nov 302019
 

I tidsskriftet jeg leser aller grundigst (og som jeg har lest hvert nummer av siden våren 1981), First Things, skriver redaktør R.R. Reno i siste nummer (Desember 2019) i sin faste spalte The Public Square (et stykke ned på siden) om sitt møte med den tradisjonelle latinske messen, som han begynte å gå til sommeren 2018. Her er en hel del av hans tanker om dette:

Et Cum Spiritu Tuo

I don’t know more than a few Latin words and ­phrases. A former Episcopalian, I take for granted the liturgy in the vernacular. I’ve never been punctilious about ritual. I can’t tell you the difference between the “Introit” and the “Gradual.” … … In spite of all that, I’ve been attending a Latin Mass in Manhattan for more than a year.

My initial reasons for switching to the Tridentine rite had to do with the revelations about Theodore McCarrick in the summer of 2018. I was angry, exasperated by the feckless leadership of bishops and their tolerance of moral corruption in their own ranks. But anger, however righteous and fitting in the moment, can turn into bitterness, even despair, corroding faith and undermining the spiritual life. So I knew I had to find an affirmative way to express my disgust with the status quo in the Catholic Church.

Under these circumstances, I turned to the Latin Mass. In church parlance, it is called the Extraordinary Form, as opposed to the order of the Mass established after Vatican II by Paul VI, which is called the Ordinary Form. These terms are exactly right. The Ordinary Form is the almost universal mode of worship for American Catholics, while the Extraordinary Form marks the exception. Thus, my decision to make the Tridentine rite my regular Sunday Mass was a vote of no confidence in the status quo, but not one that pushed the Church away. Going to the Extraordinary Form was a way of drawing nearer, entering into the great storehouse of the Catholic tradition.

There are Mass booklets for the Extraordinary Form that allow you to follow along with a facing-page translation. Even with this aid, it takes time to get oriented. ….

From the outset I was romanced by the long silences. The Tridentine rite emphasizes the priest as mediator. He faces the altar, not the congregation, and he speaks many parts of the Mass in a whisper. His words are directed, on our behalf, toward God, not toward us. This dynamic of prayer (a dialogue between priest as representative and God) affects the worshiper in subtle ways. It encourages each individual member of the congregation to enter into his own silent conversation with the divine. This is especially true during the consecration of the elements.

…. ….

Many priests are suspicious of the Latin Mass. Some are hostile. These responses are understandable. Going to the Latin Mass requires me to decide against attending the Ordinary Form, which is of course widely available throughout New York. And because the priestly vocation comes into its most intense focus in the sacrifice of the Mass, this decision can easily be seen casting doubt on the education and formation of priests over the last fifty years.

But my experiences with the Extraordinary Form have been otherwise. The more familiar I have become with the old rite, the more I see and feel the profound continuities with the new one. The elements of the Mass are the same in both. Furthermore, my experience with the Tridentine Mass allows me to appreciate the intentions of the liturgical reformers of the twentieth century. The old rite is colder and less immediately communal. It presumes a well-catechized congregation. By contrast, the use of the vernacular, the more fulsome lectionary, and the clear articulation by the priest of all the elements of the liturgy make the Ordinary Form more effective as a means for inculcating into the faithful the basic teachings of the Church about the nature of God and the role of Christ as the sacrament of our salvation. And not just the faithful. The Extraordinary Form has an other-worldly allure that might attract unbelievers, but both the Latin language and the ritual remoteness of the rite make it difficult to hear the gospel message. By contrast, the Ordinary Form makes the gospel audible.

At the same time, by attending the Extraordinary Form on a regular basis I have learned more about what has been lost. In the Latin Mass, the priest risks tending toward the caricature of remote hierophant engaged in mysterious rites at a distant altar. In the Ordinary Form, he risks tending toward the caricature of mediocre TV host chatting with his daytime audience of distracted housewives. If forced to choose between the two perversions, I vastly prefer the former.

…. ….

Benedict XVI observed that the Extraordinary and Ordinary Forms are two usages of the ­self-same Roman rite. This does not mean that they do not have distinct charisms, as it were. The Ordinary Form is well suited for evangelization and catechism. My own entry into the Catholic Church was greatly eased by the accessibility of the Mass in the vernacular. Its more horizontal orientation encourages a sense of Christian community, as the liturgical reformers intended. The reduced emphasis on ritual precision shifts attention to the central gospel truths announced in the readings and reiterated in a liturgy readily heard in the language of the people. All these elements enrich the ­Catholic Church.

The charism of the Extraordinary Form is needed as well. At a time when all the institutions of the West, ­including the Church, are wobbling, the antiquity of the Tridentine Mass anchors corporate worship deep in the Church’s past. The remoteness of Latin, a “dead” language, builds a spiritual wall around the Church that helps protect her from capture by the whims and fashions of the contemporary world. The vestments, incense, and ritual create another world, in which it becomes easy to see oneself entering into the precincts of the divine, a prospect at once daunting and joyful. Centuries of use have tuned the Latin Mass to a near perfect pitch. In its more elaborate forms, the orchestrated layers of music, movement, and prayer interweave into a liturgical ­Gesamtkunstwerk, which is why, although the Mass I now attend is thirty minutes longer than the Ordinary Form liturgy, it seems shorter.

I have not become an ardent proponent of the Extraordinary Form. It has limitations, which is why it was reformed in the last century. But I have come to think the Latin Mass can make a contribution to the Church’s renewal. In the twentieth century, influential theologians called for ressourcement, a return to the sources of our Christian faith. We need always to soak ourselves in the living water of the tradition. The Tridentine rite offers an opportunity for ressourcement. This is not an opportunity to be shunned, because Ordinary Form, too, has it limitations, as most of us know only too well. Those limitations are to be expected. We are only at the first stage of what will be an ongoing refinement and perfection of the Mass in the vernacular. And this process, so needed in order to realize the full promise of what was begun at Vatican II, can be enhanced by the example and inspiration of the Extraordinary Form.

nov 262019
 

gloria.tv (og på katholisches.info) kan vi lese at biskop Precioso D. Cantillas, SDB, i bispedømmet Maasin på Filippinene nylig har skrevet et brev med overskrift “Turning to God (“Ad Orientem, ad Deum”)” og der skriver han bl.a.:

As we celebrate the Solemnity of Christ the King this year today, November 24, 2019, let us pledge once again, as His People, the Diocese Maasim, to turn more ardently and devotedly to God, who sent JESUS, His only-begotten Son, Our King and our Saviour. One of the particular ways to express concretely our turning to God is in the celebration of the Liturgy.

We remind ourselves of a very important understanding of the Liturgy as explained by Cardinal Sarah, the Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, “God, not man is at the center of Catholic liturgy. We come to worship Him. The liturgy is not about you and I, it is not where we celebrate our own identity or achievements or exalt or promote our own culture and local religious customs. ….

…. The Cardinal, in his address on the “authentic implementation” of the Vatican II Document on the Liturgy, “invited all priests to celebrate the Mass ad orientem … and that it is very important that we return as soon as possible to a common orientation, of priests and the faithful turned together in the same direction – Eastwards or at least towards the apse – to the Lord who comes, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. This practice is permitted by current liturgical legislation. It is perfectly legitimate in the modern rite. Indeed, I think it is a very important step in ensuring that in our celebrations the Lord is truly at the center.”

Therefore, beginning this new Liturgical Year, the First Sunday of Advent, December 1, 2019, the celebration of Mass “ad orientem” will start in the Diocese of Maasin. The Celebrant and the Faithful will face or turn together in the same direction to the Lord, represented in the Altar and the Crucifix, in those parts of the liturgical rites when we are addressing God. …

We hope that introducing this way of worshipping God in the Liturgy, we become “fellow worshippers united in the one same act of adoration.” The Clergy (Bishop, Priests and Deacons) and the Lay prayer-Leaders will lead the Faithful towards the Lord and not be at the center of liturgical worship themselves. …

katholisches.info tar også med bildet under, som de kaller “eine Karikatur zur Veranschaulichung der beiden Zelebrationsrichtungen”.

sep 242019
 

I den tradisjonelle messen jeg feirer fredag 27. september kl 18.00 i Porsgrunn er det De hellige Kosmas og Damian som feires. Det er (litt overraskende) dagen etter at de minnes i den nye kalenderen. I en grundig artikkel på katolsk.no forklares dette slik: “Kosmas og Damian ble tidligere minnet i vest den 27. september, som var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag flyttet til 26. september, siden 27. september nå opptas av den hellige Vincent de Paul.”

Det er messen “Sapientiam” som brukes (med en del unntak) og der lyder Inngangsverset slik:

Sapiéntiam Sanctórum narrent pópuli, et laudes eórum núntiet ecclésia: nómina autem eórum vivent in sǽculum sǽculi. Exsultáte, iusti, in Dómino: rectos decet collaudátio. – Om de helliges visdom forteller folkene, og Kirken forkynner deres lov, og deres navn lever i evighet. Rettferdige, gled dere høyt i Herre; lovsang sømmer seg for de rettvise.

Slik lyder dagens kollektbønn:

Præsta, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, qui sanctórum Mártyrum tuórum Cosmæ et Damiáni natalítia cólimus, a cunctis malis imminéntibus, eórum intercessiónibus, liberémur. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud: Gi at vi som feirer fødselsfesten for dine hellige martyrer Kosmas og Damian, på deres bønn må bli frelst fra alt ondt som truer oss. Ved vår Herre ……

I evangeliet hører vi saligprisningene fra Lukas 6, bl.a.:

Beáti,páuperes: quia vestrum est regnum Dei.
Beáti, qui nunc esurítis: quia saturabímini.
Beáti, qui nunc fletis: quia ridébitis.
Beáti éritis, cum vos óderint hómines, et cum separáverint vos et exprobráverint, et eiécerint nomen vestrum tamquam malum, propter Fílium hóminis.
Gaudéte in illa die et exsultáte: ecce enim, merces vestra multa est in cælo.

Salige er dere fattige,Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld!
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,stor er lønnen dere har i himmelen.

aug 262019
 

I den tradisjonelle messen fredag 30. august kl 18.00 i Porsgrunn er det Den hellige Rosa av Lima som skal feires – og martyrene Felice og Adaucto skal også minnes.

Messens inngangsantifon er:

Dilexísti iustítiam, et odísti iniquitátem: proptérea unxit te Deus, Deus tuus, óleo lætítiæ præ consórtibus tuis. Eructávit cor meum verbum bonum: dico ego ópera mea Regi. Gloria Patri … Dilexísti iustítiam …. –- Du har elsket rettferd og hatet urett; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine søstre. Mitt hjerte strømmer over av liflig tale; jeg kveder min sang for Kongen. Ære være … Du har elsket rettferd …

Kollektbønnen lyder:

Bonórum ómnium largítor, omnípotens Deus, qui beátam Rosam, coeléstis grátiæ rore prævéntam, virginitátis et patiéntiæ decóre Indis floréscere voluísti: da nobis fámulis tuis; ut, in odórem suavitátis eius curréntes, Christi bonus odor éffici mereámur: Qui tecum vivit et regnat …. — Alle goders giver, allmektige Gud, du som ville at den salige Rosa skulle blomstre blant indianerne som jomfruelighets og tålmods pryd, vernet med dugg fra den himmelske nåde: Gi oss dine tjenere, at vi må følge etter hennes mildhets vellukt og fortjene å bli en liflig duft for Kristus, han som lever og styrer …

Om den hellige Rosa av Lima kan vi lese bl.a.:

… Rosa var den første person i Amerika som ble helligkåret. Året etter ble hun utnevnt til skytshelgen for Peru. Det ble senere utvidet til hele Mellom- og Sør-Amerika, Filippinene og til og med India. På grunn av navnet blir hun også (uoffisielt) betraktet som skytshelgen for blomsterhandlere og gartnere. I Roma er et eget kapell viet til henne i kirken Santa Maria sopra Minerva. Tidligere ble hennes fest feiret den 30. august, mens den nå feires 23. august i nesten hele verden. I hjemlandet Peru minnes hun fortsatt den 30. august. Dødsdagen 24. august er opptatt av den hellige Bartolomeus. Hennes attributter i kunsten er blomster og Jesusbarnet, og hun avbildes ofte i Dominikanerdrakt. …

jun 262019
 

Jeg jobber nå med revideringen av det norske (katolske) missalet (mer om det her), og undersøkte i den forbindelse hva som har skjedd i Sverige. En nokså grundig artikkel om dette arbeidet kan leses her, og jeg tar med et utdrag av artikkelen: (Jeg la også merke til at svenskene ikke hadde revidert noen av de gamle bønnene og prefasjonene fra sin noe friere oversatte 1987-utgave – se uthevet tekst under.)

År 2013 tar Stockholms katolska stift (och svensktalande katoliker i Finland) nya liturgiska böcker i bruk: en ny version av mässans ordning, samt fjärde upplagan av Cecilia. Katolsk gudstjänstbok. Syftet är att ytterligare förverkliga Andra Vatikankonciliets vision av en levande och livgivande liturgi. …

I Stockholms katolska stift framställde på 1970-talet den nyinrättade Katolska liturgiska nämnden (KLN), under ledning av jesuitpater Paul Schmidt och benediktinpater Andreas Rask, de första översättningarna av mässans fasta och varierande delar samt de viktigaste sakramenten i stencilerade provupplagor. Arbetet ledde fram till den första officiella upplagan av missalet (med Anders Ekenberg som huvudredaktör och upphov till recitationsmelodierna, och med Anders Piltz som huvudansvarig för orationerna). Altarboken, Missale enligt påven Paulus VI:s apostoliska konstitution Missale Romanum av den 3 april 1969, approberades av Rom 1987, och dess mässordning ingår i Cecilia. Katolsk psalmbok, tredje, fullständigt omarbetade upplagan med ekumenisk psalmboksdel, utgiven samma år. …. KLN utgav 1989 en tämligen fullständig folkmässbok, Mässbok. Mässans ordning och böner samt läsningarna för sön- och helgdagar, som täckte de flesta behov och i nödfall kunde användas som altarbok.

Dessa upplagor av mässböckerna och Cecilia är sedan 1990-talet omöjliga att få tag i, inte ens antikvariskt. … Samtidigt har det katolska helgonåret berikats med åtskilliga nya firningsdagar. Två nya upplagor av Missale Romanum har utkommit, inklusive sex nya eukaristiböner, en rad nya orationer samt en ny, mer detaljerad introduktion.

Men framför allt: nya och striktare principer för liturgisk översättning utfärdades av den romerska Gudstjänstkongregationen 2001 i instruktionen Liturgiam authenticam, som syftar till att göra den romerska mässriten så likartad som möjligt på världens många språk. Katoliken skall känna igen sig överallt i världen. Man hade nu frångått Comme le prévoit och insisterade på större trohet mot latinet: inte bara substansen skulle återges, utan helst också enskilda begrepp och originalsyntax. Denna oväntade dagorder blev på många håll en kalldusch. Den tyskspråkiga liturgikommissionen begärde sitt avsked. Efter stor turbulens togs ett engelskspråkigt missale i bruk i advent 2010, efter direkt ingripande från Rom.

I detta nya läge visade det sig omöjligt att i Sverige trycka om de befintliga gudstjänstböckerna. KLN fick i uppdrag att framställa ett nytt altarmissale och en fjärde upplaga av Cecilia, med underrubriken Katolsk gudstjänstbok. Den skulle innehålla också bibelläsningarna för kyrkoåret, kärntexterna i de övriga sakramenten samt en kortfattad bönbok för enskilt bruk. Ett så gott som tryckfärdigt manus förelåg 2005, då oanade komplikationer tillstötte, när Liturgiam authenticam skulle implementeras. Dessa problem måste först lösas.

Detta gällde även bibelöversättningen. Instruktionen hade utkommit femton månader efter publiceringen av den svenska Bibel 2000, och kanoniska lagen förpliktar de liturgiska kommissionerna att rätta sig efter de romerska riktlinjerna. Dessa säger att bibeltexterna i liturgin hämtas ur en översättning gjord från Bibelns grundspråk enligt etablerade exegetiska principer och utifrån de vetenskapliga standardutgåvorna. Men där valet av läsart eller tolkning inte är självklart eller där grundtexten är korrupt (vilket är fallet på åtskilliga ställen, särskilt i GT) skall man konsultera den officiella latinska översättningen av Bibeln, Nova vulgata bibliorum sacrorum editio, andra upplagan 1998 (andra tryckningen 2005). Denna latinska utgåva bygger på nutida exegetisk konsensus, respekterar bibellatinets syntaktiska egenheter (traditionen från Hieronymus) och är öppen för liturgins och förkunnelsens kristologiska tolkning av GT. Den nya Vulgata skall dock inte användas som grundtext utan betraktas som vetenskapligt och teologihistoriskt hjälpmedel. Man behöver aldrig av konfessionella skäl välja andra översättningar än vad exegeterna normalt anser vara originalmeningen. Däremot skall man i möjligaste mån bibehålla bibliska idiom (av typ kött, själ, vandra, etc.), antropomorfa metaforer för Gud (arm, mun, ande, etc.), vara öppen för kristologisk läsning och slå vakt om kontinuiteten mellan NT och nutida kristet liv (grekiskans ekklesía skall återges kyrka, etc.). Det bör alltså heta ”Ordet blev kött” (Joh 1:14) och inget annat, enligt instruktionen. Det är förkunnarens, inte översättarens, sak att förklara vad ”kött” betyder i sammanhanget, enligt detta resonemang.

Det svenska missalet fick alltså i grunden omarbetas efter nya principer. I juni 2007 förhandlade KLN (Ekenberg, Piltz) i Rom med Gudstjänstkongregationen (Ward, Hünseler). Vi ålades att tillämpa Liturgiam authenticam strikt. Dock fick vi tillstånd att på nytt trycka de cirka 1 600 orationerna och de 81 prefationerna i samma version som 1987, alltså översatta enligt dittills rådande principer. Man ställde i Rom frågan om upphovsrätten till bibeltexten utgjorde en komplikation i Sverige, så som fallet varit på några andra ställen i världen (där man löst problemet genom en Catholic Version av en etablerad standardöversättning). Vi svarade att vi var medvetna om problemet men hoppades att det inte skulle visa sig oöverstigligt.

Efter åtskilliga turer och ett omfattande, bortkastat (men bildande!) merarbete visade det sig omöjligt att finna en lösning som tillfredsställer såväl Gudstjänstkongregationen som Svenska Bibelsällskapet, innehavaren av upphovsrätten till Bibel 2000. Det är i nuläget orealistiskt att hoppas på acceptans för en genomarbetad katolsk version av Bibel 2000; Svenska Bibelsällskapet har tidigare sagt nej till en judisk bearbetning av GT. Till slut fick stiftet romersk dispens från instruktionen vad beträffar bibeltexterna ”tills en lösning nås”. Bibelläsningar tas därför inte med i nya Cecilia, endast uppgifter i sifferform med innehållsrubriker av typen ”Det kommande fridsriket”, ”Den förlorade sonen”, etc. Ingångs- och kommunionantifoner samt dagens tre orationer återges dock fullständigt.

En enkät bland landets katolska församlingar 2001–2002 visade att ungefär hälften av den ekumeniska psalmboksdelen användes men att sånger saknades för viktiga gudstjänsttillfällen: Herrens dop, förra hälften av fastetiden (som inte är en passionstid utan betonar dopets förpliktelser och trons kamp), Kristi kropps och blods högtid med dess andakter och processioner, Jesu hjärta, de många Mariadagarna, Josef, Korsets upphöjelse, Alla själar, för att nämna de viktigaste. Den musikaliska svårighetsgraden i 1987 års Cecilia var ibland för hög. Vad sjunger man på Johannes döparens dag (och på hans martyrium 29 augusti), om man inte vill höra sommarpsalmerna än en gång? Det fanns för många osångbara melodier, menade man: utomordentliga texter har förblivit oanvända på grund av alltför motsträviga melodier. …

jun 042019
 

Jeg feirer den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunn fredag 7. juni kl 18.00, og det er messen for Kristi himmelfartsdag som feires på hverdagene mellom Kristi himmelfart og pinse, om ikke en helgen minnes. Under ser man inngangsantifon, kollektbønn og evangelieum på denne dagen i det gamle missalet. Norsk oversettelse er fra den norske 1961-utgaven (for lekfolk).

INNGANGSANTIFON:

Viri Galilæi, quid admirámini, aspiciéntes in Cælum? Allelúja: Quem-ádmodum vidístis eum ascendéntem in cælum, ita véniet. Allelúja, allelúja, allelúja. Omnes gentes pláudite mánibus: jubiláte Deo in voce exsultatiónis. Gloria Patri ….

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Alleluja. Som dere har sett ham fare opp til himmelen, skal han komme igjen, alleluja, alleluja, alleluja. Vis deres glede, alle folk; syng jubelsang for Gud med gledefull røst. Ære være ……

KOLLEKTBØNN:

Concéde, quæsumus, omnípotens Deus: ut qui hodiérna die Unigénitum tuum Redemptórem nostrum ad cælos ascendísse crédimus, ipsi quoque mente in cæléstibus habitémus. Per eundem Dóminum nostrum …..

Vi ber deg, allmektige Gud: Unn oss som tror at din enbårne Sønn, vår Frelser, i dag er steget opp til himmelen, også selv i ånden må dvele ved de himmelske ting. Ved Ham, vår Herre …

EVANGELIUM: Mark. 16,14-20

In illo témpore: Recumbénti úndecim discípulis, appáruit illis Jesus,et exprobrávit incredulitátem eórum et durítiam cordis: quía iis, qui víderant eum resurrexísse, non credidérunt. Et dixit eis: “Eúntes in mundum univérsum, prædicáte Evangélium omni creatúræ. Qui credíderit et baptizátus fuerit, salvus erit: qui vero non credíderit, condemnábitur. Signa autem eos, qui credíderit, hæc sequéntur: In nómini meo dæmónia ejícient; linguis loquéntur novis; serpéntes tollent et si mortíferum quid biberint, non eis nocébit: super ægros manus ímpónent, et bene habébunt.” Et Dóminus Quidem Jesus, postquam locútus est eis, assúmptus est in Cælum, et sedet a dextris Dei. illi autem profécti prædicavérunt ubíque, Dómino cooperánte, et sermónem confirmánte, sequéntibus signis.

På den tid viste Jesus seg for de elleve da de satt til bords. Og han bebreidet dem deres vantro og hardhjertethet, siden de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham oppstanden. Og han sa til dem: “Gå ut i all verden og forkynn Evangeliet for all skapningen. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Men disse tegn skal følge dem som tror: i mitt navn skal de drive ut djevler; de skal tale med nye tunger; de skal ta i ormer, og om de drikker gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på de syke, og de skal bli friske.” Og etter at Herren Jesus hadde talt til dem, ble han tatt opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte ordet overalt, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.

jun 032019
 

Jeg kjøpte denne boka for en måneds tid siden – den er skrevet av Yves Chiron og utgitt på fransk i 2016, utgitt på engelsk mot slutten av fjoråret – og jeg har nå lest den ferdig. Boka var ganske interessant, men den sa mer om liturgiarbeidet før og etter konsilet enn den gjorde om Bugnini – men det er nok riktig at det Bugnini gjorde er viktigere enn hans person. Man kan lese en lang anmeldelse av boka på Catholic World Report.

Jeg la spesielt merke til et sitat på s. 94, der det viser seg at erkebiskop Lefebvre var enda mer positiv til forandringer og bruk av morsmålet i den første del av messen enn jeg hadde trodd:

The final text of the Constitution on the Liturgy was voted in by the near-unanimity of the Council Fathers. Even Archbishop Lefebvre, who was to become a determined opponent of the Second Vatican Council and the great defender of the «perennial Mass,» voted for the text. Although he soon regretted «unforeseen and infelicitous results,» at the time he recognized that a reform of the liturgy was necessary, including in the Mass:

There was something to reform and to rediscover. Clearly, the first part of the Mass, which is intended to instruct the faithful and for them to express their faith, needed to reach those ends in a clearer and so to speak more intelligible manner. In my humble opinion, two such reforms seemed useful: first the rites of that first part and also a few translations into the vernacular.

The priest coming nearer to the faithful; communicating with them; praying and singing with them and therefore standing at the pulpit; saying the Collect, the Epistle, and the Gospel in their language; the priest singing in the divine traditional melodies the Kyrie, the Gloria, the creed with the faithful: these are so many good reforms that give back to that part of the Mass its true finality. 26

(Footnote 26. Marcel Lefebvre, «Perspectives conciliaires entre la 3e et la 4e session,» Itinéraires 95 (July—August 1965): 78-79.)

mai 302019
 

På Kristi himmelfartsdag tenker jeg ofte på dagen jeg ankom det hellige land (30. juni 1977). Jeg var svært ung (21 år) og det var min første utenlandstur. Studentflyet landa midt på natta og jeg kom meg til Jerusalem med en ‘sherut’ (fellestaxi). Der gikk jeg første formiddag opp til Oljeberget og ble der oppe aller først vist inn til Himmelfartskapellet, og så bl.a. Jesu fotavtrykk – se bilde nr. 2 under.

NLM-bloggen har et innlegg om dette kapellet i dag, SE HER. Father Z skriver om mange bilder som er malt for å illustrere det som skjedde denne dagen – se ett eksempel under. Wikipedia skriver også ganske grundig om kapellet.

apr 212019
 

Jeg tenkte på dette bildet (som vi så i Paris i 2007) da vi hørte diakonen synge evagngeliet i messen i dag.

Evangelium Joh 20,1-9
Han måtte stå opp fra de døde
☩ Lesning fra det hellige Evangelium etter Johannes

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»

Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg frem og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.

Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Frem til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde.

Slik lyder Herrens ord.

apr 082019
 

I dag, mandag etter femte søndag i fasten, leser man i alle katolske kirker den svært lange og spennende tekstene om Susanna, som nesten mistet livet etter å ha blitt løyet om og anklaget av to menn – men så ble reddet av Daniel. Teksten er fra Daniels bok 13,1-9.15-17.19-30.33-62 – som er en del av det apokryfe tillegget til Daniel, or derfor ikke så veldig godt kjent. Her er hele teksten i Bibelselskapets nye utgave fra 2018:

Lesning fra profeten Daniels bok

I de dager bodde det i Babylon en mann som het Joakim. Han tok seg en kone som het Susanna og var datter av Hilkia. Hun var svært vakker, og hun fryktet Herren. Foreldrene hennes var rettskafne, og de hadde lært opp datteren sin etter Moseloven. Joakim var svært rik og hadde en hage ved huset sitt. Jødene pleide å komme sammen hos ham, for han var den mest respekterte av dem alle.

I det året som det her er snakk om, var to av folkets eldste blitt utnevnt til dommere. Det var om dem Herskeren sa: «Lovløshet kom fra Babylon, fra eldste som var dommere og skulle lede folket.» Disse to var stadig i Joakims hus, og alle som hadde en sak å føre, kom til dem. Midt på dagen, når folk gikk sin vei, skjedde det ofte at Susanna gikk inn i hagen til mannen sin og vandret omkring der. De to eldste så hver dag at hun gikk inn og vandret i hagen, og de ble grepet av begjær etter henne. De lot tankene komme på avveier og vendte øynene bort, så de ikke så opp mot himmelen eller husket hva en rettferdig dom er.

Mens de fulgte nøye med for å finne en passende dag, skjedde det at Susanna kom ut i hagen, slik som de to foregående dagene, bare i følge med to tjenestejenter. Hun fikk lyst til å bade i hagen, for det var svært varmt. Det var ingen der unntatt de to eldste, som hadde gjemt seg og lurte på henne. Susanna sa til tjenestejentene: «Hent olje og salve til meg, og steng portene inn til hagen, så jeg kan bade.»

Så snart tjenestejentene var gått ut, kom de to eldste frem og løp bort til henne. De sa: «Se, portene til hagen er stengt, det er ingen som ser oss, og vi brenner av begjær etter deg. Så kom og ligg med oss! Hvis ikke vitner vi mot deg og sier at det var en ung mann hos deg, og at det var derfor du sendte tjenestejentene bort.»

Da sukket Susanna dypt og sa: «Jeg har ingen utvei. For om jeg gjør dette, betyr det døden for meg, og dersom jeg nekter, er jeg i deres hender. Men det er bedre for meg at jeg ikke gjør det, om jeg så faller i deres hender, enn at jeg synder foran Herrens ansikt.» Og Susanna satte i et høyt skrik, men også de to eldste ropte høyt og overdøvet henne. Den ene løp bort og åpnet portene til hagen.

Da de som var inne i huset, hørte ropene fra hagen, løp de inn gjennom sideporten for å se hva som hadde hendt henne. Men da de eldste hadde fortalt sin historie, ble tjenerne svært skamfulle, for noe slikt var aldri før blitt sagt om Susanna.

Dagen etter kom folket sammen hos Joakim, mannen hennes. Da kom de to eldste, med sinnet fylt av onde planer om å få drept Susanna. De sa foran hele folket: «Send bud på Susanna, Hilkias datter, hun er kona til Joakim.» Så sendte de bud etter henne. Hun kom sammen med foreldrene sine, barna sine og alle slektningene. Men de som var med henne og alle som så henne, de gråt.

De to eldste sto nå frem foran folket og la hendene på hodet hennes. Susanna så gråtende opp mot himmelen, for i hjertet stolte hun på Herren. De eldste sa: «Mens vi gikk alene omkring i hagen, kom denne kvinnen inn sammen med to slavejenter. Hun stengte portene til hagen og sendte jentene bort. En ung mann som hadde ligget skjult, kom bort til henne og la seg ned sammen med henne. Vi var i et hjørne av hagen, men da vi så dette lovbruddet, løp vi bort til dem. Vi så at de lå med hverandre, men vi klarte ikke å holde mannen tilbake; han var for sterk for oss. Han åpnet porten og kom seg bort. Vi grep kvinnen og spurte hvem den unge mannen var, men det ville hun ikke fortelle oss. Dette er vi vitner på.»

Siden de var folkets eldste og dommere, trodde forsamlingen på dem og dømte henne til døden.
Da ropte Susanna med høy stemme: «Evige Gud! Du som kjenner alle hemmeligheter og vet om alle ting før de skjer, du vet at de har vitnet falsk mot meg. Og se, nå skal jeg dø, enda jeg ikke har gjort noe av det de i sin ondskap har beskyldt meg for.»

Herren hørte ropet hennes. Da hun ble ført bort for å bli henrettet, vakte Gud opp den hellige ånd i en ung mann som het Daniel. Han ropte med høy stemme: «Jeg er ren og fri for denne kvinnens blod!» Hele folket snudde seg mot ham og spurte: «Hva mener du med det du sier?» Han stilte seg midt iblant dem og sa: «Er dere så dumme, israelitter? Vil dere virkelig dømme en datter av Israel uten å ha holdt forhør eller fått klart bevis? Gå tilbake til domsstedet! De har vitnet falsk mot henne.»

Hele folket skyndte seg og gikk tilbake. De eldste sa til Daniel: «Kom og sett deg midt iblant oss og fortell. For Gud har gitt deg forstand som en eldste.» Daniel sa til dem: «Skill de to langt fra hverandre, så skal jeg forhøre dem.»

Da de var skilt fra hverandre, kalte han på den ene av dem og sa til ham: «Du har levd et langt liv i ondskap. Nå blir du innhentet av syndene dine. Du har felt urettferdige dommer og dømt de uskyldige, men latt de skyldige gå fri, enda Herren har sagt: En skyldfri og en rettferdig må du ikke slå i hjel. Hvis du nå virkelig så henne, så fortell oss: Under hva slags tre så du dem sammen?» Han svarte: «Under et mastiks-tre.» Da sa Daniel: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt eget hode. For Guds engel har allerede fått befaling av Gud om å kløyve deg som et mastiks-tre.» Så fikk han mannen til å gå bort og befalte dem å føre frem den andre.

Til ham sa han: «Du avkom av Kanaan og ikke av Juda! Skjønnheten har narret deg, og begjæret har ført hjertet ditt på avveier. Slik har dere altså gjort mot Israels døtre; de lå med dere fordi de var redde. Men her er en datter av Juda som ikke fant seg i lovløsheten deres. Fortell meg nå: Under hva slags tre var det du grep dem i å være sammen med hverandre?» Han svarte: «Under et eiketre.» Da sa Daniel til ham: «Rett har du løyet! Dette skal ramme ditt hode også. For Guds engel står klar med sverdet for å felle deg som en eik. Slik vil han utrydde dere begge.»

Da ropte hele forsamlingen med høy stemme og velsignet Gud, som frelser dem som setter sitt håp til ham. De vendte seg mot de to eldste, for med ord fra deres egen munn hadde Daniel vist at de vitnet falsk. De gjorde det samme med dem som de selv i sin ondskap ville gjøre mot sin neste: De gjorde slik det står i Moseloven og henrettet dem. Slik ble uskyldig blod berget denne dagen.

Slik lyder Herrens ord.

mar 202019
 

Jeg har det siste året arbeidet en del med en revisjon av det norske katolske missalet, og har sett at det er en del forandringer fra andre utgave (1975) av Romersk missale, som det nåværende norske missalet (fra 1982) bygger på, til tredje utgave (2002) som det nye norske missalet skal bygge på. I fastetiden er det nå bl.a. kommet inn en bønn over folket til hver dag – og dette ser ut til å være akkurat de samme bønnene som var i det tradisjonelle romerske missalet (fra 1962).

Siden jeg kommende fredag skal feire den tradisjonelle latinske messen (i Porsgrunn), sammenlignet jeg nytt og gammelt missale og fant svært mange likheter – ofte (spesielt i det grønne kirkeåret) finner man få likhetstrekk. Antifonene til messen (se under) er helt forskjellige, men bønnene er langt på vei de samme – det er én forandring i kollektbønnen og bønn over offergavene er byttet helt ut. Den siste bønnen over folket er helt lik, men denne er ny i det nye norske missalet og så langt ikke oversatt til norsk (her tar jeg utgangspunkt i en ny dansk oversettelse).


Inngangsantifon

1962 (Sal 17(16),15.1): Ego autem cum iustítia apparébo in conspéctu tuo: satiábor, dum manifestábitur glória tua. Exáudi, Dómine, iustitiam meam: inténde deprecatióni meæ. Gloria Patri, et Filio … Ego autem cum iustítia …. -– Men jeg vil med rettferd vise meg for ditt åsyn; jeg skal mettes når din herlighet åpenbares. Hør min rett, Herre, og vend til min indrelige bønn ditt øre. Ære være … Men jeg vil med rettferd …

2002 (Sal 31(30),2.5): In te, Dómini, sperávi, non confúndar in ætérnum; edúces me de láqueo quem abscondérunt mihi, quóniam tu es protéctor meus. — Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg, for du er min tilflukt.

Kollektbønn

1962: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte ieiúnio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Vi ber deg, allmektige Gud; gi at vi renset ved den hellige faste med rene hjerter må gå inn til den kommende høytid. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, omnípotens Deus: ut, sacro nos purificánte pænitentiæ stúdio, sincéris méntibus ad sancta ventúra fácias perveníre. Per Dominum nostrum Iesum Christum …. — Allmektige Gud, vi ber deg: Styrk vår vilje til å gjøre bot, og rens vår sjel, så vi går til den kommende høytid med det rette sinnelag. Ved vår Herre …

Bønn over offertorgavene

1962: Hæc in nobis sacrifícia, Deus, et actióne permáneant, et operatióne firméntur. Per Dominum nostrum Jesum Christum …. — Gud, la dette offer bli ved å virke i oss og stadfestes i våre handlinger. Ved vår Herre …

2002: Miserátio tua, Deus, ad hæc peragénda mystéria, fámulos tuos, quæsumus, et prevéniat competénter, et devóta coversatióne perdúcat. Per Christum Dominum nostrum. — Vi ber deg, Gud: Vis din miskunn mot dine tjenere og kom oss til hjelp, så vi kan feire disse mysterier med ærefrykt og hengivenhet. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsantifon

1962 (Sal 12(11),8): Tu, Dómine, servábis nos, et custódies nos a generatióne hac in ætérnum. -– Du, Herre, vil bevare oss mot denne slekt til evig tid.

2002 (1 Joh 4,10): Diléxit nos Deus, et misit Fílium suum propítiationem pro peccátis nostris.– Gud har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Bønn etter kommunion

1962: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Dominum nostrum Jesum Christum … – Herre vi ber deg: Når vi har mottatt pantet på vår evige frelse, la oss da ferdes slik at vi kan nå fram til den. Ved vår Herre …..

2002: Fac nos, quǽsumus, Dómine: accépto pígnore salútis ætérnæ, sic téndere congruénter; ut ad eam perveníre póssimus. Per Christum Dominum nostrum. — Herre, vi har mottatt pantet på vår evige frelse. Styrk vår lengsel etter dette mål, og la oss vinne frem til ditt rike. Ved Kristus, vår Herre.

Bønn over folket

1962: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Dominum nostrum Jesum Christum … — Herre, vi ber deg: Gi ditt folk frelse for sjel og legeme, så at det – når det legger vinn på gode gjerninger – alltid kan fortjene å bli forsvart ved ditt mektige vern. Ved vår Herre …

2002: Da, quǽsumus, Dómine, pópulo tuo salútem mentis et córporis: ut, bonis opéribus inhæréndo, tuæ semper virtútis mereátur protectióne deféndi. Per Christum Dominum nostrum. — (Fra dansk) Herre, gi ditt folk sunnhet på sjel og legeme, så de må være ivrige etter å gjøre gode gjerninger og alltid oppnå å vernes av din beskyttelse. Ved Kristus, vår Herre.


Jeg så også gjennom de andre hverdagene i 2. uke i fasten, og fant at en eller to av antifonene eller bønnene er like i gammelt og nytt missale, uten at jeg kunne se noen system i hva man syntes man måtte forandre på slutten av 60-tallet. Blant bibellesningene er ingen av tekstene like på mandagen, men alle de andre hverdagene har samme evangelium, og på torsdagen og fredagen er også første lesning lik i det gamle og nye missalet.

feb 152019
 


Jeg må innrømme at jeg før denne uka aldri hadde hørt om de hellige Faustinus og Jovita av Brescia, men nå skal de minnes i en tradisjonell latinsk messe jeg feirer i dag – katolsk.no har en lang og informativ artikkel om dem. (Og Brescia ligger mellom Milano og Verona i Nord-Italia).

De hellige Faustinus og Jovita (it: Faustino e Giovita) levde på begynnelsen av 100-tallet i Brescia (Brixia) i regionen Lombardia i Nord-Italia. De skal ha blitt født i Pregno di Villa Carcina (?) og var ifølge Legenda maior brødre og riddere og tilhørte byens adel. De skal ha blitt omvendt av den hellige biskop Apollonius, som også skal ha vigslet den eldste broren Faustinus til prest og den yngste Jovita til diakon. Ifølge legendariske overleveringer ble de halshogd i Brescia i år 121 under keiser Hadrian (117-38) på grunn av sin iver for kristendommens utbredelse. I motsetning til biskopen på stedet, som holdt seg i skjul under keiser Hadrians forfølgelse, hadde de åpent stått frem og bekjent sin tro. Ikke noe annet kan sies med sikkerhet om dem. Men en from legende gir flere detaljer:

Les videre her

feb 132019
 

Den tradisjonelle messen jeg skal feire fredag i Porsgrunn er en vanlig hverdagsmesse i 5. uke etter åpenbaringen, der både bønner og tekster tas fra sist søndags messe. (Det er nokså sjelden man feirer en grønn hverdagsmesse i den gamle kalenderen, siden det er så mange helgendager. Og i den tradisjonelle messen brukes da både bønner og tekster fra søndagens messen, mens man i den nye messen bare bruker bønnene fra søndagen.)

I messens inngangsvers hører vi:

Tilbe Gud, alle hans engler, Sion hører det og gleder seg, og Judas døtre fryder seg.
Herren er konge; jorden juble, og gleden nå ut helt til de fjerne øyer.

Hallelujaverset gjentar andre del av dette inngangsverset, og i evangeliet hører vi fra Matteus 13,24-30:

På den tid la Jesus frem for folket en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Alle messens bønner og tekster kan leses her.

Den tradisjonelle messen feires i Porsgrunn i vår også fredagene 22. mars, 26. april og 7. juni.

jan 302019
 

Siste bok jeg leste under årets opphold på Gran Canaria var interessant, den beskrev ganske grundig menighetsliv, liturgi og messefeiring i flere kirker i York i England de siste par hundre årene før reformasjonen. Amazon skriver om den:

The medieval parish church was central to most people’s lives, and the Mass, the characteristic pre-Reformation service, exercised a defining influence upon the lives of clergy and laity alike.

This book, written by authors from different disciplines, explores the importance of late-medieval parish religion against the backcloth of medieval York. How many Parish churches were there? What was the form of the Mass and how was it celebrated? How were the church interiors arranged and how were they decorated? What contribution did music make? What was it like to be a cleric at the time? What changes did the Reformation bring? A substantial appendix provides a reconstruction of the pre-Reformation Mass as celebrated in York. This is a real work of scholarship by authors who are leaders in their specialism, and essential reading for all interested in the middle ages.

jan 012019
 

Detter velsignelsen jeg lyste ved slutten av messen i dag (i Lunden kloster):

VELSIGNELSE VED ÅRSSKIFTET

Gud, all velsignelses kilde og utspring, skjenke dere sin nåde,
fylle dere med sin velsignelse, og bevare dere sunne
og uten skade hele året igjennom.

R: Amen.

Han verne i dere troens renhet, skjenke dere håpets tålmodighet,
og en kjærlighet som holder stand inntil enden.

R: Amen.

Han styre deres dager og deres gjerninger i sin fred,
høre deres bønner her og alle steder
og føre dere frelst til det evige liv.

R: Amen.

Den allmektige Gud, Faderen og Sønnen + og Den Hellige Ånd,
velsigne dere alle.

R: Amen.


Og her kan man lese hva jeg skrev for 11 år siden på denne dagen:

 

Flott nyttårsfeiring i Vatikanet


For første gang på mange år var pavens trone løftet opp fem trappetrinn.


Sammen med to diakoner går paven fram til alteret for å begynne tilbedelsen av alterets hellige sakrament.


Etter liturgien i kirken, der også Te Deum ble sunget, stopper paven for tilbedelse ute ved stallen på Petersplassen.

des 252018
 

Første lesning i juledagsmessen er fra Jesaja 52,7-10, og får meg alltid til å tenke på ariaen “O thou that tellest good tidings to Zion” fra Händels Messias, der (den nokså like) teksten riktignok er tatt fra Jesaja 40,9-11. Slik var første lesning i dagens messe – Händels aria og tekst kommer etterpå:

Lesning fra profeten Jesajas bok

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
Hør, vaktmennene dine roper høyt,
de jubler alle sammen.
For med egne øyne ser de
at Herren vender tilbake til Sion.
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.

Slik lyder Herrens ord.

O thou that tellest good tidings to Zion,
get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Zion,
Get thee up into the high mountain.
Get thee up into the high mountain.

O thou that tellest good tidings to Jerusalem,
Lift up thy voice with strength, lift it up, be not afraid,
Say unto the cities of Judah,
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God!
Say unto the cities of Judah:
Behold your God, behold your God, behold your God!

O thou that tellest good tidings to Zion,
Arise, shine, for thy light is come.
Arise, arise, arise, shine, for thy light is come.
And the glory of the Lord,
The glory of the Lord is risen, is risen upon thee, is risen, is risen upon thee.
The glory, the glory, the glory of the Lord is risen upon thee.

des 252018
 

Jeg trykker her det kjente juledagsevangeliet, Joh 1,1-18, på latin, gresk og norsk. Den latinske teksten ble lest etter nesten hver eneste katolske messe i nesten 1000 år, den greske teksten er selvsagt grunnlaget for alle nye oversettelser, og den norske oversettelsen er fra Bibel 2011.


In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum. Hoc erat in principio apud Deum. Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil quod factum est; in ipso vita erat et vita erat lux hominum, et lux in tenebris lucet et tenebræ eam non conprehenderunt.

Fuit homo missus a Deo cui nomen erat Iohannes; hic venit in testimonium ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum. Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.

Erat lux vera, quæ inluminat omnem hominem, veniens in mundum. In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit. In propria venit, et sui eum non receperunt.

Quotquot autem receperunt eum, dedit eis potestatem filios Dei fieri, his, qui credunt in nomine eius, qui non ex sanguinibus neque ex voluntate carnis neque ex voluntate viri, sed ex Deo nati sunt.

Et Verbum caro factum est et habitavit in nobis; et vidimus gloriam eius, gloriam quasi Unigeniti a Patre, plenum gratiæ et veritatis.

Iohannes testimonium perhibet de ipso et clamat dicens: hic erat quem dixi vobis: qui post me venturus est, ante me factus est, quia prior me erat. Et de plenitudine eius nos omnes accepimus, et gratiam pro gratia; quia lex per Moysen data est, gratia et veritas per Iesum Christum facta est. Deum nemo vidit umquam; unigenitus Filius qui est in sinu Patris, ipse enarravit.


Ἐν ἀρχῇ ἦν ὁ λόγος, καὶ ὁ λόγος ἦν πρὸς τὸν θεόν, καὶ θεὸς ἦν ὁ λόγος. οὗτος ἦν ἐν ἀρχῇ πρὸς τὸν θεόν. πάντα δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ χωρὶς αὐτοῦ ἐγένετο οὐδὲ ἕν. ὃ γέγονεν ἐν αὐτῷ ζωὴ ἦν, καὶ ἡ ζωὴ ἦν τὸ φῶς τῶν ἀνθρώπων·καὶ τὸ φῶς ἐν τῇ σκοτίᾳ φαίνει, καὶ ἡ σκοτία αὐτὸ οὐ κατέλαβεν.

Ἐγένετο ἄνθρωπος, ἀπεσταλμένος παρὰ θεοῦ, ὄνομα αὐτῷ Ἰωάννης· οὗτος ἦλθεν εἰς μαρτυρίαν ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός, ἵνα πάντες πιστεύσωσιν δι᾽ αὐτοῦ. οὐκ ἦν ἐκεῖνος τὸ φῶς, ἀλλ᾽ ἵνα μαρτυρήσῃ περὶ τοῦ φωτός.

Ἦν τὸ φῶς τὸ ἀληθινόν, ὃ φωτίζει πάντα ἄνθρωπον, ἐρχόμενον εἰς τὸν κόσμον. ἐν τῷ κόσμῳ ἦν, καὶ ὁ κόσμος δι᾽ αὐτοῦ ἐγένετο, καὶ ὁ κόσμος αὐτὸν οὐκ ἔγνω. εἰς τὰ ἴδια ἦλθεν, καὶ οἱ ἴδιοι αὐτὸν οὐ παρέλαβον. ὅσοι δὲ ἔλαβον αὐτόν, ἔδωκεν αὐτοῖς ἐξουσίαν τέκνα θεοῦ γενέσθαι, τοῖς πιστεύουσιν εἰς τὸ ὄνομα αὐτοῦ, οἳ οὐκ ἐξ αἱμάτων οὐδὲ ἐκ θελήματος σαρκὸς οὐδὲ ἐκ θελήματος ἀνδρὸς ἀλλ᾽ ἐκ θεοῦ ἐγεννήθησαν.

Καὶ ὁ λόγος σὰρξ ἐγένετο καὶ ἐσκήνωσεν ἐν ἡμῖν, καὶ ἐθεασάμεθα τὴν δόξαν αὐτοῦ, δόξαν ὡς μονογενοῦς παρὰ πατρός, πλήρης χάριτος καὶ ἀληθείας.

Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. ὅτι ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος· ὅτι ὁ νόμος διὰ Μωϋσέως ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ Χριστοῦ ἐγένετο. θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· μονογενὴς θεὸς ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρὸς ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.


I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Johannes vitner om ham og roper ut:
Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.

nov 252018
 

Det er interessant å legge merke til at det stadig blir flere kirker som begynner å feire den tradisjonelle latinske messen. Jeg leste nettopp på NLM-bloggen (og bildet under viser nyhetsoppslaget):

The Pontifical University of St Thomas Aquinas in Rome, commonly known as the Angelicum, has recently instituted two regular weekly Masses in the traditional Rite. The Mass on Tuesday is in the Roman Rite, the Mass on Thursday in the Dominican Rite, both beginning at 12:30 pm. These are being celebrated in the church of Ss Sixtus and Dominic, which is next to the university and administered by the Dominican Fathers.