des 252018
 

Første lesning i juledagsmessen er fra Jesaja 52,7-10, og får meg alltid til å tenke på ariaen “O thou that tellest good tidings to Zion” fra Händels Messias, der (den nokså like) teksten riktignok er tatt fra Jesaja 40,9-11. Slik var første lesning i dagens messe – Händels aria og tekst kommer etterpå:

Lesning fra profeten Jesajas bok

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at Herren vender tilbake til Sion.
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.

Slik lyder Herrens ord.

O thou that tellest good tidings to Zion,
get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Zion,
Get thee up into the high mountain.
Get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Jerusalem,
Lift up thy voice with strength, lift it up, be not afraid,
Say unto the cities of Judah,
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God!
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God, behold your God!

O thou that tellest good tidings to Zion,
Arise, shine, for thy light is come.
Arise, arise, arise, shine, for thy light is come.
And the glory of the Lord,
The glory of the Lord is risen, is risen upon thee, is risen, is risen upon thee.
The glory, the glory, the glory of the Lord is risen upon thee.

des 252018
 

Jeg trykker her det kjente juledagsevangeliet, Joh 1,1-18, på latin, gresk og norsk. Den latinske teksten ble lest etter nesten hver eneste katolske messe i nesten 1000 år, den greske teksten er selvsagt grunnlaget for alle nye oversettelser, og den norske oversettelsen er fra Bibel 2011.


In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum. Hoc erat in principio apud Deum. Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil quod factum est; in ipso vita erat et vita erat lux hominum, et lux in tenebris lucet et tenebræ eam non conprehenderunt.

Fuit homo missus a Deo cui nomen erat Iohannes; hic venit in testimonium ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum. Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.

Erat lux vera, quæ inluminat omnem hominem, veniens in mundum. In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit. In propria venit, et sui eum non receperunt.

Quotquot autem receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri, his, qui credunt in nomine eius, qui non ex sanguinibus neque ex voluntate carnis neque ex voluntate viri, sed ex Deo nati sunt.

Et Verbum caro factum est et habitavit in nobis; et vidimus gloriam eius, gloriam quasi Unigeniti a Patre, plenum gratiæ et veritatis.

Iohannes testimonium perhibet de ipso et clamat dicens: hic erat quem dixi vobis: qui post me venturus est, ante me factus est, quia prior me erat. Et de plenitudine eius nos omnes accepimus, et gratiam pro gratia; quia lex per Moysen data est, gratia et veritas per Iesum Christum facta est. Deum nemo vidit umquam; unigenitus Filius qui est in sinu Patris, ipse enarravit.


Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. πάντα δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν. ὃ γέγονεν ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων·καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν.

Ἐγένετο ἄνθρωπος, ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης· οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν δι᾽ αὐτοῦ. οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλ᾽ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός.

Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον, ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ, οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκὸς οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρὸς ἀλλ᾽ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν.

Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν, καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός, πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. ὅτι ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος· ὅτι ὁ νόμος διὰ Μωϋσέως ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ Χριστοῦ ἐγένετο. θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· μονογενὴς θεὸς ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρὸς ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.


I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannes vitner om ham og roper ut:
Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.

des 242018
 

Georges de La Tour (1593 – 1652) malte i 1645 «Hyrdenes tilbedelse» («L’adoration des bergers»)

I over 1000 år knelte alle katolikker hver gang ordene «et incarnatus est …» («Han er blitt kjød …») ble sagt eller sunget i trosbekjennelsen. Etter 1970 bøyer vi oss bare litt ved disse ordene (og ofte bøyer man seg veldig lite eller ikke i det hele tatt), så ved vårt kroppsspråk (som også påvirker vårt sinn) identifiserer vi oss vel ofte i liten grad med Jesu ydmykelse da han ble menneske. Kanskje vi skal begynne å notere oss disse spesielle ordene i trosbekjennelsen i litt større grad, og huske hver gang vi bøyer oss/ kneler at Jesus virkelig ble kjød (i julen) og slik identifiserte seg med oss for å forberede vår frelse.

Jesu identifisering med oss mennesker syns jeg er det aller viktigste ved julehøytiden, og siden jeg for ganske mange år siden mistet den barnlige julegleden, er det kanskje det eneste jeg personlig syns er viktig med julen. I julen begynte for alvor iverksettelsen av Guds frelsesplan, som han måtte sette i verk etter at menneskene hadde syndet mot ham. Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss mennesker; Jesus ble født i en stall i Betlehem og begynte sine ca. 30 år på jorden, et liv som ble kronet med hans død på korset for vår skyld, og hans oppstandelse.

De første versene i Johannesevangeliet er prekentekst i juledagsmessen, og de uttrykker veldig tydelig og gripende denne Jesu nedstigning fra himmelen til jorden, og viser også julens gave til oss mennesker, at vi får bli Guds barn:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.
      (Joh 1,1.14.11-13)

Apostelen Paulus tar også opp dette temaet, og fører det litt videre; han snakker også om at Jesus ydmyket seg enda mye mer enn å bli født som menneske, han døde også – for å gi oss en evig frelse. Slik skriver Paulus i en berømt hymne i kapittel 2 i brevet til filipperne:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
    (Fil 2,6-8)

Julehøytiden viser oss altså at Jesus virkelig ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse, ble oss mennesker lik og døde for oss, alt dette for å frelse oss.

Også trykt på katolsk.no

des 172018
 

Hos lifesitenews har jeg lest et interessant intervju med kardinal Eijk, erkebiskop i Utrecht i Nederland. Her er litt av intervjuet:

Cardinal Eijk, what is the state of health of Catholicism in northern Europe? We know that the Church is experiencing a difficult situation…

The Catholic Church is shrinking throughout northern Europe. The Netherlands has the questionable honor of being the leader in this phenomenon: we were the first country where the shrinkage began. In the meantime, there is a decrease in the number of faithful throughout northern Europe. Especially in Germany where decline is rapid … but I know that even in countries like Spain and Italy the shrinkage is a phenomenon that’s being felt.

What is the reason for this?

The main cause is the individualism that characterizes modern Western society. Because of the increase in prosperity, people have become independent. One can still see the difficulty families have in passing on the faith, in a context where it’s increasingly pushed out the door. In social life, the Christian religion is no longer present and is viewed with scarcely hidden or even manifest hostility. As far as the Netherlands is concerned, we are in a phase in which parishes are merging and many churches are no longer being used for worship.

Cardinal, you have spoken about “individualism” but are there also other causes?

The cause is the lack of active faithful who participate in Church celebrations and support the church as volunteers and/or with their financial contributions. In Holland there are no church taxes. The Church in Holland survives on the basis of voluntary contributions from the faithful. This makes the Church poor, but also free from the State, which I consider a great advantage, one that surpasses the disadvantage of poverty. …. 

Cardinal Eijk, how do you think the picture will evolve?

The future collaborators of the priests in parishes will mainly be permanent deacons, catechists and volunteer deacons’ assistants. The churches that remain will be centers for large regional parishes. However, although the quantity [of parishes] is decreasing, their quality is increasing. This is the other aspect of the situation: we are becoming more and more a Church of choice, where people truly want to achieve something from the faith. And we mustn’t forget that the Church historically has known other ups and downs, and that ultimately we are in the hands of God. ….

Have you read the Viganò dossier? What do you think about it?

I cannot judge well the content of his letters, but it is clear that this matter should be thoroughly examined. In the meantime, many bishops have also asked for [a thorough investigation]. The Holy See has announced that it will examine more thoroughly the case of Theodore McCarrick, and I am of the opinion that this is very welcome. It has to be fully clarified if the Church wants her credibility back. …

des 132018
 

Jeg skrev for noen uker siden denne bokanmeldelsen, som er kommet på trykk i St Olav tidsskift – SE HER (nr. 4/2018).


Reza Aslan: GUD, En menneskelig historie
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS, 2018

Jeg har lest en bok som prøver å forklare menneskers ulike oppfatninger av Gud, og må innrømme at jeg ble skuffet da forfatteren gang etter gang skrev om det noe meningsløse utgangspunktet han har for sin forskning: «Denne trangen til å menneskeliggjøre det guddommelige er innprogrammert i hjernen vår. Derfor har den blitt et sentralt trekk ved nesten enhver religiøs tradisjon verden har sett. Den prosessen i den menneskelige evolusjonen som har gjort at tanken om Gud oppsto, kan være bevisst eller ubevisst, men uansett tvinger den oss til å forme Gud i vårt eget bilde.» (s. 11) Men forskning skal vel ha et åpent utgangspunkt, og ikke starte med et bestemt svar på hvordan menneskenes oppfatning av Gud har oppstått?

Han skriver også innledningsvis noe annet som etter min mening viser at boken egentlig er uinteressant: «Jeg skal ikke prøve å bevise eller motbevise at Gud finnes, av den enkle grunn at ingen av påstandene lar seg bevise. Tro er et valg, og alle som sier noe annet, prøver å omvende deg.» (s. 12) Man kan ikke bevise at Gud finnes på samme måte som man beviser noe i matematikken eller ved empirisk etterprøving, men man kan argumentere for hva som er mest sannsynlig ut fra den verden vi lever i: hva gir best svar på de store spørsmål i tilværelsen?

Jeg hadde (vel altfor optimistisk) regnet med at man i en bok om gudsforestillinger skulle åpne med «blanke ark» og aller først stille spørsmålet om Gud virkelig finnes, argumentere for og mot dette før den gikk videre for å se på ulike gudsforestillinger og utviklinger. Men her har vi altså en bok som bevisst avstår fra å undersøke det som er virkelig avgjørende når det gjelder Guds eksistens og vesen.

Katolikker (som har lest katekismen) vil vite at presentasjonen av det kristne synet på hvem Gud er begynner med den såkalte allmenne gudsåpenbaring. Denne sier at vi kan lære og oppfatte litt om Gud ved å observere verden rundt oss, og hvis mennesker ikke tror at en gud eksisterer, må man ta opp det spørsmålet separat før man kan komme til en kristen tro. Katekismen viser så videre hvordan Gud stadig tydeligere har åpenbart seg; gjennom Abraham, Moses, profetene og til sist aller tydeligst gjennom Jesus Kristus.

Ingen kan imidlertid ta fra Reza Aslan at han skriver på en fengende og interessant måte. I en svært mye solgt bok som kom noen få år tidligere (på engelsk i 2013 og på norsk i 2017): SELOTEN, Historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, er dette fortellerdrivet enda tydeligere. Der bruker han nesten 100 sider til å beskrive Romerriket og Israel på Jesu tid, det er interessant lesning, men heller ikke den boken bidrar særlig mye når det gjelder å forstå hvem Jesus Kristus var og er.

Kanskje man da skal spørre seg hvor interessant vår bok GUD er, og om man bør lese den. Jeg syns den er interessant på to måter; den presenterer enkelte for meg ukjente kulturers oppfatning av gud, og den presenterer en dramatisk omtolkning av gudsbildet i Det gamle testamente, som jeg aldri hadde hørt om før.

Et eksempel på det første interessante elementet er beskrivelsen av utgravningene i byen Göbekli Tekle i det østlige Tyrkia, der man har funnet en kultur man mener er fra 12 000 til 10 000 f.Kr., som jeg må innrømme at jeg ikke kjente noe til fra før. Aslan beskriver også kulturer og deres religiøse elementer fra andre tidligere kulturer i Midtøsten, Anatolia og Helles på en interessant måte.

Men det er når forfatteren skal presentere fremveksten av monoteismen at jeg virkelig skvetter til og blir svært interessert, eller kanskje heller irritert. For når han skal beskrive fremveksten av monoteismen, begynner han med Akhnaton i Egypt, som var farao rundt 1350 f.Kr. Deretter går han til Zarahustra i Iran rundt år 1100 f.Kr. Hvor er det blitt av Abraham, tenkte jeg, som levde ca. 1800 f.Kr. og er opphavsmannen til de tre store monoteistiske religionene Jødedom, Kristendom og Islam?

Svaret er at Aslan med utgangspunkt i den kjente firekildehypotesen i Det gamle testamente påstår at Israelsfolket lenge hadde minst to guder. Den ene var El som beskrives slik: «El var en mild, fjern og faderlig guddom som tradisjonelt sett ble avbildet enten som en konge med skjegg, som en okse eller en kalv. Han var Kanaans høyeste gud …» (s. 130) Den andre guden var Jahve, som viste seg for Moses ved den brennende busk. Han beskrives bl.a. slik i boken: «En ørkengud fra Midjan ved navn Jahve.» (s. 128)

Det var ikke før år 586 f.Kr., da Jerusalem ble knust og folket sendt i eksil til Babylon, at noe nytt skjedde, skriver Aslan. Da kom «jødedommens fødsel, slik vi kjenner den – ikke gjennom pakten med Abraham, ikke ved utvandringen fra Egypt, men i de ulmende restene av et rasert tempel og et beseiret folks uvilje mot å godta muligheten for en beseiret gud. Selve trosbekjennelsen innen jødedommen, kalt shema, «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4) ble formulert etter dette endringsøyeblikket i israelittenes historie.» Aslan rekonstruerer altså jødefolkets historie slik det passer ham (så krast vurderer jeg det han gjør), flytter ting frem og tilbake i deres historie, og ender da opp med at den jødiske monoteismen ikke oppstod før år 586 f.Kr.

Etter en slik behandling av monoteismen i Det gale testamente har jeg ikke store forhåpninger når boken etter hvert kommer til Det nye testamente, og jeg må si at mine manglende forventninger slår til. Kapittelet om Kristendommen har overskriften «Gud er tre» og tar opp enkelte kristologiske stridigheter i Kirkens første tid, før «Kompromisset fra Nikea» (s. 156) nevnes og den hellige Augustin får æren av å formulere det synet på Den hellige treenighet som blir stående: «Gud er evig og uforanderlig. Men selv om det er sant, finnes Gud likevel i tre former: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd … (og) om det virker som (dette) motsier selve definisjonen av Gud, må den troende bare godta det som et mysterium og komme seg videre.» (s. 157)

Når man så kommer til bokens fremstilling av Islam, blir fremstillingen en del mer positiv, og da må vi nok ta med at Reza Aslan vokste opp i en lite praktiserende muslimsk (iransk) familie, før han i et karismatisk kristent ungdomsmiljø i USA ble en kristen. Men han var ikke en kristen mange år; kort tid etter at han begynte med universitetsstudier mistet han all tro på at Gud fins, men gikk likevel tilbake til Islam.

Men heller ikke fremstillingen av gudstro Islam kan på noen måte regnes som konvensjonell, for den leder ham til det som nå er hans gudstro; panteismen, også en svært overraskende utledning av Islam, mildt sagt. Han argumenterer (på en måte) med at Gud er én, og fører så dette videre til «alt er ett og ett er alt» og at «den Gud jeg tror på, er ikke en personliggjort Gud, det er en avhumanisert Gud, en Gud uten materiell form, en Gud som er ren eksistens – uten navn, essens eller personlighet.» (s. 180). Det siste sitatet jeg tar med er dette ganske sære (syns jeg) utsagnet: «Den enste måten jeg virkelig kan kjenne Gud på, er ved å stole på det eneste jeg virkelig kan kjenne: meg selv.» (s. 182)

Oppsummerende om Reza Aslans bok GUD, En menneskelig historie, vil jeg si at den på en ganske interessant måte beskriver en persons arbeid med religiøse spørsmål over flere år (20 år skriver han selv). Men bortsett fra dette personlige – og det overraskende synet på monoteismen i jødedommen, og den like overraskende konklusjonen med panteismen – har boken vel nokså liten verdi.

Helt til slutt er det tydelig fra media (det har vært en hel del mediedekning i USA og bøkene SELOTEN og GUD) at Aslan mener at det han skriver er vitenskap, og hans bok har 180 sider tekst og nesten 100 sider bibliografi og noter. Jeg er likevel ikke blitt særlig overbevist av de ganske dristige og spektakulære konklusjonene han presenterer ut fra det historiske og religionsvitenskapelige materialet han referer til.

des 042018
 

Fredag 7. desember kl. 18.00 i Vår Frue kirke i Porsgrunn feires den hellige Ambrosius, og tekstene tas delvis fra fellesmessen “In medio Ecclesiæ”. Her er tekstene for første del av messen:

INNGANGSVERS:
In médio Ecclésiæ apéruit os eius: et implévit eum Dóminus spíritu sapiéntiæ et intelléctus: stolam glóriæ índuit eum. Bonum est confitéri Dómino: et psállere nómini tuo, Altíssime.Gloria Patri et Filio … In médio Ecclésiæ … – Midt i Kirken åpnet Herrens hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd; han kledde ham i herlighets skrud. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. – Ære være …

KOLLEKTBØNN:
Deus, qui pópulo tuo ætérnæ salútis beátum Ambrósium minístrum tribuísti: præsta, quǽsumus; ut, quem Doctórem vitæ habúimus in terris, intercessórem habére mereámur in cælis. Per Dominum nostrum Iesum Christum … – Gud, du som har skjenket ditt folk den salige Ambrosius i tjeneste for den evige frelse, vi ber deg: Gi at vi må fortjene å ha ham til forbeder i himmelen som var en livets lærer for oss her på jorden. Ved vår Herre ….

Som vanlig i den tradisjonelle messen kan også flere (kollekt)bønner leses, og her brukes bønnene for denne adventsdagen:

Kollektbønn for adventsdagen
Excita, quǽsumus, Dómine, poténtiam tuam, et veni: ut ab imminéntibus peccatórum nostrórum perículis, te mereámur protegénte éripi, te liberánte salvári. Qui vivis et regnas … – Herre, vi ber: vekk opp din makt og kom, så vi ved ditt nådige vern rives bort fra de farer som truer oss for våre synders skyld, og blir frelst ved din forløsning. Du som lever og styrer med Gud Fader …