nov 042020
 

Jeg skrev for noen uker siden en anmeldelse til St Olav tidsskrift av boka “Men hva med de andre?”. Bladet er nå utgitt og jeg presenterer mine tanker her:

En underlig forståelse av «gjerningskristendom»

Halvor Nordhaug er en dyktig biskop i Den norske (lutherske) kirke og har nylig skrevet en bok: MEN HVA MED DE ANDRE? Kristendommen og religionene, på Vårt land forlag. Det er «en forholdsvis enkel bok», som Nordhaug selv skriver, og den tar opp flere spørsmål om hvordan mennesker med forskjellig gudstro og kristentro kan omgås og forstå hverandre. Men det spørsmålet som har fått mest oppmerksomhet, og som boken starter med, er (satt litt på spissen) hva som skal skje på dommens dag med dem som ikke er kristne?

Nordhaug nevner fire modeller for hvordan forholdet mellom kristendommen og andre religioner kan forstås: Eksklusivismen (ingen frelse uten ved Jesus Kristus), Inklusivismen (også tilhengere av andre religioner kan frelses gjennom Jesu Kristi frelsesverk), Pluralismen (alle religioner er likeverdige) og Partikularismen (religionene er bare ulike måter å forstå den samme Gud på).

Nordhaug skriver at en «streng» eksklusivisme sier at bare de som tror på Jesus Kristus kan bli frelst, og derfor var den norske misjonsbevegelsen så nødvendig, for «hedningene» ville gå fortapt om de ikke fikk høre om Jesus. En «myk» eksklusivisme derimot lar spørsmålet om evig frelse stå åpent «for dem som ikke har hørt evangeliet», og ligger derfor nokså nær inklusivismen.

Katolikker bekjenner seg til en «myk» eksklusivisme eller inklusivisme, og 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium, art. 16 omtaler dette presist og vakkert (og dette er også sitert i Den katolske kirkes katekisme, nr. 847):

« … de som uforskyldt er uten kunnskap om Kristi evangelium og hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte – og under nådens impulser prøver å gjennomføre Hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet – kan nå frem til den evige frelse. Og det guddommelige Forsyn vil ikke nekte den nødvendige hjelp til frelse til dem som ikke har hatt muligheter for å nå frem til en bevisst gudserkjennelse, men som, selvsagt ikke uten Guds nåde, strever for å leve rett. Alt det gode og sanne som finnes hos disse blir av Kirken betraktet som forberedelse for evangeliet og en gave fra Ham som opplyser ethvert menneske for at det til slutt skal eie livet. ….»

Dette er en forståelse som det oppleves ganske opplagt for oss katolikker å slutte oss til; for Gud er ikke urettferdig og dømmer ikke mennesker til evig fortapelse bare fordi de aldri har fått høre om Kristus. De vil få en mulighet etter døden (på en måte som bare Gud kjenner til) til å ta stilling til Kristi frelsesverk. I et dokument i år 2000, Dominus Jesus, gjentok Vatikanet dette, men presiserte at selv for slike mennesker som møter evangeliet først etter døden, er det bare pga. Kristi frelsesverk at de kan oppnå evig frelse.

Også for Nordhaug virker dette som en riktig forståelse, og han skriver på s 22-23: «Dette høres på mange måter sympatisk ut. Likevel, blir ikke denne katolske løsningen litt vel moralistisk? Er det bare fromme og oppriktige som innlemmes i frelsen? Jeg kan ikke fri meg fra inntrykket av at dette strider mot selve grunntonen i evangeliet: Ingen blir frelst ved gjerninger.»
Det er når jeg leser dette at jeg som katolikk (det er i år 26 år siden jeg gikk fra å være lutheraner til å bli katolikk) blir ganske sjokkert, for er man så redd for gode gjerninger at man ikke en gang kan gi mennesker «selvsagt ikke uten Guds nåde» muligheten til å svare på en positiv måte på Guds kall?

Mine mange år borte fra Den lutherske kirke får meg altså til å undres over en slik forståelse av «gjerningskristendom». Det virker helt urimelig for meg at det skal være noe problem at de som «søker Gud av et oppriktig hjerte» og forsøker å gjøre godt mot andre mennesker, skal få glede av at de slik svarer på Guds nåde og Guds kall. For det er dette Nordhaug her ser ut til å avvise.

Implisitt i den katolske forståelsen her er vårt syn på den naturlige åpenbaringen, som betyr at også før mennesker får kjennskap til Guds direkte åpenbaring (i Bibelen) vet de (fra naturen) noe om en guddom og om visse moralske prinsipper. Luthersk teologi har lite plass til en slik naturlig åpenbaring, og dette kan være med og forklare hvorfor Nordhaug ikke egentlig forstår det katolske synet på frelse for mennesker som i sitt jordiske liv ikke har hørt om Kristus.

Når vi leser videre i boken, ser vi at Nordhaug får problemer når han avviser denne katolske og «sympatiske» forståelsen av hva som skal skje i det evige liv med mennesker som ikke har hørt evangeliet; han har problemer med å finne en annen modell han kan stå inne for.

På slutten av dette hovedkapittelet skriver han på s. 64 at han «har prøvd seg fram med to andre løsninger: forkynnelse etter døden eller frelse for alle (apokastasis)». Han synes forkynnelse etter døden løser de fleste problemene, men om dette skriver han også problematiserende: «Men vi kan jo undres på hvem som etter døden vil svare nei til et budskap om evig liv?» (s. 65) (Om dette tenker jeg, at når han som lutheraner ikke i det hele tatt kan snakke om gode gjerninger, må jo både onde og gode få samme tilbud om evig liv.) Han ender dermed opp med å noe nølende gå inn for synet at alle mennesker blir frelst. Men også dette er problematisk, for «har det virkelig ingen betydning hva Hitler og Breivik gjorde?» (s. 63). Han ønsker ikke å gjøre det til et dogme at «alle blir frelst», men mener det er nødvendig å ha dette som et klart håp.

Nordhaug skriver videre også om andre emner. Han har kapitler om: Å leve i dialog med mennesker av annen tro – Hvem kan man be sammen med? – Kritikk av de religionsteologiske modellene – Å være kirke i et pluralistisk samfunn. Disse kapitlene vil jeg ikke gå inn på her, og det er jo også første hovedkapittel om hvem som blir frelst og Nordhaugs (åpne, overraskende, liberale) svar på dette som har ført til en hel del debatt om denne boken blant norske lutheranere i år.

okt 232020
 

Vårt Land har i dag et langt og ganske fint intervju med biskop Bernt Eidsvig, som i går feiret 15-årsjubileum som biskop av Oslo. Det er likevel en underlig feil i overskriften: “har han vært (biskop) lenger enn noen andre”. 15 år er ikke lite, men i Oslo har flere katolske biskoper sittet lenger: Biskop Fallize, 35 år (1887-1922), biskop Mangers, 32 år (1932-1964), biskop Gran, 19 år (1964-1983), biskop Schwenzer, 22 år (1983-2005 + biskop i Trondheim og Oslo 1975-83, i alt 30 år). Fram til 29. juni 1953 hadde biskopene en annen tittel, siden Oslo ikke tidligere hadde vært et fullt, selvstendig bispedømme, men det er vel ikke så veldig viktig og gjelder ikke de siste biskopen før biskop Eidsvig.) Man finner en oversikt over denne historien HER.

Oppdatering kl 14: Vårl Land mente visst at Eidsvig er den av de nåværende biskopene (inkl. Den norske kirke) som har sittet lengst. De har oppdatert artikkelen (på nett) nå.

Vårt Land skriver bl.a. i intervjuet:

I 2005, da Eidsvig tiltrådte, var det 38.000 registrerte katolikker i Oslo bispedømme. I dag er det i overkant av 143.000.

– Det er en vekst ingen har godt av å gjennomgå på kort tid. Ingen organisasjon klarer å gjennomgå den typen vekst uten å bli satt alvorlig på prøve. Og uten, om jeg får tilføye, å gjøre visse feil.

Den største veksten har vært i den polske gruppen. I overkant av 40% er født i Polen. Det ble ikke tatt alvorlig i begynnelsen, mener Eidsvig.

– Man trodde de kom for å arbeide en stund, og så reise hjem igjen. Det var også det mange av dem sa. Men det store flertallet ble.

De bosatte seg også rundt omkring i landet, på steder der kirken ikke hadde noe fotfeste. Noe av det første Eidsvig gjorde var å reise til Polen for å få hjelp til å skaffe prester.

– Én ting var å få dem til Norge, lære dem elementær norsk og få dem til å skjønne hvordan vi arbeider her. Og så i tillegg få dem til å kjøre bil på vinterføre over fjelloverganger, leie bedehus og lokaler fra Den norske kirke, alt som måtte til for å få feiret messen. Det var litt av en jobb.

– Likevel er det mange kirker i Norge som vil misunne dere denne veksten?

– For noen år siden hadde jeg besøk av noen høyere geistlige fra Den norske kirke, som syntes så synd på meg fordi vi hadde så mange praktiske problemer med alle disse utlendingene som kom. Og så spurte jeg den eldste av dem, ville du ikke heller ha mine problemer enn dine egne. Så tenkte han seg om, og svarte, jo i grunn.

Heldigvis er det først og fremst positivt.

– Den katolske kirke har en forståelse av seg selv som universell. Hvis du går her en søndag er det 14 messer på ni eller ti språk.

– Det er som en pinsedag i Jerusalem, med folk fra kanskje 100 land. Jeg syns det er strålende bekreftelse på kirkens selvforståelse. Apostlene ble sendt ut med misjonsbefalingen til all verdens folk, og jeg har følelsen av og til av at de bestemte seg for å komme til Oslo alle sammen.

Flere katolske politikere

Mangfoldet gjør også at kirken har et særlig ansvar for integreringen av innvandrere, mener Eidsvig. En ting som forbauser ham, er hvor få katolikker som tar del i samfunnsdebatten og politikken. … …

okt 212020
 

National Catholic Register skriver om den stadig alvorligere spenningen mellom de tyske biskopene og Vatikanet:

Despite Pope Francis’ warnings, the leaders of the Church in Germany have refused to back down on their promotion of intercommunion or to change the course on their much-criticized ‘synodal path.’

As reports emerged recently of Pope Francis’ “dramatic concern” about the state of the Catholic Church in Germany and news that he received Germany’s apostolic nuncio for private talks on Monday, the country’s bishops pressed ahead on their goal of shared Communion with Protestants despite strong objections from the Vatican.

The leaders of both churches said their intercommunion proposal “still needs to be clarified” even though the Congregation for the Doctrine of the Faith said last month that differences in the Catholic and Protestant understanding of the Eucharist were “still so grave” that they ruled out attendance at each other’s services.

The increasing divergence between Rome and the German bishops, amplified by the ongoing Synodal Path — a two-year reform program of German bishops and laity that questions some of the Church’s established teaching on faith and morals — demonstrates the real dangers of the Church in Germany one day breaking with Rome.

In September, a leading German prelate raised the possibility of schism for the first time.

Cardinal Rainer Woelki of Cologne warned that the “worst outcome would be if the Synodal Path leads to schism” and that the “worst thing” would be if a “German national church were to be created here.”

Such a prospect is something Pope Francis appears increasingly concerned about, despite his own efforts to grant more autonomy to bishops’ conferences on doctrinal matters which critics have warned has sowed the seeds of a kind of “doctrinal anarchy” in the Church.

Cardinal Kurt Koch of Switzerland, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, said last month that the Pope had expressed his concern about the Church in Germany “in personal conversations.”

Bishop Heinz-Josef Algermissen of Fulda in central Germany, where the intercommunion proposal was discussed at the end of September, said the Pope had expressed “dramatic concern” about the Church in Germany when he spoke to him after the general audience Oct. 7, although in neither case was it clear that he was explicitly concerned about schism.

The bishop recalled a letter the Pope wrote to German Catholics in June 2019, supporting the Synodal Path but urging them to focus on evangelization. The Pope reportedly complained that his message had been ignored.

Les mer her.

sep 262020
 

I dag feirer Den katolske kirke den hellige Kosmas og den hellige Damian, som bl.a. kalles αναργυροι, fordi de ikke tok imot betaling/sølv for sine medisinske tjenester. På katolsk.no kan vi bl.a. lese:

Det fortelles at Kosmas og Damian var tvillingbrødre og født i Arabia. De studerte medisin i Syria, og da de hadde tatt eksamen, dro de straks for å utøve legekunsten på Guds Sønns Hospital i Pheremma ved Kyrros (i dag ruiner ved A’zaz i Syria). De var svært dyktige, men var nøye med ikke å ta seg betalt for sine velgjerninger, og ble kalt anargyroi («de hellige uten sølv»). De mente at som kristne var dette den beste form for nestekjærlighet de kunne drive. De gjorde ingen hemmelighet av sin tro og skal ha utført mange helbredelser og gjennom det også omvendt mange til kristendommen. Det blir fortalt hvordan de to legene, assistert av engler, tok av et bein som var oppspist av kreft og satte på et nytt i stedet, som Damian hadde tatt fra en mann som akkurat var død. Under keiser Carinus (283-285) ble de drept av en sjalu kollega.

Vi ser bilde av dette medisinske underet under. Klikk på alle bildene for å se mye større utgaver.

Nederst ser vi et bilde fra kirken Santi Cosma e Damiano i Roma. På Wikipedia kan vi lese om denne:

The basilica of Santi Cosma e Damiano is a church in Rome, Italy. The lower portion of the building is accessible through the Roman Forum and incorporates original Roman buildings, but the entrance to the upper level is outside the Forum. The circular building located at the entrance of the Forum, which now houses a small archeological exhibit, was built in the early 4th century as a Roman temple. It is thought to have been dedicated to Valerius Romulus, deified son of the emperor Maxentius. The main building was perhaps the library of an imperial forum.

It became a church in 527 and contains important but much restored early Christian art, especially in its mosaics.

Today it is one of the ancient churches called tituli, of which cardinals are patrons as cardinal-deacons: the current Cardinal Deacon of the Titulus Ss. Cosmae et Damiani is Beniamino Stella, created Cardinal on 22 February 2014. The basilica, devoted to the two Arabian Christian brothers, doctors, martyrs and saints Cosmas and Damian, is located in the Forum of Vespasian, also known as the Forum of Peace.

sep 232020
 

I dag har Kirken over hele verden feiret Padre Pio, og Gregory DiPippo skriver ham på New Liturgical Movement:

Today is the feast day of St Pio of Pietrelcina, known to all the world simply as “Padre Pio”, who died on this date in 1968, and was canonized in 2002. Earlier this year, I had the very good fortune to go on a pilgrimage which visited San Giovanni Rotondo, where he spent most of his life, and Pietrelcina, the place of his birth and earliest years as a priest. His fellow Capuchin friars knew, of course, that they had a Saint in their midst, and as a result, took great care to preserve as many relics of him as possible, and both places have an enormous number of them on display. Of course, they are all kept behind glass for preservation, which doesn’t make for the best photography. Here are some photos from San Giovanni Rotondo, which we visited first; others from Pietrelcina will be in a separate post.His body, which since 2008 has been displayed for the veneration of the faithful in the crypt of the second church at San Giovanni Rotondo.

sep 222020
 

Avisa Dagen skriver at

søndag 13. september avgav Benjamin Ekman treårsløfte i dominikanerordenen under en gudstjeneste i den franske byen Strasbourg. Det skriver svenske Dagen.

Både mamma Birgitta Ekman og pappa Ulf Ekman var til stede. “Det er veldig spennende. Benjamin er veldig selvstendig i alt han gjør, det er morsomt. Han har alltid vært dratt mot dette”, sa Ulf Ekman i forbindelse med gudstjenesten.

Benjamin Ekman konverterte til katolisismen i 2013, mens foreldrene ble katolikker året etter. Ekteparet er kjent for å ha grunnlagt den karismatiske frikirkebevegelsen Livets Ord, og sønnen var blant annet redaktør for Livets Ords teologisk tidsskrift.

Jeg har skrevet om Ulf Ekman og Den katolske kirke mange ganger tidligere, bl.a. disse to gangene i 2014: “Ulf Ekman blir katolikk” og “Ulf og Birgitta Ekman er nå blitt katolikker

sep 132020
 

Jesus Resurrecting the Son of the Widow of Naim (oil on canvas) by Bouillon, Pierre (1776-1831)

I dag leses evangeliet om enkens sønn i Nain, som ble vekket opp fra de døde – i den tradisjonelle latinske messen, 15. søndag etter pinse. Dette flotte evangeliet (Luk. 7,11-16) brukes i praksis ikke lenger. (Underlig nok heter byen Nain på gresk, men Naim på latin og flere andre språk.)

In illo témpore: Ibat Jesus in civitátem quæ vocátur Naim: et ibant cum eo discípuli ejus, et turba copiósa. Cum autem appropinquáret portæ civitátis, ecce defúnctus efferebátur, fílius únicus matris suæ: et hæc vídua erat: et turba civitátis multa cum illa. Quam cum vidíssit Dóminus, misericórdia motus super eam, dixit illi: “Noli flere.” Et accéssit, et tetégit lóculum (hi autem qui portábant stetérunt). Et ait: “Adoléscens, tibi dico, surge.” Et resédit qui erat mórtuus, et cæpit loqui. Et dedit illum matri suæ. Accépit autem omnes timor: et magnificábant Deum, dicéntes: Quia Prophéta magnus surréxit in nobis: et quis Deus visitávit plebem suam.

På den tid hendte det at Jesus gikk til en by som heter Nain, og hans disipler gikk med ham og en stor mengde. Og da han kom nær til byporten, se, da ble en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke; og en stor mengde fra byene var med henne. Da Herren så henne, ble han rørt av medlidenhet med henne, og han sa til henne: “Gråt ikke.” Og han gikk bort til båren og rørte ved den, og de som bar, sto stille. Og han sa: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp.” og den døde reiste seg opp og begynte å tale. Og han ga ham til moren. Men de ble alle tatt av frykt, og de priste Gud og sa: “En stor profet er stått fram mellom oss; Gud har gjestet sitt folk.”

Jeg skrev for noen år siden om hvordan dette evangeliet (som hadde blitt lest en søndag i året i mange hundre år) dessverre i praksis er blitt borte i den nye katolske kalenderen. Det brukes egentlig 10. søndag i kirkeåret år C, med faller bort de fleste år pga. pinse, treenighetssøndag eller Corpus Christi – i en 40-års periode ble det bare brukt i år 2013 og 2016.

Jeg tenkte på dette da jeg nylig leste om denne søndagens messefeiring på New Liturgical Movement – men der er det egentlig bare bønnen etter kommunion i denne messen som diskuteres.

sep 112020
 

Jeg får nokså regelmessig tilsendt spørsmål fra Katolsk informasjonstjeneste (it@katolsk.no) som de ønsker at jeg skal svare på. Nylig fikk jeg et spørsmål om bruk av ordene prest, pastor, pater. Bruk av ordet “prest” har noe med generell språkfølelse å gjøre (man sier vel ikke “du prest” eller “prest NN”) mens bruken av “pater” eller “pastor” handler om katolsk bruk i Norge de siste 30 år. Jeg svarte slik:

Takk for ditt spørsmål.

Slik jeg ser det, avhenger det av konteksten om man skal si “prest” eller “pastor/pater”. Man sier vel aldri “prest Ola Nordmann”, men man kan si “sogneprest Ola Nordmann”, “kapellan Ola Nordmann” eller “pastor Ola Nordmann”. Her har det ikke skjedd noen forandring i Den katolske kirke – og vi gjør det vel på samme måte som Den norske kirke her. På den annen side syns jeg er mye bedre å si om en person at “han er katolsk prest” enn å si “han er katolsk pastor/pater” – noen ganger sier folk “han er pater”, men det syns jeg er dårlig språk og nesten uforståelig.

Men det har skjedd en forandring mht. bruk av “pastor” eller “pater” hos oss, som alltid brukes når man snakker til en prest og i noen sammenhenger også om en prest. Helt fra ca. 1850 (da Den katolske kirke kom tilbake til Norge) til ca. 1980 har vi skilt mellom “pastor” (som er sekularprest/ bispedømmeprest) og “pater” (som er ordensprest, eks. dominikaner, fransiskaner etc.). Dette er samme praksis som katolikker har i Tyskland og Danmark. (Mens her bruker de engelsktalende alltid “father” og også svenskene sier “fader”.)

På 1980-taller var det enkelte katolske prester som ikke likte å bli kalt “pastor” siden det virket for protestantisk; de ønsket å bli tiltalt “pater” og dette spredte seg deretter en del. Biskop Bernt Eidsvig presiserte så i år 2006 (tror jeg) at vi skal holde fast på den tradisjonelle bruken av “pater” og “pastor”, og det gjør vi nå i offisielle sammenhenger – men ikke alltid i det daglige menighetslivet.

I artikkelen du viser til ( https://www.katolsk.no/nyheter/2020/07/kunngjoringer-okb-juli-2020 ) brukes “pater” og “pastor” konsekvent på denne (offisielle) måten – men det ville vel ikke passet noen steder på den siden å bytte ut “pastor/pater” med “prest”.

Mvh
p. Oddvar Moi

sep 102020
 

I nr. 7/8 1999 trykte St Olav tidsskrift, i forbindelse med at det var 50 år siden Sigrid Undset døde, et utdrag av biskop Mangers preken ved begravelsen 15. juni 1949 i St. Torfinn kirke på Hamar. (De hadde tatt stoffet fra St. Olav 24-25, 1949.)

Den 14. juni 1949 ble Sigrid Undsets båre fraktet fra hennes hjem Bjerkebæk på Lillehammer til St. Torfinns kirke på Hamar, hennes sognekirke. Neste dag ble den høytidelige rekviemmmessen feiret; så ble Sigrid Undset stedt til hvile på Mesnali kirkegård: mellom jernkorsene for hennes to barn, Maren og Anders, var det en grav for henne selv. Vi gjengir noen avsnitt fra biskop Jac. Mangers’ preken under rekviemmessen, en preken som både formidler kirkens troende håp og dyp innsikt i Sigrid Undsets sinn og tro. Utgangspunktet for prekenen var følgende skriftsted: “Når vi øver sannheten i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse i ham som er hodet, Kristus ” (Efes. 4,15)

Det er ikke min oppgave å holde en lovtale over denne store kvinne. (-) Det blir gjort så vakkert og edelt av andre, og hennes livsverk taler for henne selv. Jeg vil peke på det som var hemmeligheten i hennes sterke, rike personlighet, det som gjør et liv rikt og skjønt, trass i sorg og motgang, trass i at døden nærmer seg. Eller rettere sagt på det som gjør at vi ikke har mistet henne, men at hun fortsetter å leve med oss og for oss. (-)

De kristne er i dypeste grunn håpets mennesker, mennesker med et håp som ingen kan ta fra dem, fordi de støtter seg til Guds eget ord: “Den som tror på meg, skal leve om han enn dør” (Joh. 11,25). Det store vi venter på kommer ikke her på jorden, men først når vi har lagt bort alt det trange og smålige som hemmer oss her nede, og er blitt fullt modne for den herlige arv med de hellige i fullendelsen hos Gud. Med andre ord: Når vi i alle måter har vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Med rette kan man vel si at den kjære avdøde som vi nå viser den siste ære, har hatt som livsprogram å være himmelvendt, i alle jordiske gjøremål og i alle prøvelser å se opp til himlen, se alle ting i troens lys, i Gud. Få har som hun forstått å forene virkelighetssans og evighetshåp, ekte kultur og levende kristendom, skarp intelligens og barnlig, ydmyk fromhet. Hun hadde i sannhet den store nådegave å forstå livskunsten: Være sann, ekte til den siste konsekvens. Og hun var sann i kjærlighet. Slik har hun vokset i Ham som er hodet – Kristus.

Sigrid Undsets liv var et liv, ikke uten tragedie, fullt av prøvelser og motgang, men med sin dype tro og sin rike kjærlighet forstod hun å gjøre det lyst og skjønt. Det kom aldri noen klage fra hennes munn. Troen var sterkere enn hennes følsomme sinn.

Hjemmet var for henne det helligste og dyreste på jorden. Det som eide hennes sjel, hennes hjerteblod, det som menneskelig talt skapte “de lykkelige dager” i hennes liv. Men også til hjemmet kom prøvelsene, og hun tok i mot dem i ydmyk tro og hengivenhet. (-) Hun hadde et annet hjem her på jorden, og hun visste at ingen kunne ta det fra henne, men at det skulle lede henne til Evigheten. Det var Kirken – Kristi mystiske legeme, som hun var et levende lem på. Det ga henne kraft til å bære de savn og prøvelser hun møtte i sitt jordiske hjem.

Når vi søker nøkkelen til hennes store hjerte, som alltid var rede til å gi, da må vi igjen ty til apostelens ord: “Å vokse i Kristus ved å øve sannhet i kjærlighet.” Godgjørenheten er vel en av de skjønneste blomster som er sprunget ut av hennes harmoniske livssyn, av hennes ekte menneskelighet. Hun så på livet med åpne øyne og visste hvordan menn og kvinner lever og arbeider, strider og lider, men hun så i menneskene først og fremst sjelen, Gudsbildet. selv om dette bildet ofte kunne være nokså utvisket og skjemmet, fordi det kanskje var gått gjennom mange hender som ikke alltid var gode, rene, edle hender. Derav hennes store respekt for menneskeverdet, hennes kamp for menneskerettighetene. hennes yndest for barna med deres gudgitte skjønnhet.

Det var ikke lett for henne å være god mot alle. Hennes natur var tilbøyelig til store sympatier og antipatier. Men når det gjaldt å gi, vant hun over alle antipatier, så forståelige de enn kunne være for det naturlige menneske. Hun selv betraktet sine følelser til antipati som et tegn på hvor ufullkommen hun ennå var. For ikke lenger enn 14 dager siden, sa hun i en samtale her på Hamar: “Det er ingen sak å gi til dem man synes godt om, det er en glede som går over alle andre. Men det koster meg forferdelig å gi til dem jeg ikke synes om. Der kan De se hvor skrøpelig og ufullkommen jeg ennå er.” Men hun ga like fullt til alle som trengte hennes hjelp. Og det er nettopp et av de vakreste trekk i hennes ekte kristenliv. Troen vant her sin sier.

sep 102020
 

Siden jeg nå skal besøke St. Torfinn kirke på Hamar regelmessig, har jeg på nytt søkt etter informasjon om Sigid Undsets begravelse fra denne kirken 15. juni 1949 og funnet fire bilder – pluss et nyere bilde fra kirkegården på Mesnali.

Biskop Jac. Mangers feiret Requiemmessen og seks norske forfattere stod æresvakt og bar kisten ut av kirken (vi kan se dem i bilde 2 og 3). Det var forfatterforeningens formann Hans Heiberg, og Nils Johan Ruud, Tarjei Vesaas, Arne Skouen, Georg Brochmann, Claes Gill, Torolf Elster og Einar Skjæraasen. (Trykk på alle bildene for å se større utgaver.)

sep 102020
 

I St. Torfinns menighetsblad (Hamar) kan vi i juni 2019 (70 år etter Undsets død) lese:

På 90-årsdagen for Sigrid Undsets opptagelse i Den katolske kirke ble det 1. november 2014 avduket en minneplakett i bronse på plassen foran kirken, samtidig som plassen offisielt fikk navnet Sigrid Undsets plass.

Der leser vi også:

Etter krigen fikk Sigrid Undset bare fire år i Norge. Hun uttalte: “Jeg bor på Lillehammer, men det er på Hamar jeg føler meg hjemme. Her har jeg mitt åndelige hjem”, og hun ga uttrykk for at hun ønsket å flytte hit.

Hennes siste offentlige fremtreden var i forbindelse med det katolske jubileumsstevnet 29. mai 1949 – en omvisning i de påbegynte utgravningene pi bispeborgen på Domkirkeodden. Kort tid etter, på morgensiden 10. juni 1949, døde hun på Lillehammer sykehus 67 år gammel.

Hun hadde da vært en ivrig medlem av St. Torfinn menighet de siste 25 årene.

Jeg har skrevet om Sigrid Undset flere gangeer på denne bloggen – bl.a. her om et besøk på Bjerkebæk.

sep 072020
 

Jeg feiret i går messe i St. Torfinn kirke på Hamar og skal i høst gjøre det to ganger hver måned. Menigheten har en fin kirke som ble innviet 3. september 1939, men menigheten var opprettet allerede i 1924, samme år som Sigrid Undset ble katolikk. Undset kjøpte også ganske tidlig flere viktige ting til menighetens kapell (senere flyttet til kirken), bl.a. en kirkeklokke og et antemensale til et alter. Om dette antemensalet leste jeg i går:

“(Undset) fikk fra danske myndigheter tillatelse til å få laget an kopi av det Olavsantemensalet som danskene hadde ført fra Trøndelag til Danmark og som da hang i Nationalmuseet i København. Denne flotte kopien er utført av den kjente danske kirkekunstner og restauratør Eigil Rothe. Antemensalet pryder nå det nye alteret fra 1966 i St. Torfinn kirke.”

Vi ser kopien av antemensalet i øverste bilde (jeg skal ta bedre bilder neste gang jeg er på Hamar), og under ser man et bedre fotografi av det originale antemensalet (klikk på det for å se en større utgave). Antemensalet ble gitt tilbake til Norge i 1930 – les hos SNL her.

aug 072020
 

Vi hørte for noen år siden Vatikanets troskongregasjon erklærte at dåp som var foretatt med formuleringen “Jeg døper deg i Skaperens og Frelserens og Livgiverens navn” var ugyldig. Det var visst en menighet et sted i Australia som hadde døpt slik i flere år og nå måtte alle barna som var berørt av dette døpes på nytt.

Nå nettopp har det blitt kjent at en litt mer uskyldig forandring har fått samme dom: “Vi døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn” – (dvs. man har byttet ut jeg med vi). Vatikanets nyhetstjeneste skriver: “The Sacrament of Baptism administered with an arbitrarily modified formula is not valid, and those for whom “baptism” was celebrated in this way must be baptized “in forma absoluta” — that is unconditionally — by repeating the rite according to the liturgical norms stipulated by the Church.”

Det konkrete spørsmålet og svaret kan man se under:

aug 022020
 

Ole Rikard Høisæther fikk tidligere i år utgitt på Orfeus forlag ei ny bok om St. Hallvard. Ei bok som noen steder beskrives slik:

Sankt Hallvard ble utpekt til Oslo bys skytshelgen i 1053 og med det også ledd i et maktspill hvor kong Harald Hardråde ønsket å styrke byen og egen posisjon mot dansk innflytelse. Samtidig markerer han egen kongemakt og Oslos økende betydning mot det maktsentrum som lå i Nidaros. De hadde sin Sankt Olav, nå hadde Oslo fått sin Sankt Hallvard. Dette er historien om en ung martyr som hjalp en kvinne i nød og om hvordan han ble til helgen og et symbol. Ole Rikard Høisæther har ført i pennen denne fantastiske fortellingen om et kjent helgenbilde.

Jeg leste selv nylig boka og fant den nyttig og interessant på mange måter; spesielt syntes jeg det rike billedmaterialet var interessant og også informasjon om kirker som var viet til St. Hallvard og bilder der han var avbildet. Den nye bruken av St. Hallvard i Oslo de siste ca. 150 år er også godt dokumentert. Bildet øverst i denne posten viser Kristianias (Oslos) byvåpen fra 1892, som i 1924 ble forandret til det byen har i dag. Bildene til høyre viser St. Hallvard i Ringsaker kirke og på vestfasaden til Nidarosdomen.

Her er starten av boka forord:

Hallvard Vebjørnsson ble født på gården Huseby i Lier utenfor Drammen i 1020. Han ble helgenkåret på grunn av undrene som fulgte etter hans død. Han ble drept på Lierstranda 23 år gammel av pilskudd under flukt med en gravid kvinne som han beskyttet mot forfølgere. Han etterfulgte Olav den Hellige og Sankta Sunniva som de første helgener i et Norge som ble kristnet på 1000-tallet. Alle var rangspersoner fra kongefamilier eller i nærmeste slekt. Sankt Hallvards helligkåring og tilknytning til Oslo hadde også en politisk motivering gjennom kong Haralds ønske om å styrke Oslo og Vikens selvstendighet i forhold til danskene.

Kildematerialet om Hallvards liv og helgendyrkelsen av ham gjennom fire hundre år før reformasjonen (og etter) er både billedlig og bokstavelig talt fragmentert. To av fire hovedkilder er skrevet på pergament som senere er blitt klippet opp til bokbind, såkalte permfyllinger. Det ene fragmentet befinner seg i det norske Riksarkivet, det andre i det svenske. I motsetning til Olav Haraldsson som ble helligkåret som den første i Norge, var det ingen skalder som fulgte i Hallvards følge og kunne levere beretninger for ettertiden. Snorre behandler Hallvard kun i kortversjon. På tross av dette kan man følge Hallvard gjennom hele middelalderen i spredte tekster og beskjedent, men viktig billedmateriale.

Sankt Hallvard ble etter århundrer i glemsel trukket frem igjen på 1800-tallet som symbol på det han hadde vært siden 1100-tallet, Oslos vernehelgen. De gamle, kjente versjoner av byens segl ble lagt til grunn for et nytt kjennemerke, eller byvåpen om man vil, for Norges nye hovedstad. På 1900-tallet ble Sankt Hallvard-navnet benyttet til en rekke nye formål som navn på tidsskrift, speidergrupper, skoler og virksomheter i Drammens-området og i religiøs sammenheng både i den katolske og ortodokse kirke.

Der hvor Sankt Hallvard i vår tid ikke er satt i direkte religiøs sammenheng som helgen, er det hans fromhet, barmhjertighet og rettferdighetssans som fremheves. Han er og blir den barmhjertige samaritan blant de norske helgenskikkelsene. …

Boka er på ca. 240 sider og har følgende kapitler:

I – NORGE BLIR NORGE – s 35
II – STORGÅRD I TUSEN ÅR – s 61
III HALLVARD VEBJØRNSSON – s 85
IV – LEGENDEN OG KILDENE – s 103
V – KORSET OG KORONEN – s 127
VI – HELGENFREMSTILLINGENE – s 159
VII – HELGEN SOM PROFANT SYMBOL – s 189

Bildene under viser St. Hallvard i Vang stavkirke, kummelokkene i Oslo (utformet av Thomas Thiss-Evensen i 2004) og teppet som henger bak ordføreren i bystyresalen i Oslo. (Klikk på bildene for å se større utgaver.)

jul 292020
 

Avisa Dagen skriver i dag på lederplass:

I dag er det olsok. Og denne 29. juli er det 990 år siden Olav Haraldson falt i slaget på Stiklestad. Stortinget har gitt tusenårsjubileet om ti år status som nasjonalt jubileum. En viktig årsak er at det etter dette slaget ikke lenger ble stilt spørsmål ved Norge som en enhetlig nasjon.

I årene fram mot 2030 er det også tusenårsjubileer for en rekke andre hendelser som var viktige i kristningen av Norge. I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 markeres tusen år siden opprettelsen av Eidsivating. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføring av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for landsloven.

Den kristne tankesmien Skaperkraft har forbilledlig grepet fatt i anledningen dette gir til å belyse både nasjonens og kristendommens betydning. Både nasjon og kristendom er blitt omstridte begreper, ikke minst når de kombineres. Politiske ledere og grupperinger i land som Polen, Ungarn, Brasil og USA blir anklaget for å fremme en usunn nasjonalkonservatisme. Kritikere mener religiøse symboler og retorikk blir misbrukt til å styrke autoritære tendenser og sjåvinisme, samt undergrave demokratiske prosesser og nøre opp under motsetninger i samfunnet.

For mange moderne nordmenn fremstår kristningen som en brutal eller triviell affære – eller kanskje begge deler. Én type primitiv overtro ble erstattet av en annen. Vi gikk fra mørk vikingtid til en minst like mørk middelalder.

En slik historieoppfatning har nok mer rot i myter enn i faktiske forhold. «Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken», skrev Skaperkrafts rådgiver Bjørn Are Davidsen i en kronikk i fjor. Den velinformerte og velformulerte Davidsen minner om at kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet.

«Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom», skriver Davidsen. Han understreker at alle historiske faser har mørke og lyse sider. …

jul 092020
 

Jeg feirer nå en ukes tid messer hver dag på Lunden kloster, og dominikanerne minnes enkelte helgener som ikke feires i Kirken som helhet, bl.a. i dag hl Johannes av Köln som jeg aldri hadde hørt om før. Katolsk.no har en fyldig og interessant beskrivelse av ham (se her). Han er én av de 19 Gorkum-martyrene som alle ble hengt natten til 9. juli 1572.

Den hellige Johannes av Köln ble født rundt 1500 i Köln i den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Hans foreldre var både fromme og velstående, men om hans bakgrunn er så lite kjent at ikke engang hans fødeår er sikkert. Han sluttet seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Heilig Kreuz i Köln. Hans overordnede sendte ham i trossplittelsens tid rundt 1550 til Nederland, hvor han i over tyve år tjente som sogneprest i landsbyen Hoornaar (Hoornaer) i den nåværende provinsen Zuid-Holland i Nederland, rundt seks kilometer nord for Gorkum (nå: Gorinchem).

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn. Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å gjøre gjengjeld, så de bestemte seg for å arrestere byens prester, som hadde ledet motstanden mot beleiringen, og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

Da Johannes hørte at alle hans prestekolleger i Gorkum var arrestert og utsatt for store lidelser i hendene på en kalvinistisk mobb, forlot han sitt relativt trygge sogn og dro de seks kilometerne til Gorkum i forkledning for å yte all den assistanse han kunne. Han overtok de forefallende oppgavene som å døpe, høre skriftemål og forvalte de siste sakramentene for døende. Han dro gjentatte ganger i skytteltrafikk frem og tilbake mellom Gorkum og Hoornaar, og flere ganger dro han inn i byen for å gi sakramentene og trøst til prestene som ble grusomt torturert. Til slutt ble han selv fanget den 3. juli av en patrulje av sjøtiggere på vei til en dåp under en av disse turene. Han ble arrestert og ført til Gorkum, hvor han ble fengslet sammen med de andre og utsatt for tortur.

Klikk på de to lenkene øverst i innlegget for å lese mer om disse 19 martyrenes fryktelige død. (Se større bilder av hl Johannes av Köln og Gorkum-martyrene.)

jul 062020
 

Danske Katolsk Orientering trykker en grundig anmeldelse av Benedikt XVI – Ein Leben (1184 sider). Boka kom ut på tysk i april i år og kommer visst på engelsk (i to bind) i november. Her er en hel del av anmeldelsen:

… Joseph Ratzingers barndom er en del af hele det tidsbillede, Peter Seewald ruller ud i den store nye biografi: Benedikt XVI. Ein Leben (Benedikt XVI Et liv). Og Seewald må siges at være den rette mand til opgaven. … Års researcharbejde, jagt i arkiverne og privat korrespondance med pave Benedikt ligger bag Seewalds nye biografi. Mere end 100 skolekammerater, venner fra præsteseminariet, naboer, familiemedlemmer og universitetskollegaer er blevet interviewet til den 1084 sider lange Benediktbiografi.

Den unge Joseph er temmelig indadvendt og flygter ind i bøgerne. Yndlingsbogen bliver Hermann Hesses Klassiker Steppeulven – senere hippiernes kultbog. Han skriver digte, og som seminarist er han igennem en langvarig forelskelse, før han beslutter sig for at blive præst. ”Ja, jeg er blevet berørt af kærligheden i dens forskellige dimensioner og former. At være elsket og give andre kærlighed tilbage har jeg mere og mere oplevet som helt grundlæggende”, siger pave Benedikt, og Seewald spørger ham direkte: ”Var De forelsket i en pige? Måske. Altså ja? Man kunne udlægge det sådan. Hvor længe varede så denne lidelsesfulde tid? Nogle uger? Et par måneder? Længere.”

En yderst samvittighedsfuld præst” ”En yderst samvittighedsfuld og meget duelig præst med teologiske kundskaber, der er overordentlig store for hans alder”. Sådan er skudsmålet fra sognepræsten i München-Bogenhausen om kapellan Ratzinger, der også beskrives som lidt for genert. Kometkarrieren starter med disputats om Sankt Bonaventura og ansættelse ved universitetet i Bonn. Tiltrædelsesforelæsningens tema er en ægte Ratzinger – troens Gud og filosoffernes Gud.

Meget tidligt opdager han kvaliteterne i la nouvelle theologie – en bevægelse, der ønskede en grundlæggende reform af katolsk teologi med en tilbagevenden til kilderne – kirkefædrene.

Ratzinger vækker opsigt, da han i oktober 1958 i tidsskriftet Hochland skriver om, at den moderne kirke er blevet en hedensk kirke – selv om facaden er i orden, og man kan fremvise de nydeligste religionsstatistikker. Og han taler i klartekst:

”Hedenskaben sidder i dag i Kirken selv og det kendetegner kirken i vore dage som også den nye hedenskab, at det drejer sig om hedenskab i kirken og om en kirke, i hvis hjerte hedenskaben lever”. Artiklen kommer i 1958 i tidsrummet mellem Pius XIIs død og valget af hans efterfølger. På en vis måde formulerer den Kirkens program for eftertiden. Den store fortælling, Kirken har præget verden med er ved at falme, og Kirken må til at indstille sig på at være en mindretalskirke. Det blev opfattet som stærkt provokerende, og Ratzinger bliver kaldt modernist. Men i Köln sidder kardinal Frings med de samme tanker.

Continue reading »

jun 202020
 


Bildet over viser pave emeritus Benedikt (som nå er 93 år gammel) i Regensburg for et par dager siden, da han kom dit for å besøke sin 96 år gamle bror. Catholic News Agency skriver om besøket bl.a. dette:

… Immediately upon his arrival in Regensburg around noon on Thursday, Benedict went to see his brother, the diocese reported. The brothers celebrated Mass together at the house in Regensburg and the pope emeritus then traveled to the diocesan seminary in the afternoon to rest. In the evening, he returned to see his brother.

On Friday, the two celebrated Mass together for the Solemnity of the Sacred Heart of Jesus, according to a statement.

The former pope visited on Saturday the residence where he lived as “Professor Ratzinger” from 1970 to 1977.

His last time seeing the home was during his 2006 pastoral trip to Bavaria. Pentling is just outside Regensburg.

The diocese said Benedict XVI then stopped at the Ziegetsdorf cemetery to spend time in prayer at the graves of his parents and sister. …