jul 312017
 

29. juli i Trondheim begynte i år til laudes med en svært spesiell begivenhet. «Statuen av Hellig Olav i Nye St. Olav domkirke ble kronet under en høytidelig seremoni. Olavsalteret med Olavsrelikvien er nå blitt et sted som lyser av hellighet og inviterer oss til å be om vår evige konges forbønn. …»

Slik skriver katolsk.no, og forteller også mer om årets Olsok-feiring – og viser til mange bilder fra årets feiring. (Klikk gjerne på nederste bilde for større versjon.)

jul 302017
 

I juli har jeg vikariert fire søndager i Mariakirken på Lillehammer, og siste søndagen jeg var der (i dag), besøkte jeg Bjerkebæk etter messen. Jeg leste også Sigrid Undsets bok om Hellig Olav i går (Olsok).

Wikipedia skriver om eiendommen, bl.a.:

Undset utviklet eiendommen i perioden fra 1919 til 1924 med tilflytting av et gammelt tømmerhus fra Gudbrandsdalen og med etablering av hageanlegg på eiendommen.

Våningshuset ble fredet i 1983 og Bjerkebæk eies nå av Staten ved Kulturdepartementet, og driftansvaret ble overført til Maihaugen, fra 2011 Lillehammer museum. Arbeidene med å restaurere og innrede husene slik de var i 1930-årene, på Undsets tid, ble påbegynt i 1997.

Mitt inntrykk var at hjemmet (etter utbygging i 1924, i utgangspunktet var det jo lite) var svært så stort, praktisk og flott, faktisk luksuriøst. Undsets eget sove- og arbeidsrom var kjempestort og med flott utsikt, og det fikk et «amerikansk» bad allerede i 1924, et type bad som få i Norge hadde før på 60-tallet.

jul 252017
 


Professor Peter Kwasniewski har nylig holdt en forelesning om liturgiske spørsmål («Liturgical Obedience, the Imitation of Christ, and the Seductions of Autonomy»), som man kan lese om og høre her. Han har også vært og sett den kjente liturgen Josef Jungmanns kirke i Innsbruck, og skriver fra besøket her – bl.a.:

In the old city of Innsbruck one finds the rather impressive Jesuit church dedicated to the Most Holy Trinity, adjacent to the Theology Faculty. This is and has long been a major center for Jesuit studies. …

… We headed downstairs into the crypt where the remains of the Jesuits of Innsbruck are buried behind modest wooden signs. By far the two most famous Jesuits to be buried here are the eminent liturgical scholar Josef Jungmann (1889-1975), whose flawed perspectives on liturgical history were invoked as justification for the wholesale reconstruction of the Roman Rite in the wake of the Second Vatican Council, and Karl Rahner (1904-1984) …

Jeg er ikke ganske så negativ til Jungmann som Kwasniewski er, men det er klart at Jungmann var med og ga næring til de overdrevne liturgiske forandringene etter Vatikankonsilet.

jul 192017
 

De siste ukene er det i katolske medier i Norge blitt diskutert om kvinner kan ordineres til katolske prester – slik de protestantiske kirkene har gjort de siste ca 50 år. Jeg er så gammel at jeg godt husker 1994, da pave Johannes Paul II offentliggjorde sitt apostoliske brev Ordinatio sacerdotalisles det på NORSK her og på ENGELSK her.

Jeg har siden forstått dette brevet – om omtalt det til interesserte – i følgende korte punkter: 1. Jesus valgte 12 menn til apostler (biskoper). 2. Kirken har alltid ordinert bare menn til biskoper, prester og diakoner. 3. Jeg som pave har ikke myndighet til å forandre dette (Kirken kan ikke forandre dette) og 4. Dette skal vi ikke diskutere mer.

Diskusjonen om kvinnelige prester døde også raskt ut på 1990-tallet, og også senere har jeg sett lite av den i katolske kretser. Det er organisasjoner nokså langt ute på sidelinjen som har holdt denne saken varm. Derfor overrasker det meg at Oslo katolske bispedømme (i tidsskriftet St Olav og på nettsidene) gir plass til den.

La oss nå se litt på den norske oversettelsen av Ordinatio sacerdotalis, jeg tar med det jeg syns er viktigst.

1. Den prestelige ordinasjon, som gir videre det embedsoppdrag Kristus overdro til sine Apostler å lære, helliggjøre og lede de troende, har i Den katolske Kirke fra begynnelsen av alltid vært forbeholdt menn alene. Denne tradisjon er også blitt holdt trofast i hevd av de orientalske kirker.

… Men ettersom spørsmålet også var blitt gjenstand for debatt blant teologer og i visse katolske kretser, forordnet Paul VI at Kongregasjonen for Troslæren skulle fremstille og utdype Kirkens lære om dette emne. Dette skjedde ved erklæringen Inter Insigniores … (Les Inter insigniores her.)

2. Erklæringen gjengir og forklarer de fundamentale grunner for denne lære, grunner utdypet av Paul VI, og konkluderer med at Kirken «ikke anser seg bemyndiget til å tillate kvinner å bli ordinert til prester». Til disse fundamentale grunner tilføyer dokumentet andre teologiske grunner som illustrerer det velvalgte ved den guddommelige ordning, og det viser også tydelig at Kristi handlemåte ikke sprang ut av sosiologiske eller kulturelle motiver særegne for Hans tid. …

I det apostoliske brev Mulieris Dignitatem, (les dokumentet her) skrev jeg selv i dette henseende: «Da han kalte bare menn som sine Apostler, handlet Kristus på en fullstendig fri og uavhengig måte. Ved å gjøre dette, utøvet Han den samme frihet med hvilken i all sin opptreden han understreket kvinnenes verdighet og kallelse, uten å innordne seg de rådende skikker og tradisjonene vedtatt av den tids lovgivning».

I sannhet, Evangeliene og Apostlenes gjerninger bekrefter at denne kallelse var gjort i samsvar med Guds evige plan: Kristus valgte dem han ville … Derfor, når den gir adgang til det ministerielle prestedømme har Kirken alltid erkjent som en evig norm sin Herres handlemåte da Han ved å utvelge de tolv menn som Han gjorde til grunnlaget for sin Kirke. Disse menn mottok faktisk ikke kun en funksjon som deretter kunne utøves av et hvilket som helst medlem av Kirken; de var tvert imot spesifikt og inderlig knyttet til det inkarnerte Ords eget oppdrag. Apostlene gjorde det samme når de utvalgte medarbeidere som skulle etterfølge dem i deres embede. Også inkludert i dette valg var dem som, gjennom Kirkens historie, skulle bringe videre Apostlenes oppdrag å representere Kristus Herren og Frelseren.

3. Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. … …

4. Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen kun er av disiplinær karakter.

Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.

Spørsmål som er stilt til dette dokumentet er hvor autoritativt/ufeilbarlig det er, og hvor strengt siste setning skal forstås: «… dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende». Er det plass for en åpen debatt når dette standpunktet må fastholdes av alle katolikker, eller ikke?

jul 182017
 

Også i dag, etter å ha publisert på Verdidebatt korrigeringer av Vårt Lands dekning, fikk jeg spørsmål om å skrive en kortere versjon som innlegg i papiravisa. Også denne gangen ønsket de å beskjære mitt korte innlegg, men denne gangen ga de beskjed om det på forhånd. De ønsket å beskjære en del viktige ting, og vi klarte ikke bli enige, så det endte med at mitt leserinnlegg ikke blir trykt. Mitt forkortede innlegg kan leses under, og det er markert hva VL ønsket å stryke.


Jeg ble sist uke spurt om å svare på spørsmål fra Vårt Land om et nytt kriterium for helgener som Vatikanet nylig hadde offentliggjort; at «man frivillig gir sitt liv for andre». Jeg sendte mine nokså fyldige svar og ble ganske overrasket da jeg tirsdag kunne lese på første side: «Det nye kriteriet (for helgenstatus) vil kunne passe godt for vanlige mennesker, sier pastor Oddvar Moi.»

En slik overskrift kjente jeg meg knapt igjen i, selv om jeg hadde svart at dette kanskje, muligens også kunne forstås slik. Poenget i mitt svar var noe helt annet, og jeg hadde skrevet slik til VL innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Til spørsmål fra VL om hvorfor dette kommer nå, svarte jeg:

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

Til enda et spørsmål fra VL – Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til? – svarte jeg:

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

jul 182017
 

Vårt Land skriver i dag om at Vatikanets nye regler for salig- og helligkåring, og jeg blir sitert på at dette kan føre til at flere vanlige mennesker kan bli helgener, og dette er gjentatt flere ganger i avisen, til og med på forsiden. Jeg skrev riktignok i en bisetning at dette kanskje, muligens kunne være konsekvensen, men mitt hovedpoeng var at forandringene var små. Her er teksten jeg sendte til VLs journalist:

Innledningsvis:

Det er av og til en tendens til at media tolker dokumenter og uttalelser fra Vatikanet alt for dramatisk, og finner forandring og nyheter der slike egentlig ikke fins. Et eksempel er «nyheten» for noen få dager siden om at Den katolske kirke ikke kan bruke glutenfrie hostier. Dette var jo ikke en nyhet i det hele tatt, siden akkurat de samme bestemmelsene hadde blitt sendt ut fra Vatikanet både i 2003 og i 1995.

Jeg tolker det nye kriteriet som nå er fastsatt for å kåre nye salige og hellige stort sett på samme måte, at det ikke er noe vesentlig nytt som er skjedd; det er en presisering og justering av to gamle kriterier; martyrer, mennesker som må dø fordi de bekjenner den kristne tro, og de som bli erklært som helgener pga sine «heroiske dyder». Det nye kriteriet – at man blir helgenkåret fordi man frivillig gir sitt liv for andre – syns jeg passer mellom de to tidligere kriteriene; man gir sitt liv for andre, men man er ikke martyr i tradisjonell forstand, for man mister ikke livet fordi man bekjenner troen.

Spørsmål fra VL: Paven lanserer nytt kriterium for å bli kåret til salig/helgen: Hvis du frivillig setter livet ditt på spill i tjenesten for andre. Hvorfor kommer dette nå?

Det virker for meg som det over flere år har vært savnet et kriterium for salig- og helgenkåring som ligger mellom martyrene og mennesker som har vist «heroiske dyder», og i innledningen til pavens brev, der han fastsetter et nytt kriterium, viser han til et møte Kongregasjonen for Helligkåringer holdt i september 2016, der de anbefalte nettopp det pave Frans nå gjorde.

For å illustrere dette, kan jeg nevne tre helgener som faller mellom de gamle kriteriene:

Den første en den hellige Damian de Veuster (1840-1889), som ble helligkåret i oktober 2009, for sine «heroiske dyder». Men det han spesielt gjorde var å leve sammen med spedalske på en stillehavsøy, han levde så tett sammen med dem at han selv ble spedalsk og døde av det.

Den andre er sen hellige Johanna Beretta Molla (1922-1962), som ble helligkåret i mai 2004, for sine «heroiske dyder». Det som skjedde med henne var at hun ble diagnostisert med livmorkreft mens hun var gravid med sitt fjerde barn, men likevel ikke ville begynne kreftbehandling (noe Kirkens regler sier at hun gjerne kunne) før barnet var født. Da hun endelig begynte på kreftbehandlingen, var det for sendt og hun døde.

Og mitt tredje eksempel passer aller dårligst inn i de gamle kriteriene. Det er Den hellige Maximilian Maria Kolbe (1894-1941), som ble helligkåret i oktober 1982. Han var katolsk prest som var fange i Auschwitz, og der ga han sitt liv i stedet for en annen fange som var dømt til døden. Han ble helligkåret «som martyr for kjærligheten», men han måtte jo ikke dø fordi han var en kristen.

Spørsmål fra VL: Ønsker paven en annen type helgener i en mer diakonal vinkling enn dagens mirakelkriterium legger opp til?

Dette spørsmålet viser at man misforstår de nye bestemmelsene, for det står tydelig spesifisert i reglene for det nye helgenkriteriet at det (som alltid) kreves et mirakel etter forbønn til denne personen før saligkåring kan skje – og som vanlig et nytt mirakel før helligkåringen.

De nye bestemmelsene viser (som jeg har skrevet over) bare at man nå har fått inn et nytt kriterium for å begynne arbeidet med salig- og helligkåring, et kriterium som passer bedre til det livet disse hellige personene virkelig har levd.

Spørsmål fra VL: Er dette et forsøk på å folkeliggjøre kirken, ved å legge til rette for at vanlige personer som viser ekstraordinær nestekjærlighet også kan oppnå helgenstatus?

Man kan delvis si at det har vært en veldig overvekt av prester, nonner og munker som er blitt helligkåret i Kirken historie, men spesielt de siste 50 år har også hundrevis, ja tusenvis av legfolk blitt helligkåret. Det nye kriteriet vil kunne passe godt for vanlige mennesker (legfolk), men det har jo også vært plass for dem tidligere.

Spørsmål fra VL: Fra et kristent perspektiv: Hvilke etiske begrunnelser ligger bak avgjørelsen?

Jeg kan ikke se at det er snakk om noen andre etiske begrunnelser for helligkåring enn det har vært tidligere. Som før vil nok en del protestanter forkaste det katolske synet på helgener, og vi katolikker vi fortsatt glede oss over helgenes gode eksempel og deres forbønn. Den eneste forskjeller er at det nå vil det være fire kriterier for å kunne starte en salig- og helliggjøringsprosess. Her er de nye kriteriene:

1) at man er en martyr (har blitt drept for sin tros skyld) – man må ha levd et (vanlig) hellig liv og fulgt den katolske tro, mirakel kreves ikke før saligkåring, bare før skritt to, helligkåring,

2) at man har gitt sitt liv for andre (og samtidig har vist (vanlige) kristne dyder) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

3) at man har vist «heroiske dyder» (dvs levd et spesielt hellig liv) – et mirakel kreves før både saligkåring og helligkåring

4) at man over langt tid har vært regnet som en hellig person (at det har eksistert en kult for vedkommende «i uminnelige tider», dette kalles stadfestelse av kult).


(Innlegget fins også på verdidebatt.no.)

jul 142017
 

Denne forkortede utgaven av mitt tidligere innlegg om misforståelsen rundt Kirkens syn på glutenfrie hostier stod på trykk i Vårt Lands papirutgave 12/7. Men det irriterte meg at de hadde beskåret en setning i andre avsnitt – «Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere» – og dermed gjort teksten nokså uforståelig. Her er det jeg skrev:


Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i katolsk eukaristi/ nattverd.

Vårt Land skrev ganske fyldig om dette tirsdag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som i 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå, ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Inntil nylig var det noen ordenssamfunn som tok seg av å bake brød og lage vin til feiringen av Eukaristien. I dag selges imidlertid også disse nattverdbrød og -vin i supermarkeder og andre butikker, og til og med over internett. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken og i Kirkeretten.

Her er sitat fra Innledning til messeboken; der den norske utgaven ble utgitt i 1982:

282. I pakt med hele Kirkens tradisjon må brødet som brukes til Eukaristien, være av hvete; videre må det ifølge den latinske tradisjon være usyret. …

284. Vinen som brukes til Eukaristifeiringen, må være av vintreets frukt (jfr. Luk 22,18). Og den må være ekte og uforfalsket, hvilket vil si uten iblanding av andre stoffer.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1994), og i 2003 skriver de det som siteres i sist ukes brev fra sakramentskongregasjonen:

Troskongregasjonen har i mange år studert hvordan man skal løse de vanskelighetene som noen av de troende møter når de skal motta den hellige kommunion, når de av ulike alvorlige grunner ikke klarer å konsumere vanlig brød eller vin. …

A1. Hostier som er helt glutenfrie er ugyldig materie for feiringen av eukaristien.

A2. Lavgluten hostier (delvis glutenfri) er gyldig materie, forutsatt at de inneholder tilstrekkelig mengde gluten for å oppnå brødets konsistens uten tilsetning av fremmede elementer og uten bruk av prosedyrer som ville forandre brødets natur. …

B1. En lek person som er rammet av cøliaki, og som ikke er i stand til å motta kommunion under brødets skikkelse, inkludert lavgluten-hostier, kan motta kommunion under kun vinens skikkelse. …..

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen skrev en om dette i mars 2014. Der går det frem at disse nye oblatene ser ut til å inneholde bare «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når Eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende om de gjeldende reglene.

jul 112017
 

Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i eukaristien/ nattverden. Hele brevet kan leses på engelsk her.

Vårt Land skriver ganske fyldig om dette i dag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Until recently it was certain religious communities who took care of baking the bread and making the wine for the celebration of the Eucharist. Today, however, these materials are also sold in supermarkets and other stores and even over the internet. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken (nr 282 og 284 i den norske utgaven som ble utgitt i 1982), og i Kirkeretten, siste utgave fra 1983 (kan. 835 § 1).

Vatikanets sakramentskongregasjon presiserte dette i 2004, i instruksjonen Redemptionis Sacramentum, On certain matters to be observed or to be avoided regarding the Most Holy Eucharist. Der skriver de:

[48.] The bread used in the celebration of the Most Holy Eucharistic Sacrifice must be unleavened, purely of wheat, and recently made so that there is no danger of decomposition. It follows therefore that bread made from another substance, even if it is grain, or if it is mixed with another substance different from wheat to such an extent that it would not commonly be considered wheat bread, does not constitute valid matter for confecting the Sacrifice and the Eucharistic Sacrament. It is a grave abuse to introduce other substances, such as fruit or sugar or honey, into the bread for confecting the Eucharist. Hosts should obviously be made by those who are not only distinguished by their integrity, but also skilled in making them and furnished with suitable tools. …

[50.] The wine that is used in the most sacred celebration of the Eucharistic Sacrifice must be natural, from the fruit of the grape, pure and incorrupt, not mixed with other substances. During the celebration itself, a small quantity of water is to be mixed with it. Great care should be taken so that the wine intended for the celebration of the Eucharist is well conserved and has not soured. It is altogether forbidden to use wine of doubtful authenticity or provenance, for the Church requires certainty regarding the conditions necessary for the validity of the sacraments. Nor are other drinks of any kind to be admitted for any reason, as they do not constitute valid matter.

Les hele dette dokumentet her.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1995), og i 2003 skriver de det som siteres i det nylig utsendte brevet fra sakramentskongregasjonen. Her er starten av bestemmelsene fra 2003 – som man finner her:

The Congregation for the Doctrine of the Faith has been for many years studying how to resolve the difficulties that some of the faithful encounter in receiving Holy Communion when for various serious reasons they are unable to consume normal bread or wine.

A number of documents on this question have been issued in the past …

In light of the experience of recent years, it has been deemed necessary at this time to return to the topic, taking up the above-mentioned documents and clarifying them wherever necessary.

A. The use of gluten-free hosts and mustum

1. Hosts that are completely gluten-free are invalid matter for the celebration of the Eucharist.

2. Low-gluten hosts (partially gluten-free) are valid matter, provided they contain a sufficient amount of gluten to obtain the confection of bread without the addition of foreign materials and without the use of procedures that would alter the nature of bread.

3. Mustum, which is grape juice that is either fresh or preserved by methods that suspend its fermentation without altering its nature (for example, freezing), is valid matter for the celebration of the Eucharist.

B. Communion under one species or with a minimal amount of wine

1. A layperson affected by celiac disease, who is not able to receive, Communion under the species of bread, including low-gluten hosts, may receive Communion under the species of wine only.

…..

Troskongregasjonen hadde før dette, i 1994, utgitt et dokument som sa mye av det samme (se her), bl.a.:

A. This may be granted by ordinaries to priests and laypersons affected by celiac disease, after presentation of a medical certificate.

B. Conditions for the validity of the matter:

1) Special hosts quibus glutinum ablatum est are invalid matter for the celebration of the eucharist.

2) Low-gluten hosts are valid matter, provided that they contain the amount of gluten sufficient to obtain the confection of bread, that there is no addition of foreign materials and that the procedure for making such hosts is not such as to alter the nature of the substance of the bread.

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen trykket et leserinnlegg fra Torkild Masvie og skrev en artikkel (se her) om dette i mars 2014. Disse nye oblatene ser ut til å inneholde «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» Jeg skrev om dette på min blogg i 2014 – se her. For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende på de gjeldende reglene.


Jeg publiserte tidligere i dag et nokså likt innlegg på Verdidebatt (se her), og en kortere versjon skal komme i papiravisa i morgen.

Innlegget er også lagt ut på katolsk.no.

jul 112017
 

Slik skriver The New Liturgical Movement om noe som skjedde rett ved FSSPs presteseminar i Wigratzbad, Tyskland, 1. juli:

On Saturday, July 1st, the feast of the Precious Blood, His Eminence Raymond Cardinal Burke ordained seven deacons of the Fraternity of St Peter to the priesthood in the parish church at Lindenberg, a small town about five miles away from Wigratzbad. …

Jeg kjenner en ung mann som i flere år studerte ved dette presteseminaret, og som ville ha blitt ordinert omtrent på denne tid – om han ikke hadde avsluttet studiene. Legg også merke til mannen fremst til venstre på bildet under, det er FSSPs susperior p. John Berg (fra Minnesota, med norske aner) som jeg hadde et svært hyggelig møte med for fem år siden.

Som alltid legger alle tilstedeværende prester sine hender på de nyordinerte, kort tid etter biskopen. I dette tilfellet dreide det seg visst om 80 prester – se under.

Det siste bildet jeg tar med viser den eneste form for konselebrasjon som fantes i latinsk ritus før 1970; at de nyordinerte prestene feirer eukaristien sammen med biskopen – mens alle de andre tilstedeværende prestene ikke konselebrerer.

SE HER for mange flere bilder – og forklaring av det som skjer.

jul 102017
 

Det var i 1999 katolikker og lutheranere undertegnet et dokument i Augsburg, der de uttrykker (nesten helt full) enighet om hvordan mennesker kan bli rettferdige for Gud (og jeg skrev i 2002 en vurdering av avtalen). Stadig flere kirkesamfunn slutter seg til denne avtalen; sist uke var det de reformerte kirkenes tur, metodistene har gjort det samme for flere år siden, og anglikanerne skal gjøre det senere i år (overraskende at dette har tatt så lang tid for anglikanerne). På religionnews.com kan vi bl.a. lese:

Amid ceremonies this year marking the 500th anniversary of the Reformation, one of Protestantism’s leading branches has officially said it now agrees with the Vatican on the main issue at the root of its split from the Roman Catholic Church half a millennium ago.

The World Communion of Reformed Churches, holding its once-in-seven-years worldwide General Council in Germany, signed a declaration this week endorsing the 1999 Catholic-Lutheran agreement on how Christians might be worthy of salvation in the eyes of God.

The ceremony took place in Wittenberg, where in 1517 Martin Luther unveiled the 95 Theses that launched the Reformation and with it centuries of dispute about whether eternal salvation comes from faith alone — the position of the new Protestant movement — or if it also requires good works on Earth as Catholics argued.

This decision by the WCRC — representing 80 million members of Congregational, Presbyterian, Reformed, United, Uniting and Waldensian churches — marked another step in a gradual but remarkable reconciliation on this issue among Christians who once fought wars and declared each other heretics over just such questions.

The World Methodist Council formally endorsed the Catholic-Lutheran accord, known as the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in 2006. The Anglican Communion is expected to do the same later this year. …

jul 072017
 

Det er i dag ti år siden pave Benedikt «frigjorde» den tradisjonelle messen (fem måneder sendere feiret jeg den første gang) og flere minnes dette i disse dager. Bl.a. siteres Thomas Woods slik:

The day the motu proprio Summorum Pontificum was released was an exceptionally unusual one for me: at last one of the seemingly lost causes I had championed for years had actually triumphed. …

… I wound up writing a small book, Sacred Then and Sacred Now: The Return of the Old Latin Mass, for the purposes of (1) explaining and defending Pope Benedict’s decision; (2) walking newcomers through the Extraordinary Form; (3) replying to common objections; and (4) explaining why features common to the Ordinary Form — «Eucharistic ministers» and Communion in the hand, to name two — were not to be introduced into the Extraordinary.

Boken finnes på Amazon, og der står det bl.a. om den:

An excellent introduction to the traditional Latin Mass for Priests and lay persons who want to know more about the Extraordinary Form of the Mass which is now an official part of the liturgy of the Catholic Church….It is obvious from what Woods says and quotes that the old Mass has made a dramatic comeback in the liturgical life of the Catholic Church and is the wave of the future. –Fr. Kenneth Baker, SJ, Editor, Homiletic & Pastoral Review

Summorum Pontificum releases the curtains on four decades of liturgical farce and revives a tradition vital to the Church’s recovery. In this clear book, Thomas Woods captures the momentousness of Pope Benedict XVI’s simple act of courage and common sense. –George Neumayr, Editor, Catholic World Report

A compact and informative guide to the history, structure, and practice of the Old Mass (with a particularly helpful section at the end that tackles common objections). Easy to read, every CAtholic would benefit from this book. –Brian Saint-Paul, Editor, Inside Catholic.com (formerly Crisis Magazine)

jul 012017
 

Erkebiskop Malcolm McMahon i Liverpool ordinerte nylig to prester for FSSP i Warrington, England. Han brukte den tradisjonelle ordinasjonsritusen, som ikke hadde blitt brukt i England på flere tiår, kanskje 50 år.

Catholic Herald skriver om dette i et innlegg med mange flotte bilder, og forklarer hele gangen i ordinasjonsmessen – som starter med biskopens høytidelige inngang.

SE BILDER OG BESKRIVELSE HER.