okt 172018
 

I dag var vi i Capilla Real i Granada og så det store kapellet, gravmonumentene til Isabella og Ferdinand, kapellets enorme alterbilde og dronning Isabellas samling av religiøs kunst – som man kan se i bildene under. (Om Isabella og Ferdinands spesiell tittel kan vi lese: “The title of “Catholic King and Queen” was bestowed on Ferdinand and Isabella by Pope Alexander VI in 1494, in recognition of their defense of the Catholic faith within their realms.”

okt 152018
 

Den anonyme Xavier Rynne II har skrevet mange kommentarer fra bispesynoden som nå pågår i Roma. Kommentarene er delvis i hans navn, delvis andre (mest George Weigel) og delvis intervjuer med forskjellige personer. Personlig blir jeg ikke særlig oppløftet over det som skjer på synoden.

Les kommentar nr. 4 – 8/10
Les kommentar nr. 5 – 9/10
Les kommentar nr. 6 – 10/10
Les kommentar nr. 7 – 11/10
Les kommentar nr. 8 – 12/10
Les kommentar nr. 9 – 15/10

okt 062018
 

Som jeg skrev i september 2015, skriver Xavier Rynne II igjen fra årets bispesynode. For tre år siden skrev jeg under det samme bildet:

xavier-rynne

For 16-18 år siden leste jeg bøkene “Xavier Rynne” skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as “conservative” versus “liberal”.

Så langt i år har Xavier Rynne II (igjen i tidsskriftet First Things) skrevet tre artikler; NR. 1 her, NR. 2 her og NR. 3 her.

sep 292018
 

Nytt nummer (3/2018) av St. Olav – katolsk kirkeblad er nettopp kommet ut, og blir snart lagt ut på nett her. Jeg skrev en anmeldelse av Tom Egelands bok CODEX i dette nummeret. Her er teksten slik jeg sendte den fra meg til St. Olav for en måned siden:

Oppdiktede gamle skrifter og en revolusjonerende ny forståelse av Jesus

Tom Egeland er en ganske kjent norsk forfatter av spenningsbøker, og flere av bøkenes titler viser at de har med tidligere tider og bibelske temaer å gjøre. De tidligere bøkene i serien om arkeologen Bjørn Beltø heter: Sirkelens ende, Paktens voktere, Lucifers evangelium, Nostradamus’ testamente, Den 13. disippel, Djevelmasken og Lasaruseffekten.

Egelands bøker er som sagt ganske populære, og også denne siste kan man nok si en del gode ting om. Men jeg skal i nokså liten grad anmelde boken på vanlig måte, og heller se på bokens teologiske innhold.

Egelands nyeste bok heter Codex, og navnet referer til én av de tre tingene fra Jesus tid man oppdager i en dramatisk fortelling der arkeologiske utgravninger, drap, en kunstsamlende sjeik, flere teologer, abbeder og Vatikanets agenter treffes.

Boken begynner med at Beltø blir kalt ned til Italia, til en utgravning av en gammel kirke i Ostia Antica. «Kirken er blant de eldste kristne gudshusene i Romerriket», leser vi på s. 21, «vigslet mot slutten av det første århundre». I denne kirken er det funnet en gammel sarkofag, og i denne ligger en av de første pavene, Sankt Lucas. Denne pave Lucas nevnes i boken sammen med flere av de kjente tidlige pavene, Peter, Linus og Kletus, men Lucas har aldri eksistert, og det skriver også Egeland i etterordet. Han skriver også samme sted at denne gamle kirken i Ostia aldri har eksistert. Men hvorfor han påstår at kirken ble innviet i slutten av det første århundret er et mysterium for meg, for alle vet at de kristne ikke fikk noen innflytelse i samfunnet, slik at de kunne bygge sine egne kirker, før på 300-tallet.

I denne sarkofagen finner man så (i boken) Jesu tornekrone og en kodeks, et manuskript som selveste apostelen Peter skal ha skrevet, og som presenterer et helt annet bilde av Jesus enn det Kirken har forkynt i hele sin historie. Senere i boken dukker også Q-manuskriptet (et navn teologer har gitt en ukjent mulig kilde til de tre synoptiske evangeliene) opp i Piemonte i Nord-Italia.

Jeg skal la tornekronen og Q-manuskriptet ligge, og heller se grundigere den påståtte kodeksen og det den sier om apostlene Peters og Jakobs forståelse av Jesus på den ene side, og Paulus, som Egeland mener har diktet opp og forvansket synet på hvem Jesus var, hva han gjorde og på hvilken måte han var viktig. I bokens nokså fyldige etterord med forklaringer og kilder skriver Egeland riktignok at han har diktet opp at disse tre tingene er blitt funnet, men samtidig danner de (spesielt kodeksen) grunnlaget for Egelands egen forståelse av Jesus og kristendommen.

Dette ser ut til å være viktig for Egeland, for han skrev nylig om dette også i en kronikk på nrk.no, som hadde følgende ingress: «Jeg lurer på hvorfor konservative kristne låner øre til det forkvaklede, antikristelige homosynet til en mann som Paulus, som aldri møtte Jesus.» Og i boken CODEX leser vi en hel del lignende synspunkter på s. 385: «Paulus måtte oppfinne Jesus.» – «Den åndelige Jesus som Paulus fremstiller, er en annen enn den historiske Jesus. Hos Paulus fremstilles Jesus som en gud mer enn et menneske.» – «Paulus hadde aldri møtt Jesus. Aldri vandret med ham. Aldri samtalt med ham. Paulus var henvist til å fortolke. Og dikte.» – «Prosjektet til Paulus står og faller med åpenbaringen – som han aldri beskrev. Som kristen er du nødt til å tro på historien om åpenbaringen for å lytte til Paulus. Hvis ikke Jesus åpenbarte seg for ham, står Paulus ribbet tilbake. Uten autoritet.»

Man undrer seg over hvorfor en kriminalforfatter skulle interessere seg for slike ting, og vel enda mer over hvilke argumenter han har for sine nokså fantastiske tanker. Igjen er Egeland hjelpsom, og nevner helt i slutten av etterordet at hans kilde for dette synet på Jesus er Geza Vermes, og spesielt bøkene Christian Beginnings, From Nazaret to Nicea, fra år 2012 og The Changing faces of Jesus, fra år 2000.

Geza Vermes (1924-2013) viser seg å ha vært en ungarer av jødisk familie, som ble døpt i ungdomsårene, studerte teologi og til og med var katolsk prest noen år. Deretter studerte han Dødshavsrullene, mange gamle arameiske tekster og spesielt Jesu liv sett fra en jødisk synsvinkel. I svært mange år var han professor i Jødiske studier i Oxford.

Her er en kort presentasjon hans syns på Jesus (tatt fra Wikipedia):
Geza Vermes har gitt et stort bidrag til vår forståelse av den historiske Jesus. I Christian Beginnings (2012), som i sitt banebrytende arbeid, Jesus the Jew (1973), viser han at Jesus ville ha vært en gjenkjennelig og ganske vanlig person for sine samtidige. Han var en helbreder, en eksorsist og en overbevisende predikant. Han var den siste i en linje av karismatiske profeter som eksisterte i århundrer sammen med de jødiske prestene og tilbød en alternativ form for jødedom, basert på visjoner, ekstase og mirakuløse helbredelser, og ofte i konflikt med Israels herskerklasse. Vermes tar også historien videre og viser hvordan den menneskelige Jesus ble oppfattet stadig mer overjordisk, til han ved konsilet i Nikea i 325 ble erklært guddommelig.

Egeland bruker altså denne forståelsen av Jesus til å skrive om hva denne oppdiktede kodeksen skulle kunne inneholde. Bl.a. skriver han (s. 391): «Det vil utvilsomt bli en stor sensasjon når innholdet i Codex Christi offentliggjøres. Hvordan vil kristne reagere når selveste Sankt Peter ikke bare korrigerer Paulus, men fillerister ham og refser det bildet han har tegnet av Jesus Kristus?» Og (s. 393): «Den Jesus vi blir kjent med i Codex Christi er en reformator, en opprører som provoserer romerne, en barmhjertighetens samaritan, ja, en modig og klok filosof som motsetter seg romernes okkupasjon og styre, men som samtidig prediker fredens budskap. Han priser sin gud, men påberoper seg ikke å være Guds sønn. Ikke i bokstavelig forstand. Det Jesus mente, var at vi alle er Guds barn. Leser man Peter og Paulus side om side, ser man hvordan Paulus tok seg til rette.»

Men nå er altså Egelands Codex Christi en fantasi, og innholdet i den er i stor grad bygget på Geza Vermes’ bøker. Det er også ganske lett for oss katolikker, og andre kristne, å tilbakevise denne påståtte motsetningen mellom Peter og Paulus. I Galaterbrevet skriver jo Paulus mye om dette, i kapittel 1 om sin åpenbaring, da han møtte Jesus, og at han tre år senere hadde et kort opphold i Jerusalem og snakket med Peter. Og i kapittel 2 skriver han om hvordan han 14 år etter sin åpenbaring på nytt var i Jerusalem og ble anerkjent av de andre apostlene. Aller tydeligst er dette i Gal 2,9: «Da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne.»

Dette er selvsagt også synet Kirken alltid har hatt, at de to apostelfyrstene Peter og Paulus forkynner den samme Jesus Kristus, og har den samme forståelsen av hans frelsesverk.

Det kan være at Egeland la inn denne oppdiktede kirkekritikken for at hans spenningsbok skulle appellere til flere lesere. Men for meg virket det motsatt; jeg irriterte meg over disse fantasiene som lignet på virkelige personer og tanker (men altså på ingen måte var det), og fikk ikke skikkelig med meg bokens ellers spennende fortelling.

sep 272018
 

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden,
verg oss mot djevelens ondskap og list.
Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age.
Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer,
ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg,
vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder
som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

Jeg leste i går at enda en biskop i USA ber alle katolikker om å be bønnen til Den hellige Mikael etter alle messer:

Archbishop Alexander King Sample of the Archdiocese of Portland sent a letter to his priests last week encouraging them to lead the prayer to Saint Michael the Archangel after all Masses. It was the universal custom of the Latin Church to pray this prayer from 1886 until the liturgical revolution of the late 1960s.

The Archbishop told Catholics in an August letter that the abuse crisis is a “spiritual and moral crisis, even a crisis of faith” that must be combated by “prayer, penance and sacrifice.”

The crisis “is — at its heart — the work of the Evil One. Satan ‘prowls throughout the world, seeking the ruin of souls’ and we must battle against his wickedness and snares. (Prayer to St. Michael the Archangel),” he wrote.

Portland, Oregon, er “min egen by” i USA, og de fire andre biskopene som har bedt om det samme er: Bishop Robert C. Morlino of Madison, Wisconsin, Bishop Frank Caggiano of Bridgeport, Connecticut, Bishop David Zubik of Pittsburgh, Pennsylvania, and Bishop Rick Stika of Knoxville, Tennessee. Les hele nyhetsartikkelen her.


I den tradisjonelle latinske messen ber man vanligvis (på morsmålet) flere bønner etter hver messe, det er:

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus. Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen (Bes tre ganger)

Hill deg, dronning, barmhjertighetens mor, du vårt liv, vår glede og vårt håp, vær hilset. Til deg roper vi, Evas landflyktige barn. Til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal. Å, du vår forbeder, se med dine miskunnsfulle øyne ned til oss, og etter denne landflyktighetens tid vis oss Jesus, ditt livs velsignede frukt. Du milde, du kjærlige, du blide jomfru Maria.

P. Be for oss, Guds hellige Mor.
S. At vi må bli verdige til Kristi løfter.

La oss be: Gud, du vår tilflukt og vår styrke, se i nåde til ditt folk som roper til deg. Hør i miskunn og nåde de bønner vi ber for syndernes omvendelse og for vår hellige mors, Kirkens frihet og opphøyelse, på forbønn av den ærverdige og rene jomfru og Guds mor, Maria, hennes brudgom den salige Josef, dine salige apostler Peter og Paulus og alle helgener. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.
P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.
P. Jesu høyhellige hjerte. S. Miskunn deg over oss.

sep 232018
 

Erkebiskop Charles J. Chaput i Philadelphia i USA har nylig skrevet at han er bekymret for den kommende ungdomssynoden i Vatikanet, pga. slagsider i forberedelsespapirene. Slik åpner han sitt innlegg i First Things:

Over the past several months, I’ve received scores of emails and letters from laypeople, clergy, theologians, and other scholars, young and old, with their thoughts regarding the October synod of bishops in Rome focused on young people. Nearly all note the importance of the subject matter. Nearly all praise the synod’s intent. And nearly all raise concerns of one sort or another about the synod’s timing and possible content. The critique below, received from a respected North American theologian, is one person’s analysis; others may disagree. But it is substantive enough to warrant much wider consideration and discussion as bishop-delegates prepare to engage the synod’s theme. Thus, I offer it here:

Han nevner så fem temaet/områder/vinklinger som bekymrer ham:

I. Naturalism

The Instrumentum Laboris (IL) displays a pervasive focus on socio-cultural elements, to the exclusion of deeper religious and moral issues. Though the document expresses the desire to “re-read” “concrete realities” “in the light of the faith and the experience of the Church (§4),” the IL regrettably fails to do so. …

II. An inadequate grasp of the Church’s spiritual authority

The IL upends the respective roles of the ecclesia docens and the ecclesia discens. The entire document is premised on the belief that the principal role of the magisterial Church is “listening.” Most problematic is §140: “The Church will have to opt for dialogue as her style and method, fostering an awareness of the existence of bonds and connections in a complex reality. . . . No vocation, especially within the Church, can be placed outside this outgoing dynamism of dialogue . . . . [emphasis added].” In other words, the Church does not possess the truth but must take its place alongside other voices. Those who have held the role of teacher and preacher in the Church must replace their authority with dialogue. …

III. A partial theological anthropology

Discussion of the human person in the IL fails to make any mention of the will. The human person is reduced in numerous places to “intellect and desire,” “reason and affectivity” (§147). The Church, however, teaches that man, created in the image of God, possesses an intellect and will, while sharing with the rest of the animal kingdom a body, with its affect. It is the will that is fundamentally directed toward the good. …

IV. A relativistic conception of vocation

Throughout the document the impression is given that vocation concerns the individual’s search for private meaning and truth. Examples include …

V. An impoverished understanding of Christian joy

Christian spirituality and the moral life are reduced to the affective dimension, clearest in §130, evidenced by a sentimentalist conception of “joy.” Joy seems to be a purely affective state, a happy emotion, sometimes grounded in the body or human love (§76), sometimes in social engagement (§90). Despite its constant reference to “joy,” nowhere does the IL describe it as the fruit of the theological virtue of charity. Nor is charity characterized as the proper ordering of love, putting God first and then ordering all other loves with reference to God. …

Les gjerne hele innlegget her.

sep 112018
 

A source in the United States reveals that already at the end of 2007 the nuncio recommended the cardinal harasser to keep a “low profile” and retire to live in prayer. Sambi urged the cardinal several times, but never gave him formal orders.

… it was a request (from pope Benedict), an authoritative recommendation most likely communicated to the interested party on behalf of the Pope already at the end of 2007. McCarrick took a year to comply with Pope Ratzinger’s request to leave the Redemptoris Mater seminary in Washington, and never really took seriously the “keep a low profile” request nor that to retire to live in prayer. Certainly the nuncio Pietro Sambi, a faithful executor of the papal will as well as an example of an obedient diplomat, made several attempts before convincing McCarrick but never succeeded in obtaining his adherence to the Pontiff’s will. This is what emerges from the latest statements of a new source that has had direct knowledge of the events that took place between 2007 and 2011 in Washington.

The Viganò affair, which has brought to light the underestimations and mismanagement of the McCarrick case over the last twenty years, is slowly becoming clearer: it is clear that the former nuncio to the United States has cited dates and documents in his possession (or that have passed before his eyes) on which there is no reason to doubt. But it is now equally evident – and this is proven – that the author of the “memorandumˮ has been selective in recounting his memories. …

Den kjente vatikanisten Tornielli skriver dette, men til min forundring (for i all hovedsak støtter jo dette erkebiskop Viganòs uttalelser) vender Tornielli også denne bekreftelsen mot Viganò. (Det ser man om man leser videre i Torniellis artikkel.)

Det blir altså stadig tydeligere bekreftet at mange i Vatikanet visste om McCarricks handlinger, og at pave Benedikt altså i desember 2007 formidlet til McCarrick at han skulle flytte ut av presteseminaret, holde en lav profil og leve et liv i bønn. Man kan kanskje si at pave Benedikt burde ha grepet inn enda strengere, men det er jo uhørt at en prest eller biskop ikke adlyder et tydelig ønske fra paven – men det gjorde McCarrick altså ikke. Det er altså nå hevet over enhver tvil at pave Benedikt ba McCarrick om å trekke seg helt tilbake fra offentligheten, noe en del mennesker et par uker har prøvd å bestride.

Men Tornielli vender likevel dette mot Viganò, fordi sistnevnte har brukt et for sterkt ord om pave Benedikts ønske, og fordi (tror jeg) Torniellis hovedpoeng er at han (nesten) utelukkende fokuserer på Viganòs oppfordring til pave Frans om å trekke seg.

Mitt fokus er heller at det blir stadig klarere at mange i Kirken har tolerert helt upassende oppførsel av prester og biskoper (så lenge det ikke handler om overgrep av barn/ungdommer under 18). Man har tatt altfor lite hensyn til tilfeller der overordnede presser underordnede til å gjøre skandaløst upassende ting. Og mange vet kanskje ikke hvor sårbar en seminarist er – noe alle vi som er prester egentlig vet og husker veldig godt.

Pave Benedikt prøvde å begrense McCarricks virksomhet (etter at han hadde blitt pensjonist), det har blitt stadig tydeligere bevist, men han lyktes bare delvis. Pave Frans, derimot, lot McCarrick få en mye tydeligere posisjon i Kirken – helt til anklagene om overgrep mot en mindreårig ble regnet som troverdige denne sommeren.

Kanskje noen nå bør begynne å studere hvor tydelig og i hvilken grad pave Frans tok McCarrick frem i lyset igjen. At pave Frans har visst om beskyldningene mot McCarrick kan det ikke være noen tvil om. Om det betyr at han bør gå av er en helt annen sak, men han bør i alle fall innrømme og beklage det.

sep 092018
 

Catholic Herald skriver at det er blitt bekreftet at Vatikanet fra år 2000 visste at McCarrick var kjent for å dele seng med seminarister og unge prester. Men det virker som man også etter at man slo veldig hardt ned på handlinger begått mot gutter eller jenter under 18 år, ikke brydde seg veldig mye om det som skjedde med litt eldre (men fortsatt svært sårbare) personer. Catholic Herald skriver bl.a.:

A top official from the Vatican Secretariat of State acknowledged allegations made by a New York priest in 2000 concerning Archbishop Theodore McCarrick, according to a letter obtained by Catholic News Service.

Fr Boniface Ramsey, pastor of St Joseph’s Church Yorkville in New York City, told CNS that he received the letter dated October 11, 2006, from then Archbishop Leonardo Sandri, …

Archbishop Sandri wrote to Fr Ramsey, “I ask with particular reference to the serious matters involving some of the students of the Immaculate Conception Seminary, which in November 2000 you were good enough to bring confidentially to the attention of the then Apostolic Nuncio in the United States, the late Archbishop Gabriel Montalvo.”

Fr Ramsey had been on the faculty of the seminary from 1986 to 1996 and had sent a letter in 2000 to Archbishop Montalvo informing him of complaints he heard from seminarians studying at the seminary, located in South Orange, New Jersey. In the letter, Fr Ramsey told CNS, “I complained about McCarrick’s relationships with seminarians and the whole business with sleeping with seminarians and all of that; the whole business that everyone knows about.”

sep 072018
 


Fr. Dwight Longenecker er en (gift) katolsk prest i USA som skriver en hel del (jeg lurer ofte på hvordan han får tid til det, siden har er sogneprest i en aktiv menighet) og jeg leser hans (oftest) interessante artikler ganske ofte. Han skrev nylig en artikkel han kalte: TEN REASONS WHY POPE FRANCIS’ SILENCE IS A DISASTER. Han åpner artikkel slik:

I was amazed to read the Pope Francis’ supporters, Fr Spadaro and Cardinal Napier have been comparing the Pope’s silence on the Vigano accusations to Our Lord’s silence before Pilate. … There are so many problems with this that it is hard to know where to start.

Og han fortsetter slik med første og andre grunn:

First of all, when you or the person you support is under fire for something of which that person may be guilty it is not a good idea to play the victim….not even a little bit. But to compare the person under fire to Jesus at his trial? No. Just don’t go there. Playing the victim card doesn’t work anymore. It’s a worn out ploy. After the blizzard of snowflakes and faux victims we can see through that trick now.

Secondly, if the person in question is a privileged person don’t play the victim card at all. Would you pity Donald Trump or Hilary Clinton if they played the victim card? No. If a person is a powerful and privileged person and you play the victim card it is a big own goal. The pope is one of the most powerful people in the world. He’s right up there with the Queen of England as an international leader and he is therefore on the top of the heap. When the big guys play the victim card it is not only ridiculous, it is a gross insult to all the true victims in the world. …

Janne Haaland Matlary skriver også om dette i dag i Dagens Næringsliv, med følgende ingress: Et råd til paven: gi fullt innsyn i sakene om seksuelle forbrytelser. Jeg leste artikkelen tidligere i dag, men man må ha abonnement for å lese den på nettet.

OPPDATERT 10. september: Nå er denne artikkelen lagt ut på katolsk.no.

sep 012018
 

Jeg skrev om erkebiskop Viganò dramatiske brev for noen dager siden, og fortsetter å støtte meg mest til Catholic Heralds dekning av saken. De skriver på nytt en evaluering av det som har blitt skrevet, og tar opp og vurderer fire påstander: Claim 1: Pope Benedict XVI imposed sanctions on McCarrick – Claim 2: Pope Francis was told about McCarrick’s depravity – Claim 3: Francis abandoned Benedict’s sanctions – Claim 4: Francis made McCarrick an important adviser. Og de konkluderer slik:

What, then, does all this add up to? Everyone will draw their own conclusions. My own is that, while a position of agnosticism can be justified – especially at this early stage – it’s not unreasonable to believe Viganò’s central claims.

A more difficult position, I think, is to dismiss what Viganò is saying. There are two ways to do this.

The first is to say that Viganò is a liar, even a fantasist, on a truly epic scale – a sort of Catholic Mark Hofmann. It’s not enough to argue that Viganò is an ambiguous figure with an axe to grind. He would have to be much more than that: someone capable of defaming the Holy Father, while calling “on God as my witness”, and to do so with such diabolical cunning that the Pope and his closest allies are unable to immediately discredit his claims.

The second possible argument is that we just don’t know enough: that, as in a detective story, some key evidence can turn everything on its head. That if the files of the Vatican and the US nunciature were opened, or if the churchmen accused by Viganò came out to tell the truth, the whole truth and nothing but the truth, the picture would change dramatically.

Katolsk.no har oversatt en artikkel skrevet av Andrea Tornielli (som jeg leste på engelsk i går), som ikke tror mye på Viganós påstander. Der kan vi bl.a. lese mot slutten:

Og tilslutt, er det en pave, Frans, som strippet kardinalen – tross at han var gammel og hadde vært pensjonert en stund – for hans kardinalstatus etter å ha kneblet ham, og forbydd ham å celebrere offentlig. Likevel er det sistnevntes hode som den tidligere nuntiusen så indignert ber om. Sannsynligvis bare fordi Frans hadde «våget» å utnevne noen amerikanske biskoper som er mindre konservative enn dem som tidligere er utnevnt, …

Dette syns jeg blir svært søkt, for erkebiskop McCarrick hadde endelig (etter å ha miskbrukt unge menn i flere tiår) blitt troverdig anklaget for å ha misbrukt en mindreårig, og da blir det både kirkelig og sivilt en helt annen type sak. Da reagerte både Den katolske kirke i USA og pave Frans tydelig, mens de nok begge hadde reagert altfor svakt i svært lang tid.

På samme måte syns jeg erkebiskop Viganòs 11 sider brev overspilte noe; det hadde vært bedre om hadde hadde holdt seg bare til McCarrick-saken, og latt være å ta med sin sterke kritikk av andre biskoper og pave Frans på andre områder – syns jeg.

aug 272018
 

Bl.a. Catholic Herald skriver om erkebiskop Viganòs grundige (11 sider) dokument som ble offentliggjort lørdag. Der skriver erkebiskopen, som var nuntius i USA 2011-16, at veldig mange biskoper og kardinaler, også pave Frans, visste om det som i sommer ble McCarrick-skandalen. De skriver bl.a.:

….. Under the sanctions imposed by Benedict XVI, McCarrick “was to leave the seminary where he was living” and was also “forbidden to celebrate [Mass] in public, to participate in public meetings, to give lectures, to travel, with the obligation of dedicating himself to a life of prayer and penance,” Archbishop Viganò said.

The archbishop, who served as nuncio to the US from 2011 to 2016, said he did not recall exactly when the sanctions were imposed, but they had been applied either in 2009 or 2010.

He described a meeting with Pope Francis on June 23, 2013, in which he told the Pope: “Holy Father, I don’t know if you know Cardinal McCarrick, but if you ask the Congregation for Bishops there is a dossier this thick about him. He corrupted generations of seminarians and priests and Pope Benedict ordered him to withdraw to a life of prayer and penance.”

Archbishop Viganò writes that Pope Francis did not respond to this statement, and that McCarrick was able to resume his role as a public figure for the Church. ….

aug 232018
 

I dag har jeg (for første gang) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

aug 192018
 

I 2005 slo Vatikanet fast at menn med en dyptliggende homofil orientering ikke skulle kunne bli katolske prester, men den bestemmelsen er ikke blitt fulgt særlig nøye flere steder. En artikkel i First Things tar opp denne tematikken:

The 2005 Vatican instruction on the question of homosexuality and the priesthood states this clearly: “The Church, while profoundly respecting the persons in question, cannot admit to the seminary or to holy orders those who practise homosexuality, present deep-seated homosexual tendencies or support the so-called ‘gay culture.’” This teaching wasn’t new. In 1961, the Vatican declared that men with homosexual inclinations couldn’t be ordained. Seminarians who “sinned gravely against the sixth commandment with a person of the same or opposite sex” were to be “dismissed immediately.”

I’m convinced that if the Church had heeded its own counsel from 1961 and 2005, we wouldn’t be reeling from the shocking headlines of today: … … Most of the horrific abuse detailed in the Pennsylvania Grand Jury report involved adolescent boys and young men. This isn’t pedophilia.

What unites all of these scandals is homosexuality in our seminaries and the priesthood: the result of the Church ignoring its own clear directives. If it is serious about ending the sex scandals, the Church needs to admit it has a homosexual priest problem and stop ordaining men with deep-seated homosexual tendencies. …

Pave Frans tok også opp dette temaet i mai i år, og sa bl.a.:

The Pope touched on the topic of homosexuality, particularly when it comes to individuals with “deep-seated tendencies” or who practice “homosexual acts”, yet who want to enter the seminary.

In these cases, “if you have even the slightest doubt it’s better not to let them enter,” Francis said, according to Vatican Insider, because these acts or deep-seated tendencies can lead to scandals and can compromise the life of the seminary, as well as the man himself and his future priesthood.

aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

jul 292018
 

Gledens store dag er runnen, minnedagen, høytidsstunden, jublende av klokkeklang.

Bring til dette høytidsstevne all den andakt du kan evne, løs den ut i bønn og sang.

Himlens herlighet nå eier Kristi martyr ved den seier som han vant i dag for Gud.

Livets fryd og korte gleder byttet han med evig heder på vår Herres Kristi bud.

O, hvor herlig er den ære Kristi martyrskrud å bære i den store, hvite flokk.

Derfor til Guds nådetrone Moderkirkens sang skal tone, aldri kan Gud takkes nok.

Stort var Olavs kongevelde, mellom Norges stolte fjelle æret var den store drott.

Men hans higen, håp og lengsel i hans lykke og hans trengsel var kun himlens kongeslott.

Kristi kjærlighet som tente flammen som i sjelen brente, unte ham ei rast og ro,
skjønt han meget måtte døye, før han vant ved kval og møye folket for den sanne tro.

Hat og avind, usle renker, selv landflyktighetens lenker bar han glad for Herren Krist.

Modig livets veier gikk han, og i martyrdøden fikk han seierspalmens lønn til sist.

Dagen før den siste kvide ble han styrket til å lide ved et selsomt syn han så:

Paradisets underfulle nådelønn som snart han skulle gjennom martyrdøden få.

Drott og martyr i det høye, se til oss med kjærlig øye, gå i forbønn for oss frem.

Vern oss mot all syndens våde, be for oss om kraft og nåde til å nå vårt sanne hjem.

Amen.

jul 262018
 

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

jul 082018
 

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

Les mer om denne pilegrimsturen til Selja på katolsk.no.

jul 032018
 

(Jeg skrev teksten under for et par måneder siden, den skal oversettes til tysk og trykkes i St Ansgarsverks årbok for 2018 – så vidt jeg vet.)


Jeg ble født på Bryne i desember 1955, et sted på sør-vest kysten av Norge, litt sør Stavanger. Jeg ble døpt seks uker gammel – i den lutherske Time kirke på Jæren, et gammelt (katolsk) kirkested fra 1100-tallet. Norge hadde blitt kristnet mellom ca. 950 og 1030, hovedsakelig etter innflytelse fra katolske prester, biskoper ordensfolk og konger fra England og kystområdene i Nord Europa. Vår helgenkonge, Olav Haraldsson (konge 1015-1030), ble f.eks. døpt i Rouen i Frankrike vinteren 1013-14.

Og vår første tydelig kristne konge, Olav Tryggvason (konge 995-1000), hadde blitt døpt ca. 990 i England. Han kom fra England til den norske vestkysten i år 995, med en biskop og flere prester om bord, og sørget for at de første offisielle katolske messene ble feiret i Norge. Norge valgte derfor å feire 1000-årsjubileet for innføringen av kristendommen i 1995. I løpet av 1100-tallet fikk Kirken godt feste og det ble bygget mange hundre kirker over hele landet – også en kirke på stedet der jeg vokste opp.

Norge har altså vært katolsk lenger enn det har vært protestantisk, men de siste århundrene har folk i vårt land tenkt lite på det, siden vi aldri møtte noen katolikker. Det var nemlig forbudt å være katolikk i Norge i 300 år, fra 1537 til 1843. Selv møtte jeg bare én eneste katolikk før jeg 19 år gammel kom til Oslo for å starte universitetsstudier – det var en jente i min klasse på gymnaset, som var katolikk fordi hun hadde ungarske foreldre.

Jeg vokste opp i en troende familie, og bønn og bibelfortellinger, søndagsskole, kirkegang og kristent ungdomsarbeid var en svært naturlig del av mitt liv. Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste, og det siste året på gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet i Oslo.

Typisk for mine år som teologistudent (1975-82) var at jeg dessverre hadde liten interesse for sakramentene og liturgien, jeg var mer opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre. Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg – det viktige var en mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud.

Det var ikke før etter at jeg ble ordinert til luthersk prest i juni 1986, for å arbeide som feltprest i Nord-Norge, at jeg begynte å interessere meg mer for sakramentene og liturgien. Da jeg så ble prest i en vanlig luthersk menighet i Arendal i 1988, arbeidet jeg mer bevisst med liturgien og sørget for at det nokså sterke lutherske synet på sakramentet ble presentert tydelig.

Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke.

Da jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til “Romerkirken” gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 – for å studere luthersk kirkeliv – skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg «evangelisk katolsk», som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en (typisk) protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke.

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten at de dermed blir katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kristne skal være ett, jf. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer som til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Den lutherske kirke i Norge hadde i lang tid bare feiret nattverd én gang hver måned, og selv om dette forandret seg ut over 80- og 90-tallet, opplevde jeg at fokuset på nattverden ble altfor svakt. Men det siste og mest avgjørende problemet som gjorde seg gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner, var synet på hvem som har myndighet og autoritet i Kirken.

Jeg hadde på den tid allerede arbeidet en stund med spørsmålet om hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte burde det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest, er han virkelig en prest? Anfektelsen og tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.
Derfor kom jeg til den konklusjonen, sent på høsten i 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette presten i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Da sa han med en gang at da burde jeg også prøve å bli katolsk prest.

Vinteren 1994 sa jeg opp min stilling i den lutherske kirke, i juni holdt jeg min siste lutherske gudstjeneste, og rett etterpå begynte jeg formelt på forberedelsen til å bli katolikk. Samme høst tok jeg pedagogisk seminar ved Lærerhøgskolen i Kristiansand, og senere tok jeg også universitetseksamen i engelsk og norsk. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.

Jeg ble opptatt i Kirken i Arendal 28. desember 1994, (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen – fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått en stilling på St. Paul katolske skole i Bergen rett før vi flyttet, og til sammen arbeidet jeg 11 år på denne skolen, fem år mens jeg forberedte meg på å bli katolsk prest, og deretter seks år som både lærer, skoleprest og prest i St Paul menighet.

Det var fem krevende år med forberedelse og venting før jeg ble ordinert til katolsk prest 8. januar 2000, av biskop Gerhard Schwenzer. Det var ekstra krevende siden jeg er gift, og biskopen måtte få en dispensasjon fra paven før han kunne ordinere meg – og vi måtte vente lenge før denne dispensasjonen kom. Jeg ble da den første gifte katolske presten i Norge, og det gikk 14 år før det kom flere. Nå er vi fem gifte prester i Oslo katolske bispedømme, fire som tidligere var lutherske prester, og én i ukrainsk ritus.

Allerede før jeg ble katolikk sa den katolske presten jeg først ble kjent med, at jeg måtte være klar over at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal og ikke særlig norsk – men at det nok ikke ville være noe problem for meg, som helt fra 1985 har hatt en amerikansk kone.

Bakgrunnen for at Kirken i Norge er så internasjonal, er at da det etter litt over 300 år (1843) igjen ble lov å være katolikk i Norge, var de første (ganske få) katolikkene innvandrere fra katolske land i Europa, Tyskland, Frankrike og Nederland. Disse innvandrerne ble gradvis mer norske og det kom også og etter hvert noen norske konvertitter, Sigrid Undset er den mest kjente av disse, hun konverterte i 1924. Rundt 1970 hadde Den katolske kirke i Norge endelig blitt ganske norsk, siden de fleste katolikkene da hadde bodd i Norge i flere generasjoner, men det skulle ikke vare.

For da jeg selv ble katolikk i 1994, hadde kirken vokst en hel del, til litt over 30.000 medlemmer, mest pga. innvandring fra slutten av 1970-tallet av katolikker fra Vietnam, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika (mest Chile) og Polen. Det var altså en stor overgang for meg å komme fra en luthersk kirke som var helt norsk, til en katolsk kirke der mindre enn 10% hadde to norske foreldre.

Jeg tenkte da at vi ikke ville bli mer internasjonale, men der tok jeg grundig feil. For etter EU-utvidelsene litt etter år 2000, eksploderte antallet europeiske katolikker i Norge, og antallet katolikker fra Afrika og Asia fortsatte også å stige. Nå er det ca. 225.000 katolikker i Norge (ca. 160.000 som har blitt formelt registrert), den suverent størst grupper er fra Polen (nesten 100.000), dernest kommer Litauen, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika, og noen tusen katolikker fra flere andre europeiske og afrikanske land.

Det er flott å være med i en slik internasjonal kirke, og det er en luksus for oss prester å måtte feire mange messer og å nesten alltid ha fulle kirker. I Oslo er det hver søndag messer på mange språk, aller mest på norsk, polsk, engelsk, men også på fransk, filippinsk, tamilsk, vietnamesisk, spansk og kroatisk, og det er også regelmessige søndagsmesser på litauisk, ukrainsk, eritreisk og kaldeisk, og av og til messer på enda flere språk.

I alle mine år som katolsk menighetsprest – i St Paul i Bergen 2000-06, St Svithun i Stavanger 2006-09 og St Hallvard i Oslo 2009-2016 – har jeg kunnet glede meg over at kirkene er fulle av mennesker, og at de troende kommer fra et stort antall ulike land og kulturer. Det samme opplever jeg nå, som sykehusprest i Stor-Oslo (jeg er også sekretær for Norges katolske bisperåds liturgiske kommisjon, og søndagsvikar for Oslo katolske bispedømme) at de katolske pasientene som ber om Kirkens hjelp, kommer fra de fleste av verdens land.

P. Oddvar Moi

jun 242018
 

Jeg var glad for å kunne være med på prestevielsen til Josef Ottersen i St Olav domkirke sist lørdag. Her er to bilder fra messen (og jeg får lurt meg med på det siste bildet).

Les mer om ordinasjonen (og se flere bilder) HER.