aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

jul 292018
 

Gledens store dag er runnen, minnedagen, høytidsstunden, jublende av klokkeklang.

Bring til dette høytidsstevne all den andakt du kan evne, løs den ut i bønn og sang.

Himlens herlighet nå eier Kristi martyr ved den seier som han vant i dag for Gud.

Livets fryd og korte gleder byttet han med evig heder på vår Herres Kristi bud.

O, hvor herlig er den ære Kristi martyrskrud å bære i den store, hvite flokk.

Derfor til Guds nådetrone Moderkirkens sang skal tone, aldri kan Gud takkes nok.

Stort var Olavs kongevelde, mellom Norges stolte fjelle æret var den store drott.

Men hans higen, håp og lengsel i hans lykke og hans trengsel var kun himlens kongeslott.

Kristi kjærlighet som tente flammen som i sjelen brente, unte ham ei rast og ro,
skjønt han meget måtte døye, før han vant ved kval og møye folket for den sanne tro.

Hat og avind, usle renker, selv landflyktighetens lenker bar han glad for Herren Krist.

Modig livets veier gikk han, og i martyrdøden fikk han seierspalmens lønn til sist.

Dagen før den siste kvide ble han styrket til å lide ved et selsomt syn han så:

Paradisets underfulle nådelønn som snart han skulle gjennom martyrdøden få.

Drott og martyr i det høye, se til oss med kjærlig øye, gå i forbønn for oss frem.

Vern oss mot all syndens våde, be for oss om kraft og nåde til å nå vårt sanne hjem.

Amen.

jul 262018
 

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

jul 082018
 

Plutselig dukker det opp i horisonten: Klostertårnet, den eneste delen av benediktinerklosteret som står igjen i full høyde etter danskekongens plyndringer i 1643. De vakkert tilhugde klebersteinene og søylene utgjorde et praktisk «klar til bruk»-byggesett for kongen. Bare klokketårnet fikk stå urørt. Nå har det stått der i 900 år.

St. Albanus-klosteret ble etablert på Selja av engelske munker like før eller rundt år 1100, og var et av Norges aller første kloster. Trolig var det rundt 15 – 20 benediktinermunker her, og det var munker her helt frem til reformasjonen.

I dag er både katolske og lokale lutherske krefter engasjert i å få etablert et nytt benediktinerkloster på Selja. Mens vi går på den gamle pilegrimsstien, ber vi sammen for Vestlandet, for Norges omvendelse og for at det igjen skal bli et levende klosterliv på den hellige øyen.

Les mer om denne pilegrimsturen til Selja på katolsk.no.

jul 032018
 

(Jeg skrev teksten under for et par måneder siden, den skal oversettes til tysk og trykkes i St Ansgarsverks årbok for 2018 – så vidt jeg vet.)


Jeg ble født på Bryne i desember 1955, et sted på sør-vest kysten av Norge, litt sør Stavanger. Jeg ble døpt seks uker gammel – i den lutherske Time kirke på Jæren, et gammelt (katolsk) kirkested fra 1100-tallet. Norge hadde blitt kristnet mellom ca. 950 og 1030, hovedsakelig etter innflytelse fra katolske prester, biskoper ordensfolk og konger fra England og kystområdene i Nord Europa. Vår helgenkonge, Olav Haraldsson (konge 1015-1030), ble f.eks. døpt i Rouen i Frankrike vinteren 1013-14.

Og vår første tydelig kristne konge, Olav Tryggvason (konge 995-1000), hadde blitt døpt ca. 990 i England. Han kom fra England til den norske vestkysten i år 995, med en biskop og flere prester om bord, og sørget for at de første offisielle katolske messene ble feiret i Norge. Norge valgte derfor å feire 1000-årsjubileet for innføringen av kristendommen i 1995. I løpet av 1100-tallet fikk Kirken godt feste og det ble bygget mange hundre kirker over hele landet – også en kirke på stedet der jeg vokste opp.

Norge har altså vært katolsk lenger enn det har vært protestantisk, men de siste århundrene har folk i vårt land tenkt lite på det, siden vi aldri møtte noen katolikker. Det var nemlig forbudt å være katolikk i Norge i 300 år, fra 1537 til 1843. Selv møtte jeg bare én eneste katolikk før jeg 19 år gammel kom til Oslo for å starte universitetsstudier – det var en jente i min klasse på gymnaset, som var katolikk fordi hun hadde ungarske foreldre.

Jeg vokste opp i en troende familie, og bønn og bibelfortellinger, søndagsskole, kirkegang og kristent ungdomsarbeid var en svært naturlig del av mitt liv. Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste, og det siste året på gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet i Oslo.

Typisk for mine år som teologistudent (1975-82) var at jeg dessverre hadde liten interesse for sakramentene og liturgien, jeg var mer opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre. Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg – det viktige var en mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud.

Det var ikke før etter at jeg ble ordinert til luthersk prest i juni 1986, for å arbeide som feltprest i Nord-Norge, at jeg begynte å interessere meg mer for sakramentene og liturgien. Da jeg så ble prest i en vanlig luthersk menighet i Arendal i 1988, arbeidet jeg mer bevisst med liturgien og sørget for at det nokså sterke lutherske synet på sakramentet ble presentert tydelig.

Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke.

Da jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til “Romerkirken” gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 – for å studere luthersk kirkeliv – skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg «evangelisk katolsk», som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en (typisk) protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke.

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten at de dermed blir katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kristne skal være ett, jf. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer som til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Den lutherske kirke i Norge hadde i lang tid bare feiret nattverd én gang hver måned, og selv om dette forandret seg ut over 80- og 90-tallet, opplevde jeg at fokuset på nattverden ble altfor svakt. Men det siste og mest avgjørende problemet som gjorde seg gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner, var synet på hvem som har myndighet og autoritet i Kirken.

Jeg hadde på den tid allerede arbeidet en stund med spørsmålet om hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte burde det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest, er han virkelig en prest? Anfektelsen og tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.
Derfor kom jeg til den konklusjonen, sent på høsten i 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette presten i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Da sa han med en gang at da burde jeg også prøve å bli katolsk prest.

Vinteren 1994 sa jeg opp min stilling i den lutherske kirke, i juni holdt jeg min siste lutherske gudstjeneste, og rett etterpå begynte jeg formelt på forberedelsen til å bli katolikk. Samme høst tok jeg pedagogisk seminar ved Lærerhøgskolen i Kristiansand, og senere tok jeg også universitetseksamen i engelsk og norsk. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.

Jeg ble opptatt i Kirken i Arendal 28. desember 1994, (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen – fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått en stilling på St. Paul katolske skole i Bergen rett før vi flyttet, og til sammen arbeidet jeg 11 år på denne skolen, fem år mens jeg forberedte meg på å bli katolsk prest, og deretter seks år som både lærer, skoleprest og prest i St Paul menighet.

Det var fem krevende år med forberedelse og venting før jeg ble ordinert til katolsk prest 8. januar 2000, av biskop Gerhard Schwenzer. Det var ekstra krevende siden jeg er gift, og biskopen måtte få en dispensasjon fra paven før han kunne ordinere meg – og vi måtte vente lenge før denne dispensasjonen kom. Jeg ble da den første gifte katolske presten i Norge, og det gikk 14 år før det kom flere. Nå er vi fem gifte prester i Oslo katolske bispedømme, fire som tidligere var lutherske prester, og én i ukrainsk ritus.

Allerede før jeg ble katolikk sa den katolske presten jeg først ble kjent med, at jeg måtte være klar over at Den katolske kirke i Norge er svært internasjonal og ikke særlig norsk – men at det nok ikke ville være noe problem for meg, som helt fra 1985 har hatt en amerikansk kone.

Bakgrunnen for at Kirken i Norge er så internasjonal, er at da det etter litt over 300 år (1843) igjen ble lov å være katolikk i Norge, var de første (ganske få) katolikkene innvandrere fra katolske land i Europa, Tyskland, Frankrike og Nederland. Disse innvandrerne ble gradvis mer norske og det kom også og etter hvert noen norske konvertitter, Sigrid Undset er den mest kjente av disse, hun konverterte i 1924. Rundt 1970 hadde Den katolske kirke i Norge endelig blitt ganske norsk, siden de fleste katolikkene da hadde bodd i Norge i flere generasjoner, men det skulle ikke vare.

For da jeg selv ble katolikk i 1994, hadde kirken vokst en hel del, til litt over 30.000 medlemmer, mest pga. innvandring fra slutten av 1970-tallet av katolikker fra Vietnam, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika (mest Chile) og Polen. Det var altså en stor overgang for meg å komme fra en luthersk kirke som var helt norsk, til en katolsk kirke der mindre enn 10% hadde to norske foreldre.

Jeg tenkte da at vi ikke ville bli mer internasjonale, men der tok jeg grundig feil. For etter EU-utvidelsene litt etter år 2000, eksploderte antallet europeiske katolikker i Norge, og antallet katolikker fra Afrika og Asia fortsatte også å stige. Nå er det ca. 225.000 katolikker i Norge (ca. 160.000 som har blitt formelt registrert), den suverent størst grupper er fra Polen (nesten 100.000), dernest kommer Litauen, Filippinene, Sri Lanka, Latin-Amerika, og noen tusen katolikker fra flere andre europeiske og afrikanske land.

Det er flott å være med i en slik internasjonal kirke, og det er en luksus for oss prester å måtte feire mange messer og å nesten alltid ha fulle kirker. I Oslo er det hver søndag messer på mange språk, aller mest på norsk, polsk, engelsk, men også på fransk, filippinsk, tamilsk, vietnamesisk, spansk og kroatisk, og det er også regelmessige søndagsmesser på litauisk, ukrainsk, eritreisk og kaldeisk, og av og til messer på enda flere språk.

I alle mine år som katolsk menighetsprest – i St Paul i Bergen 2000-06, St Svithun i Stavanger 2006-09 og St Hallvard i Oslo 2009-2016 – har jeg kunnet glede meg over at kirkene er fulle av mennesker, og at de troende kommer fra et stort antall ulike land og kulturer. Det samme opplever jeg nå, som sykehusprest i Stor-Oslo (jeg er også sekretær for Norges katolske bisperåds liturgiske kommisjon, og søndagsvikar for Oslo katolske bispedømme) at de katolske pasientene som ber om Kirkens hjelp, kommer fra de fleste av verdens land.

P. Oddvar Moi

jun 242018
 

Jeg var glad for å kunne være med på prestevielsen til Josef Ottersen i St Olav domkirke sist lørdag. Her er to bilder fra messen (og jeg får lurt meg med på det siste bildet).

Les mer om ordinasjonen (og se flere bilder) HER.

jun 212018
 

En artikkel i Catholic Herald skriver om dette (og muligens overdriver de litt). De skriver bl.a.:

.. The Catholic Church is breathing life back into Old England, and the Corpus Christi Church (in London) is an obvious place to start. First opened in 1874, it was built in reparation for sins committed against the Blessed Sacrament during the Reformation. Sadly, it fell into decline and disrepair. The truth is that the English church has been through two iconoclastic periods: the 16th-century Protestant one and the liberal revolution of the Seventies, which did just as much to strip our altars and degrade our churches. The latter reforms were sadder because the Catholics inflicted them on themselves. There was no glorious martyrdom this time around. Just self-harm.

Today, however, a new spirit is stirring. Popular devotions are back; confessions are on the up; and a new generation of priests is reviving beauty and the Old Rite. It’s a restoration. In 10 years’ time, the Corpus Christi procession will be a feature of many local churches – and the English unbelievers will watch and think, “Ooo, that looks interesting. How do I join in?” That’s the way you convert. With magnificence.

jun 132018
 

I dag skriver avisa Dagen på lederplass om den viktige katolikken og apologeten Gilbert Keith Chesterton:

I dag markerer den episkopale kirke den britiske forfatteren, samfunnskritikeren og sitatmaskinen Gilbert Keith Chestertons bortgang i 1936.

Da G. K. Chesterton døde, het det i gravferdstalen at «Denne generasjonen har vokst opp under en så altomfattende påvirkning fra Chesterton at vi ikke engang vet om at vi tenker Chestertonsk.»

G. K. Chesterton er fortsatt en viktig tenker og forfatter, ikke minst for den som vil tenke helhetlig om kristendom og samfunn. Chesterton, som først var anglikaner og siden ble katolikk, ble kalt «den beste folkelige apologeten jeg vet om» av C. S. Lewis; en mann som var noe av en apologet selv.

Lewis sa at Chesterton «døpte» sitt «intellekt» på veien fra ateisme til kristen tro. Samme Lewis bemerket med henvisning til Chestertons påvirkning på ham at «en ung mann som ønsker å forbli en sunn ateist kan aldri være forsiktig nok med hva han leser.» …

Dette er dagen før Chestertons dødsdag (14/6), men Wikipedia forklarer at denne dagen nylig ble valgt av den Amerikanske episkopale kirke: “He is remembered liturgically on 13 June by the Episcopal Church, with a provisional feast day as adopted at the 2009 General Convention.”

Det er også en del mennesker som i flere år har arbeidet for at Chesterton kan salig- og helligkåres. Les om det her.

Jeg har lest nesten alle av Chestertons bøker, og i fjor undersøkte jeg også og skrev litt om hans opptagelse i Den katolske Kirke ved skriftemål og kondisjonal dåp. Se denne tidligere artikkelen her.

mai 292018
 


For noen uker siden (jeg så det først i dag) kunne man lese i avisa Dagen om de to siste Franciskus-søstrene i Bergen:

På en solfylt vårdag kan man nesten bli blendet når solstrålene reflekteres i den hvite kampanilen på Vår Frues kirke i Marias Minde.

Tårnet er et blikkfang i Ytre Sandviken i Bergen. Innenfor dørene bor det åtte nonner, seks av Det hellige kors, og to av St. Franciskus Xaveriussøstrene. De to er de eneste igjen i kongregasjonen som ble etablert i 1901.

På sitt meste talte St. Franciskussøstrene hele 150 nonner, men for ti år siden var det bare elleve igjen. Den eldste var over 80 år og ingen nye hadde blitt rekruttert siden 60-tallet.


Jeg var mye hos søstrene på Marias Minde fra år 2000 til 2006, og er glad for å lese at Sr. Mary fortsatt er ved godt mot, og sier at hun har “hatt hatt et godt liv”. Les hele artikkelen her.

mai 212018
 

Det ble tidligere i år opprettet en ny minnedag, som skal feires hvert år 2. pinsedag (men man kan fortsatt ha en pinsefokus på denne dagen, hvis det er ønskelig). Tekstene for denne minne dagen finner man her, og tekstene for votivmessen for den salige Maria, Kirkens mor skal brukes, se under.

DEN SALIGE JOMFRU MARIA, KIRKENS MOR

Inngangsvers Jf. Apg 1,14
Disiplene holdt trofast sammen i bønn, sammen med Maria, Jesu mor.

Kollektbønn
Gud, all miskunns Far,
da din enbårne Sønn hang på korset,
gav han oss til mor sin egen mor, den salige Jomfru Maria.
Gjør din Kirke fruktbar på hennes kjærlige forbønn,
så den kan favne stadig nye folkeslag og glede seg i sine barns hellighet.
Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, ta imot vårt offer.
La dets frelsende kraft og Jomfru Marias kjærlighet oppflamme våre hjerter,
så vi, sammen med henne som er Kirkens mor,
blir knyttet stadig sterkere til ditt frelsesverk.
Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon: Maria, Kirkens forbilde og mor

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og priser deg med lovsang,
mens vi feirer den salige Jomfru Maria.
Hun tok imot ditt ord i sitt rene hjerte,
og unnfanget det i sitt jomfruelige skjød.
Hun fødte sin skaper,
og således satte hun Kirken inn i verden.
Ved korset fikk hun i oppdrag å gi Guds kjærlighet videre,
og tok alle mennesker til seg som sine barn,
de som ved Kristi død er født til evig liv.
Mens apostlene ventet på den Ånd du hadde lovet,
forenet hun seg med dem i bønn,
og slik ble hun den bedende Kirkes forbilde.
Hun ble løftet opp til himmelens herlighet,
hvor hun med en mors kjærlighet følger Kirken
på dens vandring skritt for skritt mot det evige fedreland,
inntil Herrens herlige dag opprinner.
Derfor priser vi deg med alle engler og hellige,
idet vi alle dager istemmer:

Hellig, hellig, hellig …

Kommunionsvers Jf. Joh 2,1.11
Det var et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der.
Da gjorde Jesus sitt første tegn.
Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham

Eller: Jf. Joh 19.26-27
Da Jesus hang på korset, sa han til disippelen han elsket:
Dette er din mor.

Bønn etter kommunion
Herre, vi har mottatt pantet på vår gjenløsning og på det evige liv.
Vi ber at din Kirke, med hjelp fra Maria, vår mor,
må forkynne Evangeliet for alle folk
og utøse din Ånd over all jorden.
Ved Kristus, vår Herre.

apr 272018
 

“Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.”

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

apr 242018
 

Jeg stiller meg sammen med andre som gratulerer p. Paul Opata med prestevielsen sist lørdag; bildet øverst og nederst i denne artikkelen viser noe av det som skjedde – og man kan se mange flere bilder her. Jeg har hatt en diskusjon med redaktørene på katolsk.no, som (etter min mening nokså forvirrende) beskrev det som skjedde som “å avlegge presteløfter”. Jeg mente at katolikker alltid vil kalle handlingen prestevielse eller ordinasjon, og jeg ser nå at begrepsbruken er blitt korrigert.

Men det er også riktig at en kandidat avlegger løfter før biskopen gir ham ordinasjonens sakrament; sølibatsløftet ble avlagt allerede ved diakonvielsen, og sekulærprester avlegger ingen fattigdomsløfter, men et lydighetsløfte til biskopen avlegges, sam flere løfter om hvordan man skal te seg som prest. Slik lyder løftene:

Biskopen: Kjære sønn, før du kan vies til prest, må du i folkets nærvær erklære at du er villig til å påta deg denne tjeneste. Lover du i trofast samarbeid med dine foresatte i bispeembedet, og ledet av Den Hellige Ånd, oppfylle ditt prestelige kall ved å røkte Herrens hjord?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Vil du i pakt med Kirkens hellige tradisjon fromt og trofast feire Kristi mysterier, til Guds ære og til helliggjørelse av det kristne folk?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du med verdighet og klokskap utøve ordets tjeneste ved å forkynne evangeliet og utlegge den katolske tro?
Ordinanden: Ja, det vil jeg.
Biskopen: Vil du stadig inderligere forenes med Kristus, vår yppersteprest, Han som gav seg selv for oss som et rent offer til Faderen, og sammen med Ham vie deg til Gud for menneskenes frelse?
Ordinanden: Ja, del vil jeg, så sant hjelpe meg Gud.
Biskopen: Lover du meg og mine rettmessige etterfølgere respekt og lydighet?
Ordinanden: Ja, det lover jeg.
Biskopen: Måtte Gud selv fullføre det gode verk Han har begynt i deg.

apr 192018
 

Hos National Catholic Register (og hos det østerrikske Kath.net) har jeg i dag lest:

Vatican Rejects German Bishops’ Intercommunion Proposal

Sources confirm that, with the Holy Father’s approval, the Vatican’s head of doctrine has thrown out the bishops’ pastoral guide allowing Holy Communion for some Protestant spouses, but the Pope wishes the rejection letter to remain secret.

The Congregation for the Doctrine of the Faith, with the approval of Pope Francis, has written a letter to German bishops rejecting their proposal to allow some Protestant spouses to receive Holy Communion, but the Pope does not wish the letter to be made public, the Register has learned.

Sources in the Vatican and Germany say that Archbishop Luis Ladaria, the current prefect of the CDF, wrote the letter and that it was given papal approval.

“It’s a rejection of the pastoral plan,” said a high level source in the German Church, speaking on condition of anonymity, adding that there are “no differences” between Archbishop Ladaria and his predecessor, Cardinal Gerhard Müller, on the matter. …

apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

mar 152018
 

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

mar 142018
 

Vårt Land skriver i dag at redaktør av avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, begeistres over pave Benedikts to Jesus-bøker:

Jeg tror at alle norske, protestantiske forkynnere ville vært stolte av å kunne skrive noe sånt. Det er Jesus-sentrert, de er sterkt oppbyggelige, jeg vil si felleskristne bøker for hele kristenheten. Det var godt at det var Luther forlag som ga dem ut i Norge, tenkte jeg den gangen. Jeg har naturligvis prøvd å lete etter særkatolsk teologi her, men det fnner jeg ikke. Jeg har knapt lest noen bøker som har gjort Bergprekenen og Jesu lignelser så levende. Det er denne kombinasjonen av det praktisk oppbyggelige med den tunge, teologiske kompetansen som Ratzinger besitter, som gjør lesningen så spesiell. Det er vakkert, rett og slett.

Det vi fnner, er et sterkt vitnesbyrd om Jesus Kristus, personen Jesus Kristus, menneskesønnen – det er noe vi har felles, uansett om vi er evangeliske, ortodokse, katolske eller karismatisk troende, han snakker om det som er sentrum og stjernen i vår tro. Benedikt – eller Josef Ratzinger som er det sivile navnet – tar et solid oppgjør med liberale, teologiske tolkninger av Jesus, det er vel verd å legge merke til. At det kommer fra en så «tung» og tenkende teolog.

Det er fint at flere uttrykker at katolikker ikke har noe annet syn på Jesus og hans frelsesverk enn andre (protestantiske) kristne. Samtidig er det litt trist at det har tatt så lang tid å komme over misforståelsene fra 1500-tallet. Om ikke annet så burde Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 (som jeg skrev om for en tid tilbake) klart å opplyse alle.

mar 092018
 

P. Richard Neuhaus var en av de som hadde påvirket med mest da jeg i 1994 valgte å bli katolikk – jeg hørte om ham da jeg vinteren 1991 var i USA noen uker for å studere luthersk kirkeliv “over there”. I dag leser jeg på Catholic Herald at det i forgårs ble arrangert en seminar om hans arbeid og innflytelse i Washington, D.C. Der leser vi bl.a.:

Friends, colleagues and intellectuals influenced by the late author, editor and public figure Fr Richard John Neuhaus gathered Wednesday to discuss his contribution to American Christianity and public society. …

… the March 7 symposium, “Catholic Witness in the Public Square: Celebrating the Life and Letters of Father Richard John Neuhaus,” held at the Catholic University of America in Washington, D.C. The event corresponded with the donation and cataloguing of Fr Neuhaus’ papers to the university’s American Catholic History Research Center. The donated papers include personal correspondence, photographs, articles, personal artefacts and writings by the priest and author.

Neuhaus wrote and spoke as an advocate for Christianity in the public square over the course of four decades, helping to reshape the conversation on Christianity and public life in America over the course of his lifetime. A convert from Evangelical Lutheranism to Catholicism, Neuhaus was a prolific author and editor, the founder of the ecumenical religious journal, First Things, and co-convener of “Catholics and Evangelicals Together.”

Les gjerne hele den interessante artikkelen.

mar 082018
 

Catholic Herald trykker i dag en interessant artikkel om Pave Frans’ fem første år, og artikkel oppsummeres slik:

Despite Pope Francis’s clear desire for change, and for all the grand, structurally reforming moves of the last five years, it is hard to point to any measurable progress. In fact, things look worse, not better, in many cases. How is this possible?

The key to understanding Francis is his paradoxical style of governance. He wants to think big, give clear direction and leave it to others to carry through the minutiae. Yet he has kept himself apart, and even at odds with, the very structures and mechanisms which would allow him to work like this.

The small circle on which he has become dependent are far from the loyal friends he needs. Many are now enmeshed in scandals of their own, well past the age of retirement, freelancing their own agendas, or jockeying outright for position at the next conclave.

A zealous reformer and a conscientious, maybe even saintly, priest Francis may be, but as the head of a functioning government, he cuts an increasingly isolated figure.

feb 232018
 

Jeg har i dag lest om en ny (dansk) bok om den såkalte motreformasjonen (på Orbis forlag), og den presenteres slik:

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter tegner omridset af en katolsk Kirke, der efter Luthers kritik indledte en intern reformation og et vidtrækkende selvopgør. Bogens forfattere, der hver er eksperter på deres områder, viser, hvordan Kirken organiserede sig efter kirkemødet i Trento og skabte nye former for disciplin, ledsaget af en kamp­beredt forkyndelse. Præsterne blev nu uddannet på seminarier, og biskopperne var synligt til stede i deres stifter. Inden for alle kunstarter, arkitektur, billedkunst og musik, blev formsprog og æstetik forvandlet som led i en ny opfattelse af kunstens funktion i det daglige liv. Rom var et religiøst epicenter, men bevægelsen kom også ”nedefra”. Det religiøse liv blomstrede op hos lægfolk, sygeplejevæsenet opstod, og der var fortsat plads til mystikere. Missionsvirksomheden tog til i styrke og forsvarede oprindelige folk i Sydamerika.

Jeg leste om boka på danske Katolsk orientering, og de skriver bl.a. dette om boka:

Det er så forfriskende ved denne bog, at Tridentinerkoncilets epoke endelig beskrives in its own right. Med Mette Birkedal Bruuns ord er koncilet et selvstændigt og omfattende reformprojekt, som den protestantiske reformation kun er et delprojekt i. Men En anden reformation fokuserer ikke bare på fortiden. Den indbyder også til overvejelser om, hvor Den katolske Kirke er på vej hen i dag. Det kommer der flere bud på. Sebastian Olden-Jørgensen kommer katolsk set med en væsentlig pointe, når han skriver, at væsentlige punkter i Luthers angreb på Den katolske Kirke byggede på misforståelse og at derfor ikke er sært, at man nu på mange punkter er nået til fælles forståelse.