feb 242015

Vi kan her lese om et møte pave Frans hadde med alle Romas prester torsdag 19. februar:

The liturgy should help the faithful enter into God’s mystery and to experience the wonder of encountering Christ, Pope Francis told priests of the diocese of Rome.
People should feel the wonder and allure «that the apostles felt when they were called, invited. It attracts — wonder attracts — and it lets you reflect,» the pope said during an annual Lenten meeting with Rome pastors in the Paul VI audience hall.

Sitting behind a table and talking off-the-cuff, glancing occasionally at a few pages of notes in front of him, the pope led the pastors Thursday in a reflection on the homily and «ars celebrandi,» the art of celebrating the liturgy well. ….

Pope Francis told the priests that «the homily is a challenge for priests» and he said he, too, had his own shortcomings — pointed out in a reflection he prepared for a plenary meeting of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments on «ars celebrandi» in 2005.

As Cardinal Jorge Mario Bergoglio, he was a cardinal-member of the congregation. After he presented the reflection, he said, Cardinal Joachim Meisner «reprimanded me a bit strongly over some things,» as well as then-Cardinal Joseph Ratzinger, who «told me that something very important was missing in the ‘ars celebrandi,’ which was the feeling of being before God. And he was right, I had not spoken about this,» he said, adding that both cardinals had given him good advice. …

Les mer hos National Catholic Reporter.

Liturgibloggen PrayTell har også en lang og interessant diskusjon om dette.

feb 162015

Søndag 22. februar kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 1. søndag i fasten som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I epistelen fra 2. Kor. 6, 1-10 på denne søndagen hører vi bl.a.:

Brødre, vi legger dere på hjerte at dere ikke til unytte må ta imot Guds nåde. For han sier: «I den tid som tektes meg, har jeg bønnhørt deg, og på frelsens dag har jeg hjulpet deg.» Se, nå er den høvelige tid, nå er frelsens dag! …

feb 142015

Ved slutten av året er det ofte vanskelig å finne det nye årets tradisjonelle liturgiske kalender (sannsynligvis ønsker man å selge papirutgavene først). Men nå er de på plass, og kan leses på følgende steder:

FSSPs kalender kan man finne her.

Og Latin Mass Society i England har en enda grundigere kalender her.

PÅ nettsidene for den tradisjonelle latinske messen i Oslo er det også listet opp hvilke messer som feires hver søndag i 2015, se her.

jan 312015

I en del år nå, kanskje så mye som 15-20, har nyordinerte prester oftest vært mer konservative enn eldre prester. Om dette har fortsatt også de aller siste årene er jeg litt usikker på, men jeg tror egentlig det. Liturgibloggen PrayTell skriver ganske interessant om dette i et grundig innlegg med mange kommentarer. De innleder slik:

Pray Tell has heard increasing reports in the last few years about difficulties with some recently ordained priests. There are divisions in some parishes because some younger guys are more traditional or conservative or legalistic than much of their flock. This seems to be an important issue that needs addressing. To get the conversation going, Pray Tell went to some folks we knew in diocesan offices and asked them to reflect on the issue as constructively as possible. …

Et par av innleggene er nokså kritiske til de unge prestene, mens et tredje innlegg er mer balansert og skriver bl.a. at hvis en prest forandrer for mye i liberal (som vel var mest typisk rundt 1970) eller konservativ retning, vil det skape spenning i menigheten:

I would like to begin with an observation: this is an issue at both ends of the theological-political spectrum. While it may be more common now for new priests to be more “rigid” in their application of liturgical norms, we also have a history of those who have been much too “lax” in their approach to applying the same. Both would claim the “desire to do the right thing” as their motivation, and both—regardless of intention—can harm, and have harmed, the Church.

Is it an issue of maturity? On the one hand, there may be an inability to think outside of black-and-white categories, or a desire for security that is, in the end, illusory. If so, assuming that time alone will be corrective may be a dangerous assumption. Those attitudes may, instead, be perpetuated in the seminary environment. Such candidates need to be challenged early in their formation. …..

jan 272015

Jeg feirer ikke den tradisjonelle latinske messen så ofte nå som jeg gjorde for 3-5 år siden, men når jeg feirer den (som sist søndag) oppleves den alltid som klar og tydelig og velfungerende. Dessverre er denne svært gamle liturgien nå nesten blitt helt glemt, og den nye messen (litt avhengig av hvordan den feires) oppleves ofte som veldig forskjellig. I videoen under ser vi julens midnattsmesse fra Ushaw college i Durham; en høymesse med vanlige seremonier, men med mange dyktige ministranter og et veldig stort kor. (Selve messen begynner etter ca 8 minutter.)

Jeg fant videoen hos New Litugical Movement.

jan 192015

Søndag 25. januar kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter åpenbaringen som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I evangeliet på denne søndagen hører vi bl.a.:

Og da Jesus var gått inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham og ba ham og sa: «Herre, gutten min ligger lam hjemme og lider meget.» Jesus sa til ham: «Jeg skal komme og gjøre ham frisk.» Og høvedsmannen svarte og sa: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare ett ord, så blir gutten min frisk. …. Og Jesus sa til høvedsmannen: «Gå, og det skal gå som du har trodd.» Og gutten ble frisk i den samme timen.

Mer informasjon om disse messene her.

jan 102015

15jan_resurgent I går mottok jeg – fra – flere bøker (mest om liturgi, som vanlig), bl.a. den helt nye Resurgent in the Midst of Crisis av dr. Peter Kwasniewski. Boka har følgende informasjon og lovprisninger på omslaget:

“I heartily recommend Peter Kwasniewski’s new book for those struggling to come to terms not only with what happened to the liturgy of the Catholic Church, but with why those changes have had such disastrous consequences. As he shows in one aspect after another of the Mass, the changes have taken us further away from that inner transformation of the worshipper which is a secondary purpose of the liturgy, after the worship of God.”
— JOSEPH SHAW, President of the Latin Mass Society of England and Wales

“To come out of the present crisis we need to restore the liturgy in all its sacredness. Resurgent in the Midst of Crisis is a very important work that leads us to meditate in depth on the permanent value, theological centrality, and beauty of the traditional liturgy of the Church.”
— MSGR. IGNACIO BARREIRO, Executive Director of HLI’s Rome Office

“Peter Kwasniewski is one of a handful of 21st-century Catholic authors really in touch with our tradition who can, at the same time, carefully explain what is at stake in both the Catholic intellectual world and the culture as a whole. He is devastating in delivering his points, which he makes without wasting a word.”
— ROGER A. MCCAFFREY, President of Roman Catholic Books

“Combining deeply human insight with supernatural faith, Prof. Kwasniewski presents a compelling case for the continuing necessity of the traditional Latin Mass for the Church’s life and mission. Without questioning the validity of the modern rite, he illuminates in many ways how the older liturgy more clearly expresses the Faith and more richly nourishes the faithful.”
— FR. THOMAS KOCIK, author of Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return

“The topics of these essays are all of vital importance to our appre­ciation of the Church’s liturgy. With an abundance of wit and learning, Dr. Kwasniewski offers invaluable encouragement towards a greater love and greater understanding of our liturgical tradition.”
— GREGORY DIPIPPO, managing editor of New Liturgical Movement

“The author presents a well-argued, documented case that the present crisis in the Church will not be overcome until there is a return to the traditional Latin liturgy, a revival of the true social teaching of the Church, and a restoration of the study of St. Thomas Aquinas in our seminaries and colleges.”
— FR. KENNETH BAKER, Editor Emeritus, Homiletic & Pastoral Review

About the Author

PETER KWASNIEWSKI has taught and written on a wide variety of subjects, especially the thought of Saint Thomas Aquinas, sacramental and liturgical theology, the history and aesthetics of music, and the social doctrine of the Church. After teaching at the International Theological Institute in Austria, he joined the founding team of Wyoming Catholic College, where he currently serves as Professor of Theology and Choirmaster. For twenty-five years Dr. Kwasniewski has also been a director of choirs and scholas, a cantor, and a composer. He writes regularly for The Latin Mass and several popular Catholic weblogs.

jan 092015

priest_mass Mens dyp taushet lå over alle ting og natten var rukket midtveis i sitt løp. kom ditt allmektige Ord, Herre, ned fra den himmelske kongsstol. (Introitus til messen søndag i juleoktaven – se hele messen her.)

På nettsidene til The New Liturgical Movement skriver Peter Kwasniewski enda en interessant artikkel om messen. Messen handler først og fremst om å møte Gud, å kunne be til Ham på best mulig måte -da er det interessant å lese hva Kwasniewski skriver:

… I wish to reflect on the peculiar beauty of the very ancient custom of the silent canon and how it confirms the intuition that the Word comes to us in the liturgy in a personal mode that transcends the notional presence of the Word obtained by reading individual words from a book. The Introit quoted above strikingly brings together both of these points: the coming of the Word Himself in the midst of total silence.

As I staunchly maintained in my lectio divina series last Lent, the Lord unquestionably speaks to us in and through Sacred Scripture, and we must constantly go to this source to hear Him; but He comes to us more intimately still in Holy Communion. The traditional practice of the priest praying the Canon silently emphasizes that Christ does not come to us in words, but in the one unique Word which HE IS, and which—immanent, transcendent, and infinite as it is—no human tongue can ever express. Once we have absorbed this fact in our life of prayer, the words of Sacred Scripture can, paradoxically, penetrate our hearts more effectively and have a more-than-Protestant effect on our minds.

What I mean by a “Protestant effect” is the way that Protestants can listen to or look at Scripture again and again – e.g., John 6 or Matthew 16 or 1 Corinthians on the Eucharist – and yet their minds remain closed to its obvious Catholic significance. They are like the disciples on the way to Emmaus, who are thoroughly steeped in Scripture but have failed to grasp the central point, viz., the victory of the Messiah over sin and death. Jesus in person has to explain to them what they already “know” but have never internalized—and Jesus comes to us in person in the Real Presence and is internalized in the most radical way when we are permitted a share in His Body, Blood, Soul, and Divinity. …

Les hele denne artikkelen her.

jan 032015

Da jeg i 2007 lærte om (og lærte å feire) den tradisjonelle katolske messen, var det en del ting som overrasket meg – siden jeg aldri hadde hørt om den katolske, liturgiske tradisjon før 1965. Peter Kwasniewski skriver nå om en så pass liten ting som hva man kaller de ulike delene av messen. Hoveddelene hadde blitt kalt Katekumenenes messe og de troendes messe, men dette ble forandret til Ordets liturgi og nattverdens liturgi. OM denne forandringen skriver han:

It is well known that the Novus Ordo Missae divides the Mass into four parts: the Introductory Rites; the Liturgy of the Word; the Liturgy of the Eucharist; and the Concluding Rite. It is perhaps less known among Catholics today that this is a modern schematic and that the much more ancient distinction—still found in the traditional Latin Mass—is between the Mass of the Catechumens and the Mass of the Faithful. As we bask in the effulgence of the Incarnate Word, it would be well to reflect on why this ancient way of speaking is superior to the modern way.

The central and definitive “word” is Jesus Christ, the Logos or Verbum of the Father, made flesh for us men and for our salvation. It follows that the liturgy of the Word par excellence is the Holy Eucharist itself. To go further, the liturgy of the Word, in the fullest sense, must be the Eucharistic sacrifice, because in this sacrifice the Word which is “spoken” by the Father is offered back to Him, thanks to His human nature, in a perfect self-offering—and this oblation of Christ on the cross is the sole reason we ourselves can receive, can be made “hearers of,” the word of God in nature and in divine revelation. If, instead, one appropriates “word” to the Bible, then this portion of public worship, in terms of the phenomenology of the Mass, risks becoming an equal to the Eucharist, if not its superior. …

Les resten av artikkelen her.

des 272014

I morgen, 28. desember, er det 20 år siden jeg ble tatt opp i Den katolske Kirke, og jeg kommer til å markere dette aller mest i min første søndagsmesse; den tradisjonelle latinske messen i kapellet i St Hallvard kirke kl 08.00.

I den tradisjonelle liturgien er det nemlig slik at de store festene i juleoktaven skal huskes på selv om man feirer en søndagsmesse. De tre bønnene under legges til som andre kollektbønn etc. i morgendagens messe (men i den nye liturgien er dette prinsippet forsvunnet). Følgende tre bønner legges altså til i morgendagens messe – når søndag i juleoktaven feires:

Deus, cujus hodierna die præconium Innocentes Martyres non loquendo, sed moriendo confessi sunt : omnia in nobis vitiorum mala mortifica : ut fidem tuam, quam lingua nostra loquitur, etiam moribus vita fateatur. Per Dominum …
Gud, i dag har de uskyldige barn forkynt din lov, ikke med ord, men med sin død; la all syndens ondskap dø i oss, så vi også ved vårt levevis kan bekjenne den troen på deg som vår tunge forkynner. Ved vår Herre …

SECTRETA (Offertoriebønn):
Sanctorum tuorum, Domine, nobis pia non desit oratio, quæ et munera nostra conciliet, et tuam nobis indulgentiam semper obtineat. Per Dominum …
Herre, la oss aldri mangle disse helliges fromme forbønn: måtte den virke til at våre gaver tekkes deg, og alltid oppnå din tilgivelse for oss. Ved vår Herre …

Votiva, Domine, dona percepimus: quæ Sanctorum nobis precibus, et præsentis, quæsumus, vitæ, pariter et æternæ, tribue conferre subsidium. Per Dominum …
Herre, vi har mottatt de vigslede gaver; vi ber deg om at de helliges forbønn må bringe oss hjelp bade for dette og det evige liv. Ved vår Herre …

Programmet for hele denne messen søndag 28/12 kl 08.00 KAN LESES HER.

des 252014

I årets jule-midnattsmesse fra Peterskirken var setningen der man kneler under trosbekjennelsen ganske kraftig bygget ut ( 8:15 min) med dette leddet fra Mozarts messe i C-moll. Under kan man høre hele Credo III, inkl innskuddet fra Mozart.

des 242014

I julens vigiliemesse fra Peterskirken ble julens Kalenda som vanlig sunget ved starten av messen – fremførelsen under er fra 2012.

I programmet for messen (som man finner her) står hele den latinske teksten:

Octavo Kalendas ianuarii. Luna vicesima secunda.
Innumeris transactis sæculis a creatione mundi, quando in principio Deus creavit cælum et terram et hominem formavit ad imaginem suam;
permultis etiam sæculis, ex quo post diluvium Altissimus in nubibus arcum posuerat, signum fæderis et pacis;
a migratione Abrahæ, patris nostri in fide, de Ur Chaldæorum sæculo vigesimo primo;
ab egressu populi Israel de Ægypto, Moyse duce, sæculo decimo tertio;
ab unctione David in regem, anno circiter millesimo;
hebdomada sexagesima quinta, iuxta Danielis prophetiam;
Olympiade centesima nonagesima quarta;
ab Urbe condita anno septingentesimo quinquagesimo secundo;
anno imperii Cæsaris Octaviani Augusti quadragesimo secundo;
toto Orbe in pace composito, Iesus Christus, æternus Deus æternique Patris Filius, mundum volens adventu suo piissimo consecrare, de Spiritu Sancto conceptus, novemque post conceptionem decursis mensibus, in Bethlehem Iudæ nascitur ex Maria Virgine factus homo:

Nativitas Domini nostri Iesu Christi secundum carnem.

En engelsk oversettelse ser slik ut:

Today, the twenty-fifth day of December,
unknown ages from the time when God created the heavens and the earth
and then formed man and woman in his own image.
Several thousand years after the flood,
when God made the rainbow shine forth as a sign of the covenant.
Twenty-one centuries from the time of Abraham and Sarah;
thirteen centuries after Moses led the people of Israel out of Egypt.
One thousand years from the anointing of David as king;
in the sixty-fifth week according to the prophecy of Daniel.
In the one hundred and ninety-fourth Olympiad;
the seven hundred and fifty-second year from the foundation of the city of Rome.
The forty-second year of the reign of Octavian Augustus;
the whole world being at peace,
Jesus Christ, eternal God and Son of the eternal Father,
desiring to sanctify the world by his most merciful coming,
being conceived by the Holy Spirit,
and nine months having passed since his conception,
was born in Bethlehem of Judea of the Virgin Mary.
Today is the nativity of our Lord Jesus Christ according to the flesh.

Tidsregningen fra skapelsen av er forandret i denne utgaven; opprinnelig begynte visst tidsregningen slik:

In the five thousand one hundred and ninety-ninth year of the creation of the world …
the two thousand nine hundred and fifty-seventh year after the flood;
the two thousand and fifteenth year from the birth of Abraham;
the one thousand five hundred and tenth year from Moses
the one thousand and thirty-second year from David’s being anointed king … …

nov 182014

Søndag 23. november kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 24. og siste søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I evangeliet på denne domssøndagen hører vi bl.a.:

… Et tunc parébit signum Fílii hóminis in cælo: et tunc plangent omnes tribus terræ: et vidébunt Fílium hóminis veniéntem in núbibus cæli cum virtúte multa et majestáte. Et mittet angelos suos cum tuba, et voce magna: et congregábunt eléctos ejus a quátuor ventis, a summis cælórum usque ad términos eórum. …

… Og da skal Menneskesønnens tegn komme til syne på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med stor kraft og herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basuner og mektig klang; og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene ende av himmelen til den andre. …

sept 142014

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)


Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.

aug 252014

Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):

101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.

§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.

§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.

Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:

In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.

It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.

aug 142014

Søndag 24. august kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 11. søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Hovedpunktet i evangeliet er dette:

Jesus tok den døvstumme til side bort fra folket, stakk sine fingrer i hans ører, spyttet og rørte ved hans tunge og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effetha,» det er: Lukk deg opp. Og straks åpnet ørene hans seg, og tungebåndet løsnet, og han talte rent.

Hele evangeliet lyder slik på latin:

Markus 7,31-37
In illo témpore: Exiens Jesus de finíbus Tyri, venit per Sidónem ad mare Galilææ inter médios fines Decapóleos. Et addúcant ei surdum et mutum, et deprecántur eum, ut impónat illi manum. Et apprehéndens eum de turba seórsum, misit dígitos suos in aurículas ejus: et éxspuens, tétigit linguam ejus: et suspíciens in cælum, ingémuit, et ait illi: Ephpheta, quod est, adaperire. Et statim apértæ sunt aures ejus, et solútum est vínculum linguæ ejus, et loquebátur recte. Et præcépít illis, ne cui dícerent. Quanto autem eis præcipiébat, tanto magís plus prædicábant: et eo ámplius admirabántur, dicéntes: Bene ómnia fecit: et surdos fecit audíre, et mutos loqui.


jun 222014

Filmen over viser Corpus Christi-prosesjonen i Roma i år, torsdag kveld. Den foregikk på tradisjonell måte – mellom Laterankirken og St Maria Maggiore – men i år valgte pave Frans å ikke delta i selve prosesjonen, bare ved starten og avslutningen.

I Norge har det i år vært flere og større sakramentsprosesjonen i dag enn på mange år, men jeg må innrømme at jeg har visse reservasjoner til en praksis som (noen steder) medfører at flere søndagsmesser avlyses – for at man skal kunne samle flest mulig i prosesjonen. De tradisjonelle prosesjonene foregår jo torsdag kveld, og selve prosesjonen er hovedsaken, bl.a. fordi slike prosesjoner samler langt flere mennesker enn noen kirke kan romme – jfr filmen over.

jun 172014

I sin innledning til Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk (i festskrift til Jan Schumacher) skriver Sigurd Hareide om et alternativ til den negative forståelsen av den tradisjonelle katolske messen, som ofte uttrykkes av lutherske og katolske (!) teologer:

Det finnes imidlertid en annen tradisjon i moderne kirke- og ritualhistorisk forskning der en forsøker å legge de normative føringene til side, for om mulig å forstå messen slik den fremstod for middelaldermennesket.

I stedet for å forfølge messens utvikling gjennom historien, fra Jesu siste måltid til Martin Luther eller Det annet vatikankonsil (1963-65), på leting etter en gullalder som kan brukes som målestokk i dagens messerevisjoner, tar den nye forskningstradisjonen utgangspunkt i messen som en gitt, sosial realitet i middelaldersamfunnet. Hvordan forstod folket messen? Hvilke strategier fantes for å gjøre den meningsfull, fra folkets side og fra geistlighetens side? Forhåpentlig vil denne nye forskningstradisjonen også i Norge etter hvert føre til et paradigmeskifte i synet på middelaldermessen og den religiøse kultur messen var midtpunktet i. Allerede i 1985 oppsummerte middelalderhistorikeren John Bossy det nye forskningsparadigmet i følgende spissformulering om messen:

Tross [de moderne katolske] liturgikernes og [de lutherske] reformatorenes klager var det ingen selvmotsigelse at messen skulle bæres frem av presten alene, i et rituelt språk, stort sett i stillhet og delvis ute av syne, og likevel uttrykke eller skape følelsen av kollektiv identitet. […] Det gjennomsnittlige menighetslem […] visste det han trengte å vite. Han visste at presten gjorde ofring og soning for levende og døde; han visste at han [presten] ville gjøre Gud virkelig nærværende i hostien [oblaten] før han fortærte den. Hvis ikke han var en vranglærer eller en vantroende, visste han at denne ekstraordinære hendelsen var uttrykk for det beste som kunne ha skjedd i universet, en forløsning fra ondskapens makter, en forsoning mellom Gud og mennesket som kunne føre til allslags gode konsekvenser, i denne verden og i den neste.

Messen var med andre ord meningsfull likevel. Men hvordan kunne den være meningsfull? På hvilke måter? ….

jun 172014

Jeg deltok i går på et hyggelig arrangement på MF:

Avskjedsforelesning og festskriftoverrekkelse med bokpresentasjon.

kl. 11.00-12.25:
– Velkommen v/ rektor
– Avskjedsforelesning v/ Jan H. Schumacher: Lectio divina – å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis
– Overrekkelse av festskriftet v/ Kristin Norseth: Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk

kl. 12.35-13.15:
– Messuskýringar: å lese Bibelen i messe og manuskript
Om bokprosjektet og kildene v/ Elise Kleivane og Sigurd Hareide

Og festskriftet (som jeg hadde bestilt og satt med opp på gratulasjonslisten) viste seg å være enda mer interesssant enn vanlig; det var «Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk» – midt blinken for meg. Sigurd Hareide skriver i innledningen til dette arbeidet:

Den kristne kulten, gudstjenestefeiringen, stod i sentrum av middelalderens kultur, med messen som det selvsagte midtpunkt — i helg og i høytid, i hverdag og i fest og i livets mange overganger og hendelser. Men messen og de andre ritualene’ ble feiret på latin, et språk som var fremmed for folk flest. Hvordan kunne de da delta i ritualene? Snart fem hundre år etter at den lutherske reformasjonen ble innført i Norge på danskekongens befaling, er fortsatt reformatorenes negative fremstilling av middelalderens gudstjenesteliv levende tilstede i alt fra kirkebrosjyrer og skolebøker til kompetente historikeres bidrag om emnet. Sammenfattet lyder den omtrent slik: Messen var uforståelig med sitt fremmede språk, men så kom reformasjonen med messe på folkespråket og salmesang der folket endelig kunne delta aktivt. Denne kritikken av middelalderens messe spesielt og gudstjenesteliv generelt, har de siste åtti årene fått støtte fra uventet hold. Fra mellomkrigstiden av ble det vanlig blant mange katolske liturgihistorikere ikke bare å støtte reformatorenes kritikk, men også å forsterke den. De katolske liturgihistorikerne vurderte imidlertid også 1500-tallets protestantiske liturgireformer som uttrykk for middelalderens forfall, snarere enn som løsningen på problemet. Selv søkte disse forskerne en fornyelse av den katolske messen ut fra idealer som hadde oldkirkens antatte messefeiring som målestokk.’ Sett på bakgrunn av denne doble kritikk er det ikke rart om middelaldermessen synes uten mening for en moderne betrakter. …

apr 252014

Vatikanet har nå offentliggjort programmet (en bok på 140 sider) som skal brukes under helligkåringsmessen for pave Johannes XXIII og pave Johannes Paul II kommende søndag. Last det ned her.

Vi legger merke til at hele messen er på latin, også erklæringen om at disse to pavene erklæres som hellige:


PrayTell-bloggen skriver om dette, og nevner bl.a.:

Francis will co-celebrate this Sunday’s Mass for the canonizations of John XXIII and John Paul II, with about 150 cardinals, a thousand bishops and six thousand priests, the director of the Holy See Press Office, Fr. Federico Lombardi said at a press conference.

Cardinals and bishops will be standing on the left hand side of the courtyard in front of the Basilica and so will the six thousand priests who will be attending, except they will be standing lower down. Meanwhile, official delegations will stand to the right of the courtyard.

Six hundred priests and two hundred deacons who will be leaving from the church of Santa Maria in Traspontina on Via della Conciliazione will be administering communion in St. Peter’s Square.

De skriver også at mange startsledere o.a. kommer til å delta, selv om ingen offisiell invitasjon ble sendt ut. Pave Benedikt kommer kanskje også til å delta, om han kjnner seg sterk nok.

apr 192014

Påskelørdag leser vi til Matutin fra en gammel homilie til den store og hellige Sabbat.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have, ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

apr 182014

Langfredag leser vi til Matutin fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

«Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, «og smør blodet på dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod kunne befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. For da Jesus allerede var død, heter det, gikk en soldat bort til ham, stakk et spyd i siden på ham og derfra fløt det ut vann og blod . Det ene er et symbol på dåpen, det andre på mysteriet. Det står ikke: «fløt det ut blod og vann», men først flyter det ut vann og deretter blod, for først blir vi vasket rene i dåpen og deretter innviet i mysteriet. Soldaten åpnet siden og brøt hull i veggen til det hellige tempel; jeg fant den dyrebare skatt og lykkønsker meg over å besitte så praktfulle rikdommer. Slik er det også med påskelammet: jødene slaktet det, og jeg får nyte godt av offerets frukter.

«Fra siden fløt det ut blod og vann.» Jeg vil ikke, kjære tilhører, at du tar altfor lett på hemmelighetene i så stort et mysterium. Det gjenstår nemlig for meg å forklare hemmelige og mystiske ting. Jeg sa at vannet og blodet symboliserer dåpen og mysteriene. Av disse er Kirken oppstått, ved gjenfødelsens bad og nyskapelsen i den Hellige Ånd, altså av dåpen, og ved mysteriene, og vi skjønner at de begge går ut fra Herrens side. Kristus bygger altså Kirken ut fra sin side, slik Adams hustru, Eva, gikk ut fra hans side.

Dette er det også Paulus vitner om når han sier: «Vi er av hans kjød og av hans ben», og med det mener han han; side. Slik Gud lot kvinnen fødes av Adams side, slik gav Kristus oss vann og blod fra sin egen side, og av dem bygges Kirken til stadighet opp. Og slik Gud åpnet Adams side mens han hvilte i dyp søvn, slik gir han oss nå, etter at døden var inntrådt, vann og blod.

Dere skjønner nå hvordan Kristus forener seg med sin brud, dere forstår hvilken mat han gir oss til næring. Det er han selv som er vår mat og vår næring. For slik en kvinne skynder seg å amme sitt nyfødte barn med sin rike melk, slik nærer Kristus til hver en tid dem han selv har født på ny, med sitt blod.

apr 172014

Skjærtorsdag leser vi til Matutin fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen And og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk. Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i Jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.

Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.

apr 162014

Onsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra kommentaren til Johannesevangeliet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

Kjærlighetens fylde

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss.

For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For så sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, aten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve. Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse farbrødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

apr 152014

Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.

Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.

apr 142014

Mandag i den stille uke leser vi til Matutin fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

La oss rose oss av Herrens kors

Våt Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers bender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Krisrus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var Gud, og Ordet var kjød». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den dødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til idelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvertimot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors».

apr 132014

Palmesøndag leser vi til Matutin fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta, erkebiskop av Gortyna.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge

Kom, følg meg, la oss gå opp på Oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, «opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan». Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, «han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i mote, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjel og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse. Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med «førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for «er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær. Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofe. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

apr 122014

Lørdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en påskehomilie av den hellige Gregor, biskop av Nazianz:

Nå skal vi feire påske

Nå skal vi feire påske, fremdeles på billedlig vis, om enn med større klarhet enn i den gamle pakts tid. Fot den påske loven foreskrev, våger jeg å kalle et dunkelt avbilde av bildet. Om en liten stund vil påsken vise seg mer fullkomment og klart, når Ordet drikker den nye vin med oss i Faderens rike, alt mens han forklarer og underviser oss i det som han hittil bare har vist oss stykkevis. For den påske vi nå kjenner, er alltid ny. Hva denne drikk og dette velvære består i, er det vår oppgave å forstå og hans å undervise oss i og gi oss, sine disipler, del i sin kunnskap. For læren er næring, også for den som formidler den. Kom så, la også oss feire påske etter loven, men på evangelisk vis, ikke etter bokstaven; fullkomment, ikke ufullstendig; evigvarende, ikke flyktig. La oss gjøre Jerusalem til vårt hode, ikke det som er her nede, men den hovedstad vi har i himmelen, ikke den by som trampes ned av soldater, men den som forherliges av engler. La oss ofre, ikke unge kalver eller lam med horn og klover, døde og følelsesløse som de er. Nei, la oss bære frem for Gud et lovoffer på alteret i himmelen, sammen med det himmelske kor.

La oss gå inn bak det første forhenget, la oss gå frem til det andre, la oss kikke inn i det aller helligste. Ja, mer enn som så: la oss ofre oss selv til Gud, eller bedre, la oss hver dag ofre til ham alt som vederfares oss. La oss tåle alt for Ordets skyld, la oss etterligne hans lidelse med våre lidelser, la oss ære hans blod med vårt, la oss skynde oss opp på korset. Søte er naglene, om de enn er meget skarpe.

Om du er en Simon fra Kyrene, ta korset opp og følg ham. Korsfestes du sammen med ham, gjør som røveren, den kloke mann, og sann at han er Gud. Han ble regnet blant overtredere på grunn av deg og din synd, bli da du rettferdig på grunn av ham. Tilbe ham som ble hengt på korset for din skyld, også når du selv korsfestes, og få vinning av det onde som skjer deg. Kjøp frelsen ved å dø. Gå med Jesus inn i paradiset og oppdag hvilke goder du var utelukket fra. Ta i øyesyn all skjønnheten der inne; den som klager, skal du kaste utenfor så han kan dø med sin gudsbespottelse.

Om du er en Josef fra Arimatea, be om å få liket fra ham som hadde korsfestet ham, og måtte så verdens renselse bli din. Er du Nikodemus, denne nattlige gudfryktige, salv ham og legg ham i graven. Og er du Maria, eller den andre Maria, Salome eller Johanna, gråt ved morgengry. Vær den første til å se at stenen er tatt bort, møt englene og Jesus selv.