mar 252020
 

I dag leste jeg følgende hos Rorate Cæli:

Suspending public Mass is not new. In 1918, during the Spanish Influenza Epidemic, in the Archdiocese of Philadelphia, public Masses were suspended for a number of weeks in October 1918.

Philadelphia was particularly hard-hit by the Spanish Influenza of 1918. There was a public war-bonds parade at the beginning of October in which 200,000 people attended. Three days later, Spanish Influenza exploded in Philadelphia, and, within two weeks, 4,500 people had died.

Archbishop Dougherty suspended public Masses on March 4th (in accordance with the order of the Board of Health) and called upon the religious sisters to help care for the sick. He also encouraged the use of church facilities for the temporary care of the sick. The churches in the city of Philadelphia were not ordered to be locked and many remained opened for the faithful. Masses and public devotions including confessions were suspended, though. City churches reinstated confessions on Saturday Oct 26th with public Mass starting the following day, but in many rural churches the public celebration of Mass remained suspended until Nov 3rd.

Philadelphia was not the only city to close churches. A 2007 study looked at how 17 cities responded to the September – December 1918 Spanish Influenza Epidemic. The purpose of the study was to determine the effects of social distancing on the spread of the flu. The authors document 13 cities that curtailed church gatherings: Baltimore, Boston, Cincinnati, Cleveland, Indianapolis, Kansas City, Newark, New Orleans, Omaha, Pittsburgh, Seattle, St. Louis, and Washington DC.

During these difficult times in 2020, we should be aware that what we are experiencing is not totally new. As a devout Catholic, suspension of public Mass is a shock, but we should remember that the Church has been here before. Catholics can and should make acts of spiritual communion and pray with due attention. If the churches in your diocese are not locked, make a visit to the Blessed Sacrament and spend some time with Our Lord.

mar 182020
 

Dette fant jeg på lifesitenews.com:

A ‘flash of creativity’ fills an empty parish church during Mass

A small-town Italian priest, saddened at the prospect of celebrating Mass without his parishioners, sent out a call to them asking them to take selfies and send them to him.

“Send me photographs of yourselves, of you and your family, the photo of your face, I need to see faces in front of me when I celebrate Mass next Sunday,” explained Fr. Giuseppe Corbari, according to a WantedinMilan.com report. “I will print the photo you send me and I will stick it with sellotape on the pew: it is a way to make me feel less alone.”

“Obviously I will put the children in the front benches, the altar boys on the altar, and all the adults in the other places,” added Fr. Corbari, who said he was happy to once again have his church full of smiling faces.”

mar 172020
 

I avisa Dagen kunne vi nylig lese:

Pave Frans gikk ut for å be om at koronaviruspandemien må ta slutt, …han … gikk først til basilikaen Santa Maria Maggiore, som han ofte tidligere har besøkt for å be takkebønn når han vender tilbake fra utenlandsreiser.

Deretter gikk turen til Piazza Venezia, hvor han spaserte en kort tur langs handlegaten Via del Corso før han stakk innom ei kirke som de fleste turister går forbi, San Marcello al Corso.

– Med sin bønn har den hellige far påkalt slutten på pandemien som rammer Italia og verden, tryglet om at de mange syke blir helbredet, og også mintes de mange ofrene og bedt om at deres familier og venner finner trøst og støtte, sier Vatikanet i en pressemelding søndag kveld.

I en artikkel som egentlig handlet om noe annet, leste jeg også: “the church of San Marcello al Corso, where a miraculous crucifix is housed. In 1522 it was carried in procession throughout the neighborhoods of the city so that the ‘Great Plague’ might cease in Rome.”

Etter hvert fant jeg også ut mer om dette krusifikset, bl.a. HER:

The church of San Marcello al Corso hosts a wonderful, dark wooden crucifix by the fourteenth century Sienese school. … A miraculous episode dates back to the time of the great plague of 1522. The plague struck Rome so violently as to cause concern that the city remained without inhabitants. Mindful of the miracle of the fire, the friars of the order of the “Servants of Mary” decided to take the crucifix in penitential procession from the church of San Marcello to St. Peter’s Basilica. The authorities, fearing the risk of contagion tried to prevent the religious procession, but the collective despair did not accept the ban and the sculpture of the Savior was carried through the streets of the city and followed by public acclaim. The chronicles of the time say that the procession lasted sixteen days, 4 to 20 August of that year. And that’s because, as they proceeded, the plague receded, so that each district was trying to hold back as long as possible the sacred image. When it returned to San Marcello, the plague had completely ceased and Rome was saved.

Mer informasjon HER (gå ned til “Chapel of the Crucifix”).

mar 152020
 

Rorate Coeli leste jeg i går, 14/3, dette vitnesbyrdet om et italiensk politikers katolske tro:

Yesterday the Mayor of Venice, Luigi Brugnaro, wearing his three-colored sash of office, visited the Basilica of La Madonna della Salute in Venice – and – along with other prayers , invoking the protection of the Blessed Virgin– consecrated Venice and the entire Veneto region to the Immaculate Heart of Mary with this: “we consecrate the city of Venice and our Veneto lands to Your Immaculate Heart.”

feb 282020
 

Det danske Katolsk Orientering skriver i siste nummer om den såkalte «synodale vei» i Den katolske kirke i Tyskland

Der knytter sig mange forventninger til resultatet af den synodale vej, som den tyske bispekonference annoncerede sidste forår og indledte 1. søndag i advent, og som de næste to år skal omhandle emnerne præstecølibatet, Kirkens seksualmoral og magtfordelingen i Kirken samt kvindens rolle i Kirken.
Drøftelserne foregår mellem repræsentanter for landets katolske biskopper og lægorganisationen De tyske katolikkers Centralkomité. Det første af i alt fire møder i den synodale vej, afholdt i Frankfurt am Main 30. januar-1. februar, fik både ros og kritik fra de 230 deltagere …

Københavns biskop deltok på møtet fra Den nordiske bispekonferansen og beskriver det som skjedde på møtet som en “forudsigelig proces“. Slik skriver Katolsk Orientering:

Katolske observatører for otte nabolande samt delegerede fra andre kirkesamfund deltog på mødet i Frankfurt. Fra Danmark deltog biskop Czeslaw Kozon i hans egenskab af formand for Den nordiske Bispekonference, og Leo Roed som næstformand for Pastoralrådet.

Biskop Czeslaw sagde efterfølgende, at han godt kan forstå de tyske biskoppers ønske om at ville gøre noget som opfølgning på overgrebssagerne, men det, ”der bekymrer mig, er dog de store forventninger til mange ting, som ikke har direkte at gøre med disse sager. Den synodale vej handler om meget andet og der er forventning om, at Kirkens holdning ændrer sig på disse områder”.

Selv om der er afsat to år til den synodale vej var det biskop Czeslaws fornemmelse, ”at man med stormskridt forsøger at nærme sig det resultat, man ønsker at få ud af processen, nemlig en stærk opblødning af Kirkens holdning på mange områder”. Czeslaw betegner processen som ”meget forudsigelig” i indhold og emner, som ikke er opstået efter overgrebssager, men har stået på mange tyske katolikkers ønskeseddel i årtier.

”Der blev ofte under drøftelserne refereret til Würzburg synoden, der sluttede i 1975, og som havde mange af disse emner på dagsorden, fx kvinders stilling og cølibatet. På mødet mærkede man den frustration hos nogle, at der er gået 50 år siden synoden, og der er ikke sket noget endnu. Men det er også, fordi det er svært at forestille sig nogle radikale ændringer, eftersom det hele skal ses inden for Den universelle Kirkes kontekst”.

Biskop Czeslaw påpegede, at ”det er vigtigt at huske på, at den synodale vej ikke kan beslutte noget endegyldigt, hvis man når til enighed om emner, som berører noget af dogmatikken eller moralen. Så er det et anliggende for Verdenskirken, dvs. det skal forbi Rom. I første omgang vil det, der viser sig flertal for, være noget man vil anbefale paven at skulle tage stilling til”.

feb 242020
 

Sandro Magister skriver om de to bispesynoden som ble avholdt i Vatikanet høsten 2018 og høsten 2019, bl.a.:

That on the Amazon is the second synod in a row in which Francis has disappointed the expectations of those awaiting the innovations that he himself, the pope, had foretold.

In the 2018 synod on young people, the issue on which the expectations and controversies had focused was homosexuality. The base document of the discussion, in its paragraph 197, explicitly admitted a possible paradigm shift in judging “homosexual couples.”

And instead nothing. When the synod gathered, Francis imposed and obtained silence on the subject. No mention was made of it in the assembly discussions, nor in the final document, much less in the post-synodal pontifical exhortation “Christus vivit.” And so that on young people – emptied of its only spicy ingredient – became the most useless and boring synod in history.

The following year, with the synod on the Amazon and especially with what followed, the disappointment of the innovators was even stronger.

Because this time at the synod the discussion did take place on the most awaited and disputed change, which was the ordination of married men. In the final document the proposal passed with more than two thirds of the votes. And still in early January many were sure that Francis would adopt and authorize it, in the post-synodal exhortation expected at any moment.

But then came, in strenuous defense of the celibate priesthood, the bombshell book by pope emeritus Benedict XVI and Cardinal Robert Sarah, received by the innovators as a disastrous omen.

And in fact shortly afterward the post-synodal exhortation “Querida Amazonia” fell like a sudden chill, with the total silence of Francis on the subject. …

Hvorfor skjedde så dette? Magister forklarer det med utviklingen i Den katolske kirke i Tyskland, som pave Frans ikke liker. Les mer om dette her.

jan 092020
 

New Catholic Register omtaler et program som ble sendt på tysk fjernsyn 3. januar, og som beskriver pave Benedikts liv både nå i Vatikanet og tidligere. Se omtalen av programmet og selve programmet (på tysk). De skriver bl.a.:

Benedict XVI appears mentally alert but noticeably frailer and almost unable to speak in a new German television documentary providing a rare glimpse into his daily life.

In the half-hour film aired on Bayerischer Rundfunk (Bavarian state television) on Jan. 3, the 92-year-old Pope Emeritus speaks only three times but in a barely audible voice.

“I used to have a great voice, now it doesn’t work anymore,” Benedict says in the program, which was filmed at his Mater Ecclesiae monastery residence in the Vatican.

“One sees that his strength isn’t there anymore,” his personal secretary Archbishop Georg Gänswein says in the program. “His voice is simply broken, weaker” but he adds that what is “important” to him is “good company” which “lifts his heart” and that he is “at peace with himself.”

His physical appearance has deteriorated considerably over the past couple of years: the documentary shows Benedict thanking guests at his 90th birthday celebration in 2017 with a stronger though still frail voice.

The bulk of the program, entitled “Little Bavaria in the Vatican” and filmed in September, is biographical, recalling Joseph Ratzinger’s childhood, the main events of his life and his personal preferences, interspersed with past interviews with him as cardinal and pope. … …

des 282019
 

28. desember 1994 – på festen for DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM – ble jeg opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og mottok konfirmasjonens sakrament og min første hellige kommunion.

Jeg hadde akkurat et år tidligere sagt opp min jobb i Den evangelisk lutherske frikirke i Arendal, og ga meg selv et halvt år til å tenke meg om (og om nødvendig ombestemme meg) før jeg avslutta min lutherske prestetjeneste i juni 1994 – åtte år etter min lutherske ordinasjon – og begynte skikkelig på min opptakelesesprosess.

Bildet viser meg denne dagen sammen med pastor Alan Littlewood og min fadder. Littlewood hadde kjent til mine planer om å bli katolikk siden november 1993, han tok meg opp i Kirken, og han hjalp meg svært mye i min fortsatte forberedelse fram mot ordinasjonen 8. januar 2000.

Om noen få dager er det altså 20 år siden min prestevielse.

des 132019
 

danske Katolsk Orientering leser jeg i dag at “Polen har hatt markant færre prestekall de siste 20 år.” Og siden dette har ganske stor betydning for Norge, som nå har veldig mage polske prester, siterer jeg hele artikkelen her.

Polens primas siger, at overgrebssagerne har haft betydning for den store tilbagegang i antallet af nye præstekald.

”Demografi spiller naturligvis en vigtig rolle i den faldende tendens, men det er bestemt ikke den eneste årsag”, siger ærkebiskop Wojciech Polak til det katolske nyhedsbureau KAI. ”Jeg stiller også spørgsmål ved de unge polakkers trosliv i dag, vores vidnesbyrd om troen i Kirken, verden og i familierne, og vores evne og vilje til at løse vanskelige og smertefulde spørgsmål i Kirkens liv”.

Ærkebiskoppen kommenterede de nyeste kirkelige data, der viser, at 498 begyndte deres uddannelse på et af landets 83 katolske præsteseminarer i år, hvilket er en femtedel mindre end i 2018. Hermed bekræftes tendenser for de sidste tyve år, hvor antallet af seminarister er faldet med 60 %.

Polak henviser også til den ”massive emigration” og ”et større forbrug” som nøglefaktorer, og en ”stadig større ligegyldighed over for det immaterielle og åndelige”.

”Vi ved, det er et komplekst problem, som kræver en dybtgående og kompetent analyse som udgangspunkt for at tage yderligere skridt”, tilføjer han: ”Spændingerne inden for Kirken har også haft betydning, især den mest smertelige af dem alle, pædofiliskandalen. Alt dette, kombineret med mange problemer i relation til opdragelse og familieliv, har skabt en større frygt for at træffe livslange beslutninger”.

Den polske primas tilføjer, at præstemanglen nu udgør “et virkeligt problem” især i mindre sogne, hvor nogle præster nu får ansvar for flere sogne. I 2017 advarede kardinal Kazimierz Nycz af Warszawa om, at Kirken i Polen – ligesom i andre europæiske lande – bliver nødt til at sammenlægge sogne og rekruttere præster fra Asien. I et hyrdebrev i april 2018 skrev landets bispekonference, at Kirken i Polen ikke længere råder over så mange præster, at man fremover vil kunne betjene polske katolikker i udlandet i samme udstrækning som hidtil.

des 082019
 


Vi leser også i år at Mariastatuen ved Spansketrappen fikk mye oppmerksomhet og kranser 8. desember, dagen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse – en krans blir hengt på Marias arm ved hjelp av en lang stige (se bildet over). Hos Catholic News Agency kan vi lese mer om det som skjedde i dag: “For the Solemnity of the Immaculate Conception of Mary, Pope Francis on Sunday venerated a statue of the Virgin Mary located in Rome’s Piazza di Spagna …”

Man kan lese mer om denne statuen på Wikipedia – og se et større bilde under (klikk på bildet).

CNA-artikkelen skriver videre: “On the feast day, Pope Francis also offered a prayer before the Byzantine Marian icon Salus Populi Romani in the Basilica of St. Mary Major.” Mer om dette bildet kan man lese på Wikipedia og også se bildet under.

nov 262019
 

gloria.tv (og på katholisches.info) kan vi lese at biskop Precioso D. Cantillas, SDB, i bispedømmet Maasin på Filippinene nylig har skrevet et brev med overskrift “Turning to God (“Ad Orientem, ad Deum”)” og der skriver han bl.a.:

As we celebrate the Solemnity of Christ the King this year today, November 24, 2019, let us pledge once again, as His People, the Diocese Maasim, to turn more ardently and devotedly to God, who sent JESUS, His only-begotten Son, Our King and our Saviour. One of the particular ways to express concretely our turning to God is in the celebration of the Liturgy.

We remind ourselves of a very important understanding of the Liturgy as explained by Cardinal Sarah, the Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, “God, not man is at the center of Catholic liturgy. We come to worship Him. The liturgy is not about you and I, it is not where we celebrate our own identity or achievements or exalt or promote our own culture and local religious customs. ….

…. The Cardinal, in his address on the “authentic implementation” of the Vatican II Document on the Liturgy, “invited all priests to celebrate the Mass ad orientem … and that it is very important that we return as soon as possible to a common orientation, of priests and the faithful turned together in the same direction – Eastwards or at least towards the apse – to the Lord who comes, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. This practice is permitted by current liturgical legislation. It is perfectly legitimate in the modern rite. Indeed, I think it is a very important step in ensuring that in our celebrations the Lord is truly at the center.”

Therefore, beginning this new Liturgical Year, the First Sunday of Advent, December 1, 2019, the celebration of Mass “ad orientem” will start in the Diocese of Maasin. The Celebrant and the Faithful will face or turn together in the same direction to the Lord, represented in the Altar and the Crucifix, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. …

We hope that introducing this way of worshipping God in the Liturgy, we become “fellow worshippers united in the one same act of adoration.” The Clergy (Bishop, Priests and Deacons) and the Lay prayer-Leaders will lead the Faithful towards the Lord and not be at the center of liturgical worship themselves. …

katholisches.info tar også med bildet under, som de kaller “eine Karikatur zur Veranschaulichung der beiden Zelebrationsrichtungen”.

okt 242019
 

Fredag 25. oktober kl 18.00 feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Vår Frue kirke i Porsgrunn. Denne dagen er det messen for 19. søndag etter pinse som feires, og de hellige Chrysanthus & Daria skal også minnes.

Messens inngangsvers er:

Salus pópuli ego sum, dicit Dóminus: de quacúmque tribulatióne clamáverint ad me, exáudiam eos: et ero illórum Dóminus in perpétuum. Atténdite, pópuli meus, legem meam: inclináte aurem vestram in verba oris mei. Gloria Patri. Salus pópuli ….. – Folkets frelse er jeg, sier Herren; i hvilken nød de så roper til meg, så vil jeg bønnhøre dem, og jeg vil være deres Herre til evig tid. Mitt folk, akt på min lov; bøy deres øre til ordene fra min munn. Ære være ……

Kollektbønnen er:

Omnípotens et miséricors Deus, univérsa nobis adversántia propitiátus exclúde: ut mente et córpore páriter expedíti, quæ tua sunt líberis méntibus exsequámur. Per Dóminum nostrum ….. — Allmektige og miskunnelige Gud, hold nådig borte fra oss alt det som kan skade oss, så vi frigjort både på sjel og legeme må kunne gjøre det du vil med frie hjerter. Ved vår Herre …

Man finner alle bønnene og tekstene for 19. søndag etter pinse HER.

Og kollektbønnen for de hl. Chrysanthus & Daria som også minnes er:

Beatórum Mártyrum tuórum, Dómine, Chrysánthi et Dáriæ, quǽsumus, adsit nobis orátio: ut, quos venerámur obséquio, eórum pium iúgiter experiámur auxílium. Per Dominum nostrum … – Herre, vi ber deg: La dine salige martyrer Chrysanthus’ og Darias bønner være med oss, så vi alltid kan merke den kjærlige hjelp fra dem som vi hedrer med denne fest. Ved vår Herre …

okt 222019
 

I dag har vi vært i Museu Nacional de Arte Antiga i Lisboa, og bl.a. sette den berømte Belem-monstransen. Om denne kan man lese:

Commissioned by the king Dom Manuel I for the Mosteiro de Santa Maria de Belém (Jerónimos), the Belém Monstrance can be attributed to the Portuguese goldsmith and playwright Gil Vicente. It was made with the gold paid as a tribute by the king of Kilwa (in present-day Tanzania), as a sign of vassalage to the crown of Portugal, and was brought to this country by Vasco da Gama on his return from his second voyage to India, in 1503. It stands as an excellent example of the taste for pieces conceived as micro-architectures in the late Gothic period.

Designed to house the consecrated host and exhibit it for the veneration of the congregation, it presents the twelve apostles kneeling in the centre, with a swinging dove hovering above them, in white enamelled gold, the symbol of the Holy Spirit, and, in the upper level, the figure of God the Father, holding the globe of the Universe. In this way, moving in an upward direction, the monstrance materialises the representation of the Holy Trinity.
The armillary spheres, the emblem of king Dom Manuel I, which mark out the knot of the central stem as if uniting two worlds (the earthly world, which spreads across the base, and the supernatural world, which rises upwards at the top of the piece), appear as the fullest possible consecration of the royal power at that historic moment of overseas expansion, confirming the spirit of the device of the Fortunate King.

Under ser dere mine egne bilder fra besøket; jeg syns det nest slående er de tolv apostlene som kneler i tilbedelse foran sakramentet.

sep 222019
 

Den tyske (katolsk) bispekonferansen har visst helt egne / sære /radikale planer for en synode av biskoper og legfolk som skal kunne foreta bindende avgjørelser i viktige spørsmål (også teologiske?) for Kirken. Man kan lese om dette bl.a. her. Nå har en kjent tyske teolog satt foten ned og protestert ganske tydelig, skriver Catholic News Agency. De skriver bl.a.:

A member of the International Theological Commission has announced that she is no longer available to participate in the “binding synodal path” undertaken by the bishops’ conference of Germany.

Marianne Schlosser, a member of the International Theological Commission, cited concerns over both the approach and methodology of the “synodal path” when she announced that she could no longer participate.

Schlosser, a professor of theology at the University of Vienna and the recipient of the 2018 Ratzinger Prize, was invited to take part in the Synodal Way’s forum “on women in ecclesial roles and offices” as an expert.

Saying she could not identify with the intermediate report of the preparatory group, Schlosser raised a number of issues, in particular identifying a “fixation on ordination” of women.

This “fixation” was neither theologically and historically nor pastorally and spiritually justified, she told news agency KNA. The Catholic Church teaches that it has no authority to admit women to priestly ordination.

Schlosser said the discussion about ordination had “been conducted for so long,” all arguments had been exchanged and were on the table.

Since it was “not a disciplinary question,” the topic “could not be negotiated in a synodal forum with mixed members”, i.e. between bishops and laity, she said. …

sep 142019
 

Jeg hadde faktisk ikke hørt om dette tidligere; at man i domkirken i Milano en nagle fra Jesu kors, som erkebiskopen selv henter ned fra det faste tilholdsstedet 40 meter oppe på apsisveggen hvert år 14. september. Men i år leste jeg om det hos New Liturgical Movement, bl.a.:

As one might imagine, the cathedral of Milan, the largest cathedral in Italy and the mother church of one of the largest dioceses in the world, boasts a very impressive collection of relics. Chief among these is the Holy Nail, one of the nails of Our Lord’s Crucifixion, found by St Helena when she discovered the relics of the True Cross in Jerusalem. According to an old tradition, attested by St Ambrose in his funeral oration for the Emperor Theodosius, the holy empress sent one of the nails to her son Constantine, who had it bent into a bridle for his horse. This was then passed on to his son Constantius, who made his capital at Milan, and by him to his successors, until Theodosius consigned it to St Ambrose at the very end of the fourth century.

The reliquary containing the Holy Nail is normally kept in a tabernacle at the very back of the Duomo’s apse, and almost at the ceiling, forty meters above the floor. Its place is marked with a red light which burns before it continually, but the tabernacle itself is often difficult to see when the church is dark. However, each year the reliquary is brought down on Sept. 14, at Vespers of the Exaltation of the Cross, and left for a week in the main sanctuary of the cathedral for the veneration of the faithful. …

aug 022019
 

Jeg vikarierte selv i Ålesund under årets Olsok-helg – det var nokså stille der da, for sognepresten og mange i menigheten hatt reist til feiringen i Trondheim. Jeg leste en interessant artikkel om hellig Olav, skrevet av Eirik A. Steenhoff og publisert på Skaperkrafts sider 29/7.

Artikkelen åpner slik:

Få skikkelser i norsk historie evner å engasjere oss i samme grad som Olav den hellige. Men det er høyst uklart hva han har å si oss.

Det er bare elleve år til tusenårsjubileet for Olav Haraldssons død på Stiklestad den 29. juli 1030. Men hva er det vi dermed kommer til å markere: Er det hans betydning for vår politiske utvikling gjennom implementeringen av kristne lover? Er det rikssamlingen, og hvordan Norge gikk fra å være et land med mange høvdinger og småpotentater til å samles under én hersker? Eller har Olav den helliges betydning først og fremst med det faktum at han var hellig å gjøre? Det var jo som hellig forbeder hos Gud at nordmenn æret ham gjennom 500 år, like fra hans død til reformasjonens innføring i 1536/37.

Hva har de siste 500 årene gitt oss? Den utbredte oppfatning anno 2019 er, om vi skal tro avisoverskriftene, at Olav ikke var noen helgen, men en røver og en voldsmann. …

Og den avsluttes på denne måten:

… I en etterkristen kultur står ikke valget simpelthen mellom å bekjenne troen og å ikke bekjenne den, eller mellom å gjeninnføre den kristne monokulturen eller ikke. Et slikt valg er i vår kontekst helt illusorisk. Valget står mellom å vite hva vi avviser, og å ikke vite det. Det dreier seg om tilegne en kunnskap om hvilken Gud våre forfedre trodde på og som Olav den hellige døde for, og hvilken kirke de tilhørte. En slik kunnskap synes vi sørgelig lite interessert i å tilegne oss. Men om vi gjør det––om vi går til kildene og forsøker å lære om vår egen kristne fortid med det rette perspektiv, vil vi oppdage at vi kan lære noe, og at vi til og med kan gjenkjenne oss selv underveis. Det fører oss også til et behov for en dypere avklaring. Dersom vi forutsetter at menneskenes hjerter forblir de samme, må vi spørre oss selv om i hvilken grad våre forfedres kristendom er i stand til å besvare menneskets universelle lengsler. Var det noen dypere eksistensielle grunner—som altså går langt utover forklaringer ut fra kirkelig maktpolitikk og dominans—til at kristendommen fikk fotfeste i dette landet for tusen år siden, og er disse grunnene fortsatt av betydning for oss?

Vår moderne gjenfortelling om Olav Haraldsson slutter kanskje på Stiklestad. For middelalderens kristne er det der den begynte––i kirkens kalender er den 29. juli notert som hans dies natalicium, hans (himmelske) fødselsdag. Etter verdslig målestokk var Olav en taper, og det er han saktens fremdeles. Han tapte slaget ved Stiklestad. Men den kristne målestokk er motsatt: i nederlaget vant han seier. Det var slik hans liv og død ble tolket hele middelalderen gjennom.

Vi har endret på målestokken igjen. Vi forstår ikke lenger hvem Olav den hellige var, ei heller dem som dyrket ham. Derfor må vi fortsatt begynne med Stiklestad.

Les gjerne hele artikkelen her.

jul 252019
 

Jeg undret meg ganske mye da vi etter 29. juni i år hørte at pave Frans (uten videre, uten konsultasjoner e.l.) hadde gitt viktige relikvier av apostelen Peter til kirken i Konstantinopel, og i dag skriver Fr. Raymond de Souza om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The decision to send the relics of St Peter from the private chapel of the papal apartment to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople is still in need of explanation. The manner in which it was done remains inexplicable.

On June 29, the feast of Ss Peter and Paul, Pope Francis gave to the delegation representing Bartholomew, the primus inter pares of the Orthodox Church, a reliquary containing nine bone fragments of Peter the Apostle. While the majority of Peter’s relics are under the high altar of St Peter’s Basilica, St Paul VI had taken the fragments to be kept in the private chapel of the papal apartment, a source of comfort, strength and intercession for Peter’s successors. Upon consigning the relics to the Orthodox delegation for conveyance to Constantinople, Pope Francis told the archbishops that the idea had occurred to him the previous evening.

“I no longer live in the Apostolic Palace, I never use this chapel, I never serve the Holy Mass here, and we have St Peter’s relics in the basilica itself, so it will be better if they will be kept in Constantinople,” Pope Francis said. “This is my gift to the Church of Constantinople. Please take this reliquary and give it to my brother Patriarch Bartholomew.”

A month later, and still there has been no full explanation for the decision. Peter’s relics have no connection whatsoever to Constantinople. Indeed, when the Roman emperor moved the capital eastward, Peter’s successors stubbornly refused to decamp from the city of Peter’s martyrdom.

The rationale that the relics were languishing in the unused papal apartment is not sufficient to transfer them to Constantinople. They could have been moved to the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Holy Father does pray. …

jul 202019
 

Flere har i sommer kritisert arbeidsdokumentet for høstens Amazonas-synode, og kardinal Müller er vel den som har kommet med den mest solide og kritiske vurderingen. Slik skriver The Catholic Register:

Cardinal Müller releases statement criticizing Amazon synod document

If in the Instrumentum laboris of the Amazon synod, “a certain territory is being declared to be a ‘particular source of God’s Revelation,’ then one has to state that this is a false teaching,” the German cardinal said.

“For 2,000 years, the Catholic Church has infallibly taught that Holy Scripture and Apostolic Tradition are the only sources of Revelation and that no further Revelation can be added in the course of history,” he clarified.

Müller’s analysis was simultaneously provided to CNA’s sister agency CNA Deutsch and several other news outlets, July 16. The working document for the special assembly of the Synod of Bishops for the Pan-Amazonian region, which will take place in October, was published June 17.

In his seven-page response, Müller said he believes in the goodwill and intention to promote the Catholic faith of those who prepared the Instrumentum laboris, but underlined what he sees as weaknesses in both form and content. ….

Hele teksten til kardinal Müller kan leses her.

jul 092019
 

Jeg blei intervjua av NRK for noen uker siden om den kommende Synoden i Roma om Kirkens arbeid i Amazonas. Jeg var ikke veldig fornøyd med det som ble skrevet – og jeg valgte å tone ned at synoden kan bli nokså kontroversiell – men her er noe av det.

Biskopar i Amazonas-området skal møtast i oktober for å diskutere behova dei har, melder nyheitsbyrået AP.

Eit av temaa dei vil sjå nærmare på, er om den katolske kyrkja skal tillate å ordinere menn som allereie er gifte til å bli prestar.

– Diskusjonen gjeld berre for gifte menn over 35 år og som bur i avsidesliggande deler av Amazonas. Dette diskuterest ikkje på brei front i den katolske kyrkja, seier Oddvar Moi, som er katolsk sjukehusprest i Oslo. …

Moi var opphavleg luthersk prest, men konverterte i 1994 til den katolske kyrkja. Han var første person i landet som fekk tillating til å bli ordinert, sjølv om han allereie var gift.

– Eg måtte søke paven om dispensasjon, seier han.

– Kva synest du om at Vatikanet nå opnar opp for ein debatt rundt sølibatkravet?

– Då eg blei katolsk prest og var gift, var det eit klart unntak. Det same er det for prestane i Amazonas. Eg er ganske nøytral til det.

– Kva trur du verknaden av ei oppmjuking vil vere?

– Om dette blir vedtatt om få år, må vi sjå om det faktisk er mange som ønsker å bli ordinert som gifte prestar i desse områda. Så må vi sjå om det funkar.