mai 232016
 

John Allen skriver en artikkel med overskrift ‘Liturgy wars’ have gone quiet, but they’ve hardly gone away, der han bl.a. sier:

This week, a press release washed up in my in-box from the International Commission on English in the Liturgy (ICEL), about a recent visit to their offices by a Vatican official. ICEL is a mixed commission of bishops’ conferences in countries where English is used in the liturgy, and its job is to translate texts for worship.

My finger was poised on the delete button, when it suddenly struck me just how remarkable it is that ICEL is no longer a hot potato. Not so long ago, at the peak of what came to be known as the “liturgy wars,” that definitely wasn’t the case.

The term “liturgy wars” refers to a series of battles over the sound, look and feel of Catholic worship in English, which crested in the 1990s and 2000s.

The battle lines broke between progressives in favor of a reformed, “Vatican II” style, reflecting modern sensibilities and new theological insights, and conservatives who felt the post-Vatican II overhaul of the liturgy gave too much away to secular modernity, often employing pretty-sounding ecumenical formulae dubious in terms of fidelity to both tradition and the actual Latin text.

Adding fuel to the fire were two other factors:

In part, liturgical controversies pivot on aesthetics – judgments about what’s poetic vs. pedantic, what’s artful vs. awful, what sounds or looks good. Since all that’s basically subjective, there’s just no way to make everyone happy. Unlike other topics, where most people don’t consider themselves experts, everybody’s been to Mass, and so everybody has an opinion about how it ought to be done.

Incalculable hours were spent over two decades debating issues such as inclusive language, … or whether the Latin phrase pro multis in the Eucharistic prayer should be “for all” or “for many.” Countless conferences were held, essays written, blogs posted, and it seemed for a while the debate would never end. …

Allen syns altså at debatten har roet seg veldig mye, men bildet (under) som illustrerer artikkelen, viser likevel minst tre liturgiske feil: Presten skal dekke til skjorten/ halsen med en hvit amikt, han skal ikke ha stolaen over messehakelen, og diakonen ved hans side skal ikke løfte hendene til bønn.

priest-at-altar

liturgibloggen Pray Tell har man tatt opp tråden fra denne artikkelen, og folk er sterkt uenige. Noen liker fortsatt den nye engelske oversettelsen av messen svært dårlig, mens en nokså nyordinert prest skriver:

I was ordained to the priesthood in 2013. I didn’t have to memorize the presidential prayers of the previous translation because the texts for MR3 were, thankfully, already out. So I have ONLY presided with the present translation, though I had been Catholic for the previous three decades, too.

The VAST majority of younger priests I know (American Midwest and South) are grateful for the new translation and consider it a marked improvement over the previous edition. Not that it doesn’t have its substantial flaws, but an overall improvement. I find that priests and liturgists have strong feelings about it, but most people have settled into it and are fine with it. I agree that changing it again any time very soon would be a mistake, even if another translation was significantly better.

I find the present translation to have substantially better, richer imagery, but it is more difficult to verbalize. …

mai 222016
 

a_catholic_church Fr. Longenecker skriver om den nye kirken man holder på å bygge i hans menighet i South Carolina i USA:

When one of my third graders saw the architect’s drawings of the new church we’re building for my parish, he exclaimed, “Father! It looks like a Catholic Church!” Indeed. His observation not only registered his delighted surprise, but revealed that such a church was not something he had experienced before. In South Carolina, where I minister, a Catholic Church that looks like a Catholic Church is actually a rarity.

This is why, in our first building committee meeting five years ago the parish representatives stated quite firmly that everyone wanted a traditionally styled church. I was happy to agree with them, and so we proceeded to plan a modern church in the Romanesque style.

We did so for some very good reasons. The people of my parish were clear that they wanted a church that “looked Catholic.” Their motives were mixed. There was some nostalgia and sentimentality. “I want a church with stained glass windows,” said one older woman, “like the one I grew up in.”

Others said that in the Bible Belt of South Carolina, it was important that a Catholic Church was distinctive in its architecture. Others were unable to articulate exactly why they wanted a traditionally styled church. They just knew they didn’t like the modern, fan-shaped, concrete flying saucers that have landed in so many American suburbs.

During the five year process of building the church we’ve been able to explore together some of the deeper reasons for a Catholic church to look Catholic. It has to do with the principles of the Second Vatican Council and what it means to be Catholic in the first place. …

På (det nokså radikale) nettstedet Pray Tell har man startet en debatt på bakgrunn av denne artikkelen. Les diskusjonen der; noen mener at den aktuelle i kirkken har feil fokus, bl.a.: «The postconciliar documents lay out what a Catholic Church should look like – ie, how it should function. It is abundantly clear that this means the space has to work for the reformed rites. You seem to be arguing “but it looks so Catholic and sacred to me, and that trumps any concerns about postconciliar liturgy.” In effect you’re privileging your spiritual hankerings and personal tastes over the teachings of the Church since Vatican II.»

(Og: Ligner ikke denne kirken en del på den nye katolske domkirken i Trondheim?)

mai 202016
 

Jeg hadde en gang en norsk-italiensk vielse i St Svithun kirke i Stavanger. Mesteparten av liturgien var på norsk, men det var kommet mange gjester fra Roma, så enkelte ting sa jeg også på italiensk. Og aller viktigst i den vielsen var (slik uttrykte i alle fall den italienske brudgommen seg) setningen over: «Nå kan brudgommen kysse bruden.»

I det siste har det vært en hel del diskusjon om bryllupsskikker; skal faren følge den sin (ofte svært voksne) datter opp kirkegulvet og «gi» henne til brudgommen, og skal brudeparet kysse inne i kirken? Den norske kirke har nå uttalt seg nokså tydelig om dette – faren bør ikke følge datteren opp, og de bør ikke kysse inne i kirken – men som katolsk prest i Norge har jeg en helt avslappet holdning til disse spørsmålene, for dette avhenger helt av hvilken kultur brud og brudgom kommer fra. (Selv om jeg må innrømme at jeg har ertet noen kvinner som gjerne vil at faren skal følge dem opp og «gi dem fra seg», noe som passer lite med et moderne syn på kvinnen.)

I Vårt land kan vi i dag lese at DNKrk ikke oppfordrer til kyssing inne i kirken – og det er del heller ikke så mange som ønsker i vielser jeg har hatt. DNKrk syns heller ikke at faren skal følge datteren opp kirkegulvet, men der få de ikke så mye gehør akkurat nå. Men da jeg i flere år på 70-tallet var kirketjenervikar i Time kirke på Jæren, gikk alltid brud og brudgom inn sammen – og ingen tenkte på at dette kunne gjøres på noen annen måte.

Hvis man tenker litt mer liturgisk på disse spørsmålene, syns jeg man må skille strengt mellom det som er sentralt i liturgien, og praktiske ting som faller utenfor det presten trenger bry seg om. Disse lokale, praktiske tingene skjer ofte før messen begynner, eller etter at den er over – og i brylluper ofte som en forlengelse av ringseremonien (forøvrig brukte man heller ikke ringer i vielsen i Norge for noen få tiår tilbake, siden ringene jo var forlovelsesringer). I filippinske vielser har man f.eks. flere høytidelige inngangsprosesjoner før messen begynner, og etter at man har gitt ringene til hverandre, følger alltid både «the rope, the veil and the arras (mynter)» og gjerne et par ting til.

apr 292016
 

Jeg har nettopp fått (fra Amazon) bind II av Joseph Ratzingers samlede verk (som ble klar først, men likevel er nummer II). Førsteinntrykket er veldig godt, for selv om boka «The Spirit of the Liturgy» er med her (som jeg allerede har og har lest) er den bare 20% av dette store samleverket på 600 sider, med en drøss av artikler, prekener og bokanmeldelser pave Benedikt helt tilbake fra 1960-tallet har skrevet om liturgien. Slik leser vi på Ignatius Press’ nettsider om boka:

ratzinger_liturgy

This major volume is a collection of the writings of Joseph Ratzinger (Pope Emeritus Benedict XVI) on the theology of the Liturgy of the Church, a subject of preeminence to him as a theologian, professor and spiritual writer. It brings together all his writings on the subject, short and long, giving his views on liturgical matters and questions over many years and from various perspectives.

He chose to have his writings on the Liturgy for the first volume published of his collected works (though listed as vol. 11) because, as he says in the Introduction: «The liturgy of the Church has been for me since my childhood the central reality of my life, and it became the center of my theological efforts. I chose fundamental theology as my ?eld because I wanted ?rst and foremost to examine thoroughly the question: Why do we believe? But also included from the beginning in this question was the other question of the right response to God and, thus, the question of the liturgy.»

By starting with the theme of liturgy in this volume, Ratzinger wants to highlight God’s primacy, the absolute precedence of the theme of God. Beginning with a focus on the liturgy, he said, tells us that «God is first». He quotes from the Rule of St. Benedict, «Nothing is to be preferred to the liturgy», as a way of ordering priorities for the life of the Church and of every individual. He says that the fundamental question of the man who begins to understand himself correctly is: How must I encounter God? Thus learning the right way of worshipping is the gift par excellence that is given to us by the faith.

The essential purpose of his writings on the liturgy is to place the liturgy in its larger context, which he presents in three concentric circles. First, the intrinsic interrelationship of Old and New Testament; without the connection to the Old Testament heritage, the Christian liturgy is incomprehensible. The second circle is the relationship to the religions of the world. The third circle is the cosmic character of the liturgy, which is more than the coming together of a circle of people: the liturgy is celebrated in the expanse of the cosmos, encompassing creation and history at the same time.

apr 192016
 

Tro det eller ei, noen av mine kollegaer (katolske prester) syns det er svært nyttig å bruke projektor i messen, for å vise bilder og sangtekster på et stort lerret. Selv syns jeg det er ganske så upassende, men har ikke yppet til strid om dette i særlig grad. Jeg leste i går om en debatt om dette emnet på MF; artikkelen har som overskrift «Vil ikke bruke projektor i folkekirken» og i ingressen står det «Mener lyset fra projektorer og skjermer tar fokuset bort fra alteret.» I selve artikkelen kan man lese:

Projektoren fikk gjennomgå i en panelsamtale på MF i forbindelse med et seminar om kirken og kirkebygg sist fredag.

På seminaret «Folkekirken og folkets kirker», arrangert av Menighetsfakultetet (MF) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, var bred enighet om at man ønsker flere åpne kirker. Men projektor og skjerm fikk hard medfart.

Det handler om forståelsen for hvordan vi mennesker sanser ting. Lyset fra en projektor styrer blikket og informasjonen du får fra skjermen trumfer all annen informasjon og de fire andre sansene setter i mindre grad i spill, sier universitetslektor på MF, Jan Terje Christoffersen.

Christoffersen får støtte fra resten av panelet som foruten ham består av Morten Stige fra Byantikvaren, Rådgiver for kirkekunst og interiør i Bjørgvin bispedømme Ragnhild Tveit og Kristin Gunleiksrud Raaum som er nyvalgt kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier (NKA).

Du har ikke lenger fokus på alteret og gjør noe med kommunikasjonen i gudstjenesten, sier Tveit og fremhever også det estetiske inngrepet en skjerm til projektor utgjør. … …

apr 182016
 

Denne søndagen feires 4. søndag etter påske etter den tradisjonelle kalenderen (5. søndag i påsketiden i den nye kalenderen), i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Dagens introitus lyder slik:

Cantáte Domino cánticum novum, allelúja: quia mirabília fecit Dóminus, allelúja: ante conspéctum géntium revelávit justítiam suam. Allelúja, allelúja, allelúja. Salvábit sibi déxtera ejus: et bráchium sanctum ejus. Gloria Patri …. – Syng en ny sang for Herren, alleluja; for Herren har gjort underfulle ting, alleluja. For hedningenes øyne har han åpenbart sin rettferd, alleluja, alleluja, alleluja. Hans høyre hånd har frelst ham: og hans hellige arm. Ære være …

Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.

apr 092016
 

Oppsummeringen etter bispesynodene om familien i 2014 og 2015 ble utgitt i går, og norske nyhetskilder har meldt kort om dette, stort sett gjennom en NTB-arktikkel, som f.eks. Vårt Land har gjengitt. Denne korte gjengivelsen er korrekt på enkelt punkter, men også forholdsvis misforstått. Jeg har omstrukturert meldingen litt og gir også noen kommentarer til de enkelte artiklene.

I det nye dokumentet fra paven heter det at samboere bør ønskes velkommen og «rettledes, tålmodig og diskret». Han mener at homofile bør respekteres – men fastholder kirkens motstand mot homofile partnerskap og ekteskap.

Ingenting her er jo nytt; vi har i mange år mottatt samboere vennlig og veiledet dem diskret. (Riktignok kan det være at noen utenlandske prester her har vært altfor strenge, jeg har hørt et par eksempler på det.) Og de homofile skal også alltid møtes med respekt, det sa f.eks. Den katolske kirkes katekisme fra 1992 veldig tydelig. Der leser vi i artikkel 2358. «Et ikke ubetydelig antall menn og kvinner viser grunnleggende homoseksuelle tendenser. Denne tilbøyelighet, som er objektivt feilrettet, utgjør en prøvelse for de fleste av dem. Disse må tas imot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. …»

I tillegg taler paven varmt om kjærlighetens «erotiske dimensjon», og mener kirken bør ta selvkritikk for tidligere å ha hevdet at ekteskapets eneste formål var å få barn.

Her er det knapt grunn til selvkritikk. Kirken har jo de siste årene alltid presentert ekteskapets to hovedformål som 1) Fellesskapet mellom de to, 2) å få barn. I tidligere tider var rekkefølgen her motsatt, og plikten til å få barn kunne bli satt over utviklingen av et godt og varmt fellesskap mellom ektefellene, men det er tross alt lenge siden.

Den katolske kirke anerkjenner ikke skilsmisse, selv om den juridiske skilsmissen er et faktum. I stedet har kirken en ordning med såkalt annullering av ekteskap. Ifølge katolsk lov/ kirkerett kan begrunnelsene for annullering være at den ene parten ikke ønsker barn, (ikke virkelig lovet/ ønsket at ekteskapet skulle vare hele livet), mindreårighet ved inngåelse, tvang, og psykisk sykdom – eller at den ene parten (hadde vært gift) tidligere.

En knapp måned i forkant av bispemøtet i fjor høst sendte paven ut et brev med sju punkter skal blant ­annet føre til at prosessen tar kortere tid og koster mindre (i Norge har den alltid vært billig).

I avsnittene over har jeg presisert enkelte ting (i parentes) som var uklare og mangelfulle. Men det står likevel fast at Kirken i alle år har hatt ekteskapstribunaler, som i mange land har fungert svært godt. Nå vektlegges det (og det er det absolutt ingen uenighet om i Kirken) at tribunalene må fungere godt (og være billige) alle steder, og prosessen har også blitt forkortet noe.

Paven ser ut til å åpne døren på gløtt for at skilte katolikker som har giftet seg på nytt (med en borgerlig vielse), kan få gå til nattverd – noe reglene inntil nå har sagt de ikke kan.

I dette siste avsnittet ligger det eneste kontroversielle i dette lange dokumentet; er det mulig at katolikker som lever i et nytt (sivilt) ekteskap som Kirken ikke har godtatt (fordi de ikke har prøvd å gifte seg kirkelig, ikke har gått til tribunalet med et tidligere ekteskap eller fått avslag fra tribunalet), at disse likevel skal kunne mottatt absolusjon i skriftemålet og kunne motta kommunion i messen? I rundt 50 år har det vært prester som har ment (jeg har ikke gjort det, og forstår heller ikke grunnlaget for å kunne gjøre det) at slike likevel kan motta sakramentene, gjennom det som kalles en pastoral løsning som pr. definisjon er uoffisiell.

Det kan muligens se ut til at en slik løsning har blitt delvis eller nesten godtatt av pave Frans, men dette er ikke skrevet tydelig i dette lange dokumentet noe sted. Jeg skal nå snart kaste meg over grundige og mer teologiske analyser at dokumentet «Amoris lætitia» og se hva de «lærde mener.

Man finner hele dokumentet på engelsk her.

apr 082016
 

Ei ny bok ble nylig presentert i Roma med denne tittelen; på italiensk «Con i Sacramenti non si Scherza». Forfatter er msgr Nicola Bux, og ved bokpresentasjonen var flere viktige teologer og geistlige til stede. Flere av disse uttalte seg svært negativt om liturgiske trender i dagens Kirke, kardinal Sarah sa bl.a.: «As Pope Benedict XVI repeatedly pointed out, in the decades since the Council we have witnessed deformations of the liturgy which are hard to bear, in a never-ending crescendo.» Og: «In the church today there is too much man and not enough God”.

Fr. Anthony Ruff på liturgibloggen PrayTell syns denne massive kritikken av dagens liturgi er overdrevet og lite nyttig, og sier bl.a.:

Cardinal Burke had his own bit of gaudium and spes to add to the occasion: there has been a “deformation of the sacraments in the name of creativity” since the Council. It appears that sacraments have become “private property” in some communities. But “Christ is the protagonist, not the priest.”

The cardinals are not entirely wrong, in my view. Sure, lots of things have gone wrong with the liturgy since the Council – lots of silliness, tackiness, misunderstanding, failed experiments, and all the rest. Might as well admit that. But overall, the cardinals’ diagnosis of the situation misses the mark. Their proposals are unhelpful and could even end up doing more harm than good. I think there’s an attitude problem here. Such unrelenting negativity does not help build up the church. ….

Let’s talk about creativity. It often feels to me like Cardinal Burke, and people like him, are fighting yesterday’s battles. So much of the misplaced creativity since Vatican II, which probably peaked sometime back in the 70s or so, has long since calmed down. If one were to trek around and sit in on lots of parish liturgies, I suspect one would find more of the opposite problem, especially among younger clergy: a rigid and off-putting ritualism, a formality that feels contrived – which is deadly to the true liturgical spirit, and a legalism that gets lost in minutiae and sometimes excludes and hurts people. Rather than focusing on yesterday’s problems, it would be more forward-looking to deal constructively with today’s. Let’s talk about ascendant tendencies now that merit critique and need some gentle redirection.

Burke is on to something when he says that the priest is not the protagonist, Christ is. But I observe that there are two ways for the presiding priest to draw attention to himself: by being a game show host, and by conspicuously imposing his Tridentine piety on the community’s liturgy.

Furthermore, instead of just railing at silly creativity (and I’m capable of that too – my personal liturgical tastes can tend toward the elitist and elegant), why don’t we talk about why it went off the rails at times? A little understanding and empathy would be helpful.

apr 062016
 

Santa-Misa-Brighton
Mine liturgiske studier i vinter har bekreftet det jeg allerede visste, og alle liturgihistorikere nå vet, at Kirken i tidligere tider ikke feiret messen med presten vendt mot folket. Noen teologer begynte likevel å agitere for dette ca 1930, og på midten av 60-tallet ble dette plutselig det normale i Den katolske kirke. Jeg syns det er svært unaturlig at presten ser på folket når han ber til Gud (i andre deler av messen er det derimot naturlig at prest og menighet ser på hverandre), og jeg finner det derfor lindrende at et stort krusifiks på alteret mildner denne kontakten, som pave Benedikt foreslo som en nødløsning – for i alle fall på kort sikt vil det nok ikke tillates at jeg «snur alteret». Fr Ray Blake skriver likevel på sin blogg at denne nødløsningen ikke er så veldig god:

… we had used the so called ‘Benedictine arrangement’, which really is odd, with a small altar especially, people criticised it as «the priest hidden behind bars [candlesticks]», it seems odd to me to have a crucifix for the priest in front of him, with the corpus facing him and one behind him facing the people …

At the same time there was a study group in the parish who read Ratzinger’s Spirit of the Liturgy and Michael Lang’s Turning towards the Lord, about the same time I attended a conference of about a hundred priests, at which Archbishop Di Noia spoke and the consensus was that the liturgy and consequently the life of the whole Church would benefit by a return of ad orientem worship.

When eventually we restored the church and there was a sanctuary floor the altar was designed for Mass to be celebrate both ways, initially I celebrated all the Masses, except in the Old Rite facing the people but it was they, certainly the servers, and those involved in the liturgy who urged facing east. I left it up to them and the sacristy staff to decide, I would celebrate Mass in either direction but found that generally it was arranged ad orientem.

There was no serious outcry, for most people it just seemed natural, even now visitors might tell me my preaching is shocking, or complain about the absence of guitars or rhythmic beat in our music but rarely, if ever, about the orientation of our worship. Our bishop at the time expressed some concern in one his friendly letters but when I cited a letter from the CDW, with its protocol number, which pointed out that the choice of orientation was entirely up to the priest I heard no more about it. …

Fr Blake viser også til at kardinal Sarah, prefekt for liturgikongregasjonen, skrev om dette 12. juni 2015 i L’Osservatore Romano, bl.a.:

Contrary to what has sometimes been maintained, it is in full conformity with the conciliar Constitution—indeed, it is entirely fitting—for everyone, priest and congregation, to turn together to the East during the penitential rite, the singing of the Gloria, the orations, and the Eucharistic prayer, in order to express the desire to participate in the work of worship and redemption accomplished by Christ. This practice could well be established in cathedrals, where liturgical life must be exemplary.

apr 022016
 

16apr_TLM
I England har Damian Thompson lenge vært en kjent katolsk journalist og blogger, og han har oftest kritisert de liberale kreftene i Kirken, og bl.a. elsket den tradisjonelle latinske messen. Nå ser dette ut til å ha forandret seg, kan vi lese i Catholic Herald (og nyheten diskuteres på en progressiv liturgiblogg):

… In the past few years I’ve been reintegrated into the ordinary Catholic Church. The process began when a musician friend started taking me to the low-key Sunday evening Mass at Farm Street. But things really picked up when I began regular attendance at the church opposite my flat, St Mary of the Angels, Notting Hill. My parish priest is the lovely Mgr Keith Barltrop, who has banished the last remnants of BCM (Bad Catholic Music); on Friday the shivers ran up my spine when, as I queued for the Adoration of the Cross, the organ struck up a familiar ground bass and I heard the Crucifixus of Bach’s B Minor Mass, exquisitely performed by a small choir that must have had professional singers in it. I fought back tears, which is how it should be on Good Friday.

Thanks to Fr Keith, there are proper candles in the sanctuary and a “Benedict Cross” on the altar. The servers are nicely drilled. But lots of them are girls and at every Mass there are lay ministers of Holy Communion. The sign of peace can be quite exuberant.

And it doesn’t bother me in the least. These are signs of the comforting “ordinariness” of worship that takes me back to my Catholic childhood. Indeed, the longer I attend, the more I realise that the cradle bits of my Catholicism never went away, though they’re not necessarily very edifying.

For example, my hearts leaps – just as it did in 1975 – when I hear the priest say the words, “the fount of all holiness” because it means he’s gone for the Second Eucharistic Prayer and it’s the shortest. Worse, I groan when the priest settles down for his moment of private prayer after Communion. The 13-year-old in me still thinks: come on, Father, we’re so tantalisingly near the end. …

I’m not going to try to justify these sentiments to David, my new fellow Catholic; you can’t expect a convert to understand. But they don’t really matter, either, because short Masses can be very uplifting. Parish priests, please note.

Muligens har det tradisjonalistiske miljøet der Thompson har vanket vært for elitistisk, muligens har de overdrevet høytideligheten i liturgien – jeg leste f.eks. for flere år siden at pave Pius X (for litt over 100 år siden) bemerket at prestene ikke måtte forlenge messene unødig (og slik irritere de troende). Jeg legger også merke til at Thompson har funnet en menighet der messen feires noenlunde verdig, og presten (som var min rektor på Allen Hall presteseminar da jeg var student der i 1997-98) har sluttet å bruke de aller dårligste messe»salmene».

mar 292016
 

16mars_Praestevielse_DK

Lørdag før palmesøndag, 19. mars, ble to unge menn ordinert til katolske prester i København. Vi leste i avisene her i Oslo at fire unge norske prester var til stede ved denne ordinasjonen, og akkurat nå har jeg besøk at to amerikanske prester, som har kommet til Norden pga disse prestevielsene. Den ene amerikanske presten skal bl.a. være diakon i en tradisjonell høymesse (levittmesse ble det kalt i Norge) som den ene nyordinerte presten skal feire i København kommende søndag. Vi kan lese bl.a. dette om ordinasjonene:

Ikke én siddeplads var ledig i Jesu Hjerte Kirke i København, da biskop Czeslaw Kozon på Sct. Josefs festdag, lørdag den 19. marts, præsteviede Jan Hansen og Kasper Baadsgaard-Jensen. Familie og venner, repræsentanter fra menighederne i Vejle, Fredericia og Aarhus – hvor Kasper og Jan har været i praktik det sidste år – og katolikker fra hele Storkøbenhavn samt præster og diakoner fra ind- og udland udgjorde den festlige og flotte ramme om præstevielserne.

Efter i flere år at have talt om præstemangel i bispedømmet føjer Jan og Kasper sig nu til rækken af fem nye præster, som biskop Czeslaw har viet til præstegerningen i løbet af de seneste seks måneder, idet biskoppen 3. oktober sidste år viede Davide de Nigris, Mate Rada og Gilberto Vinciguerra til præster i Sct. Knud Lavard Kirke.

Biskop Czeslaw tog i sin prædiken udgangspunkt i at Jan og Kasper blev præsteviede på Sct. Josefs festdag – som ”I for resten af jeres liv kommer til at forbinde med denne vigtige begivenhed” – hvor man fejrer den hellige Josef som Kirkens værnehelgen.

De to amerikanske prestene som nå er her i Oslo fortsetter sine studier i Roma og bor på det store amerikanske seminaret der, kan fortelle at det hver lørdag feires tradisjonell høymesse der, og at opp mot 100 av de 225 seminaristene deltar i disse messene (ikke alle hver lørdag). Tydeligvis er interessen for den tradisjonelle messen forholdsvis stor enkelte steder, selv om man ikek merker så mye til det i Norge.

Og her er teksten og bildet som «avslører» de norske prestene som reiste til København til prestevielsen.

16mars_norske_prester_kobenhavn

mar 212016
 

Slik lyder bønner og antifoner i dagens messe, mandag i den stille uke (les alle tekstene her):

Inngangsvers
Herre, gå i rette med dem som går i rette med meg; strid mot dem som strider mot meg. Grip skjold og verge og kom meg til hjelp; si til min sjel: Jeg er din frelser.

Kollektbønn
Allmektige Gud, vi ber deg, at vi som er svake, må få ny kraft ved din enbårne Sønns lidelse, han som lever og råder…

Bønn over offergavene
Herre, ta nådig imot disse hellige mysterier, som du har gitt os for å ta bort den dom som hviler over oss. Vi ber deg, la dem bringe oss evig liv. Ved Kristus, vår Herre.

Pasjonsprefasjon II
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.
Nå nærmer dagen seg for hans frelsende lidelse og seierrike oppstandelse,
den som knuser den gamle fiendes hovmot, og minner oss om vår gjenløsnings mysterium
.
Ved ham priser englenes hærskare din majestet og gleder seg evig for ditt åsyn.
Vi ber deg, forén våre røster med dem, idet vi jublende istemmer:

Kommunionsvers
Skjul ikke ditt åsyn for meg på nødens dag. Bøy ditt øre til meg, skynd deg og svar meg når jeg roper.

Bønn etter kommunion
Herre, vi ber deg, se til ditt folk. Våk i din miskunn over de hjerter som dette sakrament hår helliget, og gi oss å verne om de midler du nådig har gitt oss til evig frelse. Ved Kristus, vår Herre.

mar 122016
 

Denne siste studieuka leser jeg også disse tre bøkene (som jeg alle i større eller mindre grad har lest tidligere), bøker som alle er kristiske til liturgirevisjonen etter konsilet.

lang_turning_to_the_lord Den første av disse bøkene er Turning Towards The Lord av Fr. Uwe Michael Lang, og Amazon skriver om den:

Turning towards the Lord presents an historical and theological argument for the traditional, common direction of liturgical prayer, known as “facing east”, and is meant as a contribution to the contemporary debate about the Catholic liturgy. Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from an historical, theological, and pastoral point of view. At a propitious moment, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. Historical research has made the controversy less partisan, and among the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come. … Without claiming to offer major new insights, Lang carefully presents the results of recent research and provides the material necessary for making an informed judgment. It is from such historical evidence that the author elicits the theological answers that he proposes.

gamber_reform_liturgy Den andre boka er The Reform of the Roman Liturgy: Its Problems and Background av Klaus Gamber. Om denne skriver Alcuin Reid på Amazon:

The news that this book has been brought back into print by Roman Catholic Books is very good news indeed, for it is a seminal work which has done much to expose the extent of discontinuity in the post-conciliar reform. It stands alongside Archbishop Bugnini’s own book, The Reform of the Liturgy, as essential reading – though Gamber is certainly the more accessible of the two.

Gamber’s book is in fact two books. The first examines the overall work of the changes made to the liturgy in the 1960’s. He sees the question of whether or not the changes were an organic development as crucial. His conclusions speak for themselves: «Obviously, the reformers wanted a completely new liturgy, a liturgy that differed from the traditional one in spirit as well as in form; and in no way a liturgy that represented what the Council Fathers had envisioned, i.e., a liturgy that would meet the pastoral needs of the faithful» (p. 100). Gamber is clear and unequivocal: a large mistake has been made with regard to the liturgy, unprecedented in the Church’s history.

However, it would be wrong to align Gamber with traditionalists who draw a line at 1962, 1955, or even earlier, beyond which all change is anathema. Gamber is a critical liturgical historian, as shown by his precise and detailed discussion of the question of which way the liturgy should be celebrated, which comprises the second book in this volume.

Gamber’s concerns are historical, doctrinal and pastoral. He readily accepts the appropriateness of vernacular readings, and even of the pruning of some of the later accretions to the Traditional Roman Rite (Psalm 42 from the prayers at the foot of the altar, the Offertory prayers, the last Gospel). These prudential decisions can be argued about, as they were at Trent. But he staunchly defends traditions integral to the Roman Rite throughout its history, e.g., facing eastwards and the Roman Canon, and deprecates «the cold breath of realism [that] now pervades our worship» (p.13).

Gamber speaks frankly of the destruction of the Roman Rite after the Council, the last example of which can be found in the Ordo Missae promulgated in 1965 as the reform called for by the Council. Significantly, Archbishop Bugnini dismissed this 1965 reform as insufficient because its alterations were merely «peripheral», insisting that «radical» changes were what was needed.

It is Gamber’s brave, loyal `critical traditionalism’ that gives such importance to his writing. His theses are well documented, and his research is impressive. One hopes more of his writings will be made available in translation.

crouan_liturgy_after_v2 Den tredje og siste av disse kritiske bøkene er The Liturgy After Vatican II: Collapsing or Resurgent? av Denis Crouan. Om denne kan vi lese:

Crouan, the author of several studies on liturgical questions including the book The Liturgy Betrayed presents another penetrating work on the state of the Eucharistic Liturgy, the problems and errors that still exist, and how to correct these abuses. The responses Crouan has received to all of his writing and speaking on this topic from Catholics of every stripe show the weariness and confusion of many of the faithful regarding the Sacred Liturgy.

Crouan says that the great majority of Catholics need and want, not celebrations that are “pastorally correct”, but a Eucharistic liturgy that offers all the guarantees of Catholicity and leads them to an authentic contemplation of the mysteries being celebrated. He expresses the urgency needed to examine what is going on in parish churches, and to clarify matters by acknowledging the liturgical errors in order to establish a greater fidelity to the real teaching of Vatican II and the Roman Missal.

mar 102016
 

k_pecklers_unread_vision Etter å ha lest mange bøker de siste fem månedene som presenterer Kirkens liturgi de siste mange hundre (og opp til to tusen) år, leser jeg nå den siste uka av studiepermisjonen litt nyere stoff. Bl.a. denne boka som jeg allerede har lest en gang før (for 7-8 år siden): The Unread Vision: The Liturgical Movement in the United States of America: 1926-1955 av Keith F. Pecklers, SJ.

Amazon skriver om den:

Biographies have been written of the liturgical pioneers in the United States, and scholars have studied particular aspects of the movement. This volume is the first to treat the movement synthetically. As a social history, the liturgical movement in the United States is examined not only from the perspective of the people who were behind it but also from its socio-cultural context. Grounded in the theology of the Mystical Body of Christ, the pioneers’ call for full and active liturgical participation necessarily included social responsibility. At the heart of the liturgical movement in the United States in the 1930s and 1940s was one fundamental principle: liturgy and social justice are inseparable. The author calls for a new liturgical movement and for the rediscovery of that inseparable relationship within the contemporary American church.

mar 082016
 

spinks_eucharist Do this in Remembrance of Me: The Eucharist from the Early Church to the Present Day av Bryan D. Spinks er den siste oversiktsboka over messens utvikling jeg har med meg, og jeg har lest den ferdig i dag. (De siste bøkene jeg har med meg på dette studieoppholdet handler mer om liturgisk utvikling de siste 100 år – og jeg kommer tilbake til dem.)

Jeg må si at jeg likte Spinks bok svært godt; den viser et helt oppdatert (den er fra 2013) bilde av liturgihistorien, og er skrevet på en saklig og ryddig måte. (Bl.a. slår den klart fast at den såkalte Apostoliske Tradisjon (Hippolytus) ikke kan brukes til å beskrive den liturgiske tradisjonen i Roma.) Den beskriver mange liturgiske tradisjoner (den egyptiske og den etiopiske kjente jeg f.eks. lite til fra før) og ser også på reformasjonens forandringer (her er jeg riktignok mye mer interessert i den lutherske enn den reformerte eller radikale reformasjonens liturgi). De mange fotnotene og den fyldige bibliografien gir også mye viktig informasjon.

Amazon skriver om boka:

Bryan Spinks’s book is an outstanding new manual on the historical development of the Eucharist. It is excellent not only because it connects liturgical texts and rituals with Eucharistic theologies, but also because of its wide range, varying from the New Testament data to current practice in East and West; from the early Anaphoras to present-day Dutch Table Prayers and internet liturgies; and from the ancient Ethio-Eritrean tradition to contemporaneous Pentecostalism. Bryan Spinks displays great scholarship, investigating the primary sources in many regions, languages, and eras. This will be a ‘classic’, a standard work on Eucharistic liturgies and theologies for many years to come.

mar 062016
 

gihr_eucharist Den nest siste store oversiktboka over messens liturgi jeg har sett på er The Holy Sacrifice of the Mass: Liturgically, Dogmatically and Ascetically Explained av Fr Nicholas Gihr. Den ble utgitt i 1902, men er ny utgitt i nylig, min utgave (fotostatkopi) er fra 2013.

En anmeldelse av denne bok hos Amazon er svært positiv:

The book explains ever aspect of the Mass in minute detail. It covers topics from the virtue of religion and the meaning and efficacy of sacrifice to the two kinds of merit in the Mass, intrinsic and extrinsic–intrinsic being infinite and dependent on Christ, extrinsic being finite and dependent on man–to the use and meaning of light at the Holy Sacrifice of the Mass, and the liturgical act of the fraction of the host and the mingling of the consecrated elements. It explains in detail every prayer and gesture of the of the ancient rite of Mass!

Dessverre fant jeg ikke selv boka særlig nyttig; jeg fant ikke noen virkelig drøfting av temaet (hva betyr det at messen er et offer?) i den, mer en oppregning av (litt slagordpregede) meninger. Det er nok også et problem at boka er over 100 år gammel.

Jeg har vært opptatt av hva det betyr at messen er et offer i flere år, og har forsøkt å finne bøker som tar opptemaet – men etter flere forsøk har jeg funnet lite nyttig. Unntaket er Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist, skrevet av professor Matthew Levering og utgitt i 2005. Denne boka leste jeg i desember i fjor og skrev om HER, HER og HER.

mar 052016
 

Med denne overskrifta sikter jeg spesielt til messens (Novus Ordo) andre eukaristiske bønn, den skulle visstnok bygge på en romersk eukaristisk bønn fra 200-tallet, funnet i skriftet Den apostoliske tradisjon, og være skrevet av en prest som heter Hippolytus. Men de siste 15-20 år har man forstått at dette faktisk ikke er tilfelle. Den kjente liturgen/ teologen John F. Baldovin, S.J. (som ikke er spesielt konservativ) skrev i 2003 om dette i tidsskriftet Theological Studies, Nr. 64 – og jeg leste artikkelen i går. Fr Baldovin skriver bl.a.:

When I was a student, the commonly accepted opinion on the Apostolic Tradition ran something like this: Here we have a church order that gives us data on important ecclesiastical practices from the early-third century. The writer was a presbyter/theologian, named Hippolytus, who opposed Bishop Callistus of Rome over the latter’s laxity in readmitting sinners to church fellowship. He thus became a schismatic anti-pope, but was reconciled before his death as a martyr. A conservative, he advocated ancient usages of the Church. A crusty old parish priest unwilling to abide by his bishop’s liturgical innovations, he set down in a single document these rather antiquarian rules for liturgy and church conduct.

Nothing about this synthesis is correct. The title of the document in question is not the Apostolic Tradition. It cannot be attributed to Hippolytus, an author whose corpus of biblical commentaries and anti-heretical treatises is somewhat well known. As a matter of fact it is even doubtful whether the corpus of that writer can actually be attributed to a single writer. Finally, the document does not give us certain information about the liturgical practice of the early-third-century Roman Church.

Why then is it important to revisit the document? The importance of the so-called Apostolic Tradition consists mainly in its use by modern students in constructing the early history of the liturgy, and its use as the foundation of contemporary liturgical practice. Three examples will suffice: (1) The Second Eucharistic Prayer of the post-Vatican II Roman Rite (not to mention similar prayers used by a number of Anglican and Protestant churches) finds its inspiration in the anaphora given in chapter four of the Apostolic Tradition. (2) The ordination prayers of the Roman Rite have been influenced by the document. And (3), as a colleague once put it, the Roman Catholic adult catechumenate would never have taken its present shape without the framework provided by Hippolytus.

How, then, did we arrive at this false synthesis known as the Apostolic Tradition of Hippolytus of Rome and what can we say today about the putative author and provenance of the document? …

Dette er en lærd artikkel på 23 sider, med svært mange fotnoter, så jeg må hoppe over det meste og bare ta med meg Fr Baldovins avslutning:

(1) The first conclusion is obvious, namely that, in its present state, the document commonly but probably mistakenly referred to as the Apostolic Tradition does not represent the state of affairs in the Church at Rome in the early-third century. While Rome cannot be completely ruled out as one of the places that the document originated, it seems far more likely that it was “born” in the East, perhaps even Alexandria …

(2) One can speak only cautiously of authorship of a document that consists of church regulations. It is a piece of “living literature.” At the most, one can say that there are some phrases that point to the compilers’ familiarity with the work attributed to the Hippolytus of the Contra Noetum and that some elements in the document have a second-century origin.

(3) The current state of research favors a picture of church order and ministerial structure in transition, if not necessarily at Rome, then perhaps in various churches of the third century.

(4) There is a very real possibility that the Apostolic Tradition describes liturgies that never existed. A fortiori, great caution must be employed in appealing to this document to justify contemporary rites. …

(5) Many doubts have been expressed here, and many questions left open. Even if the liturgies described in the so-called Apostolic Tradition never existed in practice, they have had a major impact on the subsequent history of liturgical practice especially and perhaps even ironically in the West. The document addressed in this study has shaped the contemporary liturgies of initiation, ordination, and Eucharist. Of this there can be no doubt at all.

Les hele artikkelen her.

Jeg leste også en artikkel Paul F. Bradshaw skriver om samme emne: Liturgy in the Absence of Hippolytus

mar 032016
 

klauser_western_liturgy Jeg leser i dag ferdig Theodor Klauser: A Short History of the Western Liturgy. Det er ei nokså kort bok (litt over 200 s) og en del av stoffet er godt kjent for meg, men han skriver bl.a. en del interessante ting om hvordan Tridentinerkonsilets liturgireformer ble gjennomført. På Amazon kan vi bl.a. lese dette om boka:

Dr. Klauser presents a classical interpretation of the changes and developments in the liturgy from the time of Christ to Vatican Council II. The work is divided into four periods which have become standard designations: from the Ascension of Jesus to Gregory the Great, «creative beginnings,» (30-590); from Gregory the Great to Gregory VII, «expansion under Franco-German preeminence,» (590-1073); from Gregory VII to the Council of Trent, «luxuriant growth,» (1073-1545); and from Trent to Vatican II, «unification and regulation,» (1545-1963). Each period is introduced with a concise summary followed by Dr. Klauser’s discussion.

Her kan man lese et svært grundig referat av boka.

Boka kom ut i 1965, og er langt på vei preget av de overoptimistiske forsøkene på å reformere liturgien. Klauser mener bl.a. at den gamle messen som den nye eukaristiske bønn II bygger, på virkelig går tilbake til Roma og til Hippolytus. Jeg er derimot blitt overbevist om at det ikke er tilfelle, slik Wikipedia kortfattet uttrykker det:

… In recent scholarship, it has been suggested that the attribution to Hippolytus (is incorrect) and suggests that the Apostolic Tradition is a composite work modified over the centuries. According to this view, the anaphora probably attained its final form around the mid of the 4th century AD and it shall not to be related to Rome but to West Syria or even to Egypt. Some scholars also suggest that the Apostolic Tradition portrays a liturgy that was never celebrated. …

Dette blir grundigere diskutert av Paul Bradshaw og av John Baldovin, S.J.

feb 292016
 

shape_of_liturgy Jeg har nå lest ferdig den ganske berømte The Shape of the Liturgy, av Dom Gregory Dix, og er faktisk ikke så veldig fornøyd med boka.

Jeg syntes faktisk han var ganske preget av det man kaller arkeologisme, som pave Pius XII fordømte på 50-tallet, men som en del liturger likevel var og er påvirket av. F.eks. tenker Dix seg at på 100- og 200-tallet – da han mener at ordets gudstjeneste (synaxi) og eukaristien ble feiret separat – kunne søndagens eukaristi tidlig om morgenen var kanskje ikke mer enn 20 minutter, og være et nokså typisk måltidsfellesskap (selv om offertanken også var med). Preken (og bibellesninger) skulle altså holdes på et annet tidspunkt, men det har jeg nok litt vanskelig for å se for meg. Dix mener også at alterets posisjon fram til ca 700 var at biskopen/presten var vendt mot folket (men han skriver litt om dette emnet).

I det hele tatt er Dix nesten bare opptatt av det som skjedde fra til år 600 – selv om han skriver litt om forandringene rundt år 800 (med Karl den store) og enda mindre om utviklingen senere i middelalderen – og det han skriver om de første århundrene i øst og vest virker ganske spekulativt.

En ganske grundig anmeldelse av boka skriver bl.a.:

… Later scholarship has considered Dix to be near the mark but not always on it. For example, Dix argued that the Eucharistic Prayer grew out of a solemn three-part Jewish prayer, the Birkat ha-Mazon, or blessing after a meal, and, in particular, out of its second paragraph of “thanksgivings.” More recent liturgical scholarship has sought its origin in all three paragraphs of this ancient prayer, which, however, did not harden into prescribed forms among the Jews until the end of the first Christian millennium. This makes it difficult to reconstruct more than an outline of the original prayer. At best, it can be summarized as blessing-thanksgiving-supplication, and modern scholarship has criticized Dix for assuming, in a Jewish prayer context, the equivalence of blessing (Hebrew, berakah) and thanksgiving (Hebrew, yadah).

Dix also assumed, following late nineteenth- and early twentieth-century German scholarship, that in the early Church the celebrant of the Eucharistic liturgy faced the congregation over the altar. The popularity of his book did a great deal to foster that practice among Anglicans and certain “catholicizing” clergy and congregations among Protestants such as Lutherans and Methodists.

It may have had a similar effect on Roman Catholics in laying the groundwork for the “reversal of the altars” that swept like a tidal wave over the Roman Rite of the Catholic Church from 1965 onwards. But this was more likely due to the influence of German and French liturgical institutes (most of whose “experts” were “popularizers” of liturgical scholarship rather than scholars themselves). Also, the view that “facing the people” was the “primitive practice” had been enshrined in the English-speaking world in The Catholic Encyclopedia of 1913, and had come to be regarded as historical fact.

However, this view is now acknowledged to be mistaken by most contemporary liturgical scholars: The universal early Christian practice of facing east for prayer applied also, and especially, during the celebration of the Eucharist. ….

…. Some have marveled at how much he was able to do by way of digestion, assimilation, and “regurgitation” under highly adverse conditions, even if at some haste. So his scholarship has been characterized as brilliant but at the same time “erratic” or even “slipshod.”

Les hele denne anmeldelsen her.

feb 242016
 

shape_of_liturgy Jeg er nå i gang men en kjent «murstein» (750 sider), nemlig The Shape of the Liturgy, av Dom Gregory Dix – utgitt i 1945, men i ny utgave (med ny innledning) fra 2005. Amazon skriver om boka:

Dom Gregory Dix’s classic account of the development of the Eucharist rite continues to be the definitive and authoritative work on the subject. He presents his massive scholarship in lively and non technical language for all who wish to understand their worship in terms of the framework from which it has evolved. He demonstrates the creative force of Christianity over the centuries through liturgy and the societies it has moulded. His great work has for nearly fifty years regularly been quoted for its devotional as well as its historical value, and has regularly attracted new readers. In this book for the first time, critical studies in the learned periodicals of many countries have been carefully sifted and the results arranged to give a clear picture of the development of the Eucharistic rite.

Her er innholdsfortegelsen:

Introduction. The Purpose of this Essay
I. The Liturgy and the Eucharistic Action
II. The Performance of the Liturgy
III. the Classical Shape of the Liturgy – I
IV. Eucharist and Lord’s Supper
V. The Classical Shape of the Liturgy – II
VI. The Pre-Nicene Background of the Liturgy
VII. The Eucharistic Prayer
VIII. Behind the Local Traditions
IX. The Meaning of the Eucharist
X. The Theology of Consecration
XI. The Sanctification of Time
XII. The Development of Ceremonial
XIII. The Completion of the Shape of the Liturgy
XIV. Variable Prayers at the Eucharist
XV. The Mediaeval Development
XVI. The Reformation and the Anglican Liturgy
XVII. ‘Throughout All Ages, World Without End’
Index