Apologetikk

Slik siterer avisa DagenMagazinet Klassekampens redaktør – og de skriver videre:

30-års jubilanten Klassekampen skriver stadig mer om religion. Sjefsredaktøren anser den kommunistiske kampen mot religiøs tro som tapt. …. Religion, ikke minst kristendom, er stadig i spaltene – både på nyhet og feature. Ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen mener det skulle bare mangle.

– Religion spiller en stor rolle i Norge og i verden. Se bare på Midtøsten. Samtidig mener jeg at jakten på mening, den etiske refleksjonen som religionen reiser er mangelvare i vårt samfunn som stadig blir mer kommerisialisert og markedsstyrt. Denne refleksjonen er mye lik den vi er ute etter, det er identitet og slektskap mellom religion og vårt ståsted, sier han. ….

Så religion er ikke lenger «opium for folket»?
Nei det er det ikke. Det er klart det har vært overgrep i religioners navn, men troa er også en følgesvenn for veldig mange. Man kan ikke entydig stemple religion som én ting. For oss som er opptatt av vilkåra for vanlige lønnsmotagere er det helt meningsløst å fronte en aggresiv ateisme. Det går dårlig hjem hos lavtlønte polakker, ler Braanen.

Per Eriksen skriver i dag en anmeldelse i Vårt Land av Bjørn Are Davidsens bok: Da jorden ble falt. Mytene som ikke ville dø, som kom ut på Luther forlag tidligere i år. Der leser vi bl.a.:

Bjørn Are Davidsen har gjort mye for å korrigere nåtidens misoppfatninger av fortiden. Vi omgis av såkalte faktoider på alle kanter; forestillinger som holdes for å være sanne, men som er feilaktige. Hvem har ikke hørt at millioner av hekser ble brent på bålet i middelalderen, da folk trodde at jorden var flat og kirken forfulgte alle som mente noe annet? Hvor ofte gjentas det ikke at kirken på kirkemøtet i Nikea med knapt flertall vedtok at kvinnen hadde sjel, og at de samtidig bestemte seg for å brenne alle alternative evangelier om Jesus?

Noen har sikkert også hørt at kirken brant ned biblioteket i Alexandria, og utryddet så mye den kunne av kunnskapen fra den greske antikken? Eller hvordan kirken i nyere tid fordømte Kopernikus og fengslet Galileo Galilei i årevis for deres forsøk på å plassere solen i sentrum for solsystemet? Alt er innordnet en større historie der kirken framstår som bakstreversk, antivitenskaplig og framskrittshindrende. Kirken er kort og godt historiens «bad guy», som bare langsomt er blitt overvunnet av humanismens og vitenskapens lys.

At ingen av de nevnte faktoidene stemmer med virkeligheten er en annen sak. De dukker likevel opp i alt fra avisartikler til skolebøker, fra Dan Brown til leksika. …

(Jeg kjenner både bokomtaler og forfatter fra «gamle dager», og leser derfor dette med ekstra interesse.)

Vårt Land skriver i dag om betydningen av å forsvare den kristne tro intellektuelt – noe som dessverre har skjedd altfor sjeldent de siste 100 år. Fra mine år i Sverige (1984-86 på Nordiska L’Abri – L’Abri International) ble jeg kjent med Stefan Gustavson – som det her refereres til. Han sier:

Kirken utfordres i dag i sin grunnleggende tro på at det finnes en Gud og at han har grepet inn i historien. Europa ble i sin tid vunnet for evangeliet av ideene. Europa må gjenvinnes med ideene, sier Stefan Gustavsson.

Den svenske teologen, som også arbeider ved norske Gimlekollen, var en av fire paneldeltakerne i en diskusjon på Lausannekongressen om «dogmer og mangfold». Mange av de europeiske delegatene på kongressen bekymres av at kirken i eget hjemland er i tilbakegang, Gustavsson tegnet et dystert bilde med tanke på kirkens utbredelse i Europa. Samtidig var Gustavsson klokkeklar på hvordan miljøene burde svare.

Ved starten av vårt århundre har kristendommen tapt i Europa. Det trengs et helt kulturskifte for å møte dette. Kirken må legge mer vekt på apologetikk. Dette er faktisk helt livsnødvendig. For hele grunnen til kristendommens tilbakegang er at den kritiseres intellektuelt. Da må kirken svare intellektuelt. Det holder ikke å holde et seminar nå og da om trosforsvar. Vi må bygge en mentalitet som griper inn i alt vi gjør, fortsetter han.

… selv om kristendommen lenge hadde dominert det europeiske samfunnet, var det nå igjen snudd hva som var understrøm og hva som var hovedstrøm. Sekularisme er ikke skeptisisme for noen få, men det er blitt selve normen, som en positiv motstykke til en religiøs måte å se verden på, noe man tenker at har holdt folk i bånd i årevis.

Gustavsson hevdet at store deler av kirken hadde respondert dårlig på utfordringene som hadde dukket opp i kjølvannet av opplysningstiden; med nye oppdagelser, og nye måter å drive tekstkritikk av bibelen på. Han angrep en liberal, kompromissvillig kristendomsforståelse som han mente hadde avvist det overnaturlige. Men han angrep også karismatiske og pietistiske retninger for å trekke seg tilbake, og avstå fra å ta del i samfunnsdebatten.

De isolerte seg fra kulturen, la for liten vekt på undervisning, og skilte gjerne mellom intellekt og ånd. I lys av dette mente Gustavsson at det var en trussel for kristendommen at den falt for et moderne Gudsbegrep der Gud ble gjort til en immanent, «indre» Gud. Slik kritiserte Gustavsson også en ukritisk vektlegging av «mystikk» også i kristne miljøer.

For selv om bønn og ordet Gud er i bruk i brede lag i dag, brukes det ikke om noen transcendent Gud, sa Gustavsson. …

Stephen M. Barr skriver i First Things om Stephen Hawkings nye bok om Guds eksistens (som jeg nevnte også her). Han er ikke særlig imponert over innholdet i boka:

Has physics done away with God? A newly release book by Stephen Hawking and Leonard Mlodinow says, “Yes.”

What is a Jewish or Christian believer to make of this? Is the Creator now out of a job? The short answer is (unsurprisingly) no: the ideas propounded in Hawking’s book constitute no threat whatever to the Jewish and Christian doctrine of Creation.

The idea that Hawking is now touting is not new—in fact, within the fast-moving world of modern physics it is fairly old. My first introduction to it was reading a very elegant theoretical paper entitled “Creation of Universes from Nothing,” written in 1982 by the noted cosmologist Alexander Vilenkin, who argued that our universe might have arisen by a “quantum fluctuation.”

This idea is sometimes referred to as the quantum creation of the universe. There are different variants, but the basic idea is well-known among particle physicists and cosmologists.

Right up front, it must be noted that this idea is extremely speculative, has not yet been formulated in a mathematically rigorous way, and is unable at this point to make any testable predictions. Indeed, it is very hard to imagine how it could ever be tested. …

Og Barr avslutter sitt innlegg slik:

…. Physics scenarios and theories are merely mathematical stories. They may be fictional or describe some reality. And just as the words of a book by themselves can’t tell you whether it’s fact or fiction—let alone have the power to make the world they describe real—so with the equations of a physics scenario. As Hawking once understood, equations may turn out to be an accurate description of some reality, but cannot not confer reality on the things they describe.

What Hawking called in his previous book the “usual approach of science” is in fact the only genuinely scientific approach. From the time Hawking wrote that earlier book until now, nothing has changed in this regard: theories of physics are still “just sets of rules and equations.”

There are two answers to the question: “Why does anything exist rather than nothing at all?” The atheist answers, “There is no explanation.” The theist replies, God. An intelligent case can be made for either answer. But to say that the laws of physics alone answer it is the purest nonsense—as Hawking himself once realized.

Vi har lest i mange aviser den siste tida om ei ny bok av Stephen Hawking, som ganske kontant avviser at Gud eksisterer – bl.a. i VG og Vårt Land. Bjørn Are Davidsen skriver informativt om denne boka, som ikke er særlig ny, men nesten identisk med ei bok av samme forfatter på 80-tallet:

… Ettersom Hawkins sa omtrent det samme i sin forrige bok, er det noe uventet å høre at han ikke sa omtrent det samme i sin forrige bok. Da jeg skrev kronikk om den i Dagbladet på 80-tallet var mitt poeng forøvrig at Hawkings tanke om at en endelig helhetsteori ville gjøre Gud unødvendig, forutsatte at Gud var plassert som en del av naturen, som en fysisk forklaring.

Ja, Gud er unødvendig i fysiske formler, siden Gud ikke er en del av fysikken.

Det sier imidlertid null om Guds eksistens. Det kan nok forklare hvorfor det ikke er veldig enkelt å finne dette i noe gudsargument i filosofien, verken før eller nå. …

Les gjerne mer om dette på Dekodet-bloggen – siden Bjørn Are er dyktig og også har tålmodighet til å lese grundig gjennom, og argumentere like grundig mot ulike angrep på gudstro og kristendom (mens jeg selv ikke har denne typen tålmodighet).