des 142017
 

I siste nummer av det danske Katolsk orientering kan vi les at “Danske Kirkers Råd satte med to velbesøgte reformationsseminarer den 1. og 2. december og en økumenisk gudstjeneste i Københavns lutherske Domkirke den 3. december … punktum for reformationsåret i Danmark. Kardinal Gerhard Müller, tidligere præfekt for Troslærekongregationen, var sammen med den reformerte professor emeritus Gerd Theissen indbudt til at deltage i seminaret …”

Katolsk orientering hadde også et kort intervju med kardinal Müller, der han bl.a. sa:

Hvad ser De som det største fremskridt inden for den økumeniske dialog?

Jeg ser processen efter det fælles romersk-katolske og lutherske dokument i 1999 om retfærdiggørelsen som det foreløbig største fremskridt. Retfærdiggørelsen sker gennem Guds nåde, som man må samarbejde med.

Hvad er de største forhindringer for enhed?

Kirkerne er alle lemmer på Kristi legeme. Vi har dåben, Bibelen og trosbekendelsen fælles. Vi går på vejen sammen og bygger Guds rige op sammen. Men vi har betydelige forskelle i embedsforståelsen og synet på sakramenterne. Biskopperne i den romerske kirke er efter katolsk opfattelse apostlenes efterfølgere. Som den første blandt biskopperne er paven et kriterium for enheden. Petrusembedet er den klippe, Kirken bygger på. Her er vi endnu langt fra hinanden. Vi har forskellige udgangspunkter for vores kirkesyn. For os kan Kirkens enhed ikke bare bestå i en platonisk, usynlig enhed, der består bagom de synlige strukturer. Forudsætningen for fuld enhed er en formulering af en fælles troslære og et fælles syn på sakramenterne.

Hvad forhindrer os i at have fælles kommunion?

Jeg kan godt forstå, at vi set ud fra et evangelisk synspunkt virker ekskluderende. Hos dem kan alle døbte jo som regel deltage i nadveren. Det er ikke muligt i Den katolske Kirke, fordi vi endnu ikke har den fulde enhed. Fællesskabet om dette sakramente er et udtryk for enhed. Men det drejer sig jo ikke bare om en følelsesmæssig enhed, så her er der en del, der skiller os. Vores nadversyn adskiller sig væsentligt fra hinanden. Vi tror på realpræsensen, mens der fra evangelisk side ikke er tale om en væsensforvandling af brød og vin. For de evangeliske består der kun en realpræsens ”in uso” – ved modtagelsen, sagde kardinal Müller.

des 132017
 

På St Lucias dag husker jeg alltid våren 2005, da min kone og jeg besøkte Syracusa (på sørøst-kysten av Siciia) og så den gamle domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under. Bilde tre viser St Lucias kapell.

Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:

The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve (“Madonna of the Snow”, 1512) by Antonello Gagini.

Katolsk.no skriver en del om St Lucia, bl.a.: “I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd.”

des 122017
 

Om ikke lenge skal jeg i en måneds tid kunne lese interessante bøker uten å gjøre så mye vanlig arbeid. Derfor har jeg kjøpt inn en del bøker, nesten alle om perioden 1400 til 1600, og de filosofiske og religiøse forandringene som da skjedde. Den første boka jeg vil presentere er Eamon Duffys Reformation Divided: Catholics, Protestants and the Conversion of England, som Amazon beskriver slik:

Published to mark the 500th anniversary of the events of 1517, Reformation Divided explores the impact in England of the cataclysmic transformations of European Christianity in the sixteenth and seventeenth centuries. The religious revolution initiated by Martin Luther is usually referred to as ‘The Reformation’, a tendentious description implying that the shattering of the medieval religious foundations of Europe was a single process, in which a defective form of Christianity was replaced by one that was unequivocally benign, ‘the midwife of the modern world’. The book challenges these assumptions by tracing the ways in which the project of reforming Christendom from within, initiated by Christian ‘humanists’ like Erasmus and Thomas More, broke apart into conflicting and often murderous energies and ideologies, dividing not only Catholic from Protestant, but creating deep internal rifts within all the churches which emerged from Europe’s religious conflicts.

The book is in three parts: In ‘Thomas More and Heresy’, Duffy examines how and why England’s greatest humanist apparently abandoned the tolerant humanism of his youthful masterpiece Utopia, and became the bitterest opponent of the early Protestant movement. ‘Counter-Reformation England’ explores the ways in which post-Reformation English Catholics accommodated themselves to a complex new identity as persecuted religious dissidents within their own country, but in a European context, active participants in the global renewal of the Catholic Church. The book’s final section ‘The Godly and the Conversion of England’ considers the ideals and difficulties of radical reformers attempting to transform the conventional Protestantism of post-Reformation England into something more ardent and committed. In addressing these subjects, Duffy shines new light on the fratricidal ideological conflicts which lasted for more than a century, and whose legacy continues to shape the modern world.

des 062017
 

Frans Xaviers minnedag er 3. desember, men ble ikke feiret i år siden det var 1. søndag i advent. Jeg var flere år sammen med Frans Xaverius-søstrene i Bergen, derfor kjenner jeg ekstra godt til denne kjente jesuitten og misjonæren (les om ham her). Hans legeme ligger i Goa i India, mens hans høyre underarm og hånd har i alle år ligget i jesuittenes hovedkirke i Roma.

Hans arm var også “på reise” på 500 års-markeringen av hans fødsel i 2006 (da jeg bodde i Roma), og nå skal den altså til Canada – leser vi på Catholic Herald.

St Francis Xavier’s severed right forearm and hand will embark on a month-long tour of Canada in the New Year.

The relic, which is usually displayed in a side-chapel in the Gesù church in Rome, will travel to Ottawa on January 3 before touring 14 cities across the country.

Speaking on CBC Radio, Angèle Regnier, the co-founder of Ottawa’s Catholic Christian Outreach, who will accompany the arm during its tour, joked that the experience will be like “doing a road trip with a friend”.

“I mean, I know it’s bones, but connected to that is a living friendship with St Francis Xavier,” she said. “I’m sure there’ll be a lot of interesting conversations as we go around.” …

St Francis Xavier is best known for his work evangelising various places in Asia, such as Japan and China. Various accounts say he personally baptised between 100,000 and 700,000 people, such that “sometimes, by the bare fatigue of administering that sacrament, he was scarce able to move his arm.”

After his death, his body was laid to rest in Goa, India, but the Jesuit superior general at the time wanted his right forearm and hand – which performed so many baptisms – brought back to Rome as a relic.

Organisers expect the tour to draw thousands of pilgrims.

Bildene under viser både Frans Xaviers arm og hans legeme (uten høyre underarm) i Goa.

des 042017
 

I går var jeg for første gang i St Torfinn kirke på Hamar. Det var en fin dag, med en behagelig togtur opp og ned fra Oslo og et hyggelig møte med menigheten og det ganske fine kirkerommet.

Tidligere hadde jeg egentlig bare knyttet Sigrid Undsets requiemmesse i juni 1949 til dette kirkerommet. Se bilde under, der biskop Mangers er celebrant – og der seks kjente norske forfattere bar Sigrid Undsets kiste ut av kirken: Deretter var det en prosesjon med kisten gjennom store deler av Hamar, før hun ble ført opp til Mesnalia og gravlagt der.