Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 77
nov 172016
 

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.

jun 222016
 

I en artikkel hos First Things leste jeg i dag:

… (I was) alerted to a fascinating piece of investigative journalism, published the previous day by The Atlantic. The article details Ariel Sabar’s exposure of the provenance of a Coptic papyrus that, some say, proves that Jesus was married. Sabar demonstrates that it is almost certainly a fake.

This artifact was dubbed “The Gospel of Jesus’s Wife” by Karen King, who staked much of her professional reputation on it. King, an authority on early Christianity and Gnosticism who holds the Hollis Chair of Divinity at Harvard—the oldest endowed chair at our nation’s oldest university—had announced the discovery of this papyrus at a 2012 Coptic conference in Rome. She published the results of her study of the papyrus two years later in the Harvard Theological Review, a first-tier, peer-reviewed journal of religious studies. If the papyrus turned out to be a forgery, the revelation might be discrediting for King and for others who lent it credence. (As King herself said, “If it’s a forgery … it’s a career breaker.”)

jesus_married King, however, is not the focus of Sabar’s article. Sabar investigated the seller of the artifact—a shady German fellow named Walter Fritz, whose varied exploits and proclivities make the characters in the Da Vinci Code seem downright conventional. A university dropout and part-time pornographer, Fritz managed to fabricate a Gnostic artifact that duped one of the world’s leading experts on early, extra-canonical Christianity, plus enough of her peers to satisfy the Harvard Theological Review. How did this happen? Perhaps the appeal of Gnosticism, for a certain type of scholar, made this artifact too good to check. …

Artikkelen over viser til en artikkel i The Atlantic, som åpner slik:

For four years, Karen L. King, a Harvard historian of Christianity, has defended the so-called “Gospel of Jesus’s Wife” against scholars who argued it was a forgery. But Thursday, for the first time, King said the papyrus—which she introduced to the world in 2012—is a probable fake.

She reached this conclusion, she said, after reading The Atlantic’s investigation into the papyrus’s origins, which appears in the magazine’s July/August issue and was posted to its website Wednesday night. …..

Jeg leste også den svært lange artikkelen i The Atlantic, som viser hvordan svindelen ble avslørt – LES DEN HER.

OPPDATERING:
Jeg ser nå (senere 22/6) at Bjørn Are Davidsen skrev om dette allerede 17/6 – SE HER.

mar 042016
 

Jeg skrev nettopp om en bok jeg har kjøpt av Os Guinness. Her er tre viktige bøker jeg leste av samme forfatter mellom 1975 og 1985:

guinness_in_two_minds

Boka In Two Minds kom ut i 1976, og jeg fikk tak i den ganske raskt og leste den med stor interesse. Boka handler om hva man gjør når man begynner åtvile – på den kristne tro, eller andre ting – man flykter ikke fra tvilen,og undertrykker den ikke. Man bør møte tvilen med åpne øyne, finne informasjon, be om råd- for å finne ut hva somer sant. Amazon skriver bl.a. dette om boka:

The author describes the purpose of his book: «Well, I myself didn’t have a lot of the doubts described in the book, but I met so many people who were either ashamed, embarrassed, or felt guilty about doubting. And I wanted to relieve them of that. Doubt is not the same as unbelief. You have faith in Christ, which is sure of Christ, and you have unbelief which, sadly, is not sure of Christ. And doubt is a halfway house. And all the languages of the world as well as the Scriptures had this idea of doubt in two minds. So like a coin spinning it will come down heads or tails. It has got to be resolved, but you don’t need to feel bad about doubt. You just need to resolve it.» – «We do not trust God because he guides us; we trust and then are guided, which means that we can trust God even when we do not see guided by him. Faith may be in the dark about guidance, but it is never in the dark about God» (p. 261). In fact, «God proves not only better to us than our worst fears but better to us than our wildest dreams» (p. 184). In fact, how we handle doubt is largely a reflection of the health of our faith because «since the object of Christian faith is God, to believe or disbelieve is everything. Thus the market value of doubt for the Christian is extremely high. Find out how seriously a believer takes his doubts and you have the index of how seriously he takes his faith» (p. 31).

guinness_dust_of_death_2 Boka The Dust of Death leste jeg på slutten av 70-tallet, og den gir en god oversikt over alle religionene og -ismene som hadde kommet til vesten på 60-tallet. Amazon skriver bl.a. slik om boka:

In the immediate aftermath of the 1960s, Guinness writes in the Preface that «what we were witnessing … was the gradual disillusionment of a generation, even of a culture. Ideals had grown so distant they were barely distinguishable from illusions. … In more than one hundred sections (!) with provocative chapter titles such as «The Striptease of Humanism,» «The Twilight of Western Thought,» «The Importance of Futurology,» «The Angry Young Men,» «The Psychedelics and God,» and «Constructive Christian Radicalism,» Guinness attempts a wide-ranging analysis of modern culture, proposing in the end Christianity: «this uniquely ‘impossible’ faith—with a God who is, with an Incarnation that is earthly and historical, with a salvation that is at cross-purposes with human nature, with a Resurrection that blasts apart the finality of death—is able to provide an alternative to the sifting, settling dust of death and through a new birth open the way to new life.»

guinness_gravedigger_file_2 Boka The Gravedigger File var kanskje ikke så viktig for meg, men den peker på en del problemer som den moderne kristenheten har. Amazon skriver bl.a. slik om den:

Os Guinness, in this work, presents the Church in America and the problems that beset it. All written in a series of communiques from the enemy «Directorate.» It has the same feel of The Screwtape Letters, and a fascinating idea of the way of the «Third Fool» as being the way to break through the present-day irrelevance, bickering, factionalism, marketing, and paranoia that are strangling the lifeblood out of the Church in America.

mar 032016
 

guinness_fools_talk Os Guinness er en av personene knyttet til Francis Schaffer (som jeg skrev om i går) som betydde aller mest for meg – riktig nok mest for en del år siden. Han skrev i fjor ei bok jeg nå har kjøpt (i Kindle format): Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion.

Amazon kan vi lese følgende om boka:

In our post-Christian context, public life has become markedly more secular and private life infinitely more diverse. Yet many Christians still rely on cookie-cutter approaches to evangelism and apologetics. Most of these methods assume that people are open, interested and needy for spiritual insight when increasingly most people are not. Our urgent need, then, is the capacity to persuade—to make a convincing case for the gospel to people who are not interested in it.

In his magnum opus, Os Guinness offers a comprehensive presentation of the art and power of creative persuasion. Christians have often relied on proclaiming and preaching, protesting and picketing. But we are strikingly weak in persuasion—the ability to talk to people who are closed to what we are saying. Actual persuasion requires more than a one-size-fits-all approach. Guinness notes, «Jesus never spoke to two people the same way, and neither should we.»

Following the tradition of Erasmus, Pascal, G. K. Chesterton, C. S. Lewis, Malcolm Muggeridge and Peter Berger, Guinness demonstrates how apologetic persuasion requires both the rational and the imaginative. Persuasion is subversive, turning the tables on listeners’ assumptions to surprise them with signals of transcendence and the credibility of the gospel.

This book is the fruit of forty years of thinking, honed in countless talks and discussions at many of the leading universities and intellectual centers of the world. Discover afresh the persuasive power of Christian witness from one of the leading apologists and thinkers of our era.

Boka har fått flere priser, bl.a. hos Christianity Today. Og her intervjues Os Guinness om boka.

mar 022016
 

skjebnetime Jeg ble for noen få dager siden kontaktet ang en mulig nyutgivelse av Francis Schaeffers bok Skjebnetime, som jeg oversatte til norsk i 1985. Francis Schaeffer og hans arbeid på L’Abri betydde mye for meg i mange år, og da jeg ble kontaktet om boka, dukket mange gamle minner opp (jeg møtte bl.a. min kone på L’Abri i Sveits i 1985). Tidligere i dag leste jeg bl.a. om en debatt om Francis Schaeffer i Norge i 2011 – se her.

Boka ble visst utgitt på nytt i 2010, men når er visst også denne utgaven utsolgt. Slik skrev jeg i mars 2007, da jeg la denne boka ut på nett – HER:

Vinteren 1985 arbeidet jeg med å oversette denne boka – «The Great Evangelical Disaster» – av Francis Schaeffer fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet “Skjebnetime”, og det er nå mange år siden den har vært mulig å få kjøpt.

Boka var skrevet av Francis Schaeffer i 1984, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. Jeg leste alle de 20 bøkene han nevner i forordet på slutten av 70-tallet

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn.

Jeg er selv blitt katolikk siden jeg oversatte boka, og vil derfor naturlig nok ikke dele Schaeffers syn på f.eks. reformasjonen, men det er fortsatt mange ting i denne boka som jeg vurdere som svært nyttige og viktige.

Hele boka kan leses her.

jun 032015
 

Gunnar Breivik (som jeg møtte flere ganger i en studiegruppe tidlig på 80-tallet) har i et innlegg Vårt Land/Verdidebatt i dag utfordret MF. Han er glad for at de har fått akkreditering som vitenskapelig høgskole og som også innebærer retten til fri forskning. Samtidig etterlyser «han behovet for mer teologisk forskning som tar Bibelens åpenbaring på alvor». Og hans skriver mot slutten av sitt innlegg:

… Det er fristende å vike unna de vanskelige og tøffe spørsmålene der en åpen lesing og rimelig tolkning av det nytestamentlige budskap kommer i konflikt med dagens normative konsensus innen akademia, kultur og politikk.

Det gjelder spørsmål om livets to utganger, det ondes realitet, det ufødte liv, samliv og ekteskap, med mer. Det er fristende å unngå disse spørsmålene eller komme med nye hermeneutiske og postmoderne løsninger.

Men er løsningene holdbare? Forlater vi tanken om at det er Guds egen åpenbaring som vi leser ut av Det nye testamente og som vi er forpliktet på, så sitter vi igjen med mer eller mindre interessante og samtidsfornuftige oppfatninger om de religiøse spørsmål som kristendommen reiser.

Leve og dø. Spørsmålet er om dette er det beste grunnlag å leve og dø på. Jeg tror ikke det. For hvis Gud finnes og har åpenbart seg gjennom sin Sønn og de første vitner, så er de nytestamentlige beretningene det stedet der Gud har opplyst oss om hvem han er og hvordan den åndelige virkelighet skal forstås.

Hvorfor i all verden skulle jeg tro på teologer som i dag tidsriktig sier at samliv kan ta mange former, ikke bare mellom mann og kvinne, eller helvetet finnes ikke og alle blir frelst?

Det er fristende å gå i en slik retning. Men er det sant? Faller ikke da hele troen? ….

mar 172014
 

Bjørn Are Davidsen gir ikke opp kampen mot uvitenhet, og skriver nå på sin blogg om en artikkel i nettavisen.no, der påstanden i overskriften presenteres. Det er visst en Neil NeGrasse Tyson som hevder dette, men Davidsen svarer:

Mens andre av oss nok ikke drar like mye på smilebåndet når en som setter sin ære i å være vitenskapelig, bryter så totalt med normalvitenskapen på feltet. Dermed er det altså ingen grunn til å vente at han oppgir en eneste av dagens forskere som støtter ham, noe han da heller ikke gjør.

Resultatet er at ingen lar seg forvirre av at Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell og andre spesialister på vitenskapshistorie konkluderer tildels motsatt. Religion har ikke satt vitenskapen tilbake, tvert i mot har vitenskapen mye å takke noen former for religion for, frem til moderne tid.

Davidsen trekker også fram noe han skrev i februar i år, om en artikkel i Bergens Tidende, der de skriver:

Snarere enn en religiøs mørketid så var middelalderen en blomstringstid for lærdom og vitenskap. Den store 1100-tallsrenessansen transformerte lærdomskulturen og la grunnlaget for de første europeiske universitetene.

…. En internasjonal, intellektuell elite blomstret opp ved sentrale lærdomssentre, slik som Bologna, Paris eller Köln – også norske geistlige fant veien ut i Europa. Antikkens filosofer ble gjenoppdaget og brukt. Thomas Aquinas (1225- 1274) forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles’ logikk (skolastikken) og bygge bro mellom tro og fornuft. Andre, slik som Roger Bacon (1214 – 1294), drev med eksperimentell vitenskap og drømte om maskiner som kunne trekkes uten hester, fly på himmelen eller gå under vann. Begge var de i kirkens tjeneste.

nov 232013
 

I går var det 50 år siden C. S. Lewis (som jeg også skrev om i august) døde. Og Bjørn Are Davidsen skriver bl.a. følgende om ham:

cslewis

… antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige – og har skjedd. … …

Boka Mirakler husker jeg spesielt at jeg leste ca 1980 – for andre gang, ekstra grundig, fordi jeg skulle vurdere om boka kunne utgis på Credo forlag – og at jeg var veldig imponert over hvor godt, grundig og seriøst han skrev om dette vanskelige emnet. Luther forlag skriver om Lewis’ bøker når 50 år etter hans død, og de siterer Oskar Skarsaune i forordet til Mirakler:

«Jeg tror det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en eneste kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellektuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenskapelig synspunkt.»

nov 192013
 

Bjørn Are Davidsen arbeider trofast og tålmodig videre med sin apologetikk. Nå skriver han på nytt igjen om den gamle og stadig misforståtte Galileo-saken:

… dette handlet ikke om en illsint kirke som sendte hettekledde inkvisitorer med gafler og håp mot en modig vitenskapsmann som hadde bevist en teori. Og siden Kirken i den lange tradisjonen fra Augustin og Aquinas ikke hadde for vane å la Bibelen trumfe vitenskapen, handlet det heller ikke om bokstavtro mot vitenskap.

… det var en lang prosess med vekt på nettopp vitenskapelige argumenter – fra begge sider. Galileo ble i starten tatt i mot med åpne armer, ikke minst av jesuittene og den senere paven, men la seg etterhvert ut med for mange i et det politiske spillet.

Det manglet ikke matematikere og naturfilosofer i Kirkens rekker, og det man eventuelt manglet, leide man inn. Når Galileo møtte protester og ble idømt husarrest på sine eldre dager, var det ikke fordi Kirken følte seg truet, men fordi han som lekmann i for stor grad hevdet han kunne være teologisk autoritet – og var for påståelig i fravær av bevis.

Og dette var ikke i en fredelig tid der en godmodig pave så gjennom fingrene med det meste, men midt under en av de verste periodene i Europas historie, 30-årskrigen. Man kommer fort på anledninger der han hadde mindre behov for å markere revir og autoritet enn Motreformasjonen.

Det ble ikke bedre av at Galileos Dialog over de to store verdenssystemer utelot masse store verdenssystemer og syntes å legge noen av pavens teorier i munnen på den enfoldige Simplisicus.

Det blir med andre ord ikke bedre når vi leser videre i RationalWiki. «In reality, taking up the mantle of Galileo requires not just that you are scorned by the establishment but also that you are correct – that is, that the evidence supports your position.»

Man er rett og slett ikke kjent med at evidensen ikke støttet Galileo. … …

Her henviser han til mer informasjon om Galileo-saken.

nov 082013
 

Jeg pleier å få en e-post når siste nummer av det danske Katolsk Orientering er klar. En slik e-post fikk jeg i dag, og der har de slått opp en artikkel der erkebiskop Gerhard Müller igjen står i sentrum – jeg skrev om ham også for et par dager siden. Artikkelen Uog hele novembernummeret) kan leses her og handler om ekteskapet:

Ærkebiskop Gerhard Müller, præfekt for Troslærekongregationen, har bekræftet Vatikanets mangeårige lære og praksis om ikke at tillade gengifte fra-skilte at modtage kommunionen. Og Müller tilføjer, at kun en kirkelig domstol – og ikke ens egen samvittighed – kan afgøre om et ægteskab er ugyldigt eller ej.

I artiklen i Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano åbner ærkebiskoppen dog samtidig døren for at flere ægteskaber kan erklæres for ugyldige i erkendelsen af, at mange par i dag indgår ægteskab uden at have en sand forståelse for det katolske ægteskabs forpligtende og uopløselige karakter.

”Idet mange kristne er påvirket af vor tids sekulariserede miljø”, skriver han, ”er indgåede ægteskaber i dag sandsynligvis oftere ugyldige end tidligere, fordi viljen til at indgå og leve ægteskabet i overensstemmelse med katolsk lære ofte ikke er til stede”. “Samtidig er det indlysende, at Kirkens omsorg for gengifte fraskilte ikke blot kan reduceres til et spørgsmål om at modtage kommunionen eller ej. Det har langt mere vidtrækkende pastorale konsekvenser”, skriver Gerhard Müller og tilføjer: ”Der er andre måder at være i fællesskab med Gud end det sakramentale”. … ….

nov 072013
 

Til Matutin leser vi denne uka fra Makkabeerbøkene, om hvordan jødene gjorde opprør da de greske herskerne i Israel ville tvinge dem til å tilbe avguder, og gi opp alle sine spesielle jødiske skikker – bl.a. omskjæring av guttebarn og å ikke spise svinekjøtt.

Jeg skrev om disse interessante tekstene også for tre år siden (i denne 31. uka i kirkeåret), og jeg henviser til tekstene jeg trykket den gangen:

Bibellesninger til Matutin i 31. uke i kirkeåret:

Søndag – 1. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 1-24

Mandag – 2. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 41-64

Tirsdag – 3. lesning – 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70

Onsdag – 4. lesning – 1. Makkabeerbok – fra kapittel 3

Torsdag – 5. lesning – 1. Makkabeerbok 4, 36-59

Fredag – 6. lesning – 2. Makkabeerbok 12,32-45

Lørdag – 7. lesning – 1. Makkabeerbok 9,1-22

okt 162013
 

Min venn og tidligere studiekamerat, Torkild Masvie, har nylig laget en video fra tempelberget i Jerusalem. Den handler om menneskeverdet fra unnfangelsen av, men eksempel i Jesu egen unnfangelse, her som han ble båret til tempelet 40 dager gammel. (Torkild og jeg har valgt ganske ulikt mht kirketilhørighet, men på dette og mange andre områder har vi sammenfallende syn.)

aug 282013
 

13aug_lewis_biogr Dette sitatet fra Lukas 1,43 – Elisabeth sier: «Unde hoc mihi, ut veniat mater Domini mei ad me?» på norsk; «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» – brukte Lewis da han begynte å lese bøkene til George MacDonald, som skrev fantasilitteratur med dype kristne røtter. På denne tida var Lewis ateist/ materialist, og det tok flere år før han beveget seg via teisme til kristen tro – i 1931. I denne prosessen fikk han også hjelp av to kjente katolikker, Chesterton og Tolkien.

Jeg hører nå (har kjøpt lydbok via www.audible.com) på denne nye biografien om C. L. Lewis, som på Amazon.co.uk beskrives slik (men jeg er ikke enig i at barnebøkene var det viktigste lewis skrev):

In C. S. LEWIS: A LIFE, Dr Alister McGrath recounts the unlikely legacy of this Oxford don, who spent his days teaching medieval English Literature and his nights writing a bestselling fantasy series for children. To write this biography McGrath studied all of Lewis’s correspondence and archival materials in chronological order, so as to illuminate afresh this much-loved author’s life. Alister challenges some of the previously held beliefs about the timing of Lewis’s shift from atheism to theism and Christianity. This definitive biography paints a portrait of a deeply original thinker who became an inspiring, though reluctant, prophet for our times. Accessible and engaging, this is a fascinating portrayal of a creative genius who continues to inspire millions of readers around the world.

Engelske Wikipedia har her listet opp ca 50 bøker av C. S. Lewis. Jeg har selv lest ca 25 av dem, fra jeg først nokså tilfeldig fant ei bok av Lewis i Jerusalem i 1977.

jun 282013
 

13June_Judge_Kennedy
USAs føderale høyesterett har veldig makt, og tar viktige avgjørelser som i Norge og mange andre land blir tatt av stortinget/parlamentet. Nå har domstolen åpnet noe mer for homofile ekteskap i USA, men hva de har gjort og ikke gjort er vanskelig å begripe for de fleste utlendinger. Slik leste jeg i dag i First Things om dette (jeg siterer bare starten og avslutningen av artikkelen):

Marriage and Justice Are Wounded, But Not Fatally

You know that someone has bad news to relate when he begins by saying, “well, it could have been worse.” That is what the defenders of conjugal marriage are saying after the brace of Supreme Court rulings issued yesterday on challenges to that truth that is as old as the human race, that marriage is between a man and a woman. The net effect of the rulings is further damage to marriage, and to the power of the law to uphold the truth about it.

But, well, it could have been worse. In the case widely recognized as the more pivotal of the two, Hollingsworth v. Perry, in which a claim was squarely asserted that same-sex couples have a federal constitutional right to be married anywhere in the country, the majority of the justices decided not to decide. ….

…. Yet let us remind ourselves that for now, Section 2 of DOMA is intact, preserving the right of states not to recognize same-sex marriages contracted in other jurisdictions. And the right of states to control, by their own political processes, what marriage means under their own laws is still intact too. It will now be easier for the adversaries of the conjugal meaning of marriage to mount challenges to state laws, and to what remains of DOMA. The appalling rhetoric of Justice Kennedy gives those adversaries fresh ammunition in the battle.

But the battle continues, and for people who have faith in the truth, despair is never an option. Yes. It could have been much, much worse. We have a lot of work ahead of us.

jun 082013
 

Some of the most common stereotypes against the Church are that it’s anti-Semitic, it hates women, it’s an enemy of science and it wants the faithful to suffer. All these common biases are analyzed in a book ‘La Grande Meretrice.’ Translated in English, it means the ‘great prostitute.’ It’s a phrase that references a passage in the Book of Revelation.

Despite the stereotypes, people still ask how valid are these accusations and are they true?

Lucetta Scaraffia is part of the editorial team at the Vatican’s Osservatore Romano. For the book, she gathered seven female experts who analyze these common stereotypes, as seen through different time periods of the Church.

En bok med denne tittelen (på italiensk=La gran meretrice) er kommet ut i Vatikanet og redaktøren av boka, Lucetta Scaraffia, sier om den:

“As serious and rigorous historians we were angry over the widespread fallacies that are said about the history of the Church. But even though non-Catholic historians have been rejecting them for a long time, they are still popular among cultured people. So, we wanted to demolish these ideas. Even though Catholics will always debate these points, it is important that they be discussed with truth and facts, and that the argument is cleared of all these mistakes.”

So to look deeply into some of these notions, the experts say one simply needs to look at history. History alone they say, overshadows the rumors.

“People either don’t know or don’t want to know the truth. These ideas are centuries old. For example, the Inquisition is viewed as the most cruel and fierce tribunal in history, even though there have been much worse examples. I am not saying it was something good, but it certainly wasn’t as cruel as other courts at the time. A book by Anna Foa, a Jewish historian, retraces the history of the Inquisition describing the tribunals as they really were.”

jun 012013
 

Peter Kreeft er en svært interessant katolsk konvertitt og apologet – med en enorm produksjon av bøker og foredrag. Jeg har (mest for noen år siden) hørt mange av hans foredrag og lest flere av hans artikler. Les om ham på Wikipedia her, og se hans egne nettsider her. Bengt Malmgren henviste nylig på sin blogg til et foredrag (i to deler) Kreeft holdt i desember i fjor om sin egen konvertering til Den katolske Kirke.

mai 232013
 

Katolsk Orientering skriver i sitt siste nummer interessant om salige Niels Stensen (1638-1686), at han 22 år gammel, i 1660, reiste til Nederland for å virkelig kunne lære seg moderne vitenskap. Der møtte han mange interessante mennesker og tanker, som også utfordret hans gudstro. Og så skriver tidsskriftet:

Ti år ældre, i 1671, så Niels Stensen tilbage. Det han havde oplevet dengang, havde gjorde dybt indtryk på Niels Stensen, så han også kom på afveje, ikke helt de samme, men dog i meget alvorlige vildfarelser, sagde han selv senere. En talsmand fortæller, at han meget senere skulle have erkendt, at han var kommet tæt på at blive ateist, altså på at fornægte Gud. Men næsten er ikke helt. En, der kun en overgang næsten blev ateist, blev aldrig ateist. Niels Stensen kom ikke så langt. Han blev ført tilbage, ikke fra vantro, men fra trostvivl. Niels Stensen fik sine anfægtelser om Gud og om troen, men han tilsluttede sig aldrig disse store lærdes nye opfattelser i denne henseende. Han opgav ikke sin lutherske tro helt, han fordybede sig bare ikke i den, fordi han var helt optaget af sin forskning.

Men netop den hjalp ham til at finde tilbage til sandheden. De moderne dybe ånder ”vidste” så meget både om Gud, om verden og om naturen. Var det nu også sandt, alt sammen? Den unge Niels Stensen kunne ikke bedømme de højt flyvende tanker. Men han var en skarpsindig iagttager inden for sit fag, anatomien. De moderne lærde udtalte sig også om Stensens fag. De havde høje og dybe tanker om menneskelegemets opbygning og fungeren. Hjertet, vidste de, bestod af et ganske særligt stof, der kunne opvarme blodet, så det steg til hjernen og frembragte der ”livets ånd”. Vi synes nu, at det er tåbeligt, men Stensen havde til at begynde med også her kun sine tvivl eller forbehold. Han benyttede sin faglige viden ved at undersøge et hjerte nøje, og det viste sig for hans øjne, at hjertet kun var en muskel som så mange andre. Hvis de store ånder kunne tage fejl i noget, som var så håndgribeligt, kunne man da stole på dem, når de talte om så dybsindige emner som Gud og sjælen? Det bidrog meget til at Niels Stensen blev fri for den overdrevne, blinde tillid til den tids moderne lærde.

Også på en helt anden måde holdt forskningen Stensen tilbage fra at komme længere bort fra Gud. De lærde nægtede måske ikke Guds eksistens, og at den Almægtige Gud engang havde skabt verden. Men de mente da, at Gud derefter ikke mere blandede sig og lod verden køre, ligesom en urmager gør, når han engang har fået et ur til at gå; der var ikke brug for Guds ”eftersyn” eller snarere det, vi kalder Guds forsyn. …

… Stensen blev anfægtet i sin gudstro. Det indebærer, at han var ved at miste troen, og at han ikke nogensinde har mistet troen. Stensen fristedes, så han var nær ved at blive gudsfornægter, men han blev det aldrig. At han blev ført tilbage til gudstroen, betyder, at han overvandt tvivlen, troskrisen. Fristelsen er ikke synd, trostvivl er ikke gudsfornægtelse. Stensens tale om anfægtelser udelukker ikke, at han holdt sig til sin lutherske tro, mere eller også mindre fast, helt indtil han kom til Firenze og blev der katolik.

I sit brev om sin konversion erklærer Stensen, at han altid, også under anfægtelserne i Holland, holdt fast ved sin fædrene tro. En periode med tvivl og anfægtelser kan i en sjæl gå sammen med en fastholden ved tro på Gud og tillid til hans forsyn. Vi kan dog læse os til meget i hans første naturvidenskabelige offentliggørelser. For at se Stensens anfægtelser i det rette perspektiv, bør vi ikke alene se på hans ydmyge bekendelser af sine egne svagheder, men også på, hvad han har skrevet om sin naturvidenskabelige forskning, den anden halvdel af hans person. Ellers forstår vi ham ikke rigtigt som den helstøbte personlighed, som han er.

Katolsk.no skriver grundig om Niels Stensen.

mai 082013
 

Bjørn Stærk (som skrev en artikkel like før nyttår, som jeg omtalte her) har på nytt skrevet en artikkel på Aftenpostens nettsider om forholdet mellom troende og ikke-troende i Norge. Han regner seg som ateist, så vidt jeg forstår, men er ofte ikke særlig imponert over ateistenes argumenter:

Vi ateister kan være veldig godtroende. I påsken la The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science ut et bilde på Facebook som kunne avsløre at påsken opprinnelig var en festival for den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet og sex, Ishtar. Så kom keiser Konstantin og byttet ut Ishtar med Jesus, men påskeharen og påskeeggene vitner fremdeles om påskens førkristne opprinnelse.

70 000 skeptiske ateister syntes dette hørtes lurt ut, og spredde det videre. Og hvis du fremdeles nøler er det bare å si «Ishtar» høyt. Det høres litt ut som «Easter», uttalt av Sean Connery, gjør det ikke?

Tilfeldig? Ja, dessverre. Alt var feil. De fleste andre språk enn engelsk og tysk bruker et ord for påske som stammer fra det hebraiske pesach, den jødiske påskefeiringen Jesus ble korsfestet under. Riktignok «stjal» de kristne påsken. De stjal den fra samme sted som de «stjal» Det gamle testamentet: Jødene. Jødene ofret et lam til minne om utfarten fra Egypt, og de kristne tolket Jesus som et påskelam for hele verden. …….

… Resultatet har blitt flere hundre år med tvilsomme (men underholdende) teorier, og mye å rydde opp i for mer pålitelige historikere.

Når det kommer til religionshistorie er det altså ikke gitt at ateister vet de snakker om – eller at kristne ikke gjør det. Det er mulig det kommer som et sjokk å høre dette, men kristne har i blant ganske god kontroll på sin kirkehistorie.

En av dem er en den norske kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen, som blogger og skriver bøker om kirkemyter som er populære blant ikke-troende, så som at kvinnen fikk sjel på kirkemøtet i Nikea i 325, at middelalderkirken trodde jorden var flat, – og at de kristne stjal påsken, jula, og det meste annet som er gøy fra hedningene.

Et fint tips når det nærmer seg en kristen høytid er å vente på den årlige artikkelen som avslører at høytiden «egentlig» er hedensk, og så hoppe over til Bjørn Are Davidsens blogg for å se hva han skrev da den samme påstanden sirkulerte i fjor. …

Interessant lesning. De ca 300 kommentarene (så langt) til denne artikkelen på Aftenpostens nettsider, er derimot ikke særlig imponerende.

apr 132013
 

Bjørn Are Davidsen fortsetter sitt apologetiske arbeid, og det bærer gradvis frukt. Han forteller her at Illustrert Vitenskap kan fortelle at Kirken (dvs. Den katolske Kirke, i dette og det fleste tilfeller) aldri har trodd at jorden var flat, men at dette var en misforståelse som oppstod på 1820-tallet.

Illustrert vitenskap - rund jord 7-2013

mar 202013
 

Bjørn Are Davidsen skriver på sin blogg om en artikkel i Dagbladet, som er (ganske så typisk) helt useriøs:

At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene. På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at Dagbladet prøver å slå mynt på … hva som helst som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro. Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.

Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet. Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid – nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter – kan de altså ikke være troverdige. …

(Men) kilden som slås opp med store bokstaver (i Dagbladet) som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde. Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette. Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen. Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus. …

Jesus - Dagbladet 170313

Bildet over viser Dagbladets nettside fra denne dagen, og Davidsen fortsetter:

…. I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem. Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.

Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye … funn om Jesus.

«Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet. Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken – at Jesus refererer til sin kone.» Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.

Les gjerne selve artikkelen i Dagbladet.