okt 312017
 

Catholic Herald i England har i dag en artikkel om reformasjonen, som begynner slik:

Thoday is the day when 500 years ago Luther may or may not have nailed his 95 theses to the Church door in Wittenberg, thereby sparking the historical convulsion known as the Reformation. Some are celebrating, and the Guardian has published this editorial to mark the event.

The Guardian’s editorialising makes sad reading because it reminds us all that not only has theological understanding been marginalised in our public discourse, but so has historical understanding as well. Some of the things the Guardian says are just plain wrong; many of them arouse the “yes, but” response, and none of them advance any real reasoning for the claims they make. What a pity. …

Artikkelen argumenterer deretter mot en del ting i the Guardians lederartikkel (at nesten alt godt i vårt samfunn har vokst fram pga reformasjonen) og avsluttes slik:

The Reformation’s one lasting achievement was the breaking of Church unity in the West, and, to a much lesser extent, in the East. Lutherans and Calvinists and Anglicans will see this, the foundation of their confessions, as important. But from a Catholic perspective, nothing is more important than the unity of the Church. There is nothing that can outweigh the damage done by schism – not even all the works of Bach, or all the achievements of the Dutch Protestants. Disunity is a terrible wound, which is why ecumenism is now more important than ever. And, whatever else one can say about Luther, he certainly did not intend to found a new Church when he nailed those 95 theses to the church door in Wittenberg. Ironically, I think he would be horrified by the splintering of Christianity today. And he would be right about that.

At uenigheten og fiendskapen mellom ulike kirkesamfunn nå gradvis forsvinner, det er gledelig.

okt 262017
 

Vatikanradioens svenske nettsider referer grundig kardinal Müllers svar til en italiensk biskop som mener at Luthers reformasjon var ledet av Den Hellige Ånd. Det Luther gjorde må heller kalles en revolusjon, sier Müller, og siteres bl.a. slik:

… ”Det är inte realistiskt att hävda att Luthers avsikt var att bekämpa vissa missbruk av avlat eller rena kyrkan på synder. Missbruk och dåliga handlingar har alltid funnits i kyrkan, inte bara under renässansen, och det råder även idag. Vi är en helig kyrka på grund av Guds nåd och sakramenten, men alla kyrkans människor är syndare, alla behöver förlåtelse, ånger och bot”, skriver kardinalen och fortsätter:

Denna skillnad är mycket viktig. År 1520 skrev Martin Luther boken “De captivitate babylonica Ecclesiae”, i vilken det är absolut klart att Luther har lämnat alla principer i den katolska tron bakom sig, liksom den Heliga Skriften, den apostoliska traditionen, påvens och konciliernas läroämbeten, och biskopsämbetet. Han vände upp och ner på den kristna lärans homogena utveckling under medeltiden, och förnekade sakramentet som ett effektivt tecken på dess nåd. Han ersatte denna sakramentens objektiva effekt med en subjektiv tro. Luther avskaffade fem sakrament och förnekade Eukaristins karaktär som offer, och den faktiska omvandlingen av brödet och vinet i substansen till Jesu Kristi Kropp och Blod. Vidare definierade han biskopsvigningen och prästvigningens sakrament som en påvens uppfinning – påven som han kallade Antikrist – och inte en del av Jesu Kristi kyrka. Vi säger att den sakramentala hierarkin, i gemenskap med Peters efterträdare, är en väsentlig del av den katolska kyrkan, som därför inte bara är en mänsklig organisation.

Av denna anledning kan vi inte acceptera att Luthers reform definieras som en reform av Kyrkan i katolsk bemärkelse. En katolsk reform är en genom nåden förnyelse av tron, förnyelse av bruk, etik, en andlig och moralisk förnyelse av kristna; inte en ny grund, en ny kyrka.

Det är därför helt oacceptabelt att kalla Luthers reform för “den Helige Andens event”. Tvärtom var det ett event mot den Helige Ande, därför att den Helige Ande hjälper kyrkan att bevara läroämbetes kontinuitet, särskilt i tjänst av Petrus ämbete. Endast på Petrus upprättade Jesus sin kyrka (Matt 16:18) som är “den levande Gudens kyrka, sanningens pelare och grundval” (1 Tim 3:15). Den Helige Anden motsäger inte sig själv.

Man hör så många röster som talar entusiastiskt om Luther, utan att exakt känna till hans teologi, hans polemik och de katastrofala följderna av denna rörelse som representerade förstörelsen av enheten för miljontals kristna med den katolska kyrkan. Vi kan värdera hans goda vilja positivt, hans klarsynta förklaring av de gemensamma trosmysterierna, men inte hans uttalanden mot den katolska tron, särskilt när det gäller sakramenten och den hierarkiska strukturen i den apostoliska kyrkan. …

okt 242017
 

Kommende fredag feirer jeg på nytt den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn, og denne gangen (27/10) skal jeg feire en vanlig grønn hverdagsmesse (se kalenderen her) med tekster fra sist søndag, 20. søndag etter pinse (se tekstene her).

Denne dagens inngangsvers lyder slik:

Omnia, quæ fecisti nobis, Dómine, in vero judício fecístì, quia peccávimus tibi, et mandátis tuis non obedívimus: sed da glóriam nómini tuo, et fac nobíscum secúndum multitúdinem misericórdiæ tuæ. Beáti immaculáti in via: qui ámbulant in lege Dómini. Gloria Patri. – Alt hva du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i sann rettferd; for vi har syndet mot deg og ikke fulgt dine bud; men gi ditt navn ære og gjør med oss etter din miskunns mål. – Salige de som ferdes ulastelig på veien, som vandrer i Herrens lov. Ære være …

Denne søndagens tekster lyder slik i en moderne oversettelse (Bibelselskapet 20111):

Efeserne 5,15-21
Brødre og søstre, pass nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!

Johannes 4,46-53
På den tid kom Jesus til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen.
«Gå hjem, sønnen din lever!» sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.

okt 242017
 

Sigurd Hareide skrev 13/10 på sin Facebook-side (og senere også i Vårt Land), og la ved bildet over:

Ny og spennende baksideserie i dagens Vårt Land med «Glimt fra lutherske kirkerom». Men når en ellers nyansert artikkel om prekestoler serverer meningsløse klisjeer om middelalderens forkynnelse og undervisning, blir det åpenbart hvor vanskelig det er å bryte med disse klisjeene. Mener virkelig forfatteren og Vårt Lands redaksjon at preken og undervisning var på et annet språk enn folkespråket før reformasjonen? Reformasjonsjubileet dette året har fremfor noe annet vært en påminnelse om hvor godt lagret klisjeene om reformasjonen og middelalderen er i den kollektive hukommelsen.

I dag kan vi så lese et kort innlegg i Vårt Land av en kunsthistoriker, som beklager feilen og sier:

Selvsagt hadde det blitt preket og undervist på folkespråket på begge sider av reformasjonen. Gammelnorsk homiliebok fra 1200-tallet er et eksempel på en samling av prekener på norrønt, som nettopp var ment å skulle leses for menigheten. Vi må heller ikke glemme, selv om det er jubileum, at endringer også skjedde i de katolske kirkene; Prekestolene blir viktige etter reformasjonen – både i katolske og lutherske kirker.

okt 222017
 


Dag Øivind Østereng gir i disse dager ut boka “Fra Luther til Peter” og i en anmeldelse i avisa Dagen skrives det bl.a.:

Denne uken kommer Østerengs egen fortelling i form av boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». Og det har vært en helt usedvanlig interessant opplevelse å følge Østereng på hans trosvandring fra barndommen og frem til han i dag står frem som overbevist katolikk. Interessant fordi Østereng analyserer så klart. Gang etter gang. Og fordi han ikke bare en, men to ganger har valgt å bryte med det kjente og trygge for å følge sin overbevisning. Boken er innholdsrik, flere ganger er nerven i fortellingen sterk. Østereng skriver og forklarer godt, og gjør dermed boken tilgjengelig for flere enn de spesielt interesserte. …

Et av bokens mest innholdsmettede kapitler er det hvor Østereng oppsummerer et foredrag han holdt på NLMs høyborg Fjellhaug i 2007. Jeg skulle gjerne ha vært der i salen og lyttet. Det må ha vært en tankevekkende opplevelse. På punkt etter punkt går han rett inn i standpunkter som har vært sentrale for den lutherske lavkirkeligheten og utfordrer deres holdbarhet. Det må ha vært en spesiell opplevelse å sitte i salen og høre nettopp Østereng si det han sa der. …

Foredraget Dag Øivind holdt på Fjellhaug i 2007, la jeg merke til og skrev om på bloggen.

Boka gis ut på Efrem forlaf – og man kan lese flere sider fra starten av boka på forlagets nettsider.

okt 192017
 

Fr Hunwicke skrev for noen dager siden interessant om hvordan den latinske delen av Den katolske kirke i 1950 igjen fikk noen (få) gifte prester. Slik skriver han:

Married Clergy

There are some signs on the Internet of the ordination of married men to the presbyterate of the Latin Church becoming a talking-point.

Just for the record: the practice of ordaining married men who had formerly ministered in Separated Western Ecclesial Bodies did not originate in the post-Conciliar period, nor was it introduced in order to favour ex-Anglicans.

It began in 1950, at the direction of Pius XII, and embraced former Lutheran pastors.

Dette syns jeg er interessant fordi (tidligere) anglikanere oftest knytter gifte prester til noe pave Johannes Paul II gjorde i 1980. Her er et eksempel på hva vi ofte leser:

There is disagreement over exactly when priestly celibacy started in practice, but for nearly all Catholic clergy, marriage has been off the table for about half the Church’s 2,000-year existence.

But in 1980, Pope John Paul II created a special provision for Episcopalian priests and some other Protestant ministers who chose to become Catholic, but wanted to remain active in ministry. …

Men det er altså feil, det var ikke da det begynte, og jeg er glad en tidligere anglikansk prest korrigerer det.

okt 112017
 

I dag er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II promulgerte Den katolske kirkes katekisme, etter at bispekonferansen i 1985 hadde bedt om at en slik katekisme skulle bli utarbeidet. Det var daværende kardinal Ratzinger som som var ansvarlig for utarbeidelsen av denne store katekismen, og kardinal Schönborn ble valgt som sekretær for arbeidet. Siden Ratzinger i alle år har vært min favoritt som teolog, biskop og pave, betydde dette at jeg i mange år også satte Schönborn svært høyt – men de siste ca 10 år har jeg gradvis tenkt litt mindre positivt om ham og hans teologi.

Østerriske Kathpress har et langt intervju med kardinal Schönborn, en engelsk oversettelse kan leses her – og jeg tar med følgende:

Kathpress: Cardinal, 25 years ago the Catechism of the Catholic Church was promulgated. You were involved as editor-in-chief from the very beginning. What were the initial considerations?

The starting point was the presuppositions provided by Cardinal Joseph Ratzinger as President of the Commission, which John Paul II had set up. For a thorough reflection on the questions of catechesis, he chose the classical model of the four pillars of catechesis – the four pillars of the catechumenate, which had been the basis of the catechumenate for baptismal candidates since early Christian times: What do we believe (the Credo), how do we celebrate (Sacraments), how do we live (the Commandments) and how do we pray (the Our Father). The whole building should be built around these four pillars.

The second prerequisite and prescription from the side of the Commission under the leadership of Cardinal Ratzinger was that it should be an organic, synthetic, comprehensive account of Catholic Faith and life, that is, the doctrine of Faith and morals. And it should really be what the Church teaches, not what this or that theologian says, even if they are so famous or so sacred. It should be conceived that the reader, when he takes this book into his hand, can say: Here I learn what the Catholic Church teaches.

Kathpress: How can the Commission’s work be specifically conceived? What was your role as editorial secretary?

The work began with seven bishops, who divided the work among themselves, two for each of the parts, the Our Father was only reached then later. This first phase led to a first overall design, which was evaluated in a manageable round of 40 experts in catechesis. Very soon it became clear that it needed an authority that unifies the whole. At the time, Cardinal Ratzinger invited me to become the secretary of this “drafting committee” in 1987 to unify the work, to avoid repetitions, to achieve stylistic unity etc. Thus, I began my work in Autumn 1987 which above all was in the first phase to review, to process and draw conclusions from the 40 experts on the first draft and propose proposals from the Commission.

Bit by bit, it turned out that all previous drafts were really only initial drafts. A whole new editing had to be tackled – throughout on the basis of the first drafts, but in a second attempt. On this second attempt, more theological experts worked. I had the task of co-ordinating this work, also working actively on the editing, and working on it step by step and submitting to the Commission of the Twelve Bishops and Cardinals under the leadership of Cardinal Ratzinger.

And so the second large-scale draft emerged, which was then sent out into a worldwide consultation. With some naivete, on each side of the draft “sub-secreto” was printed. If you send a draft to 3,000 bishops around the world with a request for feedback, it is certain that this will not be kept secret.

Kathpress: What were the biggest obstacles to the “World Catechism Project”?

Of course, there were violent discussions from early on, even before the first sketches existed. The main argument of the opponents of this project was: It is impossible to create a book of Faith for the entire world – a Catechism for the whole world church – today, in the face of the pluralism of cultures, theologies and narratives. This was the most massive counter-argument against the project.

I think Cardinal Ratzinger took this challenge very seriously. It was ultimately a question of a fundamental theological opinion: Can Faith today be formulated as one Faith in a common form? If Paul says, “One Faith, one baptism, one God, one Lord,” can this be translated into a common book of Faith in the entire Catholic Church? The Commission set itself this challenge when sending the second draft to all bishops worldwide for consultation. This second consultation resulted in 25,000 requests for change. We then looked at and evaluated all these requests for change in a larger team.

Kathpress: What were the criteria for evaluating input from around the world?

Firstly, does this correspond to the doctrine of the Church, or is it a theological opinion, perhaps also respectable theological doctrine? Here is an example: In the “first draft”, the Chapter on “descendit ad inferos” – “descended into Hell” in the interpretation of the Creed – was very much due to Hans Urs von Balthasar. Hans Urs von Balthasar has written a lot about this subject, he was an eminent theologian, a credible witness of Faith, and a master of theology. Yet it had to be said that this is an exciting theological theory, but it is not the formulated teaching of the Church. For this reason, this chapter has been thoroughly revised and oriented on what is available in the formulated teaching of the Church.

So, of course, many changes have been made. Often, these changes were real enrichments, references to missing or better formulations. Sometimes there were also detailed wishes, which are not part of a large but limited book of Faith. This evaluation was carried out by the editorial committee, and the third phase was really a final editorial, in which the entire work was once again given an editing throughout. It was necessary to bring the work stylistically into a unity, to bring it linguistically to a commonality.

Kathpress: The first edition of the Catechism appeared in French. How did that happen?

It very much helped us at that time that all members of the Editorial Committee of the French were powerful. It was then decided that French is the editorial language – for the practical reasons that it was the lingua franca of the editorial committee, even if Americans, English, Italians and Spaniards were represented. We could all agree in French. This, of course, made the work much easier – that it was written in a modern language, a language familiar to the Church. This has been so successful that I have received a high French award – not for myself, but for the editorial committee – because of the high quality of the French language. Jacques Delors said at the time: “If only the Treaty of Maastricht had been written in as good a French as the Catechism of the Catholic Church.” – A sentence which naturally pleased us.

This led to the final phase of the editorial. This was in February 1992, as I remember well, on the Feast of Saints Cyril and Methodius on 14 February that the definitive project was unanimously endorsed by the Commission and thus handed over to the Pope. He then had the last word, of course, and promulgated the entire text after his examination on 11 October 1992. That is why the 25th anniversary is now. …..

Det eneste området i verden der denne katekismen ikke er blitt godt mottatt, er i Tyskland og Østerrike, sier kardinal Schönborn (underlig og skuffende, det syns han også):

Kathpress: What is your assessment after 25 years, especially regarding the reception in German-speaking countries, but also worldwide? Has the project succeeded and the Pope’s intention achieved?

It has succeeded. It has happened. Today, the catechism is THE reference work worldwide, for the teaching office of the Church and also for catechesis. To be sure, I must add with a certain sorrow: in the German-speaking world the Catechism has not yet really reached deeply. It has always bothered me, even from my work as an editorial secretary, that in German-speaking theology and catechesis the catechism has often been treated as something handed down from above, thank God not everywhere. With irony and with this old prejudice really of the past: “Catechism is pre-conciliar”.

The idea itself of the catechism is by no means a pre-Conciliar idea. We are in Luther’s year. Luther’s great, breakthrough success was decisively the “Small Catechism” and also the “Great Catechism”. This was Luther’s ingenious understanding: to summarize the Faith in brief statements, and then to present it in a larger catechism for those who are to convey the Faith in a more elaborate way. Why in the German-speaking world the catechism is no longer received, for me belongs to the “Mysteria” – the secrets which I cannot explain, but which I regret.

På katolsk.no har man i alle år kunnet lese en nettutgave av Den katolske kirke katekisme – SE HER.

okt 072017
 

I dag feirer Kirken Vår Frue av Rosenkransen, en feiring som går tilbake til 7. oktober 1571, en dag en grundig artikkel på katolsk.no beskriver slik:

I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.

De kristne styrkene vant en avgjørende seier over den tyrkiske flåten ved Lepanto, og dette var på den første søndagen i måneden. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår frue av Rosenkransen. Vi vet i dag at seieren var avgjørende og hindret en tyrkisk invasjon av Europa. I seierens time skal pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud. …

Norsk Wikipedia skriver også om dette.

Jeg så forøvrig flaggene/ vimplene fra slaget (som kan se over og ved siden av teksten) da jeg for en del år siden besøkte Toledo i Spania. Om det øverste bildet kan man lese (på engelsk Wikipedia):

The banner of the Holy League, flown by John of Austria on his flagship Real. It is made of blue damask interwoven with gold thread, of a length of 7.3 m and a width of 4.4 m at the hoist. It displays the crucified Christ above the coats of arms of Pius V, of Venice, of Charles V, and of John of Austria. The coats of arms are linked by chains symbolizing the alliance.

okt 042017
 

Jeg har de siste dagene vært sammen med over 50 prestekollegaer på årets prestemøte på Mariaholm. Bildet under viser oss samlet etter dagens messe – klikk på bildet for å se en større utgave.

okt 012017
 

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, “mot folket.” Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir “min” når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.