Liturgi » EN KATOLSK WEBLOG
aug 252014
 

Prestene har til en viss grad lov å bruke morsmålet, for slik er bestemmelsen fra Vatikankonsilet om tidebønnene (les større del av teksten her):

101. § 1. I tidebønnene skal det latinske språk beholdes, i samsvar med den latinske ritus’ eldgamle tradisjon. Den kirkelige myndighet får allikevel fullmakt til i enkelte tilfelle å innrømme bruken av oversettelser til morsmålet, foretatt i overensstemmelse med art. 36, nemlig overfor geistlige for hvem det latinske språk er en alvorlig hindring for en korrekt resitasjon av offisiet.

§ 2. Når det gjelder nonner, og medlemmer av alle arter av ordenssamfunn, både menn som ikke er geistlige, og kvinner, kan den kompetente overordnede tillate bruk av morsmålet ved resitasjonen av tidebønnene, også i koret, forutsatt at man benytter en godkjent oversettelse.

§ 3. Geistlige som er forpliktet til offisiet, og som resiterer det på morsmålet sammen med en gruppe av troende eller med slike som omtales under § 2, oppfyller dermed sin forpliktelse, dersom oversettelsens tekst er godkjent.

Prester som ikke har fått god nok utdannelse skal få lov å lese tidebønnene på morsmålet, og av lekfolket kreves det ikke så mye latin. (Alle forstår vel at jeg skriver om dette litt morsomt/ ironisk, for i praksis er jo latinen forsvunnet nesten helt ut av Den katolske Kirke.) Det var en artikkel av Fr. Hunwicke som har fått meg til å skrive om dette. Der skriver han bl.a. om latinens betydning:

In Veterum sapientia, which S John XXIII signed on the High Altar of S Peter’s in the presence of the body of Cardinals, that great Saint had insisted that the Latin language must remain central to the culture of Western Christianity. That Letter is not primarily about the language of worship; it desires Latin to remain a living vernacular for the clergy and not least for their formation; and it is explicitly based upon the belief that, by being latinate, a clerisy will have access to a continuity of culture. …. oth in secular culture and within the Church, there is a risk that the educated class will be cut off and imprisoned in the narrow confines of a particular culture – victims of its particular Zeitgeist. A literate clerisy is one that reads what other ages wrote, which means that it will at least be able to read Latin; and the sign of such a clerisy, in practical terms, will be that it can with ease read its Divine Office in Latin.

It is in this context that we must see the requirement of Vatican II (SC 101) – SOM JEG ÅPNET INNLEGGET MED.

aug 142014
 

Søndag 24. august kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 11. søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Hovedpunktet i evangeliet er dette:

Jesus tok den døvstumme til side bort fra folket, stakk sine fingrer i hans ører, spyttet og rørte ved hans tunge og så opp mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effetha,» det er: Lukk deg opp. Og straks åpnet ørene hans seg, og tungebåndet løsnet, og han talte rent.

Hele evangeliet lyder slik på latin:

Markus 7,31-37
In illo témpore: Exiens Jesus de finíbus Tyri, venit per Sidónem ad mare Galilææ inter médios fines Decapóleos. Et addúcant ei surdum et mutum, et deprecántur eum, ut impónat illi manum. Et apprehéndens eum de turba seórsum, misit dígitos suos in aurículas ejus: et éxspuens, tétigit linguam ejus: et suspíciens in cælum, ingémuit, et ait illi: Ephpheta, quod est, adaperire. Et statim apértæ sunt aures ejus, et solútum est vínculum linguæ ejus, et loquebátur recte. Et præcépít illis, ne cui dícerent. Quanto autem eis præcipiébat, tanto magís plus prædicábant: et eo ámplius admirabántur, dicéntes: Bene ómnia fecit: et surdos fecit audíre, et mutos loqui.

LES MER OM DISSE MESSENE HER.

jun 222014
 

Filmen over viser Corpus Christi-prosesjonen i Roma i år, torsdag kveld. Den foregikk på tradisjonell måte – mellom Laterankirken og St Maria Maggiore – men i år valgte pave Frans å ikke delta i selve prosesjonen, bare ved starten og avslutningen.

I Norge har det i år vært flere og større sakramentsprosesjonen i dag enn på mange år, men jeg må innrømme at jeg har visse reservasjoner til en praksis som (noen steder) medfører at flere søndagsmesser avlyses – for at man skal kunne samle flest mulig i prosesjonen. De tradisjonelle prosesjonene foregår jo torsdag kveld, og selve prosesjonen er hovedsaken, bl.a. fordi slike prosesjoner samler langt flere mennesker enn noen kirke kan romme – jfr filmen over.

jun 172014
 

I sin innledning til Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk (i festskrift til Jan Schumacher) skriver Sigurd Hareide om et alternativ til den negative forståelsen av den tradisjonelle katolske messen, som ofte uttrykkes av lutherske og katolske (!) teologer:

Det finnes imidlertid en annen tradisjon i moderne kirke- og ritualhistorisk forskning der en forsøker å legge de normative føringene til side, for om mulig å forstå messen slik den fremstod for middelaldermennesket.

I stedet for å forfølge messens utvikling gjennom historien, fra Jesu siste måltid til Martin Luther eller Det annet vatikankonsil (1963-65), på leting etter en gullalder som kan brukes som målestokk i dagens messerevisjoner, tar den nye forskningstradisjonen utgangspunkt i messen som en gitt, sosial realitet i middelaldersamfunnet. Hvordan forstod folket messen? Hvilke strategier fantes for å gjøre den meningsfull, fra folkets side og fra geistlighetens side? Forhåpentlig vil denne nye forskningstradisjonen også i Norge etter hvert føre til et paradigmeskifte i synet på middelaldermessen og den religiøse kultur messen var midtpunktet i. Allerede i 1985 oppsummerte middelalderhistorikeren John Bossy det nye forskningsparadigmet i følgende spissformulering om messen:

Tross [de moderne katolske] liturgikernes og [de lutherske] reformatorenes klager var det ingen selvmotsigelse at messen skulle bæres frem av presten alene, i et rituelt språk, stort sett i stillhet og delvis ute av syne, og likevel uttrykke eller skape følelsen av kollektiv identitet. [...] Det gjennomsnittlige menighetslem [...] visste det han trengte å vite. Han visste at presten gjorde ofring og soning for levende og døde; han visste at han [presten] ville gjøre Gud virkelig nærværende i hostien [oblaten] før han fortærte den. Hvis ikke han var en vranglærer eller en vantroende, visste han at denne ekstraordinære hendelsen var uttrykk for det beste som kunne ha skjedd i universet, en forløsning fra ondskapens makter, en forsoning mellom Gud og mennesket som kunne føre til allslags gode konsekvenser, i denne verden og i den neste.

Messen var med andre ord meningsfull likevel. Men hvordan kunne den være meningsfull? På hvilke måter? ….

jun 172014
 

Jeg deltok i går på et hyggelig arrangement på MF:

Avskjedsforelesning og festskriftoverrekkelse med bokpresentasjon.

kl. 11.00-12.25:
- Velkommen v/ rektor
- Avskjedsforelesning v/ Jan H. Schumacher: Lectio divina – å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis
- Overrekkelse av festskriftet v/ Kristin Norseth: Messuskýringar. Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk

kl. 12.35-13.15:
- Messuskýringar: å lese Bibelen i messe og manuskript
Om bokprosjektet og kildene v/ Elise Kleivane og Sigurd Hareide

Og festskriftet (som jeg hadde bestilt og satt med opp på gratulasjonslisten) viste seg å være enda mer interesssant enn vanlig; det var «Middelalderens norrøne messeforklaringer oversatt til moderne norsk» – midt blinken for meg. Sigurd Hareide skriver i innledningen til dette arbeidet:

Den kristne kulten, gudstjenestefeiringen, stod i sentrum av middelalderens kultur, med messen som det selvsagte midtpunkt — i helg og i høytid, i hverdag og i fest og i livets mange overganger og hendelser. Men messen og de andre ritualene’ ble feiret på latin, et språk som var fremmed for folk flest. Hvordan kunne de da delta i ritualene? Snart fem hundre år etter at den lutherske reformasjonen ble innført i Norge på danskekongens befaling, er fortsatt reformatorenes negative fremstilling av middelalderens gudstjenesteliv levende tilstede i alt fra kirkebrosjyrer og skolebøker til kompetente historikeres bidrag om emnet. Sammenfattet lyder den omtrent slik: Messen var uforståelig med sitt fremmede språk, men så kom reformasjonen med messe på folkespråket og salmesang der folket endelig kunne delta aktivt. Denne kritikken av middelalderens messe spesielt og gudstjenesteliv generelt, har de siste åtti årene fått støtte fra uventet hold. Fra mellomkrigstiden av ble det vanlig blant mange katolske liturgihistorikere ikke bare å støtte reformatorenes kritikk, men også å forsterke den. De katolske liturgihistorikerne vurderte imidlertid også 1500-tallets protestantiske liturgireformer som uttrykk for middelalderens forfall, snarere enn som løsningen på problemet. Selv søkte disse forskerne en fornyelse av den katolske messen ut fra idealer som hadde oldkirkens antatte messefeiring som målestokk.’ Sett på bakgrunn av denne doble kritikk er det ikke rart om middelaldermessen synes uten mening for en moderne betrakter. …

apr 252014
 

Vatikanet har nå offentliggjort programmet (en bok på 140 sider) som skal brukes under helligkåringsmessen for pave Johannes XXIII og pave Johannes Paul II kommende søndag. Last det ned her.

Vi legger merke til at hele messen er på latin, også erklæringen om at disse to pavene erklæres som hellige:

14april_helligkaring

PrayTell-bloggen skriver om dette, og nevner bl.a.:

Francis will co-celebrate this Sunday’s Mass for the canonizations of John XXIII and John Paul II, with about 150 cardinals, a thousand bishops and six thousand priests, the director of the Holy See Press Office, Fr. Federico Lombardi said at a press conference.

Cardinals and bishops will be standing on the left hand side of the courtyard in front of the Basilica and so will the six thousand priests who will be attending, except they will be standing lower down. Meanwhile, official delegations will stand to the right of the courtyard.

Six hundred priests and two hundred deacons who will be leaving from the church of Santa Maria in Traspontina on Via della Conciliazione will be administering communion in St. Peter’s Square.

De skriver også at mange startsledere o.a. kommer til å delta, selv om ingen offisiell invitasjon ble sendt ut. Pave Benedikt kommer kanskje også til å delta, om han kjnner seg sterk nok.

apr 192014
 

Påskelørdag leser vi til Matutin fra en gammel homilie til den store og hellige Sabbat.

Herrens nedferd til dødsriket

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: «Jeg hører fottrinn av en som kommer!» Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: «Min Herre er med oss alle!» Da grep Herren Adams hånd og sa: «Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.

For din skyld er jeg, din Gud, blitt din sønn. For din skyld har jeg, din Herre, tatt en slaves skikkelse. For din skyld er jeg, som bor i himmelen, steget ned til jorden og under jorden. For din skyld er jeg blitt et vergeløst menneske, en død blant de døde. For deg, som gikk i Edens have, ble jeg utlevert til mine fiender i en have, og i en have ble jeg korsfestet.

Se på mitt ansikt hvor de har spyttet på meg for din skyld, så jeg kunne gjeninnsette deg i paradiset. Se på mine kinn merkene etter slagene; ved dem har jeg gitt deg, som er mitt bilde, din skjønnhet tilbake. Se på min rygg sårene etter hudstrykningen, ved dem har jeg tatt bort den syndebyrde som lå på dine skuldre. Se mine hender som ble naglet til treet for din skyld, du som en gang gjorde urett og rakte hånden ut mot treet. Jeg sovnet inn på korset, og spydet gjennomboret min side for din skyld, du, menneske, som sovnet inn i paradiset og som i din søvn var opphavet til Eva. Såret i min side helbredet deg fra såret i din side. Og nå vekker min søvn deg fra dødsrikets søvn.

Reis deg, la oss gå herfra – fra døden til livet, fra det dødelige til det udødelige, fra mørket til det evige lys! Reis dere alle! La oss gå herfra – fra smerten til gleden, fra fengslet til det himmelske Jerusalem, fra lenkene til friheten, fra fangenskapet til paradisets gleder, fra jorden til himmelen. Min himmelske Far venter på det fortapte får; en trone er gjort rede, bærerne står og venter, bryllupssalen er gjort i stand, de evige boliger er pyntet, skattkammeret er åpent, Guds rike venter på dere!»

apr 182014
 

Langfredag leser vi til Matutin fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos, patriark av Konstantinopel.

Kraften i Kristi blod

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

«Slakt et årsgammelt lam», sier Moses, «og smør blodet på dørene». Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod kunne befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. For da Jesus allerede var død, heter det, gikk en soldat bort til ham, stakk et spyd i siden på ham og derfra fløt det ut vann og blod . Det ene er et symbol på dåpen, det andre på mysteriet. Det står ikke: «fløt det ut blod og vann», men først flyter det ut vann og deretter blod, for først blir vi vasket rene i dåpen og deretter innviet i mysteriet. Soldaten åpnet siden og brøt hull i veggen til det hellige tempel; jeg fant den dyrebare skatt og lykkønsker meg over å besitte så praktfulle rikdommer. Slik er det også med påskelammet: jødene slaktet det, og jeg får nyte godt av offerets frukter.

«Fra siden fløt det ut blod og vann.» Jeg vil ikke, kjære tilhører, at du tar altfor lett på hemmelighetene i så stort et mysterium. Det gjenstår nemlig for meg å forklare hemmelige og mystiske ting. Jeg sa at vannet og blodet symboliserer dåpen og mysteriene. Av disse er Kirken oppstått, ved gjenfødelsens bad og nyskapelsen i den Hellige Ånd, altså av dåpen, og ved mysteriene, og vi skjønner at de begge går ut fra Herrens side. Kristus bygger altså Kirken ut fra sin side, slik Adams hustru, Eva, gikk ut fra hans side.

Dette er det også Paulus vitner om når han sier: «Vi er av hans kjød og av hans ben», og med det mener han han; side. Slik Gud lot kvinnen fødes av Adams side, slik gav Kristus oss vann og blod fra sin egen side, og av dem bygges Kirken til stadighet opp. Og slik Gud åpnet Adams side mens han hvilte i dyp søvn, slik gir han oss nå, etter at døden var inntrådt, vann og blod.

Dere skjønner nå hvordan Kristus forener seg med sin brud, dere forstår hvilken mat han gir oss til næring. Det er han selv som er vår mat og vår næring. For slik en kvinne skynder seg å amme sitt nyfødte barn med sin rike melk, slik nærer Kristus til hver en tid dem han selv har født på ny, med sitt blod.

apr 172014
 

Skjærtorsdag leser vi til Matutin fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.

Lammet som ble slaktet har ført oss fra døden til livet

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen And og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, slik Moses gjorde med Egyptens land. Han er den som rev oss løs og førte oss fra trelldom til frihet, fra mørke til lys, fra død til liv, fra tyranni til et evig rike og gjorde oss til et nytt presteskap og til et utvalgt og evig folk. Han er den som er vår frelses påskelam, han er den som utholdt mangt i mange. Det var han som i Abel ble drept, i Isak ble bundet, i Jakob bodde i utlendighet, i Josef ble bortført, i Moses satt ut, i lammet slaktet, i David forfulgt, i profetene hånet. Han er den som i Jomfruen ble kjød, som ble hengt opp på treet, som ble begravet i jorden, reist opp fra de døde, tatt opp til himmelens høyeste.

Han er lammet som tier. Han er lammet som ble slaktet. Han er den som er født av Maria, det vakre hunlam. Han er den som blir plukket ut av flokken og slept til slaktebenken, som blir ofret om aftenen, gravlagt om natten, som ikke ble sønderbrutt på treet og ikke oppløst i jorden, stod opp fra de døde og reiste mennesket opp fra graven i jordens dyp.

apr 162014
 

Onsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra kommentaren til Johannesevangeliet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

Kjærlighetens fylde

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: «Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre». For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss.

For vi leser jo i Salomos Ordspråk: «Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld». Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For så sier apostelen Peter: «Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor». Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld.

Det var dette de salige martyrer gjorde med brennende kjærlighet. Dersom det skal ha en mening når vi feirer minnet om dem, og dersom vi går til Herrens bord i det måltid hvor også de spiste seg mette, skylder også vi å gjøre gjengjeld på samme måte som de. For vi minnes dem jo ikke ved Herrens bord på samme måte som vi minnes de andre som hviler i fred, det vil si ved å be for dem, men snarere slik at de ber for oss, om at vi må følge i deres fotspor. For martyrene har vist den kjærlighet Herren sa var den største.

Det er ikke dermed sagt at vi kan være Herren Kristi likemenn, selv om vi lider bloddøden for ham. Han har makt til å gi sitt liv, og makt til å ta det igjen; vi derimot kan ikke leve så lenge vi vil, og dør gjør vi, selv om vi ikke vil det. Ved å dø tok han straks i sin egen person døden av dage, mens vi i hans død blir satt fri fra døden. Hans kjød var uforgjengelig, vårt kjød skal ved verdens ende iføres hans uforgjengelighet etter at det først er gått til grunne. Han hadde intet behov for å frelse oss, mens vi, aten ham, intet makter. Han er vinstokken for oss som er grenene, og utenfor ham kan vi umulig leve. Endelig, selv om bror dør for bror, flyter ingen martyrs blod til forlatelse farbrødrenes synder, og det var dette han gjorde for oss. Han har ikke pålagt oss å etterligne ham i dette, men å takke ham for det. Når altså martyrene lot sitt blod flyte for sine brødre, gjorde de gjengjeld for det de hadde tatt imot ved Herrens bord. La oss derfor elske hverandre slik Kristus elsket oss og gav seg selv for oss.

apr 152014
 

Tirsdag i den stille uke leser vi til Matutin fra den hellige Basilios’ bok «Om den Hellige Ånd».

Én død for verdens frelse og én oppstandelse fra de døde

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: «Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde»1. Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. Dette er umulig dersom vi ikke fødes på nytt, slik Herren selv sier. Gjenfødelse, slik ordet antyder, er begynnelsen på et nytt liv. Men for å begynne det annet liv, er det nødvendig å avslutte det første. På samme måte som under et løp på idrettsbanen, hvor løperne legger inn et opphold og en pause når de snur, slik synes det nødvendig at døden inntrer ved overgangen fra et liv til et annet. Den danner bindeleddet mellom dem, nemlig ved å gjøre slutt på det som var, og være begynnelsen på det som følger etter.

Men hvordan skal vi gjennomføre nedstigningen til underverdenen? Ved å etterligne Kristi gravleggelse gjennom dåpen, for legemet til dem som blir døpt, blir liksom gravlagt i vannet. Dåpen antyder symbolsk avleggelsen av kjødets gjerninger, ifølge det apostelen sier: «Dere er blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med menneskehender ved å avlegge kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med ham i dåpen». Dåpen er så å si en renselse av sjelen for de uhumskheter den har pådratt seg ved å tenke kjødelig, slik det står skrevet: «Du skal vaske meg, og jeg vil bli hvitere enn sne». Derfor renser vi oss ikke for hver enkelt urenhet, slik jødene gjør, men vi kjenner en eneste, frelsebringende dåp, fordi det fant sted en død for verdens frelse og der er en oppstandelse fra de døde, og dåpen er bilde på dem begge.

apr 142014
 

Mandag i den stille uke leser vi til Matutin fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

La oss rose oss av Herrens kors

Våt Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers bender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Krisrus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var Gud, og Ordet var kjød». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den dødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til idelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvertimot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors».

apr 132014
 

Palmesøndag leser vi til Matutin fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta, erkebiskop av Gortyna.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge

Kom, følg meg, la oss gå opp på Oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, «opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan». Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, «han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i mote, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjel og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse. Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med «førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for «er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær. Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofe. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

apr 122014
 

Lørdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en påskehomilie av den hellige Gregor, biskop av Nazianz:

Nå skal vi feire påske

Nå skal vi feire påske, fremdeles på billedlig vis, om enn med større klarhet enn i den gamle pakts tid. Fot den påske loven foreskrev, våger jeg å kalle et dunkelt avbilde av bildet. Om en liten stund vil påsken vise seg mer fullkomment og klart, når Ordet drikker den nye vin med oss i Faderens rike, alt mens han forklarer og underviser oss i det som han hittil bare har vist oss stykkevis. For den påske vi nå kjenner, er alltid ny. Hva denne drikk og dette velvære består i, er det vår oppgave å forstå og hans å undervise oss i og gi oss, sine disipler, del i sin kunnskap. For læren er næring, også for den som formidler den. Kom så, la også oss feire påske etter loven, men på evangelisk vis, ikke etter bokstaven; fullkomment, ikke ufullstendig; evigvarende, ikke flyktig. La oss gjøre Jerusalem til vårt hode, ikke det som er her nede, men den hovedstad vi har i himmelen, ikke den by som trampes ned av soldater, men den som forherliges av engler. La oss ofre, ikke unge kalver eller lam med horn og klover, døde og følelsesløse som de er. Nei, la oss bære frem for Gud et lovoffer på alteret i himmelen, sammen med det himmelske kor.

La oss gå inn bak det første forhenget, la oss gå frem til det andre, la oss kikke inn i det aller helligste. Ja, mer enn som så: la oss ofre oss selv til Gud, eller bedre, la oss hver dag ofre til ham alt som vederfares oss. La oss tåle alt for Ordets skyld, la oss etterligne hans lidelse med våre lidelser, la oss ære hans blod med vårt, la oss skynde oss opp på korset. Søte er naglene, om de enn er meget skarpe.

Om du er en Simon fra Kyrene, ta korset opp og følg ham. Korsfestes du sammen med ham, gjør som røveren, den kloke mann, og sann at han er Gud. Han ble regnet blant overtredere på grunn av deg og din synd, bli da du rettferdig på grunn av ham. Tilbe ham som ble hengt på korset for din skyld, også når du selv korsfestes, og få vinning av det onde som skjer deg. Kjøp frelsen ved å dø. Gå med Jesus inn i paradiset og oppdag hvilke goder du var utelukket fra. Ta i øyesyn all skjønnheten der inne; den som klager, skal du kaste utenfor så han kan dø med sin gudsbespottelse.

Om du er en Josef fra Arimatea, be om å få liket fra ham som hadde korsfestet ham, og måtte så verdens renselse bli din. Er du Nikodemus, denne nattlige gudfryktige, salv ham og legg ham i graven. Og er du Maria, eller den andre Maria, Salome eller Johanna, gråt ved morgengry. Vær den første til å se at stenen er tatt bort, møt englene og Jesus selv.

apr 112014
 

Fredag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Fulgentius av Ruspes brev til Peter om troen:

Han ofret seg selv for oss

Med de dyreofringer som den hellige Treenighet selv, den gamle og den nye pakts ene Gud, foreskrev våre fedre å frembære, var antydet den frivillige offergave som Guds Sønn alene så miskunnelig ville frembære for oss ved å ofre seg selv i sitt kjød.

Han selv, etter det apostelen lærer, «gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud». Han er sann Gud og sann yppersteprest, ban som for vår skyld en gang for alle trådte inn i helligdommen, ikke med blod av okser og bukker, men med sitt eget blod. Det var dette den gamle pakts yppersteprest var et bilde på, han som hvert år trådte inn i det allerhelligste med blod. Han er den som i sin egen person, og den alene, utgjorde alt det han visste var nødvendig for å. oppnå vår forløsning. Han er nemlig både prest og offer, både Gud og tempel. Han er presten som oppnår forsoning for oss; han er det offer vi forsones ved, han er det tempel hvor vi forsones; han er den Gud vi forsones med. Han alene er prest, offergave og tempel, for som Gud er ban alt dette i en tjeners skikkelse. Men han alene er ikke Gud, for i Guds skikkelse er han Gud sammen med Faderen og den Hellige Ånd.

Du må derfor stå fast i din tro og aldri trekke i tvil at han, Gud og enbårens Ord, da han var blitt kjød, bar seg selv frem for oss som en offergave og et velluktende offer for Gud. Patriarkene og profetene og prestene på den gamle pakts tid bar frem dyreofringer til ham, sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Nå, det vil si i den nye pakts tid, bærer den hellige katolske Kirke over hele jorden, i tro og kjærlighet, uavlatelig frem brødets og vinens offer til ham og Faderen og den Hellige Ånd som er den samme guddom som ham.

De kjødelige ofringer var tegn på Kristi kjød som han, som var uten synd, skulle frembære for våre synders skyld, og det blod han ville utgyde for syndenes forlatelse. Men den nye pakts offer er takksigelse for og minne om Kristi kjød som han ofret for oss, og om blodet som Gud lot flyte på samme vis. Om dette sier den salige Paulus i Apostlenes gjerninger: «Ta vare på dere selv og på hele den hjord hvor den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn; vær hyrder for den Guds kirke som han ervervet seg med sitt eget blod».

Den gamle pakts ofre var tegn og forvarsel om det vi skulle måtte gi; i den nye pakts offer fremtrer med all mulig tydelighet det som allerede er blitt oss gitt. De første offer bar bud om at Guds Sønn skulle tas av dage for syndere; det nye offer forkynner at han er blitt tatt av dage for syndere, slik apostlene vitner om: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige», og: «Da vi ennå var fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død».

apr 102014
 

Torsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra det annet Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon om kirken, «Lumen Gentium». Nr. 9:

Kirken er et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse

«Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og med Judas ætt… jeg vil gi min lov inne i dem og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk… For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren». Denne nye pakt var det Kristus innstiftet, nemlig den nye pakt i hans blod. Han kalte til seg et folk fra jøder og fra hedninger, hvis enhet ikke bestod i kraft av kjødelig avstamning, men i Ånden, og som skulle være Guds nye folk.

De som tror på Kristus og er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved den levende Guds ord, ikke av kjød, men av vann og Hellig Ånd, utgjør endelig «en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har gjort til sitt… som før ikke var noe folk, men som nå er Guds folk». Dette messianske folk har Kristus til hode, «han som ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist til vår rettferdiggjørelse». Nå har han fått det navn som står over alle andre navn, og hersker i himlene i herlighet. Dette messianske folk har fått den verdighet og frihet som tilkommer Guds barn, i hvis hjerter den Hellige Ånd bor som i et tempel. Dets lov er det nye bud om å elske slik Kristus elsket oss. Dets mål er det Guds rike som Gud selv har påbegynt her på jorden, og som skal utbres videre inntil det blir fullendt av ham selv ved tidenes ende, når Kristus, vårt liv, kommer til syne, «og selve skapningen skal settes fri fra forgjengelighetens slaveri og få del i den frihet som Guds barn i sin herlighet eier». Dette messianske folk er derfor, selv om det faktisk ikke innbefatter alle mennesker, og ikke sjelden fremtrer som den lille flokk, allikevel den tryggeste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten. Dette folk er opprettet av Kristus som et livets, kjærlighetens og sannhetens fellesskap og brukes av ham som redskap til alles forløsning, og sendes ut i all verden som verdens lys og jordens salt.

Slik Israel etter kjødet ble kalt Guds Kirke da det vandret i ørkenen, slik kalles det nye Israel, som vandrer i denne verden på vei mot den by som skal komme, den som består, Kristi Kirke. Kristus vant den jo ved sitt eget blod, fylte den med sin Ånd og utstyrte den med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn. Gud sammenkalte dem som i tro ser hen til Jesus, frelsens opphavsmann, grunnvollen for enhet og fred, og gjorde dem til Kirken, slik at den for alle og enhver skulle være et synlig og hellig tegn på den enhet som fører til frelse.

apr 092014
 

Onsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra den hellige Augustins kommentar til salme 86:

Jesus Kristus ber for oss, han ber i oss og vi ber til ham

Noen større gave kunne Gud knapt gi menneskene enn å gjøre sitt Ord, som han skapte alt ved, til deres hode, og å gjøre dem til hans lemmer. Dermed ble han Guds Sønn og Menneskesønnen, én Gud med Faderen, ett menneske med menneskene. Derfor er det at når vi taler til Gud i bønn, adskiller vi ikke Sønnen fra ham, og når Kristi legeme ber, adskiller det seg ikke fra sitt hode. Vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er selv den ene frelser for sitt legeme, han som både ber for oss og i oss, og som tilbes av oss. Han ber for oss som vår prest, han ber i oss som vårt hode, han tilbes av oss som vår Gud. La oss derfor kjenne igjen våre ord i hans og hans ord i våre. La oss heller ikke unnse oss for å anvende på ham ord og uttrykk som, særlig hos profetene, brukes om Herren Jesus Kristus, og som kunne antyde en svakhet som er Gud uverdig, siden han ikke unnså seg for å forene seg med oss. All skapningen tjener jo ham, for all skapningen er blitt skapt av ham.

Derfor er det hans allerhøyeste guddommelighet vi tenker på når vi hører disse ord: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alt er skapt ved det, og uten det er intet skapt» i . Da ser vi for oss Guds Sønns opphøyede guddom, som både er den høyeste som tenkes kan, og som fullstendig overstiger alt som er praktfullt i skaperverket. Men i andre deler av Skriftene igjen hører vi barn sukke, be og bekjenne.

Vi rygger tilbake for å bruke slike uttrykk om ham, fordi vår tanke nettopp var opptatt med å beundre hans guddommelighet. Da byr det oss imot å senke blikket til hans fornedrelse. Det ville likesom være en fornærmelse mot ham å høre slike ord hos det mennesket vi henvendte oss til, da vi bad til Gud. Vi kommer mang en gang i forlegenhet og forsøker å finne en annen mening med ordene. Og dog finner man intet i Skriften som ikke går tilbake på ham eller tillater å se bort fra ham.

Altså må vi våkne opp og våke i troen, slik at vi får øynene opp for at han som vi nettopp skuet i Guds skikkelse, tok en tjeners skikkelse og kom menneskers lignelse, var å se til som et menneske, ydmyket seg selv og ble lydig inntil døden. Da han hang på korset, gjorde han salmens ord til sine og sa: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» . Han tilbes altså i Guds skikkelse, han ber i tjenerens skikkelse, han tar opp i seg skapningen for å forvandle den, men selv forandres han ikke. Han gjør oss til ett menneske sammen med seg, hode og legeme. Vi ber altså til ham, ved ham, i ham; vi ber salmen sammen med ham, og han ber den sammen med oss.

apr 082014
 

Tirsdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en preken over Kristi lidelse av den hellige Leo den Store, pave:

Kristi kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver

Måtte vår forstand som opplyses av sannhetens Ånd, med rent og frilynt hjerte ta imot korsets herlighet som omstråler himmel og jord. Måtte den med sitt indre blikk se hva som menes med det Herren sa om sin forestående lidelse: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget», og videre: «Nå e min sjel fylt av angst, og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time? Nei, for dens skyld er jeg kommet. Far, la din Sønn bli forherlighet!» Og da Faderens røst hadde lydd fra himmelen og sagt: «Jeg har forherlighet ham, og skal atter forherlige ham», henvendte Jesus seg til dem som stod omkring, og sa: «Ikke for min skyld var det denne røsten lød, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg trekke alle til meg».

Å korsets vidunderlige kraft! Å lidelsens usigelige herlighet! Her setter Herren retten, her blir verden dømt, her er den korsfestedes makt.

Alt trakk du til deg, Herre, slik at det som under skjulte tegn ble forrettet i et tempel i Judea, det feirer nå alle folkeslags hengivenhet overalt i verden ved et fullverdig og åpenbart sakrament. For edlere er nå levittenes stand, de eldstes verdighet er større, prestenes salvelse helligere. Ditt kors er kilde til all velsignelse, opphav til alle nådegaver. Ved det får de troende styrke av svakhet, ære av skam, liv av død. Dyreofringene er nå i ferd med å opphøre, og dette legemes og blods ene offer kommer i stedet for de ulike offergaver. For du er det sanne Guds lam, som tar bort verdens synder, og på samme måte som du fører alle mysterier til fullkommenhet i deg, slik samles alle folkeslag til ett eneste rike.

La oss derfor, høytelskede, bekjenne det som folkeslagenes salige lærer, apostelen Paulus, bekjente med herlig røst og sa: «Det er et troverdig ord, og all tillit verd, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere» . Guds miskunn mot oss er desto større ettersom Kristus døde, ikke for rettferdige, ikke for hellige, men for onde og syndige mennesker. Og siden den guddommelige natur ikke kunne rammes av dødens brodd, tok han opp seg, da han ble født av vår slekt, det Iegeme han kunne bære frem som offer for oss.

I fordums tid truet han vår død med kraften i sin egen død og sa gjennom profeten Hoseas: «Å død, din bane skal jeg bli; ditt bitt skal jeg bli, å helved». Ved å dø underkastet han seg helvedets lover, ved å oppstå kullkastet han dem. Han tok på seg dødens evige lodd og satte grense for hvor lenge den fikk vare. «For som alle dør i Adam, skal alle få liv i Kristus».

apr 072014
 

Mandag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en kommentar til salmene av den hellige John Fisher, biskop av Rochester og martyr:

Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen

Kristus Jesus er vår yppersteprest. Hans dyre legeme er vårt offer som han bar frem på korsets alter for alle menneskers frelse. Blodet som fløt for vår forløsning, var ikke blod av kalver og bukker, slik som under den gamle lov, men blodet av et uskyldig lam, Kristus Jesus, vår Frelser.

Det tempel hvor vår yppersteprest forrettet, var ikke bygget av menneskehender, men alene av Guds kraft. Han lot sitt blod flyte for verdens åsyn, og verden er under alle omstendigheter et tempel som bare Guds hånd kunne bygge. Templet består av to deler: den ene er den jord hvor vi bygger og bor, den andre delen er fremdeles ukjent for oss dødelige.

Det første offer bar han frem her på jorden, da han led den bitre død, Deretter, iført udødelighetens nye drakt, trådte han ved sitt eget blod inn i det allerhelligste, det vil si inn i himmelen. Der viste han frem foran den himmelske Fars trone det uendelig kostbare blod han syv ganger hadde latt flyte for alle mennesker, bundet av synden. Dette offer er Gud så velbehagelig at straks han så det, ble han grepet av medynk med oss og kunne ikke gjøre annet enn å vise mildhet mot alle som virkelig angrer.

Dette offer er dessuten evig. Det bæres ikke bare frem hvert år, slik skikken var hos jødene, men hver eneste dag til trøst for oss, ja, hver eneste time og hvert øyeblikk, for å gi oss en mektig støtte. Det er dette som får apostelen til å. tilføye: «Han vant en evig forløsning».
I dette hellige og evige offer deltar alle som er grepet av oppriktig anger og har gjort bot for sine synder, som har klart for seg og er fast besluttet på at de ikke vil falle tilbake i sine tidligere laster, men at de vil holde fast på sitt forsett om for fremtiden å etterstrebe å føre det dydige liv de har begynt på. Og angående dette legger den hellige Johannes til: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens».

apr 062014
 

I andre lesning i Matutin, 5. søndag i fasten (pasjonssøndag) leser vi fra et påskebrev av den hellige Athanasios, biskop av Alexandria:

Herrens fest står for døren, la oss feire den, ikke i ord, men i gjerning

Mine brødre, gleden over vår høytid ligger alltid på lur og forlater aldri helt dem som ser frem til å feire den. For Ordet er oss nær, det som for vår skyld ble alt, jeg mener vår Herre Jesus Kristus, han som lovet å være ho5 oss for alltid. For han roper jo ut: «Se, jeg er med dere alle dager». På samme måte som han er hyrde, yppersteprest, vei, port — på en og samme tid alt for vår skyld — slik er han også vår fest og vår høytid, slik den salige apostel sier: «Kristus, vår påske, er blitt slaktet», han som var ventet. Han hadde også opplyst salmisten bønn der han sier: «Du min glede, fri meg fra dem som omringer meg». Dette er den sanne glede, dette er den ekte fest, nemlig fordrivelsen av alt som plager oss. Om noen vil nå dit, må han være rettskaffen i alt han gjør og meditere i sitt sinn, i den fred som gudsfrykt gir. Slik var det de hellige gledet seg som på en festdag mens de levde, hver i sin egen tid. En av dem, den salige David, stod ikke opp bare en gang om natten, men syv, og forsonet seg med Gud i bønn. En annen, den store Moses, jublet i hymner og lovsang på grunn av seieren over Farao og over dem som tvang hebreerne til å trelle for seg. Atter andre igjen forrettet gledesstrålende den hellige tjeneste, slik som den store Samuel og den salige Elias. De oppnådde frihet gjennom sitt rettskafne liv, og nå fester de i himmelen. De gleder seg etter sin fordums ferd i skyggelandet og ser forskjell på virkelighet og bilde.

Og vi som nå feirer høytid, hvilke veier skal vi gå? Nå når vi nærmer oss festen, hvem skal være vår fører? Visselig ingen annen, mine kjære, enn han som både dere og jeg kaller vår Herre Jesus Kristus, han som sier: «Jeg er veien». Han er den, slik den salige Johannes sier, som tar bort verdens synd, han renser våre sjeler, slik profeten Jeremia sier et annet sted: «Still dere på veiene og se hvilken vei som er den gode, gå på den og dere skal finne renselse for deres sjeler» . Fordum var det blod av bukker og asken av en kalv som ble stenket på de urene, men de var bare egnet til å rense legemet. Nå blir alle og enhver grundig renset ved Guds Ords nåde. Følger vi Ordet på nært hold, vil vi få lov til å få et gløtt av den evige fest allerede her og nå, likesom i forgårdene til det himmelske Jerusalem. For de salige apostler som fulgte sin fører og Frelser, var den gang og er fremdeles denne nådes lærere, og de sa: «Se, vi har forlatt alt og fulgt deg». Selvsagt følger vi Herren og feirer Herrens fest, ikke bare i ord, men også i gjerning.

feb 282014
 

Pave Benedikt angrer ikke på at han trakk seg tilbake i fjor, og han har ingen tanker om å flytte tilbake til Tyskland. Dette leser vi (på italiensk) i et intervju med hans nærmeste medarbeider, erkebiskop Gänswein. Intervjuet avsluttes slik:

Il Papa emerito non si è mai pentito di essersi dimesso?
Mai. Anche per questo vive totalmente in pace con sé, e con il Signore.

E di farsi chiamare Papa emerito?
Neanche. Ritiene che questo titolo corrisponda alla realtà.

Ha mai pensato di ritirarsi in Germania?
Per quanto posso sapere, mai. Nei miei colloqui con lui non ho mai percepito questo desiderio, questa nostalgia, questa idea.

Og enda mer interessante deler av intervjuet kan leses på engelsk her:

Do the Pope and the Pope emeritus interact frequently?

There is an excellent relationship. The ways in which they interact are various. They telephone, they write, they meet, they eat together. Pope Francis has been a guest for lunch in the monastery several times. Once, after Christmas, the Pope emeritus was also in Santa Marta.

The are some who contrast them.

It is a favorite game, especially for some journalists. Which does not please me. I have the grace of living with one and working with the other. And I can thus allow myself to say that I know both very well. I do not see them as opposed, but as complementary. It is obvious that the style, the gestures, and even the form of government of Pope Francis are different from those of Pope Benedict. But an opposition cannot be established only based on this. Doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way. One must always have in mind that which the Pope emeritus wrote to professor Hans Küng and repeated to Andrea Tornielli, when he expressed «identity of views and heartfelt friendship» regarding Pope Francis.

Also in the liturgy the sensibilities are different.

That is true, this is an objective fact, and it is not an offense to say so. But even in this case, I repeat, doing things in a different way does not mean doing them in an opposite way.

feb 252014
 

ceremonies De siste ukene har det vært en del diskusjon (på nettet) om den såkalte «reformen av (liturgi)reformen», og noen sier at denne reformen er død etter at pave Benedikt gikk av. Andre sier at en «reform» av messefeiringen ikke kan bli en reform av rubrikkene (i alle fall ikke i med det første), men heller en forandringen mht hvordan messen i praksis feires – og her har det skjedd mye de siste årene.

Biskop Peter J. Elliott skrev nettopp om dette på NLM-bloggen, og der minner han også om en bok han skrev for 20 år siden: «Ceremonies of the Modern Roman Rite». Jeg kjøpte boka for 15 år siden og leste den flere ganger ganske grundig, og lærte mye. (Den påvirket meg en hel del de første årene som prest, selv om jeg de sist 6-7 årene har blitt enda mer påvirket av at jeg nå også har lært å feire den tradisjonelle messen – det påvirker hvordan man feirer også den nye messen.) Slik skriver Biskop Elliott om hvordan messefeiringen bør reformeres:

I have become uneasy with the words “reform of the reform”. It is hard to find a better expression, “enrichment” perhaps. But now that the concept and project of the reform of the reform is under attack in NLM, let me speak frankly. Permit me to offer counsel to those who announce the total failure of the post-conciliar liturgical reform, claiming that a reform of it is impossible and insisting that the Extraordinary Form is the only answer.

Let us be realistic. If you want the Extraordinary Form to become the Ordinary Form, reflect on the millions of people who come to vernacular Masses in our parishes around the world, in many countries and cultures. Would they easily embrace a Latin Low Mass with a server answering? And let us not forget the priests. This is why some pastoral realism is required. But let me put out a challenge – a reform of the Extraordinary Form would first be required – and I note that this has been suggested in terms of the Vatican Council’s “full, active and conscious participation.”

We know what that reform would look like. We already have it at our fingertips. It would be a Latin dialogue Mass, said or sung ad orientem, with the readings in the vernacular. Then questions arise about some other changes set out in Sacrosanctum Concilium. In the context of the wider Church another issue inevitably emerges: could the Extraordinary Form be said or sung in the vernacular? … …

Some might argue that, in the Anglophone world, the Novus Ordo has been rescued by the better ICEL translations. Mass not only sounds different but the atmosphere in our churches has undergone subtle and positive changes. Of course I do not refer to parishes where the priest still babbles or barks, or to celebrants who play with the liturgy, a few even exhuming the 1998 ICEL texts.

What needs to be discerned is whether this re-sacralising trend will endure and develop, for it is a major achievement of the reform of the reform that can be traced back to Blessed John Paul II (the Vox Clara committee), then developed so well by Benedict XVI in his wider project. This is why I do not want to see the gains of the reform of the reform project, fragile as it often is, broken or derided by triumphalist rhetoric, or pushed aside by an impatience that dismisses the whole Paul VI reform as beyond salvation.

Twenty years ago, while working in the Roman Curia, I began writing Ceremonies of the Modern Roman Rite. At a Una Voce meeting in Rome, I told the late Mme de Saventhem of my project to present Novus Ordo ceremonial precisely, interpreted according to the continuity with our tradition. With disarming charm the gracious lady exclaimed, “My dear Monsignor, that is an impossible task!”

Well, impossible or not, Ceremonies of the Modern Roman Rite appeared, and was immediately denounced or ignored by the US liturgical establishment. An angry priest from Eyrie PA even claimed it was out of print. However, gradually the book emerged from concealment in seminarians’ cupboards, and now it may be found on top of their desks, and it is even cited in class by their professors. So those of us who have already worked for elements in a practical reform of the reform can see some progress, slow but steady, and welcomed by the young. …..

feb 142014
 

I dag, 14. februar, feires to av Europas vernehelgener, slavernes apostler, Kyrillos (munk – død 869) og Methodios (biskop – død 885). På katolsk.no kan vi lese en grundig artikkel om dem.

kyrillos_methodios

Og til matutin i dag leste vi følgende, Fra en gammelslavisk levnetsbeskrivelse av Konstantin Kyrillos:

Øk din Kirke i tall og gjør alle til ett

Konstantin Kyrillos, utmattet av mye strev, ble syk. Da han hadde ligget syk i flere dager, fikk han se Gud i et syn og begynte å synge slik: «Da de sa til meg: ,Vi skal gå inn i Herrens hus’, frydet min ånd seg og mitt hjerte jublet.» Etter at han var blitt iført hellig messeskrud, lå han slik hele dagen. Han gledet seg og sa: «Fra nå av er jeg verken keiserens tjener eller tjener for noe menneske på jorden, men bare for den allmektige Gud. En gang fantes jeg ikke, deretter levde jeg, og fra nå av skal jeg være til i all evighet. Amen.» Dagen etter ble han ikledd den hellige munkekutte, og føyde lys til lys ved å ta navnet Kyrillos [av kyrios — herre]. Denne drakten hadde han på i femti dager.

Da timen var kommet da han skulle finne hvile og dra til de evige boliger, løftet han armene mot Gud, bad og sa mens han gråt: «Herre, min Gud, du som skapte alle engleskarer og alle åndehærer, du som bredte ut himlene og grunnfestet jorden og førte alt som er, fra intet til væren; du som alltid bønnhører dem som gjør din vilje, tilber deg og følger dine bud, hør min bønn og bevar den hjord av troende du satte meg, din unyttige og uverdige tjener, til å røkte. Fri dem fra ondskapen til de vantro hedninger som spotter deg, øk din Kirke i tall og gjør alle til ett. Gjør dem til et utvalgt folk, enig i den sanne tro på deg og den rette bekjennelse og inngi din læres ord i deres hjerter. For det er en gave fra deg at du godtok oss til å forkynne Kristi Evangelium, idet vi oppmuntret til gode gjerninger og gjorde det som er deg til behag. Dem du har gitt meg, gir jeg tilbake til deg, for de er dine. Styr dem med din sterke høyre hånd og dekk dem i skyggen av dine vinger, slik at de alle lovpriser og høylover ditt navn, Faderens og Sønnens og den Hellige Ands navn. Amen.»

Etter å ha kysset alle med et hellig kyss, sa han: «Lovet være Gud som ikke gav oss til rov for våre usynlige motstanderes tenner, men han rev i stykker deres nett og fridde oss fra den undergang de hadde tiltenkt oss». Og slik sovnet han inn i Herren, to og førti år gammel.

feb 112014
 

På minnedagen for Vår Frue av Lourdes i dag leste vi i et utdrag av et brev fra den hellige Bernadette til pater Gondrand, datert den 28. mai 1861:

En dame snakket til meg

Jeg gikk ned til bredden av elven Gave for å hente ved sammen med to andre småpiker. Da hørte jeg et sus. Jeg snudde meg mot engen, og så at trærne ikke beveget seg. Jeg løftet hodet og så opp mot grotten. Der så jeg en dame kledd i hvitt. Hun hadde på seg en hvit kjole med et blått belte om livet, og på hver fot hadde hun en gul rose, samme farve som perlene på rosenkransen hennes.

Da jeg så dette, gned jeg meg i øynene, for jeg trodde ikke jeg så riktig. Jeg stakk hånden i lommen og fant frem rosenkransen min. Jeg ville korse meg, men jeg klarte ikke å føre hånden opp til pannen, den falt bare ned igjen. Synet gjorde korsets tegn. Da skalv hånden min, jeg forsøkte å korse meg, og denne gangen klarte jeg det. Jeg begynte å be rosenkransen. Synet tellet perlene på sin, men hun beveget ikke leppene. Da jeg var ferdig med å be rosenkransen, forsvant synet helt plutselig.

Jeg spurte de andre småpikene om de hadde sett noe, men de svarte nei. De bad meg si hva det var, at jeg måtte si dem det. Da fortalte jeg at jeg hadde sett en hvitkledd dame, men at jeg ikke visste hvem det var, og at de ikke måtte si noe. Deretter sa de at jeg aldri måtte gå tilbake dit, og jeg sa at det skulle jeg ikke. Men jeg gikk tilbake neste søndag, for jeg følte meg tvunget til det, inni meg.

Det var først den tredje gangen damen snakket til meg. Hun spurte meg om jeg ville komme dit hver dag i fjorten dager, og det sa jeg ja til. Hun sa at jeg måtte si til prestene at de skulle få bygget et kapell der. Deretter sa hun at jeg skulle drikke av kilden. Men da jeg ikke så noen kilde, gikk jeg ned til Gave for å drikke der. Hun sa det ikke var der. Hun pekte og viste meg kilden. Jeg gikk dit, men jeg så bare litt skittent vann, jeg kjente på det. Jeg kunne ikke drikke av det. Jeg begynte å grave, og da kunne jeg drikke av det. Jeg kastet det tre ganger, og den fjerde gangen kunne jeg drikke av det. Da forsvant synet, og jeg gikk min vei.

Jeg gikk tilbake hver dag i fjorten dager. Synet viste seg hver dag, bortsett fra en mandag og en fredag. Damen gjentok flere ganger at jeg skulle si til prestene at det skulle bygges et kapell der, at jeg skulle gå til kilden og vaske meg og at jeg skulle be for at synderne måtte omvende seg. Flere ganger spurte jeg henne hvem hun var. Hun bare smilte. Med armene langs siden, løftet hun blikket mot himmelen og deretter sa hun at hun var den Ubesmittede Unnfangelse. I løpet av disse fjorten dagene gav hun meg tre hemmeligheter som hun forbød meg å si til noen. Det har jeg holdt siden.

feb 102014
 

Når vi i dag feirer den hellige Scholastica leser vi denne morsomme histoien til matutin, Fra den hellige Gregor den Stores dialoger:

Hun var sterkere enn ham, fordi hun elsket mer

Den salige Benedikts søster het Scholastica. Hun var viet til den allmektige Gud fra barnsben av. En gang om året pleide hun å komme og besøke ham, og da gikk gudsmannen henne i møte, ikke langt utenfor inngangsporten til en av klosterets eiendommer. En dag kom hun som vanlig, og hennes ærverdige bror gikk nedover for å møte henne, sammen med sine læresvenner. De tilbragte hele dagen med å prise Gud og tale sammen om hellige ting, og da mørket falt på, inntok de et måltid sammen. Da de ble sittende ved bordet og tale sammen til langt ut på kvelden, sa den fromme nonne, hans søster, til ham: «Jeg ber deg: gå ikke fra meg i natt, men la oss tale om det himmelske livs gleder inntil dagen gryr.» Da svarte han: «Hva er det du sier, søster? Jeg kan på ingen måte tilbringe natten utenfor klosteret!»
Himmelen var da helt klar, uten en sky å se. Men da de

n fromme nonne hørte sin bror nekte, la hun sine foldede hender på bordet og la hodet oppå hendene for å be til den allmektige Gud. Da hun løftet hodet opp fra bordet igjen, brøt det ut et heftig tordenvær, og det kom et regnskyll så overhendig at verken den ærverdige Benedikt eller de brødrene som var sammen med ham, kunne sette foten utenfor terskelen til det huset de befant seg i.
Da gudsmannen så at han var stengt inne av stormen og tordenværet og det overhendige regnet og ute av stand til å vende tilbake til klosteret, ble han ille til mote og begynte å klage: «Måtte den allmektige Gud tilgi deg, søster. Hva er det du har gjort?» Hun svarte ham: «Jeg bad deg, men du nektet å høre på meg. Jeg bad til min Herre, og han bønnhørte meg. Nå kan du gå ut, om du kan. Gå tilbake til klosteret ditt, du, og la meg være igjen her alene.» Men han var ute av stand til å bevege seg lenger enn til takskjegget, og selv om han ikke ville, ble han pent nødt til å bli. Slik hendte det seg at de tilbrakte hele natten med å våke, og de mettet hverandre med hellig samtale om det åndelige liv.

Det er ikke så merkelig at en kvinne denne gangen ble ham for sterk. Hun ønsket å være lenge sammen med sin bror, og i følge det Johannes sier, er Gud kjærlighet. Ved Guds rettferdige dom var hun sterkere enn ham, fordi hun elsket mer.

Dagen etter drog den ærbare kvinnen tilbake til sitt eget kloster, og gudsmannen tilbake til sitt. Tre dager senere, mens han befant seg i klosteret, løftet han blikket og så sin egen søsters sjel, som hadde forlatt legemet, i en dues skikkelse stige inn i himmelens helligdom. Overlykkelig over at en så stor ære var blitt henne til del, takket han den hellige Gud med hymner og lovsanger og kunngjorde hennes død for brødrene. Han sendte dem straks for å føre liket til klosteret og legge det i den graven han hadde forberedt for seg selv. Slik skjedde det at de som alltid var ett i sjel og sinn i Gud, heller ikke fikk sine legemer adskilt av graven.

feb 062014
 

I dag, 6. februar, feirer Kirken minnet om de japanske martyrer, Paul Miki og hans ledsagere, som led martyrdøden i 1597. Til Matutin leste vi følgende rørende beretning om deres død:

Fra en samtidsberetning om de hellige martyrer Paul Miki og hans ledsagere.

Dere skal være mine vitner

Da de var blitt korsfestet, var det et under å se hvor modige de var, noe snart pater Pasius, snart pater Rodriguez oppmuntret dem til å være. Pater Commissarius forble hele tiden hengende ubevegelig, med øynene løftet mot himmelen. Frater Martin fremsa flere salmer, med verset «In manus tuas, Domine», for å takke Gud for hans godhet. Frater Franciscus Blancus takket også Gud med høy røst. Frater Gonsalves bad med meget høy røst Herrens bønn og englehilsenen.

Paul Miki, vår bror, så at han var blitt beæret med en fornemmere plass enn han noensinne før hadde hatt. Han forklarte først for tilskuerne at han var japaner og tilhørte Jesu Selskap, at han var i ferd med å dø for å ha forkynt Evangeliet, og at han takket Gud for så stor en ære. Deretter tilføyde han: «Når jeg nå har nådd dette punkt i mitt liv, tror jeg ikke det er noen av dere som vil mene at jeg vil si noe annet enn sannheten. Derfor sier jeg dere at det ikke finnes noen annen vei til frelse enn den de kristne følger. Og fordi kristendommen lærer meg å tilgi mine fiender og alle som gjør ondt mot meg, tilgir jeg av et godt hjerte kongen og alle som har forårsaket min død, og ber dem om å ta imot den kristne dåp.»

Dernest vendte han blikket mot sine ledsagere og begynte å oppmuntre dem i dødskampen. Da strålte alle opp av glede, og særlig Ludvig. Da en kristen ropte til ham at han snart ville være i paradis, viste han ved håndbevegelser og kroppsbevegelser hvor fylt av glede han var, og alle stirret på ham.

Antonius, som var den siste i rekken, ved siden av Ludvig, løftet øynene mot himmelen, og etter å ha påkalt Jesu og Marias allerhelligste navn, istemte han salmen «Laudate, pueri, Dominum», som han hadde lært under katekismeundervisningen i Nagasaki. Med henblikk på trosundervisningen får nemlig barna der i oppgave å lære er del salmer utenat.

Andre igjen gjentok og gjentok med fredfylte ansikter: «Jesus, Maria». Noen formante dem som stod omkring til føre et liv som sømmer seg kristne. Ved slike og lignende handlinger viste de at de var beredt til å dø.

Så begynte de fire bødlene å trekke spydene sine ut av de skjedene som japanerne benytter seg av. Da de så dette skrekkelige syn, begynte alle de troende å rope: «Jesus, Maria», og deretter steg en sår jammer opp mot himmelen. Med ett eller to stikk gjorde bødlene det av med dem alle på kort tid.

jap_martyrer

Les om disse martyrene på katolsk.no.

jan 312014
 

31. januar feirer Kirken den kjente ‘underviseren’ og grunnleggeren av salesianerne, Johannes Bosco, som døde i 1888, og vi leser i dag til matutin fra et av hans egne brev:

Fra den hellige Johannes Boscos brev. – Epistolario, Torino 1959, 4, 201-203.

Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet

Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.

Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.

Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.

Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.

La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.

Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.

De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.

I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.