aug 232018
 

I dag har jeg (for første gang) hørt om og lært om den hellige Raymond (eller: Raimund) Nonatus, som fortsatt feires i den gamle liturgiske kalenderen 31. august, men som er blitt strøket i den nye kalenderen. På katolsk.no kan vi bl.a. lese dette om ham:

På denne tiden hersket araberne (maurerne) fortsatt over store deler av Spania, men Raimund levde under La Reconquista, da en koalisjon av kongene av Navarra, Aragón og Castilla drev maurerne ut av det meste av Spania, bortsett fra den beskjedne regionen Granada i sør. Samtidig oppsto det flere ordener med formål å befri de kristne fangene og slavene som muslimene holdt i Algerie. Den største og viktigste var Mercedarierordenen (Ordo Beatae Mariae de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som var grunnlagt i 1218 av den hellige Peter Nolasco, muligens med assistanse av den hellige Raimund av Peñafort.

Så snart Raimund Nonnatus var gammel nok, skal han ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco. p. Francisco Zumel, professor ved universitetet i Salamanca, skriver i De vitis Patrum at Raimund var en student under Peter Nolasco. Han ble presteviet i 1222 og virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika. Han overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1236 dro han igjen til Algerie, og der reddet han mange fengslede kristne. Da pengene hans tok slutt, tilbød han seg selv som betaling for å kjøpe fri enda flere fanger. Dermed ble Raimund muslimenes slave i åtte måneder. Men med sitt ydmyke og sympatiske vesen vant han sine herrers respekt, og han lyktes til og med å omvende noen muslimer til kristendommen. Men dermed hadde han brutt mot den islamske loven, og straffen var døden. Men etter intervensjon fra en av de frikjøpte som minnet om hvilken løsesum de ville få for en så fremtredende mann, ble dødsdommen gjort om til offentlig pisking. Deretter ble hans lepper brent med et glødende jern og munnen lukket med en hengelås, slik at han aldri mer skulle kunne forkynne. Guvernøren beholdt nøkkelen og friga den bare til måltidene.

Da Peter Nolasco fikk høre om Raimunds heltemot, sendte han straks en stor løsesum til Algerie for å få ham frigitt. Selv nå ville han bli igjen og redde flere slaver, men Peter forbød det. Tidlig eldet og med ødelagt helse vendte han i 1239 tilbake til Spania.

aug 222018
 

Jeg planlegger nå feiringen av den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn i høst, og listen av datoer og helgener ser slik ut:

31. august, da feires Den hellige Raimund Nonnatus

28. september, da feires Den hellige Venceslas

9. november, da feires Laterankirkens vigselsfest

7. desember, da feires Den hellige Ambrosius

Den første helgenen som skal feires, den hellige Raimund Nonnatus, er ute av den nye kalenderen og vel nesten ukjent i vår tid, også den andre, den hellige Venceslas, er nå blitt valgfri minnedag og vel nokså dårlig kjent utenom Tsjekkia.

aug 082018
 


Bildet over viser til messeofferets fire effekter hos den troende; tilbedelse, takk, soning og forbønn.

Og under tar jeg med noen utdrag at Fr. Hunwickes utdrag (HER og HER) fra en tekst av den kjente anglikanske liturgen Dom Gregory Dix:

In this period of the disintegration and attempted reconstruction of thought about our secular society [1943], the individual’s relation to society and his need for and securing of material things are the haunting problems of the age. There is a christian pattern of a solution which is expressed for us and by us at the eucharist. …

But the eucharist is not a mere symbolic mystery representing the right ordering of earthly life, though it is that incidentally and as a consequence. It is the representative act of a fully redeemed human life. This perfected society is not an end in itself, but is consciously and wholly directed to the only end which can give meaning and dignity to human life – the eternal God and the loving and conscious obedience of man in time to His known will.

There the eternal and absolute value of each individual is affirmed by setting him in the most direct of all earthly relations with the eternal and absolute Being of God; though it is thus affirmed and established only through his membership of the perfect society. There the only means to that end is proclaimed and accepted and employed – man’s redemption through the personal sacrifice of Jesus Christ at a particular time and place in human history, communicated to us at other times and places through the church which is the ‘fulfilment’ of Him. That is the eucharist.

Over against the dissatisfied ‘Acquisitive Man’ and his no less avid successor the dehumanised ‘Mass-Man’ of our economically focused societies insecurely organised for time, christianity sets the type of ‘Eucharistic Man’ – man giving thanks with the product of his labours upon the gifts of God, and daily rejoicing with his fellows in the worshipping society which is grounded in eternity.

This is man to whom it was promised on the night before Calvary that he should henceforth eat and drink at the table of God and be a king. That is not only a more joyful and more humane ideal. It is the divine and only authentic conception of the meaning of all human life, and its realisation is in the eucharist.

aug 032018
 

Bernt Oftestad skrev et interessant innlegg i Vårt Land / Verdidebatt for noen dager siden. Der skrev han bl.a. dette om en alvorlig mangel ved lutherske gudstjenester:

.. Pedagogikken har som mål å tjene forkynnelsen av Ordet. Og prekenen er det egentlige formål med den lutherske gudstjeneste. Forkynnelse og troens tilegnelse av Ordet er «det ene ­nødvendige». Det er navet som den lutherske liturgien dreier rund. Alt annet­ er underordet dette formålet: tider, steder, seremonier, skikker, rom og bilder. Slikt er å regne som adiafora (dypest sett likegyldige ting), som må vurderes om hvorvidt det tjener forkynnelsen av evangeliet. Det leder til at det lutherske kirkerommet strippes for hellighet. Det er et sakralt rom bare når det prekes.

Man må spørre om lutheranere har noe i gudstjenestelivet som krever religiøs høyaktelse/venerasjon. Det virker ikke slik. Tilbedelsen av Gud rettes mot en abstrakt oververdslig virkelighet. Reformasjonen ledet til en radikal avsakralisering av kirkelivet. Og kirkelig myndighet passet på at ikke gammel kult fikk leve videre blant lekfolket. …

… Det var ikke tilfeldig at den første lutherske gudstjenesteordning i Norge (salmemesse) hadde som sitt primære formål å undervise menigheten i troen. Menigheten ble en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Lutherdommen kan variere gudstjenestens pedagogikk alt etter hva som er den dominerende pedagogiske ideologi i tiden. Men ut over den pedagogiske rammen er det vanskelig å komme.

jul 262018
 

Om noen få dager feirer vi Hellig Olav, katolsk.no har flere artikler om feiringen, bl.a denne: Kongen som formet Norge

Jeg holder nå/fortsatt på med å gjøre klar en nytt (og komplett) norsk lektionarium for Den katolske kirke, og jeg har nettopp fått tilgang til den nye oversettelsen av apokryfene/de deuterokanoniske bøkene fra Bibelselskapet. Slik lyder første lesning på festen for hellig Olav i denne nye oversettelsen:

Første lesning – Visd 10,10-14
Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier
Lesning fra Visdommens bok

Visdommen ledet en rettferdig på de rette stier,
da han flyktet fra brorens vrede.
Hun lot ham se Guds kongerike
og ga ham kunnskap om det hellige.
Hun ga ham fremgang midt i slitet
og lot strevet hans lykkes.
Hun sto hos ham mot undertrykkernes grådighet,
og gjorde ham rik.

Hun berget ham fra fiendene
og vernet ham mot dem som lå på lur.
Hun tilkjente ham seier i den harde kampen,
så han skulle vite at gudsfrykten er sterkere enn alt.

Det var hun som ikke forlot den rettferdige da han ble solgt,
men berget ham fra synd.
Hun gikk sammen med ham ned i fangehullet,
og forlot ham ikke i lenkene.
Til sist fikk hun gitt ham septeret til kongeriket
og makt over dem som undertrykte ham.
Som løgnere avslørte hun dem som hadde anklaget ham,
og ga ham evig ære.

Slik lyder Herrens ord.

jun 212018
 

En artikkel i Catholic Herald skriver om dette (og muligens overdriver de litt). De skriver bl.a.:

.. The Catholic Church is breathing life back into Old England, and the Corpus Christi Church (in London) is an obvious place to start. First opened in 1874, it was built in reparation for sins committed against the Blessed Sacrament during the Reformation. Sadly, it fell into decline and disrepair. The truth is that the English church has been through two iconoclastic periods: the 16th-century Protestant one and the liberal revolution of the Seventies, which did just as much to strip our altars and degrade our churches. The latter reforms were sadder because the Catholics inflicted them on themselves. There was no glorious martyrdom this time around. Just self-harm.

Today, however, a new spirit is stirring. Popular devotions are back; confessions are on the up; and a new generation of priests is reviving beauty and the Old Rite. It’s a restoration. In 10 years’ time, the Corpus Christi procession will be a feature of many local churches – and the English unbelievers will watch and think, “Ooo, that looks interesting. How do I join in?” That’s the way you convert. With magnificence.

jun 182018
 

Den tradisjonelle latinske messen feires i Porsgrunn kommende fredag, og da feires den hellige Paulinus av Nola. Les om ham her.

Messens inngangsantifon er:

Sacerdótes tui, Dómine, índuant iustítiam, et sancti tui exsúltent: propter David servum tuum, non avértas fáciem Christi tui. – Memento, Dómine, David: et omnis mansuetúdinis eius. – Glória Patri …. – Herre, la dine prester kle seg i rettferd, og dine hellige synge med jubel; for din tjener Davids skyld, vend ikke bort din salvedes åsyn. Herre, kom i hu David og all hans saktmodighet. Ære være …

Kollektbønnen lyder:

Gud, du som har lovet dem som forlater alt i denne verden, hundrefold igjen i framtiden og et evig liv: gi i nåde at vi som følger i din hellige biskop Paulinus’ fotspor, må få kraft til å ringeakte det jordiske og lengte etter det himmelske. Ved vår Herre …

Og messens evangelium (Lukas 12,32-34):

På den tid sa Jesus til sine disipler: Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.
Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

mai 212018
 

Det ble tidligere i år opprettet en ny minnedag, som skal feires hvert år 2. pinsedag (men man kan fortsatt ha en pinsefokus på denne dagen, hvis det er ønskelig). Tekstene for denne minne dagen finner man her, og tekstene for votivmessen for den salige Maria, Kirkens mor skal brukes, se under.

DEN SALIGE JOMFRU MARIA, KIRKENS MOR

Inngangsvers Jf. Apg 1,14
Disiplene holdt trofast sammen i bønn, sammen med Maria, Jesu mor.

Kollektbønn
Gud, all miskunns Far,
da din enbårne Sønn hang på korset,
gav han oss til mor sin egen mor, den salige Jomfru Maria.
Gjør din Kirke fruktbar på hennes kjærlige forbønn,
så den kan favne stadig nye folkeslag og glede seg i sine barns hellighet.
Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, ta imot vårt offer.
La dets frelsende kraft og Jomfru Marias kjærlighet oppflamme våre hjerter,
så vi, sammen med henne som er Kirkens mor,
blir knyttet stadig sterkere til ditt frelsesverk.
Ved Kristus, vår Herre.

Prefasjon: Maria, Kirkens forbilde og mor

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og priser deg med lovsang,
mens vi feirer den salige Jomfru Maria.
Hun tok imot ditt ord i sitt rene hjerte,
og unnfanget det i sitt jomfruelige skjød.
Hun fødte sin skaper,
og således satte hun Kirken inn i verden.
Ved korset fikk hun i oppdrag å gi Guds kjærlighet videre,
og tok alle mennesker til seg som sine barn,
de som ved Kristi død er født til evig liv.
Mens apostlene ventet på den Ånd du hadde lovet,
forenet hun seg med dem i bønn,
og slik ble hun den bedende Kirkes forbilde.
Hun ble løftet opp til himmelens herlighet,
hvor hun med en mors kjærlighet følger Kirken
på dens vandring skritt for skritt mot det evige fedreland,
inntil Herrens herlige dag opprinner.
Derfor priser vi deg med alle engler og hellige,
idet vi alle dager istemmer:

Hellig, hellig, hellig …

Kommunionsvers Jf. Joh 2,1.11
Det var et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der.
Da gjorde Jesus sitt første tegn.
Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham

Eller: Jf. Joh 19.26-27
Da Jesus hang på korset, sa han til disippelen han elsket:
Dette er din mor.

Bønn etter kommunion
Herre, vi har mottatt pantet på vår gjenløsning og på det evige liv.
Vi ber at din Kirke, med hjelp fra Maria, vår mor,
må forkynne Evangeliet for alle folk
og utøse din Ånd over all jorden.
Ved Kristus, vår Herre.

apr 272018
 

“Alle vet at det kan være kjedelig å gå til messe. På mange måter er det som å være med i et spill der det kan ta veldig lang tid å forstå reglene og sammenhengene, og hvordan vi deltar på en meningsfull måte. Det kan være vanskelig å følge med. Og dette spillet er ikke engang laget for å være morsomt. Men sakte, men sikkert kan vi oppdage hvordan dette spillet har en dyp sammenheng med livet selv. Både når vi har det bra og når vi har det dårlig. Dette spillet hjelper oss på uante måter å leve livet vårt i alle dets fasetter, og vi kan alltid lære og oppdage nye ting om akkurat det.”

Vårt Land anmeldte høymessen i St Olav 15. april, og jeg leste anmeldelsen da det stod på trykk 23. april – og syntes ikke den var spesielt god eller interessant. I dag leser jeg at anmeldelsen er omtalt på katolsk.no og jeg leste også debatten om den på verdidebatt.no.

Vårt Lands anmelder hadde misforstått en hel del, men det viktigste jeg satt igjen med etter å ha lest disse artiklene, er sitatet fra Peder Solberg (øverst i mitt innlegg); at man må vite hva en gudstjeneste/messe/liturgi ønsker å gjøre før man kan si noe fornuftig om den.

apr 012018
 

Siden det i dag er påskedag, passer det godt å presentere hvordan NT og Kirkens liturgi framstiller Maria Magdalenas vitnesbyrd om Jesu oppstandelse.

Utgangspunktet er det som står skrevet i Johannesevangeliet (20, 1-3,11-18)

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. … …

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Dernest nevnes Maria Magdalena også svært tydelig i den høytidelige Påskesekvensen som synges påskedag og gjerne hele påskeoktaven. Den lyder slik:

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.

Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.

Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.

«Maria, tal for sant om tegnene du fant!»

«Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i strålekrans,
så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.

Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder.
Til Galilea vandrer han forut for eder.»

Oppstanden er Herren, det vet vi for visst.
Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist.
Amen. Halleluja.

Og da minnedagen for den hellige Maria Magdalena (22/7) i fjor ble opphøyet til fest, ble denne nye prefasjonen laget til messen, for Maria Magdalena, som nå kalles Apostlenes apostel:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi i alle ting forkynner deg, allmektige Fader,
hvis miskunn ikke er ringere enn din makt,
ved Kristus, vår Herre.

Han åpenbarte seg i haven for Maria Magdalena,
hun som i livet hadde ham kjær, som så ham dø på korset,
og søkte ham da han lå i graven.

Hun var den første som tilba ham da han sto opp fra de døde.
For apostlenes åsyn æret han henne med apostolisk oppdrag,
slik at det gode budskap om nytt liv kunne nå til verdens ende.

Derfor, Herre, lovpriser vi deg, sammen med englene og alle de hellige,
idet vi jublende istemmer:

mar 162018
 

Messen jeg feirer i Porsgrunn i dag er for fredag etter 4. søndag i fasten, og her er noen utdrag fra tekstene som brukes:

KOLLEKTBØNN:
Deus, qui ineffabílibus mundum rénovas sacraméntis: præsta, quǽsumus; ut Ecclésia tua et ætérnis profíciat institútis, et temporálibus non destituátur auxíliis. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som fornyer verden ved dine underbare sakramenter, vi ber deg: Gi at din Kirke må få kjenne deres evige gavn og heller ikke savne hjelp her i tiden. Ved vår Herre …

TRAKTUS:
Dómine, non secúndum peccáta nostra, quæ fécimus nos: neque secúndum iniquitátes nostras retríbuas nobis. Dómine, ne memíneris iniquitátum nostrárum antiquárum: cito antícipent nos misericórdiæ tuæ, quia páuperes facti sumus nimis. (Hic genuflectitur) Adiuva nos, Deus, salutáris noster: et propter glóriam nóminis tui, Dómine, líbera nos: et propítius esto peccátis nostris, propter nomen tuum. – Herre, gjør ikke med oss etter de synder vi har gjort, og gjengjeld ikke våre misgjerninger. Herre, kom ikke våre gamle misgjerninger i hu. La din miskunn komme oss til hjelp; for vi er blitt å uendelig fattige (her kneler alle). Hjelp oss, Gud, vår frelse, og fri oss ut for ditt navns æres skyld, Herre, og tilgi oss nådig våre synder for ditt navns skyld.

En lang evangelietekst: Johannes 11,1-45

KOMMUNIONSVERS:
Videns Dóminus flentes soróres Lázari ad monuméntum, lacrimátus est coram Judæis, et exclamávit: Lázare, veni foras: et pródiit ligátis mánibus et pédibus, qui fúerat quatriduánus mórtuus. – Da Herren så Lasarus’ søstre gråte ved graven, gråt han i jødenes påsyn og ropte: «Lasarus, kom ut.» Og han som hadde vært død i fire dager, kom ut, bundet på hender og føtter.

feb 062018
 

Her er en del av tekstene for minnedagen for den hellige Kyrill av Aleksandria, som feires i Vår Frue kirke i Porsgrunn fredag 9. februar 2018 kl 18.00 – på latin og norsk:

INNGANGSVERS:

In médio Ecclésiæ apéruit os eius: et implévit eum Dóminus spíritu sapiéntiæ et intelléctus: stolam glóriæ índuit eum. Bonum est confitéri Dómino: et psállere nómini tuo, Altíssime. Gloria Patri, et Filio ….. In médio Ecclésiæ …. — Midt i Kirken åpnet Herren hans munn og fylte ham med visdoms og forstands ånd; han kledde ham i herlighets skrud. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Ære være. …

KOLLEKTBØNN:

Deus, qui beatum Cyrillum Confessorem tuum atque Pontificem divinæ maternitatis beatissimæ Virginis Mariæ assertorem invictum effecisti: concede, ipso intercedente; ut qui vere eam Genitricem Dei credimus, materna eiusdem protectione salvemur. Per eundem Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som har gjort den salige Kyrill, din bekjenner og biskop, til en uovervinnelig forkjemper for den saligste jomfru Marias guddommelige morsverdighet, unn oss på hans forbønn at vi som tror at hun i sannhet er Guds mor, må frelses ved hennes moderlige vern. Ved ham vår Herre …

EVANGELIUM: Matteus 5,13-19

In illo témpore: Dixit Iesus discípulis suis: Vos estis sal terræ. Quod si sal evanúerit, in quo saliétur? Ad níhilum valet ultra, nisi ut mittátur foras, et conculcétur ab homínibus. Vos estis lux mundi. … … – På den tid sa Jesus til sine disipler: Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! … …

feb 052018
 

I dag er det den hellige Agatas minnedag. Hun var fra Catania på Sicilia, og jeg skal i ettermiddag døpe et barn i en familie fra Catania – som spesielt ønsket dåp denne dagen.

Vårt Land viser i dag dette bildet (under) og skriver om Ågotsmessen:

Ågotsmesse er en av primstavens minst markerte dager. Men 5. februar er minnedagen for Den hellige Agata fra Sicilia, som led martyrdøden i 251. Hun avslo tilnærmelser fra en romersk prefekt, da hun avviste ham ble hun forfulgt som kristen. Legenden forteller at hun ble torturert, men i fengselet fkk hun besøk av St. Peter og en engel som helbredet henne.

Om bildet skriver Vårt Land: “St. Agatha pleid av St. Peter og engel i fengselet, malt av Alessandro Turchi, og fnnes i Walters Art Museum i Baltimore. Det er scenen i maleriet til Alessandro Turchi (1578-1649), som tidlig i barokken har tatt opp Caravaggios dramatiske lyssetting.”

På katolsk.no kan man lese mye mer om den hellige Agata.

nov 292017
 

Kommende fredag feires det på nytt en tradisjonell latinsk messe i Porsgrunn, og denne gangen (1/12) feirer vi messen for Jesu Hellige Hjerte, siden det er første fredag i måneden og ingen andre viktige markeringer denne dagen (se tekstene her).

Denne dagens inngangsvers lyder slik:

Cogitatiónes cordis Ejus in generatióne et generatiónem: ut éruat a morte ánimas eórum et alat eos in fame. – Hans hjertes tanker rår fra slekt til slekt: for å befri deres sjeler fra døden og nære dem i hungersnød.

Evangeliet er hentet fra Johannes 19,31-37:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned. Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant. Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.

nov 072017
 

På katolsk.no leser vi i dag en artikkel om Lectio divina, der Sr. Ingeborg-Marie er blitt intervjuet av Eirik Steenhoff. Jeg tar med litt av intervjuet.

Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.

– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?

– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.

Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.

Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: “Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik.”

– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. “Den som har, skal få,” kunne man kanskje si. …

nov 032017
 

“Misforståelsen av den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vektlegging av utdannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets handling kom nesten til å utslette Guds tilstedeværelse.”

Setningen over er skrevet av pave emeritus Benedikt XVI, som nylig skrev det og mer i et nytt forord til den russiske utgaven av boken Liturgiens ånd, som han opprinnelig utga i 2000. Katolsk.no skrev om dette for noen dager siden, og danske Katolsk orientering tar med hele forordet i sitt siste nummer. Jeg htar med hele forordet under:

”’Ingenting må således gå forud for tidebønnen’. Med disse ord i sin Regel (43,3) fastslog den hellige Benedikt, at liturgien har højere prioritet end enhver anden aktivitet i det monastiske liv. Men selv i det monastiske liv blev dette ikke altid efterlevet, fordi landbrugsarbejdet og det intellektuelle arbejde også var vigtige opgaver for munkene. Både inden for landbruget såvel som inden for håndværksog formationsarbejdet kunne der være visse tidskrævende forhold, som måske kunne synes vigtigere end liturgien. På den baggrund understregede Benedikt altid den prioritet, liturgien må have gennem den prioritet, Gud har i vores liv: ”Så snart man ved tiden for tidebønnen har hørt klokken, skal man lade alt, man har i hænderne, ligge og indfinde sig med største hast, dog med værdighed”.

Anliggender, der har med Gud – og dermed med liturgien – at gøre, synes ikke at fylde meget i folks bevidsthed i dag. Alle mulige ting synes at være uopsættelige. Men Guds anliggender synes ikke at være presserende. Nu kan man påpege, at det monastiske liv på alle mulige måder er forskelligt fra menneskets liv i verden, og det er helt sikkert rigtigt. Og alligevel gælder Guds prioritet – Ham, vi har glemt – for alle. Hvis Gud ikke længere er vigtig, forrykkes kriteriet som fastslår, hvad der er vigtigt. Ved at ignorere Gud, underkaster mennesket sig de begrænsninger, der gør ham til en slave af materiens kræfter og dermed leder ham bort fra sin værdighed.

I årene efter 2. Vatikankoncil blev jeg igen opmærksom på Guds prioritet og den guddommelige liturgi. Misforståelsen af den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vægtning af uddannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets ageren kom næsten til at udslette Guds tilstedeværelse. I denne situation blev det stadig mere tydeligt, at Kirkens eksistens lever i liturgiens rette fejring, og at Kirken er i fare, når Guds forrang ikke længere findes i liturgien eller dermed i livet.

Den dybeste årsag til krisen, der har forstyrret Kirken, ligger i tilsløringen af Guds prioritet i liturgien. Alt dette har ført mig til at hellige mig endnu mere til liturgiens tema end tidligere, fordi jeg vidste, at den sande fornyelse af liturgien er den grundlæggende forudsætning for fornyelsen af Kirken. På baggrund af denne overbevisning udspringer de studier, som er indsamlet i dette bind 11 af Opera Omnia. Men på trods af alle dens forskelle, er liturgiens essens i Øst og i Vest grundlæggende unik og den samme. Og så håber jeg, at denne bog også vil hjælp de kristne i Rusland til på en ny og bedre måde at forstå den store gave, der er givet til os i den hellige liturgi”.

okt 242017
 

Kommende fredag feirer jeg på nytt den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn, og denne gangen (27/10) skal jeg feire en vanlig grønn hverdagsmesse (se kalenderen her) med tekster fra sist søndag, 20. søndag etter pinse (se tekstene her).

Denne dagens inngangsvers lyder slik:

Omnia, quæ fecisti nobis, Dómine, in vero judício fecístì, quia peccávimus tibi, et mandátis tuis non obedívimus: sed da glóriam nómini tuo, et fac nobíscum secúndum multitúdinem misericórdiæ tuæ. Beáti immaculáti in via: qui ámbulant in lege Dómini. Gloria Patri. – Alt hva du har gjort mot oss, Herre, har du gjort i sann rettferd; for vi har syndet mot deg og ikke fulgt dine bud; men gi ditt navn ære og gjør med oss etter din miskunns mål. – Salige de som ferdes ulastelig på veien, som vandrer i Herrens lov. Ære være …

Denne søndagens tekster lyder slik i en moderne oversettelse (Bibelselskapet 20111):

Efeserne 5,15-21
Brødre og søstre, pass nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn. Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!

Johannes 4,46-53
På den tid kom Jesus til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen.
«Gå hjem, sønnen din lever!» sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.

okt 012017
 

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, “mot folket.” Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir “min” når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.

sep 282017
 

I morgen feirer jeg høytiden for den hellige Mikael i Porsgrunns katolske kirke. Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen, og inngangsverset lyder slik:

Benedícite Dóminum, omnes Angeli eius: poténtes virtúte, qui fácitis verbum eius, ad audiéndam vocem sermónum eius. Benedic, ánima mea. Dómino: et ómnia, quæ intra me sunt, nómini sancto eius.. – Gloria Patri et Filio … Benedícite Dóminum …. – Lov Herren, alle hans engler, dere veldige i kraft, som setter hans ord i verk når dere hører hans røst tale. Lov Herren, min sjel, og alt som i meg er love hans hellige navn. – Ære være … Lov Herren …

Og kollektbønnen lyder slik:

Deus, qui, miro órdine, Angelórum ministéria hominúmque dispénsas: concéde propítius; ut, a quibus tibi ministrántibus in cælo semper assístitur, ab his in terra vita nostra muniátur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Gud, du som inndeler englenes og menneskenes tjeneste i underfull orden; unn oss i nåde at vårt liv her på jorden må vernes av dem som alltid står hos deg som dine tjenere i himmelen. Ved vår Herre, Jesus Kristus ….

Her kan man se programmet for messen, med bl.a. alle tekster og antifoner.

sep 232017
 

En ung prest fra Danmark, p. Jan Hansen, har nylig blitt intervjuet om den tradisjonelle messen, og sier interessant, bl.a.:

Hvad betyder den gamle messeform for dig selv og hvordan lærte du den at kende?

Jeg synes, at der er en udpræget sans for mystikken, for det åndelige, æstetiske og ikke mindst det sakrale i den ekstraordinære messeform, som jeg finder meget tiltalende. Endvidere er jeg også fascineret af det historiske aspekt. Denne form af liturgien er den, som man i store træk har fejret siden pave Gregor den Store, selvom messen naturligvis har udviklet sig langsomt og gradvist op gennem middelalderen.

Sansen for det mystiske og sakrale i Kirkens liturgi mener jeg grundlæggende er vigtig, for uden disse elementer bliver vi i langt mindre grad mindet om, hvad det ultimative mål med livet er, nemlig at blive forenet med Gud i Himlen. Liturgien her på jorden er derfor en forsmag på det himmelske, hvor vi på en måde får et glimt ind i evigheden, og dét som venter os på den anden side af denne jordiske tilværelse. Det betyder naturligvis ikke at vi skal glemme vores liv her på jorden fuldstændigt; men liturgien hjælper os med at huske på, hvad vi tror på, og hvorfor vi tror det, jævnfør den gamle regel om ”Lex Orandi, Lex Credendi”, dvs. måden vi beder på former vores måde at tro på.

Derudover har mit kendskab til den ekstraordinære messe klart påvirket min måde at fejre den danske messe på. Den minder mig i højere grad om, at folk ikke kommer til kirken for at se på mig som personen ”pastor Jan”, men for at møde Gud. Derfor skal jeg som præst hjælpe med at få dette møde mellem Gud og den enkelte troende til at blive så frugtbart som muligt. Det kan jeg som præst bedst gøre ved at lægge min personlighed lidt til side, så Kristus nemmere kan komme til syne i stedet for mig. I sidste ende er vi præster jo blot et redskab, Gud har sat i verden for at hjælpe folk med at finde tilbage til Ham. Jeg lærte den ekstraordinære messe at kende da jeg boede i Rom på Det engelske Kollegium.

Hvor meget lærer kommende præster om den gamle messe? Hvordan er interessen for den blandt yngre præster?

Vi lærte intet om den på præsteseminariet, så det er ofte egentlig op til den enkelte seminarist at opsøge den. De fleste af dem jeg kender, som interesserer sig for den, fejrer begge former af messen. De yngre præster har ikke en så udpræget ideologisk holdning, men har snarere blot opdaget en åndelighed, dybde og æstetisk skønhed, som de gerne vil lære bedre at kende.

Intervjuet kan leses i sin helhet HER, i det danske “Katolsk Orientering” (les også side 9) – og katolsk.no har også lenket til artikkelen.