette prøvde han seg på en kunstskole, men han gikk tom for penger og arbeidet derfor som lærer på ulike gutteskoler i noen år.

Konversjon

I 1928 fikk han utgitt sin første roman, Decline and Fall, noe som ga ham nok penger til å gifte seg. Både denne boken og oppfølgeren, Vile Bodies, er svært satiriske, modernistiske og morsomme bøker. Ekteskapet var ganske mislykket og ble avsluttet etter knapt to år, og bare noen måneder etter skilsmissen ble Waugh opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, 29. september 1930. Hans konversjon fikk stor oppmerksomhet i England, og mange lurte på hvorfor i all verden en slik mann ønsket å bli katolikk.

Noen trodde at behovet for noe stabilt førte Waugh til Kirken, men han skriver selv om sin konversjon mot slutten av 1930: «Jeg tror man må se dypere for å finne årsaken til at Romerkirken i England i dag rekrutterer så mange menn og kvinner som ikke er spesielt godtroende, kjedelige eller eksentriske. Det virker for meg at i dagens Europa er det essensielle spørsmålet ikke lenger om man skal velge en katolsk eller protestantisk kristen tro, men om man ønsker kristendom eller kaos.»

Waugh prøvde på alle måter å leve som en god katolikk, selv om pietistiske norske kristne nok vil finne hans fortsatte høye alkoholkonsum og enkelte andre vaner problematiske. Han fikk sitt første ekteskap annullert av Kirken i 1936, og giftet seg året etter med Laura Herbert, som kom fra en aristokratisk katolsk familie, og de fikk 7 barn sammen. Waugh fortsatte å skrive bøker, som fikk ganske god mottakelse, men det var ikke før han utga Brideshead Revisited at han ble virkelig berømt og rik. Boken ble skrevet i 1944 og utgitt etter krigens avslutning i 1945, og solgte svært godt helt fra starten av, spesielt i USA.

Brideshead

Boken Gjensyn med Brideshead handler i stor grad om katolsk trosliv, og for å forstå den bør man kjenne til en del ting om den tids katolske kirke. Boken beskriver en tid 30-50 år før Kirkens store moderniseringsprosjekt på 60-tallet, og i England var katolikkene på den tid også veldig tydelig i mindretall, og de hadde derfor en tydelig identitet og selvforståelse. Noen aristokratiske familier (som denne boken handler om) hadde klart å forbli katolske, på tross av mye motstand, helt fra reformasjonstiden.

Bokens hovedperson, Charles Ryder, blir beste venn med en ung mann fra en slik aristokratisk, gammel, katolsk familie, Sebastian Flyte. For denne familien er alle katolske tradisjoner viktige og helt naturlige; den latinske messen som feires daglig i deres hus (de har et eget kapell, og prest), rosenkransbønnen hver ettermiddag etc. Kirkens dogmer og moralske regler godtar man uten videre, og sakramentenes betydning og virkning godtas også som en selvfølge.

Man tror altså sterkt på alt Kirken lærer – og vet at protestantene ikke kan begripe noe av dette – samtidig som flere medlemmer av familien ikke klarer å leve etter Kirkens regler. Sebastian strever med både homoseksuelle dragninger og aller mest sin alkoholisme, som mer og mer ødelegger ham. Hans søster er sivilt gift med en fraskilt mann, og vurderer etter hvert å skille seg fra ham og gifte seg med enda en fraskilt mann, Charles Ryder, bokens hovedperson. Faren i denne katolske familien (han hadde riktignok konvertert fra Den anglikanske kirke da han giftet seg) hadde reist fra sin kone 8-10 år tidligere og lever i Italia med en elskerinne. Sebastian mor, storebror og lillesøster presenteres derimot som fromme og rettlevende katolikker.

Bokens hovedtema blir så å vise hvordan Guds nåde stadig kaller på disse villfarne menneskene, og hvordan de nesten mirakuløst blir forsonet med Gud og Kirken. Dette vises mest dramatisk i livet til Sebastians far, som bare noen timer før han dør får skriftet sine synder og mottar den siste olje (i en ganske slående scene). Sebastian selv, etter at alkoholen nesten tar livet av ham, lever videre som leg medhjelper i et katolsk kloster i Marokko. Hans søster lar være å gå inn i det neste ekteskapet med en fraskilt mann, og begynner å leve for å hjelpe nødlidende mennesker.

Og til sist opplever bokens hovedperson, Charles Ryder, etter rundt 20 år med latterliggjøring av all tro på Gud og spesielt av de underlige katolske ritualene og dogmene, å bli overbevist om at Den katolske kirke forvalter sannheten, og blir opptatt i dens fulle fellesskap.

Forandringer i Kirken

Evelyn Waugh var etter sin konversjon en katolikk som godtok og elsket Kirkens lære, tradisjoner og liturgi – slik han beskriver dette i Gjensyn med Brideshead – så da forandringen i Kirken begynte å komme allerede tidlig under Vatikankonsilet, var han blant de aller tydeligste og mest kjente kritikerne, mest av forandringene i messen, men også av oppløsningen av Kirkens klare dogmatiske og moralske lærepunkter. Han likte ikke at latinen ble borte, at alterne ble snudd, at de ble krevd at folk skulle være aktive på en ytre måte, med svar til presten til stadighet, at man stadig skulle reise seg og sette seg etc. Han likte selv aller best den stille tradisjonelle latinske messen (i motsetning til en sunget messe, som også var vanlig på den tid), der folk kneler i bønn gjennom det meste av messen, deltar i ånden sammen med presten som bærer frem messeofferet, men ytre sett gjør veldig lite.

Waugh mislikte allerede forandringene i den stille ukes liturgi på 50-tallet (bl.a. hadde påskevigilien inntil da blitt forhåndsfeiret påskelørdag formiddag), og da man i 1963 begynte å forandre selve messen, skrev han ofte i katolske tidsskrifter for å protestere. Han kontaktet også Englands viktigste biskop, kardinal Heenan, som et stykke på vei støttet Waughs kritikk. For Waugh personlig ble det så ille at det etter hvert ble «en bitter plikt» å gå i messen, og han spurte sin sogneprest om hvor store del av søndagsmessen han var nødt til å overvære for å kunne oppfylle sin søndagsplikt.

Men så, midt i denne striden, fikk Evelyn Waugh en brå, men lykkelig død: Rett etter at han hadde deltatt i påskedagsmessen 10. april 1966 sammen med sin familie, feiret på tradisjonelt vis på latin, døde han av hjertesvikt i sitt eget hjem. En stor requiemmesse for ham (også på latin) ble 21. april feiret i Westminster Cathedral, den viktigste katolske domkirken i England.

Avslutningsvis kan jeg nevne at motstanden mot den nye liturgien var sterkere i England enn i de fleste andre land, og den fortsatte etter Waughs død. Kampen endte (i alle fall første runde) med at en gruppe kjente mennesker i England, aller mest berømt var Agatha Christie, sendte et brev (via kardinal Heenan) til pave Paul VI og ba om tillatelse til å kunne fortsette med den tradisjonelle latinske messen. Paven ga England en slik tillatelse i 1971.

P. Oddvar Moi

apr 172017
 

Jeg leste i dag (hos National Catholic Register) noen interessante kommentarer etter påskehøytidens dåp av svært mange konvertitter – langt flere i en del andre land enn i Norge:

The Church around the world welcomes thousands of new Catholics at the Easter vigil.

On average, more than 100,000 adults enter the Church in the United States every year. They come from every walk of life and every age group. Some arrive in the Church after many years of personal struggle, and some come at the very end of their lives. Others are moved to become Catholic because of the examples of saints, priests, religious, and exemplary laypeople and family members who give witness to Christ Jesus.

In the end, of course, they reach the same conclusion as another famous convert, Blessed Cardinal John Henry Newman: “Regarding Christianity, 10,000 difficulties do not make one doubt.”

And to be sure, many converts are encouraged in their own journeys to Catholicism by the models of more famous converts.

Movie stars, poets, novelists, musicians, philosophers, scientists and even queens were convinced in their consciences that they must become Catholic. …

Jeg tar med noen få personer fra listen:

Malcolm Muggeridge (1903-1990): British journalist, satirist and author. He became a Catholic in 1982 with his wife, Kitty, largely through the influence of St. Teresa of Calcutta.

Bernard Nathanson (1926-2011): American medical doctor and a founding member of NARAL Pro-Choice America who joined the pro-life movement in the 1970s.

Richard John Neuhaus (1936-2009): Former Lutheran pastor, writer, theologian and founder and editor of the journal First Things.

Sigrid Undset (1882-1949): Norwegian novelist who was awarded the Nobel Prize for Literature in 1928.

Evelyn Waugh (1903-1966): English writer famed for his novel Brideshead Revisited (1945).

John Wayne (1907-1979): Academy Award-winning actor beloved for his roles in westerns and war movies.

Evelyn Waugh skrev jeg nylig om, og nevnte da også Sigrid Undset og G. K. Chesterton (som de visst har glemt her). Jeg måtte google John Wayne; han konvertere visst to dager før han døde i 1979.

apr 152017
 

thank_you_holy_father_benedict_xvi

16. april (påskedag) fyller pave (emeritus) Benedikt 90 år – jeg gratulerer ham med dagen litt på forskudd.

I en artikkel på the Catholic Herald, med overskrift The Ratzinger revolution, og ingress His writings will one day inspire a generation to revolt against the West’s secular consensus kan vi lese bl.a.:

Benedict XVI will celebrate his 90th birthday on Easter Sunday. Cardinal Joachim Meisner famously described him as a man who is as intelligent as 12 professors and as pious as a child making his First Communion.

If one inserts the words “Joseph Ratzinger” into the Google Scholar search engine, which records academic publications, one obtains some 24,600 hits in four seconds. The words “Benedict XVI” bring up even more results – 66,100. ….

As Bavaria’s most famous son since Ludwig II enters his 10th decade of life, it is worth considering what the impact of all these publications might be in the brave new world of 21st-century Catholicism. My thought is that the publications of Ratzinger will form a treasury to be mined by future generations trying to piece together elements of a fragmented Christian culture.

Ratzinger himself emphasises that the seat of all faith is the memoria Ecclesiae: the memory of the Church. He believes that “there can be a waxing or waning, a forgetting or remembering, but no recasting of truth in time”. As a result, “the decisive question for today is whether that memory can continue to exist through which the Church becomes Christ and without which she sinks into nothingness”.

In this void of nothingness, in a world without the memoria Ecclesiae, the human person strives for an autonomy that is in conflict with his nature. It is natural, normal and healthy for one’s sense of self to exist within the context of a living history and tradition. Those without such moorings often spend their entire youth trying to “find themselves” without much success and often only after years of painful experimentation.

These reflections on the importance of memory were made by Ratzinger in 1982. Earlier, in 1958, during his theological teenager phase, Ratzinger wrote an essay entitled “The New Pagans and the Church”. In it he observed that whenever people make a new acquaintance they can assume with some certainty that the person has a baptismal certificate, but not that he has a Christian frame of mind. This was a full decade before the cultural revolution of the 1960s. …

…. When a new generation arises in full rebellion from the social experiments of the contemporary era, craving a human ecology that respects both God and nature, and wanting to be something more than rootless cosmopolitans, Ratzinger’s publications will serve as Harry Potter-style Portkeys, giving creative young rebels access to the missing cultural capital – indeed, access to what Ratzinger calls the memoria Ecclesiae.

High on the list of the missing cultural capital is the realisation that from the earliest times Christianity has understood itself as the religion of the Logos, the religion according to reason. As Ratzinger expresses the principle: “Faith has the right to be missionary only if it transcends all traditions and constitutes an appeal to reason and an orientation towards the truth itself.” The lack of truth, he argues, is the major disease of our age.
….

Både engelsk Wikipedia og norsk Wikipedia har grundige artikler om pave Benedikt.

apr 142017
 

Hos Catholic World Report leste jeg i dag om Daniel Mitsui (http://www.danielmitsui.com/) a young artist who has, over the past dozen years, established himself as a unique talent, combining remarkable technical skills with a traditional vision of sacred art. In 2011 he was commissioned by the Vatican to illustrate a new edition of the Roman Pontifical, and the following year he established Millefleur Press, an imprint for publishing broadsides inspired by the work of 15th century printers.

Et stykke nede i arktikkelen svarer Mitsui på spørsmålet om hva slags forhold (tradisjonelle) kunstnere opplever i Kirken i vår tid:

CWR: From your perspective as a working artist, what in general is the state of the visual arts within the Catholic Church in the U.S.? What can be done to encourage and help artists?

Daniel Mitsui: It’s unwell. One of the biggest problems is that the institutions of the Catholic Church, such as dioceses and parishes and seminaries, do not dependably defend tradition. Many bishops and priests are hostile to it, and even those that want traditional sacred art are worried about provoking rebellion from the faithful who do not. What emerges as a result is a kind of insipid, just-traditional-enough art that avoids causing offense only because it is easy to ignore.

I feel sorry for sacred artists who depend on institutional patronage. It seems that they expend most of their creative energy fighting for permission to make the best art possible. Art does not flourish under such conditions; to make the best art possible ought to be every artist’s job description. Although I would like to see more of my own artwork in churches, I am grateful that I am able to sell most of my drawings and prints to private individuals. This means that I do not need to fight these battles.

I encourage all aspiring sacred artists to take responsibility for their own formation and to make the most beautiful, most traditional art that they can without compromise. That, of course, would be easier if sound instruction were more widely available. I am trying to fill some of this need myself; I recently started a web log for writing about the principles and symbolism of sacred art, and the methods of making it. I offer there educational material for free download, including coloring sheets and activities for children. …

apr 132017
 

Jeg leser akkurat nå Siste jul i Kairo, En fortelling om de kristne i Midtøsten – av Lars Akerhaug. Boka forteller nokså usminket om hva som skjer med de kristne i Midtøsten, både de siste 1400 år og siden år 2001. Det er ikke hyggelig lesning, men nødvendig, jeg oppdager at det er mye jeg ikke vet om de kristnes situasjon i disse landene – selv om jeg har snakket med en del kristne som er kommet til Norge fra disse landene.

Boka ble anmeldt i fjor høst i Vårt Land, og der kan vi bl.a. lese:

Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. …

Nå er boka i liten grad polemisk … men … besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.

Biskop Eidsvig tok også opp dette temaet i sin preken i Skjærtorsdagsmessen i St Olav domkirke i Oslo, og sa bl.a.:

Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land. (Les messens tekster her.)

Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.

Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.

Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem. …

apr 122017
 

Jeg har lest mange bøker om Luther og reformasjonen det siste halvåret, og har nå bestilt enda én hos Amazon.co.uk: Luther and His Progeny. 500 Years of Protestantism and Its Consequences for Church, State, and Society.

Boka presenteres slik hos forlaget Angelico Press:

In the twelve essays contained in this volume—based upon lectures delivered at the 2016 Roman Forum Summer Symposium on Lake Garda, Italy—the authors assess the impact of Luther’s novel theological and philosophical doctrines on faith, political theory, law, ethics, economics, and science—as well as his role in the devastation of Christendom and the creation in its place of the contemporary secular culture of the West. Acknowledging that the Reformation is not “the sole cause of the social problems of modernity” but rather “one major cause in a chain of causes,” the authors nevertheless make it abundantly clear that there is “nothing about Luther and his Protestant rebellion that we should celebrate.” With essays from John Rao, Chris Ferrara, Brian McCall, and eight others, Luther and His Progeny is a signal contribution toward understanding the full import of the Protestant revolt.

Og professor Peter Kwasniewski skriver slik om boka:

Luther and His Progeny exploits the advantage of 500 years’ hindsight as it critiques the multiple dimensions of Luther’s break with Christendom—a break not only from the Roman Church and its hierarchical-sacramental system, but more fundamentally from the rich and complex harmony of Catholic tradition in theology, metaphysics, anthropology, and social relations, particularly in the economic and political structures inherited from the centuries of faith.

Armed with stout scholarship, the authors dare to stake out positions thoroughly unfashionable in an age of feel-good ecumenism tempted to paper over the radical nature of Luther’s thoughts and intentions. We are led to see, from a variety of viewpoints, how Luther’s uncatholic errors have been absorbed into the thinking of modern Westerners, and—what is both surprising and tragic—into the mentality of Catholics.

apr 102017
 

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

apr 062017
 

Etter tips fra en norsk kirkehistoriker bestilte jeg for noen uker siden Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper og har nå lest den ferdig. Jeg har lest flere bøker om reformasjonen og Luther i vinter, og må nok innrømme at jeg vanskeligere enn noen gang før kan forstå at reformasjonen skulle kunne kalles nødvendig eller nyttig.

Roper mottok i fjor høst Gerda Henkel prisen for denne og andre bøker, og der skriver de bl.a.:

“Australian-British historian Lyndal Roper, Regius Professor of History at the University of Oxford, is one of the world’s most renowned historians of Early Modern times. She has authored trailblazing studies on social, gender, and psychological history as well as the history of the body; they stand out for their theoretical acumen, masterful command of an impressive wealth of source materials, and their superb prose. In her research on the Age of the Reformation, Lyndal Roper has developed a completely new way of conceptualizing the relations between religions and the social order. Her studies on witchcraft and the persecution of witches mark the emphatic transition in the history of research from women’s history to gender history. Her most recent studies on Martin Luther’s biography, which are driven by a history of physicality, will no doubt strongly influence debates on the Reformation leader in Luther Year 2017. Lyndal Roper, whose work impacts well beyond thinking on the Early Modern epoch, is one of the towering figures in international historiography.”

Amazon har også flere anmeldelser av boka, og i en av disse kan vi lese:

This is an outstanding book by any measure. The main Luther biographies have tended to read Luther through Lutheranism or Reformation doctrines or from a confessional stance or even through a psychological framework. What Roper’s book does is engage with the person in historical, cultural context. Her treatment of Luther’s complex relationships with friend and foe, and friend who became foe, was for me illuminating. The glimpse into home and family life helped ground the man. Roper’s painstaking study of every single one of Luther’s hand written letters (a lot of them) provided a rich insight into the man and his mind.

Roper’s Luther is three dimensional, a very human late Medieval Man, not a Mannequin dressed in Reformed doctrines. Importantly she exposes and understands his antisemitism more clearly than other biographies I have read. … This is a major contribution for both historians and theologians and also a model on how to write biography – it is beautifully written.

Someone above commented that its publication was ‘driven by next years 500th anniversary of Luther’s 95 Theses’ – however, it was a project begun 10 years ago and Roper’s scholarly engagement with Luther goes back decades to her Doctoral studies, studying under the famous Luther scholar and biographer, Oberman. This was not some hastily written book, knocked out to catch the market interest at Luther’s anniversary – of which many will no doubt come – but the culmination of decades of scholarship by one of the world’s leading Historians.