okt 012017
 

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, «mot folket.» Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir «min» når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.

sep 282017
 

I morgen feirer jeg høytiden for den hellige Mikael i Porsgrunns katolske kirke. Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen, og inngangsverset lyder slik:

Benedícite Dóminum, omnes Angeli eius: poténtes virtúte, qui fácitis verbum eius, ad audiéndam vocem sermónum eius. Benedic, ánima mea. Dómino: et ómnia, quæ intra me sunt, nómini sancto eius.. – Gloria Patri et Filio … Benedícite Dóminum …. – Lov Herren, alle hans engler, dere veldige i kraft, som setter hans ord i verk når dere hører hans røst tale. Lov Herren, min sjel, og alt som i meg er love hans hellige navn. – Ære være … Lov Herren …

Og kollektbønnen lyder slik:

Deus, qui, miro órdine, Angelórum ministéria hominúmque dispénsas: concéde propítius; ut, a quibus tibi ministrántibus in cælo semper assístitur, ab his in terra vita nostra muniátur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som inndeler englenes og menneskenes tjeneste i underfull orden; unn oss i nåde at vårt liv her på jorden må vernes av dem som alltid står hos deg som dine tjenere i himmelen. Ved vår Herre, Jesus Kristus ….

Her kan man se programmet for messen, med bl.a. alle tekster og antifoner.

sep 232017
 

En ung prest fra Danmark, p. Jan Hansen, har nylig blitt intervjuet om den tradisjonelle messen, og sier interessant, bl.a.:

Hvad betyder den gamle messeform for dig selv og hvordan lærte du den at kende?

Jeg synes, at der er en udpræget sans for mystikken, for det åndelige, æstetiske og ikke mindst det sakrale i den ekstraordinære messeform, som jeg finder meget tiltalende. Endvidere er jeg også fascineret af det historiske aspekt. Denne form af liturgien er den, som man i store træk har fejret siden pave Gregor den Store, selvom messen naturligvis har udviklet sig langsomt og gradvist op gennem middelalderen.

Sansen for det mystiske og sakrale i Kirkens liturgi mener jeg grundlæggende er vigtig, for uden disse elementer bliver vi i langt mindre grad mindet om, hvad det ultimative mål med livet er, nemlig at blive forenet med Gud i Himlen. Liturgien her på jorden er derfor en forsmag på det himmelske, hvor vi på en måde får et glimt ind i evigheden, og dét som venter os på den anden side af denne jordiske tilværelse. Det betyder naturligvis ikke at vi skal glemme vores liv her på jorden fuldstændigt; men liturgien hjælper os med at huske på, hvad vi tror på, og hvorfor vi tror det, jævnfør den gamle regel om ”Lex Orandi, Lex Credendi”, dvs. måden vi beder på former vores måde at tro på.

Derudover har mit kendskab til den ekstraordinære messe klart påvirket min måde at fejre den danske messe på. Den minder mig i højere grad om, at folk ikke kommer til kirken for at se på mig som personen ”pastor Jan”, men for at møde Gud. Derfor skal jeg som præst hjælpe med at få dette møde mellem Gud og den enkelte troende til at blive så frugtbart som muligt. Det kan jeg som præst bedst gøre ved at lægge min personlighed lidt til side, så Kristus nemmere kan komme til syne i stedet for mig. I sidste ende er vi præster jo blot et redskab, Gud har sat i verden for at hjælpe folk med at finde tilbage til Ham. Jeg lærte den ekstraordinære messe at kende da jeg boede i Rom på Det engelske Kollegium.

Hvor meget lærer kommende præster om den gamle messe? Hvordan er interessen for den blandt yngre præster?

Vi lærte intet om den på præsteseminariet, så det er ofte egentlig op til den enkelte seminarist at opsøge den. De fleste af dem jeg kender, som interesserer sig for den, fejrer begge former af messen. De yngre præster har ikke en så udpræget ideologisk holdning, men har snarere blot opdaget en åndelighed, dybde og æstetisk skønhed, som de gerne vil lære bedre at kende.

Intervjuet kan leses i sin helhet HER, i det danske «Katolsk Orientering» (les også side 9) – og katolsk.no har også lenket til artikkelen.

sep 142017
 

I dag er det ti år siden den tradisjonelle katolske messen fritt kunne feires av alle katolske prester. Tre av mine prestevenner i Norge feirer i dag en (sikkert veldig høytidelig) høymesse/levittmesse (med prest, diakon og subdiakon), mens min messe nok blir av det enkle slaget. Pave Benedikts motu proprio (dokument på egnet initiativ) kan leses her – og under ser man et lite utdrag.

POPE BENEDICT XVI
APOSTOLIC LETTER GIVEN MOTU PROPRIO
SUMMORUM PONTIFICUM
ON THE USE OF THE ROMAN LITURGY PRIOR TO THE REFORM OF 1970


Art. 2. In Masses celebrated without a congregation, any Catholic priest of the Latin rite, whether secular or regular, may use either the Roman Missal published in 1962 by Blessed Pope John XXIII or the Roman Missal promulgated in 1970 by Pope Paul VI, and may do so on any day, with the exception of the Easter Triduum. For such a celebration with either Missal, the priest needs no permission from the Apostolic See or from his own Ordinary. …


We order that all that we have decreed in this Apostolic Letter given Motu Proprio take effect and be observed from the fourteenth day of September, the Feast of the Exaltation of the Holy Cross, in the present year, all things to the contrary notwithstanding.

jul 252017
 


Professor Peter Kwasniewski har nylig holdt en forelesning om liturgiske spørsmål («Liturgical Obedience, the Imitation of Christ, and the Seductions of Autonomy»), som man kan lese om og høre her. Han har også vært og sett den kjente liturgen Josef Jungmanns kirke i Innsbruck, og skriver fra besøket her – bl.a.:

In the old city of Innsbruck one finds the rather impressive Jesuit church dedicated to the Most Holy Trinity, adjacent to the Theology Faculty. This is and has long been a major center for Jesuit studies. …

… We headed downstairs into the crypt where the remains of the Jesuits of Innsbruck are buried behind modest wooden signs. By far the two most famous Jesuits to be buried here are the eminent liturgical scholar Josef Jungmann (1889-1975), whose flawed perspectives on liturgical history were invoked as justification for the wholesale reconstruction of the Roman Rite in the wake of the Second Vatican Council, and Karl Rahner (1904-1984) …

Jeg er ikke ganske så negativ til Jungmann som Kwasniewski er, men det er klart at Jungmann var med og ga næring til de overdrevne liturgiske forandringene etter Vatikankonsilet.

jul 112017
 

Det ble for noen dager siden kjent at Vatikanets sakramentskongregasjon har sendt ut et brev som minner alle biskoper, prester og andre katolikker om de gjeldende reglene for hva slags brød og vin som kan brukes i eukaristien/ nattverden. Hele brevet kan leses på engelsk her.

Vårt Land skriver ganske fyldig om dette i dag, men de tar feil når de mener at dette er nye og strengere regler enn tidligere. Troskongregasjonen tok opp spørsmålet om hvordan man skal løse problemet med personer som har problemer med gluten og alkohol i alle fall så tidlig som 1980.

Grunnen til at brevet er kommet nå ser vi i pkt. 2, nemlig at hvis man ikke kjøper hostier og vin fra katolske organisasjoner, må man være ekstra på vakt:

2. Until recently it was certain religious communities who took care of baking the bread and making the wine for the celebration of the Eucharist. Today, however, these materials are also sold in supermarkets and other stores and even over the internet. …

I Norge kjøper menighetene (så vidt jeg vet) alltid hostier fra katolske søsterkongregasjoner i utlandet, mest i Tyskland og Nederland. Men de fleste kjøper vanlig hvitvin på polet; bare noen få kjøper spesiell, katolsk nattverdvin.

For katolikker er det svært godt kjent informasjon at vi i eukaristien må bruke brød laget av hvete og vanlig druevin (ikke avalkoholisert), og bestemmelsene om dette står bl.a. i innledningen til Messeboken (nr 282 og 284 i den norske utgaven som ble utgitt i 1982), og i Kirkeretten, siste utgave fra 1983 (kan. 835 § 1).

Vatikanets sakramentskongregasjon presiserte dette i 2004, i instruksjonen Redemptionis Sacramentum, On certain matters to be observed or to be avoided regarding the Most Holy Eucharist. Der skriver de:

[48.] The bread used in the celebration of the Most Holy Eucharistic Sacrifice must be unleavened, purely of wheat, and recently made so that there is no danger of decomposition. It follows therefore that bread made from another substance, even if it is grain, or if it is mixed with another substance different from wheat to such an extent that it would not commonly be considered wheat bread, does not constitute valid matter for confecting the Sacrifice and the Eucharistic Sacrament. It is a grave abuse to introduce other substances, such as fruit or sugar or honey, into the bread for confecting the Eucharist. Hosts should obviously be made by those who are not only distinguished by their integrity, but also skilled in making them and furnished with suitable tools. …

[50.] The wine that is used in the most sacred celebration of the Eucharistic Sacrifice must be natural, from the fruit of the grape, pure and incorrupt, not mixed with other substances. During the celebration itself, a small quantity of water is to be mixed with it. Great care should be taken so that the wine intended for the celebration of the Eucharist is well conserved and has not soured. It is altogether forbidden to use wine of doubtful authenticity or provenance, for the Church requires certainty regarding the conditions necessary for the validity of the sacraments. Nor are other drinks of any kind to be admitted for any reason, as they do not constitute valid matter.

Les hele dette dokumentet her.

I sitatet over står det ikke noe om personer som har problemer med gluten og alkohol, men Vatikanets troskongregasjon har tatt opp også det spørsmålet flere ganger (1980, 1982, 1995), og i 2003 skriver de det som siteres i det nylig utsendte brevet fra sakramentskongregasjonen. Her er starten av bestemmelsene fra 2003 – som man finner her:

The Congregation for the Doctrine of the Faith has been for many years studying how to resolve the difficulties that some of the faithful encounter in receiving Holy Communion when for various serious reasons they are unable to consume normal bread or wine.

A number of documents on this question have been issued in the past …

In light of the experience of recent years, it has been deemed necessary at this time to return to the topic, taking up the above-mentioned documents and clarifying them wherever necessary.

A. The use of gluten-free hosts and mustum

1. Hosts that are completely gluten-free are invalid matter for the celebration of the Eucharist.

2. Low-gluten hosts (partially gluten-free) are valid matter, provided they contain a sufficient amount of gluten to obtain the confection of bread without the addition of foreign materials and without the use of procedures that would alter the nature of bread.

3. Mustum, which is grape juice that is either fresh or preserved by methods that suspend its fermentation without altering its nature (for example, freezing), is valid matter for the celebration of the Eucharist.

B. Communion under one species or with a minimal amount of wine

1. A layperson affected by celiac disease, who is not able to receive, Communion under the species of bread, including low-gluten hosts, may receive Communion under the species of wine only.

…..

Troskongregasjonen hadde før dette, i 1994, utgitt et dokument som sa mye av det samme (se her), bl.a.:

A. This may be granted by ordinaries to priests and laypersons affected by celiac disease, after presentation of a medical certificate.

B. Conditions for the validity of the matter:

1) Special hosts quibus glutinum ablatum est are invalid matter for the celebration of the eucharist.

2) Low-gluten hosts are valid matter, provided that they contain the amount of gluten sufficient to obtain the confection of bread, that there is no addition of foreign materials and that the procedure for making such hosts is not such as to alter the nature of the substance of the bread.

Det kan være av interesse å nevne at Den norske nå visst har sluttet helt å bruke hvetemel i oblatene de bruker i nattverden. Sannsynligvis har dette vært tilfelle siden Kirkemøtet i Den norske kirke i april 2011 vedtok at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie. Avisen Dagen trykket et leserinnlegg fra Torkild Masvie og skrev en artikkel (se her) om dette i mars 2014. Disse nye oblatene ser ut til å inneholde «rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.» Jeg skrev om dette på min blogg i 2014 – se her. For oss katolikker ville noe slikt være helt utelukket.

At Den katolske kirke har tydelige regler om hva slags brød og vin som kan brukes når eukaristien feires, bør ikke overraske noen. Og nå (14 år etter siste klargjøring) har Kirken altså minnet alle biskoper, prester og troende på de gjeldende reglene.


Jeg publiserte tidligere i dag et nokså likt innlegg på Verdidebatt (se her), og en kortere versjon skal komme i papiravisa i morgen.

Innlegget er også lagt ut på katolsk.no.

jul 112017
 

Slik skriver The New Liturgical Movement om noe som skjedde rett ved FSSPs presteseminar i Wigratzbad, Tyskland, 1. juli:

On Saturday, July 1st, the feast of the Precious Blood, His Eminence Raymond Cardinal Burke ordained seven deacons of the Fraternity of St Peter to the priesthood in the parish church at Lindenberg, a small town about five miles away from Wigratzbad. …

Jeg kjenner en ung mann som i flere år studerte ved dette presteseminaret, og som ville ha blitt ordinert omtrent på denne tid – om han ikke hadde avsluttet studiene. Legg også merke til mannen fremst til venstre på bildet under, det er FSSPs susperior p. John Berg (fra Minnesota, med norske aner) som jeg hadde et svært hyggelig møte med for fem år siden.

Som alltid legger alle tilstedeværende prester sine hender på de nyordinerte, kort tid etter biskopen. I dette tilfellet dreide det seg visst om 80 prester – se under.

Det siste bildet jeg tar med viser den eneste form for konselebrasjon som fantes i latinsk ritus før 1970; at de nyordinerte prestene feirer eukaristien sammen med biskopen – mens alle de andre tilstedeværende prestene ikke konselebrerer.

SE HER for mange flere bilder – og forklaring av det som skjer.

jul 072017
 

Det er i dag ti år siden pave Benedikt «frigjorde» den tradisjonelle messen (fem måneder sendere feiret jeg den første gang) og flere minnes dette i disse dager. Bl.a. siteres Thomas Woods slik:

The day the motu proprio Summorum Pontificum was released was an exceptionally unusual one for me: at last one of the seemingly lost causes I had championed for years had actually triumphed. …

… I wound up writing a small book, Sacred Then and Sacred Now: The Return of the Old Latin Mass, for the purposes of (1) explaining and defending Pope Benedict’s decision; (2) walking newcomers through the Extraordinary Form; (3) replying to common objections; and (4) explaining why features common to the Ordinary Form — «Eucharistic ministers» and Communion in the hand, to name two — were not to be introduced into the Extraordinary.

Boken finnes på Amazon, og der står det bl.a. om den:

An excellent introduction to the traditional Latin Mass for Priests and lay persons who want to know more about the Extraordinary Form of the Mass which is now an official part of the liturgy of the Catholic Church….It is obvious from what Woods says and quotes that the old Mass has made a dramatic comeback in the liturgical life of the Catholic Church and is the wave of the future. –Fr. Kenneth Baker, SJ, Editor, Homiletic & Pastoral Review

Summorum Pontificum releases the curtains on four decades of liturgical farce and revives a tradition vital to the Church’s recovery. In this clear book, Thomas Woods captures the momentousness of Pope Benedict XVI’s simple act of courage and common sense. –George Neumayr, Editor, Catholic World Report

A compact and informative guide to the history, structure, and practice of the Old Mass (with a particularly helpful section at the end that tackles common objections). Easy to read, every CAtholic would benefit from this book. –Brian Saint-Paul, Editor, Inside Catholic.com (formerly Crisis Magazine)

jul 012017
 

Erkebiskop Malcolm McMahon i Liverpool ordinerte nylig to prester for FSSP i Warrington, England. Han brukte den tradisjonelle ordinasjonsritusen, som ikke hadde blitt brukt i England på flere tiår, kanskje 50 år.

Catholic Herald skriver om dette i et innlegg med mange flotte bilder, og forklarer hele gangen i ordinasjonsmessen – som starter med biskopens høytidelige inngang.

SE BILDER OG BESKRIVELSE HER.

jun 042017
 

The National Gallerys nettsider leser vi om dette bildet bl.a.:

Pentecost, probably about 1310-18, Giotto and Workshop.

‘Pentecost’ represents the twelve apostles gathered together after Christ’s Ascension into Heaven. The Holy Spirit is shown descending on them in the form of a dove and tongues of fire, granting them the power to speak in many languages (Acts 2: 3). In the foreground, men from different nations marvel at hearing the apostles’ words in their own language. …

mai 082017
 

Sigurd Hareide har i Vårt Land/Verdidebatt (les hele innlegget her) i dag en interessant artikkel med følgende ingress: «Forestillingen om den uforståelige middelaldermessen rimer ikke med hva historiske kilder forteller oss. Det ville være fint om Den norske kirke formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.»

Jeg har en stund etterlyst kunnskap om hvordan katolsk kirkeliv var i Norge før reformasjonen, men det er ikke mange som vet noe om det. Hareide, derimot, har forsket en del på dette og skriver bl.a.:

… Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. …..

Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen.

I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:

1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter: Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.

2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket: I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.

3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen: I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.

4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord: Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. …

Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

Men her er jeg fristet til å legge til en setning for egen regning; nemlig at store deler av den katolske kritikken på 60-tallet mot den tradisjonelle, latinske messen, misforstår hva saken/messen handler om like mye som de protestantiske kritikerne Hareide her kritiserer.

apr 192017
 

Jeg skrev nylig denne artikkelen, som om kort tid kommer på trykk i St Olav tidsskrift.


Evelyn Waugh, kjent engelsk forfatter og konvertitt

Gyldendal forlag har i vinter utgitt i ny oversettelse en bok først utgitt i England i 1945, Brideshead Revisited, og de skriver selv om den:
«I Gjensyn med Brideshead skuer Evelyn Waugh bakover til en gyllen tidsalder i England, før den andre verdenskrig, og forteller historien om Oxford-studenten Charles Ryders livsomveltende møte med den dekadente Sebastian Flyte og hans dypt katolske familie. På det fornemme godset Brideshead trer Sebastian inn i en verden der plikt og lyst og åndelig tro og verdslig tilfredsstillelse er i konstant konflikt.»

Boken Brideshead Revisited er kjent over hele verden, og en TV-serie laget over boken i 1981 blir i England nå regnet kanskje den aller beste TV-serien gjennom alle tider. For oss katolikker er denne boken litt ekstra interessant fordi den beskriver en katolsk familie, katolsk trosliv, katolsk moral, og veldig tydelig hvordan Guds nåde søker alle mennesker, også når de tilsynelatende lever svært langt borte fra Ham.

Evelyn Waugh var en av de kjente konvertittene i England i mellomkrigsårene; han konverterte i 1930 etter å ha levd et ganske utsvevende liv årene før. England hadde på den tid mange kjente konvertitter; de to mest kjente er vel G. K. Chesterton som konverterte i 1922, og Graham Green i 1926 – vår egen Sigrid Undset konverterte i 1924.

Waugh var født i 1903, og gode skoleresultater i ungdommen gjorde at han 18 år gammel fikk et stipend til Hertford College i Oxford. Om hans studieår kan vi lese at det på den tid oppsto en ny avantgardistisk klikk i Oxford, og den hadde kunstneriske, sosiale og homofile verdier som tiltrakk Waugh. Etter dette begynte et mer bohempreget liv, der Waugh drakk betydelig og innledet en rekke homoseksuelle forhold. Han måtte slutte på Hertford College i 1924, etter en dårlig eksamen som gjorde at han mistet stipendet. Etter dette prøvde han seg på en kunstskole, men han gikk tom for penger og arbeidet derfor som lærer på ulike gutteskoler i noen år.

Konversjon

I 1928 fikk han utgitt sin første roman, Decline and Fall, noe som ga ham nok penger til å gifte seg. Både denne boken og oppfølgeren, Vile Bodies, er svært satiriske, modernistiske og morsomme bøker. Ekteskapet var ganske mislykket og ble avsluttet etter knapt to år, og bare noen måneder etter skilsmissen ble Waugh opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, 29. september 1930. Hans konversjon fikk stor oppmerksomhet i England, og mange lurte på hvorfor i all verden en slik mann ønsket å bli katolikk.

Noen trodde at behovet for noe stabilt førte Waugh til Kirken, men han skriver selv om sin konversjon mot slutten av 1930: «Jeg tror man må se dypere for å finne årsaken til at Romerkirken i England i dag rekrutterer så mange menn og kvinner som ikke er spesielt godtroende, kjedelige eller eksentriske. Det virker for meg at i dagens Europa er det essensielle spørsmålet ikke lenger om man skal velge en katolsk eller protestantisk kristen tro, men om man ønsker kristendom eller kaos.»

Waugh prøvde på alle måter å leve som en god katolikk, selv om pietistiske norske kristne nok vil finne hans fortsatte høye alkoholkonsum og enkelte andre vaner problematiske. Han fikk sitt første ekteskap annullert av Kirken i 1936, og giftet seg året etter med Laura Herbert, som kom fra en aristokratisk katolsk familie, og de fikk 7 barn sammen. Waugh fortsatte å skrive bøker, som fikk ganske god mottakelse, men det var ikke før han utga Brideshead Revisited at han ble virkelig berømt og rik. Boken ble skrevet i 1944 og utgitt etter krigens avslutning i 1945, og solgte svært godt helt fra starten av, spesielt i USA.

Brideshead

Boken Gjensyn med Brideshead handler i stor grad om katolsk trosliv, og for å forstå den bør man kjenne til en del ting om den tids katolske kirke. Boken beskriver en tid 30-50 år før Kirkens store moderniseringsprosjekt på 60-tallet, og i England var katolikkene på den tid også veldig tydelig i mindretall, og de hadde derfor en tydelig identitet og selvforståelse. Noen aristokratiske familier (som denne boken handler om) hadde klart å forbli katolske, på tross av mye motstand, helt fra reformasjonstiden.

Bokens hovedperson, Charles Ryder, blir beste venn med en ung mann fra en slik aristokratisk, gammel, katolsk familie, Sebastian Flyte. For denne familien er alle katolske tradisjoner viktige og helt naturlige; den latinske messen som feires daglig i deres hus (de har et eget kapell, og prest), rosenkransbønnen hver ettermiddag etc. Kirkens dogmer og moralske regler godtar man uten videre, og sakramentenes betydning og virkning godtas også som en selvfølge.

Man tror altså sterkt på alt Kirken lærer – og vet at protestantene ikke kan begripe noe av dette – samtidig som flere medlemmer av familien ikke klarer å leve etter Kirkens regler. Sebastian strever med både homoseksuelle dragninger og aller mest sin alkoholisme, som mer og mer ødelegger ham. Hans søster er sivilt gift med en fraskilt mann, og vurderer etter hvert å skille seg fra ham og gifte seg med enda en fraskilt mann, Charles Ryder, bokens hovedperson. Faren i denne katolske familien (han hadde riktignok konvertert fra Den anglikanske kirke da han giftet seg) hadde reist fra sin kone 8-10 år tidligere og lever i Italia med en elskerinne. Sebastian mor, storebror og lillesøster presenteres derimot som fromme og rettlevende katolikker.

Bokens hovedtema blir så å vise hvordan Guds nåde stadig kaller på disse villfarne menneskene, og hvordan de nesten mirakuløst blir forsonet med Gud og Kirken. Dette vises mest dramatisk i livet til Sebastians far, som bare noen timer før han dør får skriftet sine synder og mottar den siste olje (i en ganske slående scene). Sebastian selv, etter at alkoholen nesten tar livet av ham, lever videre som leg medhjelper i et katolsk kloster i Marokko. Hans søster lar være å gå inn i det neste ekteskapet med en fraskilt mann, og begynner å leve for å hjelpe nødlidende mennesker.

Og til sist opplever bokens hovedperson, Charles Ryder, etter rundt 20 år med latterliggjøring av all tro på Gud og spesielt av de underlige katolske ritualene og dogmene, å bli overbevist om at Den katolske kirke forvalter sannheten, og blir opptatt i dens fulle fellesskap.

Forandringer i Kirken

Evelyn Waugh var etter sin konversjon en katolikk som godtok og elsket Kirkens lære, tradisjoner og liturgi – slik han beskriver dette i Gjensyn med Brideshead – så da forandringen i Kirken begynte å komme allerede tidlig under Vatikankonsilet, var han blant de aller tydeligste og mest kjente kritikerne, mest av forandringene i messen, men også av oppløsningen av Kirkens klare dogmatiske og moralske lærepunkter. Han likte ikke at latinen ble borte, at alterne ble snudd, at de ble krevd at folk skulle være aktive på en ytre måte, med svar til presten til stadighet, at man stadig skulle reise seg og sette seg etc. Han likte selv aller best den stille tradisjonelle latinske messen (i motsetning til en sunget messe, som også var vanlig på den tid), der folk kneler i bønn gjennom det meste av messen, deltar i ånden sammen med presten som bærer frem messeofferet, men ytre sett gjør veldig lite.

Waugh mislikte allerede forandringene i den stille ukes liturgi på 50-tallet (bl.a. hadde påskevigilien inntil da blitt forhåndsfeiret påskelørdag formiddag), og da man i 1963 begynte å forandre selve messen, skrev han ofte i katolske tidsskrifter for å protestere. Han kontaktet også Englands viktigste biskop, kardinal Heenan, som et stykke på vei støttet Waughs kritikk. For Waugh personlig ble det så ille at det etter hvert ble «en bitter plikt» å gå i messen, og han spurte sin sogneprest om hvor store del av søndagsmessen han var nødt til å overvære for å kunne oppfylle sin søndagsplikt.

Men så, midt i denne striden, fikk Evelyn Waugh en brå, men lykkelig død: Rett etter at han hadde deltatt i påskedagsmessen 10. april 1966 sammen med sin familie, feiret på tradisjonelt vis på latin, døde han av hjertesvikt i sitt eget hjem. En stor requiemmesse for ham (også på latin) ble 21. april feiret i Westminster Cathedral, den viktigste katolske domkirken i England.

Avslutningsvis kan jeg nevne at motstanden mot den nye liturgien var sterkere i England enn i de fleste andre land, og den fortsatte etter Waughs død. Kampen endte (i alle fall første runde) med at en gruppe kjente mennesker i England, aller mest berømt var Agatha Christie, sendte et brev (via kardinal Heenan) til pave Paul VI og ba om tillatelse til å kunne fortsette med den tradisjonelle latinske messen. Paven ga England en slik tillatelse i 1971.

P. Oddvar Moi

mar 212017
 

Dokumentet Liturgiam authenticam beskriver hvordan oversettelsen av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal skje, og det gjelder både selve messen (for alle årets dager), andre liturgier (dåp, vigsel o.a.) og bibeloversettelser (som ikke alltid trenger være katolske, men må kunne godtas av Den katolske kirke).

Under har jeg tatt med et utdrag (funnet her) fra L’Osservatore Romano, Weekly Edition in English, 30 May 2001, page 13. (L’Osservatore Romano is the newspaper of the Holy See), som beskriver mange tekniske ting som rettigheter til tekstene, verdensspråk som skal ha en felles oversettelse, bispekonferansenes plass i arbeidet, godkjenningen fra Vatikanet o.a., men som også sier dette om hva slags språk og hvilke oversettelsesprinsipper man skal bruke:

… The Instruction next gives a careful updated outline of the process to be followed by the Conferences of Bishops in communion with the Holy See in deciding upon full or partial introduction into liturgical use of a given language.

The Translation of Liturgical Texts

The heart of the Instruction is a fresh exposition with a reflective tone of principles that should govern the vernacular translation of liturgical texts. From the outset this section stresses the sacred nature of the Liturgy, which the translated texts must carefully safeguard.

The Roman Rite, like all the great historical liturgical families of the Catholic Church, has its own style and structure that must be respected in so far as possible in translation. The Instruction repeats the call of earlier papal documents for an approach to the translation of liturgical texts that sees it not so much a work of creative inventiveness as one of fidelity and exactness in rendering the Latin texts into a vernacular language, with all due consideration for the particular way that each language has of expressing itself. The special needs that must be addressed when making translations intended for newly evangelized territories are mentioned, and the Instruction also discusses the conditions under which more significant adaptations of texts and rites may occur, referring the regulation of these issues to the Instruction Varietates legitimae.

Using Other Texts as Aids

The usefulness of consulting ancient source texts is acknowledged and encouraged, though it is noted that the text of the editio typica, the official modern Latin edition, is always the point of departure for the translation. When the Latin text employs certain words from other ancient languages (e.g., alleluia, Amen, or Kyrie eleison), such terms may be retained in their original languages. Liturgical translations are to be made only from the editio typica of the Latin and never from other translations in turn. The Neo-Vulgate, the current Catholic version of the Latin Bible, should be employed as an auxiliary tool in preparing biblical translations for use in the Liturgy.

Vocabulary

The vocabulary chosen for liturgical translation must be at one and the same time easily comprehensible to ordinary people and also expressive of the dignity and oratorical rhythm of the original: a language of praise and worship which fosters reverence and gratitude in the face of God’s glory. The language of these texts is, therefore, not intended primarily as an expression of the inner dispositions of the faithful but rather of God’s revealed word and his continual dialogue with his people in history.

Translations must be freed from exaggerated dependence on modern modes of expression and in general from psychologizing language. Even forms of speech deemed slightly archaic may on occasion be appropriate to the liturgical vocabulary.

The liturgical texts are neither completely autonomous nor separable from the general context of Christian life. There are in the Liturgy no texts that are intended to promote discriminatory or hostile attitudes to non-Catholic Christians, to the Jewish community or other religions, or which in any way deny universal equality in human dignity. If incorrect interpretation arises, the matter should be clarified, but this is not primarily the business of translations. The homily and catechesis are there to help fill out and explain their meaning and to clarify certain texts.

Gender

Many languages have nouns and pronouns capable of referring to both the masculine and the feminine in a single term. The abandonment of these terms under pressure of criticism on ideological or other grounds is not always wise or necessary nor is it an inevitable part of linguistic development. Traditional collective terms should be retained in instances where their loss would compromise a clear notion of man as a unitary, inclusive and corporate yet truly personal figure, as expressed, for example, by the Hebrew term adam, the Greek anthropos or the Latin homo. Similarly, the expression of such inclusivity may not be achieved by quasi-mechanical changes in grammatical number, or by the creation of pairs of masculine and feminine terms.

The traditional grammatical gender of the persons of the Trinity should be maintained. Expressions such as Filius hominis (Son of Man) and Patres (fathers) are to be translated with exactitude wherever found in biblical or liturgical texts. The feminine pronoun must be retained in referring to the Church. Kinship terms and the grammatical gender of angels, demons and pagan deities should be translated, and their gender retained, in light of the usage of the original text and of the traditional usage of the modern language in question.

The Translation of a Text

Translations should try not to extend or to restrict the meaning of the original terms, and terms that recall publicity slogans or those that have political, ideological or similar over-tones should be avoided. Academic and secular style-books on vernacular composition should not be used uncritically, since the Church has distinctive things to say and a style of expression that is appropriate to them.

Translation is a collaborative effort that should maintain continuity as much as possible between the original and vernacular texts. The translator must possess not only special skills, but also a trust in divine mercy and a spirit of prayer, as well as a readiness to accept review of his work by others. When substantial changes are needed to bring a given liturgical book into conformity with this Instruction, such revisions must be made all at once so as to avoid repeated disturbances or a sense of continual instability in liturgical prayer.

Scriptural Translations

Special consideration is given to the translation of the Scriptures for use in the Liturgy. A version should be developed which is exegetically sound and also suitable for the Liturgy. Such a translation should be used universally within the area of a single Bishops’ Conference and be the same for a given passage in all parts of the liturgical books. The aim should be a distinctive sacred style in each language that is consonant, as far as possible, with the established vocabulary of popular Catholic usage and major catechetical texts. All doubtful cases regarding canonicity and the ordering of verses should be resolved by reference to the Neo-Vulgate.

Concrete images found in words referring in figurative language that speaks, for example of the «finger», the «hand», the «face» of God, or of his «walking», and terms like «flesh» and the so on, should usually be translated literally and not replaced by abstractions. These are distinctive features of the biblical text that are to be maintained.

Other Liturgical Texts

Norms for the translation of the Bible as used in the Liturgy apply also in general to the translation of liturgical prayers. At the same time it must be acknowledged that while liturgical prayer is formed by the culture which practices it, it is also formative of culture so that the relationship is not merely passive. As a result, liturgical language can be expected to diverge from ordinary speech, as well as to reflect its better elements. The ideal is to develop a dignified vernacular fit for worship in a given cultural context.

Liturgical vocabulary must include the major characteristics of the Roman Rite, and should be drawn from patristic sources and harmonized with biblical texts. The vocabulary and usage of the vernacular translation of the Catechism of the Catholic Church should be respected as far as this is feasible, and the proper distinctive terms should be used for sacred persons or things, rather than employing the same words as for the persons or things of everyday domestic life.

Syntax, style and literary genre are also key elements to be considered in rendering a faithful translation. The relationship between clauses, especially as expressed through subordination and devices such as parallelism, must be accurately conveyed. Verbs must be translated precisely in respect of person, number and voice while some latitude will be needed in rendering more complex syntactical structures.

A prime consideration should be the fact that liturgical texts are intended to be publicly proclaimed aloud and even sung.

Particular Types of Texts

Specific norms are then given for the translation of Eucharistic Prayers, the Creed, (which is to be translated in the first person singular: «I believe … «), and the general ordering and layout of liturgical books and their preliminary decrees and introductory texts. This is followed by a description of the preparation of translations by Bishops’ Conferences and the processes to be used for obtaining the approval and confirmation of liturgical texts from the Holy See. The present special requirements of papal approbation for sacramental formulae are reaffirmed, as is the insistence on the desirability of a single translation of the Liturgy, especially the Order of Mass, within each language group. …

mar 192017
 

(Den ganske liberale) liturgibloggen som jeg leser en del, Pray Tell, skriver om medlemmene av en komité som skal se på dokumentet som beskriver hvordan oversettelser av katolsk liturgi fra latin til folkespråkene skal foregå. Listen over medlemmer er ikke ofiisiell, men lekkasjer viser visst at dette sannsynligvis er medlemmene – de er listet opp i slutten av artikkelen.

Pray Tell skriver her nokså dramatisk om hva som skal (eller bør) skje:

… Presented in a mild way, as one must, this has been described as a sort of routine review. But nobody with any sense should believe that. Since when are instructions on the right implementation of Sacrosanctum Concilium subject to routine reviews? Never. This step can only have been taken because Francis became convinced that the project is on the rocks. By that I mean that it has not been received well and a new approach has become a pastoral necessity. How much course correction is required is unclear. And how much the commission will tiptoe around the elephant in the living room, for fear of offending Benedict, is also an open question.

One cannot emphasize too strongly however that the real task before this commission is not merely one of tweaking a few details. Liturgiam authenticam can be analyzed with respect to texts and rules of translation, but it is not only about that. It is about the nature of church, the nature of reform, and the nature of liturgy itself. That is the reason why it has aroused so much ire on the one hand, and expectations of grandeur on the other. If the review and revision confines itself to cosmetic improvements only, it will fall short of what is needed. …

Det er litt vanskelig å forstå at dette skal være så veldig viktig (jeg kjenner ikke til slike oversettelsesdebatter i Norge, verken av katolsk liturgi fra latin til norsk, eller norske bibeloversettelser), men i noen andre land er dette svært omdiskutert – en del personer har fortsatt ikke forsonet seg med den nye (og nøyaktige) oversettelsen av hele messen til engelsk som kom i 2011. Jeg kan forsikre alle om at den norske Liturgikommisjonen (der jeg nå er sekretær) ikke har noen som helst problemer med Liturgiam authenticam, som ble utgitt i 2001.

jan 252017
 

Dette blir siste bok jeg får tid til å lese denne vinterferien (på Gran Canaria), i morgen reiser jeg tilbake til Oslo og mitt vanlige arbeid. Bokas fullstendige tittel er Liturgy in the Twenty-First Century, Contemporary Issues and Perspectives, og den er en samling av foredragene som ble holdt på konferansen Sacra Liturgia USA 2015 – amazon.co.uk beskriver den bl.a. slik:

Liturgy in the Twenty-First Century makes available the different perspectives on this from leading figures such as Raymond Leo Cardinal Burke, Archbishop Salvatore Cordileone, Abbot Philip Anderson, Father Thomas Kocik, Dom Alcuin Reid, and Dr Lauren Pristas.

Considering questions of liturgical catechetics, music, preaching, how young people relate to the liturgy, matters of formation and reform, etc., Liturgy in the Twenty-First Century is an essential resource for all clergy and religious and laity involved in liturgical ministry and formation. Bringing forth ‘new treasures as well as old,’ its contributors identify and address contemporary challenges and issues facing the task of realising the vision of Cardinal Sarah, Cardinal Ratzinger/Benedict XVI and the Second Vatican Council.

jan 232017
 

Nå har jeg også lest The Development of the Liturgical Reform: As Seen by Cardinal Ferdinando Antonelli from 1948 to 1970, skrevet av Nicola Giampietro – ingen ferie uten å lese bøker om liturgien! Det var en interessant bok, og viser (ifølge forfatteren og Antonelli) at den liturgiske bevegelsen var sunn og nyttig fram til ca 1965, da for mange ukyndige ble involvert og noen av ekspertene mistet alle hemninger. Alcuin Reid skriver om boka på amazon.co.uk bl.a.:

… The appearance in English of Msgr Giampietro’s book is long overdue. It details the involvement in and contribution to liturgical reform by Father Fernando Antonelli OFM (created Cardinal in 1973) from the 1940’s until 1970, publishing for the first time Antonelli’s personal writings as well as archival material from the Commissions on which he served. …

… Antonelli was an, if not the most, influential member of the Commission for Liturgical Reform established by Pope Pius XII in 1948, and served as the Secretary for the Liturgical Commission of the Second Vatican Council. He was a member of the post-conciliar Consilium throughout and was appointed Archbishop Secretary of the Sacred Congregation for Rites in 1965 (Those who have read Bugnini and Marini will be aware of the political battle for control of the liturgical reform waged by the Consilium against the Congregation for Rites). Giampietro’s study of Antonelli’s diaries and papers allows another voice on this and on other issues to be heard.

Antonelli was no `tweedy young traditionalist’ for whom a there is a given year after which liturgical reform is anathema and for whom the name «Bugnini» is synonymous with the root of all evil. The work of liturgical reform was his business for more than two decades. That is not to approve of all that he did. Indeed, it is the opinion of the present author that some of the principles of reform espoused by Pius XII’s Commission, and some of their applications, require critical re-evaluation: we stand in great need of a detailed and dispassionate study of the liturgical reform of Pope Pius XII.

For Antonelli continues to refer to the need to respect «genuine», «best» or «original» liturgical tradition in liturgical reform. But quite how this can be discerned is not clear. «The surest» historical research was seen as fundamental, though some decades later we are clear¯most notably in the case of the so-called anaphora of Hippolytus¯that the final word in historical research had not been uttered in the 1950s. Yet the minutes of the Pian Commission¯published here in a 112 page appendix, which are themselves of enormous historical worth¯reveal that their reforms were largely based on such assumptions. So too they reveal the influence of a pastoral expediency and an archaeologism (which deprecated later, especially medieval developments, and sought to reduce rites to their «severe and original lines») that may well have been injurious to received liturgical tradition. There are no simple answers to be found here, but there is plenty of primary material with which to inform further scholarship.

Antonelli describes the work of pre-conciliar reform as «a kind of novitiate» for what followed. Due to other responsibilities, he was not involved with the liturgical Preparatory Commission. Although he was an official of the Congregation for Rites, it was with some surprise, then, that Antonelli was named Secretary of the liturgical Commission for the Council instead of Father Bugnini, who «reacted violently». …

Bugnini, not Antonelli, was named Secretary of the post-conciliar Concilium, though Antonelli remained a member. His view of its work is again not without historical importance. At the end of its first meeting he reflected:

«I am not enthusiastic about this work. I am unhappy about how much the Commission has changed. It is merely an assembly of people, many of them incompetent, and others of them well advanced on the road to novelty. The discussions are extremely hurried. Discussions are based on impressions and the voting is chaotic. What is most displeasing is that the expositive Promemorias and the relative questions are drawn up in advanced terms and often in a very suggestive form. The direction is weak.»

As the Consilium’s work proceeded, Antonelli’s concerns about its competence, its predilection for innovation and its consuming haste, grew. After some years’ experience of the Consilium he wrote that the liturgical reform was becoming «more chaotic and deviant», adding:

«That which is sad…however, is a fundamental datum, a mutual attitude, a pre-established position, namely, many of those who have influenced the reform…and others, have no love, and no veneration of that which has been handed down to us. They begin by despising everything that is actually there. This negative mentality is unjust and pernicious, and unfortunately, Paul VI tends a little to this side. They have all the best intentions, but with this mentality they have only been able to demolish and not to restore.» …..

jan 102017
 

Avisa Dagen skriver om Kirkelig fornyelse bl.a.:

Helgens kirkestevne på Gran på Hadeland satte punktum for bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse (KF). …

Fellesskapet ble opprettet i 1967 som en prestegruppe under navnet Pro Ecclesia, og ble i 1976 konstituert på nytt som en sammenslutning for prester og lekfolk innenfor Den norske kirke.

Kirkelig Fornyelse har i løpet av sin 50 år lange virksomhet vært en omfavnet og omstridt aktør i norsk kirkeliv. Organisasjonen var blant annet en sentral aktør i lærestriden i Den norske kirke på 1990-tallet. …

Bernt T. Oftestad, som er professor emeritus i ved Menighetsfakultetet, var med fra starten av. Han gikk gjennom KFs 50 årige historie i sitt foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon».

KF hadde sitt første stevne på Gran i 1967. To år senere ble basisdokumentet vedtatt, og Thelle ble valgt til talsmann utad.

Oftestad påpekte at KF startet som en høykirkelig bevegelse på norsk og luthersk grunn. Han kom inn på avskallinger i bevegelsen, etter at den uttalte at KF uttalte seg mot provosert abort og fastholdt sin motstand mot kvinnelig prestetjeneste.

KF hadde en stor vekst på 70-tallet og ble enda større på 80-tallet, med opptil 250 deltagere på Granstevnet, sa teologiprofessoren.

Selv var jeg aldri med i Kirkelig fornyelse, heller ikke på de årlige møtene på Gran. Jeg tenkte faktisk aldri på den muligheten, og jeg ble ikke katolikk pga en stor interesse for liturgi – selv om den liturgiske interessen har komet etter hvert.

Msgr Torbjørn Olsen skriver også om nedleggelsen av Kirkelig fornyelsen på katolsk.no

des 262016
 

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

des 212016
 

Jeg besøker forholdsvis ofte nettsidene til Corpus Christi Watershed, som redigeres av «Jeff Ostrowski (B.M. in Music Theory, 2004, and did graduate work in Musicology). He serves as choirmaster for the new FSSP parish in Los Angeles, where he lives with his wife and two children.» I dag tidlig så/ lyttet jeg til dette korte Kyriet av Palestrina (i videoen over) som beskrives slik her:

Back in 2013, I released a “simple plan” to improve music at Mass. In that article, I mentioned my belief that an a priori decision made after Vatican II — which eliminated the ancient praxis of simultaneous song & prayer — will someday be corrected. However, waiting for that day would be foolish; we must do our best with the current situation. As I’ve said before, the most “painless” way to introduce worthy music to the Ordinary Form (without irritating your pastor) is choral extensions, which embellish the music while still allowing congregational participation.

For the first few years, this will require polyphony that isn’t too long. Did you know Palestrina set entire litanies to polyphony? 1 The “Kyrie Eleison” from such works can be excerpted, and a simple plainsong melody can be sung by the congregation as shown here.

des 202016
 

Jeg holder nå på å sette opp tekstene til katolske messer ved hjelp av Bibelselskapets nye oversettelse, Bibel 2011, og torsdag sist uke så evangeliet slik ut:

☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Lukas (7,24-30)

Da sendebudene fra Johannes var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:

Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.

Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men den minste i Guds rike er større enn han.

Hele folket, også tollerne, lyttet og ga Gud rett; de lot seg døpe med Johannes-dåpen. Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham.

Slik lyder Herrens ord.

John Allen skriver om denne teksten, hvordan en prest klarte å holde en svært kort, men svært innholdsfull preken om dette budskapet fra Jesus om Johannes døperen, og hans oppgave. Slik skriver Allen i dag:

Thursday’s Gospel was drawn from Luke 7, in which Jesus speaks of John the Baptist, the key line from which is the following: “Among those born of women, no one is greater than John; yet the least in the Kingdom of God is greater than he.”

In all, the Gospel reading that morning ran to 171 words, featuring the typically crisp language for which the public utterances of Christ are justifiably renowned.

After the Gospel, Dennison paused to deliver his homily. There were the usual signs of people settling in, getting comfortable, perhaps trying to sneak in a quick check of messages or a peek at the bulletin, that usually precede an experience people expect will stretch on for a least a few minutes.

Here’s Dennison’s entire homily, word-for-word, which was immediately burned into my memory.

To be entirely clear, Jesus said that among those born of women, John was the greatest. To be equally clear, we should listen to him and respond.

Frankly, the brevity was so stunning my colleagues and I did a double-take, unable to process at first that Dennison was actually finished and was moving to the altar to begin the liturgy of the Eucharist.

The next day, the reading was from John 5 about how John the Baptist brought a lamp to light the way to Christ, a robust 85 words in total. Once again Dennison summarized the reading, and then added this: “John brought light, but there are those who still refuse to see.” Twelve words, start to finish.

After I heard him do it so succinctly again, I said: “He’s my new candidate for the greatest homilist I’ve ever heard!”
To some extent, I was being facetious – breakfast and a day in Key West awaited, and two 10-second homilies in a row were an unexpected bonus. Plus, this was daily Mass in front of a small congregation.

On the other hand, I wasn’t entirely kidding. If you look at Dennison’s utterances, the heart of the matter in each case was all there. As one of my colleagues put it, it was the “kerygma” itself, entirely unadorned.

As anyone who’s sat through a random sample of Catholic homilies recently could confirm, that’s often not the typical experience. Too often, it’s hard to detect the evangelical forest for the verbal trees.

On Friday, I went up to compliment Dennison on his economy of expression. He told me it’s deliberate, something he’s been doing at daily Mass for years, ever since he arrived in Key West.

“Anybody can talk for five minutes and maybe have a vague idea of their opening point,” he said. “To do it all in one sentence, you really have to think about it.”