sep 222019
 

Den tyske (katolsk) bispekonferansen har visst helt egne / sære /radikale planer for en synode av biskoper og legfolk som skal kunne foreta bindende avgjørelser i viktige spørsmål (også teologiske?) for Kirken. Man kan lese om dette bl.a. her. Nå har en kjent tyske teolog satt foten ned og protestert ganske tydelig, skriver Catholic News Agency. De skriver bl.a.:

A member of the International Theological Commission has announced that she is no longer available to participate in the “binding synodal path” undertaken by the bishops’ conference of Germany.

Marianne Schlosser, a member of the International Theological Commission, cited concerns over both the approach and methodology of the “synodal path” when she announced that she could no longer participate.

Schlosser, a professor of theology at the University of Vienna and the recipient of the 2018 Ratzinger Prize, was invited to take part in the Synodal Way’s forum “on women in ecclesial roles and offices” as an expert.

Saying she could not identify with the intermediate report of the preparatory group, Schlosser raised a number of issues, in particular identifying a “fixation on ordination” of women.

This “fixation” was neither theologically and historically nor pastorally and spiritually justified, she told news agency KNA. The Catholic Church teaches that it has no authority to admit women to priestly ordination.

Schlosser said the discussion about ordination had “been conducted for so long,” all arguments had been exchanged and were on the table.

Since it was “not a disciplinary question,” the topic “could not be negotiated in a synodal forum with mixed members”, i.e. between bishops and laity, she said. …

sep 142019
 

Jeg hadde faktisk ikke hørt om dette tidligere; at man i domkirken i Milano en nagle fra Jesu kors, som erkebiskopen selv henter ned fra det faste tilholdsstedet 40 meter oppe på apsisveggen hvert år 14. september. Men i år leste jeg om det hos New Liturgical Movement, bl.a.:

As one might imagine, the cathedral of Milan, the largest cathedral in Italy and the mother church of one of the largest dioceses in the world, boasts a very impressive collection of relics. Chief among these is the Holy Nail, one of the nails of Our Lord’s Crucifixion, found by St Helena when she discovered the relics of the True Cross in Jerusalem. According to an old tradition, attested by St Ambrose in his funeral oration for the Emperor Theodosius, the holy empress sent one of the nails to her son Constantine, who had it bent into a bridle for his horse. This was then passed on to his son Constantius, who made his capital at Milan, and by him to his successors, until Theodosius consigned it to St Ambrose at the very end of the fourth century.

The reliquary containing the Holy Nail is normally kept in a tabernacle at the very back of the Duomo’s apse, and almost at the ceiling, forty meters above the floor. Its place is marked with a red light which burns before it continually, but the tabernacle itself is often difficult to see when the church is dark. However, each year the reliquary is brought down on Sept. 14, at Vespers of the Exaltation of the Cross, and left for a week in the main sanctuary of the cathedral for the veneration of the faithful. …

aug 022019
 

Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.

Artikkelen åpner slik:

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …

Og den avsluttes på denne måten:

… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

Les gjerne hele artikkelen her.

jul 252019
 

Jeg undret meg ganske mye da vi etter 29. juni i år hørte at pave Frans (uten videre, uten konsultasjoner e.l.) hadde gitt viktige relikvier av apostelen Peter til kirken i Konstantinopel, og i dag skriver Fr. Raymond de Souza om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The decision to send the relics of St Peter from the private chapel of the papal apartment to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople is still in need of explanation. The manner in which it was done remains inexplicable.

On June 29, the feast of Ss Peter and Paul, Pope Francis gave to the delegation representing Bartholomew, the primus inter pares of the Orthodox Church, a reliquary containing nine bone fragments of Peter the Apostle. While the majority of Peter’s relics are under the high altar of St Peter’s Basilica, St Paul VI had taken the fragments to be kept in the private chapel of the papal apartment, a source of comfort, strength and intercession for Peter’s successors. Upon consigning the relics to the Orthodox delegation for conveyance to Constantinople, Pope Francis told the archbishops that the idea had occurred to him the previous evening.

“I no longer live in the Apostolic Palace, I never use this chapel, I never serve the Holy Mass here, and we have St Peter’s relics in the basilica itself, so it will be better if they will be kept in Constantinople,” Pope Francis said. “This is my gift to the Church of Constantinople. Please take this reliquary and give it to my brother Patriarch Bartholomew.”

A month later, and still there has been no full explanation for the decision. Peter’s relics have no connection whatsoever to Constantinople. Indeed, when the Roman emperor moved the capital eastward, Peter’s successors stubbornly refused to decamp from the city of Peter’s martyrdom.

The rationale that the relics were languishing in the unused papal apartment is not sufficient to transfer them to Constantinople. They could have been moved to the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Holy Father does pray. …

jul 202019
 

Flere har i sommer kritisert arbeidsdokumentet for høstens Amazonas-synode, og kardinal Müller er vel den som har kommet med den mest solide og kritiske vurderingen. Slik skriver The Catholic Register:

Cardinal Müller releases statement criticizing Amazon synod document

If in the Instrumentum laboris of the Amazon synod, “a certain territory is being declared to be a ‘particular source of God’s Revelation,’ then one has to state that this is a false teaching,” the German cardinal said.

“For 2,000 years, the Catholic Church has infallibly taught that Holy Scripture and Apostolic Tradition are the only sources of Revelation and that no further Revelation can be added in the course of history,” he clarified.

Müller’s analysis was simultaneously provided to CNA’s sister agency CNA Deutsch and several other news outlets, July 16. The working document for the special assembly of the Synod of Bishops for the Pan-Amazonian region, which will take place in October, was published June 17.

In his seven-page response, Müller said he believes in the goodwill and intention to promote the Catholic faith of those who prepared the Instrumentum laboris, but underlined what he sees as weaknesses in both form and content. ….

Hele teksten til kardinal Müller kan leses her.

jul 092019
 

Jeg blei intervjua av NRK for noen uker siden om den kommende Synoden i Roma om Kirkens arbeid i Amazonas. Jeg var ikke veldig fornøyd med det som ble skrevet – og jeg valgte å tone ned at synoden kan bli nokså kontroversiell – men her er noe av det.

Biskopar i Amazonas-området skal møtast i oktober for å diskutere behova dei har, melder nyheitsbyrået AP.

Eit av temaa dei vil sjå nærmare på, er om den katolske kyrkja skal tillate å ordinere menn som allereie er gifte til å bli prestar.

– Diskusjonen gjeld berre for gifte menn over 35 år og som bur i avsidesliggande deler av Amazonas. Dette diskuterest ikkje på brei front i den katolske kyrkja, seier Oddvar Moi, som er katolsk sjukehusprest i Oslo. …

Moi var opphavleg luthersk prest, men konverterte i 1994 til den katolske kyrkja. Han var første person i landet som fekk tillating til å bli ordinert, sjølv om han allereie var gift.

– Eg måtte søke paven om dispensasjon, seier han.

– Kva synest du om at Vatikanet nå opnar opp for ein debatt rundt sølibatkravet?

– Då eg blei katolsk prest og var gift, var det eit klart unntak. Det same er det for prestane i Amazonas. Eg er ganske nøytral til det.

– Kva trur du verknaden av ei oppmjuking vil vere?

– Om dette blir vedtatt om få år, må vi sjå om det faktisk er mange som ønsker å bli ordinert som gifte prestar i desse områda. Så må vi sjå om det funkar.

jun 262019
 

Jeg jobber nå med revideringen av det norske (katolske) missalet (mer om det her), og undersøkte i den forbindelse hva som har skjedd i Sverige. En nokså grundig artikkel om dette arbeidet kan leses her, og jeg tar med et utdrag av artikkelen: (Jeg la også merke til at svenskene ikke hadde revidert noen av de gamle bønnene og prefasjonene fra sin noe friere oversatte 1987-utgave – se uthevet tekst under.)

År 2013 tar Stockholms katolska stift (och svensktalande katoliker i Finland) nya liturgiska böcker i bruk: en ny version av mässans ordning, samt fjärde upplagan av Cecilia. Katolsk gudstjänstbok. Syftet är att ytterligare förverkliga Andra Vatikankonciliets vision av en levande och livgivande liturgi. …

I Stockholms katolska stift framställde på 1970-talet den nyinrättade Katolska liturgiska nämnden (KLN), under ledning av jesuitpater Paul Schmidt och benediktinpater Andreas Rask, de första översättningarna av mässans fasta och varierande delar samt de viktigaste sakramenten i stencilerade provupplagor. Arbetet ledde fram till den första officiella upplagan av missalet (med Anders Ekenberg som huvudredaktör och upphov till recitationsmelodierna, och med Anders Piltz som huvudansvarig för orationerna). Altarboken, Missale enligt påven Paulus VI:s apostoliska konstitution Missale Romanum av den 3 april 1969, approberades av Rom 1987, och dess mässordning ingår i Cecilia. Katolsk psalmbok, tredje, fullständigt omarbetade upplagan med ekumenisk psalmboksdel, utgiven samma år. …. KLN utgav 1989 en tämligen fullständig folkmässbok, Mässbok. Mässans ordning och böner samt läsningarna för sön- och helgdagar, som täckte de flesta behov och i nödfall kunde användas som altarbok.

Dessa upplagor av mässböckerna och Cecilia är sedan 1990-talet omöjliga att få tag i, inte ens antikvariskt. … Samtidigt har det katolska helgonåret berikats med åtskilliga nya firningsdagar. Två nya upplagor av Missale Romanum har utkommit, inklusive sex nya eukaristiböner, en rad nya orationer samt en ny, mer detaljerad introduktion.

Men framför allt: nya och striktare principer för liturgisk översättning utfärdades av den romerska Gudstjänstkongregationen 2001 i instruktionen Liturgiam authenticam, som syftar till att göra den romerska mässriten så likartad som möjligt på världens många språk. Katoliken skall känna igen sig överallt i världen. Man hade nu frångått Comme le prévoit och insisterade på större trohet mot latinet: inte bara substansen skulle återges, utan helst också enskilda begrepp och originalsyntax. Denna oväntade dagorder blev på många håll en kalldusch. Den tyskspråkiga liturgikommissionen begärde sitt avsked. Efter stor turbulens togs ett engelskspråkigt missale i bruk i advent 2010, efter direkt ingripande från Rom.

I detta nya läge visade det sig omöjligt att i Sverige trycka om de befintliga gudstjänstböckerna. KLN fick i uppdrag att framställa ett nytt altarmissale och en fjärde upplaga av Cecilia, med underrubriken Katolsk gudstjänstbok. Den skulle innehålla också bibelläsningarna för kyrkoåret, kärntexterna i de övriga sakramenten samt en kortfattad bönbok för enskilt bruk. Ett så gott som tryckfärdigt manus förelåg 2005, då oanade komplikationer tillstötte, när Liturgiam authenticam skulle implementeras. Dessa problem måste först lösas.

Detta gällde även bibelöversättningen. Instruktionen hade utkommit femton månader efter publiceringen av den svenska Bibel 2000, och kanoniska lagen förpliktar de liturgiska kommissionerna att rätta sig efter de romerska riktlinjerna. Dessa säger att bibeltexterna i liturgin hämtas ur en översättning gjord från Bibelns grundspråk enligt etablerade exegetiska principer och utifrån de vetenskapliga standardutgåvorna. Men där valet av läsart eller tolkning inte är självklart eller där grundtexten är korrupt (vilket är fallet på åtskilliga ställen, särskilt i GT) skall man konsultera den officiella latinska översättningen av Bibeln, Nova vulgata bibliorum sacrorum editio, andra upplagan 1998 (andra tryckningen 2005). Denna latinska utgåva bygger på nutida exegetisk konsensus, respekterar bibellatinets syntaktiska egenheter (traditionen från Hieronymus) och är öppen för liturgins och förkunnelsens kristologiska tolkning av GT. Den nya Vulgata skall dock inte användas som grundtext utan betraktas som vetenskapligt och teologihistoriskt hjälpmedel. Man behöver aldrig av konfessionella skäl välja andra översättningar än vad exegeterna normalt anser vara originalmeningen. Däremot skall man i möjligaste mån bibehålla bibliska idiom (av typ kött, själ, vandra, etc.), antropomorfa metaforer för Gud (arm, mun, ande, etc.), vara öppen för kristologisk läsning och slå vakt om kontinuiteten mellan NT och nutida kristet liv (grekiskans ekklesía skall återges kyrka, etc.). Det bör alltså heta ”Ordet blev kött” (Joh 1:14) och inget annat, enligt instruktionen. Det är förkunnarens, inte översättarens, sak att förklara vad ”kött” betyder i sammanhanget, enligt detta resonemang.

Det svenska missalet fick alltså i grunden omarbetas efter nya principer. I juni 2007 förhandlade KLN (Ekenberg, Piltz) i Rom med Gudstjänstkongregationen (Ward, Hünseler). Vi ålades att tillämpa Liturgiam authenticam strikt. Dock fick vi tillstånd att på nytt trycka de cirka 1 600 orationerna och de 81 prefationerna i samma version som 1987, alltså översatta enligt dittills rådande principer. Man ställde i Rom frågan om upphovsrätten till bibeltexten utgjorde en komplikation i Sverige, så som fallet varit på några andra ställen i världen (där man löst problemet genom en Catholic Version av en etablerad standardöversättning). Vi svarade att vi var medvetna om problemet men hoppades att det inte skulle visa sig oöverstigligt.

Efter åtskilliga turer och ett omfattande, bortkastat (men bildande!) merarbete visade det sig omöjligt att finna en lösning som tillfredsställer såväl Gudstjänstkongregationen som Svenska Bibelsällskapet, innehavaren av upphovsrätten till Bibel 2000. Det är i nuläget orealistiskt att hoppas på acceptans för en genomarbetad katolsk version av Bibel 2000; Svenska Bibelsällskapet har tidigare sagt nej till en judisk bearbetning av GT. Till slut fick stiftet romersk dispens från instruktionen vad beträffar bibeltexterna ”tills en lösning nås”. Bibelläsningar tas därför inte med i nya Cecilia, endast uppgifter i sifferform med innehållsrubriker av typen ”Det kommande fridsriket”, ”Den förlorade sonen”, etc. Ingångs- och kommunionantifoner samt dagens tre orationer återges dock fullständigt.

En enkät bland landets katolska församlingar 2001–2002 visade att ungefär hälften av den ekumeniska psalmboksdelen användes men att sånger saknades för viktiga gudstjänsttillfällen: Herrens dop, förra hälften av fastetiden (som inte är en passionstid utan betonar dopets förpliktelser och trons kamp), Kristi kropps och blods högtid med dess andakter och processioner, Jesu hjärta, de många Mariadagarna, Josef, Korsets upphöjelse, Alla själar, för att nämna de viktigaste. Den musikaliska svårighetsgraden i 1987 års Cecilia var ibland för hög. Vad sjunger man på Johannes döparens dag (och på hans martyrium 29 augusti), om man inte vill höra sommarpsalmerna än en gång? Det fanns för många osångbara melodier, menade man: utomordentliga texter har förblivit oanvända på grund av alltför motsträviga melodier. …

jun 182019
 

I menighetsbladet for St. Franciskus i Arendal leste jeg nylig en artikkel om hva pastor van der Burg hadde skrevet til de troende i Arendal da han forlot byen i 1973 (han hadde kommet dit fra Stavanger i 1956). Ingressen til van der Burgs hilsen kan man lese om man forstørrer bildet over, og her er hilsenen til menigheten:

Kjære Arendal menighet

Når jeg nå snart skal forlate dere, føler jeg behov for å sende noen ord til avskjed, et personlig brev til hver og enkelt av dere. Jeg takker for den velvilje, overbærenhet og hjelp dere i alle årene har vist meg. Med Sankt Paulus tør jeg si at «jeg bærer dere i mitt hjerte» (Filip 1,7)., og min inderlige bønn er at «all nådes Gud må dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere» (1. Pet 5,10), så vi en gang kan møtes hos ham etter å «ha stridd den gode strid» (2. Tim 4,7).

Mine tanker går særlig til ungdommen i menigheten. Gid jeg liksom Johannes kunne si om dere alle «Jeg skriver til dere, unge, fordi dere er sterke og Guds ord blir i dere og dere har seiret over den onde. Sett ikke deres kjærlighet til verden, heller ikke til de ting som er i verden. Den som elsker verden, i ham bor ikke Faderens kjærlighet. For alt det som verden byr — alt det som legemet kan begjære og øynene finne behag i, all den tomme glans i dette liv — det er ikke av Faderen, men av verden. Men verden forgår og dens lyst. Han derimot som gjør Guds vilje, blir stående til evig tid» (1 Joh, 2,14.17).

En stor smerte er det for meg at noen av dere sjeldent eller aldri mer tar del i våre gudstjenester. Å svikte den hl. Messe er å svikte Jesus som kommer på alteret for å ofre seg for oss og med oss. Selvfølgelig er det ikke nok å gå i kirken. Likevel må enhver kunne forstå at det ville føre til kirkens undergang derom det ikke varen alvorlig plikt å ta del i søndagsmessen. Uten denne plikt ville forsømmelsene bli hyppigere og hyppigere. Guds ord ville ikke mer bli hørt, sakramentene ville ikke bli mottatt, det kirkelige bånd mellom de troende ville mer og mer bli oppløst, prestemange¬len bli større og større (fordi ingen ønsker å bli prest for tomme benker), og etter hvert ville hele kristendommen gå til grunne. Kirken og gudstjenester kan ikke skilles.
Kjære ungdom, vær sterke, la Guds ord bli i dere. Dere er menighetens fremtid. Når ungdommen svikter, er kirkens arbeid for en stor del forgjeves. La dere ikke bedra av verden. Livet er kort, kortere enn dere forestiller dere, og verden forgår med dens lyst. En god ungdom vil gjerne kjempe for det gode. Men hva er skjønnere enn å kjempe for Guds rike? Vi håper at biskopen også i fremtiden har prester nok for sine menigheter. Men meget avhenger av ungdommens hjelp og trofasthet om en prest kan arbeide med begeistring.

Noe av det som ligger meg meget på hjertet, er vår skole. Med Vatikankonsilet må vi holde fast ved at «den katolske skole også i den moderne verden har bevart sin avgjørende betydning» (Om den kristne oppdragelse nr.8). Dette gjelder også — og ikke minst i våre diasporamenigheter. Om behovet for øyeblikket ikke er så stor, må vi tenke på fremtiden. Vår skole er god, lokalene og det kostbare undervisningsmaterialet er godt. Skal vi la alt bare ligge ubrukt? Jeg er sikker på at pastor Littlewood helhjertet vil gå inn forskolen. Han er selv utdannet skolelærer og vil foruten engelsk kunne undervise noen andre fag, hvis det trengs. Vatikankonsilet minner de katolske foreldre om «deres plikt til å betro dere barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, og til å støtte dem etter evne». Noen ekstra ofre vil det nok alltid være forbundet med å ha sine barn på en katolsk skole (f. eks. en lengre vei). Men «det hellige konsil formaner inntrengende prestene og de troende til ikke å vike for noe offer, når det gjelder hjelp til katolske skoler. Heldigvis gir staten nå bidrag til private skoler. Men denne støtte blir vi berøvet for hvert barn som foreldrene holder borte fra vår skole.

Men hensyn til de ikke-katolske barn på vår skole, er jeg overbevist om at vi derved gjør et nyttig økumenisk arbeid. Våre katolske barn tar ingen skade av det. Vatikankonsilet sier om dette» Kirken anser likeledes de skoler for meget verdifulle, som blir opprettet i de unge kirker, og som også frekventeres av ikke-katolske elever».

En ting må man være klar over dersom vår skole blir nedlagt og menigheten vokser, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å gi våre barn tilstrekkelig religionsundervisning. Inntil nå har skolepersonalet hjulpet med til religionsundervisningen også av de barn som ikke går på vår skole. Også i andre menigheter hjelper noen søstre med i religionsundervisningen. Men vi har ikke medhjelpere utenom våre skolesøstre, og disse kommer sikkert til å reise om vår skole blir nedlagt. For en prest alene blir det vanskeligere og vanskeligere, også fordi det oftere vil bli nødvendig å undervise barna hjemme på grunn av lange avstander. Noen foreldre tror at presten ganske enkelt kan samle barna til noen fastsatte timer. Men så enkelt er det ikke. De forskjellige busstider og forholdene i hjemmene gjør at fremmøtet blir meget uregelmessig. Stadig på nytt må man gjenta det behandlede for dem som var fraværende forrige gang. Hvis undervisningen skal være effektiv, må den den gis i ganske små grupper.

Kjære Arendal menighet, vær stolt av deres skole og kjemp for den. Gi meg denne forsikring som deres avskjedsgave.

Hjertelig hilsen
Deres hengivne i Kristus, p. Johannes van der Burg.

jun 032019
 

Jeg kjøpte denne boka for en måneds tid siden – den er skrevet av Yves Chiron og utgitt på fransk i 2016, utgitt på engelsk mot slutten av fjoråret – og jeg har nå lest den ferdig. Boka var ganske interessant, men den sa mer om liturgiarbeidet før og etter konsilet enn den gjorde om Bugnini – men det er nok riktig at det Bugnini gjorde er viktigere enn hans person. Man kan lese en lang anmeldelse av boka på Catholic World Report.

Jeg la spesielt merke til et sitat på s. 94, der det viser seg at erkebiskop Lefebvre var enda mer positiv til forandringer og bruk av morsmålet i den første del av messen enn jeg hadde trodd:

The final text of the Constitution on the Liturgy was voted in by the near-unanimity of the Council Fathers. Even Archbishop Lefebvre, who was to become a determined opponent of the Second Vatican Council and the great defender of the «perennial Mass,» voted for the text. Although he soon regretted «unforeseen and infelicitous results,» at the time he recognized that a reform of the liturgy was necessary, including in the Mass:

There was something to reform and to rediscover. Clearly, the first part of the Mass, which is intended to instruct the faithful and for them to express their faith, needed to reach those ends in a clearer and so to speak more intelligible manner. In my humble opinion, two such reforms seemed useful: first the rites of that first part and also a few translations into the vernacular.

The priest coming nearer to the faithful; communicating with them; praying and singing with them and therefore standing at the pulpit; saying the Collect, the Epistle, and the Gospel in their language; the priest singing in the divine traditional melodies the Kyrie, the Gloria, the creed with the faithful: these are so many good reforms that give back to that part of the Mass its true finality. 26

(Footnote 26. Marcel Lefebvre, «Perspectives conciliaires entre la 3e et la 4e session,» Itinéraires 95 (July—August 1965): 78-79.)

jun 022019
 

Catholic Herald skriver bl.a. dette om pave Frans’ besøk i Romania:

In a meeting with Patriarch Daniel and the Synod of the Romanian Orthodox Church in Bucharest, Pope Francis highlighted how Catholics and Orthodox suffered together under Romania’s former Communist regime.

During his three-day trip to Romania, Pope Francis will beatify seven Greek-Catholic bishops of Romania who were killed by the Communists between 1950 and 1970.

“The bonds of faith that unite us go back to the Apostles, the witnesses of the risen Jesus, and in particular to the bond between Peter and Andrew, who according to tradition brought the faith to these lands. Blood brothers, they were also in an exceptional way brothers in shedding their blood for the Lord,” Francis said in the Palace of the Patriarchate.

“They remind us that there exists a fraternity of blood that precedes us and that, as a silent and life-giving stream flowing down the centuries, has never ceased to nourish and sustain us on our journey,” he said.

Pope Francis’ trip to Romania marks the 20th anniversary of the first papal trip to Romania by St. John Paul II in 1999. …

mai 292019
 

På katolsk.no kan vi lese en interessant artikkel om Det pavelige akademi for samfunnsvitenskaps plenumsmøte i mai. Janne Haaland Matlary er med der, og hun holdt et av foredragene på møtet, som artikkelen referer en del ting fra:

Du holdt selv innlegg med tittelen: «The Nation-State between the Scylla of Populism and the Charybdis of Identity Politics», altså: Nasjonalstaten mellom sjømonstrene Skyllas populisme og Kharybdis’ identitetspolitikk. Hvorfor bruker du dette bildet?

Det er fordi begge ødelegger demokratiet: populisme definert som demagogisk metode forenkler politikkens innhold og gjør den til et spørsmål om såkalt folk versus såkalt elite, og eliten antas å være korrupt og maktglad, mens folket alltid vet best. Slik er det ikke. Populisme finnes på både venstre og høyresiden, tenk på Hugo Chavez og Donald Trump som eksempler. Folk blir forført, kan man si, men de sakene som opptar folk, er reelle nok: arbeidsplasser under globalisering, nasjonalt fellesskap som trues av globalisering og av ukontrollert migrasjon. Den andre problematikken er det typisk vestlige: Gruppene erstatter likheten blant borgerne, og gruppene krever rettigheter og egen status – bare kvinner kan delta i abortdebatten, fordi den presumptivt bare angår kvinner; kun svarte kan mene noe om svarte, etc., sier professor Matlary og legger til:

Menneskets felles natur er ikke lenger basisen for borgerskap og stemmerett – altså demokratiets likhetsideal – men det motsatte. Dette fører til minoritetstyranni, enhver gruppe er krenket ut fra subjektive premisser og ingen utenfor gruppen tør ytre seg kritisk om den.

Matlary er uroet over at det nasjonale fellesskap erstattes av grupper ….

Les videre her.

mai 222019
 

Vårt Land hadde i dag en lang og interessant artikkel om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg tar med noen utdrag derfra:

Når Sigrid Undset flytter inn på Bjerkebæk Lillehammer i 1919, skriver hun om hvordan litteraturen de seneste årene speiler «et omslag i det alminnelige på tenkesett». For første gang er hun i ferd med å bevege seg over blant de troende. Hun har virkelig «været skraasikker paa at vi mennesker hadde æren av å ha skapt Gud som et idealbilde», men det er hun ikke så sikker på lenger.

I lengre tid har det nærmest vært upassende å snakke om menneskets sjel, som en form for bluferdighet. Nå ser hun en «trang» til å snakke om sjelen og at «mennesker har en fundamental trang til religion i bredeste forstand».

Den høsten og vinteren setter hun seg ned og skriver på det store middelalderverket om Kristin Lavransdatter og hun sender Kristin i forveien, inn i den katolske troen hun selv er i ferd med å nærme seg. … Med fortellingen om Kristin Lavransdatters liv på 1300-tallet hadde hun satt seg fore å si noe vesentlig om menneskenes hjerter i middelalderens Norge, og hvilken betydning de kristne idealene hadde i menneskenes liv. Som en del av nasjonsbyggingen var interessen stor for både sagaene og høymiddelalderen, ikke minst overgangen fra hedensk til kristen tid. Hvilken innflytelse hadde kulturstrømninger fra Europa og fra pavekirken i Roma på Norge i denne perioden?

… Samtidig var pavekirken i ferd med å få en helt spesiell betydning i hennes eget liv. Mens hun saumfarer kristningen av Norge, kristner hun også seg selv. … … På Allehelgensdag 1. november 1924 knelte Sigrid Undset foran alteret i St. Torfinns kapell. Hun bekjente seg til helgendyrkelsen og ærefrykt for de helliges bilder, at hun trodde på skjærsilden, de dødes oppstandelse og det evige liv. Tre og et halvt år senere, på festdagen for den hellige Thomas Aquinas, 7. mars, trådte hun inn i Dominikanerordenen. Nøyaktig ett år senere avla hun løfte om å leve etter tredjeordenens regel resten av sitt liv. Da var Sigrid Undset 46 år.

Innerst i det som var soverommet til Sigrid Undset i Dalsegstua på Bjerkebæk står Thomas Aquinas, Summa Theologica, i engelsk oversettelse. De tykke røde bindene fyller til sammen en hel hyllemeter i bokhyllene hennes. Hun har ikke bare skaffet seg hans hovedverk for å ha det i bokhylla, hun har studert bøkene nøye, streket under tekstpassasjer med gråblyant, gjort notater i bøkene og lagt inn bokmerker med kommentarer.

I Kristin Lavransdatter er det mange spor etter hennes studier både i Augustins og Thomas Aquinas’ verker. Hos disse to fant Sigrid Undset teologis forankring for de innsiktene hun selv hadde funnet i sagaene, folkevisene og middelalderballadene. …

… Selv om Undset ikke døde før 1949, overlevde ikke den skjønnlitterære forfatteren krigen. På litt over et år hadde hun mistet moren, datteren Maren Charlotte og den eldste sønnen Anders, som falt ved Segalstad bru en av krigens første dager. Tyskerne inntok Bjerkebæk.

… Den siste boka Sigrid Undset skrev var en studie av Caterina av Siena, om den visjonære farverdatteren som på 1300¬tallet gikk sterkt i rette med kirkens og pavens verdsliggjøring og arbeide for viktige kirkelige reformer. Boken utkom første i 1951 – to år etter Undsets død.

mai 182019
 

Pave emeritus Benedikt XVI offentliggjorde i april en ganske kort tekst der han opplyste verdens biskoper (og andre) om hva han mener hovedårsaken til de seksuelle overgrepene som skjer i Kirken er. LES OM DET HER. Teksten var tenkt utdelt til biskopene før de møttes til rådslagning om dette spørsmålet i Vatikanet i februar i år, men ble ikke delt ut til dem. Nylig (14/5) tok kardinal Robert Sarah opp denne tråden på en litt overraskende måte (LES OM DET HER):

Cardinal Robert Sarah took everyone by surprise on the evening of May 14 in Rome, in the auditorium of the cultural center of the church of St. Louis of the French, when everyone was expecting him to present his latest book, entitled “Le soir approche et déjà le jour baisse,” on the Church’s crisis of faith and the decline of the West.

Because instead, the cardinal said right away, “this evening I will not talk about this book at all.” And the reason – he explained – is that “the fundamental ideas that I develop in it were illustrated, presented, and demonstrated brilliantly last April by Pope Benedict XVI in the ‘notes’ that he had composed in view of the summit of the presidents of the episcopal conferences on sexual abuse convened in Rome by Pope Francis from February 21 to 24.”

Cardinal Sarah continued: “His reflection has revealed itself to be a true source of light in the night of faith that touches the whole Church. It has prompted reactions that at times have bordered on intellectual hysteria. I have felt personally struck by the wretchedness and coarseness of several comments. We must be convinced that once again the theologian Ratzinger, whose stature is that of a true father and doctor of the Church, has seen correctly and has touched the deepest heart of the Church’s crisis.

“I would therefore like us this evening to allow ourselves to be enlightened by this demanding and luminous thought of his. How could we summarize the thesis of Benedict XVI? Allow me to simply cite him: ‘Why has pedophilia reached such proportions? In the final analysis, the reason is the absence of God.’ This is the architectonic principle of the entire reflection of the pope emeritus. This is the conclusion of his long argumentation. This must be the starting point of every investigation of the scandal of sexual abuse committed by priests, in order to propose an effective solution.

“The crisis of pedophilia in the Church, the scandalous and distressing multiplication of abuse has one and only one ultimate cause: the absence of God. Benedict XVI summarizes it in another formula that is also clear. I quote: ‘It is only where faith no longer determines the actions of man that such crimes are possible.’

“The theological genius of Joseph Ratzinger here touches not only upon his experience as pastor of souls and as bishop, as father of his priests, but also upon his personal, spiritual, and mystical experience. He goes back to the fundamental cause, he allows us to understand what the only way can be for getting out of the frightening and humiliating scandal of pedophilia. The crisis of sexual abuse is the symptom of a deeper crisis: the crisis of faith, the crisis of the sense of God.” …

apr 212019
 

Jeg tenkte på dette bildet (som vi så i Paris i 2007) da vi hørte diakonen synge evagngeliet i messen i dag.

Evangelium Joh 20,1-9
Han måtte stå opp fra de døde
☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Johannes

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»

Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg frem og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.

Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Frem til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.

Slik lyder Herrens ord.

apr 162019
 

Pave Benedikt fyller 92 år i dag, og er ganske skrøpelig, men fortsatt klar i hodet. Les om ham på Wikipedia – på engelsk og norsk. Mange skriver om ham i dag, bl.a. Rome Reports, som også viser en kort video. De skriver bl.a.:

Pope emeritus Benedict XVI turns 92 today. Pope Francis visited him on the eve of his birthday, with the Vatican publishing a photo from the visit.

Benedict XVI’s day will be spent in private celebration. It is unknown if he will raise a pint of beer, as he has in previous years, or if his brother Georg will come in town to celebrate with him. …

… This year, his birthday is overshadowed by the fire in Notre Dame Cathedral in Paris. In 2008, the pope emeritus spoke to young people from inside the cathedral, while commemorating the 150th anniversary of the Blessed Virgin at Lourdes.

Bildet under viser pave Benedikt i Notre-Dame de Paris.

apr 082019
 

I dag, mandag etter femte søndag i fasten, leser man i alle katolske kirker den svært lange og spennende tekstene om Susanna, som nesten mistet livet etter å ha blitt løyet om og anklaget av to menn – men så ble reddet av Daniel. Teksten er fra Daniels bok 13,1-9.15-17.19-30.33-62 – som er en del av det apokryfe tillegget til Daniel, or derfor ikke så veldig godt kjent. Her er hele teksten i Bibelselskapets nye utgave fra 2018:

Lesning fra profeten Daniels bok

I de dager bodde det i Babylon en mann som het Joakim. Han tok seg en kone som het Susanna og var datter av Hilkia. Hun var svært vakker, og hun fryktet Herren. Foreldrene hennes var rettskafne, og de hadde lært opp datteren sin etter Moseloven. Joakim var svært rik og hadde en hage ved huset sitt. Jødene pleide å komme sammen hos ham, for han var den mest respekterte av dem alle.

I det året som det her er snakk om, var to av folkets eldste blitt utnevnt til dommere. Det var om dem Herskeren sa: «Lovløshet kom fra Babylon, fra eldste som var dommere og skulle lede folket.» Disse to var stadig i Joakims hus, og alle som hadde en sak å føre, kom til dem. Midt på dagen, når folk gikk sin vei, skjedde det ofte at Susanna gikk inn i hagen til mannen sin og vandret omkring der. De to eldste så hver dag at hun gikk inn og vandret i hagen, og de ble grepet av begjær etter henne. De lot tankene komme på avveier og vendte øynene bort, så de ikke så opp mot himmelen eller husket hva en rettferdig dom er.

Mens de fulgte nøye med for å finne en passende dag, skjedde det at Susanna kom ut i hagen, slik som de to foregående dagene, bare i følge med to tjenestejenter. Hun fikk lyst til å bade i hagen, for det var svært varmt. Det var ingen der unntatt de to eldste, som hadde gjemt seg og lurte på henne. Susanna sa til tjenestejentene: «Hent olje og salve til meg, og steng portene inn til hagen, så jeg kan bade.»

Så snart tjenestejentene var gått ut, kom de to eldste frem og løp bort til henne. De sa: «Se, portene til hagen er stengt, det er ingen som ser oss, og vi brenner av begjær etter deg. Så kom og ligg med oss! Hvis ikke vitner vi mot deg og sier at det var en ung mann hos deg, og at det var derfor du sendte tjenestejentene bort.»

Da sukket Susanna dypt og sa: «Jeg har ingen utvei. For om jeg gjør dette, betyr det døden for meg, og dersom jeg nekter, er jeg i deres hender. Men det er bedre for meg at jeg ikke gjør det, om jeg så faller i deres hender, enn at jeg synder foran Herrens ansikt.» Og Susanna satte i et høyt skrik, men også de to eldste ropte høyt og overdøvet henne. Den ene løp bort og åpnet portene til hagen.

Da de som var inne i huset, hørte ropene fra hagen, løp de inn gjennom sideporten for å se hva som hadde hendt henne. Men da de eldste hadde fortalt sin historie, ble tjenerne svært skamfulle, for noe slikt var aldri før blitt sagt om Susanna.

Dagen etter kom folket sammen hos Joakim, mannen hennes. Da kom de to eldste, med sinnet fylt av onde planer om å få drept Susanna. De sa foran hele folket: «Send bud på Susanna, Hilkias datter, hun er kona til Joakim.» Så sendte de bud etter henne. Hun kom sammen med foreldrene sine, barna sine og alle slektningene. Men de som var med henne og alle som så henne, de gråt.

De to eldste sto nå frem foran folket og la hendene på hodet hennes. Susanna så gråtende opp mot himmelen, for i hjertet stolte hun på Herren. De eldste sa: «Mens vi gikk alene omkring i hagen, kom denne kvinnen inn sammen med to slavejenter. Hun stengte portene til hagen og sendte jentene bort. En ung mann som hadde ligget skjult, kom bort til henne og la seg ned sammen med henne. Vi var i et hjørne av hagen, men da vi så dette lovbruddet, løp vi bort til dem. Vi så at de lå med hverandre, men vi klarte ikke å holde mannen tilbake; han var for sterk for oss. Han åpnet porten og kom seg bort. Vi grep kvinnen og spurte hvem den unge mannen var, men det ville hun ikke fortelle oss. Dette er vi vitner på.»

Siden de var folkets eldste og dommere, trodde forsamlingen på dem og dømte henne til døden.
Da ropte Susanna med høy stemme: «Evige Gud! Du som kjenner alle hemmeligheter og vet om alle ting før de skjer, du vet at de har vitnet falsk mot meg. Og se, nå skal jeg dø, enda jeg ikke har gjort noe av det de i sin ondskap har beskyldt meg for.»

Herren hørte ropet hennes. Da hun ble ført bort for å bli henrettet, vakte Gud opp den hellige ånd i en ung mann som het Daniel. Han ropte med høy stemme: «Jeg er ren og fri for denne kvinnens blod!» Hele folket snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med det du sier?» Han stilte seg midt iblant dem og sa: «Er dere så dumme, israelitter? Vil dere virkelig dømme en datter av Israel uten å ha holdt forhør eller fått klart bevis? Gå tilbake til domsstedet! De har vitnet falsk mot henne.»

Hele folket skyndte seg og gikk tilbake. De eldste sa til Daniel: «Kom og sett deg midt iblant oss og fortell. For Gud har gitt deg forstand som en eldste.» Daniel sa til dem: «Skill de to langt fra hverandre, så skal jeg forhøre dem.»

Da de var skilt fra hverandre, kalte han på den ene av dem og sa til ham: «Du har levd et langt liv i ondskap. Nå blir du innhentet av syndene dine. Du har felt urettferdige dommer og dømt de uskyldige, men latt de skyldige gå fri, enda Herren har sagt: En skyldfri og en rettferdig må du ikke slå i hjel. Hvis du nå virkelig så henne, så fortell oss: Under hva slags tre så du dem sammen?» Han svarte: «Under et mastiks-tre.» Da sa Daniel: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt eget hode. For Guds engel har allerede fått befaling av Gud om å kløyve deg som et mastiks-tre.» Så fikk han mannen til å gå bort og befalte dem å føre frem den andre.

Til ham sa han: «Du avkom av Kanaan og ikke av Juda! Skjønnheten har narret deg, og begjæret har ført hjertet ditt på avveier. Slik har dere altså gjort mot Israels døtre; de lå med dere fordi de var redde. Men her er en datter av Juda som ikke fant seg i lovløsheten deres. Fortell meg nå: Under hva slags tre var det du grep dem i å være sammen med hverandre?» Han svarte: «Under et eiketre.» Da sa Daniel til ham: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt hode også. For Guds engel står klar med sverdet for å felle deg som en eik. Slik vil han utrydde dere begge.»

Da ropte hele forsamlingen med høy stemme og velsignet Gud, som frelser dem som setter sitt håp til ham. De vendte seg mot de to eldste, for med ord fra deres egen munn hadde Daniel vist at de vitnet falsk. De gjorde det samme med dem som de selv i sin ondskap ville gjøre mot sin neste: De gjorde slik det står i Moseloven og henrettet dem. Slik ble uskyldig blod berget denne dagen.

Slik lyder Herrens ord.

mar 312019
 

I dag var vi i høymessen (på latin) i Vallettas domkirke (eller mer presis co-cathedral, siden domkirken er i den gamle hovedstaden Mdina). Vi besøkte også kirken for to dager siden, som turister – med audioguide og det hele. Om denne kirken kan vi lese på Wikipedia:

The church is dedicated to Saint John the Baptist. It was built by the Order of St. John between 1572 and 1577. … In the 17th century, its interior was redecorated in the Baroque style by Mattia Preti and other artists. The interior of the church is considered to be one of the finest examples of high Baroque architecture in Europe.

mar 212019
 

Det tar ofte litt tid før en oppdatert utgave av den tradisjonelle liturgiske kalenderen publiseres på nett (man ønsker vek å selge trykte kopier først, for å få litt inntekter), men nå er de på plass.

The Latin Mass Society of England & Wales har den mest detaljerte kalenderen, og den finner man her.

The Priestly Fraternity of St. Peter (FSSP) har også en god kalenderoversikt, og den finner man her.

Kalenderen over kirkeårets søndager på nettsidene for Den tradisjonelle latinske messen i Oslo katolske bispedømme er også oppdatert.

mar 192019
 

Den tradisjonelle messen som skal feires fredag 22. mars kl 18.00 i Porsgrunn er messen for fredag etter 2. søndag i fasten. I fastetiden ligner den gamle og den nye kalenderen en del på hverandre (dagene har stort sett samme navn), selv om bønnene og tekstene ofte ikke helt er de samme for hver dag – siden komiteen som skulle fornye liturgien etter konsilet byttet ut og redigerte mange antifoner og bønner.

I denne messen er det faktisk stort samsvar; kollektbønnen er neste lik i den gamle og den nye messen, bønn etter kommunion er helt lik og det samme gjelder første lesning (om Josefs brødre som ville ta livet av ham) og evangeliet (om vingårdseieren og de utro vinbøndene).

Kollektbønnen er:
Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte ieiúnio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud; gi at vi renset ved den hellige faste med rene hjerter må gå inn til den kommende høytid. Ved vår Herre …

Bønn etter kommunion er:
Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Dominum nostrum … – Herre vi ber deg: Når vi har mottatt pantet på vår evige frelse, la oss da ferdes slik at vi kan nå fram til den. Ved vår Herre …