mar 242017
 

Holdningene Den katolske kirke hadde for ca 100 år siden kan man lese i The Catholic Encyclopedia, som ble utgitt i USA i 1917, etter over ti års arbeid. Hele leksikonet ble lagt ut på nett i 1997, så det er lett å finne og lese mye interessant informasjon.

De har en ganske grundig artikkel om kondisjonell dåp, som jeg gjengir i sin helhet under – jeg har uthevet noen setninger. I dag er reglene i Den katolsk kirke at kondisjonell dåp bare er tillatt om man er i alvorlig og konkret tvil om tidligere kristen dåp er gyldig. For 100 år siden praktiserte man tydeligvis kondisjonell (gjen)dåp ganske mye oftere.

Conditional baptism

From the foregoing it is evident that not all baptism administered by heretics or schismatics is invalid. On the contrary, if the proper matter and form be used and the one conferring the sacrament really «intends to perform what the Church performs» the baptism is undoubtedly valid. This is also authoritatively stated in the decree for the Armenians and the canons of the Council of Trent already given. The question becomes a practical one when converts to the Faith have to be dealt with. If there were one authorized mode of baptizing among the sects, and if the necessity and true significance of the sacrament were uniformly taught and put in practice among them, there would be little difficulty as to the status of converts from the sects. But there is no such unity of teaching and practice among them, and consequently the particular case of each convert must be examined into when there is question of his reception into the Church. For not only are there religious denominations in which baptism is in all probability not validly administered, but there are those also which have a ritual sufficient indeed for validity, but in practice the likelihood of their members having received baptism validly is more than doubtful. As a consequence converts must be dealt with differently. If it be certain that a convert was validly baptized in heresy, the sacrament is not repeated, but the ceremonies which had been omitted in such baptism are to be supplied, unless the bishop, for sufficient reasons, judges that they can be dispensed with. (For the United States, see the First Council of Baltimore.) If it be uncertain whether the convert’s baptism was valid or not, then he is to be baptized conditionally. In such cases the ritual is: «If thou art not yet baptized, then I baptize thee in the name», etc. The First Synod of Westminster, England, directs that adult converts are to be baptized not publicly but privately with holy water (i.e. not the consecrated baptismal water) and without the usual ceremonies. Practically, converts in the United States are almost invariably baptized either absolutely or conditionally, not because the baptism administered by heretics is held to be invalid, but because it is generally impossible to discover whether they had ever been properly baptized. Even in cases where a ceremony had certainly been performed, reasonable doubt of validity will generally remain, on account of either the intention of the administrator or the mode of administration. Still each case must be examined into (S. C. Inquis., 20 Nov., 1878) lest the sacrament be sacrilegiously repeated.

As to the baptism of the various sects, Sabetti (no. 662) states that the Oriental Churches and the «Old Catholics» generally administer baptism accurately; the Socinians and Quakers do not baptize at all; the Baptists use the rite only for adults, and the efficacy of their baptism has been called in question owing to the separation of the matter and the form, for the latter is pronounced before the immersion takes place; the Congregationalists, Unitarians and Universalists deny the necessity of baptism, and hence the presumption is that they do not administer it accurately; the Methodists and Presbyterians baptize by aspersion or sprinkling, and it may be reasonably doubted whether the water has touched the body and flowed upon it; among the Episcopalians many consider baptism to have no true efficacy and to be merely an empty ceremony, and consequently there is a well-grounded fear that they are not sufficiently careful in its administration. To this may be added, that Episcopalians often baptize by aspersion, and though such a method is undoubtedly valid if properly employed, yet in practice it is quite possible that the sprinkled water may not touch the skin. Sabetti also notes that ministers of the same sect do not everywhere follow a uniform method of baptizing.

The practical method of reconciling heretics with the Church is as follows:– If baptism be conferred absolutely, the convert is to make no abjuration or profession of faith, nor is he to make a confession of his sins and receive absolution, because the sacrament of regeneration washes away his past offences. If his baptism is to be conditional, he must first make an abjuration of his errors, or a profession of faith, then receive the conditional baptism, and lastly make a sacramental confession followed by conditional absolution. If the convert’s former baptism was judged to be certainly valid, he is only to make the abjuration or the profession of faith and receive absolution from the censures he may have incurred. The abjuration or profession of faith here prescribed is the Creed of Pius IV, translated into the vernacular. In the case of conditional baptism, the confession may precede the administration of the rite and the conditional absolution be imparted after the baptism. This is often done as a matter of fact, as the confession is an excellent preparation for the reception of the sacrament.

mar 242017
 

Da jeg for ikke lenge siden besøkte det benediktinske Abbediet St. Maurice og St. Maurus, i Clervaux, Luxemburg, så jeg et bilde av den kjente islandske forfatteren, Halldor Laxness, som ble døpt i abbediet i påsken 1923. Han var avbildet på kirketrappen med hvit kappe og stort dåpslys i hånden. Men jeg leste også mer om Laxness i en bok i abbediets bibliotek, og ble ganske forundret da jeg så at han allerede var barnedøpt hjemme på Island. Døpte man lutherske katolikker på nytt på den tiden, tenkte jeg. Det hadde jeg nok også hørt før, men da trodde jeg dåpen foregikk i en mer privat og diskret seremoni.

Jeg jobber nå med en artikkel og den englske forfatteren og konvertitten Evelyn Waugh, som konverterte i 1930. Jeg har ikke funnet ut om han ble kondisjonelt døpt ved sin opptagelse, men det ble to av hans svært kjente forfatterkollegaer.

G. K. Chesterton konverterte i 1920, og det foregikk slik:

… At about three o’clock they set off for the Railway Hotel. Chesterton `bad no doubts or difficulties just before’ his reception into the Church—`only fears, fears of something that had the finality and simplicity of suicide’. While Chesterton made his confession to Father O’Connor, Frances, who was weeping, and Dom Ignatius Rice sat in the hotel bar. After conditional baptism had been administered, the two priests left Chesterton and Frances by themselves in the makeshift chapel. Returning to collect something he had forgotten, Rice saw them coming down the aisle, Chesterton with a comforting arm round his weeping wife (not all her tears were of grief, O’Connor thought). ….

Graham Green konverterte i 1926, og slik beskrives det:

… The first General Confession, which precedes conditional Baptism and which covers the whole of man’s previous life, is a humiliating ordeal. Later we may become hardened to the formulas of Confession and skeptical about ourselves: we may only half intend to keep the promises we make, until continual failure or the circumstances of our private life finally make it impossible to make any promises at all and many of us abandon Confession and Communion to join the Foreign Legion of the Church and fight for a city of which we are no longer full citizens. But in the first Confession a convert really believes in his own promises. I carried mine down with me like heavy stones into an empty corner of the Cathedral, dark already in the early afternoon, and the only witness of my Baptism was a woman who had been dusting the chairs. I took the name of Thomas—after St. Thomas the doubter and not Thomas Aquinas—and then I went on to the Nottingham Journal office and football results and the evening of potato chips. …

Jeg har tidligere også tenkt at Sigrid Undset, som konverterte i 1924, ble kondisjonelt døpt, men om dette skriver bloggen Legdominikaner: «Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896.» Det virker som de også mangler konkret informasjon (og jeg har for meg, men husker ikke hvor jeg har hørt det, at Undset også ble kondisjonalt døpt). Kanskje noen lesere kan hjelpe meg.

Til slutt nevner jeg også Elisabeth Hesselblad (helligkåret i 2016), hennes opptagelse i Kirken i 1902 beskrives slik:

Elisabeth Hesselblad emigrerte ved 18 års alder til USA, der hun arbeidet som sykepleierske. I USA ble hun kjent med Den katolske Kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St. Patrick i New York City. I USA konverterte hun også til den katolske kirke, ved kondisjonell dåp i Washington D.C. i 1902, etter konvertittundervisning hos jesuittene.

I et annet innlegg tar jeg med hva The Catholic Encyclopedia fra 1917 skriver om dette.

mar 212017
 

Dokumentet Liturgiam authenticam beskriver hvordan oversettelsen av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal skje, og det gjelder både selve messen (for alle årets dager), andre liturgier (dåp, vigsel o.a.) og bibeloversettelser (som ikke alltid trenger være katolske, men må kunne godtas av Den katolske kirke).

Under har jeg tatt med et utdrag (funnet her) fra L’Osservatore Romano, Weekly Edition in English, 30 May 2001, page 13. (L’Osservatore Romano is the newspaper of the Holy See), som beskriver mange tekniske ting som rettigheter til tekstene, verdensspråk som skal ha en felles oversettelse, bispekonferansenes plass i arbeidet, godkjenningen fra Vatikanet o.a., men som også sier dette om hva slags språk og hvilke oversettelsesprinsipper man skal bruke:

… The Instruction next gives a careful updated outline of the process to be followed by the Conferences of Bishops in communion with the Holy See in deciding upon full or partial introduction into liturgical use of a given language.

The Translation of Liturgical Texts

The heart of the Instruction is a fresh exposition with a reflective tone of principles that should govern the vernacular translation of liturgical texts. From the outset this section stresses the sacred nature of the Liturgy, which the translated texts must carefully safeguard.

The Roman Rite, like all the great historical liturgical families of the Catholic Church, has its own style and structure that must be respected in so far as possible in translation. The Instruction repeats the call of earlier papal documents for an approach to the translation of liturgical texts that sees it not so much a work of creative inventiveness as one of fidelity and exactness in rendering the Latin texts into a vernacular language, with all due consideration for the particular way that each language has of expressing itself. The special needs that must be addressed when making translations intended for newly evangelized territories are mentioned, and the Instruction also discusses the conditions under which more significant adaptations of texts and rites may occur, referring the regulation of these issues to the Instruction Varietates legitimae.

Using Other Texts as Aids

The usefulness of consulting ancient source texts is acknowledged and encouraged, though it is noted that the text of the editio typica, the official modern Latin edition, is always the point of departure for the translation. When the Latin text employs certain words from other ancient languages (e.g., alleluia, Amen, or Kyrie eleison), such terms may be retained in their original languages. Liturgical translations are to be made only from the editio typica of the Latin and never from other translations in turn. The Neo-Vulgate, the current Catholic version of the Latin Bible, should be employed as an auxiliary tool in preparing biblical translations for use in the Liturgy.

Vocabulary

The vocabulary chosen for liturgical translation must be at one and the same time easily comprehensible to ordinary people and also expressive of the dignity and oratorical rhythm of the original: a language of praise and worship which fosters reverence and gratitude in the face of God’s glory. The language of these texts is, therefore, not intended primarily as an expression of the inner dispositions of the faithful but rather of God’s revealed word and his continual dialogue with his people in history.

Translations must be freed from exaggerated dependence on modern modes of expression and in general from psychologizing language. Even forms of speech deemed slightly archaic may on occasion be appropriate to the liturgical vocabulary.

The liturgical texts are neither completely autonomous nor separable from the general context of Christian life. There are in the Liturgy no texts that are intended to promote discriminatory or hostile attitudes to non-Catholic Christians, to the Jewish community or other religions, or which in any way deny universal equality in human dignity. If incorrect interpretation arises, the matter should be clarified, but this is not primarily the business of translations. The homily and catechesis are there to help fill out and explain their meaning and to clarify certain texts.

Gender

Many languages have nouns and pronouns capable of referring to both the masculine and the feminine in a single term. The abandonment of these terms under pressure of criticism on ideological or other grounds is not always wise or necessary nor is it an inevitable part of linguistic development. Traditional collective terms should be retained in instances where their loss would compromise a clear notion of man as a unitary, inclusive and corporate yet truly personal figure, as expressed, for example, by the Hebrew term adam, the Greek anthropos or the Latin homo. Similarly, the expression of such inclusivity may not be achieved by quasi-mechanical changes in grammatical number, or by the creation of pairs of masculine and feminine terms.

The traditional grammatical gender of the persons of the Trinity should be maintained. Expressions such as Filius hominis (Son of Man) and Patres (fathers) are to be translated with exactitude wherever found in biblical or liturgical texts. The feminine pronoun must be retained in referring to the Church. Kinship terms and the grammatical gender of angels, demons and pagan deities should be translated, and their gender retained, in light of the usage of the original text and of the traditional usage of the modern language in question.

The Translation of a Text

Translations should try not to extend or to restrict the meaning of the original terms, and terms that recall publicity slogans or those that have political, ideological or similar over-tones should be avoided. Academic and secular style-books on vernacular composition should not be used uncritically, since the Church has distinctive things to say and a style of expression that is appropriate to them.

Translation is a collaborative effort that should maintain continuity as much as possible between the original and vernacular texts. The translator must possess not only special skills, but also a trust in divine mercy and a spirit of prayer, as well as a readiness to accept review of his work by others. When substantial changes are needed to bring a given liturgical book into conformity with this Instruction, such revisions must be made all at once so as to avoid repeated disturbances or a sense of continual instability in liturgical prayer.

Scriptural Translations

Special consideration is given to the translation of the Scriptures for use in the Liturgy. A version should be developed which is exegetically sound and also suitable for the Liturgy. Such a translation should be used universally within the area of a single Bishops’ Conference and be the same for a given passage in all parts of the liturgical books. The aim should be a distinctive sacred style in each language that is consonant, as far as possible, with the established vocabulary of popular Catholic usage and major catechetical texts. All doubtful cases regarding canonicity and the ordering of verses should be resolved by reference to the Neo-Vulgate.

Concrete images found in words referring in figurative language that speaks, for example of the «finger», the «hand», the «face» of God, or of his «walking», and terms like «flesh» and the so on, should usually be translated literally and not replaced by abstractions. These are distinctive features of the biblical text that are to be maintained.

Other Liturgical Texts

Norms for the translation of the Bible as used in the Liturgy apply also in general to the translation of liturgical prayers. At the same time it must be acknowledged that while liturgical prayer is formed by the culture which practices it, it is also formative of culture so that the relationship is not merely passive. As a result, liturgical language can be expected to diverge from ordinary speech, as well as to reflect its better elements. The ideal is to develop a dignified vernacular fit for worship in a given cultural context.

Liturgical vocabulary must include the major characteristics of the Roman Rite, and should be drawn from patristic sources and harmonized with biblical texts. The vocabulary and usage of the vernacular translation of the Catechism of the Catholic Church should be respected as far as this is feasible, and the proper distinctive terms should be used for sacred persons or things, rather than employing the same words as for the persons or things of everyday domestic life.

Syntax, style and literary genre are also key elements to be considered in rendering a faithful translation. The relationship between clauses, especially as expressed through subordination and devices such as parallelism, must be accurately conveyed. Verbs must be translated precisely in respect of person, number and voice while some latitude will be needed in rendering more complex syntactical structures.

A prime consideration should be the fact that liturgical texts are intended to be publicly proclaimed aloud and even sung.

Particular Types of Texts

Specific norms are then given for the translation of Eucharistic Prayers, the Creed, (which is to be translated in the first person singular: «I believe … «), and the general ordering and layout of liturgical books and their preliminary decrees and introductory texts. This is followed by a description of the preparation of translations by Bishops’ Conferences and the processes to be used for obtaining the approval and confirmation of liturgical texts from the Holy See. The present special requirements of papal approbation for sacramental formulae are reaffirmed, as is the insistence on the desirability of a single translation of the Liturgy, especially the Order of Mass, within each language group. …

mar 202017
 

Jeg leser i dag at det ifølge SSB er totalt 883.751 personer i innvandringsbefolkningen i Norge, hvorav 158.764 er norskfødte med innvandrerforeldre – noe som betyr at innvandringsbefolkningen er doblet på et tiår. Dette henger i stor grad sammen med åpning for arbeidsinnvandring fra EØS-land.

Oslo er det fylket i Oslo med klart størst innvandrerbefolkning. Nesten 33 prosent av Oslos befolkning er nå definert som innvandrere og barn av innvandrere. Som helhet er det 16,3 prosent av befolkningen i Norge som er første eller andre generasjons innvandrere. Grafen under viser de 10 største landene pr 01012017.

Under ser man tall for 01012016. Vi ser her at Eritrea ikke var med for et år siden, et land med flest kristne innvandrere, mest ortodokse/koptiske, men også en hel del katolikker. Filippinene har også nå gått forbi Vietnam i totalantall. For Filippinene er heller ikke barn født at filippinsk kvinne og norsk mann med i denne statistikken; jeg vil tro at det dreier seg over langt over 10 000 – det er jo 17 000 kvinner og 4 000 menn i Norge som er født på Filippinene.

mar 192017
 

(Den ganske liberale) liturgibloggen som jeg leser en del, Pray Tell, skriver om medlemmene av en komité som skal se på dokumentet som beskriver hvordan oversettelser av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal foregå. Listen over medlemmer er ikke ofiisiell, men lekkasjer viser visst at dette sannsynligvis er medlemmene – de er listet opp i slutten av artikkelen.

Pray Tell skriver her nokså dramatisk om hva som skal (eller bør) skje:

… Presented in a mild way, as one must, this has been described as a sort of routine review. But nobody with any sense should believe that. Since when are instructions on the right implementation of Sacrosanctum Concilium subject to routine reviews? Never. This step can only have been taken because Francis became convinced that the project is on the rocks. By that I mean that it has not been received well and a new approach has become a pastoral necessity. How much course correction is required is unclear. And how much the commission will tiptoe around the elephant in the living room, for fear of offending Benedict, is also an open question.

One cannot emphasize too strongly however that the real task before this commission is not merely one of tweaking a few details. Liturgiam authenticam can be analyzed with respect to texts and rules of translation, but it is not only about that. It is about the nature of church, the nature of reform, and the nature of liturgy itself. That is the reason why it has aroused so much ire on the one hand, and expectations of grandeur on the other. If the review and revision confines itself to cosmetic improvements only, it will fall short of what is needed. …

Det er litt vanskelig å forstå at dette skal være så veldig viktig (jeg kjenner ikke til slike oversettelsesdebatter i Norge, verken av katolsk liturgi fra latin til norsk, eller norske bibeloversettelser), men i noen andre land er dette svært omdiskutert – en del personer har fortsatt ikke forsonet seg med den nye (og nøyaktige) oversettelsen av hele messen til engelsk som kom i 2011. Jeg kan forsikre alle om at den norske Liturgikommisjonen (der jeg nå er sekretær) ikke har noen som helst problemer med Liturgiam authenticam, som ble utgitt i 2001.

mar 142017
 

Kanskje jeg skal lese denne boka, for det er ikke alltid like lett å forstå pave Frans. Slik kan vi lese på First Things:

An important new book has appeared that carefully evaluates Francis’s pontificate, and provides something the pope—for all his good deeds—often hasn’t: context and clarity.

What Pope Francis Really Said by Tom Hoopes, writer in residence at Benedictine College, is one of the best books to appear on the subject—because it avoids caricaturing Francis, from either the left or the right, and strives to get to the heart of his papacy by studying the full context of his teachings. A second strength is that it rescues Francis from distortion without overlooking his flaws.

Hoopes comments: To try to understand what Pope Francis wants from the Church in the twenty-first century, we should start by invoking Our Lady, Undoer of Knots. Our understanding of Pope Francis has become knotted up with conflicting feelings fed by mistaken reporting, false adulation, rash judgment, and the pope’s own verbal slip-ups.

One of the challenges in covering Francis is that he frequently speaks in incomplete sentences, particularly in the free-wheeling—and often problematic—interviews he grants to the press. Explaining Francis’s teachings in their proper context, therefore, is like putting together a huge jigsaw puzzle—because he says so many things, about a particular subject, at different times, and with different emphasis. But Hoopes has done an admirable job tracking down Francis’s most important statements, and bringing them together to provide a coherent summary of his teachings.

Regarding the pope’s much-discussed views on the economy, for example, Hoopes immediately puts to rest the notion that Francis is a crypto-Marxist who despises every aspect of the free market. In fact, as Hoopes documents, Francis’s views are rooted in the Gospel and the Church’s rich body of social teachings and these are “not just focused on bettering the material needs of the poor,” but addressing the needs of rich and poor alike. …

Her er boka på Amazon.

mar 102017
 

Liturgikommisjonen i Norge hadde arbeidsmøte denne uka, og reiste for anledningen til benediktinerklosteret i Clervaux helt nord i Luxemburg. Bildet over viser klosteret (bygningene er fra 1910), og man kan lese mer om det på Wikipedia.

Det var en fin opplevelse å være blant benediktinerne; de sang hele det monastiske breviaret (en hel del mer enn oss vanlige prester) på latin med fine gregorianske melodier, messene var på fransk, men også der ble introitus, graduale, offertoeium og kommunionsvers sunget tradisjonelt. Bildet under viser meg i en (for meg) nokså uvanlig alba – før messen i går.

feb 282017
 

Det har de siste par årene vært en hel del diskusjon i Den katolske kirke om den tradisjonelle regelen som sier at katolikker som er gjengifte (som altså lever i endre/tredje etc ekteskap som kirken ikke kan godta) ikke kan motta kommunion og andre sakramenter i Kirken. Noen ønsker at slike katolikker (gjennom en vurderings- og modningsprosess) likevel skal kunne motta sakramentene, mens andre mener at den tradisjonelle disiplinen må opprettholdes.

Men det som i alle fall er sikkert, er at denne diskusjonen ikke handler om fraskilte (som ikke har giftet seg på nytt), som en norsk avis skrev for en ukes tid siden. Jeg skrev da et innlegg til avisen, men valgte å ikke offentliggjøre det, siden journalisten lovet å rette opp feilen. Så langt har jeg ikke sett noen korrigering, og i dag legger jeg innlegget mitt ut på bloggen – i revidert og anonymisert form.

Ganske mange feil i en artikkel om Den katolske kirke

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gripe det an når jeg nå ønsker å kommentere avisartikkelen «Avansert øvelse til de skiltes beste», for svært mye i artikkelen er feil. Og det verste er at skilte mennesker ved å lese artikkelen kanskje vil tro at de ikke kan motta kommunion/ nattverden i Den katolske kirke.

La meg først liste opp en kortversjon av feilene:
– det handler ikke om skilte katolikker, men om gjengifte
– dette handler ikke om å få erklært sitt første ekteskap ugyldig, der har Kirken regler man har fulgt i flere hundre år
– det handler ikke her om at synder kan tilgis, men om man fortsetter å leve i synd

Derimot er det riktig at pave Frans i denne saken handler nokså subtilt og uklart, og har latt være å si tydelig hva han selv mener.

Så litt mer om hvert av disse punktene:

For det første handler ikke denne saken om fraskilte katolikker i det hele tatt, den handler om (fraskilte og) gjengifte katolikker. Det handler om katolikker som lever i ekteskap nr 2 (eller 3 etc) som ikke har fått lov til å gifte seg i Kirken (fordi de har vært gift tidligere), men som altså er sivilt/ borgerlig gift. Men katolikker må alltid gifte seg med Kirkens velsignelse for at de skal kunne regnes som gifte, så hvis de bare er sivilt gift regnes deres forhold moralsk sett nesten som om de var samboere.

Fraskilte personer har ingen begrensninger mot å motta kommunion/ nattverd i Den katolske kirke. Riktignok er deres første ekteskap brutt, siden de har fått en sivil skilsmisse, og de regnes også som bundet til sin første ektefelle (og er ikke frie til å gifte seg på nytt), fordi ektepakten binder ektefellene til hverandre helt til døden skiller dem. Men de kan skrifte sine synder (inkl eventuelle synder i forb. med ekteskapsbruddet) og få tilgivelse, og slik siden motta nattverden og andre sakramenter. Hvis de lever alene og ikke inngår nye ekteskapslignende forhold, vil ikke deres skilsmisse være noe tema i Kirken.

Alle katolske bispedømmer har et Tribunal (en domstol) der katolikker kan ta sitt avsluttede ekteskap og be om å få dette erklært ugyldig/ få det «annullert». Dette er en ganske lang og tung prosess, men får man medhold der, kan man senere gifte seg i Kirken og deretter motta alle sakramenter uten begrensning. En slik ekteskapsvurdering i Tribunalet har Kirken hatt i svært lang tid, og den er selvsagt akseptert av alle. (For et års tid siden forenklet pave Frans denne prosessen noe, uten at det skapte noen kontroverser.)

Det diskusjonen i Den katolske kirke nå handler om, er katolikker som ikke ønsker å ta sitt ekteskap til Tribunalet, eller som har fått nei på sin forespørsel. Disse gifter seg likevel med en ny partner (sivilt, for de kan ikke få kirkelig vigsel). Konsekvensen har vært at de ikke kan motta kommunion (eller andre sakramenter) i Kirken, og bl.a. pave Johannes Paul presiserte dette ved flere anledninger. De skal riktignok mottas av prestene og i menigheten med all mulig vennlighet og omtanke.

Det er egentlig (logisk sett) ganske enkelt å forklare hvorfor det er slik. Man kan få tilgivelse når man angrer en synd og også gjør sitt beste for å ikke synde på nytt. Lever man i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne (eller også som samboer), gjør man derimot tydelig ikke sitt beste for å la være å synde igjen – for man fortsetter jo å ha sex med en person man ikke er lovformelig gift med. Derfor (sier denne logikken) kan man ikke motta syndstilgivelsen i skriftemålet og heller ikke andre sakramenter.

Noen syns dette er for strengt (og at det er utvilsomt ganske strengt) og ønsker å åpne opp litt. Ingen (biskoper) ønsker å åpne opp fullt og helt, slik at alle gjengifte skal kunne motta kommunion uten videre. Men noen ønsker å åpne for at man gjennom en prosess med en prest man kjenner, skal vurdere sitt eget liv moralsk, komme til større klarhet om sitt første ekteskap o.a. – og så skal denne prosessen kanskje åpne opp for at man igjen kan motta kommunion og de andre sakramentene.

Paven har skrevet nokså uklart om dette, faktisk er det en fotnote i hans lange dokument om saken som er det beste argumentet for en åpnere praksis. Flere syns han burde ha vært klarere. Noen bispekonferanser har uttalt seg litt tydeligere om at man gjennom en slik prosess igjen skal kunne motta kommunion; bl.a. går den tyske katolske bispekonferansen forholdsvis langt i denne retning, i Italia har biskopene vært mer restriktive og bare latt en veldig liten åpning for kommunion for gjengifte stå igjen, og noen biskoper har sagt at den tradisjonelle praksisen må opprettholdes. Denne praksisen har vært at hvis man lever i et ekteskap Kirken ikke kan godkjenne, og har et aktivt seksualliv, kan man ikke motta nattverden/ kommunion.

Det hadde vært fint om aviskommentaren hadde vist noe større forståelse for hva denne saken egentlig handler om.

p Oddvar Moi,
katolsk prest, Oslo

feb 222017
 

Da vi i januar fikk melding om at Oslo tingrett ikke hadde gitt Oslo katolske bispedømme rett i saken (les om det her) mot Kulturdepartementets, syns jeg det var trist, men samtidig syns jeg nå saken har fått noe mer passende proporsjoner. For nå er det vel ikke mange som lenger tror at OKB prøvde å lure til seg mange ekstra medlemmer – tallene for 2016 og snart 2017 viser jo det klart – det handler tydeligere om hvordan medlemmer i folkekirker skal registreres. Og ikke mange vet at norske myndigheter aldri før vinteren 2014-15 skrev noe om at slike kirkemedlememr aktivt måtte regisrere seg i den «norske avdelingen».

Nylig har Magne Lerø på nytt skrevet til støtte for oss katolikker i denne saken. Han avslutter innlegget sitt slik:

… Vi har et regelverk som ikke tar inn over seg tilstrømninger av titusener katolikker. Noen må ha forstand til ikke å fortape seg i en sneversynt jus i denne saken.

En skandale kan være under oppseiling. En rettskraftig dom vil internasjonalt bli utlagt som om lutherske Norge vil legge hindringer i veien for Den katolske kirke. Dette er en sak som egner seg til å bringe fram til Den europeiske menneskerettsdomstolen om ikke lagmannsretten eller Høyesterett ser urimeligheten som Den katolske kirke utsettes for.

Tidligere i innlegget skriver han også:

… Utgangspunktet for Tingretten er at en aktivt må melde seg inn i et kirkesamfunn og at kirkesamfunnet skal sjekke at man ikke er medlem flere steder. Derfor må det føres medlemslister med fødselsnummer. «Lov om trossamfunn og ymist anna» er fra 1969 og regulerer norsk virkelighet slik den har vært fram til for få år siden.

Departementet har gitt tolkninger der det har vært tvil om hvordan loven skulle forstås. Når det gjelder de lutherske kirkene, har en ikke vært så nøye. Medlemslistene for Den norske kirke ble dannet ved at Folkeregisteret ble konvertert. Staten sparte en del millioner på å gjøre det slik framfor å sende brev til alle og be om at de bekreftet medlemskapet. Så meldte man folk ut etter hvert ved å krysskjøre lister. Og folk ga beskjed om at de ikke var medlemmer etter hvert som de oppdaget at de sto på medlemslisten til Den norske kirke.

Når det gjaldt de de nordiske søsterkirkene, var det først slik at deres «avlegger» her til lands fikk støtte ut fra lik prosentsats. Var 90 prosent av svenskene medlem av den lutherske kirken i Sverige, fikk den svenske lutherske kirken i Norge støtte for 90 prosent av svenskene som bor her i landet. Etter at det ble sterkere fokus på kravet om medlemslister, ble det for 10 år siden krevd at også de svenske, norske, danske, finske og islandske søsterkirkene måtte føre medlemslister. Da godkjente Departementet en ordning som gjorde at man kirkemedlemskapet fulgte med flyttingen. Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen».

Kirkesamfunnet slapp å ta kontakt med den enkelte for å få de til å melde seg inn i «den norske avdelingen»

Dette danner et bakteppe for hvordan Den katolske kirke valgte å takle sin utfordring knyttet til medlemmer fra andre land. I løpet av de ti siste årene har tilstrømningen av katolikker her til landet eksplodert. I 2008 var det 30.000 som hadde innvandret fra Polen, i 2015 var tallet 90.000. Tallene fra Litauen var henholdsvis 5000 og 35.000. I tillegg kommer noen titusen flyktninger. Den katolske kirken måtte ansette flere for å møte de nye behovene. …

feb 032017
 

I messen i St Olav domkirke i går kveld (Herrens fremstilling i tempelet/ Maria lysmesse / minnedag for det innviede liv) møtte jeg vår nye diakon, Myron Kuspys, som ble diakonviet i München 4/12-16 av en biskop fra den Ukrainsk-katolske kirke. Myron har vært i Norge siden 2010, har nå praksis i St Hallvard menighet i Oslo, og så vidt jeg forstår skal han prestevies på sensommeren. Bildene under er fra diakonvielsen.

feb 022017
 

Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det fantes slike mynter, men avisa Dagen foreteller:

Euromyntene med Pave Frans’ (og andre pavers) portrett er et yndet samleobjekt, og nå blir de trolig enda mer verdt. Vatikanet har nemlig bestemt seg for å vrake paveportrettet på framtidige mynter.

Avtalen mellom EUs pengeunion og Italia, som preger Vatikanets mynter, innebærer at det skal lages en liten kvote med euromynter med Vatikanstatens motiver. Nyhetsbyrået I.media, som spesialiserer seg på nyheter fra Vatikanet, melder at de fremtidige myntene skal prydes med kirkestatens våpenskjold i stedet for paveportrettet. …


feb 022017
 

Tolkningen av dokumentet som oppsummerer de to bispesynodene om ekteskapet, Amoris Lætitia, og som ble offentliggjort for snart et år siden, fortsetter å skape (eller vise) uenighet, i januar ble det bl.a. kjent at (de to) biskopene på Malta skrev at «remarried people should receive Communion if they think they are at peace with God» . Les mer om dette her.

Nå skriver Sandro Magister at troskongregasjonens leder, kardinal Müller, har blitt intervjuet og tolket dokumentet svært mye mer restriktivt. Han sier bl.a.:

….. Q: Can there be a contradiction between doctrine and personal conscience?

A: No, that is impossible. For example, it cannot be said that there are circumstances according to which an act of adultery does not constitute a mortal sin. For Catholic doctrine, it is impossible for mortal sin to coexist with sanctifying grace. In order to overcome this absurd contradiction, Christ has instituted for the faithful the Sacrament of penance and reconciliation with God and with the Church.

Q: This is a question that is being extensively discussed with regard to the debate surrounding the post-synodal exhortation “Amoris Laetitia.”

A: “Amoris Laetitia” must clearly be interpreted in the light of the whole doctrine of the Church. […] I don’t like it, it is not right that so many bishops are interpreting “Amoris Laetitia” according to their way of understanding the pope’s teaching. This does not keep to the line of Catholic doctrine. The magisterium of the pope is interpreted only by him or through the congregation for the doctrine of the faith. The pope interprets the bishops, it is not the bishops who interpret the pope, this would constitute an inversion of the structure of the Catholic Church. To all these who are talking too much, I urge them to study first the doctrine [of the councils] on the papacy and the episcopate. The bishop, as teacher of the Word, must himself be the first to be well-formed so as not to fall into the risk of the blind leading the blind. […]

Q: The exhortation of Saint John Paul II, “Familiaris Consortio,” stipulates that divorced and remarried couples that cannot separate, in order to receive the sacraments must commit to live in continence. Is this requirement still valid?

A: Of course, it is not dispensable, because it is not only a positive law of John Paul II, but he expressed an essential element of Christian moral theology and the theology of the sacraments. The confusion on this point also concerns the failure to accept the encyclical “Veritatis Splendor,” with the clear doctrine of the “intrinsece malum.” […] For us marriage is the expression of participation in the unity between Christ the bridegroom and the Church his bride. This is not, as some said during the Synod, a simple vague analogy. No! This is the substance of the sacrament, and no power in heaven or on earth, neither an angel, nor the pope, nor a council, nor a law of the bishops, has the faculty to change it.

Q: How can one resolve the chaos that is being generated on account of the different interpretations that are given of this passage of Amoris Laetitia?

A: I urge everyone to reflect, studying the doctrine of the Church first, starting from the Word of God in Sacred Scripture, which is very clear on marriage. I would also advise not entering into any casuistry that can easily generate misunderstandings, above all that according to which if love dies, then the marriage bond is dead. These are sophistries: the Word of God is very clear and the Church does not accept the secularization of marriage. The task of priests and bishops is not that of creating confusion, but of bringing clarity. One cannot refer only to little passages present in “Amoris Laetitia,” but it has to be read as a whole, with the purpose of making the Gospel of marriage and the family more attractive for persons. It is not “Amoris Laetitia” that has provoked a confused interpretation, but some confused interpreters of it. All of us must understand and accept the doctrine of Christ and of his Church, and at the same time be ready to help others to understand it and put it into practice even in difficult situations. …..

feb 012017
 

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

jan 232017
 

Nå har jeg også lest The Development of the Liturgical Reform: As Seen by Cardinal Ferdinando Antonelli from 1948 to 1970, skrevet av Nicola Giampietro – ingen ferie uten å lese bøker om liturgien! Det var en interessant bok, og viser (ifølge forfatteren og Antonelli) at den liturgiske bevegelsen var sunn og nyttig fram til ca 1965, da for mange ukyndige ble involvert og noen av ekspertene mistet alle hemninger. Alcuin Reid skriver om boka på amazon.co.uk bl.a.:

… The appearance in English of Msgr Giampietro’s book is long overdue. It details the involvement in and contribution to liturgical reform by Father Fernando Antonelli OFM (created Cardinal in 1973) from the 1940’s until 1970, publishing for the first time Antonelli’s personal writings as well as archival material from the Commissions on which he served. …

… Antonelli was an, if not the most, influential member of the Commission for Liturgical Reform established by Pope Pius XII in 1948, and served as the Secretary for the Liturgical Commission of the Second Vatican Council. He was a member of the post-conciliar Consilium throughout and was appointed Archbishop Secretary of the Sacred Congregation for Rites in 1965 (Those who have read Bugnini and Marini will be aware of the political battle for control of the liturgical reform waged by the Consilium against the Congregation for Rites). Giampietro’s study of Antonelli’s diaries and papers allows another voice on this and on other issues to be heard.

Antonelli was no `tweedy young traditionalist’ for whom a there is a given year after which liturgical reform is anathema and for whom the name «Bugnini» is synonymous with the root of all evil. The work of liturgical reform was his business for more than two decades. That is not to approve of all that he did. Indeed, it is the opinion of the present author that some of the principles of reform espoused by Pius XII’s Commission, and some of their applications, require critical re-evaluation: we stand in great need of a detailed and dispassionate study of the liturgical reform of Pope Pius XII.

For Antonelli continues to refer to the need to respect «genuine», «best» or «original» liturgical tradition in liturgical reform. But quite how this can be discerned is not clear. «The surest» historical research was seen as fundamental, though some decades later we are clear¯most notably in the case of the so-called anaphora of Hippolytus¯that the final word in historical research had not been uttered in the 1950s. Yet the minutes of the Pian Commission¯published here in a 112 page appendix, which are themselves of enormous historical worth¯reveal that their reforms were largely based on such assumptions. So too they reveal the influence of a pastoral expediency and an archaeologism (which deprecated later, especially medieval developments, and sought to reduce rites to their «severe and original lines») that may well have been injurious to received liturgical tradition. There are no simple answers to be found here, but there is plenty of primary material with which to inform further scholarship.

Antonelli describes the work of pre-conciliar reform as «a kind of novitiate» for what followed. Due to other responsibilities, he was not involved with the liturgical Preparatory Commission. Although he was an official of the Congregation for Rites, it was with some surprise, then, that Antonelli was named Secretary of the liturgical Commission for the Council instead of Father Bugnini, who «reacted violently». …

Bugnini, not Antonelli, was named Secretary of the post-conciliar Concilium, though Antonelli remained a member. His view of its work is again not without historical importance. At the end of its first meeting he reflected:

«I am not enthusiastic about this work. I am unhappy about how much the Commission has changed. It is merely an assembly of people, many of them incompetent, and others of them well advanced on the road to novelty. The discussions are extremely hurried. Discussions are based on impressions and the voting is chaotic. What is most displeasing is that the expositive Promemorias and the relative questions are drawn up in advanced terms and often in a very suggestive form. The direction is weak.»

As the Consilium’s work proceeded, Antonelli’s concerns about its competence, its predilection for innovation and its consuming haste, grew. After some years’ experience of the Consilium he wrote that the liturgical reform was becoming «more chaotic and deviant», adding:

«That which is sad…however, is a fundamental datum, a mutual attitude, a pre-established position, namely, many of those who have influenced the reform…and others, have no love, and no veneration of that which has been handed down to us. They begin by despising everything that is actually there. This negative mentality is unjust and pernicious, and unfortunately, Paul VI tends a little to this side. They have all the best intentions, but with this mentality they have only been able to demolish and not to restore.» …..

jan 132017
 

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

des 262016
 

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

des 222016
 

I vår tid møter man ofte stor åpenhet for Den katolske kirke i Norge, ulikt den mistenksomheten som var vanlig tidligere. Likevel opplever protestanter iblant overraskelser når de hører om enkelte regler vi katolikker har. I dag opplever vi akkurat dette i en artikkel i Vårt Land; det oppleves som helt sjokkerende og upassende at man må være åpen for å motta barn om man ønsker å gifte seg katolsk. Men for oss katolikker er dette godt kjent, svært tydelig forklart og ganske selvsagt. I Vårt Land refereres det også til et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskopene om ekteskapet, fra 2005, der de bl.a. skriver (i pkt 4.4.1):

Ekteskapet må være åpent for barn. Dette er så vesentlig at utelukkelsen av barn fra en eller begge ektefellenes side gjør ekteskapsinngåelsen ugyldig. Gud selv har jo allerede ved skapelsen av mann og kvinne sagt til dem: «Vær fruktbare og bli mange, og legg jorden under dere» (1 Mos 1, 28). Alle kulturer ser på barn som en velsignelse. Den som ikke lenger godtar dette, har misforstått kjærligheten og forsøker å nyte livet kun med tanke på seg selv, eventuelt i tosomhet. En slik holdning strider mot den ekteskapelige kjærlighet. Unnfangelsen av barn skal jo bekrefte og stadfeste den ekteskapelige kjærlighet. De er dens frukt.

I VLs referanse virker det nesten som om dette er noe de nordiske biskopene har funnet på, mens det i virkeligheten har vært klar og tydelig katolsk lære i langt over 1000 år. Vi lærer at et kristent ekteskap har to sentrale (og nødvendige) formål; 1) fellesskapet mellom ektefellene og 2) å få barn. (I tidligere tider ble det presentert som aller viktigst å få barn, nå er de to formålene likestilt i viktighet.)

Den universelle katolske katekismen skriver tydelig om dette, i sin beskrivelse av ekteskapet – se her:

I fruktbarhetens tjeneste

1652. «Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed»:

Barn er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv, som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (Gen 2, 18), og som «fra begynnelsen skapte mennesket til mann og kvinne» (Matt 19, 4), har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet Han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mange» (Gen 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal anspore ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldre stadig utvider og beriker sin familie.

1653. Den ekteskapelige kjærlighets fruktbarhet omfatter også det moralske, åndelige og overnaturlige livs frukter som foreldrene overfører til barna ved oppdragelsen. Foreldrene er barnas fremste og første oppdragere. Slik sett er ekteskapets og familiens grunnleggende oppgave å stå i livets tjeneste.

1654. De ektefeller Gud ikke har gitt å få barn, kan allikevel føre et i menneskelig og kristen forstand meningsfylt samliv. Deres ekteskap kan utstråle fruktbarhet i nestekjærlighet, storsinn og offervilje.

Bestemmelsene for vår vigselsliturgi sier riktignok også at hvis paret som gifter seg er for gamle til å få barn, skal spørsmålet om de er villige til å motta barn hoppes over. Og når det i VLs artikkel virker som det er (alvorlige) medisinske grunner til at det aktuelle paret ikke ønsker barn, ville det ha vært naturlig at presten hadde rådført seg meg biskopen og kirkerettseksperter, før han ga paret et endelig svar om en katolsk vielse kunne være mulig – noe presten også innrømmer i sitt svar til Vårt Land.

des 212016
 

For to dager siden ble Trump formelt valgt til ny president i USA og den kjente forfatteren og kommentatoren F. H. Buckley skriver i denne artikkelen (les om ham HER og HER) at det i praksis var de katolske stemmene som gjorde at Trump ble valgt:

… Elections are won by the marginal voter, the swing voter, the guy right at 50 percent. And in American politics he’s generally a Catholic. That’s the story this time, too.

It wasn’t the white Evangelicals. They went overwhelmingly for Trump, but that was also true in 2012 when they weren’t even sure Romney was Christian. They aren’t the swing voters.

Catholics, on the other hand, were plus-2 for Obama in 2012 and plus-7 for Trump this year. Evangelicals helped Trump in states he was mostly going to win anyway. Catholics? Now we’re talking about Pennsylvania, Ohio, Michigan and Wisconsin. And that was the election. …

… But why (did the Catholics vote republican)? Because Trump’s Republican Party is culturally Catholic, in a way that today’s Democrats never could be, and that yesterday’s Republicans, even the Reaganauts, never quite were.

I’m not saying Trump Republicans are Catholic, of course. Many of them are, most aren’t. What I’m saying is that, apart from the dogmas, there’s a Catholic sensibility that lay Catholics get and that Trump supporters share.

It’s not sectarian. It’s about sensibilities.

First off, the church is catholic in the small-c sense, meaning universal and composed of just about every ethnic group. James Joyce saw this, and thought the church’s motto should be “Here comes everybody.” That was Trump’s motto, too.

Indeed, it was the Democrats who practiced the politics of division. In private comments, leading Democrats ridiculed Catholics, and in an exchange with Supreme Court Justice Samuel Alito, President Obama’s solicitor general suggested Catholic and religious colleges that are faithful to their beliefs might lose federal funds.

Hillary Clinton herself said our legal system must reform “deep-seated cultural codes, religious beliefs and structural biases” to ensure ready access to abortion. …

Second, like Trump supporters, Catholics are patriotic and strongly attracted to the call to “make America great again.” They don’t think they need apologize to anyone for their country, and they don’t like what’s happened to American history as it’s taught in our schools and universities.

Third, lay Catholics, at least the nonintellectuals, aren’t the prisoners of political ideology. They’re looking for policies that speak to the concerns of ordinary Americans, things that work, not abstract theories.

Did you ever hear Trump talk about John Locke? Neither did I. Instead, he talked about a corrupt elite, a middle class left behind, jobs lost. …

des 212016
 

Jeg besøker forholdsvis ofte nettsidene til Corpus Christi Watershed, som redigeres av «Jeff Ostrowski (B.M. in Music Theory, 2004, and did graduate work in Musicology). He serves as choirmaster for the new FSSP parish in Los Angeles, where he lives with his wife and two children.» I dag tidlig så/ lyttet jeg til dette korte Kyriet av Palestrina (i videoen over) som beskrives slik her:

Back in 2013, I released a “simple plan” to improve music at Mass. In that article, I mentioned my belief that an a priori decision made after Vatican II — which eliminated the ancient praxis of simultaneous song & prayer — will someday be corrected. However, waiting for that day would be foolish; we must do our best with the current situation. As I’ve said before, the most “painless” way to introduce worthy music to the Ordinary Form (without irritating your pastor) is choral extensions, which embellish the music while still allowing congregational participation.

For the first few years, this will require polyphony that isn’t too long. Did you know Palestrina set entire litanies to polyphony? 1 The “Kyrie Eleison” from such works can be excerpted, and a simple plainsong melody can be sung by the congregation as shown here.