Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 77
aug 282015
 

Den hellige Augstin døde, slik mange nok husker, 28, august 430, i Hipp i Nord-Afrika, og så skjedde det en hel del ting med hans legeme. Fr. Z. skriver bl.a. slik dette:

Sometime before the early 8th century, Augustine’s remains were translated from N. Africa to Sardinia for fear of desecration. It is possible that St. Fulgentius of Ruspe took Augustine’s body to Sardinia. Fulgentius had run afoul of the Arian Vandal overlords in N. Africa and was driven out. …

During the 8th century Augustine’s remains were in danger again, but this time by another gang of vandals called Arabs, who were swarming all over the Mediterranean as pirates and brigands. Sometime between 710 and 730 King Liutprand of the Lombards translated Augustine a second time. On some 11 October, Luitprand had him interred in Pavia in the church of San Pietro in Ciel d’Oro. …

15aug_Arca_di_SantAgostino With the passage of time people simply forgot where the saints bones actually physically were in the church. Eventually, the church itself came to be controlled by two different Augustinian groups, the Canons Regular and the Hermits. Let’s just say their relations were strained and leave it at that. Then somethingBenedict XIII happened that set off the war between them.

In 1695 a group of workman were excavating under the altar in the crypt of the church. They found a marble box containing human bones. The box apparently had some charcoal markings spelling the part of the word “Augustine”, though those markings disappeared. Great chaos ensued.

The memory of just where the relics of Augustine were placed in the church had been lost through the passing of the years. Finding them again set off a rather unedifying battle for their control between the Augustinian Hermits and the Canons Regular. Ultimately, Rome had to step in to resolve things. That’s what Pope’s do. …

In any event, Benedict XIII sent a letter to the Bishop of Pavia telling him to get their act together and figure out the questions of authenticity and control. Additional studies were made under someone appointed by Benedict and by 19 September of 1729 things were wrapped up.

Processions were held, solemn proclamations made about the authenticity of the relics, a great Te Deum was sung and there was a fireworks display, and anyone who decided to disagree and start the bickering again would be excommunicated. The good ol’ days.

The next year under Pope Clement XII the Cardinal Secretary of State (and a patron of the Canons Regular) commissioned the carving of the large main altar with its reliefs, completed in 1738, and which you can see today in the church where Augustine’s tomb is even now.

Pave bendikt besøkte Augustins grav i Pavia i 2005 – og jeg skrev om besøket her.

apr 112014
 

Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:

Han ofret seg selv for oss

Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.

Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.

Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.

De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».

Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».

apr 092014
 

Onsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Augustins kommentar til salme 86:

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Noen større gave kunne Gud knapt gi menneskene enn å gjøre sitt Ord, som han skapte alt ved, til deres hode, og å gjøre dem til hans lemmer. Dermed ble han Guds Sønn og Menneskesønnen, én Gud med Faderen, ett menneske med menneskene. Derfor er det at når vi taler til Gud i bønn, adskiller vi ikke Sønnen fra ham, og når Kristi legeme ber, adskiller det seg ikke fra sitt hode. Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er selv den ene frelser for sitt legeme, han som både ber for oss og i oss, og som tilbes av oss. Han ber for oss som vår prest, han ber i oss som vårt hode, han tilbes av oss som vår Gud. La oss derfor kjenne igjen våre ord i hans og hans ord i våre. La oss heller ikke unnse oss for å anvende på ham ord og uttrykk som, særlig hos profetene, brukes om Herren Jesus Kristus, og som kunne antyde en svakhet som er Gud uverdig, siden han ikke unnså seg for å forene seg med oss. All skapningen tjener jo ham, for all skapningen er blitt skapt av ham.

Derfor er det hans allerhøyeste guddommelighet vi tenker på når vi hører disse ord: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er skapt ved det, og uten det er intet skapt» i . Da ser vi for oss Guds Sønns opphøyede guddom, som både er den høyeste som tenkes kan, og som fullstendig overstiger alt som er praktfullt i skaperverket. Men i andre deler av Skriftene igjen hører vi barn sukke, be og bekjenne.

Vi rygger tilbake for å bruke slike uttrykk om ham, fordi vår tanke nettopp var opptatt med å beundre hans guddommelighet. Da byr det oss imot å senke blikket til hans fornedrelse. Det ville likesom være en fornærmelse mot ham å høre slike ord hos det mennesket vi henvendte oss til, da vi bad til Gud. Vi kommer mang en gang i forlegenhet og forsøker å finne en annen mening med ordene. Og dog finner man intet i Skriften som ikke går tilbake på ham eller tillater å se bort fra ham.

Altså må vi våkne opp og våke i troen, slik at vi får øynene opp for at han som vi nettopp skuet i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse og kom menneskers lignelse, var å se til som et menneske, ydmyket seg selv og ble lydig inntil døden. Da han hang på korset, gjorde han salmens ord til sine og sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» . Han tilbes altså i Guds skikkelse, han ber i tjenerens skikkelse, han tar opp i seg skapningen for å forvandle den, men selv forandres han ikke. Han gjør oss til ett menneske sammen med seg, hode og legeme. Vi ber altså til ham, ved ham, i ham; vi ber salmen sammen med ham, og han ber den sammen med oss.

apr 082014
 

Tirsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en preken over Kristi lidelse av den hellige Leo den Store, pave:

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Måtte vår forstand som opplyses av sannhetens Ånd, med rent og frilynt hjerte ta imot korsets herlighet som omstråler himmel og jord. Måtte den med sitt indre blikk se hva som menes med det Herren sa om sin forestående lidelse: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget», og videre: «Nå e min sjel fylt av angst, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, for dens skyld er jeg kommet. Far, la din Sønn bli forherlighet!» Og da Faderens røst hadde lydd fra himmelen og sagt: «Jeg har forherlighet ham, og skal atter forherlige ham», henvendte Jesus seg til dem som stod omkring, og sa: «Ikke for min skyld var det denne røsten lød, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke alle til meg».

Å korsets vidunderlige kraft! Å lidelsens usigelige herlighet! Her setter Herren retten, her blir verden dømt, her er den korsfestedes makt.

Alt trakk du til deg, Herre, slik at det som under skjulte tegn ble forrettet i et tempel i Judea, det feirer nå alle folkeslags hengivenhet overalt i verden ved et fullverdig og åpenbart sakrament. For edlere er nå levittenes stand, de eldstes verdighet er større, prestenes salvelse helligere. Ditt kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver. Ved det får de troende styrke av svakhet, ære av skam, liv av død. Dyreofringene er nå i ferd med å opphøre, og dette legemes og blods ene offer kommer i stedet for de ulike offergaver. For du er det sanne Guds lam, som tar bort verdens synder, og på samme måte som du fører alle mysterier til fullkommenhet i deg, slik samles alle folkeslag til ett eneste rike.

La oss derfor, høytelskede, bekjenne det som folkeslagenes salige lærer, apostelen Paulus, bekjente med herlig røst og sa: «Det er et troverdig ord, og all tillit verd, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere» . Guds miskunn mot oss er desto større ettersom Kristus døde, ikke for rettferdige, ikke for hellige, men for onde og syndige mennesker. Og siden den guddommelige natur ikke kunne rammes av dødens brodd, tok han opp seg, da han ble født av vår slekt, det Iegeme han kunne bære frem som offer for oss.

I fordums tid truet han vår død med kraften i sin egen død og sa gjennom profeten Hoseas: «Å død, din bane skal jeg bli; ditt bitt skal jeg bli, å helved». Ved å dø underkastet han seg helvedets lover, ved å oppstå kullkastet han dem. Han tok på seg dødens evige lodd og satte grense for hvor lenge den fikk vare. «For som alle dør i Adam, skal alle få liv i Kristus».

apr 072014
 

Mandag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en kommentar til salmene av den hellige John Fisher, biskop av Rochester og martyr:

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kristus Jesus er vår yppersteprest. Hans dyre legeme er vårt offer som han bar frem på korsets alter for alle menneskers frelse. Blodet som fløt for vår forløsning, var ikke blod av kalver og bukker, slik som under den gamle lov, men blodet av et uskyldig lam, Kristus Jesus, vår Frelser.

Det tempel hvor vår yppersteprest forrettet, var ikke bygget av menneskehender, men alene av Guds kraft. Han lot sitt blod flyte for verdens åsyn, og verden er under alle omstendigheter et tempel som bare Guds hånd kunne bygge. Templet består av to deler: den ene er den jord hvor vi bygger og bor, den andre delen er fremdeles ukjent for oss dødelige.

Det første offer bar han frem her på jorden, da han led den bitre død, Deretter, iført udødelighetens nye drakt, trådte han ved sitt eget blod inn i det allerhelligste, det vil si inn i himmelen. Der viste han frem foran den himmelske Fars trone det uendelig kostbare blod han syv ganger hadde latt flyte for alle mennesker, bundet av synden. Dette offer er Gud så velbehagelig at straks han så det, ble han grepet av medynk med oss og kunne ikke gjøre annet enn å vise mildhet mot alle som virkelig angrer.

Dette offer er dessuten evig. Det bæres ikke bare frem hvert år, slik skikken var hos jødene, men hver eneste dag til trøst for oss, ja, hver eneste time og hvert øyeblikk, for å gi oss en mektig støtte. Det er dette som får apostelen til å. tilføye: «Han vant en evig forløsning».
I dette hellige og evige offer deltar alle som er grepet av oppriktig anger og har gjort bot for sine synder, som har klart for seg og er fast besluttet på at de ikke vil falle tilbake i sine tidligere laster, men at de vil holde fast på sitt forsett om for fremtiden å etterstrebe å føre det dydige liv de har begynt på. Og angående dette legger den hellige Johannes til: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».

apr 062014
 

I andre lesning i Matutin, 5. søndag i fasten (pasjonssøndag) leser vi fra et påskebrev av den hellige Athanasios, biskop av Alexandria:

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Mine brødre, gleden over vår høytid ligger alltid på lur og forlater aldri helt dem som ser frem til å feire den. For Ordet er oss nær, det som for vår skyld ble alt, jeg mener vår Herre Jesus Kristus, han som lovet å være ho5 oss for alltid. For han roper jo ut: «Se, jeg er med dere alle dager». På samme måte som han er hyrde, yppersteprest, vei, port — på en og samme tid alt for vår skyld — slik er han også vår fest og vår høytid, slik den salige apostel sier: «Kristus, vår påske, er blitt slaktet», han som var ventet. Han hadde også opplyst salmisten bønn der han sier: «Du min glede, fri meg fra dem som omringer meg». Dette er den sanne glede, dette er den ekte fest, nemlig fordrivelsen av alt som plager oss. Om noen vil nå dit, må han være rettskaffen i alt han gjør og meditere i sitt sinn, i den fred som gudsfrykt gir. Slik var det de hellige gledet seg som på en festdag mens de levde, hver i sin egen tid. En av dem, den salige David, stod ikke opp bare en gang om natten, men syv, og forsonet seg med Gud i bønn. En annen, den store Moses, jublet i hymner og lovsang på grunn av seieren over Farao og over dem som tvang hebreerne til å trelle for seg. Atter andre igjen forrettet gledesstrålende den hellige tjeneste, slik som den store Samuel og den salige Elias. De oppnådde frihet gjennom sitt rettskafne liv, og nå fester de i himmelen. De gleder seg etter sin fordums ferd i skyggelandet og ser forskjell på virkelighet og bilde.

Og vi som nå feirer høytid, hvilke veier skal vi gå? Nå når vi nærmer oss festen, hvem skal være vår fører? Visselig ingen annen, mine kjære, enn han som både dere og jeg kaller vår Herre Jesus Kristus, han som sier: «Jeg er veien». Han er den, slik den salige Johannes sier, som tar bort verdens synd, han renser våre sjeler, slik profeten Jeremia sier et annet sted: «Still dere på veiene og se hvilken vei som er den gode, gå på den og dere skal finne renselse for deres sjeler» . Fordum var det blod av bukker og asken av en kalv som ble stenket på de urene, men de var bare egnet til å rense legemet. Nå blir alle og enhver grundig renset ved Guds Ords nåde. Følger vi Ordet på nært hold, vil vi få lov til å få et gløtt av den evige fest allerede her og nå, likesom i forgårdene til det himmelske Jerusalem. For de salige apostler som fulgte sin fører og Frelser, var den gang og er fremdeles denne nådes lærere, og de sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg». Selvsagt følger vi Herren og feirer Herrens fest, ikke bare i ord, men også i gjerning.

apr 222010
 

Vårt Land melder i dag at «Den katolske kirken i Norge har fått meldinger om elleve overgrep som skal være begått av ansatte i kirken.»

Vi kan også lese mer om dette:
«… Det er til dels meget gamle saker. De som angivelig skal ha begått overgrepene er døde eller ute av landet, sier Rønnaug Aaberg Andresen, som er leder av (den katolske kirkes fagetiske) råd …

Ett av ofrene har varslet at han vil gå til politiet med sin sak, melder TV 2. … man kjenner ikke til detaljer i overgrepet som er varslet politianmeldt, men anslår at det kan ha skjedd for over 20 år siden. Mann vet ikke om den påståtte overgriperen var prest eller kirkelig ansatt.

… Noen henvendelser til kirkens fagetisk råd gjelder mistanker om at andre kan ha vært utsatt for overgrep.

Hva gjør dere da?
Vi oppfordrer vedkommende om å ta kontakt det de som kan ha noe å si om det, men det sitter ofte veldig langt inne å konfrontere noen med mistanker …

Noen uttrykte at de var redde for å skade kirken. Da sier vi uttrykkelig at det tvert imot er til det beste for kirken at dette kommer frem i dagen.

Den eldste saken skal være fra 40-tallet, og flere av sakene er fra 50- og 60-tallet.

mar 312010
 

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld. Continue reading »

mar 302010
 

(Fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».)

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde».

Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Continue reading »

mar 292010
 

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. Continue reading »

mar 282010
 

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, Continue reading »

des 252009
 

Dette sier pave Leo den Store i dagens matutinlesning:

«Høytelskede, i dag er vår Frelser født, la oss glede oss og juble! Det finnes ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag. Livet har oppslukt frykten for døden og overvelder oss med glede over løftet om evig liv. Ingen er stengt ute fra det lystige lag, for det finnes én årsak til felles glede for alle: Da Vår Herre, seierherre over synd og død, ikke fant noen som var skyldfri, kom han for å bringe frihet til alle. Helgenen kan juble, for snart er palmegrenen hans; synderen kan glede seg, for han får tilgivelse; hedningen kan puste lettet ut, for han blir kalt til livet.

I tidens fylde, i den time Gud i sin skjulte og uransakelige visdom hadde fastsatt, tok nemlig Guds Sønn menneskenes natur opp i seg for å forsone den med ham som hadde skapt den, slik at djevelen, dødens oppfinner, kunne overvinnes ved den natur han selv hadde beseiret. Da Herren fødtes, sang jublende engler: “Ære være Gud i det høyeste”, og de forkynte “fred på jorden for mennesker av god vilje”. De så nemlig det himmelske Jerusalem bygges opp, ut av alle folkeslag på jorden. Når englene i det høye jubler slik over dette byggverk, virket av Guds uutsigelige godhet, hvor meget må da ikke menneskene i sin ringhet glede seg?

La oss derfor, høytelskede, takke Gud Fader gjennom hans Sønn i den Hellige Ånd, han som har elsket oss og i sin store miskunn har hatt medynk med oss. “Oss som var døde på grunn av våre synder, gjorde han levende med Kristus” (Ef 2,5), slik at vi skulle være en ny skapning i ham og på nytt hans bilde. La oss legge av “det gamle menneske og dets gjerninger” (Kol 3,9), la oss gi avkall på kjødets gjerninger, vi som er blitt del av Kristi slekt. Kristenmenneske, kjenn din verdighet! Du som har fått del i den guddommelige natur (Jf. 2 Pet 1,4), skjem deg ikke ut ved et vanslektet liv! Husk hvem som er ditt hode, og hvilket legeme du er lem på. Husk at du er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds lys og hans rike (Jf. Kol 1,13). Ved dåpens sakrament er du blitt tempel for den Hellige Ånd. Jag ikke en slik beboer på dør ved onde gjerninger, bli ikke på nytt djevelens trell, for din løsesum var Kristi blod.»

(Fra en preken av den hellige Leo den Store, pave. 1. preken over Frelserens fødsel, 1-3; SC 22.)

jul 252009
 

I dag feirer vi festen for den hellige Jakob (den eldre), og på katolsk.no leser vi om hvorfor han blir feira på denne dagen: «Opprinnelig ble Jakob feiret sammen med sin bror Johannes den 27. eller 28. desember, og dette var dagen for hans fest i Frankrike til 600-tallet. Senere ble han feiret den 1. mai, inntil pave Johannes III (561-574) en 1. mai vigslet den korsformede kirken Ss Filip og Jakob i Roma (nå Apostelkirken, Ss Apostoli) etter modell av Justinians Apostoleion i Konstantinopel, hvor noen av Filips og Jakob den Yngres relikvier befinner seg. Da ble festen for Jakob den Yngre byttet med festen for Jakob den Eldre. Endelig ble fra 700-tallet Jakobs minnedag translasjonsdagen 25. juli, og det er fortsatt hans minnedag. Til 1955 feiret Kirken ham også med en vigilie. … Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven.»

I matutin-bønnen i dag leste vi en tekst av Johannes Krysostomos, om hvordan jesus korrigerte brødrene Jakob og Johannes da de ba om å få sitte ved hans høyre og venstre side i himmelen – samtidig som han oppmuntra dem til tjene ham med enda større iver:


The sons of Zebedee press Christ: Promise that one may sit at your right side and the other at your left. What does he do? He wants to show them that it is not a spiritual gift for which they are asking, and that if they knew what their request involved, they would never dare make it. So he says: You do not know what you are asking, that is, what a great and splendid thing it is and how much beyond the reach even of the heavenly powers. Then he continues: Can you drink the cup which I must drink and be baptised with the baptism which I must undergo? He is saying: “You talk of sharing honours and rewards with me, but I must talk of struggle and toil. Now is not the time for rewards or the time for my glory to be revealed. Earthly life is the time for bloodshed, war and danger.”

Consider how by his manner of questioning he exhorts and draws them. He does not say: “Can you face being slaughtered? Can you shed your blood?” How does he put his question? Can you drink the cup? Then he makes it attractive by adding: which I must drink, so that the prospect of sharing it with him may make them more eager. He also calls his suffering a baptism, to show that it will effect a great cleansing of the entire world. The disciples answer him: We can! Fervour makes them answer promptly, though they really do not know what they are saying but still think they will receive what they ask for.

How does Christ reply? You will indeed drink my cup and be baptised with my baptism. He is really prophesying a great blessing for them, since he is telling them: “You will be found worthy of martyrdom; you will suffer what I suffer and end your life with a violent death, thus sharing all with me. But seats at my right and left are not mine to give; they belong to those for whom the Father has prepared them.” Thus, after lifting their minds to higher goals and preparing them to meet and overcome all that will make them desolate, he sets them straight on their request.

Then the other ten became angry at the two brothers. See how imperfect they all are: the two who tried to get ahead of the other ten, and the ten who were jealous of the two! But, as I said before, show them to me at a later date in their lives, and you will see that all these impulses and feelings have disappeared. Read how John, the very man who here asks for the first place, will always yield to Peter when it comes to preaching and performing miracles in the Acts of the Apostles. James, for his part, was not to live very much longer; for from the beginning he was inspired by great fervour and, setting aside all purely human goals, rose to such splendid heights that he straightway suffered martyrdom.

jun 282009
 

I en høytidelig vesper i kveld vil pave Benedikt offisielt avslutte året som har markert 2000-års-jubileet av den hellige Paulus’ fødsel. Og sist fredag kunne vi lese denne evalueringa av året:

In the Holy See Press Office this morning Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo, archpriest of the papal basilica of St. Paul’s Outside-the-Walls in Rome, and Pier Carlo Visconti, delegate for the administration of the same basilica, held a briefing on the closure of the Pauline Year.

The cardinal recalled how the Year came into being as a «thematic year» with two fundamental objectives: «To increase people’s knowledge of, and invite them to meditate upon, the valuable message left to us by the Apostle of the Gentiles in his writings, which are often difficult and little known or poorly interpreted», and «to create various programmes in the ecumenical dimension, which means working to an ever greater degree with non-Catholic Christian communities on various initiatives of prayer, study and culture».

During the course of the Pauline Year, inaugurated by the Pope on 28 June 2008, the basilica welcomed tens of thousands of pilgrims. «On 1 May 2009 alone more than eighteen thousand pilgrims came to the basilica», explained the cardinal, «and over recent weeks we have certainly seen more than ten thousand a day».

Among the ecclesial events of the Pauline Year, the cardinal mentioned «the opening of the Synod of Bishops on the Word of God, which the Pope wished should be inaugurated in the basilica of St. Paul in October 2008, … Continue reading »

mai 212009
 

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” 1) Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han er allerede opphøyet over alle himler, men samtidig lider han på jorden under alt det vi, hans lemmer, må gjennomgå. Dette vitner han om når han roper fra himmelen: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg”? 2) og et annet sted sier han: ”Jeg var sulten, og dere gav meg å spise.” 3) Hvorfor skulle ikke også vi arbeide slik på jorden at vi kan hvile oss hos ham i himmelen ved troen, håpet og kjærligheten, som binder oss til ham? Han som er der oppe, er allikevel sammen med oss her nede; og vi, som er her nede, er allikevel sammen med ham der oppe. For ham er dette mulig i kraft av hans guddom, hans makt og hans kjærlighet; vi makter det ikke i kraft av guddommelighet, slik som han, men av kjærlighet makter vi det, kjærligheten til ham.

Han forlot ikke himmelen da han steg ned til oss, han forlot ikke oss da han igjen steg opp til himmelen. For han vitner selv om at han var der, samtidig som han var her, ved å si: ”Ingen er steget opp til himmelen, unntagen han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, han som er i himmelen.” 4) Dette sier han på grunn av den enhet som finnes mellom oss og ham, for han er vårt hode og vi er hans legeme. Dette er ikke mulig for noen annen enn ham, fordi vi er ham i kraft av det som gjør at han er Menneskesønnen på grunn av oss, og fordi vi er Guds sønner på grunn av ham. Apostelen sier det slik: ”Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle legemets lemmer, selv om de er mange, er ett legeme, slik er det også med Kristus.” 5) Han sier ikke at Kristus er slik i seg selv, nei, han sier at Kristus forholder seg slik til sitt legeme. Kristus er altså mange lemmer og ett legeme.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

apr 112009
 

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. an går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. an går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. an går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, n som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme g ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa :»Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Continue reading »

apr 102009
 

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam”, sier Moses, ”og smør blodet å dørene”. Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. Continue reading »

apr 092009
 

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Continue reading »

jan 252009
 

Til Matutin i dag leser vi fra Johannes Krysostomos’ lovtale over den hellige apostelen Paulus. Slik skriver «Johannes Gullmunn»: (Se også hva jeg skreiv om festen for Paulus’ omvendelse i fjor og i forfjor.)

Paulus tålte alt av kjærlighet til Kristus

Hva mennesket er, hvilket adelskap som ligger til vår natur, hvilken kraft det levende menneske kan besitte, har Paulus vist fremfor alle. Helt fra begynnelsen av og fremdeles den dag i dag står han og taler vår Herres sak mot dem som finner feil ved den måten vi er skapt på. Han oppfordrer til å leve rett og lukker gudsbespotternes skammelige munner, og han viser at mellom engler og mennesker er det ikke langt, dersom vi bare tar oss i akt. Selv hadde han større bekymringer å slite med enn alle de hærførere og konger som er på jorden, men hver eneste dag var han på høyde med dem. Når farer truet, fattet han nytt mot, noe han forklarer ved å si: ”Jeg glemmer det som ligger bak meg og strekker meg etter det som ligger foran.» Når han ventet å dø, oppfordret han til å dele hans glede og sa: ”Gled dere, ja, gled dere sammen med meg!” Når han ble utsatt for trusler og hån og all slags vanære, hoppet han atter av fryd og sendte et brev til korinterne hvor han sier: «Derfor gleder jeg meg i min svakhet, over hån og forfølgelser.»

Han kalte dette ”rettferdighetens våpen”, og viste at det var med dem han høstet mest frukt. Continue reading »

des 112008
 

Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.

For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede. Continue reading »