Liturgi » EN KATOLSK WEBLOG
jun 232015
 

Søndag 28. juni feires 5. søndag etter pinse etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers er: Exáudi, Dómine, vocem meam qua clamávi ad te: adjútor meus esto, ne derelínquas me neque despícias me, Deus salutáris meus. – Herre, hør min røst som jeg roper til deg med. Vær min hjelper og forlat meg ikke og se ikke bort fra meg, Gud, min frelse.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Neste TLM blir søndag 30. august. Se oversikten her.

jun 172015
 

Fr. Hunwicke skriver på sin blogg en hel om liturgien, og har svært god kunnskap om latin, liturgisk historie og (selvsagt) om den nye liturgien Ordinariatet har fått godkjent. Han skrev nylig slik:

The Abbot of Fontgombault, in an interview reported in the blog Rorate Caeli, said (among many interesting things) the following:

Many young priests … want a liturgy that is richer in the level of rites, associating more strictly the body to the celebration. Would it not be possible to propose in the Ordinary Form the [EF] prayers of the Offertory; to enrich it with [the] genuflections, inclinations, signs of the cross, of the Extraordinary Form? A rapprochement would [thus] easily take place between the two Forms, giving an answer to a legitimate [desire] and, additionally, a longed-for desire of Benedict XVI.

Og et par dager tidligere skrev han enda grundigere (og skarpere), bl.a. dette:

(1) I know many readers will disagree; but I believe that an important way ahead in the direction of resacralising the Novus Ordo is through the sanctioning of alternatives derived from the Vetus Ordo. Happily, the Ordinariate Ordo Missae has led the way to a very significant and exemplary extent. Its authorisation deserves to be bracketed with Summorum Pontificum and the New English translation of the Missal, as one of the three major achievements of the last Pontificate in terms of Liturgy; and as a major contribution, from our beloved Anglican Catholic tradition, to the whole Western Church.

Mass may begin with the Tridentine Praeparatio at the foot of the Altar. The Tridentine Offertory Prayers may be used; they are printed as Form 1 of two alternatives. Mass may conclude with the Last Gospel.

(2) Moving in exactly the opposite direction: alternative Eucharistic Prayers should be ruthlessly cut back. Their introduction was a flagrant violation of Sacrosanctum Concilium 23; the defence of the innovation by Pietro Marini (p141: » … consistent with the early Roman liturgy, which actually had used several anaphoras») seems to me … until someone enlightens me … a plain lie.

Here again, the Ordinariate Ordo Missae leads the way. It prints, in its main text, (an Anglo-Catholic translation of) the Canon Romanus, the First Eucharistic Prayer, used daily and universally in the Roman Rite until the disorders of the 1960s. (In an appendix, it does provide the pseudo-Hippolytan Prayer «not to be used on Sundays or Solemnities».)

I believe that the single most important liturgical reform which traditional clergy of whatever jurisdiction (if obliged to use the Novus Ordo) can effect, completely lawfully and without any permission from anyone, is to have a definite personal principle of exclusively using the Roman Canon, weekdays as well as Sundays. However much the Roman Rite varied in its various dialects and in different centuries, the Canon was the profoundly sacred moment of Consecration and of Uniformity, both synchronic and diachronic, binding together all who had ever celebrated, all who were at that moment celebrating, that Rite. I regard the introduction of alternative Eucharistic Prayers as by far the worst of the post-Conciliar corruptions. In an act of amazingly arbitrary Clericalism, the revisers placed the central Act of the Rite totally at the mercy of the daily whimsy of each celebrant.

(3) Rubrics should be redirected towards the holiness of the Great Sacrifice.

The most significant example of this is the the double genuflexion, i.e. before and after each Elevation, prescribed in the Ordinariate Rite.

Such things can be found among Novus Ordo celebrants … … Anglican Catholics for a century brought in the Tridentine rite gradually. While there were parishes where they went overnight from Mattins to the Missal, most clergy gradually added more of the Missal to the Prayer Book, both in terms of text and of ritual, until, perhaps decades later, they had got there. Should we undermine Catholic Clergy who feel they can take their people with them most easily by a gradual transformation of the OF … until the day comes when the transition to the EF is totally painless?

jun 052015
 

Biskop Eidsvig har gikk meg studiepermisjon kommende vinter fra 1/11-15 til 29/2-16 (riktignok uten lønn). Denne uka ble dette kunngjort i de offisielle medelelsene som biskopen sender ut, selv om jeg så langt ikke har sett det kunngjort på www.katolsk.no. Jeg bruker også årets siste ferieuker og reiser fra Oslo 12. oktober, og er tilbake til Palmesøndag.

De to første månedene av permisjonen skal vi være i Roma, og der har jeg formulert mitt studium slik:

«Jeg skal studere utviklingen av den katolske messen fra ca 1200 til ca 1600. Ved starten av denne perioden forandret kommunionen seg ganske mye; fra kommunion i begge skikkelser og ganske ofte, til bare én skikkelse og ganske sjeldent. Messen ble gradvis mer slik at lekfolket (bare) kunne se det som skjedde, og prestens elevasjon kom inn på den tiden, og bla. også de nye offertoriebønnene. Utviklingen av lokale liturgier fortsatte, bl.a. hadde Nidaros en egen messebok. Perioden avsluttes med at Pave Pius V strømlinjeformet den katolske messen (bare de eldste lokale tradisjonene fikk fortsette), og den nye romerske messeboken i 1570.»

jun 022015
 

Konferansen Sacra Liturgia startet i går, og ved åpningen ble det presentert en hilsen fra kardinal Robert Sarah, lederen av Vatikanets liturgikongregasjon. Der sier han bl.a.:

When the Holy Father, Pope Francis, asked me to accept the ministry of Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, I asked: «Your Holiness, how do you want me to exercise this ministry? What do you want me to do as Prefect of this Congregation?» The Holy Father’s reply was clear. «I want you to continue to implement the liturgical reform of the Second Vatican Council,» he said, «and I want you to continue the good work in the liturgy begun by Pope Benedict XVI.»

My friends, I want you to help me in this task. I ask you to continue to work towards achieving the liturgical aims of the Second Vatican Council (cf. Sacrosanctum Concilium, I) and to work to continue the liturgical renewal promoted by Pope Benedict XVI, especially through the Post-Synodal Apostolic Exhortation Sacramentum Caritatis of 22 February 2007 and the Motu Proprio Summorum Pontificum of 7 July 2007. ….

Les om konferansen på denne Facebook-siden – og lese hele kardinal Sarahs hilsen (under).

2015_litconf_sarah1
2015_litconf_sarah2
2015_litconf_sarah3

mai 292015
 

Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet «Messen som offer og måltid»

Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, «ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»

Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)

Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.

Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: «Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …»

Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.» Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.

Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.

Før messen begynte var det bønnen «Ego volo celebráre Missam», som på norsk blir: «Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.»

Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen «Placeat tibi»: «La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

mai 262015
 

Søndag 31. mai kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er treenighetsfesten som feires, og messens inngangsvers lyder slik:

Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden.

I denne messen brukes også den spesielle prefasjonen som tidligere ble brukt i alle «grønne» søndagsmesser, men som nå er mindre brukt:

I sannhet verdig og rett er det, riktig og gagnlig at vi alltid og overalt takker deg hellige Herre, allmektige Fader, evige Gud. Du som med din enbårne Sønn og den Hellige Ånd er én Gud og én Herre, ikke i én persons enhet, men i det ene vesens treenighet. For det vi etter din åpenbaring tror om din herlighet, det tror vi også om din Sønn, det samme tror vi om den Hellige Ånd uten noen skillende ulikhet: så vi med bekjennelsen av den sanne og evige guddom tilber det særpregede i personene, enheten i vesen og likheten i majestet. Og den prises av engler og erkeengler, av kjeruber og serafer som ikke holder opp med daglig å rope med én røst, idet de istemmer:

Les alle messen tekster og bønner her.

mai 232015
 

I alle disse ukene etter påske har vi i både hverdags- og søndagsmesser lest fra Apostlenes gjerninger og Johannesevangeliet, og i denne siste messen før pinsevigilien og -dagen begynner, leser vi de siste avsnittene i begge disse to bøkene:

Første lesning: Apostlenes gjerninger 28,16–20.30–31

Vel fremme i Roma fikk Paulus tillatelse til å innkvarteres privat sammen med soldaten som skulle holde vakt over ham.

Tre dager senere kalte han sammen de ledende blant jødene i byen. Og da alle var samlet, sa han til dem: «Brødre! Jeg hadde ingenting gjort som kunne skade vårt folk, og heller ikke krenket våre fedres skikker. Allikevel ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne. De forhørte meg og ville slippe meg fri, siden jeg ikke var skyldig i noe som kunne medføre dødsstraff; men jødene protesterte, slik at jeg ble nødt til å innanke min sak for Caesar, – uten at jeg dermed har tenkt å rette noen anklage mot mitt folk. Og det er for å forklare dette at jeg har bedt om å få treffe dere og tale til dere: Det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenken!»

Nå tilbragte Paulus to hele år i det huset han hadde leid seg inn i. Han tok imot alle som oppsøkte ham, og forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus.

Evangelium: Johannes 21,20–25

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte etter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»

Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vitnesbyrd er fullt å stole på.

Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives.

Alle tekster og bønner i denne messen kan leses her.

mai 052015
 

polyester_vestments

Peter Kwasniewski skriver følgende om liturgien på NLM-bloggen:

Let’s give this Ognissanti rhetoric some careful thought. “Backwards” and “forwards” are inherently ambiguous metaphors. If we decide to stick with polyester vestments, guitars, wide fat candles, and banners, are we not looking backwards into the 1960s/1970s? If we sing Gregorian chant, are we trapped in the Middle Ages—or are we singing a timeless music that is always and everywhere simply Catholic, as the Popes have taught? Is Latin a “dead language of the past” or is it the sacred language of eternal Rome, through which we signify the apostolic truth and constancy of what we celebrate? And so on and so forth. Those who love traditional things are interested in neither “going backwards” nor “going forwards.” We are interested in worshiping God worthily in the present, in continuity with the past, and for the future health of the Church and the conversion of the world.

Det er litt dristig å ta dette opp, fordi det referer til noe pave Frans sa for kort tid siden, da han markerte 50-årsjubileet for den første messen feiret på italiensk. Da sa han:

Let us thank the Lord for what he has done in his Church in these 50 years of liturgical reform. It was truly a courageous gesture for the Church to draw near to the people of God so that they are able to understand well what they are doing. This is important for us, to follow the Mass in this way. It is not possible to go backwards. We must always go forward. Always forward (applause)! And those who go backward are mistaken.

Kwasniewski siterer så Fr. James V. Schall, som svarer slik:

What, one wonders, does “forward” imply? The notion of “progress” for the sake of “progress” avoids the question of “progress to what?” or “forward to where?” To go “forward”, we must first look backward to the Gospel. Chesterton said progress can only be made by looking backwards. The future is blank, but history contains real people, real choices for good or bad.

Kanskje messen under feires mer passende enn om man bruker de billige, syntetiske messehaklene vi ser øverst i denne artikkelen?

solemn_mass

mai 022015
 

hl_athanasius
Den hellige Athanasius, som vi feirer i dag, var en av de viktigste forkjemper for Kirkens lære (slik den var definert ved konsilet i Nikea i år 325) mot arianismen. katolsk.no har en svært lang og grundig artikkel om ham, men snl.no skriver ganske kort og konsist:

Athanasius den store (~296-373), egyptisk geistlig, helgen, en av den kristne kirkes store kirkelærere. Deltok som diakon i kirkemøtet i Nikea 325 og ble 328 biskop i Alexandria. Athanasius’ liv var oppfylt av kampen mot arianismen. Fem ganger fikk hans fiender forvist ham fra hans bispestol; men han vendte stadig tilbake til sin menighet, som viste stor trofasthet mot ham. Det skyldtes vesentlig hans kraft, teologiske dyktighet og urokkelige fasthet at den nikenske oppfatning seiret både i Vesten og i Østen. Som biskop har Athanasius bidratt meget til munkevesenets utbredelse. Minnedag 2. mai.

Artikkelen om ham på katolsk.no avsluttes slik:

Athanasius’ minnedag i vesten er 2. mai, mens han feires den 15. mai i den koptiske kalenderen. Hans viktigste minnedag i øst er 18. januar sammen med den hellige Kyrillos av Alexandria. Han er i uminnelige tider blitt feiret av kopterne og de ortodokse, men hans fest ble innført i Roma først på 1600-tallet, selv om den er blitt feiret i Frankrike siden 1100-tallet. Men siden har hans minnedag stått i de fleste kalendere. Athanasius avbildes ofte som en gammel mann i bispedrakt mens han står over en nedkjempet kjetter, mens han holder en bok i hånden. Det eldste bildet av ham er fra 700-tallet i kirken Santa Maria Antiqua i Roma.

I den vestlige Kirken er Athanasius den ene av de fire store greske kirkefedre, de andre er Johannes Krysostomos, Basilios den Store og Georg av Nazianz. Kilden Benedictines skriver at han i Østkirken er en av de tre hellige hierarker, men dette er vanligvis betegnelsen på de tre førstnevnte. Han ble kalt «Ortodoksiens far», «Kirkens søyle» og «Forkjemper for Kristi guddom», og det alminnelige utsagnet «Athanasius mot verden» er en talende sammenfatning av hans liv. I kampen for ortodoksien benyttet han seg av alle midler – inkludert et humoristisk vidd som var virkningsfullt, men ikke alltid like vennlig.

apr 222015
 

På NLM-bloggen kan vi lese et interessant innlegg om Skriften og Tradisjonen. Først refereres det til art. 9 i konsilets dokument Dei verbum, som lyder slik på norsk: «Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet.»

Deretter fortsetter artikkelen:

When we speak of Scripture, it’s clear (or clear enough) what we are referring to: the contents of the Bible, the canon of writings established by the Church. But when we speak of Tradition, what exactly are we referring to? Where, to put it more concretely, do we meet up with or run into Tradition? When do we find ourselves in its presence? How do we know we’re dealing with “Sacred Tradition”—which the Council says is part of the very word of God!—and not with mere “traditions of men” that may or may not be from Christ the Lord?

Dom Mark Kirby, Prior of Our Lady of the Cenacle Monastery in Ireland, speaks of “the age-old law that grounds and shapes both Catholic doctrine and the Catholic moral life: Lex orandi, lex credendi, lex vivendi.” …

Dom Mark comments on the first of these components: The lex orandi is the enactment of the sacred liturgy; it is composed not only of texts, but also of the whole complexus of sacred signs, gestures, and rites by which, through the mediating priesthood of Jesus Christ, men are sanctified and God is glorified. The sacred liturgy itself—being the Holy Sacrifice of the Mass, the other sacraments, the Divine Office, and the various rites and sacramentals found in the Church’s official liturgical books—is the Church’s theologia prima. … The Church’s primary theology is not something invented by learned men; it is found in the givenness of the liturgy, the primary organ of the Church’s authentic tradition.

This conclusion is echoed in the eloquent statement of Fr. Louis Bouyer: «It is in the celebration of the liturgy’s mysteries, and in all of the new, mystical, and communal life flowing from it, that the Church maintains in unity the perpetual and perpetually living consciousness of the immutable deposit of faith entrusted to her.»

More succinctly still, Pope Pius XI declares: “The liturgy is the principal organ of the Church’s ordinary Magisterium.” A contemporary anonymous writer draws out the implications of this special status:
The liturgy is the primary font or source of our knowledge of revelation. … [I]t is the ordinary, normal context wherein Christian worshipers encounter the divine realities in such a way as to participate in them contemplatively and prayerfully. Encyclicals and councils serve the primarily didactic purpose of informing the intellect of the individual truths of faith—a necessary thing in the Christian life. But the liturgy does this and more. The liturgy is where this formation of the intellect bears its fruit in the living out of faith. ….

apr 212015
 

Søndag 26. april kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter påske som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Ordet MODICUM går igjen flere ganger I messen; i evangeliet og som her i kommunionsverset: Módicum, et non vidébitis me, allelúja: íterum módicum, et vidébitis me, quia vado ad Patrem, Allelúja, allelúja. – En liten stund, og dere skal ikke se meg, alleluja; og atter en liten stund, og dere skal se meg, – for jeg går til Faderen, alleluja, alleluja.

Epistelen begynner med ordet CARISSIMI: Høytelskede, jeg legger dere på hjerte at dere som fremmede og utlendinger holder dere fra sanselige lyster som strir mot sjelen, og la deres ferd mellom hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for disses skyld prise Gud på besøkelsens dag. … …

apr 032015
 

consummatum_est
Fra Johannespasjonen (les den her):

Dixit ergo Iesus Petro: «Mitte gladium tuum in vaginam. Calicem, quem didit mihi Pater, non bibam illum?» … «Sitio.» Vas ergo erat positum aceto plenum. Illi autem spongiam plenam aceto, hyssopo circumponentes, obtulerunt ori eius. Cum ergo accepisset Iesus acetum, dixit: «Consummatum est.» Et inclinato capite, tradidit spiritum.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?» …. Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Fra Rorate Caeli.

mar 172015
 

Søndag 22. mars kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Hallvard kirkes kapell.

Det er pasjonssøndag som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

Messens inngangsvers lyder slik: «Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk; frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker; for du, Gud, er min styrke. Send ut ditt lys og din sannhet, så de kan følge meg og føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»

Messens evangelium er fra Johannes 8, 46-59, og åpner slik: «På den tid sa Jesus til jødeflokken: «Hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Men sier jeg dere sannheten, hvorfor tror dere meg ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Derfor hører dere ikke, fordi dere ikke er av Gud.» … … «

I den tradisjonelle kalenderen gjelder følgende regler for pasjonstiden, som begynner denne søndagen:

De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. Bare på de fester som feires i pasjonsuken, leses Gloria Patri og Judica. – Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.

mar 162015
 

Det er en viss interesse for den tradisjonelle latinske messen (som ble erstattet av dagens vanlige katolske messe på slutten av 60-tallet), men jeg vil vel selv ikke uttrykke denne interessen så tydelig som det kjente nyhetstidskriftet USA TODAY. De skriver:

Fifty years after the traditional Latin Mass was abandoned by the Roman Catholic Church, it is making a comeback.

The Second Vatican Council ruled a half-century ago this month that the Mass could be said in local languages while the priest faced the congregation. The longer Latin Mass involved elaborate choreography, and the priest’s back was toward the pews.

In 2007, Pope Benedict XVI formally allowed the majestic Latin Mass to be more accessible to congregations. Since then, participation has mushroomed. ….

….. «There is a movement among young Catholics to know, discover and preserve their Catholic heritage, and the traditional Latin Mass fits in with that,» said Joseph Kramer, a Rome-based priest and longtime advocate of the Latin Mass. «I think they are drawn to the liturgical richness of the past.»

Though figures on attendance at Latin Masses are not available, there is evidence interest is growing. The International Una Voce Federation, lay groups associated with the Latin Mass, said member organizations are growing in all parts of the world.

«I think people are drawn to the Mass’ beauty and depth and its internal coherence,» said James Bogle, president of the federation.

Les hele artikkelen her.

mar 092015
 

Dokumentet Inter Oecumenici ble utgitt av Consilium (komiteen nedsatt for å implementere Vatikankonsilets bestemmelser om liturgien) 26. september 1964, og bestemmelsene i dette dokumentet skulle tre i kraft 1. søndag i fasten kommende år, 7. mars 1965. Det var altså dette dokumentet som fikk pave Paul VI til å feire den første messen (stort sett) på italiensk denne dagen.

Om bruk av morsmålet sier Inter Oecumenici:

57. For Masses, whether sung or recited, celebrated with a congregation, the competent, territorial ecclesiastical authority on approval, that is, confirmation, of its decisions by the Holy See, may introduce the vernacular into:

a. the proclaiming of the lessons, epistle, and gospel; the universal prayer or prayer of the faithful;
b. as befits the circumstances of the place, the chants of the Ordinary of the Mass, namely, the Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei, as well as the introit, offertory, and communion antiphons and the chants between the readings;
c. acclamations, greeting, and dialogue formularies, the Ecce Agnus Dei, Domine, non sum dignus, Corpus Christi at the communion of the faithful, and the Lord’s Prayer with its introduction and embolism.

Missals to be used in the liturgy, however, shall contain besides the vernacular version the Latin text as well.

58. The Holy See alone can grant permission for use of the vernacular in those parts of the Mass that the celebrant sings or recites alone.

59. Pastors shall carefully see to it that the Christian faithful, especially members of lay religious institutes, also know how to recite or sing together in Latin, mainly with simple melodies, the parts of the Ordinary of the Mass proper to them.

Og om forandringer i rubrikkene sier Inter Oecumenici bl.a.:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.
b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.
c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.
d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.
e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.
f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.
g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.
h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.
i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.
j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.
k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.
l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

mar 072015
 

p_paul6_messe
7. mars feiret pave Paul VI det som regnes som første messe på morsmålet (selv om jeg tro en del ting fortsatt var på latin, som Canon). Vi leser om dette på NLM-bloggen:

On March 7, 1965, Blessed Paul VI…celebrated the first Mass in Italian in history in the parish of Ognissanti (All Saints), Rome,” Vatican Information Services tells us. … This anniversary, and the celebration of it, may seem a little anomalous—after all, the ‘new’ Mass came into force on the first Sunday of Advent in 1969. Why the celebrations now?

March 7th, 1965, was in fact the date on which the Instruction Inter Oecumenici “On the Proper Implementation of the Constitution on the Sacred Liturgy,” dated September 26, 1964, came into force. It was the first significant implementation of the liturgical reform. Hence Paul VI’s words at the beginning of his homily at Oggnisanti: “Today we inaugurate the new form of liturgy in all the parishes and churches of the world.” …

… Let us return to the church of Ognissanti on the Via Appia Nuova in Rome’s Appio-Latino quarter, and “the first Mass in Italian in history” celebrated by Paul VI (well, given the canon &c., mostly in Italian). To arrive at an extensive use of the vernacular merely 459 days after the promulgation of the Constitution on the Sacred Liturgy on December 4, 1963, was quite an accomplishment—a direct fruit of the requests submitted by the Italian bishops to the Consilium and of the prompt and positive responses it increasingly gave to such requests.

The leadership of the Consilium and, seemingly, most Italian bishops, regarded the maximum use of the vernacular as being of great importance, if not as indispensable, in achieving a participatory and truly pastoral liturgy. “The fundamental norm from today and in the future is to pray understanding every phrase and word, to complete [them] with our personal feelings, and to make them one with the soul of the community that sings with us in unison,” Paul VI said in his homily.

Indeed, reading the memoirs of the Consilium’s Secretary, Annibale Bugnini CM, it becomes clear that the question of arriving at a liturgy that was completely in the vernacular was a burning quest which left the clearly nuanced provisions of the Constitution on the Sacred Liturgy far behind (“In Masses which are celebrated with the people, a suitable place may be allotted to their mother tongue” § 54; see also § 36). Bugnini himself had to admit that “it cannot be denied that the principle, approved by the Council, of using the vernaculars was given a broad interpretation.” Indeed, he held—somewhat arrogantly—that since its introduction “millions and hundreds of millions of the faithful…have at last achieved worship in spirit and truth” and “can at last pray to God in their own languages and not in meaningless sounds.” Paul VI himself asserted that March 7th, 1965, was “a great event, that shall be remembered as the beginning of a flourishing spiritual life, as a new effort to participate in the great dialogue between God and man.” …..

feb 242015
 

Vi kan her lese om et møte pave Frans hadde med alle Romas prester torsdag 19. februar:

The liturgy should help the faithful enter into God’s mystery and to experience the wonder of encountering Christ, Pope Francis told priests of the diocese of Rome.
People should feel the wonder and allure «that the apostles felt when they were called, invited. It attracts — wonder attracts — and it lets you reflect,» the pope said during an annual Lenten meeting with Rome pastors in the Paul VI audience hall.

Sitting behind a table and talking off-the-cuff, glancing occasionally at a few pages of notes in front of him, the pope led the pastors Thursday in a reflection on the homily and «ars celebrandi,» the art of celebrating the liturgy well. ….

Pope Francis told the priests that «the homily is a challenge for priests» and he said he, too, had his own shortcomings — pointed out in a reflection he prepared for a plenary meeting of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments on «ars celebrandi» in 2005.

As Cardinal Jorge Mario Bergoglio, he was a cardinal-member of the congregation. After he presented the reflection, he said, Cardinal Joachim Meisner «reprimanded me a bit strongly over some things,» as well as then-Cardinal Joseph Ratzinger, who «told me that something very important was missing in the ‘ars celebrandi,’ which was the feeling of being before God. And he was right, I had not spoken about this,» he said, adding that both cardinals had given him good advice. …

Les mer hos National Catholic Reporter.

Liturgibloggen PrayTell har også en lang og interessant diskusjon om dette.

feb 162015
 

Søndag 22. februar kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 1. søndag i fasten som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I epistelen fra 2. Kor. 6, 1-10 på denne søndagen hører vi bl.a.:

Brødre, vi legger dere på hjerte at dere ikke til unytte må ta imot Guds nåde. For han sier: «I den tid som tektes meg, har jeg bønnhørt deg, og på frelsens dag har jeg hjulpet deg.» Se, nå er den høvelige tid, nå er frelsens dag! …

feb 142015
 

Ved slutten av året er det ofte vanskelig å finne det nye årets tradisjonelle liturgiske kalender (sannsynligvis ønsker man å selge papirutgavene først). Men nå er de på plass, og kan leses på følgende steder:

FSSPs kalender kan man finne her.

Og Latin Mass Society i England har en enda grundigere kalender her.

PÅ nettsidene for den tradisjonelle latinske messen i Oslo er det også listet opp hvilke messer som feires hver søndag i 2015, se her.

jan 312015
 

I en del år nå, kanskje så mye som 15-20, har nyordinerte prester oftest vært mer konservative enn eldre prester. Om dette har fortsatt også de aller siste årene er jeg litt usikker på, men jeg tror egentlig det. Liturgibloggen PrayTell skriver ganske interessant om dette i et grundig innlegg med mange kommentarer. De innleder slik:

Pray Tell has heard increasing reports in the last few years about difficulties with some recently ordained priests. There are divisions in some parishes because some younger guys are more traditional or conservative or legalistic than much of their flock. This seems to be an important issue that needs addressing. To get the conversation going, Pray Tell went to some folks we knew in diocesan offices and asked them to reflect on the issue as constructively as possible. …

Et par av innleggene er nokså kritiske til de unge prestene, mens et tredje innlegg er mer balansert og skriver bl.a. at hvis en prest forandrer for mye i liberal (som vel var mest typisk rundt 1970) eller konservativ retning, vil det skape spenning i menigheten:

I would like to begin with an observation: this is an issue at both ends of the theological-political spectrum. While it may be more common now for new priests to be more “rigid” in their application of liturgical norms, we also have a history of those who have been much too “lax” in their approach to applying the same. Both would claim the “desire to do the right thing” as their motivation, and both—regardless of intention—can harm, and have harmed, the Church.

Is it an issue of maturity? On the one hand, there may be an inability to think outside of black-and-white categories, or a desire for security that is, in the end, illusory. If so, assuming that time alone will be corrective may be a dangerous assumption. Those attitudes may, instead, be perpetuated in the seminary environment. Such candidates need to be challenged early in their formation. …..

jan 272015
 

Jeg feirer ikke den tradisjonelle latinske messen så ofte nå som jeg gjorde for 3-5 år siden, men når jeg feirer den (som sist søndag) oppleves den alltid som klar og tydelig og velfungerende. Dessverre er denne svært gamle liturgien nå nesten blitt helt glemt, og den nye messen (litt avhengig av hvordan den feires) oppleves ofte som veldig forskjellig. I videoen under ser vi julens midnattsmesse fra Ushaw college i Durham; en høymesse med vanlige seremonier, men med mange dyktige ministranter og et veldig stort kor. (Selve messen begynner etter ca 8 minutter.)

Jeg fant videoen hos New Litugical Movement.

jan 192015
 

Søndag 25. januar kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 3. søndag etter åpenbaringen som feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I evangeliet på denne søndagen hører vi bl.a.:

Og da Jesus var gått inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham og ba ham og sa: «Herre, gutten min ligger lam hjemme og lider meget.» Jesus sa til ham: «Jeg skal komme og gjøre ham frisk.» Og høvedsmannen svarte og sa: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare ett ord, så blir gutten min frisk. …. Og Jesus sa til høvedsmannen: «Gå, og det skal gå som du har trodd.» Og gutten ble frisk i den samme timen.

Mer informasjon om disse messene her.

jan 102015
 

15jan_resurgent I går mottok jeg – fra amazon.co.uk – flere bøker (mest om liturgi, som vanlig), bl.a. den helt nye Resurgent in the Midst of Crisis av dr. Peter Kwasniewski. Boka har følgende informasjon og lovprisninger på omslaget:

“I heartily recommend Peter Kwasniewski’s new book for those struggling to come to terms not only with what happened to the liturgy of the Catholic Church, but with why those changes have had such disastrous consequences. As he shows in one aspect after another of the Mass, the changes have taken us further away from that inner transformation of the worshipper which is a secondary purpose of the liturgy, after the worship of God.”
— JOSEPH SHAW, President of the Latin Mass Society of England and Wales

“To come out of the present crisis we need to restore the liturgy in all its sacredness. Resurgent in the Midst of Crisis is a very important work that leads us to meditate in depth on the permanent value, theological centrality, and beauty of the traditional liturgy of the Church.”
— MSGR. IGNACIO BARREIRO, Executive Director of HLI’s Rome Office

“Peter Kwasniewski is one of a handful of 21st-century Catholic authors really in touch with our tradition who can, at the same time, carefully explain what is at stake in both the Catholic intellectual world and the culture as a whole. He is devastating in delivering his points, which he makes without wasting a word.”
— ROGER A. MCCAFFREY, President of Roman Catholic Books

“Combining deeply human insight with supernatural faith, Prof. Kwasniewski presents a compelling case for the continuing necessity of the traditional Latin Mass for the Church’s life and mission. Without questioning the validity of the modern rite, he illuminates in many ways how the older liturgy more clearly expresses the Faith and more richly nourishes the faithful.”
— FR. THOMAS KOCIK, author of Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return

“The topics of these essays are all of vital importance to our appre­ciation of the Church’s liturgy. With an abundance of wit and learning, Dr. Kwasniewski offers invaluable encouragement towards a greater love and greater understanding of our liturgical tradition.”
— GREGORY DIPIPPO, managing editor of New Liturgical Movement

“The author presents a well-argued, documented case that the present crisis in the Church will not be overcome until there is a return to the traditional Latin liturgy, a revival of the true social teaching of the Church, and a restoration of the study of St. Thomas Aquinas in our seminaries and colleges.”
— FR. KENNETH BAKER, Editor Emeritus, Homiletic & Pastoral Review

About the Author

PETER KWASNIEWSKI has taught and written on a wide variety of subjects, especially the thought of Saint Thomas Aquinas, sacramental and liturgical theology, the history and aesthetics of music, and the social doctrine of the Church. After teaching at the International Theological Institute in Austria, he joined the founding team of Wyoming Catholic College, where he currently serves as Professor of Theology and Choirmaster. For twenty-five years Dr. Kwasniewski has also been a director of choirs and scholas, a cantor, and a composer. He writes regularly for The Latin Mass and several popular Catholic weblogs.

jan 092015
 

priest_mass Mens dyp taushet lå over alle ting og natten var rukket midtveis i sitt løp. kom ditt allmektige Ord, Herre, ned fra den himmelske kongsstol. (Introitus til messen søndag i juleoktaven – se hele messen her.)

På nettsidene til The New Liturgical Movement skriver Peter Kwasniewski enda en interessant artikkel om messen. Messen handler først og fremst om å møte Gud, å kunne be til Ham på best mulig måte -da er det interessant å lese hva Kwasniewski skriver:

… I wish to reflect on the peculiar beauty of the very ancient custom of the silent canon and how it confirms the intuition that the Word comes to us in the liturgy in a personal mode that transcends the notional presence of the Word obtained by reading individual words from a book. The Introit quoted above strikingly brings together both of these points: the coming of the Word Himself in the midst of total silence.

As I staunchly maintained in my lectio divina series last Lent, the Lord unquestionably speaks to us in and through Sacred Scripture, and we must constantly go to this source to hear Him; but He comes to us more intimately still in Holy Communion. The traditional practice of the priest praying the Canon silently emphasizes that Christ does not come to us in words, but in the one unique Word which HE IS, and which—immanent, transcendent, and infinite as it is—no human tongue can ever express. Once we have absorbed this fact in our life of prayer, the words of Sacred Scripture can, paradoxically, penetrate our hearts more effectively and have a more-than-Protestant effect on our minds.

What I mean by a “Protestant effect” is the way that Protestants can listen to or look at Scripture again and again – e.g., John 6 or Matthew 16 or 1 Corinthians on the Eucharist – and yet their minds remain closed to its obvious Catholic significance. They are like the disciples on the way to Emmaus, who are thoroughly steeped in Scripture but have failed to grasp the central point, viz., the victory of the Messiah over sin and death. Jesus in person has to explain to them what they already “know” but have never internalized—and Jesus comes to us in person in the Real Presence and is internalized in the most radical way when we are permitted a share in His Body, Blood, Soul, and Divinity. …

Les hele denne artikkelen her.

jan 032015
 

Da jeg i 2007 lærte om (og lærte å feire) den tradisjonelle katolske messen, var det en del ting som overrasket meg – siden jeg aldri hadde hørt om den katolske, liturgiske tradisjon før 1965. Peter Kwasniewski skriver nå om en så pass liten ting som hva man kaller de ulike delene av messen. Hoveddelene hadde blitt kalt Katekumenenes messe og de troendes messe, men dette ble forandret til Ordets liturgi og nattverdens liturgi. OM denne forandringen skriver han:

It is well known that the Novus Ordo Missae divides the Mass into four parts: the Introductory Rites; the Liturgy of the Word; the Liturgy of the Eucharist; and the Concluding Rite. It is perhaps less known among Catholics today that this is a modern schematic and that the much more ancient distinction—still found in the traditional Latin Mass—is between the Mass of the Catechumens and the Mass of the Faithful. As we bask in the effulgence of the Incarnate Word, it would be well to reflect on why this ancient way of speaking is superior to the modern way.

The central and definitive “word” is Jesus Christ, the Logos or Verbum of the Father, made flesh for us men and for our salvation. It follows that the liturgy of the Word par excellence is the Holy Eucharist itself. To go further, the liturgy of the Word, in the fullest sense, must be the Eucharistic sacrifice, because in this sacrifice the Word which is “spoken” by the Father is offered back to Him, thanks to His human nature, in a perfect self-offering—and this oblation of Christ on the cross is the sole reason we ourselves can receive, can be made “hearers of,” the word of God in nature and in divine revelation. If, instead, one appropriates “word” to the Bible, then this portion of public worship, in terms of the phenomenology of the Mass, risks becoming an equal to the Eucharist, if not its superior. …

Les resten av artikkelen her.

des 272014
 

I morgen, 28. desember, er det 20 år siden jeg ble tatt opp i Den katolske Kirke, og jeg kommer til å markere dette aller mest i min første søndagsmesse; den tradisjonelle latinske messen i kapellet i St Hallvard kirke kl 08.00.

I den tradisjonelle liturgien er det nemlig slik at de store festene i juleoktaven skal huskes på selv om man feirer en søndagsmesse. De tre bønnene under legges til som andre kollektbønn etc. i morgendagens messe (men i den nye liturgien er dette prinsippet forsvunnet). Følgende tre bønner legges altså til i morgendagens messe – når søndag i juleoktaven feires:

KOLLEKTBØNN:
Deus, cujus hodierna die præconium Innocentes Martyres non loquendo, sed moriendo confessi sunt : omnia in nobis vitiorum mala mortifica : ut fidem tuam, quam lingua nostra loquitur, etiam moribus vita fateatur. Per Dominum …
Gud, i dag har de uskyldige barn forkynt din lov, ikke med ord, men med sin død; la all syndens ondskap dø i oss, så vi også ved vårt levevis kan bekjenne den troen på deg som vår tunge forkynner. Ved vår Herre …

SECTRETA (Offertoriebønn):
Sanctorum tuorum, Domine, nobis pia non desit oratio, quæ et munera nostra conciliet, et tuam nobis indulgentiam semper obtineat. Per Dominum …
Herre, la oss aldri mangle disse helliges fromme forbønn: måtte den virke til at våre gaver tekkes deg, og alltid oppnå din tilgivelse for oss. Ved vår Herre …

BØNN ETTER KOMMUNION:
Votiva, Domine, dona percepimus: quæ Sanctorum nobis precibus, et præsentis, quæsumus, vitæ, pariter et æternæ, tribue conferre subsidium. Per Dominum …
Herre, vi har mottatt de vigslede gaver; vi ber deg om at de helliges forbønn må bringe oss hjelp bade for dette og det evige liv. Ved vår Herre …

Programmet for hele denne messen søndag 28/12 kl 08.00 KAN LESES HER.

des 252014
 

I årets jule-midnattsmesse fra Peterskirken var setningen der man kneler under trosbekjennelsen ganske kraftig bygget ut ( 8:15 min) med dette leddet fra Mozarts messe i C-moll. Under kan man høre hele Credo III, inkl innskuddet fra Mozart.

des 242014
 

I julens vigiliemesse fra Peterskirken ble julens Kalenda som vanlig sunget ved starten av messen – fremførelsen under er fra 2012.

I programmet for messen (som man finner her) står hele den latinske teksten:

Octavo Kalendas ianuarii. Luna vicesima secunda.
Innumeris transactis sæculis a creatione mundi, quando in principio Deus creavit cælum et terram et hominem formavit ad imaginem suam;
permultis etiam sæculis, ex quo post diluvium Altissimus in nubibus arcum posuerat, signum fæderis et pacis;
a migratione Abrahæ, patris nostri in fide, de Ur Chaldæorum sæculo vigesimo primo;
ab egressu populi Israel de Ægypto, Moyse duce, sæculo decimo tertio;
ab unctione David in regem, anno circiter millesimo;
hebdomada sexagesima quinta, iuxta Danielis prophetiam;
Olympiade centesima nonagesima quarta;
ab Urbe condita anno septingentesimo quinquagesimo secundo;
anno imperii Cæsaris Octaviani Augusti quadragesimo secundo;
toto Orbe in pace composito, Iesus Christus, æternus Deus æternique Patris Filius, mundum volens adventu suo piissimo consecrare, de Spiritu Sancto conceptus, novemque post conceptionem decursis mensibus, in Bethlehem Iudæ nascitur ex Maria Virgine factus homo:

Nativitas Domini nostri Iesu Christi secundum carnem.

En engelsk oversettelse ser slik ut:

Today, the twenty-fifth day of December,
unknown ages from the time when God created the heavens and the earth
and then formed man and woman in his own image.
Several thousand years after the flood,
when God made the rainbow shine forth as a sign of the covenant.
Twenty-one centuries from the time of Abraham and Sarah;
thirteen centuries after Moses led the people of Israel out of Egypt.
One thousand years from the anointing of David as king;
in the sixty-fifth week according to the prophecy of Daniel.
In the one hundred and ninety-fourth Olympiad;
the seven hundred and fifty-second year from the foundation of the city of Rome.
The forty-second year of the reign of Octavian Augustus;
the whole world being at peace,
Jesus Christ, eternal God and Son of the eternal Father,
desiring to sanctify the world by his most merciful coming,
being conceived by the Holy Spirit,
and nine months having passed since his conception,
was born in Bethlehem of Judea of the Virgin Mary.
Today is the nativity of our Lord Jesus Christ according to the flesh.

Tidsregningen fra skapelsen av er forandret i denne utgaven; opprinnelig begynte visst tidsregningen slik:

In the five thousand one hundred and ninety-ninth year of the creation of the world …
the two thousand nine hundred and fifty-seventh year after the flood;
the two thousand and fifteenth year from the birth of Abraham;
the one thousand five hundred and tenth year from Moses
the one thousand and thirty-second year from David’s being anointed king … …

nov 182014
 

Søndag 23. november kl 08.00 feires den tradisjonelle latinske messen i St Hallvard kirkes kapell.

Det er 24. og siste søndag etter pinse som skal feires, og alle messens tekster og bønner kan leses her.

I evangeliet på denne domssøndagen hører vi bl.a.:

… Et tunc parébit signum Fílii hóminis in cælo: et tunc plangent omnes tribus terræ: et vidébunt Fílium hóminis veniéntem in núbibus cæli cum virtúte multa et majestáte. Et mittet angelos suos cum tuba, et voce magna: et congregábunt eléctos ejus a quátuor ventis, a summis cælórum usque ad términos eórum. …

… Og da skal Menneskesønnens tegn komme til syne på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med stor kraft og herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basuner og mektig klang; og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene ende av himmelen til den andre. …

sept 142014
 

Hvert år 14. september feirer Kirken festen for Korsets opphøyelse – til minne om at Jesu kors ble funnet i Jerusalem (tradisjonen sier det var i år 330 – les om det her.)

missale_canon

Bildet over er fra den utgaven vi bruker av den nye messeboken på engelsk. Når jeg midt under Sanctus (etter Benedictus qui venit .. ifølge tradisjonen) åpen boka der Canon I begynner, ser jeg alltid dette flotte og talende bildet.

I dag er det også årsdagen for ‘Summorum Pontificum’. Hvis man ikke vet hva det er, kan man leser HER eller HER eller HER eller HER.