Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 77
mai 132017
 


13. mai 1917 er en viktig dag i Den katolske kirke, det var dagen Jomfru Maria viste seg for første gang for tre barn i Fatima, Portugal. Jeg var selv på besøk der for ca 20 år siden, og hos Catholic Herald skriver en prest om betyningen av disse Maria-åpenbaringene:

The eyes of the Catholic world are turned towards the Portuguese shrine, on the occasion of the 100th anniversary of the apparitions, which falls tomorrow, the feast of Our Lady of Fatima. And people are not just thinking of Fatima because the Pope is going there – he is the fourth Pontiff to visit – rather it is because Fatima is important, and, a hundred years on, more important than ever.

I used to think that Fatima was something of a sideshow, a specialist interest, which appealed to a niche market in the Church. I certainly do not think this now. There are several reasons for this.

First of all, at Fatima, Our Lady told it like it is. She is the one person who could never be guilty of what the world calls hate crime or hate speech, being a mother and the most loving mother of all. But at Fatima she made it clear to us all that sin has consequences, and that these consequences are not good. Professor Stephen Bullivant writes about this in the magazine this week and how right he is.

Hell has been a neglected theme in Catholic theology and discourse of late, and it needs to be given its rightful place in both. That we should neglect Hell is odd, because the 100 years since 1917 have seen the enormous growth in examples of the hell we create for ourselves. We should have no difficultly in believing in an otherworldly Hell – a place quite without the love of God – when we have seen pictures and heard descriptions of the hells on earth that human beings have made for their fellow creatures: the trenches of the First World War, the Gulag, the Nazi death camps, the killing fields of Cambodia.

These terrifying examples should convince us that we are capable of evil and that evil actions have dreadful consequences. Perhaps contemporary preachers and theologians (and I am one) steer away from Hell, not wanting to give offence. Well, insofar as we have failed, let us pass the microphone, so to speak, to Our Lady of Fatima. …

Jeg så på avslutningen av seremonien i dag (på en polsk fjernsynsstasjon), og katolsk.no skriver også om denne viktige begivenheten HER og HER.

mai 082017
 

Sigurd Hareide har i Vårt Land/Verdidebatt (les hele innlegget her) i dag en interessant artikkel med følgende ingress: «Forestillingen om den uforståelige middelaldermessen rimer ikke med hva historiske kilder forteller oss. Det ville være fint om Den norske kirke formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.»

Jeg har en stund etterlyst kunnskap om hvordan katolsk kirkeliv var i Norge før reformasjonen, men det er ikke mange som vet noe om det. Hareide, derimot, har forsket en del på dette og skriver bl.a.:

… Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. …..

Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen.

I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:

1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter: Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.

2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket: I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.

3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen: I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.

4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord: Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. …

Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

Men her er jeg fristet til å legge til en setning for egen regning; nemlig at store deler av den katolske kritikken på 60-tallet mot den tradisjonelle, latinske messen, misforstår hva saken/messen handler om like mye som de protestantiske kritikerne Hareide her kritiserer.

mai 062017
 

Jeg leste en artikkel i går som viser hvor vanskelig det er å få orden på Vatikanets nyhetstjeneste, og der står det bl.a.:

The pope was speaking on Thursday to the first plenary assembly of the Secretariat for Communication, which was established two years ago.

The Secretariat is charged with bringing the disparate bits of the Vatican communications apparatus – outfits such as Vatican Radio, Vatican TV, the newspaper L’Osservatore Romano, the press office, the printing office, and the previous Council for Social Communications – under a single, unified office, and creating what Francis called “a truly ex novo institution.”

If the Vatican were starting from scratch today, year zero if you like, it is easy to tell what that ex novo institution would look like. The new office’s head, Monsignor Dario Edoardo Viganò, was previously in charge of the television center, and he has been clear he wants the Vatican’s communications to be centered on a web portal, available in five or six major languages, which will put out text, video, and audio content. …

….. The problem is compounded when one realizes that the new communications office does not have any horizontal reach, and has no power to compel other Vatican offices – such as the ones on Doctrine, Integral Human Development, and Culture – to share information, or have trained communications staff, especially ones able to work in languages other than Italian.

In the Byzantine world of Vatican politics, Viganò – the highest-ranking Vatican official to not be a bishop – will have a harder time getting the cardinals and archbishops that head the other offices to follow his lead. Many of the more embarrassing moments for the Vatican over the years have come from talkative cardinals, not mistakes from the Vatican communications apparatus.

In any case, pulling together those disparate bits has been more difficult than expected, and the promised new web portal is over a year late in making its debut.
In short: The communications problems of the Vatican will not be solved with a website.

mai 012017
 

Jeg tar med i sin helhet en nyhetsmelding fra svenske Dagen, om pave Frans’ besøk i Egypt nylig:

Det var under den romersk-katolske påven Franciskus besök i Egypten i helgen som Franciskus och den koptiske påven Tawadros II skrev under en gemensam deklaration i vilken de tackar Gud för ett närmande mellan kyrkorna och uttrycker avsikt att fortsätta arbeta för synlig enhet.

Den viktigaste punkten i deklarationen är den om dopet. Man förbinder sig att godta varandras dop, något som kommer att vara avgörande för kyrkornas fortsatta syn på varandra. Hittills har de som har konverterat kyrkorna emellan tvingats döpa sig på nytt.

Dessutom sätter man upp två mål som ska uppnås med fortsatt dialog: en gemensam översättning av Fader vår och ett gemensamt datum för påsken.

Därmed kommer den 28 april 2017 gå till historien som den viktigaste milstolpen i de katolsk-koptiska relationerna sedan maj 1973, då påvarna Paulus VI och Shenouda III satte stopp för århundraden av fiendskap kyrkorna emellan och inledde en ekumenisk dialog.


Felleserklæringen mellom pave Frans og den egyptiske paven Tawadros II kan man lese i sin helhet her (et stykke ned på siden), og der skriver de i pkt 11 om dåpen:

11. In obedience to the work of the Holy Spirit, who sanctifies the Church, keeps her throughout the ages, and leads her to full unity – that unity for which Jesus Christ prayed:

Today we, Pope Francis and Pope Tawadros II, in order to please the heart of the Lord Jesus, as well as that of our sons and daughters in the faith, mutually declare that we, with one mind and heart,will seek sincerely not to repeat the baptism that has been administered in either of our Churches for any person who wishes to join the other. This we confess in obedience to the Holy Scriptures and the faith of the three Ecumenical Councils assembled in Nicaea, Constantinople and Ephesus.

We ask God our Father to guide us, in the times and by the means that the Holy Spirit will choose, to full unity in the mystical Body of Christ.

apr 272017
 

Da jeg nylig leste om Sr Marys fødselsdag, så jeg på flere ting (på nettet) fra St Paul menighet og skole i Bergen – jeg var jo der i nesten 11 år, først fem år som lærer på ungdomsskolen mens jeg ventet på å bli presteviet, og de siste 6 år som både prest og lærer. Jeg kom over noen fine bilder fra skolens store påskemesse, fredag i påskeoktaven i 2005. Sammen med meg ser man dom Alois (som fortsatt er sogneprest i Bergen), dom Elias Carr (en korherre som var to år i Bergen, og når er på Long Island utenfor New York City), p Arnfinn (som var på besøk i Bergen, dessverre døde han brått og altfor tidlig i 2012) og diakon Gunnar Wicklund-Hansen (som døde 81 år gammel i 2015).

På St Paul skole har man i alle år hatt et stort pasjonspill i kirken fredag før palmesøndag, og siden år 2000 har de også feiret en stor påskemesse fredag i påskeoktaven. Dette var alltid en flott messe, kirken var akkurat stor nok til de 325 elevene og 50 ansatte, og jeg gledet meg hvert år til å kunne være hovedcelebrant i denne messen. Man kan se flere bilder fra messen her.

apr 262017
 


I dag leser jeg at Sr Mary i Bergen nettopp fylte 80 år og feiret dette sist søndag – les mer om det her. Jeg gratulerer henne gjerne her litt på etterskudd, for sr Mary og hennes medsøstre var viktige for meg mange år i Bergen. Sist gang jeg så dem var riktignok vår 2007, da jeg holdt fasteretrett for dem i på Marias Minde.

Til høyre for henne kjenner jeg igjen Sr Astrid, og til venstre for henne er det nok Sr Sylvia (selv om hun er vanskelig å kjenne igjen) – og Sr Angelina skal visst også fortsatt være i live. Les mer om St. Franciskus Xaveriussøstrene her.

Bildet under viser noen av søstrene i 1951; bare de som arbeidet på Florida sykehus, for det var i alt 150 av dem den gang.

apr 222017
 

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

apr 212017
 

På Facebook, i Vårt Land og på Verdidebatt (se her) er det blitt skrevet en del om at Oslo katolske bispedømme (OKB) har ansatt ny redaksjonssjef i kommunikasjonsavdelingen (se info her).

Det virker ikke klart for meg at denne personer nå er det man kan kalle en homoaktivist, selv om han var involvert i Skeive dager, Gaysir og Pride for en del år tilbake. Jeg syns vi skal la denne personen vise at han i dag ikke er en slik aktivist – noe som selvsagt ikke er forenlig med å være informasjonsarbeider i OKB.

Samtidig syns jeg det er unaturlig og uheldig at OKB nå i noen få år har lyst ut stillinger uten å nevnte tydelig at det er ønskelig at den som ansettes er medlem i Den katolske kirke. Men å sette dette som et absolutt krav, vil vel knapt kunne være mulig for alle stillinger.

apr 192017
 

Jeg skrev nylig denne artikkelen, som om kort tid kommer på trykk i St Olav tidsskrift.


Evelyn Waugh, kjent engelsk forfatter og konvertitt

Gyldendal forlag har i vinter utgitt i ny oversettelse en bok først utgitt i England i 1945, Brideshead Revisited, og de skriver selv om den:
«I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.»

Boken Brideshead Revisited er kjent over hele verden, og en TV-serie laget over boken i 1981 blir i England nå regnet kanskje den aller beste TV-serien gjennom alle tider. For oss katolikker er denne boken litt ekstra interessant fordi den beskriver en katolsk familie, katolsk trosliv, katolsk moral, og veldig tydelig hvordan Guds nåde søker alle mennesker, også når de tilsynelatende lever svært langt borte fra Ham.

Evelyn Waugh var en av de kjente konvertittene i England i mellomkrigsårene; han konverterte i 1930 etter å ha levd et ganske utsvevende liv årene før. England hadde på den tid mange kjente konvertitter; de to mest kjente er vel G. K. Chesterton som konverterte i 1922, og Graham Green i 1926 – vår egen Sigrid Undset konverterte i 1924.

Waugh var født i 1903, og gode skoleresultater i ungdommen gjorde at han 18 år gammel fikk et stipend til Hertford College i Oxford. Om hans studieår kan vi lese at det på den tid oppsto en ny avantgardistisk klikk i Oxford, og den hadde kunstneriske, sosiale og homofile verdier som tiltrakk Waugh. Etter dette begynte et mer bohempreget liv, der Waugh drakk betydelig og innledet en rekke homoseksuelle forhold. Han måtte slutte på Hertford College i 1924, etter en dårlig eksamen som gjorde at han mistet stipendet. Etter dette prøvde han seg på en kunstskole, men han gikk tom for penger og arbeidet derfor som lærer på ulike gutteskoler i noen år.

Konversjon

I 1928 fikk han utgitt sin første roman, Decline and Fall, noe som ga ham nok penger til å gifte seg. Både denne boken og oppfølgeren, Vile Bodies, er svært satiriske, modernistiske og morsomme bøker. Ekteskapet var ganske mislykket og ble avsluttet etter knapt to år, og bare noen måneder etter skilsmissen ble Waugh opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, 29. september 1930. Hans konversjon fikk stor oppmerksomhet i England, og mange lurte på hvorfor i all verden en slik mann ønsket å bli katolikk.

Noen trodde at behovet for noe stabilt førte Waugh til Kirken, men han skriver selv om sin konversjon mot slutten av 1930: «Jeg tror man må se dypere for å finne årsaken til at Romerkirken i England i dag rekrutterer så mange menn og kvinner som ikke er spesielt godtroende, kjedelige eller eksentriske. Det virker for meg at i dagens Europa er det essensielle spørsmålet ikke lenger om man skal velge en katolsk eller protestantisk kristen tro, men om man ønsker kristendom eller kaos.»

Waugh prøvde på alle måter å leve som en god katolikk, selv om pietistiske norske kristne nok vil finne hans fortsatte høye alkoholkonsum og enkelte andre vaner problematiske. Han fikk sitt første ekteskap annullert av Kirken i 1936, og giftet seg året etter med Laura Herbert, som kom fra en aristokratisk katolsk familie, og de fikk 7 barn sammen. Waugh fortsatte å skrive bøker, som fikk ganske god mottakelse, men det var ikke før han utga Brideshead Revisited at han ble virkelig berømt og rik. Boken ble skrevet i 1944 og utgitt etter krigens avslutning i 1945, og solgte svært godt helt fra starten av, spesielt i USA.

Brideshead

Boken Gjensyn med Brideshead handler i stor grad om katolsk trosliv, og for å forstå den bør man kjenne til en del ting om den tids katolske kirke. Boken beskriver en tid 30-50 år før Kirkens store moderniseringsprosjekt på 60-tallet, og i England var katolikkene på den tid også veldig tydelig i mindretall, og de hadde derfor en tydelig identitet og selvforståelse. Noen aristokratiske familier (som denne boken handler om) hadde klart å forbli katolske, på tross av mye motstand, helt fra reformasjonstiden.

Bokens hovedperson, Charles Ryder, blir beste venn med en ung mann fra en slik aristokratisk, gammel, katolsk familie, Sebastian Flyte. For denne familien er alle katolske tradisjoner viktige og helt naturlige; den latinske messen som feires daglig i deres hus (de har et eget kapell, og prest), rosenkransbønnen hver ettermiddag etc. Kirkens dogmer og moralske regler godtar man uten videre, og sakramentenes betydning og virkning godtas også som en selvfølge.

Man tror altså sterkt på alt Kirken lærer – og vet at protestantene ikke kan begripe noe av dette – samtidig som flere medlemmer av familien ikke klarer å leve etter Kirkens regler. Sebastian strever med både homoseksuelle dragninger og aller mest sin alkoholisme, som mer og mer ødelegger ham. Hans søster er sivilt gift med en fraskilt mann, og vurderer etter hvert å skille seg fra ham og gifte seg med enda en fraskilt mann, Charles Ryder, bokens hovedperson. Faren i denne katolske familien (han hadde riktignok konvertert fra Den anglikanske kirke da han giftet seg) hadde reist fra sin kone 8-10 år tidligere og lever i Italia med en elskerinne. Sebastian mor, storebror og lillesøster presenteres derimot som fromme og rettlevende katolikker.

Bokens hovedtema blir så å vise hvordan Guds nåde stadig kaller på disse villfarne menneskene, og hvordan de nesten mirakuløst blir forsonet med Gud og Kirken. Dette vises mest dramatisk i livet til Sebastians far, som bare noen timer før han dør får skriftet sine synder og mottar den siste olje (i en ganske slående scene). Sebastian selv, etter at alkoholen nesten tar livet av ham, lever videre som leg medhjelper i et katolsk kloster i Marokko. Hans søster lar være å gå inn i det neste ekteskapet med en fraskilt mann, og begynner å leve for å hjelpe nødlidende mennesker.

Og til sist opplever bokens hovedperson, Charles Ryder, etter rundt 20 år med latterliggjøring av all tro på Gud og spesielt av de underlige katolske ritualene og dogmene, å bli overbevist om at Den katolske kirke forvalter sannheten, og blir opptatt i dens fulle fellesskap.

Forandringer i Kirken

Evelyn Waugh var etter sin konversjon en katolikk som godtok og elsket Kirkens lære, tradisjoner og liturgi – slik han beskriver dette i Gjensyn med Brideshead – så da forandringen i Kirken begynte å komme allerede tidlig under Vatikankonsilet, var han blant de aller tydeligste og mest kjente kritikerne, mest av forandringene i messen, men også av oppløsningen av Kirkens klare dogmatiske og moralske lærepunkter. Han likte ikke at latinen ble borte, at alterne ble snudd, at de ble krevd at folk skulle være aktive på en ytre måte, med svar til presten til stadighet, at man stadig skulle reise seg og sette seg etc. Han likte selv aller best den stille tradisjonelle latinske messen (i motsetning til en sunget messe, som også var vanlig på den tid), der folk kneler i bønn gjennom det meste av messen, deltar i ånden sammen med presten som bærer frem messeofferet, men ytre sett gjør veldig lite.

Waugh mislikte allerede forandringene i den stille ukes liturgi på 50-tallet (bl.a. hadde påskevigilien inntil da blitt forhåndsfeiret påskelørdag formiddag), og da man i 1963 begynte å forandre selve messen, skrev han ofte i katolske tidsskrifter for å protestere. Han kontaktet også Englands viktigste biskop, kardinal Heenan, som et stykke på vei støttet Waughs kritikk. For Waugh personlig ble det så ille at det etter hvert ble «en bitter plikt» å gå i messen, og han spurte sin sogneprest om hvor store del av søndagsmessen han var nødt til å overvære for å kunne oppfylle sin søndagsplikt.

Men så, midt i denne striden, fikk Evelyn Waugh en brå, men lykkelig død: Rett etter at han hadde deltatt i påskedagsmessen 10. april 1966 sammen med sin familie, feiret på tradisjonelt vis på latin, døde han av hjertesvikt i sitt eget hjem. En stor requiemmesse for ham (også på latin) ble 21. april feiret i Westminster Cathedral, den viktigste katolske domkirken i England.

Avslutningsvis kan jeg nevne at motstanden mot den nye liturgien var sterkere i England enn i de fleste andre land, og den fortsatte etter Waughs død. Kampen endte (i alle fall første runde) med at en gruppe kjente mennesker i England, aller mest berømt var Agatha Christie, sendte et brev (via kardinal Heenan) til pave Paul VI og ba om tillatelse til å kunne fortsette med den tradisjonelle latinske messen. Paven ga England en slik tillatelse i 1971.

P. Oddvar Moi

apr 172017
 

Jeg leste i dag (hos National Catholic Register) noen interessante kommentarer etter påskehøytidens dåp av svært mange konvertitter – langt flere i en del andre land enn i Norge:

The Church around the world welcomes thousands of new Catholics at the Easter vigil.

On average, more than 100,000 adults enter the Church in the United States every year. They come from every walk of life and every age group. Some arrive in the Church after many years of personal struggle, and some come at the very end of their lives. Others are moved to become Catholic because of the examples of saints, priests, religious, and exemplary laypeople and family members who give witness to Christ Jesus.

In the end, of course, they reach the same conclusion as another famous convert, Blessed Cardinal John Henry Newman: “Regarding Christianity, 10,000 difficulties do not make one doubt.”

And to be sure, many converts are encouraged in their own journeys to Catholicism by the models of more famous converts.

Movie stars, poets, novelists, musicians, philosophers, scientists and even queens were convinced in their consciences that they must become Catholic. …

Jeg tar med noen få personer fra listen:

Malcolm Muggeridge (1903-1990): British journalist, satirist and author. He became a Catholic in 1982 with his wife, Kitty, largely through the influence of St. Teresa of Calcutta.

Bernard Nathanson (1926-2011): American medical doctor and a founding member of NARAL Pro-Choice America who joined the pro-life movement in the 1970s.

Richard John Neuhaus (1936-2009): Former Lutheran pastor, writer, theologian and founder and editor of the journal First Things.

Sigrid Undset (1882-1949): Norwegian novelist who was awarded the Nobel Prize for Literature in 1928.

Evelyn Waugh (1903-1966): English writer famed for his novel Brideshead Revisited (1945).

John Wayne (1907-1979): Academy Award-winning actor beloved for his roles in westerns and war movies.

Evelyn Waugh skrev jeg nylig om, og nevnte da også Sigrid Undset og G. K. Chesterton (som de visst har glemt her). Jeg måtte google John Wayne; han konvertere visst to dager før han døde i 1979.

apr 152017
 

thank_you_holy_father_benedict_xvi

16. april (påskedag) fyller pave (emeritus) Benedikt 90 år – jeg gratulerer ham med dagen litt på forskudd.

I en artikkel på the Catholic Herald, med overskrift The Ratzinger revolution, og ingress His writings will one day inspire a generation to revolt against the West’s secular consensus kan vi lese bl.a.:

Benedict XVI will celebrate his 90th birthday on Easter Sunday. Cardinal Joachim Meisner famously described him as a man who is as intelligent as 12 professors and as pious as a child making his First Communion.

If one inserts the words “Joseph Ratzinger” into the Google Scholar search engine, which records academic publications, one obtains some 24,600 hits in four seconds. The words “Benedict XVI” bring up even more results – 66,100. ….

As Bavaria’s most famous son since Ludwig II enters his 10th decade of life, it is worth considering what the impact of all these publications might be in the brave new world of 21st-century Catholicism. My thought is that the publications of Ratzinger will form a treasury to be mined by future generations trying to piece together elements of a fragmented Christian culture.

Ratzinger himself emphasises that the seat of all faith is the memoria Ecclesiae: the memory of the Church. He believes that “there can be a waxing or waning, a forgetting or remembering, but no recasting of truth in time”. As a result, “the decisive question for today is whether that memory can continue to exist through which the Church becomes Christ and without which she sinks into nothingness”.

In this void of nothingness, in a world without the memoria Ecclesiae, the human person strives for an autonomy that is in conflict with his nature. It is natural, normal and healthy for one’s sense of self to exist within the context of a living history and tradition. Those without such moorings often spend their entire youth trying to “find themselves” without much success and often only after years of painful experimentation.

These reflections on the importance of memory were made by Ratzinger in 1982. Earlier, in 1958, during his theological teenager phase, Ratzinger wrote an essay entitled “The New Pagans and the Church”. In it he observed that whenever people make a new acquaintance they can assume with some certainty that the person has a baptismal certificate, but not that he has a Christian frame of mind. This was a full decade before the cultural revolution of the 1960s. …

…. When a new generation arises in full rebellion from the social experiments of the contemporary era, craving a human ecology that respects both God and nature, and wanting to be something more than rootless cosmopolitans, Ratzinger’s publications will serve as Harry Potter-style Portkeys, giving creative young rebels access to the missing cultural capital – indeed, access to what Ratzinger calls the memoria Ecclesiae.

High on the list of the missing cultural capital is the realisation that from the earliest times Christianity has understood itself as the religion of the Logos, the religion according to reason. As Ratzinger expresses the principle: “Faith has the right to be missionary only if it transcends all traditions and constitutes an appeal to reason and an orientation towards the truth itself.” The lack of truth, he argues, is the major disease of our age.
….

Både engelsk Wikipedia og norsk Wikipedia har grundige artikler om pave Benedikt.

apr 142017
 

Hos Catholic World Report leste jeg i dag om Daniel Mitsui (http://www.danielmitsui.com/) a young artist who has, over the past dozen years, established himself as a unique talent, combining remarkable technical skills with a traditional vision of sacred art. In 2011 he was commissioned by the Vatican to illustrate a new edition of the Roman Pontifical, and the following year he established Millefleur Press, an imprint for publishing broadsides inspired by the work of 15th century printers.

Et stykke nede i arktikkelen svarer Mitsui på spørsmålet om hva slags forhold (tradisjonelle) kunstnere opplever i Kirken i vår tid:

CWR: From your perspective as a working artist, what in general is the state of the visual arts within the Catholic Church in the U.S.? What can be done to encourage and help artists?

Daniel Mitsui: It’s unwell. One of the biggest problems is that the institutions of the Catholic Church, such as dioceses and parishes and seminaries, do not dependably defend tradition. Many bishops and priests are hostile to it, and even those that want traditional sacred art are worried about provoking rebellion from the faithful who do not. What emerges as a result is a kind of insipid, just-traditional-enough art that avoids causing offense only because it is easy to ignore.

I feel sorry for sacred artists who depend on institutional patronage. It seems that they expend most of their creative energy fighting for permission to make the best art possible. Art does not flourish under such conditions; to make the best art possible ought to be every artist’s job description. Although I would like to see more of my own artwork in churches, I am grateful that I am able to sell most of my drawings and prints to private individuals. This means that I do not need to fight these battles.

I encourage all aspiring sacred artists to take responsibility for their own formation and to make the most beautiful, most traditional art that they can without compromise. That, of course, would be easier if sound instruction were more widely available. I am trying to fill some of this need myself; I recently started a web log for writing about the principles and symbolism of sacred art, and the methods of making it. I offer there educational material for free download, including coloring sheets and activities for children. …

apr 132017
 

Jeg leser akkurat nå Siste jul i Kairo, En fortelling om de kristne i Midtøsten – av Lars Akerhaug. Boka forteller nokså usminket om hva som skjer med de kristne i Midtøsten, både de siste 1400 år og siden år 2001. Det er ikke hyggelig lesning, men nødvendig, jeg oppdager at det er mye jeg ikke vet om de kristnes situasjon i disse landene – selv om jeg har snakket med en del kristne som er kommet til Norge fra disse landene.

Boka ble anmeldt i fjor høst i Vårt Land, og der kan vi bl.a. lese:

Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. …

Nå er boka i liten grad polemisk … men … besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.

Biskop Eidsvig tok også opp dette temaet i sin preken i Skjærtorsdagsmessen i St Olav domkirke i Oslo, og sa bl.a.:

Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land. (Les messens tekster her.)

Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.

Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.

Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem. …

apr 122017
 

Jeg har lest mange bøker om Luther og reformasjonen det siste halvåret, og har nå bestilt enda én hos Amazon.co.uk: Luther and His Progeny. 500 Years of Protestantism and Its Consequences for Church, State, and Society.

Boka presenteres slik hos forlaget Angelico Press:

In the twelve essays contained in this volume—based upon lectures delivered at the 2016 Roman Forum Summer Symposium on Lake Garda, Italy—the authors assess the impact of Luther’s novel theological and philosophical doctrines on faith, political theory, law, ethics, economics, and science—as well as his role in the devastation of Christendom and the creation in its place of the contemporary secular culture of the West. Acknowledging that the Reformation is not “the sole cause of the social problems of modernity” but rather “one major cause in a chain of causes,” the authors nevertheless make it abundantly clear that there is “nothing about Luther and his Protestant rebellion that we should celebrate.” With essays from John Rao, Chris Ferrara, Brian McCall, and eight others, Luther and His Progeny is a signal contribution toward understanding the full import of the Protestant revolt.

Og professor Peter Kwasniewski skriver slik om boka:

Luther and His Progeny exploits the advantage of 500 years’ hindsight as it critiques the multiple dimensions of Luther’s break with Christendom—a break not only from the Roman Church and its hierarchical-sacramental system, but more fundamentally from the rich and complex harmony of Catholic tradition in theology, metaphysics, anthropology, and social relations, particularly in the economic and political structures inherited from the centuries of faith.

Armed with stout scholarship, the authors dare to stake out positions thoroughly unfashionable in an age of feel-good ecumenism tempted to paper over the radical nature of Luther’s thoughts and intentions. We are led to see, from a variety of viewpoints, how Luther’s uncatholic errors have been absorbed into the thinking of modern Westerners, and—what is both surprising and tragic—into the mentality of Catholics.

apr 102017
 

Jeg har skrevet om at messen er et offer mange ganger tidligere, og her tar jeg med et stykke skrevet om dette temaet av Fr John Hunwicke – tidligere anglikansk prest, nå i Ordinariatet i England. Han skriver mye interessant på sin blogg – nesten noe nytt hver dag – og her er det han skrev for et par dager siden:

The central purpose of the Mass … even before the ‘Supper’ aspect … is sacrifice. Do you feel any little doubts lurking on the outskirts of your mind about this proposition?

Doubt 1: Why did S Paul call the Eucharist the Lord’s Supper (kyriakon deipnon)?

But deipnon, Supper, is, surprisingly to us, sacrificial language. In the Greco-Roman world, sacrifice was a communal activity. After the animal was killed and the prescribed portions sacrificially burned, the rest was cooked and eaten by the worshippers in a supper which was not just a sequel but was an integral part of the sacrificial ritual (what the Jews called a Communion Sacrifice). Many such invitations have come to light in the rubbish dumps of ancient Egypt, preserved by the dryness of the desert sand. … That is why so many excavated temple complexes have dining rooms and extensive kitchen areas attached to them; although sometimes the sacrificial banquet happened, like Christian Eucharist, in a private home (when this happened, the phrase in the papyri is en tei idiai oikiai). And it is one reason why S Paul is so concerned about his Corinthian converts partaking «in the tables of demons». To do so is to share in the pagan sacrifice. Look at I Cor 10:14-22 and note the parallelism the Saint draws between pagan sacificial banquets and the sacrificial banquet which is the Eucharist. Kyriakon deipnon certainly did not, as liberals like to assume, mean some informal sort of matey event («an expression of fellowship») or a plate in front of the television during Channel Four News.

Doubt 2: Did Jesus really have the Holy Sacrifice of the Mass and its sacrificial theology in mind when he sat at table with his disciples hours before his death?

Jacob Neusner powerfully argues that he did … [New Testament Studies 1989 pp287-290] Jacob Neusner? Who’s he? He’s a very distinguished and learned rabbi and academic expert on first century Judaism and Christian origins.

Oh yes? So why didn’t I hear about him when I was doing New Testament Studies? Because his researches often give strong support to the Catholic and Orthodox Faith from an academic, non-Christian, Jewish standpoint. Your mentors, careful men, naturally wanted to spare you such explosive material, and anyway they were far too busy teaching you about the Synoptic Problem, the Historical Jesus, the non-physical nature of the Resurrection, and the inauthenticity of most of S Paul’s letters.

But you can’t expect me to take seriously what a Jewish scholar thinks about Jesus. I don’t see why not. Pope Benedict did. In the first volume of his Jesus of Nazareth, the entire section on the Sermon on the Mount was indebted to an analysis by Neusner. And Neusner, in another brilliantly argued piece, shows that the reason why our Lord ‘cleansed’ the Temple on the first Palm Sunday was to denote the termination of the Jewish sacrificial system (particularly the offering of the tamid lamb, morning and evening, for the People; their Temple taxes, paid in Temple shekels acquired from the money-changers, went to provide the lambs) because he purposed, on Maundy Thursday, to replace it with his own sacrifice of the Eucharist: Table in place of Table, Sacrifice in place of Sacrifice.

mar 242017
 

Holdningene Den katolske kirke hadde for ca 100 år siden kan man lese i The Catholic Encyclopedia, som ble utgitt i USA i 1917, etter over ti års arbeid. Hele leksikonet ble lagt ut på nett i 1997, så det er lett å finne og lese mye interessant informasjon.

De har en ganske grundig artikkel om kondisjonell dåp, som jeg gjengir i sin helhet under – jeg har uthevet noen setninger. I dag er reglene i Den katolsk kirke at kondisjonell dåp bare er tillatt om man er i alvorlig og konkret tvil om tidligere kristen dåp er gyldig. For 100 år siden praktiserte man tydeligvis kondisjonell (gjen)dåp ganske mye oftere.

Conditional baptism

From the foregoing it is evident that not all baptism administered by heretics or schismatics is invalid. On the contrary, if the proper matter and form be used and the one conferring the sacrament really «intends to perform what the Church performs» the baptism is undoubtedly valid. This is also authoritatively stated in the decree for the Armenians and the canons of the Council of Trent already given. The question becomes a practical one when converts to the Faith have to be dealt with. If there were one authorized mode of baptizing among the sects, and if the necessity and true significance of the sacrament were uniformly taught and put in practice among them, there would be little difficulty as to the status of converts from the sects. But there is no such unity of teaching and practice among them, and consequently the particular case of each convert must be examined into when there is question of his reception into the Church. For not only are there religious denominations in which baptism is in all probability not validly administered, but there are those also which have a ritual sufficient indeed for validity, but in practice the likelihood of their members having received baptism validly is more than doubtful. As a consequence converts must be dealt with differently. If it be certain that a convert was validly baptized in heresy, the sacrament is not repeated, but the ceremonies which had been omitted in such baptism are to be supplied, unless the bishop, for sufficient reasons, judges that they can be dispensed with. (For the United States, see the First Council of Baltimore.) If it be uncertain whether the convert’s baptism was valid or not, then he is to be baptized conditionally. In such cases the ritual is: «If thou art not yet baptized, then I baptize thee in the name», etc. The First Synod of Westminster, England, directs that adult converts are to be baptized not publicly but privately with holy water (i.e. not the consecrated baptismal water) and without the usual ceremonies. Practically, converts in the United States are almost invariably baptized either absolutely or conditionally, not because the baptism administered by heretics is held to be invalid, but because it is generally impossible to discover whether they had ever been properly baptized. Even in cases where a ceremony had certainly been performed, reasonable doubt of validity will generally remain, on account of either the intention of the administrator or the mode of administration. Still each case must be examined into (S. C. Inquis., 20 Nov., 1878) lest the sacrament be sacrilegiously repeated.

As to the baptism of the various sects, Sabetti (no. 662) states that the Oriental Churches and the «Old Catholics» generally administer baptism accurately; the Socinians and Quakers do not baptize at all; the Baptists use the rite only for adults, and the efficacy of their baptism has been called in question owing to the separation of the matter and the form, for the latter is pronounced before the immersion takes place; the Congregationalists, Unitarians and Universalists deny the necessity of baptism, and hence the presumption is that they do not administer it accurately; the Methodists and Presbyterians baptize by aspersion or sprinkling, and it may be reasonably doubted whether the water has touched the body and flowed upon it; among the Episcopalians many consider baptism to have no true efficacy and to be merely an empty ceremony, and consequently there is a well-grounded fear that they are not sufficiently careful in its administration. To this may be added, that Episcopalians often baptize by aspersion, and though such a method is undoubtedly valid if properly employed, yet in practice it is quite possible that the sprinkled water may not touch the skin. Sabetti also notes that ministers of the same sect do not everywhere follow a uniform method of baptizing.

The practical method of reconciling heretics with the Church is as follows:– If baptism be conferred absolutely, the convert is to make no abjuration or profession of faith, nor is he to make a confession of his sins and receive absolution, because the sacrament of regeneration washes away his past offences. If his baptism is to be conditional, he must first make an abjuration of his errors, or a profession of faith, then receive the conditional baptism, and lastly make a sacramental confession followed by conditional absolution. If the convert’s former baptism was judged to be certainly valid, he is only to make the abjuration or the profession of faith and receive absolution from the censures he may have incurred. The abjuration or profession of faith here prescribed is the Creed of Pius IV, translated into the vernacular. In the case of conditional baptism, the confession may precede the administration of the rite and the conditional absolution be imparted after the baptism. This is often done as a matter of fact, as the confession is an excellent preparation for the reception of the sacrament.

mar 242017
 

Da jeg for ikke lenge siden besøkte det benediktinske Abbediet St. Maurice og St. Maurus, i Clervaux, Luxemburg, så jeg et bilde av den kjente islandske forfatteren, Halldor Laxness, som ble døpt i abbediet i påsken 1923. Han var avbildet på kirketrappen med hvit kappe og stort dåpslys i hånden. Men jeg leste også mer om Laxness i en bok i abbediets bibliotek, og ble ganske forundret da jeg så at han allerede var barnedøpt hjemme på Island. Døpte man lutherske katolikker på nytt på den tiden, tenkte jeg. Det hadde jeg nok også hørt før, men da trodde jeg dåpen foregikk i en mer privat og diskret seremoni.

Jeg jobber nå med en artikkel og den englske forfatteren og konvertitten Evelyn Waugh, som konverterte i 1930. Jeg har ikke funnet ut om han ble kondisjonelt døpt ved sin opptagelse, men det ble to av hans svært kjente forfatterkollegaer.

G. K. Chesterton konverterte i 1920, og det foregikk slik:

… At about three o’clock they set off for the Railway Hotel. Chesterton `bad no doubts or difficulties just before’ his reception into the Church—`only fears, fears of something that had the finality and simplicity of suicide’. While Chesterton made his confession to Father O’Connor, Frances, who was weeping, and Dom Ignatius Rice sat in the hotel bar. After conditional baptism had been administered, the two priests left Chesterton and Frances by themselves in the makeshift chapel. Returning to collect something he had forgotten, Rice saw them coming down the aisle, Chesterton with a comforting arm round his weeping wife (not all her tears were of grief, O’Connor thought). ….

Graham Green konverterte i 1926, og slik beskrives det:

… The first General Confession, which precedes conditional Baptism and which covers the whole of man’s previous life, is a humiliating ordeal. Later we may become hardened to the formulas of Confession and skeptical about ourselves: we may only half intend to keep the promises we make, until continual failure or the circumstances of our private life finally make it impossible to make any promises at all and many of us abandon Confession and Communion to join the Foreign Legion of the Church and fight for a city of which we are no longer full citizens. But in the first Confession a convert really believes in his own promises. I carried mine down with me like heavy stones into an empty corner of the Cathedral, dark already in the early afternoon, and the only witness of my Baptism was a woman who had been dusting the chairs. I took the name of Thomas—after St. Thomas the doubter and not Thomas Aquinas—and then I went on to the Nottingham Journal office and football results and the evening of potato chips. …

Jeg har tidligere også tenkt at Sigrid Undset, som konverterte i 1924, ble kondisjonelt døpt, men om dette skriver bloggen Legdominikaner: «Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896.» Det virker som de også mangler konkret informasjon (og jeg har for meg, men husker ikke hvor jeg har hørt det, at Undset også ble kondisjonalt døpt). Kanskje noen lesere kan hjelpe meg.

Til slutt nevner jeg også Elisabeth Hesselblad (helligkåret i 2016), hennes opptagelse i Kirken i 1902 beskrives slik:

Elisabeth Hesselblad emigrerte ved 18 års alder til USA, der hun arbeidet som sykepleierske. I USA ble hun kjent med Den katolske Kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St. Patrick i New York City. I USA konverterte hun også til den katolske kirke, ved kondisjonell dåp i Washington D.C. i 1902, etter konvertittundervisning hos jesuittene.

I et annet innlegg tar jeg med hva The Catholic Encyclopedia fra 1917 skriver om dette.

mar 212017
 

Dokumentet Liturgiam authenticam beskriver hvordan oversettelsen av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal skje, og det gjelder både selve messen (for alle årets dager), andre liturgier (dåp, vigsel o.a.) og bibeloversettelser (som ikke alltid trenger være katolske, men må kunne godtas av Den katolske kirke).

Under har jeg tatt med et utdrag (funnet her) fra L’Osservatore Romano, Weekly Edition in English, 30 May 2001, page 13. (L’Osservatore Romano is the newspaper of the Holy See), som beskriver mange tekniske ting som rettigheter til tekstene, verdensspråk som skal ha en felles oversettelse, bispekonferansenes plass i arbeidet, godkjenningen fra Vatikanet o.a., men som også sier dette om hva slags språk og hvilke oversettelsesprinsipper man skal bruke:

… The Instruction next gives a careful updated outline of the process to be followed by the Conferences of Bishops in communion with the Holy See in deciding upon full or partial introduction into liturgical use of a given language.

The Translation of Liturgical Texts

The heart of the Instruction is a fresh exposition with a reflective tone of principles that should govern the vernacular translation of liturgical texts. From the outset this section stresses the sacred nature of the Liturgy, which the translated texts must carefully safeguard.

The Roman Rite, like all the great historical liturgical families of the Catholic Church, has its own style and structure that must be respected in so far as possible in translation. The Instruction repeats the call of earlier papal documents for an approach to the translation of liturgical texts that sees it not so much a work of creative inventiveness as one of fidelity and exactness in rendering the Latin texts into a vernacular language, with all due consideration for the particular way that each language has of expressing itself. The special needs that must be addressed when making translations intended for newly evangelized territories are mentioned, and the Instruction also discusses the conditions under which more significant adaptations of texts and rites may occur, referring the regulation of these issues to the Instruction Varietates legitimae.

Using Other Texts as Aids

The usefulness of consulting ancient source texts is acknowledged and encouraged, though it is noted that the text of the editio typica, the official modern Latin edition, is always the point of departure for the translation. When the Latin text employs certain words from other ancient languages (e.g., alleluia, Amen, or Kyrie eleison), such terms may be retained in their original languages. Liturgical translations are to be made only from the editio typica of the Latin and never from other translations in turn. The Neo-Vulgate, the current Catholic version of the Latin Bible, should be employed as an auxiliary tool in preparing biblical translations for use in the Liturgy.

Vocabulary

The vocabulary chosen for liturgical translation must be at one and the same time easily comprehensible to ordinary people and also expressive of the dignity and oratorical rhythm of the original: a language of praise and worship which fosters reverence and gratitude in the face of God’s glory. The language of these texts is, therefore, not intended primarily as an expression of the inner dispositions of the faithful but rather of God’s revealed word and his continual dialogue with his people in history.

Translations must be freed from exaggerated dependence on modern modes of expression and in general from psychologizing language. Even forms of speech deemed slightly archaic may on occasion be appropriate to the liturgical vocabulary.

The liturgical texts are neither completely autonomous nor separable from the general context of Christian life. There are in the Liturgy no texts that are intended to promote discriminatory or hostile attitudes to non-Catholic Christians, to the Jewish community or other religions, or which in any way deny universal equality in human dignity. If incorrect interpretation arises, the matter should be clarified, but this is not primarily the business of translations. The homily and catechesis are there to help fill out and explain their meaning and to clarify certain texts.

Gender

Many languages have nouns and pronouns capable of referring to both the masculine and the feminine in a single term. The abandonment of these terms under pressure of criticism on ideological or other grounds is not always wise or necessary nor is it an inevitable part of linguistic development. Traditional collective terms should be retained in instances where their loss would compromise a clear notion of man as a unitary, inclusive and corporate yet truly personal figure, as expressed, for example, by the Hebrew term adam, the Greek anthropos or the Latin homo. Similarly, the expression of such inclusivity may not be achieved by quasi-mechanical changes in grammatical number, or by the creation of pairs of masculine and feminine terms.

The traditional grammatical gender of the persons of the Trinity should be maintained. Expressions such as Filius hominis (Son of Man) and Patres (fathers) are to be translated with exactitude wherever found in biblical or liturgical texts. The feminine pronoun must be retained in referring to the Church. Kinship terms and the grammatical gender of angels, demons and pagan deities should be translated, and their gender retained, in light of the usage of the original text and of the traditional usage of the modern language in question.

The Translation of a Text

Translations should try not to extend or to restrict the meaning of the original terms, and terms that recall publicity slogans or those that have political, ideological or similar over-tones should be avoided. Academic and secular style-books on vernacular composition should not be used uncritically, since the Church has distinctive things to say and a style of expression that is appropriate to them.

Translation is a collaborative effort that should maintain continuity as much as possible between the original and vernacular texts. The translator must possess not only special skills, but also a trust in divine mercy and a spirit of prayer, as well as a readiness to accept review of his work by others. When substantial changes are needed to bring a given liturgical book into conformity with this Instruction, such revisions must be made all at once so as to avoid repeated disturbances or a sense of continual instability in liturgical prayer.

Scriptural Translations

Special consideration is given to the translation of the Scriptures for use in the Liturgy. A version should be developed which is exegetically sound and also suitable for the Liturgy. Such a translation should be used universally within the area of a single Bishops’ Conference and be the same for a given passage in all parts of the liturgical books. The aim should be a distinctive sacred style in each language that is consonant, as far as possible, with the established vocabulary of popular Catholic usage and major catechetical texts. All doubtful cases regarding canonicity and the ordering of verses should be resolved by reference to the Neo-Vulgate.

Concrete images found in words referring in figurative language that speaks, for example of the «finger», the «hand», the «face» of God, or of his «walking», and terms like «flesh» and the so on, should usually be translated literally and not replaced by abstractions. These are distinctive features of the biblical text that are to be maintained.

Other Liturgical Texts

Norms for the translation of the Bible as used in the Liturgy apply also in general to the translation of liturgical prayers. At the same time it must be acknowledged that while liturgical prayer is formed by the culture which practices it, it is also formative of culture so that the relationship is not merely passive. As a result, liturgical language can be expected to diverge from ordinary speech, as well as to reflect its better elements. The ideal is to develop a dignified vernacular fit for worship in a given cultural context.

Liturgical vocabulary must include the major characteristics of the Roman Rite, and should be drawn from patristic sources and harmonized with biblical texts. The vocabulary and usage of the vernacular translation of the Catechism of the Catholic Church should be respected as far as this is feasible, and the proper distinctive terms should be used for sacred persons or things, rather than employing the same words as for the persons or things of everyday domestic life.

Syntax, style and literary genre are also key elements to be considered in rendering a faithful translation. The relationship between clauses, especially as expressed through subordination and devices such as parallelism, must be accurately conveyed. Verbs must be translated precisely in respect of person, number and voice while some latitude will be needed in rendering more complex syntactical structures.

A prime consideration should be the fact that liturgical texts are intended to be publicly proclaimed aloud and even sung.

Particular Types of Texts

Specific norms are then given for the translation of Eucharistic Prayers, the Creed, (which is to be translated in the first person singular: «I believe … «), and the general ordering and layout of liturgical books and their preliminary decrees and introductory texts. This is followed by a description of the preparation of translations by Bishops’ Conferences and the processes to be used for obtaining the approval and confirmation of liturgical texts from the Holy See. The present special requirements of papal approbation for sacramental formulae are reaffirmed, as is the insistence on the desirability of a single translation of the Liturgy, especially the Order of Mass, within each language group. …

mar 202017
 

Jeg leser i dag at det ifølge SSB er totalt 883.751 personer i innvandringsbefolkningen i Norge, hvorav 158.764 er norskfødte med innvandrerforeldre – noe som betyr at innvandringsbefolkningen er doblet på et tiår. Dette henger i stor grad sammen med åpning for arbeidsinnvandring fra EØS-land.

Oslo er det fylket i Oslo med klart størst innvandrerbefolkning. Nesten 33 prosent av Oslos befolkning er nå definert som innvandrere og barn av innvandrere. Som helhet er det 16,3 prosent av befolkningen i Norge som er første eller andre generasjons innvandrere. Grafen under viser de 10 største landene pr 01012017.

Under ser man tall for 01012016. Vi ser her at Eritrea ikke var med for et år siden, et land med flest kristne innvandrere, mest ortodokse/koptiske, men også en hel del katolikker. Filippinene har også nå gått forbi Vietnam i totalantall. For Filippinene er heller ikke barn født av filippinsk kvinne og norsk mann med i denne statistikken; jeg vil tro at det dreier seg over langt over 10 000 – det er jo 17 000 kvinner og 4 000 menn i Norge som er født på Filippinene.