feb 152019
 


Jeg må innrømme at jeg før denne uka aldri hadde hørt om de hellige Faustinus og Jovita av Brescia, men nå skal de minnes i en tradisjonell latinsk messe jeg feirer i dag – katolsk.no har en lang og informativ artikkel om dem. (Og Brescia ligger mellom Milano og Verona i Nord-Italia).

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. De skal ha blitt født i Pregno di Villa Carcina (?) og var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha vigslet den eldste broren Faustinus til prest og den yngste Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Les videre her

feb 132019
 

Den tradisjonelle messen jeg skal feire fredag i Porsgrunn er en vanlig hverdagsmesse i 5. uke etter åpenbaringen, der både bønner og tekster tas fra sist søndags messe. (Det er nokså sjelden man feirer en grønn hverdagsmesse i den gamle kalenderen, siden det er så mange helgendager. Og i den tradisjonelle messen brukes da både bønner og tekster fra søndagens messen, mens man i den nye messen bare bruker bønnene fra søndagen.)

I messens inngangsvers hører vi:

Tilbe Gud, alle hans engler, Sion hører det og gleder seg, og Judas døtre fryder seg.
Herren er konge; jorden juble, og gleden nå ut helt til de fjerne øyer.

Hallelujaverset gjentar andre del av dette inngangsverset, og i evangeliet hører vi fra Matteus 13,24-30:

På den tid la Jesus frem for folket en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Alle messens bønner og tekster kan leses her.

Den tradisjonelle messen feires i Porsgrunn i vår også fredagene 22. mars, 26. april og 7. juni.

jan 302019
 

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

jan 012019
 

Detter velsignelsen jeg lyste ved slutten av messen i dag (i Lunden kloster):

VELSIGNELSE VED ÅRSSKIFTET

Gud, all velsignelses kilde og utspring, skjenke dere sin nåde,
fylle dere med sin velsignelse, og bevare dere sunne
og uten skade hele året igjennom.

R: Amen.

Han verne i dere troens renhet, skjenke dere håpets tålmodighet,
og en kjærlighet som holder stand inntil enden.

R: Amen.

Han styre deres dager og deres gjerninger i sin fred,
høre deres bønner her og alle steder
og føre dere frelst til det evige liv.

R: Amen.

Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen + og Den Hellige Ånd,
velsigne dere alle.

R: Amen.


Og her kan man lese hva jeg skrev for 11 år siden på denne dagen:

 

Flott nyttårsfeiring i Vatikanet


For første gang på mange år var pavens trone løftet opp fem trappetrinn.


Sammen med to diakoner går paven fram til alteret for å begynne tilbedelsen av alterets hellige sakrament.


Etter liturgien i kirken, der også Te Deum ble sunget, stopper paven for tilbedelse ute ved stallen på Petersplassen.

des 252018
 

Første lesning i juledagsmessen er fra Jesaja 52,7-10, og får meg alltid til å tenke på ariaen “O thou that tellest good tidings to Zion” fra Händels Messias, der (den nokså like) teksten riktignok er tatt fra Jesaja 40,9-11. Slik var første lesning i dagens messe – Händels aria og tekst kommer etterpå:

Lesning fra profeten Jesajas bok

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at Herren vender tilbake til Sion.
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.

Slik lyder Herrens ord.

O thou that tellest good tidings to Zion,
get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Zion,
Get thee up into the high mountain.
Get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Jerusalem,
Lift up thy voice with strength, lift it up, be not afraid,
Say unto the cities of Judah,
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God!
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God, behold your God!

O thou that tellest good tidings to Zion,
Arise, shine, for thy light is come.
Arise, arise, arise, shine, for thy light is come.
And the glory of the Lord,
The glory of the Lord is risen, is risen upon thee, is risen, is risen upon thee.
The glory, the glory, the glory of the Lord is risen upon thee.

des 252018
 

Jeg trykker her det kjente juledagsevangeliet, Joh 1,1-18, på latin, gresk og norsk. Den latinske teksten ble lest etter nesten hver eneste katolske messe i nesten 1000 år, den greske teksten er selvsagt grunnlaget for alle nye oversettelser, og den norske oversettelsen er fra Bibel 2011.


In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum. Hoc erat in principio apud Deum. Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil quod factum est; in ipso vita erat et vita erat lux hominum, et lux in tenebris lucet et tenebræ eam non conprehenderunt.

Fuit homo missus a Deo cui nomen erat Iohannes; hic venit in testimonium ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum. Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.

Erat lux vera, quæ inluminat omnem hominem, veniens in mundum. In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit. In propria venit, et sui eum non receperunt.

Quotquot autem receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri, his, qui credunt in nomine eius, qui non ex sanguinibus neque ex voluntate carnis neque ex voluntate viri, sed ex Deo nati sunt.

Et Verbum caro factum est et habitavit in nobis; et vidimus gloriam eius, gloriam quasi Unigeniti a Patre, plenum gratiæ et veritatis.

Iohannes testimonium perhibet de ipso et clamat dicens: hic erat quem dixi vobis: qui post me venturus est, ante me factus est, quia prior me erat. Et de plenitudine eius nos omnes accepimus, et gratiam pro gratia; quia lex per Moysen data est, gratia et veritas per Iesum Christum facta est. Deum nemo vidit umquam; unigenitus Filius qui est in sinu Patris, ipse enarravit.


Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. πάντα δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν. ὃ γέγονεν ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων·καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν.

Ἐγένετο ἄνθρωπος, ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης· οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν δι᾽ αὐτοῦ. οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλ᾽ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός.

Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον, ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ, οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκὸς οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρὸς ἀλλ᾽ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν.

Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν, καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός, πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. ὅτι ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος· ὅτι ὁ νόμος διὰ Μωϋσέως ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ Χριστοῦ ἐγένετο. θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· μονογενὴς θεὸς ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρὸς ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.


I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannes vitner om ham og roper ut:
Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.

nov 252018
 

Det er interessant å legge merke til at det stadig blir flere kirker som begynner å feire den tradisjonelle latinske messen. Jeg leste nettopp på NLM-bloggen (og bildet under viser nyhetsoppslaget):

The Pontifical University of St Thomas Aquinas in Rome, commonly known as the Angelicum, has recently instituted two regular weekly Masses in the traditional Rite. The Mass on Tuesday is in the Roman Rite, the Mass on Thursday in the Dominican Rite, both beginning at 12:30 pm. These are being celebrated in the church of Ss Sixtus and Dominic, which is next to the university and administered by the Dominican Fathers.

nov 112018
 

Gaude Sion, quæ diem recolis
Qua Martinus, compar Apostolis,
Mundum vincens, junctus cælicolis Coronatur.

På engelsk: Rejoice, o Sion, who recall the day when Martin, equal to the Apostles, overcoming the world, is crowned among those that dwell in heaven.

I dag var det minnedagen for den hellige Martin (Les om ham på katolsk.no her), og selv om han ikke ble feiret offisielt siden det er søndag, nevnte jeg ham i mine søndagsmesser. På The New Liturgical Movement leste jeg også en interessant artikkel om hl. Martin, der det bl.a. står:

The medieval liturgical commentator William Durandus explains why the liturgy refers to him in this fashion.

He is called “equal to the Apostles” not, as some people think, because he raised people from the dead, since many other martyrs and confessors have done the same; nor because of the multitude of his miracles, but especially because of one particular miracle… (while he was celebrating Mass) a globe of fire appeared over his head, by which it was shown that the Holy Spirit had descended upon him… as He came upon the Apostles at Pentecost. Whence he is rightly called “equal to the Apostles,” and is indeed equal to them in the liturgy. (VII, 37)

Durandus also notes that among the feasts of Confessors, only Martin’s was considered important enough to be kept with an octave, as was the general custom in the Middle Ages, and in many places well beyond that. It was also the only feast of a Confessor kept with a proper Office in the medieval use of the Papal chapel at Rome, which formed the basis of the Tridentine liturgical books; not even the four great Doctors or Saint Benedict have their own Offices in the Roman Use. …

nov 052018
 

Jeg feirer den tradisjonelle messen i Porsgrunn kommende fredag, 9/11, og på denne årsfesten for Laterankirkens vigsel brukes bl.a. følgende tekster, Inngangsantifon:

Terríbilis est locus iste: hic domus Dei est et porta cœli: et vocábitur aula Dei. Quam dilécta tabernácula tua, Dómine virtútum! concupíscit, et déficit ánima mea in átria Dómini. – Hellig er dette sted; her er Guds hus og himmelens port, og det skal kalles Guds forgård. Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud. Min sjel stunder og tæres av lengsel etter Herrens hus.

Kollektbønn:

Deus, qui nobis per síngulos annos huius sancti templi tui consecratiónis réparas diem, et sacris semper mystériis repæséntas incólumes: exáudi preces pópuli tui, et præsta; ut, quisquis hoc templum benefícia petitúrus ingréditur, cuncta se impetrásse lætétur. Per Dominum nostrum Iesum Christum … – Gud, du som årlig på ny gir oss vigslingsdagen for dette ditt hellige tempel, og alltid lar oss velforvarte oppleve dine hellige mysterier: hør ditt folks bønner og gi at hver den som kommer inn i dette tempel for å be om dine velgjerninger, må glede seg over å oppnå alt det han ber om.

Kommunionsantifon:

Domus mea domus oratiónis vocábitur, dicit Dóminus: in ea omnis, qui petit, áccipit; et qui quærit, invénit; et pulsánti aperiétur. – Mitt hus skal kalles et bønnens hus, sier Herren; der får alle som ber; den som leter han finner; og den som banker på blir det lukket opp for.

katolsk.no kan man lese svært mye om denne festen.

Den hellige Theodor, martyr, minnes også i stille messer denne dagen – han er en av de mange helgener som forsvant ut av kalenderen i 1969. Les om ham her.

aug 232018
 

I dag har jeg (for første gang) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

aug 222018
 

Jeg planlegger nå feiringen av den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn i høst, og listen av datoer og helgener ser slik ut:

31. august, da feires Den hellige Raimund Nonnatus

28. september, da feires Den hellige Venceslas

9. november, da feires Laterankirkens vigselsfest

7. desember, da feires Den hellige Ambrosius

Den første helgenen som skal feires, den hellige Raimund Nonnatus, er ute av den nye kalenderen og vel nesten ukjent i vår tid, også den andre, den hellige Venceslas, er nå blitt valgfri minnedag og vel nokså dårlig kjent utenom Tsjekkia.

aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

jul 262018
 

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

jun 212018
 

En artikkel i Catholic Herald skriver om dette (og muligens overdriver de litt). De skriver bl.a.:

.. The Catholic Church is breathing life back into Old England, and the Corpus Christi Church (in London) is an obvious place to start. First opened in 1874, it was built in reparation for sins committed against the Blessed Sacrament during the Reformation. Sadly, it fell into decline and disrepair. The truth is that the English church has been through two iconoclastic periods: the 16th-century Protestant one and the liberal revolution of the Seventies, which did just as much to strip our altars and degrade our churches. The latter reforms were sadder because the Catholics inflicted them on themselves. There was no glorious martyrdom this time around. Just self-harm.

Today, however, a new spirit is stirring. Popular devotions are back; confessions are on the up; and a new generation of priests is reviving beauty and the Old Rite. It’s a restoration. In 10 years’ time, the Corpus Christi procession will be a feature of many local churches – and the English unbelievers will watch and think, “Ooo, that looks interesting. How do I join in?” That’s the way you convert. With magnificence.

jun 182018
 

Den tradisjonelle latinske messen feires i Porsgrunn kommende fredag, og da feires den hellige Paulinus av Nola. Les om ham her.

Messens inngangsantifon er:

Sacerdótes tui, Dómine, índuant iustítiam, et sancti tui exsúltent: propter David servum tuum, non avértas fáciem Christi tui. – Memento, Dómine, David: et omnis mansuetúdinis eius. – Glória Patri …. – Herre, la dine prester kle seg i rettferd, og dine hellige synge med jubel; for din tjener Davids skyld, vend ikke bort din salvedes åsyn. Herre, kom i hu David og all hans saktmodighet. Ære være …

Kollektbønnen lyder:

Gud, du som har lovet dem som forlater alt i denne verden, hundrefold igjen i framtiden og et evig liv: gi i nåde at vi som følger i din hellige biskop Paulinus’ fotspor, må få kraft til å ringeakte det jordiske og lengte etter det himmelske. Ved vår Herre …

Og messens evangelium (Lukas 12,32-34):

På den tid sa Jesus til sine disipler: Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.
Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

mai 212018
 

Det ble tidligere i år opprettet en ny minnedag, som skal feires hvert år 2. pinsedag (men man kan fortsatt ha en pinsefokus på denne dagen, hvis det er ønskelig). Tekstene for denne minne dagen finner man her, og tekstene for votivmessen for den salige Maria, Kirkens mor skal brukes, se under.

DEN SALIGE JOMFRU MARIA, KIRKENS MOR

Inngangsvers Jf. Apg 1,14
Disiplene holdt trofast sammen i bønn, sammen med Maria, Jesu mor.

Kollektbønn
Gud, all miskunns Far,
da din enbårne Sønn hang på korset,
gav han oss til mor sin egen mor, den salige Jomfru Maria.
Gjør din Kirke fruktbar på hennes kjærlige forbønn,
så den kan favne stadig nye folkeslag og glede seg i sine barns hellighet.
Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, ta imot vårt offer.
La dets frelsende kraft og Jomfru Marias kjærlighet oppflamme våre hjerter,
så vi, sammen med henne som er Kirkens mor,
blir knyttet stadig sterkere til ditt frelsesverk.
Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon: Maria, Kirkens forbilde og mor

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og priser deg med lovsang,
mens vi feirer den salige Jomfru Maria.
Hun tok imot ditt ord i sitt rene hjerte,
og unnfanget det i sitt jomfruelige skjød.
Hun fødte sin skaper,
og således satte hun Kirken inn i verden.
Ved korset fikk hun i oppdrag å gi Guds kjærlighet videre,
og tok alle mennesker til seg som sine barn,
de som ved Kristi død er født til evig liv.
Mens apostlene ventet på den Ånd du hadde lovet,
forenet hun seg med dem i bønn,
og slik ble hun den bedende Kirkes forbilde.
Hun ble løftet opp til himmelens herlighet,
hvor hun med en mors kjærlighet følger Kirken
på dens vandring skritt for skritt mot det evige fedreland,
inntil Herrens herlige dag opprinner.
Derfor priser vi deg med alle engler og hellige,
idet vi alle dager istemmer:

Hellig, hellig, hellig …

Kommunionsvers Jf. Joh 2,1.11
Det var et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der.
Da gjorde Jesus sitt første tegn.
Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham

Eller: Jf. Joh 19.26-27
Da Jesus hang på korset, sa han til disippelen han elsket:
Dette er din mor.

Bønn etter kommunion
Herre, vi har mottatt pantet på vår gjenløsning og på det evige liv.
Vi ber at din Kirke, med hjelp fra Maria, vår mor,
må forkynne Evangeliet for alle folk
og utøse din Ånd over all jorden.
Ved Kristus, vår Herre.

apr 272018
 

“Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.”

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer: