aug 282015

Den hellige Augstin døde, slik mange nok husker, 28, august 430, i Hipp i Nord-Afrika, og så skjedde det en hel del ting med hans legeme. Fr. Z. skriver bl.a. slik dette:

Sometime before the early 8th century, Augustine’s remains were translated from N. Africa to Sardinia for fear of desecration. It is possible that St. Fulgentius of Ruspe took Augustine’s body to Sardinia. Fulgentius had run afoul of the Arian Vandal overlords in N. Africa and was driven out. …

During the 8th century Augustine’s remains were in danger again, but this time by another gang of vandals called Arabs, who were swarming all over the Mediterranean as pirates and brigands. Sometime between 710 and 730 King Liutprand of the Lombards translated Augustine a second time. On some 11 October, Luitprand had him interred in Pavia in the church of San Pietro in Ciel d’Oro. …

15aug_Arca_di_SantAgostino With the passage of time people simply forgot where the saints bones actually physically were in the church. Eventually, the church itself came to be controlled by two different Augustinian groups, the Canons Regular and the Hermits. Let’s just say their relations were strained and leave it at that. Then somethingBenedict XIII happened that set off the war between them.

In 1695 a group of workman were excavating under the altar in the crypt of the church. They found a marble box containing human bones. The box apparently had some charcoal markings spelling the part of the word “Augustine”, though those markings disappeared. Great chaos ensued.

The memory of just where the relics of Augustine were placed in the church had been lost through the passing of the years. Finding them again set off a rather unedifying battle for their control between the Augustinian Hermits and the Canons Regular. Ultimately, Rome had to step in to resolve things. That’s what Pope’s do. …

In any event, Benedict XIII sent a letter to the Bishop of Pavia telling him to get their act together and figure out the questions of authenticity and control. Additional studies were made under someone appointed by Benedict and by 19 September of 1729 things were wrapped up.

Processions were held, solemn proclamations made about the authenticity of the relics, a great Te Deum was sung and there was a fireworks display, and anyone who decided to disagree and start the bickering again would be excommunicated. The good ol’ days.

The next year under Pope Clement XII the Cardinal Secretary of State (and a patron of the Canons Regular) commissioned the carving of the large main altar with its reliefs, completed in 1738, and which you can see today in the church where Augustine’s tomb is even now.

Pave bendikt besøkte Augustins grav i Pavia i 2005 – og jeg skrev om besøket her.

aug 222015


On 19 August 2015, at the “Ars Celebrandi” workshop of traditional liturgy in Poland, bishop Athanasius Schneider from Kazakhstan celebrated Pontifical Mass and Vespers, and gave a lecture on the proper renewal of the liturgy and due adoration of the Blessed Sacrament. …

In his lecture, entitled “The Renewal of the Liturgy and the Perennial Sense of the Church”, which abounded in quotations from the New Testament, the writings of the Church Fathers and the Second Vatican Council’s Constitution on the Liturgy Sacrosanctum Concilium, His Excellency pointed out that the essential feature of the sacred liturgy is the adoration of God.

The Eucharistic liturgy is the most sublime realization of the first commandment of which Jesus reminded us: “You shall adore the Lord your God and worship Him alone” (Mat 4:10). Bishop Athanasius referred to the liturgical norms of the Church and the importance which should be attached to them in accordance with the whole Scripture and Catholic doctrine.

To establish an opposition between exterior norms and the attention of the heart would be against the Divine truth. Such a contrast was often established by heretical movements neglecting or refusing exterior norms, e.g. Christian Gnostics; Cathars and Albigensians; Calvinists; and some Catholic Pentecostals and Catholic Progressivists of various degrees in our days, he emphasized. …

Les mer om dette her.

aug 102015

Jeg skal det kommende halvåret studere meseen fra ca 1200 til ca 1600, og begynte derfor å lese Jungmanns grundige bok fra der han begynner å beskrive denne perioden, som han kaller den gotiske perioden. Han definerer denne med at en viss individualisme hadde begynt å tre fram, men også et behov for systematisering. Han skriver i andre avsnitt at den daglige fellesmessen i kloster og domkirker var den viktigste, men at det også ble feiret (som også før denne tid) en del private messer. Man hadde inntil ca 1200 brukt flere bøker i messen, men da begynte en Missale Plenum å erstatte de tidligere bøkene:


Someone has said, and rightly, that Gothic is in a special degree not only an art style (Kunststil) but a period style (Zeitstil). Because up till now the younger peoples of the North had studied zealously in the school of the older order of things, propriety and proportion, as they appeared in Romanesque, could become the expression of their life. But their growing powers were beginning to spring the old grooves on all sides, seeking newer designs. The individual and subjective, seeing and feeling on one’s own personal activity and personal capability—these came to the fore, and led to a stressing of the concrete and realistic, and consequently to a multiplicity of forms which could be kept together and coherent only by a renewed desire for organization. This new spirit did not call a halt even with regard to divine service; the arrangement of the Mass felt its influence in a most profound manner. Already there was talk of that multiplicity of forms which had developed after the year 1000, but an effort was also made to codify the new forms; we can see in this a parallel to an attempt at mastering the heaped-up resources of knowledge by means of the summas which have been ranged side by side with the daring architecture of the Gothic cathedrals.

At least in the eleventh-century community, forces still held the balance of power in ecclesiastical life and the life of divine worship. Beside the cathedral chapter there was in every larger place, and often also in the country, a collegiate chapter in which clerics under the leadership of a provost or dean led a life in common, and above all conducted a community service of worship. In contrast to them the clerics who were individually in the service of the nobility remained absolutely in shadow, especially since most of them lacked any higher education. For these capitular churches, and for Roman church architecture in general, a characteristic was the roomy choir with its stalls, no longer set in a half-circle around the altar but arranged in several parallel rows between altar and people. The daily conventual Mass, which was celebrated, as in the monasteries, in the presence of the assembled clerical community, formed the crown of choir prayer and the very climax of divine service. In the Mass regulations and in the rubrics of the liturgical books this community service is almost the only one considered; there the celebrant appears nearly always accompanied by deacon and subdeacon, even though private celebration is not unknown. Above all, however, the entire setting of the liturgical texts is still always predicated on the cooperation of a plurality of officials and ministers. The priest needs only the sacramentary. Lectionary and antiphonary continue to be separate books for the use of those who are to read or sing. This situation continues to prevail till about the start of the twelfth century.

But then a new arrangement of the liturgical books breaks into the picture; on the strength of this the priest can take over the roles of lector and chanter and thus discharge the duties of his office independently of them. The ties of the individual are thus loosed in the liturgy, just as in this same period the organization of the canonries had slackened or even dissolved with the trend towards personal prebends and separate residences. In the thirteenth century the Missale Plenum displaces the sacramentary.’ Presages of this new arrangement were the many silent prayers which, as we have seen, had begun to appear in the sacramentaries, at first (since the ninth century) only here and there, but since the eleventh almost universally. These prayers the priest did not have to perform with the community, but softly by himself.

There are isolated instances, especially within the confines of monasticism, where even at an earlier period the priest’s Mass book was fitted out with the lessons, so that the service of a lector could be dispensed with.’ Such books were very likely intended for the convenience of wandering monks, as may also be judged, in the case of the Missal of Bobbio, from the smallness of the book. In the church of Milan too, the oldest sacramentaries almost all incorporate the readings.’ Since the ninth century there appeared at various places sacramentaries in which, appendix fashion, a number of Masses with readings are inserted, sometimes also with the chant-texts. As a rule, in fact, the Masses of the commune and the Missce diversce, along with the Votive Masses, including the Masses for the Dead, were thus distinguished. Votive Masses and Masses for the Dead were employed essentially in the interests of individual families and persons, and especially if they followed each other in rapid succession, were held in the simplest form, often without the lector whose presence was, as a rule, still presumed.


aug 082015

Jeg begynner å nærme meg min studiepermisjon (reiser til Roma 12/10) og har de siste ukene kjøpt inn en del litteratur jeg da skal lese. Jeg har også så smått begynte å lese den største og mest omfattende boka (900 sider over to bind); Mass of the Roman Rite, av Joseph A. Jugmann, S.J. Der begynner hans forord slik (i den engelske utgaven jeg har kjøpt):

Author’s Foreword

This I am sure noe one will doubt; if a study of our transmitted culture is worth the trouble not only of securing a surface knowledge, but of delving with all available care and love to gain an insight into its essence and its course of development, and to grasp the meaning of every last detail, certainly it is no less true—even aside from higher considerations—with regard to the liturgy of Holy Mass, which is daily celebrated on a hundred thousand altars, and to which, Sunday after Sunday, the whole Catholic population streams.

Of course there is no dearth of penetrating studies. Year after year they make their appearance for the widest possible circles of readers. Nor is there a want of scientific research. In the last few decades investigations of every sort have happily been on the increase. But a work of greater magnitude, which would assemble and evaluate the results of so many separate inquiries—that was hardly to be looked for

That the present writer undertook such a task is to be laid, in a sense, to the evil times through which we have passed. When the theological faculty at Innsbruck was abolished a few months after the invasion of the Nazi forces into Austria, the business of teaching could at first be carried on, at least in essentials and with scarcely a diminution of students, outside the confines of the University. But then came the second blow. On October 12, 1939 the Collegium Maximum was closed and given up, along with the Canisianum which had already been seized. But only a few days later, even before my departure from Innsbruck, I made up my mind to dedicate the time thus left free to me to an exposition of the Mass-liturgy. For that seemed to me to be the theme most useful to handle in a time of stress like this. Besides it was this subject that my previous studies and writings, and the great amount of notes and my moderately large collection of books would have best fitted me for. The dissolution of the college had of course involved not only the loss of the extensive college library, but likewise all access to the stacks of the liturgical seminar which had been built up through the years with much trouble and pain.

But I began the work anyway. To be sure, the notion that I could get along with just a few books soon proved to be a big mistake, for I wanted to build a solid structure that did not rest on conjecture and on the unexamined acceptance of the data of earlier authors. But in my new residence in Vienna I found that the friendliness of the authorities concerned opened up many libraries for my convenience …..

aug 032015

Etter fem år og elleve måneder er mitt eksemplar av Annibale Bugninis bok «The Reform of the Liturgy 1948-75» kommet til rette igjen. Jeg leste den ferdig rett etter at jeg kom til Oslo i 2009 (det er nå akkurat seks år siden), og så ble den bare plutselig borte. Bugnini skriver sel vi detaljer hvordan liturgiarbeidet foregikk, mest etter konsilet (og detaljert, sakrament for sakrament) og den er svært lærerik (selv om man ikke alltid er enig i vurderingene han presenterer.

Slik skriver han f.eks. om arbeidet med messeforandringene:


Jeg tenkte flere ganger på å kjøpe et nytt eksemplar av boka, men nå er det heldigvis ikke lenger nødvendig. Man kan kjøpe den fra – SE HER – men den er dyr, jeg husker at jeg fikk den svært rimelig.

jul 202015

I dag feirer vi den hellige Thorlakr, Islands vernehelgen. han døde 23/12 1193 men det er flyttingen av hans legeme vi feirer i dag. I en lang artikkel om ham på leser vi bl.a.:

Thorlákr hadde hele livet en skrantende helse. Han planla å gå av som biskop og trekke seg tilbake til sitt kloster i Thykkvibær, men før han rakk å gjøre det, døde han den 23. desember 1193 i Skálholt, seksti år gammel. Han ble etterfulgt av sin nevø Páll Jónsson (1195-1211). Snart etter begynte man å anse ham for hellig, først på Nord-Island, og herfra ble det lagt press på biskopen i Skálholt for å få ham anerkjent som helgen. Både på Island og utenfor begynte man å påkalle ham, for folket trodde på hans kraft.

I lovretten på Alltinget (Alþing) på Thingvellir, som inkluderte biskoper og presteskap, bekjentgjorde biskop Páll i 1198 at det var tillatt å påkalle biskop Thorlákr. På Alltinget ble det også vedtatt at Thorláks grav skulle åpnes og hans skjelett vaskes. Translasjonen fant sted den 20. juli 1198, og dette tilsvarer en helligkåring. På Alltinget i 1199 ble den første fortegnelse over hans jærtegn opplest, og hans dødsdag den 23. desember ble fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. Han var den første islandske helgenen. Den hellige Jón Ögmundsson ble helligkåret av Alltinget to år senere, i 1200, og han og Thorlákr er de eneste helgenene i Kirkens historie som er helligkåret gjennom et parlamentsvedtak. Grunnen er at Alltinget fungerte både som parlament og kirkelig synode, og helligkåringen ble foretatt i egenskap av synode. …

… Ved helligkåringen ble Thorláks dødsdag 23. desember fastsatt som hans messedag, med to døgns faste forut. I 1237 ble også translasjonsdagen 20. juli vedtatt som festdag. I sin tid var 20. juli eller «Thorlaksmesse om sommeren» (Þorláksmessa á sumar) en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og gaver fra sine «herrer». Da samlet islendingene seg på bestemte steder og holdt et gilde som ble kalt smalabúsreið. På 1700-tallet ble feiringen 20. juli avskaffet av sedelighetsgrunner av den lutherske kirken. Men «Thorlaksmesse om vinteren» (Þorláksmessa á vetur) skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Thorláks minnedag 23. desember var avmerket på den norske primstaven, og ble gjerne kalt Tollesmesse («Tolles» eller «Tollos» er en forvanskning av navnet Thorlákr). Men ved Den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969, da man ønsket færrest mulig helgenfester i faste- og adventstiden, ble hans feiring flyttet til translasjonsdagen 20. juli. På Island feires han fortsatt begge dagene. …

jun 232015

Søndag 28. juni feires 5. søndag etter pinse etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers er: Exáudi, Dómine, vocem meam qua clamávi ad te: adjútor meus esto, ne derelínquas me neque despícias me, Deus salutáris meus. – Herre, hør min røst som jeg roper til deg med. Vær min hjelper og forlat meg ikke og se ikke bort fra meg, Gud, min frelse.


Neste TLM blir søndag 30. august. Se oversikten her.

jun 172015

Fr. Hunwicke skriver på sin blogg en hel om liturgien, og har svært god kunnskap om latin, liturgisk historie og (selvsagt) om den nye liturgien Ordinariatet har fått godkjent. Han skrev nylig slik:

The Abbot of Fontgombault, in an interview reported in the blog Rorate Caeli, said (among many interesting things) the following:

Many young priests … want a liturgy that is richer in the level of rites, associating more strictly the body to the celebration. Would it not be possible to propose in the Ordinary Form the [EF] prayers of the Offertory; to enrich it with [the] genuflections, inclinations, signs of the cross, of the Extraordinary Form? A rapprochement would [thus] easily take place between the two Forms, giving an answer to a legitimate [desire] and, additionally, a longed-for desire of Benedict XVI.

Og et par dager tidligere skrev han enda grundigere (og skarpere), bl.a. dette:

(1) I know many readers will disagree; but I believe that an important way ahead in the direction of resacralising the Novus Ordo is through the sanctioning of alternatives derived from the Vetus Ordo. Happily, the Ordinariate Ordo Missae has led the way to a very significant and exemplary extent. Its authorisation deserves to be bracketed with Summorum Pontificum and the New English translation of the Missal, as one of the three major achievements of the last Pontificate in terms of Liturgy; and as a major contribution, from our beloved Anglican Catholic tradition, to the whole Western Church.

Mass may begin with the Tridentine Praeparatio at the foot of the Altar. The Tridentine Offertory Prayers may be used; they are printed as Form 1 of two alternatives. Mass may conclude with the Last Gospel.

(2) Moving in exactly the opposite direction: alternative Eucharistic Prayers should be ruthlessly cut back. Their introduction was a flagrant violation of Sacrosanctum Concilium 23; the defence of the innovation by Pietro Marini (p141: » … consistent with the early Roman liturgy, which actually had used several anaphoras») seems to me … until someone enlightens me … a plain lie.

Here again, the Ordinariate Ordo Missae leads the way. It prints, in its main text, (an Anglo-Catholic translation of) the Canon Romanus, the First Eucharistic Prayer, used daily and universally in the Roman Rite until the disorders of the 1960s. (In an appendix, it does provide the pseudo-Hippolytan Prayer «not to be used on Sundays or Solemnities».)

I believe that the single most important liturgical reform which traditional clergy of whatever jurisdiction (if obliged to use the Novus Ordo) can effect, completely lawfully and without any permission from anyone, is to have a definite personal principle of exclusively using the Roman Canon, weekdays as well as Sundays. However much the Roman Rite varied in its various dialects and in different centuries, the Canon was the profoundly sacred moment of Consecration and of Uniformity, both synchronic and diachronic, binding together all who had ever celebrated, all who were at that moment celebrating, that Rite. I regard the introduction of alternative Eucharistic Prayers as by far the worst of the post-Conciliar corruptions. In an act of amazingly arbitrary Clericalism, the revisers placed the central Act of the Rite totally at the mercy of the daily whimsy of each celebrant.

(3) Rubrics should be redirected towards the holiness of the Great Sacrifice.

The most significant example of this is the the double genuflexion, i.e. before and after each Elevation, prescribed in the Ordinariate Rite.

Such things can be found among Novus Ordo celebrants … … Anglican Catholics for a century brought in the Tridentine rite gradually. While there were parishes where they went overnight from Mattins to the Missal, most clergy gradually added more of the Missal to the Prayer Book, both in terms of text and of ritual, until, perhaps decades later, they had got there. Should we undermine Catholic Clergy who feel they can take their people with them most easily by a gradual transformation of the OF … until the day comes when the transition to the EF is totally painless?

jun 052015

Biskop Eidsvig har gikk meg studiepermisjon kommende vinter fra 1/11-15 til 29/2-16 (riktignok uten lønn). Denne uka ble dette kunngjort i de offisielle medelelsene som biskopen sender ut, selv om jeg så langt ikke har sett det kunngjort på Jeg bruker også årets siste ferieuker og reiser fra Oslo 12. oktober, og er tilbake til Palmesøndag.

De to første månedene av permisjonen skal vi være i Roma, og der har jeg formulert mitt studium slik:

«Jeg skal studere utviklingen av den katolske messen fra ca 1200 til ca 1600. Ved starten av denne perioden forandret kommunionen seg ganske mye; fra kommunion i begge skikkelser og ganske ofte, til bare én skikkelse og ganske sjeldent. Messen ble gradvis mer slik at lekfolket (bare) kunne se det som skjedde, og prestens elevasjon kom inn på den tiden, og bla. også de nye offertoriebønnene. Utviklingen av lokale liturgier fortsatte, bl.a. hadde Nidaros en egen messebok. Perioden avsluttes med at Pave Pius V strømlinjeformet den katolske messen (bare de eldste lokale tradisjonene fikk fortsette), og den nye romerske messeboken i 1570.»

jun 022015

Konferansen Sacra Liturgia startet i går, og ved åpningen ble det presentert en hilsen fra kardinal Robert Sarah, lederen av Vatikanets liturgikongregasjon. Der sier han bl.a.:

When the Holy Father, Pope Francis, asked me to accept the ministry of Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, I asked: «Your Holiness, how do you want me to exercise this ministry? What do you want me to do as Prefect of this Congregation?» The Holy Father’s reply was clear. «I want you to continue to implement the liturgical reform of the Second Vatican Council,» he said, «and I want you to continue the good work in the liturgy begun by Pope Benedict XVI.»

My friends, I want you to help me in this task. I ask you to continue to work towards achieving the liturgical aims of the Second Vatican Council (cf. Sacrosanctum Concilium, I) and to work to continue the liturgical renewal promoted by Pope Benedict XVI, especially through the Post-Synodal Apostolic Exhortation Sacramentum Caritatis of 22 February 2007 and the Motu Proprio Summorum Pontificum of 7 July 2007. ….

Les om konferansen på denne Facebook-siden – og lese hele kardinal Sarahs hilsen (under).


mai 292015

Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet «Messen som offer og måltid»

Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, «ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»

Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)

Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.

Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: «Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …»

Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.» Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.

Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.

Før messen begynte var det bønnen «Ego volo celebráre Missam», som på norsk blir: «Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.»

Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen «Placeat tibi»: «La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

mai 262015

Søndag 31. mai kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er treenighetsfesten som feires, og messens inngangsvers lyder slik:

Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden.

I denne messen brukes også den spesielle prefasjonen som tidligere ble brukt i alle «grønne» søndagsmesser, men som nå er mindre brukt:

I sannhet verdig og rett er det, riktig og gagnlig at vi alltid og overalt takker deg hellige Herre, allmektige Fader, evige Gud. Du som med din enbårne Sønn og den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens treenighet. For det vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det tror vi også om din Sønn, det samme tror vi om den Hellige Ånd uten noen skillende ulikhet: så vi med bekjennelsen av den sanne og evige guddom tilber det særpregede i personene, enheten i vesen og likheten i majestet. Og den prises av engler og erkeengler, av kjeruber og serafer som ikke holder opp med daglig å rope med én røst, idet de istemmer:

Les alle messen tekster og bønner her.

mai 232015

I alle disse ukene etter påske har vi i både hverdags- og søndagsmesser lest fra Apostlenes gjerninger og Johannesevangeliet, og i denne siste messen før pinsevigilien og -dagen begynner, leser vi de siste avsnittene i begge disse to bøkene:

Første lesning: Apostlenes gjerninger 28,16–20.30–31

Vel fremme i Roma fikk Paulus tillatelse til å innkvarteres privat sammen med soldaten som skulle holde vakt over ham.

Tre dager senere kalte han sammen de ledende blant jødene i byen. Og da alle var samlet, sa han til dem: «Brødre! Jeg hadde ingenting gjort som kunne skade vårt folk, og heller ikke krenket våre fedres skikker. Allikevel ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne. De forhørte meg og ville slippe meg fri, siden jeg ikke var skyldig i noe som kunne medføre dødsstraff; men jødene protesterte, slik at jeg ble nødt til å innanke min sak for Caesar, – uten at jeg dermed har tenkt å rette noen anklage mot mitt folk. Og det er for å forklare dette at jeg har bedt om å få treffe dere og tale til dere: Det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenken!»

Nå tilbragte Paulus to hele år i det huset han hadde leid seg inn i. Han tok imot alle som oppsøkte ham, og forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus.

Evangelium: Johannes 21,20–25

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte etter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»

Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vitnesbyrd er fullt å stole på.

Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives.

Alle tekster og bønner i denne messen kan leses her.

mai 052015


Peter Kwasniewski skriver følgende om liturgien på NLM-bloggen:

Let’s give this Ognissanti rhetoric some careful thought. “Backwards” and “forwards” are inherently ambiguous metaphors. If we decide to stick with polyester vestments, guitars, wide fat candles, and banners, are we not looking backwards into the 1960s/1970s? If we sing Gregorian chant, are we trapped in the Middle Ages—or are we singing a timeless music that is always and everywhere simply Catholic, as the Popes have taught? Is Latin a “dead language of the past” or is it the sacred language of eternal Rome, through which we signify the apostolic truth and constancy of what we celebrate? And so on and so forth. Those who love traditional things are interested in neither “going backwards” nor “going forwards.” We are interested in worshiping God worthily in the present, in continuity with the past, and for the future health of the Church and the conversion of the world.

Det er litt dristig å ta dette opp, fordi det referer til noe pave Frans sa for kort tid siden, da han markerte 50-årsjubileet for den første messen feiret på italiensk. Da sa han:

Let us thank the Lord for what he has done in his Church in these 50 years of liturgical reform. It was truly a courageous gesture for the Church to draw near to the people of God so that they are able to understand well what they are doing. This is important for us, to follow the Mass in this way. It is not possible to go backwards. We must always go forward. Always forward (applause)! And those who go backward are mistaken.

Kwasniewski siterer så Fr. James V. Schall, som svarer slik:

What, one wonders, does “forward” imply? The notion of “progress” for the sake of “progress” avoids the question of “progress to what?” or “forward to where?” To go “forward”, we must first look backward to the Gospel. Chesterton said progress can only be made by looking backwards. The future is blank, but history contains real people, real choices for good or bad.

Kanskje messen under feires mer passende enn om man bruker de billige, syntetiske messehaklene vi ser øverst i denne artikkelen?


mai 022015

Den hellige Athanasius, som vi feirer i dag, var en av de viktigste forkjemper for Kirkens lære (slik den var definert ved konsilet i Nikea i år 325) mot arianismen. har en svært lang og grundig artikkel om ham, men skriver ganske kort og konsist:

Athanasius den store (~296-373), egyptisk geistlig, helgen, en av den kristne kirkes store kirkelærere. Deltok som diakon i kirkemøtet i Nikea 325 og ble 328 biskop i Alexandria. Athanasius’ liv var oppfylt av kampen mot arianismen. Fem ganger fikk hans fiender forvist ham fra hans bispestol; men han vendte stadig tilbake til sin menighet, som viste stor trofasthet mot ham. Det skyldtes vesentlig hans kraft, teologiske dyktighet og urokkelige fasthet at den nikenske oppfatning seiret både i Vesten og i Østen. Som biskop har Athanasius bidratt meget til munkevesenets utbredelse. Minnedag 2. mai.

Artikkelen om ham på avsluttes slik:

Athanasius’ minnedag i vesten er 2. mai, mens han feires den 15. mai i den koptiske kalenderen. Hans viktigste minnedag i øst er 18. januar sammen med den hellige Kyrillos av Alexandria. Han er i uminnelige tider blitt feiret av kopterne og de ortodokse, men hans fest ble innført i Roma først på 1600-tallet, selv om den er blitt feiret i Frankrike siden 1100-tallet. Men siden har hans minnedag stått i de fleste kalendere. Athanasius avbildes ofte som en gammel mann i bispedrakt mens han står over en nedkjempet kjetter, mens han holder en bok i hånden. Det eldste bildet av ham er fra 700-tallet i kirken Santa Maria Antiqua i Roma.

I den vestlige Kirken er Athanasius den ene av de fire store greske kirkefedre, de andre er Johannes Krysostomos, Basilios den Store og Georg av Nazianz. Kilden Benedictines skriver at han i Østkirken er en av de tre hellige hierarker, men dette er vanligvis betegnelsen på de tre førstnevnte. Han ble kalt «Ortodoksiens far», «Kirkens søyle» og «Forkjemper for Kristi guddom», og det alminnelige utsagnet «Athanasius mot verden» er en talende sammenfatning av hans liv. I kampen for ortodoksien benyttet han seg av alle midler – inkludert et humoristisk vidd som var virkningsfullt, men ikke alltid like vennlig.

apr 222015

På NLM-bloggen kan vi lese et interessant innlegg om Skriften og Tradisjonen. Først refereres det til art. 9 i konsilets dokument Dei verbum, som lyder slik på norsk: «Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet.»

Deretter fortsetter artikkelen:

When we speak of Scripture, it’s clear (or clear enough) what we are referring to: the contents of the Bible, the canon of writings established by the Church. But when we speak of Tradition, what exactly are we referring to? Where, to put it more concretely, do we meet up with or run into Tradition? When do we find ourselves in its presence? How do we know we’re dealing with “Sacred Tradition”—which the Council says is part of the very word of God!—and not with mere “traditions of men” that may or may not be from Christ the Lord?

Dom Mark Kirby, Prior of Our Lady of the Cenacle Monastery in Ireland, speaks of “the age-old law that grounds and shapes both Catholic doctrine and the Catholic moral life: Lex orandi, lex credendi, lex vivendi.” …

Dom Mark comments on the first of these components: The lex orandi is the enactment of the sacred liturgy; it is composed not only of texts, but also of the whole complexus of sacred signs, gestures, and rites by which, through the mediating priesthood of Jesus Christ, men are sanctified and God is glorified. The sacred liturgy itself—being the Holy Sacrifice of the Mass, the other sacraments, the Divine Office, and the various rites and sacramentals found in the Church’s official liturgical books—is the Church’s theologia prima. … The Church’s primary theology is not something invented by learned men; it is found in the givenness of the liturgy, the primary organ of the Church’s authentic tradition.

This conclusion is echoed in the eloquent statement of Fr. Louis Bouyer: «It is in the celebration of the liturgy’s mysteries, and in all of the new, mystical, and communal life flowing from it, that the Church maintains in unity the perpetual and perpetually living consciousness of the immutable deposit of faith entrusted to her.»

More succinctly still, Pope Pius XI declares: “The liturgy is the principal organ of the Church’s ordinary Magisterium.” A contemporary anonymous writer draws out the implications of this special status:
The liturgy is the primary font or source of our knowledge of revelation. … [I]t is the ordinary, normal context wherein Christian worshipers encounter the divine realities in such a way as to participate in them contemplatively and prayerfully. Encyclicals and councils serve the primarily didactic purpose of informing the intellect of the individual truths of faith—a necessary thing in the Christian life. But the liturgy does this and more. The liturgy is where this formation of the intellect bears its fruit in the living out of faith. ….

apr 212015

Søndag 26. april kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter påske som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Ordet MODICUM går igjen flere ganger I messen; i evangeliet og som her i kommunionsverset: Módicum, et non vidébitis me, allelúja: íterum módicum, et vidébitis me, quia vado ad Patrem, Allelúja, allelúja. – En liten stund, og dere skal ikke se meg, alleluja; og atter en liten stund, og dere skal se meg, – for jeg går til Faderen, alleluja, alleluja.

Epistelen begynner med ordet CARISSIMI: Høytelskede, jeg legger dere på hjerte at dere som fremmede og utlendinger holder dere fra sanselige lyster som strir mot sjelen, og la deres ferd mellom hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for disses skyld prise Gud på besøkelsens dag. … …

apr 032015

Fra Johannespasjonen (les den her):

Dixit ergo Iesus Petro: «Mitte gladium tuum in vaginam. Calicem, quem didit mihi Pater, non bibam illum?» … «Sitio.» Vas ergo erat positum aceto plenum. Illi autem spongiam plenam aceto, hyssopo circumponentes, obtulerunt ori eius. Cum ergo accepisset Iesus acetum, dixit: «Consummatum est.» Et inclinato capite, tradidit spiritum.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?» …. Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Fra Rorate Caeli.

mar 172015

Søndag 22. mars kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Hallvard kirkes kapell.

Det er pasjonssøndag som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Messens inngangsvers lyder slik: «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk; frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker; for du, Gud, er min styrke. Send ut ditt lys og din sannhet, så de kan følge meg og føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»

Messens evangelium er fra Johannes 8, 46-59, og åpner slik: «På den tid sa Jesus til jødeflokken: «Hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Men sier jeg dere sannheten, hvorfor tror dere meg ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Derfor hører dere ikke, fordi dere ikke er av Gud.» … … «

I den tradisjonelle kalenderen gjelder følgende regler for pasjonstiden, som begynner denne søndagen:

De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. Bare på de fester som feires i pasjonsuken, leses Gloria Patri og Judica. – Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.

mar 162015

Det er en viss interesse for den tradisjonelle latinske messen (som ble erstattet av dagens vanlige katolske messe på slutten av 60-tallet), men jeg vil vel selv ikke uttrykke denne interessen så tydelig som det kjente nyhetstidskriftet USA TODAY. De skriver:

Fifty years after the traditional Latin Mass was abandoned by the Roman Catholic Church, it is making a comeback.

The Second Vatican Council ruled a half-century ago this month that the Mass could be said in local languages while the priest faced the congregation. The longer Latin Mass involved elaborate choreography, and the priest’s back was toward the pews.

In 2007, Pope Benedict XVI formally allowed the majestic Latin Mass to be more accessible to congregations. Since then, participation has mushroomed. ….

….. «There is a movement among young Catholics to know, discover and preserve their Catholic heritage, and the traditional Latin Mass fits in with that,» said Joseph Kramer, a Rome-based priest and longtime advocate of the Latin Mass. «I think they are drawn to the liturgical richness of the past.»

Though figures on attendance at Latin Masses are not available, there is evidence interest is growing. The International Una Voce Federation, lay groups associated with the Latin Mass, said member organizations are growing in all parts of the world.

«I think people are drawn to the Mass’ beauty and depth and its internal coherence,» said James Bogle, president of the federation.

Les hele artikkelen her.