nov 202017
 

Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.

– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.

Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.

– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.

I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.

Les mer om dette seminaret her.

nov 192017
 

Jeg deltok på lanseringen av årets SEGL tidligere i dag, og syntes Henning Laugeruds foredrag om innføringen av reformasjonen i Norge var svært interessant. Om ikke lenge er han ferdig med en bok om dette emnet; den skal jeg helt sikkert lese. Forhåndsomtalen av SEGL-lanseringen sier bl.a.:

Dit kommer kommet blant andre Henning Laugerud for å foredra om “Myter om reformasjonen i Norge”. – Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig æra. Det var den ikke i det hele tatt, hevder kulturhistorikeren. Laugerud har arbeidet med spørsmålet hvordan den norske reformasjonshistorien ser ut hvis man tar med alle kildene – ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen.

– Gjennom et bokprosjekt hos oss har han funnet frem til mye forskningsmateriale som har vært oversett og bagatellisert, fordi det ikke passer inn i denne seiersfortellingen. Hans foredrag vil synliggjøre en del av historien som forsvinner i mye annen historieskrivning – dels fordi man ikke er interessert i det eller fordi man ikke vil interessere seg for det, fordi det ødelegger historien, forklarer forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav forlag og siterer fra Ragnhild Helena Aadland Høens velskrevne intervju med Laugerud i årets SEGL.

nov 102017
 

A. J. LUTZ

PREST I DOMINIKANERORDENEN

KJENN
DIN
RELIGION

OSLO 1945
ST OLAVS FORLAG

Imprimatur
Oslo, 1. juni 1945
+ Jac. Mangers
Apostolisk Vikar, biskop av Selja

Slik (over) ser starten av p. Lutz’ bok, Kjenn din religion, ut. Som jeg nevnte i går (SE HER), leste Finn Halvorsen denne boka med stor interesse i 1946, året etter at den ble utgitt.

Denne boka kan leses i sin helhet her (som pdf-fil her). Jeg skannet inn en hel del gamle katolske bøker for 4-6 år siden, bøkene kan leses her.

nov 092017
 

Om Finn Halvorsen kan vi lese bl.a. følgende på Wikipedia:

Finn Halvorsen (født 9. november 1893 i Talvik i Finnmark, død 11. september 1960 i Milano i Italia) var en norsk forfatter, kritiker og oversetter. Som teaterkritiker skrev han for Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 foretok han en reise i det nasjonalsosialistiske Tyskland, og under andre verdenskrig var han 1941–1945 sjef for Statens teaterdirektorat, som hadde ansvaret for Nasjonal Samlings teaterpolitikk og kontrollerte alle forestillinger. I denne stillingen forsøkte han å «nazifisere» kulturlivet i Norge, og fikk kallenavnet «teaterdiktator». Etter krigen ble Halvorsen dømt til 12 års fengsel.


Jeg leser nå boka Ordets tjener og sviker. Forfatteren, kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, av Carl Lauritz Lund-Iversen, og ser at Halvorsen bare måtte sone litt over fire år av sine dom, og at han etter krigen fikk tilbake sin tro på Gud (han meldte seg ut av Den norske kirke i 1939 og erklærte seg som ateist), og deretter ble trukket mot Den katolske kirke. Slik leser vi om det siste:

Til Ilebu kommer det regelmessig to dominikanerpatre for å holde messe og snakke med fanger som ønsker å samtale. Finn Halvorsen ønsker det, og etter hvert gleder han seg til at de skal komme. Tiden faller lang mellom hver gang det er messe eller samtale.

De to patrene øver en avgjørende innflytelse på hans omvendelse og tro. Den ene, pater Finn Thorn, hadde sittet fengslet på Grini i krigens siste fase. Nå er han tilbake på gamle tomter som prest og sjelesørger. Thorn er strålende som menneske og prest, synes Halvorsen, prekenene hans vekker oppsikt blant de cirka tjue tilhørerne. Thorn har alltid med seg katoliserende bøker og tidsskrifter.

Den andre, pater Ambrosius Josef Lutz, er en lærd teolog, skarpskodd apologet og karismatisk forkynner. Han er ingen ukjent person i norsk offentlighet. Etter at Albert Schweitzers skolekamerat kom til Norge i 1923, ble han oppnevnt som katolsk sakkyndig i saken som Marta Steinsvik hadde reist mot den katolske pastoren i Kristiansand for å ha kommet med ærekrenkelser. Steinsvik tapte saken, som vakte stor oppmerksomhet.

… På Ilebu lærer han Lutz å kjenne som et menneske med stor integritet, en kraftfull forkynner og klok sjelesørger. Lutz gir ham en befriende og oppmuntrende følelse. Han forstår at Halvorsen ikke kan erklære seg skyldig overfor myndighetene ettersom han hadde fulgt sin samvittighet. Men ikke i noe tilfelle ville Lutz ha fordømt ham. Dommen hører Herren til.

Før det første møtet med pateren leser Halvorsen Lutz’ bok Kjenn din religion. Noen ord treffer ham i hjertet: Der finnes bare en religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare en som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare en altså som er sann, liksom det bare er en Gud, en menneskeslekt og en Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle (Lutz 1945: 8f.).

Han ber (konen) Ingrid oppsøke forfatteren i dominikanerklosteret i Neuberggaten og takke for boken, som har vist ham hvilken kirke han må tilhøre. «For den er alene barmhjertighetens kirke og må være det, fordi den er Kristus selv!»

Fra høsten 1946 går det meste av fritiden med til studier av katolsk og katoliserende litteratur. Søster Margrethe sender tidsskrifter, og av Lutz og Thorn får han låne bøker. Særlig inngående studerer han bøkene til Lutz, og Thorn gir ham Salige er de saktmodige, en roman om Frans av Assisi av den polske forfatteren Zofia Kossak. I forbindelse med et bokprosjekt han holder på med, leser han alt han kommer over av relevant teologisk litteratur. Når han leser religiøs litteratur, trenger han stadig dypere inn i nye verdener, forteller han Ingrid.

Etter ett og et halvt års studier kjenner han seg klar til å bli tatt opp i Den katolske kirke. «Som medlem av den vil jeg for mitt personlige vedkommende kjenne meg trygg, likegyldig hvor jeg befinner meg eller hva som skjer med meg», skriver han. Når tiden nærmer seg, lengter han seg nesten syk. Påsken 1948 tas han opp i Den katolske kirke i en høytidelig seremoni med pater Lutz og to katolske fanger til stede. I pinsen får han permisjon for å bli konfirmert i St. Olavs kirke. Ingrid er med. Men han orker ikke å dra hjem etterpå for så å skulle returnere til Ilebu. Han kan tåle tusener av risp, men vil helst unngå dem i hjertet, som han uttrykker det.

Etter hvert får han lov til å assistere ved pater Thorns messer. Det er stort. Han undrer seg over livets tilskikkelser: «Ble det sagt ved min vugge, at jeg noen gang skulle knele ved et alter og be på latin? Livet er merkverdig.»

Bønnelivet beriker og gir dyp tilfredsstillelse. Han har tre bønnestunder daglig. Det er som å øse ny visdom, nytt livsmot og ny lykke av en bunnløs brønn. Hver søndag leser han messen og gleder seg til han en gang kommer ut og skal få oppleve den i en kirke med prest og medhjelper, sang og musikk. …

nov 082017
 

Jeg skrev for et par måneder siden en bokanmeldelse som nå trykkes i det årlige katolske tidsskriftet SEGL – les om siste nummer her. Og under trykekr jeg min bokanmeldelse i sin helhet.

BOKANMELDELSE: TRÅDENE I SAMFUNNSVEVEN. Hva har reformasjonen betydd for Norge?
Nils Ivar Agøy, Knut Edvard Larsen og Chr. Anton Smedshaug (red.), Verbum forlag, 2017

Jeg har strevd en del med denne anmeldelsen, for boka jeg har foran meg er en underlig blanding av en artikkelsamling (noen artikler er ganske interessante) om den lutherske kirke i Norge de siste to hundre år og et slags jubileumsskrift for reformasjonen som begynte for 500 år siden i år. Den er på den ene siden skrevet av dyktige fagfolk, på den annen side er den langt på vei et propagandaskrift.

Og i de delene av boka som handler direkte om Luther og reformasjonen (og det er faktisk ikke så mye), ser forfatterne ut til å ha glemt at Den lutherske og Den katolske kirke for nesten 20 år siden undertegnet et fellesdokument om rettferdiggjørelsen, og slo fast at man i alle hovedtrekk var enige om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud, for de skriver (i fullt alvor) at Den katolske kirke på Luthers tid visst lærte at man blir frelst ved sine gjerninger.

La meg så gå til selve boka, og jeg starter med et sitat fra innledningen, skrevet av de tre redaktørene: «[det er de langsgående trådene i en vev], renninga, som holder hele veven sammen. Det er noen av disse langsgående trådene som har holdt samfunnsveven vår sammen, som vi ønsker å vise fram i denne boka. Mange av godene, verdiene og institusjonene vi tar som en selvfølge i dag, har på en eller annen måte utspring i reformasjonen. Vår norske samfunnsmodell har, på godt og vondt, vært utviklet i dynamikken mellom en luthersk kirke, protestantisk moral og en konfesjonell stat.» (s 9-10)

Boka prøver her til en viss grad å modifisere eller begrense inntrykket av at reformasjonen har hatt så stor (synlig) betydning, men jeg vil likevel påstå at man i praksis trekker denne rennings-tanken så langt at (nesten) alt som skjedde i norsk kristenliv (og samfunnsliv) etter 1537 visst skal skyldes reformasjonen.

Her ser jeg også en annen grunnleggende svakhet ved boka, for det er vel heller over 1000 år med kristen tro som har fått slik gjennomgripende betydning for vårt land. Og så, etter at det er blitt slått fast, kan man begynne å se på hvordan de knapt 500 år med luthersk tro har justert vårt lands kurs til en viss grad, til forskjell for hva som sannsynligvis kunne ha skjedd om Norge hadde forblitt katolsk. Når boka ikke gjør dette, nesten ikke i det hele tatt prøver å sammenligne disse to kirkemodellene, men bare fokuserer på hvor enestående Den lutherske kirke har vært, syns jeg den bommer på målet og egentlig blir lite interessant kirkehistorisk og økumenisk.

I sitater over skriver man også om «en luthersk kirke, protestantisk moral», men det hadde utvilsomt vært mye mer dekkende og korrekt å skrive en kristen kirke og en kristen moral. Jeg godtar derimot betydningen av forandringen som kom med den lutherske «konfesjonelle staten», for forholdet mellom stat og kirke er annerledes i katolske land.

Jeg siterer også noe mer, litt lengre ute i innledningen, som viser bokas kanskje største svakhet; at man forsøker å gripe altfor vidt: «Vi skal [i denne boka] se at lutherske reformasjonen har stått for en grunnleggende myndiggjøring av enkeltmennesket. Den har båret i seg en kime til selvstendig tenkning … fremmet leseferdighet, folkeopplysning og en respekt for individet som i sin tur har virket frigjørende, både politisk, økonomisk og religiøst … den lutherske læren om … at alt ærlig arbeid er like verdifullt i Guds øyne (kallsetikken) … gagnet en utvikling av moderne demokratier der alle … skal ha like muligheter, uavhengig av kjønn eller sosial status.» (s15)

Det kan virke som at alt som har skjedd i Norge på 16-, 17- og 1800-tallet skyldes reformasjonen, men er det virkelig tilfelle? På den annen side har man i svært liten grad forsøkt å konkretisere og forklare hvordan reformasjonen har ført til at samfunnet utviklet seg annerledes enn om Den lutherske kirke ikke hadde kommet til Norge. Man har på en måte bare tatt det for gitt.

Når man leser disse flotte formuleringene i innledningen, blir man nokså skuffet når man går til selve innholdet i boka. For i praksis handler det meste av denne boka ikke om «hva reformasjonen har betydd for Norge» i det hele tatt (eller i alle fall i svært liten grad), fordi man for det aller meste skriver om ting som skjedde etter år 1800. Dette gjelder to kapitler om misjonsbevegelsen, bl.a. om dens betydning for kvinnesaken. I like stor grad gjelder det to kapitler om misjonens betydning for kirkene i sør. Det samme vil jeg si om to kapitler om Hans Nielsen Hauge, som begynte sin virksomhet i 1796 (ett av disse kapitlene skriver om demokrati og velferdsstat, men handler også mye om Hauge).

Egentlig handler også bokas to kapitler om Bibelen og skriftopplæring nokså lite om reformasjonen. Utvilsomt la den lutherske kirke stor vekt på Bibelen, større enn katolikkene hadde gjort tidligere, selv om man også før reformasjonen hadde oversatt Bibelen til morsmålet i mange land. Men på den annen side var det ingen konfirmasjonsopplæring i det lutherske Danmark-Norge i hele 200 år, helt til konfirmasjonen ble gjeninnført (med forandret betydning) i 1736. De to kapitlene som tar opp dette temaet, «Hustavlestat og skriftopplæring», og «Bibelen på morsmålet» (inkl nynorsk), legger fram interessant materiale, men knytter i liten grad direkte an til reformasjonen.

La meg her ta opp et spørsmål jeg har lurt på en stund; ble menighetslivet ble bedre, mer levende etter ved reformasjonen, eller ikke? I Norge kjenner jeg ikke til studier som er gjort på dette området, men jeg har selv lest flere bøker av Eamon Duffy, som beskriver menighetslivet i England svært detaljert de siste tiårene før reformasjonen, og de første årene etter. Hans bok The Stripping of the Altars er mest kjent, men jeg syns boka The Voices of Morebath er enda mer interessant. Der fortelles det om et blomstrende katolsk menighetsliv før reformasjonen, der det meste ble rasert av kongens mange bestemmelser – og så tok det lang tid å bygge opp et nytt protestantisk menighetsliv. I Norge kan det (kanskje) virke som det tok 200 år å bygge opp menighetene på nytt, for hva skjedde egentlig årene før konfirmasjonen og skolene startet opp? Om dette vet vi svært lite, og jeg ser fram til norsk forskning på dette området.

Det gjenstår da tre kapitler som i nokså stor grad tar opp Luthers liv og virke og reformasjonen. Det første av disse er Luthers revolusjon, av Chr. Anton Smedshaug. Kapittelet inneholder en del interessant informasjon, men forfatteren misforstår helt når han feilaktig skriver at avlat og avlatsbrev handler om syndsforlatelse, mens det jo i virkeligheten dreide og dreier seg om å få forkortet tiden i skjærsilden for de menneskene som har fått sine synder tilgitt og er på vei til himmelen. Jeg syns også forfatteren bommer i en overskrift som lyder «Fra pavekirke til folkekirke», mens det vel hadde vært mye mer korrekt å skrive «Fra pavekirke til fyrstekirke», for etter reformasjonen ble det jo fyrstene som bestemte hva mennesker måtte tro – og Den katolske kirke er jo også helt klart en folkekirke.

Kapittelet Luthers oppdagelser, av Svein Granerud, begynner med Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men tar ikke med at Luthers problem i stor grad var at han misforstod Kirkens lære på dette punktet. Her vil jeg nevne at August Franzen i Katolsk kirkehistorie gir en bedre oppsummering av nyere, katolsk Luther-forskning, når han sier at i den «reformatoriske oppdagelse» fant Luther tilbake til det katolske gudsbildet.

Graneruds kapittel er kort og noe sjablongmessig, og virker i stor grad å være bygget på gammel (og utdatert) reformasjonsforskning. Jeg har selv i år lest flere grundige Luther- og reformasjonsbøker, og her vil jeg nevne to av dem: Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling, Vårt Land forlag (700 s), og Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper, utgitt i London (600 s). Spesielt i den siste av disse får man et mye mer nyansert bilde av de komplekse årsakene som førte til Luthers reformasjon, og om Europas nye kirkevirkelighet.

Til sist nevner jeg kort Kjell Nordstokkes kapittel Kristent barmhjertighetsarbeid og samfunnsutviklingen i Norge. Dette er ett av de tre kapitlene som til en viss grad tar opp reformasjonen, men også her skrives det mest om perioden etter 1800. Innledningsvis nevner forfatteren riktignok de første kristenrettene Norge fikk på 10-, 11- og 1200-tallet, og forandringen som kom ved reformasjonen, da kloster og andre katolske kirkelige organisasjoner ble lagt ned; at statsmakten da tok over ansvaret for syke og fattige.

Dette er altså en bok som prøver å gape svært høyt, og ikke lykkes så godt med det, fordi man ikke forsøker eller klarer å knytte interessant informasjon om Norge etter år 1800 til reformasjonen. Dessverre videreformidler den også en del uriktig informasjon om Den katolske kirke.

P. Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

nov 072017
 

På katolsk.no leser vi i dag en artikkel om Lectio divina, der Sr. Ingeborg-Marie er blitt intervjuet av Eirik Steenhoff. Jeg tar med litt av intervjuet.

Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.

– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?

– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.

Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.

Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: “Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik.”

– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. “Den som har, skal få,” kunne man kanskje si. …

nov 032017
 

“Misforståelsen av den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vektlegging av utdannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets handling kom nesten til å utslette Guds tilstedeværelse.”

Setningen over er skrevet av pave emeritus Benedikt XVI, som nylig skrev det og mer i et nytt forord til den russiske utgaven av boken Liturgiens ånd, som han opprinnelig utga i 2000. Katolsk.no skrev om dette for noen dager siden, og danske Katolsk orientering tar med hele forordet i sitt siste nummer. Jeg htar med hele forordet under:

”’Ingenting må således gå forud for tidebønnen’. Med disse ord i sin Regel (43,3) fastslog den hellige Benedikt, at liturgien har højere prioritet end enhver anden aktivitet i det monastiske liv. Men selv i det monastiske liv blev dette ikke altid efterlevet, fordi landbrugsarbejdet og det intellektuelle arbejde også var vigtige opgaver for munkene. Både inden for landbruget såvel som inden for håndværksog formationsarbejdet kunne der være visse tidskrævende forhold, som måske kunne synes vigtigere end liturgien. På den baggrund understregede Benedikt altid den prioritet, liturgien må have gennem den prioritet, Gud har i vores liv: ”Så snart man ved tiden for tidebønnen har hørt klokken, skal man lade alt, man har i hænderne, ligge og indfinde sig med største hast, dog med værdighed”.

Anliggender, der har med Gud – og dermed med liturgien – at gøre, synes ikke at fylde meget i folks bevidsthed i dag. Alle mulige ting synes at være uopsættelige. Men Guds anliggender synes ikke at være presserende. Nu kan man påpege, at det monastiske liv på alle mulige måder er forskelligt fra menneskets liv i verden, og det er helt sikkert rigtigt. Og alligevel gælder Guds prioritet – Ham, vi har glemt – for alle. Hvis Gud ikke længere er vigtig, forrykkes kriteriet som fastslår, hvad der er vigtigt. Ved at ignorere Gud, underkaster mennesket sig de begrænsninger, der gør ham til en slave af materiens kræfter og dermed leder ham bort fra sin værdighed.

I årene efter 2. Vatikankoncil blev jeg igen opmærksom på Guds prioritet og den guddommelige liturgi. Misforståelsen af den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vægtning af uddannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets ageren kom næsten til at udslette Guds tilstedeværelse. I denne situation blev det stadig mere tydeligt, at Kirkens eksistens lever i liturgiens rette fejring, og at Kirken er i fare, når Guds forrang ikke længere findes i liturgien eller dermed i livet.

Den dybeste årsag til krisen, der har forstyrret Kirken, ligger i tilsløringen af Guds prioritet i liturgien. Alt dette har ført mig til at hellige mig endnu mere til liturgiens tema end tidligere, fordi jeg vidste, at den sande fornyelse af liturgien er den grundlæggende forudsætning for fornyelsen af Kirken. På baggrund af denne overbevisning udspringer de studier, som er indsamlet i dette bind 11 af Opera Omnia. Men på trods af alle dens forskelle, er liturgiens essens i Øst og i Vest grundlæggende unik og den samme. Og så håber jeg, at denne bog også vil hjælp de kristne i Rusland til på en ny og bedre måde at forstå den store gave, der er givet til os i den hellige liturgi”.

nov 012017
 

Som en del av reformasjonsmarkeringen i Westminter Abbey, London, i går, slutten Den anglikanske kirke i England seg til (i hovedtrekk) den Katolsk-Lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999. Om dette kan vi bl.a. lese:

… During a service at Westminster Abbey on 31 October, the Archbishop will present copies of a text supporting an agreement resolving the theological dispute behind the Reformation to the Roman Catholic Church and the Lutheran World Federation

The text is a formal resolution approved by representatives from the Anglican Communion, who have welcomed the substance of the Joint Declaration of the Doctrine of Justification, signed by the Roman Catholic Church, Lutheran World Federation, World Methodist Council and World Communion of Reformed Churches.

The profound difference in opinion on the understanding of justification – how humankind can be reconciled to God in Jesus Christ – was the fundamental issue which divided the Church in the West during the Reformation.

The Bishop of Coventry, the Rt Revd Dr Christopher Cocksworth, said: “The Joint Declaration was a historic breakthrough in overcoming the divisions that emerged from the Reformation through a fresh statement of its key concern, how sinners can be put right with God and empowered to live in a new way. The good news of forgiveness and freedom through Jesus Christ is what unites us as Christians. It’s the word of grace and hope that – together – we want to share with all the world.” …

Jeg syns det er fint at også anglikanerne nå er enige med oss katolikker om dette, men hvorfor tok det dem så lang tid, 18 år?

nov 012017
 

Det Lutherske verdensforbund og Vatikanets råd for kristen enhet offentliggjorde i går en erklæring som inneholder bl.a. dette:

… We, Lutherans and Catholics, are profoundly grateful for the ecumenical journey that we have travelled together during the last fifty years. This pilgrimage, sustained by our common prayer, worship and ecumenical dialogue, has resulted in the removal of prejudices, the increase of mutual understanding and the identification of decisive theological agreements. In the face of so many blessings along the way, we raise our hearts in praise of the Triune God for the mercy we receive.

On this day we look back on a year of remarkable ecumenical events, beginning on 31st October 2016 with the joint Lutheran-Catholic common prayer in Lund, Sweden, in the presence of our ecumenical partners. While leading that service, Pope Francis and Bishop Munib A. Younan, then President of the Lutheran World Federation, signed a joint statement with the commitment to continue the ecumenical journey together towards the unity that Christ prayed for (cf. Jn 17:21). On the same day, our joint service to those in need of our help and solidarity has also been strengthened by a letter of intent between Caritas Internationalis and the Lutheran World Federation World Service. …

Among the blessings of this year of Commemoration is the fact that for the first time Lutherans and Catholics have seen the Reformation from an ecumenical perspective. This has allowed new insight into the events of the sixteenth century which led to our separation. We recognize that while the past cannot be changed, its influence upon us today can be transformed to become a stimulus for growing communion, and a sign of hope for the world to overcome division and fragmentation. Again, it has become clear that what we have in common is far more than that which still divides us.

We rejoice that the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, solemnly signed by the Lutheran World Federation and the Roman Catholic Church in 1999, has also been signed by the World Methodist Council in 2006 and, during this Commemoration Year of the Reformation, by the World Communion of Reformed Churches. On this very day it is being welcomed and received by the Anglican Communion at a solemn ceremony in Westminster Abbey. On this basis our Christian communions can build an ever closer bond of spiritual consensus and common witness in the service of the Gospel.

We acknowledge with appreciation the many events of common prayer and worship that Lutherans and Catholics have held together with their ecumenical partners in different parts of the world, as well as the theological encounters and the significant publications that have given substance to this year of Commemoration.

Looking forward, we commit ourselves to continue our journey together, guided by God’s Spirit, towards the greater unity according to the will of our Lord Jesus Christ. With God’s help we intend to discern in a prayerful manner our understanding on Church, Eucharist and Ministry, seeking a substantial consensus so as to overcome remaining differences between us. …

Men erklæringen inneholder også en setning jeg selv ikke kunne ha skrevet under på: “We are very thankful for the spiritual and theological gifts received through the Reformation”.