sep 292018
 

Nytt nummer (3/2018) av St. Olav – katolsk kirkeblad er nettopp kommet ut, og blir snart lagt ut på nett her. Jeg skrev en anmeldelse av Tom Egelands bok CODEX i dette nummeret. Her er teksten slik jeg sendte den fra meg til St. Olav for en måned siden:

Oppdiktede gamle skrifter og en revolusjonerende ny forståelse av Jesus

Tom Egeland er en ganske kjent norsk forfatter av spenningsbøker, og flere av bøkenes titler viser at de har med tidligere tider og bibelske temaer å gjøre. De tidligere bøkene i serien om arkeologen Bjørn Beltø heter: Sirkelens ende, Paktens voktere, Lucifers evangelium, Nostradamus’ testamente, Den 13. disippel, Djevelmasken og Lasaruseffekten.

Egelands bøker er som sagt ganske populære, og også denne siste kan man nok si en del gode ting om. Men jeg skal i nokså liten grad anmelde boken på vanlig måte, og heller se på bokens teologiske innhold.

Egelands nyeste bok heter Codex, og navnet referer til én av de tre tingene fra Jesus tid man oppdager i en dramatisk fortelling der arkeologiske utgravninger, drap, en kunstsamlende sjeik, flere teologer, abbeder og Vatikanets agenter treffes.

Boken begynner med at Beltø blir kalt ned til Italia, til en utgravning av en gammel kirke i Ostia Antica. «Kirken er blant de eldste kristne gudshusene i Romerriket», leser vi på s. 21, «vigslet mot slutten av det første århundre». I denne kirken er det funnet en gammel sarkofag, og i denne ligger en av de første pavene, Sankt Lucas. Denne pave Lucas nevnes i boken sammen med flere av de kjente tidlige pavene, Peter, Linus og Kletus, men Lucas har aldri eksistert, og det skriver også Egeland i etterordet. Han skriver også samme sted at denne gamle kirken i Ostia aldri har eksistert. Men hvorfor han påstår at kirken ble innviet i slutten av det første århundret er et mysterium for meg, for alle vet at de kristne ikke fikk noen innflytelse i samfunnet, slik at de kunne bygge sine egne kirker, før på 300-tallet.

I denne sarkofagen finner man så (i boken) Jesu tornekrone og en kodeks, et manuskript som selveste apostelen Peter skal ha skrevet, og som presenterer et helt annet bilde av Jesus enn det Kirken har forkynt i hele sin historie. Senere i boken dukker også Q-manuskriptet (et navn teologer har gitt en ukjent mulig kilde til de tre synoptiske evangeliene) opp i Piemonte i Nord-Italia.

Jeg skal la tornekronen og Q-manuskriptet ligge, og heller se grundigere den påståtte kodeksen og det den sier om apostlene Peters og Jakobs forståelse av Jesus på den ene side, og Paulus, som Egeland mener har diktet opp og forvansket synet på hvem Jesus var, hva han gjorde og på hvilken måte han var viktig. I bokens nokså fyldige etterord med forklaringer og kilder skriver Egeland riktignok at han har diktet opp at disse tre tingene er blitt funnet, men samtidig danner de (spesielt kodeksen) grunnlaget for Egelands egen forståelse av Jesus og kristendommen.

Dette ser ut til å være viktig for Egeland, for han skrev nylig om dette også i en kronikk på nrk.no, som hadde følgende ingress: «Jeg lurer på hvorfor konservative kristne låner øre til det forkvaklede, antikristelige homosynet til en mann som Paulus, som aldri møtte Jesus.» Og i boken CODEX leser vi en hel del lignende synspunkter på s. 385: «Paulus måtte oppfinne Jesus.» – «Den åndelige Jesus som Paulus fremstiller, er en annen enn den historiske Jesus. Hos Paulus fremstilles Jesus som en gud mer enn et menneske.» – «Paulus hadde aldri møtt Jesus. Aldri vandret med ham. Aldri samtalt med ham. Paulus var henvist til å fortolke. Og dikte.» – «Prosjektet til Paulus står og faller med åpenbaringen – som han aldri beskrev. Som kristen er du nødt til å tro på historien om åpenbaringen for å lytte til Paulus. Hvis ikke Jesus åpenbarte seg for ham, står Paulus ribbet tilbake. Uten autoritet.»

Man undrer seg over hvorfor en kriminalforfatter skulle interessere seg for slike ting, og vel enda mer over hvilke argumenter han har for sine nokså fantastiske tanker. Igjen er Egeland hjelpsom, og nevner helt i slutten av etterordet at hans kilde for dette synet på Jesus er Geza Vermes, og spesielt bøkene Christian Beginnings, From Nazaret to Nicea, fra år 2012 og The Changing faces of Jesus, fra år 2000.

Geza Vermes (1924-2013) viser seg å ha vært en ungarer av jødisk familie, som ble døpt i ungdomsårene, studerte teologi og til og med var katolsk prest noen år. Deretter studerte han Dødshavsrullene, mange gamle arameiske tekster og spesielt Jesu liv sett fra en jødisk synsvinkel. I svært mange år var han professor i Jødiske studier i Oxford.

Her er en kort presentasjon hans syns på Jesus (tatt fra Wikipedia):
Geza Vermes har gitt et stort bidrag til vår forståelse av den historiske Jesus. I Christian Beginnings (2012), som i sitt banebrytende arbeid, Jesus the Jew (1973), viser han at Jesus ville ha vært en gjenkjennelig og ganske vanlig person for sine samtidige. Han var en helbreder, en eksorsist og en overbevisende predikant. Han var den siste i en linje av karismatiske profeter som eksisterte i århundrer sammen med de jødiske prestene og tilbød en alternativ form for jødedom, basert på visjoner, ekstase og mirakuløse helbredelser, og ofte i konflikt med Israels herskerklasse. Vermes tar også historien videre og viser hvordan den menneskelige Jesus ble oppfattet stadig mer overjordisk, til han ved konsilet i Nikea i 325 ble erklært guddommelig.

Egeland bruker altså denne forståelsen av Jesus til å skrive om hva denne oppdiktede kodeksen skulle kunne inneholde. Bl.a. skriver han (s. 391): «Det vil utvilsomt bli en stor sensasjon når innholdet i Codex Christi offentliggjøres. Hvordan vil kristne reagere når selveste Sankt Peter ikke bare korrigerer Paulus, men fillerister ham og refser det bildet han har tegnet av Jesus Kristus?» Og (s. 393): «Den Jesus vi blir kjent med i Codex Christi er en reformator, en opprører som provoserer romerne, en barmhjertighetens samaritan, ja, en modig og klok filosof som motsetter seg romernes okkupasjon og styre, men som samtidig prediker fredens budskap. Han priser sin gud, men påberoper seg ikke å være Guds sønn. Ikke i bokstavelig forstand. Det Jesus mente, var at vi alle er Guds barn. Leser man Peter og Paulus side om side, ser man hvordan Paulus tok seg til rette.»

Men nå er altså Egelands Codex Christi en fantasi, og innholdet i den er i stor grad bygget på Geza Vermes’ bøker. Det er også ganske lett for oss katolikker, og andre kristne, å tilbakevise denne påståtte motsetningen mellom Peter og Paulus. I Galaterbrevet skriver jo Paulus mye om dette, i kapittel 1 om sin åpenbaring, da han møtte Jesus, og at han tre år senere hadde et kort opphold i Jerusalem og snakket med Peter. Og i kapittel 2 skriver han om hvordan han 14 år etter sin åpenbaring på nytt var i Jerusalem og ble anerkjent av de andre apostlene. Aller tydeligst er dette i Gal 2,9: «Da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne.»

Dette er selvsagt også synet Kirken alltid har hatt, at de to apostelfyrstene Peter og Paulus forkynner den samme Jesus Kristus, og har den samme forståelsen av hans frelsesverk.

Det kan være at Egeland la inn denne oppdiktede kirkekritikken for at hans spenningsbok skulle appellere til flere lesere. Men for meg virket det motsatt; jeg irriterte meg over disse fantasiene som lignet på virkelige personer og tanker (men altså på ingen måte var det), og fikk ikke skikkelig med meg bokens ellers spennende fortelling.

 Legg igjen et svar

Du kan bruke disse HTML taggene and attributtene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)