apr 242018
 

Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som “å avlegge presteløfter”. Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.

Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine efterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

apr 192018
 

Hos National Catholic Register (og hos det østerrikske Kath.net) har jeg i dag lest:

Vatican Rejects German Bishops’ Intercommunion Proposal

Sources confirm that, with the Holy Father’s approval, the Vatican’s head of doctrine has thrown out the bishops’ pastoral guide allowing Holy Communion for some Protestant spouses, but the Pope wishes the rejection letter to remain secret.

The Congregation for the Doctrine of the Faith, with the approval of Pope Francis, has written a letter to German bishops rejecting their proposal to allow some Protestant spouses to receive Holy Communion, but the Pope does not wish the letter to be made public, the Register has learned.

Sources in the Vatican and Germany say that Archbishop Luis Ladaria, the current prefect of the CDF, wrote the letter and that it was given papal approval.

“It’s a rejection of the pastoral plan,” said a high level source in the German Church, speaking on condition of anonymity, adding that there are “no differences” between Archbishop Ladaria and his predecessor, Cardinal Gerhard Müller, on the matter. …

apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

mar 152018
 

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

mar 142018
 

Vårt Land skriver i dag at redaktør av avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, begeistres over pave Benedikts to Jesus-bøker:

Jeg tror at alle norske, protestantiske forkynnere ville vært stolte av å kunne skrive noe sånt. Det er Jesus-sentrert, de er sterkt oppbyggelige, jeg vil si felleskristne bøker for hele kristenheten. Det var godt at det var Luther forlag som ga dem ut i Norge, tenkte jeg den gangen. Jeg har naturligvis prøvd å lete etter særkatolsk teologi her, men det fnner jeg ikke. Jeg har knapt lest noen bøker som har gjort Bergprekenen og Jesu lignelser så levende. Det er denne kombinasjonen av det praktisk oppbyggelige med den tunge, teologiske kompetansen som Ratzinger besitter, som gjør lesningen så spesiell. Det er vakkert, rett og slett.

Det vi fnner, er et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, personen Jesus Kristus, menneskesønnen – det er noe vi har felles, uansett om vi er evangeliske, ortodokse, katolske eller karismatisk troende, han snakker om det som er sentrum og stjernen i vår tro. Benedikt – eller Josef Ratzinger som er det sivile navnet – tar et solid oppgjør med liberale, teologiske tolkninger av Jesus, det er vel verd å legge merke til. At det kommer fra en så «tung» og tenkende teolog.

Det er fint at flere uttrykker at katolikker ikke har noe annet syn på Jesus og hans frelsesverk enn andre (protestantiske) kristne. Samtidig er det litt trist at det har tatt så lang tid å komme over misforståelsene fra 1500-tallet. Om ikke annet så burde Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (som jeg skrev om for en tid tilbake) klart å opplyse alle.

mar 092018
 

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv “over there”. I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

mar 082018
 

Catholic Herald trykker i dag en interessant artikkel om Pave Frans’ fem første år, og artikkel oppsummeres slik:

Despite Pope Francis’s clear desire for change, and for all the grand, structurally reforming moves of the last five years, it is hard to point to any measurable progress. In fact, things look worse, not better, in many cases. How is this possible?

The key to understanding Francis is his paradoxical style of governance. He wants to think big, give clear direction and leave it to others to carry through the minutiae. Yet he has kept himself apart, and even at odds with, the very structures and mechanisms which would allow him to work like this.

The small circle on which he has become dependent are far from the loyal friends he needs. Many are now enmeshed in scandals of their own, well past the age of retirement, freelancing their own agendas, or jockeying outright for position at the next conclave.

A zealous reformer and a conscientious, maybe even saintly, priest Francis may be, but as the head of a functioning government, he cuts an increasingly isolated figure.

feb 232018
 

Jeg har i dag lest om en ny (dansk) bok om den såkalte motreformasjonen (på Orbis forlag), og den presenteres slik:

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter tegner omridset af en katolsk Kirke, der efter Luthers kritik indledte en intern reformation og et vidtrækkende selvopgør. Bogens forfattere, der hver er eksperter på deres områder, viser, hvordan Kirken organiserede sig efter kirkemødet i Trento og skabte nye former for disciplin, ledsaget af en kamp­beredt forkyndelse. Præsterne blev nu uddannet på seminarier, og biskopperne var synligt til stede i deres stifter. Inden for alle kunstarter, arkitektur, billedkunst og musik, blev formsprog og æstetik forvandlet som led i en ny opfattelse af kunstens funktion i det daglige liv. Rom var et religiøst epicenter, men bevægelsen kom også ”nedefra”. Det religiøse liv blomstrede op hos lægfolk, sygeplejevæsenet opstod, og der var fortsat plads til mystikere. Missionsvirksomheden tog til i styrke og forsvarede oprindelige folk i Sydamerika.

Jeg leste om boka på danske Katolsk orientering, og de skriver bl.a. dette om boka:

Det er så forfriskende ved denne bog, at Tridentinerkoncilets epoke endelig beskrives in its own right. Med Mette Birkedal Bruuns ord er koncilet et selvstændigt og omfattende reformprojekt, som den protestantiske reformation kun er et delprojekt i. Men En anden reformation fokuserer ikke bare på fortiden. Den indbyder også til overvejelser om, hvor Den katolske Kirke er på vej hen i dag. Det kommer der flere bud på. Sebastian Olden-Jørgensen kommer katolsk set med en væsentlig pointe, når han skriver, at væsentlige punkter i Luthers angreb på Den katolske Kirke byggede på misforståelse og at derfor ikke er sært, at man nu på mange punkter er nået til fælles forståelse.

feb 082018
 

Kommende søndag er det 5 år siden pave Benedikt kunngjorde sin avgang og NTB har laget en artikkel som starter med at “Tidligere pave Benedikt skriver i et avisinnlegg at han nærmer seg døden og er klar for sin «siste pilegrimsreise».” Flere aviser har trykket denne teksten, og på katolsk.no finner vi den her. Også Catholic Herald skriver om det samme, og nevner at pave Benedikt svarte på forespørsler om hans helse fra lesere av den italienske avisa Corriere della Serra:

In a nine-line letter to Corriere della Serra, Benedict XVI thanks the paper’s readers for their concern, and assures them he is surrounded “by a love and a goodness that I could not have imagined”.

“I was moved that so many readers of your newspaper want to know how I am spending this last period of my life,” he said.

“I can only say in this regard that, in the slow decline of physical strengths, inwardly I am on a pilgrimage Home,” he added, capitalising the Italian word ‘Casa’.

“It is a great grace for me to be surrounded, in this rather tiring last piece of the road, by a love and a goodness that I could not have imagined.”

He said he considered the reader’s concerns as “company” on his journey, and assured them of his prayers.

The paper says it had contacted Benedict XVI through a “reserved channel” to ask him how he was doing.

feb 062018
 

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

feb 062018
 

Her er en del av tekstene for minnedagen for den hellige Kyrill av Aleksandria, som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn fredag 9. februar 2018 kl 18.00 – på latin og norsk:

INNGANGSVERS:

In médio Ecclésiæ apéruit os eius: et implévit eum Dóminus spíritu sapiéntiæ et intelléctus: stolam glóriæ índuit eum. Bonum est confitéri Dómino: et psállere nómini tuo, Altíssime. Gloria Patri, et Filio ….. In médio Ecclésiæ …. — Midt i Kirken åpnet Herren hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd; han kledde ham i herlighets skrud. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Ære være. …

KOLLEKTBØNN:

Deus, qui beatum Cyrillum Confessorem tuum atque Pontificem divinæ maternitatis beatissimæ Virginis Mariæ assertorem invictum effecisti: concede, ipso intercedente; ut qui vere eam Genitricem Dei credimus, materna eiusdem protectione salvemur. Per eundem Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som har gjort den salige Kyrill, din bekjenner og biskop, til en uovervinnelig forkjemper for den saligste jomfru Marias guddommelige morsverdighet, unn oss på hans forbønn at vi som tror at hun i sannhet er Guds mor, må frelses ved hennes moderlige vern. Ved ham vår Herre …

EVANGELIUM: Matteus 5,13-19

In illo témpore: Dixit Iesus discípulis suis: Vos estis sal terræ. Quod si sal evanúerit, in quo saliétur? Ad níhilum valet ultra, nisi ut mittátur foras, et conculcétur ab homínibus. Vos estis lux mundi. … … – På den tid sa Jesus til sine disipler: Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! … …

feb 052018
 

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: “St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.”

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

jan 202018
 

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

jan 172018
 

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noe få områder der en hel del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt en uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

jan 032018
 

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

des 292017
 

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:


En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

des 262017
 

Jeg interesserer meg også for overgangen mellom hedensk tro og kristen tro i Norden for litt over tusen år siden, og leser i disse dager boka: SKIFTET – VIKINGATIDA SED OCH KRISTEN TRO, Kyhlberg‚ Ola (Red.), Tesch‚ Sten (Red.), Weman‚ Gunnar (Red.)

Den er utgitt på det svenske Artos forlag, som skriver om den:

Den här boken handlar om det långa skiftet mellan vikingatida livstolkning och praktiserad kristen tro i främst Mälardalen. Genom olika utgrävningar har föremål, gravar, hus- och kyrko- grunder kommit att bli en inspirerande kunskapsbank, tillsammans med det som idag finns ovan jord i form av runstenar, kyrkoruiner och kyrkobyggnader. Flera av forskarna använder sig också av skriftliga källor, något som bidrar till att skapa en fruktbar spänning i förhållande till det arkeologiska materialet.

Sammantaget utgör detta underlaget för den här bokens samtal och reflektioner mellan arkeologer, religionsvetare och teologer. Skiftet mellan två dåtida tolkningsmodeller diskuteras framför allt såsom uttryck för en process – ungefär så som dagens svenska samhälle också lever under uppenbara förändringsvillkor för enskilda människor och grupper. Snarare än svar på hur skiftet fick sin religiöst organisatoriska form, söker den här boken med sina 13 enskilda bidrag problematisera och öppna för ett fortsatt fördjupat samtal.

des 222017
 

Oslo katolske bispedømme (OKB) fikk en ganske positiv domfellelse for to uker siden; vår tidligere økonom ble frikjent mens bispedømmet fikk en foretaksbot for sin uryddige medlemsregistrering. Katolsk.no skriver om denne saken i dag, bl.a.:

Statsadvokaten i Oslo anker ikke dommen i straffesaken mot OKB og bispedømmets tidligere økonom. … I Oslo tingretts dom av 8. desember 2017 ble bispedømmets tidligere økonom frifunnet for tiltalen om grovt bedrageri, mens bispedømmet ble ilagt en bot på 2 millioner kroner for grov uaktsomhet i forbindelse med medlemsregistreringen i perioden 2011-2014.

Jeg har selv sendt et leserinnlegg til Vårt Land om dette i dag, og håper å få det på trykk om ikke lenge – men julen gjør det jo litt vanskelig. Der skriver jeg som overskrift: “En passende straff“, og avslutningsvis: “Så når Vårt Land i en leder for et par uker siden skrev at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke. Det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt», vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.”

Jeg er usikker på om Vårt Land vil trykke mitt innlegg, men i alle fall vil det kommer på Verdidebatt om ikke lenge. Jeg så nettopp gjennom mine innlegg på Verdidebatt (her kan man se dem alle), og ser at jeg der i stor grad har skrevet om medlemsregistreringssaken. Innlegget jeg husker best skrev jeg i en dal en times tid nord for Milano på sommerferie i juli 2015 – les det her. Der skrev jeg bl.a.:

Fylkesmannen får følgende tall, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og ønsker å være registrert som medlemmer:

2011 mottatt støtte for for mange personer – 6.524 – à kr 412 = kr 2.687.888
2012 mottatt støtte for for mange personer – 18.143 – à kr 404 = kr 7.329.772
2013 mottatt støtte for for mange personer – 29.411 à kr 422 = kr 12.411.442
2014 mottatt støtte for for mange personer – 40.429 à kr 449 = kr 18.152.621
SUM kr 40.581.723

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert (ikke er katolikker), de som er katolikker men ikke ønsker å være registrert, og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen midten av mars (og disse er det flest av), får vi følgende tall: (NB disse utregningene er mine private, og må regnes som ganske omtrentlige.)

2011 mottatt støtte for for mange personer – 0 à kr 412 = kr 0
2012 mottatt støtte for for mange personer – 2.330 à kr 404 = kr 941.320
2013 mottatt støtte for for mange personer – 7.320 à kr 422 = kr 3.089.040
2014 mottatt støtte for for mange personer – 12.621 à kr 449 = kr 5.666.829
SUM kr 9.697.189

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. De nordiske folkekirkene visste ikke noe om dette, katolikkene visste ikke noe om dette, og flere personer (også fra departementet) uttrykker at disse reglene må klargjøres. …

des 212017
 

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of “reform” in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of “religion” itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

des 202017
 

Jeg har kjøpt mine to første bøker av Peter Marshall, historieprofessor, som Amazon omtaler slik:

Peter Marshall, a native of the Orkney Islands, has since 2006 been Professor of History at the University of Warwick, and is a leading expert in the history of the Reformation and its impact in the British Isles and beyond. He is a winner of the Harold J. Grimm Prize for Reformation History …

Den første boka jeg skal lese av ham heter: Reformation England 1480-1642, og Amazon beskriver den slik:

Reformation England 1480-1642 provides a clear and accessible narrative account of the English Reformation, explaining how historical interpretations of its major themes have changed and developed over the past few decades, where they currently stand – and where they seem likely to go.

A great deal of interesting and important new work on the English Reformation has appeared recently, such as lively debates on Queen Mary’s role, work on the divisive character of Puritanism, and studies on music and its part in the Reformation. The spate of new material indicates the importance and vibrancy of the topic, and also of the continued need for students and lecturers to have some means of orientating themselves among its thickets and by-ways. This revised edition takes into account new contributions to the subject and offers the author’s expert judgment on their meaning and significance.