mar 272018
 

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.

mar 162018
 

Messen jeg feirer i Porsgrunn i dag er for fredag etter 4. søndag i fasten, og her er noen utdrag fra tekstene som brukes:

KOLLEKTBØNN:
Deus, qui ineffabílibus mundum rénovas sacraméntis: præsta, quǽsumus; ut Ecclésia tua et ætérnis profíciat institútis, et temporálibus non destituátur auxíliis. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som fornyer verden ved dine underbare sakramenter, vi ber deg: Gi at din Kirke må få kjenne deres evige gavn og heller ikke savne hjelp her i tiden. Ved vår Herre …

TRAKTUS:
Dómine, non secúndum peccáta nostra, quæ fécimus nos: neque secúndum iniquitátes nostras retríbuas nobis. Dómine, ne memíneris iniquitátum nostrárum antiquárum: cito antícipent nos misericórdiæ tuæ, quia páuperes facti sumus nimis. (Hic genuflectitur) Adiuva nos, Deus, salutáris noster: et propter glóriam nóminis tui, Dómine, líbera nos: et propítius esto peccátis nostris, propter nomen tuum. – Herre, gjør ikke med oss etter de synder vi har gjort, og gjengjeld ikke våre misgjerninger. Herre, kom ikke våre gamle misgjerninger i hu. La din miskunn komme oss til hjelp; for vi er blitt å uendelig fattige (her kneler alle). Hjelp oss, Gud, vår frelse, og fri oss ut for ditt navns æres skyld, Herre, og tilgi oss nådig våre synder for ditt navns skyld.

En lang evangelietekst: Johannes 11,1-45

KOMMUNIONSVERS:
Videns Dóminus flentes soróres Lázari ad monuméntum, lacrimátus est coram Judæis, et exclamávit: Lázare, veni foras: et pródiit ligátis mánibus et pédibus, qui fúerat quatriduánus mórtuus. – Da Herren så Lasarus’ søstre gråte ved graven, gråt han i jødenes påsyn og ropte: «Lasarus, kom ut.» Og han som hadde vært død i fire dager, kom ut, bundet på hender og føtter.

mar 152018
 

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

mar 142018
 

Vårt Land skriver i dag at redaktør av avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, begeistres over pave Benedikts to Jesus-bøker:

Jeg tror at alle norske, protestantiske forkynnere ville vært stolte av å kunne skrive noe sånt. Det er Jesus-sentrert, de er sterkt oppbyggelige, jeg vil si felleskristne bøker for hele kristenheten. Det var godt at det var Luther forlag som ga dem ut i Norge, tenkte jeg den gangen. Jeg har naturligvis prøvd å lete etter særkatolsk teologi her, men det fnner jeg ikke. Jeg har knapt lest noen bøker som har gjort Bergprekenen og Jesu lignelser så levende. Det er denne kombinasjonen av det praktisk oppbyggelige med den tunge, teologiske kompetansen som Ratzinger besitter, som gjør lesningen så spesiell. Det er vakkert, rett og slett.

Det vi fnner, er et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, personen Jesus Kristus, menneskesønnen – det er noe vi har felles, uansett om vi er evangeliske, ortodokse, katolske eller karismatisk troende, han snakker om det som er sentrum og stjernen i vår tro. Benedikt – eller Josef Ratzinger som er det sivile navnet – tar et solid oppgjør med liberale, teologiske tolkninger av Jesus, det er vel verd å legge merke til. At det kommer fra en så «tung» og tenkende teolog.

Det er fint at flere uttrykker at katolikker ikke har noe annet syn på Jesus og hans frelsesverk enn andre (protestantiske) kristne. Samtidig er det litt trist at det har tatt så lang tid å komme over misforståelsene fra 1500-tallet. Om ikke annet så burde Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (som jeg skrev om for en tid tilbake) klart å opplyse alle.

mar 092018
 

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv “over there”. I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

mar 082018
 

Catholic Herald trykker i dag en interessant artikkel om Pave Frans’ fem første år, og artikkel oppsummeres slik:

Despite Pope Francis’s clear desire for change, and for all the grand, structurally reforming moves of the last five years, it is hard to point to any measurable progress. In fact, things look worse, not better, in many cases. How is this possible?

The key to understanding Francis is his paradoxical style of governance. He wants to think big, give clear direction and leave it to others to carry through the minutiae. Yet he has kept himself apart, and even at odds with, the very structures and mechanisms which would allow him to work like this.

The small circle on which he has become dependent are far from the loyal friends he needs. Many are now enmeshed in scandals of their own, well past the age of retirement, freelancing their own agendas, or jockeying outright for position at the next conclave.

A zealous reformer and a conscientious, maybe even saintly, priest Francis may be, but as the head of a functioning government, he cuts an increasingly isolated figure.