feb 202019
 

Tidsskriftet First Things publiserte under bispesynodene i 2015 og i 2018 mange artikler skrevet av den anonyme forfatteren “Xavier Rynne II”, og de fortsetter med denne praksisen under bispekonferansen som begynner i morgen. Første artikkel (fra i går) begynner slik:

The whole course of Christianity from the first … is but one series of troubles and disorders. Every century is like every other, and to those who live in it seems worse than all times before it. The Church is ever ailing … Religion seems ever expiring, schisms dominant, the light of truth dim, its adherents scattered. The cause of Christ is ever in its last agony.

-Blessed John Henry Newman, Via Media (1834)

John Henry Newman’s tart view of the ongoing mess that is the history of the Church was written when he was still an Anglican, but it seems unlikely that his sense of things changed materially after he entered the Catholic Church—indeed, it probably intensified. Nonetheless, Newman’s panoramic, if mordant, overview of Christian history can be consoling whenever Catholicism finds itself in crisis, as it surely does now. Things have undoubtedly been worse than they are today. And for all the muck, pain, and anger of today’s Catholic crisis of sexually abusive clergy and failed ecclesiastical leadership, the Church has not been abandoned by its Lord or by the Holy Spirit. Many good and life-giving things happen throughout the world Church every day: the sacraments are celebrated and grace is bestowed; sins are forgiven and wounded souls healed; those with nowhere to go find a home. And in its social doctrine the Church continues to bear a message that an increasingly incoherent postmodern world badly needs to hear. …

Dagens artikkel (nr. 2) kan leses her.

Vatikanet har egne nettsider for denne konferansen for å samtale om overgrep og beskyttelse av barn (fra torsdag 21/2 til søndag 24/2).

feb 152019
 


Jeg må innrømme at jeg før denne uka aldri hadde hørt om de hellige Faustinus og Jovita av Brescia, men nå skal de minnes i en tradisjonell latinsk messe jeg feirer i dag – katolsk.no har en lang og informativ artikkel om dem. (Og Brescia ligger mellom Milano og Verona i Nord-Italia).

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. De skal ha blitt født i Pregno di Villa Carcina (?) og var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha vigslet den eldste broren Faustinus til prest og den yngste Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Les videre her

jan 302019
 

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

jan 262019
 

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

jan 232019
 

Jeg har for noen dager siden lest ferdig The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. I stor grad handler den om hvordan den nye filosofien nominalismen ble populær litt før Martin Luthers tid og førte til (det er kanskje litt sterkt sagt) både reformasjonen og etter hvert moderne filosof og vårt moderne samfunn. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning, moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

jan 192019
 

Nå har jeg lest ferdig en interessant bok som jeg kjøpte (på salg) i St Olav bokhandel for et par år siden. Det er The Conversion of Scandinavia av den svenske historikeren Anders Winroth – som underviser ved Yale (les om ham HER og HER). Amazon skriver om boka:

In this book the author argues for a radically new interpretation of the conversion of Scandinavia from paganism to Christianity in the early Middle Ages. Overturning the received narrative of Europe’s military and religious conquest and colonization of the region, Anders Winroth contends that rather than acting as passive recipients, Scandinavians converted to Christianity because it was in individual chieftains’ political, economic, and cultural interests to do so. Through a painstaking analysis and historical reconstruction of both archeological and literary sources, and drawing on scholarly work that has been unavailable in English, Winroth opens up new avenues for studying European ascendency and the expansion of Christianity in the medieval period.

jan 172019
 

Vårt Land skriver i dag på lederplass at (i sin ingress): At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer. Les hele lederen på Verdidebatt.

Med en slik støtte vil OKB faktisk i praksis slippe å betale noe som helst tilbake til stat og kommune, siden myndighetene i 2015 allerede har tatt fra oss minst 25 millioner i samlet statlig og kommunal støtte for medlemmer som alle var bekreftet (siden de hadde bekreftet noen få uker etter nyttår 2015).

Det er selvsagt usikkert hva lagmannsretten vil ende opp med, men her er i alle fall det meste av Vårt Lands lederartikkel:

Vi har tidligere kritisert kirkesamfunnet for registreringsmetoden man benyttet for å lage medlemslister. Den kritikken fastholder vi. Det er ikke dermed sagt at det er riktig av staten å kreve alle disse pengene tilbake. Et av de viktigste argumentene fra OKB er listene senere ble kvalitetssikret. Det viste seg at 85 prosent av de registrerte personene faktisk var katolikker.

Vi mener at det er urimelig at staten krever hele summen tilbakebetalt. Staten legger til grunn at Grunnlovens paragraf 16 fastslår at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (med folkekirken). Hvis man først skal ri prinsipper gjør folkekirkens egen noe lemfeldige praksis med medlemsregistrering det naturlig med en viss ydmykhet fra statens side.

I et rundskriv fra 2015 går Kulturdepartementet langt i å hevde at intensjonen bak trossamfunnsloven minst siden 1976 har vært at medlemmer som har kommet til Norge fra andre land «selv aktivt og uttrykkelig gir melding om eller bekrefter til trossamfunnet at han/hun ønsker å være medlem her i Norge». Samtidig vet vi at trossamfunn som prinsipielt har vært imot medlemsregistre i mange år mottok støtte basert på lister de selv satte opp. Denne tradisjonen for å akseptere tilpasninger har vært nødvendig av hensyn til nettopp religionsfriheten.

Vi har forståelse for at staten trenger gode og etterprøvbare retningslinjer for støtteberettiget medlemskap i et trossamfunn. På den annen side ville det kledd det norske samfunnet å ta hensyn til det enkelte trossamfunnets særpreg. Den katolske kirke er en verdensvid kirke, og det oppleves som unaturlig for mange av dens medlemmer at de skal melde seg inn i den samme kirken de har vært medlemmer av hele livet. At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer.

jan 152019
 

Jeg har nå nettopp lest ferdig boka Keeping the Vow, skrevet av en gift katolsk prest i USA, Fr. Paul Sullins. Amazon skriver om den:

Although many Catholics, and certainly most non-Catholics, are unaware of it, the rule of celibacy for Catholic priests is not absolute. The ordination of a married man is exceptionally rare, but it does occur. In most cases it happens as an accommodation for a married priest of another Christian church, often Anglican (Episcopalian), who has converted to the Catholic faith and wishes to serve in the Catholic priesthood. The Anglican Pastoral Provision, a set of streamlined canonical policies established by Pope John Paul II in 1980, encouraged the reception of these priests. Since then over a hundred men-most married, most Episcopalian-have been ordained; today there are seventy-five married former Episcopalian priests serving in the U.S. Catholic Church.

Based on one hundred fifteen interviews augmented by biographical, survey and historical research, Keeping the Vow tells the story of these married priests and their wives, their unusual and difficult journey from Anglicanism and their life in the Catholic Church. Sullins explores the perspectives of this small group of men and their wives and how they juxtapose a unique set of identities and perspectives. A full-sample national survey provides the views of U.S. bishops on the practice of married priest ordination. The book’s extensive use of quotes and personal narrative helps bring these stories to life, while sociological analysis provides a clear view of their collective features and discusses implications for related social and religious issues such as conversion, priesthood, worship, marital roles and celibacy.

jan 082019
 

Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:

Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.

Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrot­fenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamle­måten».

I denne boken presenteres den lange historien om tros­skiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhets­livet i norsk sen­middelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presen­terer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.

des 252018
 

Første lesning i juledagsmessen er fra Jesaja 52,7-10, og får meg alltid til å tenke på ariaen “O thou that tellest good tidings to Zion” fra Händels Messias, der (den nokså like) teksten riktignok er tatt fra Jesaja 40,9-11. Slik var første lesning i dagens messe – Händels aria og tekst kommer etterpå:

Lesning fra profeten Jesajas bok

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at Herren vender tilbake til Sion.
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.

Slik lyder Herrens ord.

O thou that tellest good tidings to Zion,
get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Zion,
Get thee up into the high mountain.
Get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Jerusalem,
Lift up thy voice with strength, lift it up, be not afraid,
Say unto the cities of Judah,
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God!
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God, behold your God!

O thou that tellest good tidings to Zion,
Arise, shine, for thy light is come.
Arise, arise, arise, shine, for thy light is come.
And the glory of the Lord,
The glory of the Lord is risen, is risen upon thee, is risen, is risen upon thee.
The glory, the glory, the glory of the Lord is risen upon thee.

des 252018
 

Jeg trykker her det kjente juledagsevangeliet, Joh 1,1-18, på latin, gresk og norsk. Den latinske teksten ble lest etter nesten hver eneste katolske messe i nesten 1000 år, den greske teksten er selvsagt grunnlaget for alle nye oversettelser, og den norske oversettelsen er fra Bibel 2011.


In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum. Hoc erat in principio apud Deum. Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil quod factum est; in ipso vita erat et vita erat lux hominum, et lux in tenebris lucet et tenebræ eam non conprehenderunt.

Fuit homo missus a Deo cui nomen erat Iohannes; hic venit in testimonium ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum. Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.

Erat lux vera, quæ inluminat omnem hominem, veniens in mundum. In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit. In propria venit, et sui eum non receperunt.

Quotquot autem receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri, his, qui credunt in nomine eius, qui non ex sanguinibus neque ex voluntate carnis neque ex voluntate viri, sed ex Deo nati sunt.

Et Verbum caro factum est et habitavit in nobis; et vidimus gloriam eius, gloriam quasi Unigeniti a Patre, plenum gratiæ et veritatis.

Iohannes testimonium perhibet de ipso et clamat dicens: hic erat quem dixi vobis: qui post me venturus est, ante me factus est, quia prior me erat. Et de plenitudine eius nos omnes accepimus, et gratiam pro gratia; quia lex per Moysen data est, gratia et veritas per Iesum Christum facta est. Deum nemo vidit umquam; unigenitus Filius qui est in sinu Patris, ipse enarravit.


Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. πάντα δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν. ὃ γέγονεν ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων·καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν.

Ἐγένετο ἄνθρωπος, ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης· οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν δι᾽ αὐτοῦ. οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλ᾽ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός.

Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον, ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ, οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκὸς οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρὸς ἀλλ᾽ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν.

Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν, καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός, πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. ὅτι ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος· ὅτι ὁ νόμος διὰ Μωϋσέως ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ Χριστοῦ ἐγένετο. θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· μονογενὴς θεὸς ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρὸς ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.


I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannes vitner om ham og roper ut:
Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.

des 242018
 

Georges de La Tour (1593 – 1652) malte i 1645 «Hyrdenes tilbedelse» («L’adoration des bergers»)

I over 1000 år knelte alle katolikker hver gang ordene «et incarnatus est …» («Han er blitt kjød …») ble sagt eller sunget i trosbekjennelsen. Etter 1970 bøyer vi oss bare litt ved disse ordene (og ofte bøyer man seg veldig lite eller ikke i det hele tatt), så ved vårt kroppsspråk (som også påvirker vårt sinn) identifiserer vi oss vel ofte i liten grad med Jesu ydmykelse da han ble menneske. Kanskje vi skal begynne å notere oss disse spesielle ordene i trosbekjennelsen i litt større grad, og huske hver gang vi bøyer oss/ kneler at Jesus virkelig ble kjød (i julen) og slik identifiserte seg med oss for å forberede vår frelse.

Jesu identifisering med oss mennesker syns jeg er det aller viktigste ved julehøytiden, og siden jeg for ganske mange år siden mistet den barnlige julegleden, er det kanskje det eneste jeg personlig syns er viktig med julen. I julen begynte for alvor iverksettelsen av Guds frelsesplan, som han måtte sette i verk etter at menneskene hadde syndet mot ham. Gud sendte sin egen sønn for å frelse oss mennesker; Jesus ble født i en stall i Betlehem og begynte sine ca. 30 år på jorden, et liv som ble kronet med hans død på korset for vår skyld, og hans oppstandelse.

De første versene i Johannesevangeliet er prekentekst i juledagsmessen, og de uttrykker veldig tydelig og gripende denne Jesu nedstigning fra himmelen til jorden, og viser også julens gave til oss mennesker, at vi får bli Guds barn:

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.
      (Joh 1,1.14.11-13)

Apostelen Paulus tar også opp dette temaet, og fører det litt videre; han snakker også om at Jesus ydmyket seg enda mye mer enn å bli født som menneske, han døde også – for å gi oss en evig frelse. Slik skriver Paulus i en berømt hymne i kapittel 2 i brevet til filipperne:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
    (Fil 2,6-8)

Julehøytiden viser oss altså at Jesus virkelig ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse, ble oss mennesker lik og døde for oss, alt dette for å frelse oss.

Også trykt på katolsk.no

des 172018
 

Hos lifesitenews har jeg lest et interessant intervju med kardinal Eijk, erkebiskop i Utrecht i Nederland. Her er litt av intervjuet:

Cardinal Eijk, what is the state of health of Catholicism in northern Europe? We know that the Church is experiencing a difficult situation…

The Catholic Church is shrinking throughout northern Europe. The Netherlands has the questionable honor of being the leader in this phenomenon: we were the first country where the shrinkage began. In the meantime, there is a decrease in the number of faithful throughout northern Europe. Especially in Germany where decline is rapid … but I know that even in countries like Spain and Italy the shrinkage is a phenomenon that’s being felt.

What is the reason for this?

The main cause is the individualism that characterizes modern Western society. Because of the increase in prosperity, people have become independent. One can still see the difficulty families have in passing on the faith, in a context where it’s increasingly pushed out the door. In social life, the Christian religion is no longer present and is viewed with scarcely hidden or even manifest hostility. As far as the Netherlands is concerned, we are in a phase in which parishes are merging and many churches are no longer being used for worship.

Cardinal, you have spoken about “individualism” but are there also other causes?

The cause is the lack of active faithful who participate in Church celebrations and support the church as volunteers and/or with their financial contributions. In Holland there are no church taxes. The Church in Holland survives on the basis of voluntary contributions from the faithful. This makes the Church poor, but also free from the State, which I consider a great advantage, one that surpasses the disadvantage of poverty. …. 

Cardinal Eijk, how do you think the picture will evolve?

The future collaborators of the priests in parishes will mainly be permanent deacons, catechists and volunteer deacons’ assistants. The churches that remain will be centers for large regional parishes. However, although the quantity [of parishes] is decreasing, their quality is increasing. This is the other aspect of the situation: we are becoming more and more a Church of choice, where people truly want to achieve something from the faith. And we mustn’t forget that the Church historically has known other ups and downs, and that ultimately we are in the hands of God. ….

Have you read the Viganò dossier? What do you think about it?

I cannot judge well the content of his letters, but it is clear that this matter should be thoroughly examined. In the meantime, many bishops have also asked for [a thorough investigation]. The Holy See has announced that it will examine more thoroughly the case of Theodore McCarrick, and I am of the opinion that this is very welcome. It has to be fully clarified if the Church wants her credibility back. …

des 132018
 

Jeg skrev for noen uker siden denne bokanmeldelsen, som er kommet på trykk i St Olav tidsskift – SE HER (nr. 4/2018).


Reza Aslan: GUD, En menneskelig historie
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS, 2018

Jeg har lest en bok som prøver å forklare menneskers ulike oppfatninger av Gud, og må innrømme at jeg ble skuffet da forfatteren gang etter gang skrev om det noe meningsløse utgangspunktet han har for sin forskning: «Denne trangen til å menneskeliggjøre det guddommelige er innprogrammert i hjernen vår. Derfor har den blitt et sentralt trekk ved nesten enhver religiøs tradisjon verden har sett. Den prosessen i den menneskelige evolusjonen som har gjort at tanken om Gud oppsto, kan være bevisst eller ubevisst, men uansett tvinger den oss til å forme Gud i vårt eget bilde.» (s. 11) Men forskning skal vel ha et åpent utgangspunkt, og ikke starte med et bestemt svar på hvordan menneskenes oppfatning av Gud har oppstått?

Han skriver også innledningsvis noe annet som etter min mening viser at boken egentlig er uinteressant: «Jeg skal ikke prøve å bevise eller motbevise at Gud finnes, av den enkle grunn at ingen av påstandene lar seg bevise. Tro er et valg, og alle som sier noe annet, prøver å omvende deg.» (s. 12) Man kan ikke bevise at Gud finnes på samme måte som man beviser noe i matematikken eller ved empirisk etterprøving, men man kan argumentere for hva som er mest sannsynlig ut fra den verden vi lever i: hva gir best svar på de store spørsmål i tilværelsen?

Jeg hadde (vel altfor optimistisk) regnet med at man i en bok om gudsforestillinger skulle åpne med «blanke ark» og aller først stille spørsmålet om Gud virkelig finnes, argumentere for og mot dette før den gikk videre for å se på ulike gudsforestillinger og utviklinger. Men her har vi altså en bok som bevisst avstår fra å undersøke det som er virkelig avgjørende når det gjelder Guds eksistens og vesen.

Katolikker (som har lest katekismen) vil vite at presentasjonen av det kristne synet på hvem Gud er begynner med den såkalte allmenne gudsåpenbaring. Denne sier at vi kan lære og oppfatte litt om Gud ved å observere verden rundt oss, og hvis mennesker ikke tror at en gud eksisterer, må man ta opp det spørsmålet separat før man kan komme til en kristen tro. Katekismen viser så videre hvordan Gud stadig tydeligere har åpenbart seg; gjennom Abraham, Moses, profetene og til sist aller tydeligst gjennom Jesus Kristus.

Ingen kan imidlertid ta fra Reza Aslan at han skriver på en fengende og interessant måte. I en svært mye solgt bok som kom noen få år tidligere (på engelsk i 2013 og på norsk i 2017): SELOTEN, Historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, er dette fortellerdrivet enda tydeligere. Der bruker han nesten 100 sider til å beskrive Romerriket og Israel på Jesu tid, det er interessant lesning, men heller ikke den boken bidrar særlig mye når det gjelder å forstå hvem Jesus Kristus var og er.

Kanskje man da skal spørre seg hvor interessant vår bok GUD er, og om man bør lese den. Jeg syns den er interessant på to måter; den presenterer enkelte for meg ukjente kulturers oppfatning av gud, og den presenterer en dramatisk omtolkning av gudsbildet i Det gamle testamente, som jeg aldri hadde hørt om før.

Et eksempel på det første interessante elementet er beskrivelsen av utgravningene i byen Göbekli Tekle i det østlige Tyrkia, der man har funnet en kultur man mener er fra 12 000 til 10 000 f.Kr., som jeg må innrømme at jeg ikke kjente noe til fra før. Aslan beskriver også kulturer og deres religiøse elementer fra andre tidligere kulturer i Midtøsten, Anatolia og Helles på en interessant måte.

Men det er når forfatteren skal presentere fremveksten av monoteismen at jeg virkelig skvetter til og blir svært interessert, eller kanskje heller irritert. For når han skal beskrive fremveksten av monoteismen, begynner han med Akhnaton i Egypt, som var farao rundt 1350 f.Kr. Deretter går han til Zarahustra i Iran rundt år 1100 f.Kr. Hvor er det blitt av Abraham, tenkte jeg, som levde ca. 1800 f.Kr. og er opphavsmannen til de tre store monoteistiske religionene Jødedom, Kristendom og Islam?

Svaret er at Aslan med utgangspunkt i den kjente firekildehypotesen i Det gamle testamente påstår at Israelsfolket lenge hadde minst to guder. Den ene var El som beskrives slik: «El var en mild, fjern og faderlig guddom som tradisjonelt sett ble avbildet enten som en konge med skjegg, som en okse eller en kalv. Han var Kanaans høyeste gud …» (s. 130) Den andre guden var Jahve, som viste seg for Moses ved den brennende busk. Han beskrives bl.a. slik i boken: «En ørkengud fra Midjan ved navn Jahve.» (s. 128)

Det var ikke før år 586 f.Kr., da Jerusalem ble knust og folket sendt i eksil til Babylon, at noe nytt skjedde, skriver Aslan. Da kom «jødedommens fødsel, slik vi kjenner den – ikke gjennom pakten med Abraham, ikke ved utvandringen fra Egypt, men i de ulmende restene av et rasert tempel og et beseiret folks uvilje mot å godta muligheten for en beseiret gud. Selve trosbekjennelsen innen jødedommen, kalt shema, «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4) ble formulert etter dette endringsøyeblikket i israelittenes historie.» Aslan rekonstruerer altså jødefolkets historie slik det passer ham (så krast vurderer jeg det han gjør), flytter ting frem og tilbake i deres historie, og ender da opp med at den jødiske monoteismen ikke oppstod før år 586 f.Kr.

Etter en slik behandling av monoteismen i Det gale testamente har jeg ikke store forhåpninger når boken etter hvert kommer til Det nye testamente, og jeg må si at mine manglende forventninger slår til. Kapittelet om Kristendommen har overskriften «Gud er tre» og tar opp enkelte kristologiske stridigheter i Kirkens første tid, før «Kompromisset fra Nikea» (s. 156) nevnes og den hellige Augustin får æren av å formulere det synet på Den hellige treenighet som blir stående: «Gud er evig og uforanderlig. Men selv om det er sant, finnes Gud likevel i tre former: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd … (og) om det virker som (dette) motsier selve definisjonen av Gud, må den troende bare godta det som et mysterium og komme seg videre.» (s. 157)

Når man så kommer til bokens fremstilling av Islam, blir fremstillingen en del mer positiv, og da må vi nok ta med at Reza Aslan vokste opp i en lite praktiserende muslimsk (iransk) familie, før han i et karismatisk kristent ungdomsmiljø i USA ble en kristen. Men han var ikke en kristen mange år; kort tid etter at han begynte med universitetsstudier mistet han all tro på at Gud fins, men gikk likevel tilbake til Islam.

Men heller ikke fremstillingen av gudstro Islam kan på noen måte regnes som konvensjonell, for den leder ham til det som nå er hans gudstro; panteismen, også en svært overraskende utledning av Islam, mildt sagt. Han argumenterer (på en måte) med at Gud er én, og fører så dette videre til «alt er ett og ett er alt» og at «den Gud jeg tror på, er ikke en personliggjort Gud, det er en avhumanisert Gud, en Gud uten materiell form, en Gud som er ren eksistens – uten navn, essens eller personlighet.» (s. 180). Det siste sitatet jeg tar med er dette ganske sære (syns jeg) utsagnet: «Den enste måten jeg virkelig kan kjenne Gud på, er ved å stole på det eneste jeg virkelig kan kjenne: meg selv.» (s. 182)

Oppsummerende om Reza Aslans bok GUD, En menneskelig historie, vil jeg si at den på en ganske interessant måte beskriver en persons arbeid med religiøse spørsmål over flere år (20 år skriver han selv). Men bortsett fra dette personlige – og det overraskende synet på monoteismen i jødedommen, og den like overraskende konklusjonen med panteismen – har boken vel nokså liten verdi.

Helt til slutt er det tydelig fra media (det har vært en hel del mediedekning i USA og bøkene SELOTEN og GUD) at Aslan mener at det han skriver er vitenskap, og hans bok har 180 sider tekst og nesten 100 sider bibliografi og noter. Jeg er likevel ikke blitt særlig overbevist av de ganske dristige og spektakulære konklusjonene han presenterer ut fra det historiske og religionsvitenskapelige materialet han referer til.

nov 122018
 

Picpuspatrene skriver i dag minneord om p. Olav Müller – jeg feiret selv messen for ham i St Olav domkirke i Oslo på hans dødsdag 6. november. De skriver bl.a.:

P. Olav var prest med hele sitt hjerte. Han var glad i kontakt, hadde god humor og vant lett tilgang til menneskene. Hans omfattende kunnskap og hans brede livserfaring gjorde ham til en ønsket samtalepartner. Både skriftlig og muntlig var han en ordets mester.

Mange konvertitter fant veien til Den katolske kirken med p. Olavs hjelp. I Midt-Norge ledsaget han generasjoner av ungdom og åpnet troen for dem. Legendarisk var hans helgeturer til Dolmøya utenfor Hitra, der han hadde fått bygget en hytte. Han hadde tjent penger til hytten ved å arbeide på et stenbrudd og i et fiskerøkeri.

Han har bidratt til at Den katolske kirke i Norge ikke lenger ble sett på som en fremmed utenlandsk kirke, men at den slo nye røtter igjen etter reformasjonen. Han var den første fra Trondheim som ble viet til prest i denne byen etter reformasjonen. Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet. Listen over hans foredrag og artikler er imponerende. Han pleiet videre gode økumeniske kontakter til dem med annen tro.

nov 112018
 

Gaude Sion, quæ diem recolis
Qua Martinus, compar Apostolis,
Mundum vincens, junctus cælicolis Coronatur.

På engelsk: Rejoice, o Sion, who recall the day when Martin, equal to the Apostles, overcoming the world, is crowned among those that dwell in heaven.

I dag var det minnedagen for den hellige Martin (Les om ham på katolsk.no her), og selv om han ikke ble feiret offisielt siden det er søndag, nevnte jeg ham i mine søndagsmesser. På The New Liturgical Movement leste jeg også en interessant artikkel om hl. Martin, der det bl.a. står:

The medieval liturgical commentator William Durandus explains why the liturgy refers to him in this fashion.

He is called “equal to the Apostles” not, as some people think, because he raised people from the dead, since many other martyrs and confessors have done the same; nor because of the multitude of his miracles, but especially because of one particular miracle… (while he was celebrating Mass) a globe of fire appeared over his head, by which it was shown that the Holy Spirit had descended upon him… as He came upon the Apostles at Pentecost. Whence he is rightly called “equal to the Apostles,” and is indeed equal to them in the liturgy. (VII, 37)

Durandus also notes that among the feasts of Confessors, only Martin’s was considered important enough to be kept with an octave, as was the general custom in the Middle Ages, and in many places well beyond that. It was also the only feast of a Confessor kept with a proper Office in the medieval use of the Papal chapel at Rome, which formed the basis of the Tridentine liturgical books; not even the four great Doctors or Saint Benedict have their own Offices in the Roman Use. …

nov 052018
 

Jeg feirer den tradisjonelle messen i Porsgrunn kommende fredag, 9/11, og på denne årsfesten for Laterankirkens vigsel brukes bl.a. følgende tekster, Inngangsantifon:

Terríbilis est locus iste: hic domus Dei est et porta cœli: et vocábitur aula Dei. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútum! concupíscit, et déficit ánima mea in átria Dómini. – Hellig er dette sted; her er Guds hus og himmelens port, og det skal kalles Guds forgård. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.

Kollektbønn:

Deus, qui nobis per síngulos annos huius sancti templi tui consecratiónis réparas diem, et sacris semper mystériis repæséntas incólumes: exáudi preces pópuli tui, et præsta; ut, quisquis hoc templum benefícia petitúrus ingréditur, cuncta se impetrásse lætétur. Per Dominum nostrum Iesum Christum … – Gud, du som årlig på ny gir oss vigslingsdagen for dette ditt hellige tempel, og alltid lar oss velforvarte oppleve dine hellige mysterier: hør ditt folks bønner og gi at hver den som kommer inn i dette tempel for å be om dine velgjerninger, må glede seg over å oppnå alt det han ber om.

Kommunionsantifon:

Domus mea domus oratiónis vocábitur, dicit Dóminus: in ea omnis, qui petit, áccipit; et qui quærit, invénit; et pulsánti aperiétur. – Mitt hus skal kalles et bønnens hus, sier Herren; der får alle som ber; den som leter han finner; og den som banker på blir det lukket opp for.

katolsk.no kan man lese svært mye om denne festen.

Den hellige Theodor, martyr, minnes også i stille messer denne dagen – han er en av de mange helgener som forsvant ut av kalenderen i 1969. Les om ham her.

nov 032018
 

Har de to elementene i overskriften noe med hverandre å gjøre? En artikkel i National Catholic Register tar opp det spørsmålet, i et “interview with sociologist Father Paul Sullins, whose new study documents a strong linkage between the incidence of abuse and homosexuality in the priesthood and in seminaries”.

En organisasjon som kalles The Ruth Institute har nettopp publisert en ny rapport (LES DEN HER) “that dares to ask a question many researchers — and Catholics — have been afraid to ask: What has been the role of active homosexuality and homosexual subcultures in the priesthood and in seminaries on the sex-abuse crisis?” Artikkelen sier videre:

The report — which indicates a very strong correlation between homosexual priests and homosexual subcultures and the incidence of clergy sexual abuse — is in part a response to the two important studies commissioned by the U.S. Bishops in the face of the sex-abuse crisis that were conducted by the John Jay College of Criminal Justice. The 2004 study was entitled, “The Nature and Scope of the Problem of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests and Deacons in the United States,” and the 2011 report was called, “The Causes and Context of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests in the United States, 1950-2010.”

The 2011 report was heavily criticized at the time of its release for its assertion that it found no evidence that homosexual priests were to blame for the abuse crisis, despite the fact that more than 80% of the victims were male and that 78% were postpubescent. Critics claimed that the report bowed to political correctness and fear of a backlash in academia.

Her er hans hovedargument for at den tidligere rapporten fra the John Jay College tok feil mht. korrelasjonen mellom seksuelt misbruk i Kirken og antallet homofile prester:

The John Jay Report in 2011 denied that that was the case because they said that the trend of abuse did not correspond with the trend of homosexual men in the priesthood. So that abuse was highest in the mid-1970s. But the reports of homosexual activity in the seminaries did not increase until the 1980s. So they argued that since by the time we were aware that they had these kinds of lurid homosexual cultures and homosocial activities in the Catholic seminaries, the abuse was already declining so it couldn’t have had anything to do with that activity or with the presence of homosexuals. And so I critically examine that thesis. I really don’t have a general criticism of the John Jay study at all. In fact, I have a lot of appreciation and admiration for that study.

But for that particular point, I point out that the percent of homosexual men who are ordained in any year or the presence of homosexual activity in seminaries can’t relate very strongly to the percent of homosexual priest in priesthood. Because each year we ordain a relatively small proportion of new priests. It’s about 1%. So even if all of that 1% were homosexual, it doesn’t affect the percent of homosexual men and the priesthood very much at all. What we have to do is to look at what percentage of men were of a homosexual orientation in the entire presbyterate in any given year in order to see if that is correlated with the incidents of abuse — and even more importantly to see if that’s correlated with the percent of victims who were male in any year. And so that’s what I do in this report.

I use data from a survey that was done in 2002 that measured the sexual orientation of Catholic priests and used a modified Kinsey scale, which in this case was a five-point scale, measuring from a completely homosexual orientation to completely heterosexual orientation and then categories in between; and also ask about year of ordination and the year of birth. And so from that, I’m able to compute what percentage of priests reported a homosexual orientation in any given year, going back to the 1950s. And when I overlay that trend with the trend and abuse, it’s almost a perfect correlation. The correlation is 0.98. A perfect correlation is 1.0. So it’s as close an association as you can get.

Fr. Sullins er som meg en gift katolsk prest (tidligere episkopal prest) og skrev for noen få år siden en bok om gifte prester i den latinske ritus i USA (i alt 125 stykker) – som jeg nå har bestilt og ser fram til å lese. (Bestill den gjerne fra Amazon.)

okt 262018
 

Sandro Magister skrev for et par dager siden en artikkel med overskriften: The Pope Has Hit the Brakes, and On Homosexuality the Catechism Still Applies. Og etter å ha skrevet en del kritiske bemerkningen om om de to bispesyndene om familien, fortsetter han:

Instead, the synod on young people that will conclude on Sunday, October 28 seems to be the most peaceful ever.

So peaceful that even the most explosive argument of those put to discussion – concerning the judgment on homosexuality – was practically defused.

The discussions in the assembly were kept confidential. But according to what was made public by the official information sources, there was not even one statement in favor of a change in Catholic doctrine on homosexuality.

And yet the “Instrumentum Laboris,” meaning the starter document that the synod fathers were called to discuss, seemed to promise sparks when it stated in paragraph 197 (among other things, introducing for the first time into an official text of the Church the not-innocent acronym LGBT):

“Some LGBT youths, through various contributions that were received by the General Secretariat of the Synod, wish to ‘benefit from greater closeness’ and experience greater care by the Church, while some BC ask themselves what to suggest ‘to young people who decide to create homosexual instead of heterosexual couples and, above all, would like to be close to the Church’.”

And instead nothing. When it came time to discuss this paragraph in the third week of the synod, not even those synod fathers known as innovators came out into the open.

On the contrary, in reading the few lines dedicated to the topic by what was expected to be of the 14 “circuli minores” the one most inclined to innovate, “Anglicus B” headed by Cardinal Blase J. Cupich, one is struck by its explicit reference to the traditional doctrine on homosexuality contained in the Catechism.

Here, in fact, is how the relator of “Anglicus B” summed up the overall perspective of his working group, in the “relatio” presented in the assembly on October 20, concerning young people “who experience same-sex attraction:”

“We propose a separate section for this issue and that the main objective of this be the pastoral accompaniment of these people which follows the lines of the relevant section of the Catechism in the Catholic Church.”

So without changing a comma of the Catechism, which on homosexuals, in paragraphs 2357-59, says that “they must be accepted with respect, compassion, and sensitivity,” but also that they “are called to chastity,” because their “inclination” is “objectively disordered.”

……