okt 112017

I dag er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II promulgerte Den katolske kirkes katekisme, etter at bispekonferansen i 1985 hadde bedt om at en slik katekisme skulle bli utarbeidet. Det var daværende kardinal Ratzinger som som var ansvarlig for utarbeidelsen av denne store katekismen, og kardinal Schönborn ble valgt som sekretær for arbeidet. Siden Ratzinger i alle år har vært min favoritt som teolog, biskop og pave, betydde dette at jeg i mange år også satte Schönborn svært høyt – men de siste ca 10 år har jeg gradvis tenkt litt mindre positivt om ham og hans teologi.

Østerriske Kathpress har et langt intervju med kardinal Schönborn, en engelsk oversettelse kan leses her – og jeg tar med følgende:

Kathpress: Cardinal, 25 years ago the Catechism of the Catholic Church was promulgated. You were involved as editor-in-chief from the very beginning. What were the initial considerations?

The starting point was the presuppositions provided by Cardinal Joseph Ratzinger as President of the Commission, which John Paul II had set up. For a thorough reflection on the questions of catechesis, he chose the classical model of the four pillars of catechesis – the four pillars of the catechumenate, which had been the basis of the catechumenate for baptismal candidates since early Christian times: What do we believe (the Credo), how do we celebrate (Sacraments), how do we live (the Commandments) and how do we pray (the Our Father). The whole building should be built around these four pillars.

The second prerequisite and prescription from the side of the Commission under the leadership of Cardinal Ratzinger was that it should be an organic, synthetic, comprehensive account of Catholic Faith and life, that is, the doctrine of Faith and morals. And it should really be what the Church teaches, not what this or that theologian says, even if they are so famous or so sacred. It should be conceived that the reader, when he takes this book into his hand, can say: Here I learn what the Catholic Church teaches.

Kathpress: How can the Commission’s work be specifically conceived? What was your role as editorial secretary?

The work began with seven bishops, who divided the work among themselves, two for each of the parts, the Our Father was only reached then later. This first phase led to a first overall design, which was evaluated in a manageable round of 40 experts in catechesis. Very soon it became clear that it needed an authority that unifies the whole. At the time, Cardinal Ratzinger invited me to become the secretary of this «drafting committee» in 1987 to unify the work, to avoid repetitions, to achieve stylistic unity etc. Thus, I began my work in Autumn 1987 which above all was in the first phase to review, to process and draw conclusions from the 40 experts on the first draft and propose proposals from the Commission.

Bit by bit, it turned out that all previous drafts were really only initial drafts. A whole new editing had to be tackled – throughout on the basis of the first drafts, but in a second attempt. On this second attempt, more theological experts worked. I had the task of co-ordinating this work, also working actively on the editing, and working on it step by step and submitting to the Commission of the Twelve Bishops and Cardinals under the leadership of Cardinal Ratzinger.

And so the second large-scale draft emerged, which was then sent out into a worldwide consultation. With some naivete, on each side of the draft «sub-secreto» was printed. If you send a draft to 3,000 bishops around the world with a request for feedback, it is certain that this will not be kept secret.

Kathpress: What were the biggest obstacles to the «World Catechism Project»?

Of course, there were violent discussions from early on, even before the first sketches existed. The main argument of the opponents of this project was: It is impossible to create a book of Faith for the entire world – a Catechism for the whole world church – today, in the face of the pluralism of cultures, theologies and narratives. This was the most massive counter-argument against the project.

I think Cardinal Ratzinger took this challenge very seriously. It was ultimately a question of a fundamental theological opinion: Can Faith today be formulated as one Faith in a common form? If Paul says, «One Faith, one baptism, one God, one Lord,» can this be translated into a common book of Faith in the entire Catholic Church? The Commission set itself this challenge when sending the second draft to all bishops worldwide for consultation. This second consultation resulted in 25,000 requests for change. We then looked at and evaluated all these requests for change in a larger team.

Kathpress: What were the criteria for evaluating input from around the world?

Firstly, does this correspond to the doctrine of the Church, or is it a theological opinion, perhaps also respectable theological doctrine? Here is an example: In the «first draft», the Chapter on «descendit ad inferos» – «descended into Hell» in the interpretation of the Creed – was very much due to Hans Urs von Balthasar. Hans Urs von Balthasar has written a lot about this subject, he was an eminent theologian, a credible witness of Faith, and a master of theology. Yet it had to be said that this is an exciting theological theory, but it is not the formulated teaching of the Church. For this reason, this chapter has been thoroughly revised and oriented on what is available in the formulated teaching of the Church.

So, of course, many changes have been made. Often, these changes were real enrichments, references to missing or better formulations. Sometimes there were also detailed wishes, which are not part of a large but limited book of Faith. This evaluation was carried out by the editorial committee, and the third phase was really a final editorial, in which the entire work was once again given an editing throughout. It was necessary to bring the work stylistically into a unity, to bring it linguistically to a commonality.

Kathpress: The first edition of the Catechism appeared in French. How did that happen?

It very much helped us at that time that all members of the Editorial Committee of the French were powerful. It was then decided that French is the editorial language – for the practical reasons that it was the lingua franca of the editorial committee, even if Americans, English, Italians and Spaniards were represented. We could all agree in French. This, of course, made the work much easier – that it was written in a modern language, a language familiar to the Church. This has been so successful that I have received a high French award – not for myself, but for the editorial committee – because of the high quality of the French language. Jacques Delors said at the time: «If only the Treaty of Maastricht had been written in as good a French as the Catechism of the Catholic Church.» – A sentence which naturally pleased us.

This led to the final phase of the editorial. This was in February 1992, as I remember well, on the Feast of Saints Cyril and Methodius on 14 February that the definitive project was unanimously endorsed by the Commission and thus handed over to the Pope. He then had the last word, of course, and promulgated the entire text after his examination on 11 October 1992. That is why the 25th anniversary is now. …..

Det eneste området i verden der denne katekismen ikke er blitt godt mottatt, er i Tyskland og Østerrike, sier kardinal Schönborn (underlig og skuffende, det syns han også):

Kathpress: What is your assessment after 25 years, especially regarding the reception in German-speaking countries, but also worldwide? Has the project succeeded and the Pope’s intention achieved?

It has succeeded. It has happened. Today, the catechism is THE reference work worldwide, for the teaching office of the Church and also for catechesis. To be sure, I must add with a certain sorrow: in the German-speaking world the Catechism has not yet really reached deeply. It has always bothered me, even from my work as an editorial secretary, that in German-speaking theology and catechesis the catechism has often been treated as something handed down from above, thank God not everywhere. With irony and with this old prejudice really of the past: «Catechism is pre-conciliar».

The idea itself of the catechism is by no means a pre-Conciliar idea. We are in Luther’s year. Luther’s great, breakthrough success was decisively the «Small Catechism» and also the «Great Catechism». This was Luther’s ingenious understanding: to summarize the Faith in brief statements, and then to present it in a larger catechism for those who are to convey the Faith in a more elaborate way. Why in the German-speaking world the catechism is no longer received, for me belongs to the «Mysteria» – the secrets which I cannot explain, but which I regret.

På katolsk.no har man i alle år kunnet lese en nettutgave av Den katolske kirke katekisme – SE HER.

okt 072017

I dag feirer Kirken Vår Frue av Rosenkransen, en feiring som går tilbake til 7. oktober 1571, en dag en grundig artikkel på katolsk.no beskriver slik:

I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.

De kristne styrkene vant en avgjørende seier over den tyrkiske flåten ved Lepanto, og dette var på den første søndagen i måneden. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår frue av Rosenkransen. Vi vet i dag at seieren var avgjørende og hindret en tyrkisk invasjon av Europa. I seierens time skal pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud. …

Norsk Wikipedia skriver også om dette.

Jeg så forøvrig flaggene/ vimplene fra slaget (som kan se over og ved siden av teksten) da jeg for en del år siden besøkte Toledo i Spania. Om det øverste bildet kan man lese (på engelsk Wikipedia):

The banner of the Holy League, flown by John of Austria on his flagship Real. It is made of blue damask interwoven with gold thread, of a length of 7.3 m and a width of 4.4 m at the hoist. It displays the crucified Christ above the coats of arms of Pius V, of Venice, of Charles V, and of John of Austria. The coats of arms are linked by chains symbolizing the alliance.

okt 042017

Jeg har de siste dagene vært sammen med over 50 prestekollegaer på årets prestemøte på Mariaholm. Bildet under viser oss samlet etter dagens messe – klikk på bildet for å se en større utgave.

okt 012017

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, «mot folket.» Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir «min» når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.