jan 162016
 

Nyheter fra Den anglikanske kirke denne uka, at the Episcopal Church of the USA (der de fleste anglikanere i USA er medlemmer) er blitt suspendert fra det anglikanske kirkefellesskapet for tre år pga sitt syn på og sine vedtak om homofile ekteskap, har en betydning også for katolikker – skriver Fr Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, nå katolsk prest):

As Catholics view this debacle there are several signals we would be foolish to ignore. First, the Africans are here to stay and they mean business. The North-South clash over issues of human sexuality is as vocal, visible and vibrant in the Catholic Church as it is in the Anglican. Who can forget Cardinal Kasper’s arrogant dismissal of the Africans last Spring, and the Africans assertiveness when sidelined from the synod on the family? The African Anglican victory will doubtless strengthen the resolve of not only the other Anglican African bishops, but also their Catholic brothers in the ongoing battles for the family.

Secondly, the Africans’ victory in this matter will re-orient those in the North who adhere to Biblical Christianity. Historic Christians in both the Anglican and Catholic churches will look to the Africans as the defenders of orthodoxy. Weary of bishops who seem timid and spineless in the North’s culture wars, the Africans will appear to be the saviors of historic and Biblical Christianity. The Anglican Church of North America is already aligned with African bishops. As the lights go down on the Francis papacy, Catholics of the North may well look to the continent of Africa for the next successor of Peter.

Finally, there may be an ecumenical kickback from the Anglican decision. One of the problems that have bogged down Anglican-Catholic discussions is the fact that the ecumenical blabfests have been dominated by theologians from the North who are notoriously ambiguous in their thought and language. Too often “progress” has been made by both sides watering down their language sufficiently and making statements ambiguous enough that both sides can agree. The Africans bring a certain edge and clarity to discussions which are lacking in the more nuanced North. Ecumenical discussions are bound to take a fresh turn with the increasing dominance of the Africans.

Finally, this decision is the first solid sign that the long-predicted shift in global Christianity’s center of gravity from the disenchanted, decadent and declining North to the vibrant and growing South is now upon us.

nov 262015
 

Avisa Dagen skriver i dag i en lederartikkel om reaksjonen da de leste boka «Den stora upptäckten»: «For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning.» Og de skriver også:

… Ulf Ekman skriver at konverteringen for dem var «et sannhetsspørsmål og ikke bare handlet om en spesiell vei som akkurat vi skulle gå». Han understreker gang på gang at han tror på hele Den katolske kirkes lære. Også de utenombibelske dogmene om Maria, om helgenene, om skjærsilden, paveembetet og så videre. Store deler av boken er faktisk en gjennomgang av hvordan ekteparet Ekman nærmet seg de ulike katolske læresetningene. Og sakte, men sikkert gjorde dem til sine egne. …

For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning. Uansett om det er ment slik eller ikke, fungerer den nemlig i praksis langt på vei som et angrep på evangelisk tro og de protestantiske grunnsannheter. …

… I «Den stora upptäckten» argumenterer han mot det han tidligere kjempet så sterkt for. Blant annet det helt sentrale reformatoriske prinsippet «Skriften alene». Den læresetningen får nå av Ekman merkelappen «ubibelsk». I stedet argumenter han for at Bibelen «kan ikke leses isolert fra Tradisjonen, det vil si Kirkens samlede og av Ånden ledede muntlige undervisning og erfaring». …

nov 262015
 

Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:

Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.

Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.

Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.

OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.

OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken

nov 252015
 

Pave Benedikt var meget imøtekommende mot anglikanere som ønsket å bli katolikker samtidig som de ville beholde noe av sin spesielle anglikanske, liturgiske arv, og han opprettet Ordinariatet for dem i 2009. De har hatt dyktige ledere for arbeidet siden starten, men disse har ikke vært bispeviet siden de er gifte menn. Nå får Ordinariatet i USA sin første biskop, og John Allen skriver at dette også viser at pave Benedikt og pave Frans har mer felles enn mange tror:

At the level of style, Pope Francis is obviously a somewhat jarring contrast with his predecessor, emeritus Pope Benedict XVI. Francis generally comes off as a warm Latin populist, Benedict more a cool German intellectual.

Leaders, however, promote either continuity or rupture not primarily at the level of style but rather policy, and on that front, one can make a case that Francis has a surprising amount in common with Benedict. His reforms on both Vatican finances and the clerical sexual abuse scandals, to take one example, are clearly extensions of Benedict’s legacy.

A new chapter in this largely untold story of continuity came on Tuesday, when the pontiff tapped 40-year-old American Monsignor Steven Lopes as the first-ever bishop of the Personal Ordinariate of the Chair of St. Peter, one of three jurisdictions created under Pope Benedict in 2012 to welcome former Anglicans into the Catholic Church. …

… In a Crux interview Wednesday, Lopes said he sees his new job as all about continuity between the two popes. “I worked very closely with Pope Benedict in creating the ordinariates, and I know his vision was of allowing diversity in communion,” he said. “Pope Francis embraces that model and is pushing it through to its logical conclusion.”

Francis, Lopes said, is conscious of carrying forward his predecessor’s approach. “I met with Pope Francis last Wednesday and heard from him on this very point,” Lopes said. “He knows very well what he’s doing.” …

… At the moment, Lopes said, the ordinariate for the United States and Canada has 42 parishes, 64 priests, four deacons, and roughly 20,000 faithful. It’s in an expansion phase, he said, both because other Anglican communities are still requesting entrance, and because his parishes tend to be keenly missionary and are attracting new members. …

nov 192015
 

Avisa Dagen anmelder boka Ulf og Birgitta Ekamn nylig ga ut, Den stora upptäckten, Vår väg til katolska kyrkan. Avisa er ganske positiv i sin omtale, har som overskrift: Oppgjør med egen «selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap», og skriver bl.a.:

… I det hele tatt er perioden fra de kom hjem fra Israel og frem til konversjonen i fjor preget av mange interessante betraktninger.

Ulf Ekman fikk befestet et sakramentalt syn på nattverden, og ville gjerne fordype denne forståelsen også i Livets Ord.

«Vekkelseskristendommen er erfaringsbasert», skriver han, og peker på vektleggingen av «personlige, subjektive følelsesmessige opplevelser». Her så han en fare for at man gikk glipp av sakramentenes objektive innhold.

På dette punktet uttrykker Ekman det som isolert sett ville ha vært en ganske solid brannfakkel i seg selv: «Plutselig innså jeg at det som hadde preget meg i forholdet til nattverden og til alle andre nådemidler, ikke var tro, men vantro!»

Så går han rett inn i dåpsdebatten og skriver at «Jeg trodde ikke at dåpsvannet virkelig formidlet gjenfødelsen gjennom Den hellige ånd, til tross for at Jesus sier det i Johannesevangeliet 3:5-6, apostelen Paulus sier det i Titusbrevet 3:5 og apostelen Peter sier det i 1. Peters brev 3:20-21. Min noe selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap fikk seg en virkelig knekk».

Så går betraktningene videre til å omhandle både autoritet og ekthet. Hvordan vet den troende at hun eller han faktisk har med seg en ekte apostolisk lære og står i en rett apostolisk praksis?

Kunne Ekman leve med de erkjennelsene han nå hadde kommet til, uten at det måtte få konsekvenser for hvordan han levde? …

Den (nesten) tilsvarende svenske avisa Dagen er en hel del mer negativ i sin omtale. De har som overskrift Ulf Ekmans märkliga vändning og skriver i ingressen: Det är chockerande att läsa Ulf Ekmans omdöme om den protestantism han själv för inte så länge sedan var en del av.

I et avsnitt i anmeldelsen skriver de bl.a. (interessant også fra liturgisk perspektiv):

Det finns en sida hos Ulf Ekman som inte förändrats i och med steget över till katolicism, nämligen hans arrogans gent­emot dem som för närvarande finns på andra sidan i förhållande till hans egen tro. Följande ord från honom är minst sagt anmärkningsvärda: ”Vi har en protestantisk utveckling där gudstjänstformen mer liknar allsång på Skansen än tempeltjänsten.” Finns det någon som på fullt allvar mer än Ulf Ekman tycker att RKK:s liturgiska gudstjänster har fler lik­heter med nytestamentlig kristen gudstjänstform än den protestantiska? Att den katolska i viss mån påminner om den gammal­testamentliga är obestridligt, men det är knappast något att eftersträva. Urkyrkans samman­komster däremot hade inget gemensamt med GT:s tempeltjänst.

nov 072015
 

Ulf och Birgitta Ekman gir om noen få dager ut en bok som sin overgang til Den katolske Kirke, og i den forbindelse er de blitt intervjuet av svenske Dagen (som også har lagt ut en liten video (nederst), og de sier i intervjuet bl.a.:

… Nu möts vi hemma i paret Ekmans villa i Storvreta, strax norr om Uppsala. Chocktillståndet har släppt hos omgivningen, även om frågor finns kvar. Ulf och Birgitta lever nu med tillhörighet i S:t Lars katolska församling i Uppsala, och reser i katolska sammanhang internationellt för att predika eller ge sitt vittnesbörd. Senaste året har de varit i Israel, England (tre gånger), Kazakstan, Polen (två gånger), USA och Rom, berättar de.

Ja, vi har haft mycket mer att göra än vi hade trott, säger Ulf Ekman, som liksom hustrun numera formellt är pensionär.

Ulf och Birgitta Ekman menar sig ha en god vänskaplig relation till de flesta i Livets ord, trots att församlingen deklarerat tydligt att den är fortsatt evangelisk-karismatisk och inte ställer upp bakom de ”katolska dogmerna”. Ulf pratade senast dagen före intervjun med tre av sina tidigare medlemmar i mataffären, berättar han. … De stöter ändå på kristna som fortfarande är frågande eller upprörda över deras konvertering. Det är bland annat för att bemöta detta som de har skrivit boken ”Den stora upptäckten” som ges ut på bokförlaget Catholica. Där berättar de om den resa som pågått i cirka 15 år innan beslutet att konvertera togs. Det som började med nyfikenhet, och blev ett försök att bygga broar och bredda, övergick slutligen till en existentiell sanningsfråga, förklarar de.

Avgörande var åren de bodde i Jerusalem 2002–2005. Där kom de i nära kontakt med de historiska kyrkorna, och fick tid att reflektera. Många resor i Livets ords missionsarbete förde dem också i kontakt med katoliker på olika håll i världen. …

nov 052015
 

15okt_bouyer Louis Bouyer var i mange år også involvert i økumenisk arbeid (han hadde jo selv konvertert fra den lutherske kirke), der han hadde noen gode og noen dårlige erfaringer. Har skriver slik om dette i sitt kapittel om Vatikankonsilet:

More comforting, though still a mixed bag, would be my experiences in ecumenical matters before, during, and after the Council.

As soon as I had come into the Catholic Church, and even before that, it had been easy for me to notice that as far as the Catholic pioneers of ecumenism were concerned (except for Dom Lambert Beauduin, Dom Clement Lialine, or Father Christophe Dumont, OP), and also as far as its most tenacious enemies were concerned, such as, at the time, the future Cardinals Bea, Journet,’ or Paul Philippe, simply being a convert disqualified one from being involved in these issues. For the former, this stemmed from the idea of ecumenism, creeping at the time, triumphant today, that Eric Masca has quite accurately dubbed «Alice in Wonderland Ecumenism»: «Everybody has won, and all must have prizes!» In other words: it is out of the question that anything should change on either side, the important thing being to agree that one may behave or believe as he pleases, as long as all end up thinking that the whole business is unimportant, «yes» and «no» being equivalent answers to every question.

As for the latter group, their suspicion obviously consisted in the possible temptation for converts that all was not false in their original Protestantism after all, and that it might be well to bring something of it into the Catholic Church.

… When the Council resumed after the death of John XXIII, his successor would have liked to call me to it as expert at the Secretariat for Unity. But I had broken with the Institut catholique de Paris too recently to run the risk of renewing the good Fathers’ bitterness; furthermore, the turn that some interventions were taking, on the part of certain personalities from among those who were hogging the limelight at that Council, did not make me wish to follow any more closely debates whose confusion was daily increasing. …

okt 182015
 

Avisa Dagen skriver om dette under overskrifta: Ekman håper å få med flere til Roma. Og de spør: «Håper dere at leseren gjør de samme oppdagelsene som du og Birgitta gjorde?» «Boken er skrevet på et personlig plan, men vi håper at den skal peke på behovet av og å være åpen, og til å prøve ut det man tror at man vet, og til å innse at vi ofte er preget av gamle fordommer,» sier Ekman.

I artikkelen kan vi også lese:

– Vårt store ønske er at man innen alle kirkesamfunn skal våge å stille spørsmål ved egne fordommer og nysgjerrig nærme seg en kirke og kristne søsken som man kanskje har vært helt uten kunnskap om og fremmede for, sier Ekman.

– Ser du en bevegelse innen frikirkene i retning av de historiske kirkene? I så fall hvor?

– Ja, det fins en stor interesse både innen den lutherske kirken og frikirkene for de historiske kirkene. Det fins også en lengsel etter en dyp og sann enhet. Det fins en lengsel etter et åndelig dyp, etter kontakt med de åndelige røttene som man innser at man kanskje savner.

Ekman mener dessuten at det pågår en ny vurdering av det han kaller den «hyper-protestantiske» innstillingen til alt som var kristent før reformasjonen i 1517.

– Mange innser at det synet man har fått er negativt preget og veldig ensidig.

Nå håper ekteparet at boken skal gi en nyansert forståelse og en økt åpenhet.

– Hvis vi oppnår det er mye vunnet, sier Ekman.

sep 292015
 

Jeg nevnte for noen dager siden at flere kirkeledere i Sverige blir katolikker. En av disse lederne skriver nokså utfordrende i svenske Dagen hvorfor han konverterer, bl.a.:

Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från. Det skriver Peder Bergqvist, föreståndare för Stiftelsen Berget …

Nu är det tid att visa stort mod genom att agera, att handla, att ta steg, detta är inte tiden för att vänta. Jesus har gett oss uppgiften att läsa tidens tecken och när vi gör det ser vi tydligt att det som hände vid reformationen inte är Guds väg för kyrkan i dag, vi kan inte fortsätta leva under de schismatiska förutsättningar som skapades på 1500-talet. Nu är det dags att ta ett steg närmare den fulla gemenskapen med Katolska kyrkan, det är inte ett hot vare sig mot Pingströrelsen eller den lutherska rörelsen utan en unik möjlighet i vår tid!

… I dag krävs modet att ta steget närmare ekumenikens mål, nämligen enheten. Det är mycket farligt att glömma målet! En stor anledning till kristenhetens kris i dag är att vi vant oss vid de schismatiska tillståndet så mycket att vi glömt målet med ekumeniken. Målet är den synliga enheten i den Kyrka som Herrens själv grundade, och här är firandet av Eukaristin den största skatten, som firas inte bara för den egna gemenskapens skull utan för hela gemenskapen, Kyrkan, för att världen ska tro. …

… Vi är oerhört glada över att vägen har öppnats för oss och för många andra. Vi har under flera år fört samtal med Stockholms katolska stift och Troskongregationen i Rom om vår situation, och det har varit tydligt att man vill öppna famnen för oss och för andra grupper inom Svenska kyrkan och bland ”de frikyrkliga”. Vi får alla komma med vår tradition och vårt arv och knacka på dörren till Katolska kyrkan, och dörren öppnas med stor kärlek, värme och respekt! Katolska kyrkan vill på allvar försonas och återförenas med alla dem som man levt splittrade ifrån under 500 år. Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från! Vi får inte stanna under pilgrimsresan förrän vi nått fram till ekumenikens mål! ….

Peter Halldorfs respons til disse konversjonene (som jeg nevnte i samme innlegg) får også et motsvar:

Eftersom Peter Halldorf så öppet visar sin frustration över Bergets vägval bör tidningen Dagens läsare få veta vad det är han själv väntar på. För en pilgrim måste ha ett mål för sin pilgrimsvandring. Utan vandring mot ett mål är man ingen pilgrim, ”vådligt är att dröja och farligt att gå vidare”.

sep 272015
 

Intervjuet på The Journey Home ble sendt 14. september i år. De kommer inn på starten av sin ferd mot Den katolske kirke etter ca 28 minutter. Det begynner med at de flytter til Jerusalem tidlig på 2000-tallet, det var der de første gang virkelig møtte katolikker.

sep 262015
 

Svenske Dagen melder om nye konversjoner til Den katolske Kirke i Sverige:

Retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk. Ekumeniken vill man dock hålla vid liv, bland annat genom att fira såväl katolsk som svenskkyrklig mässa vid två olika tillfällen varje dag i samma kapell.

På en bergssluttning ovanför Siljan ligger Berget, ett ”svenskt Taize”, dit många söker sig för andlig fördjupning på tysta retreater på S:t Davidsgården eller för att gå kurser på Meditationsgården. Rötterna finns i Svenska kyrkan och Berget drivs av en ekumenisk kommunitet med såväl katoliker som protestanter som medlemmar. Nu är Berget på väg att bli en del av den katolska kyrkan i Sverige, en process som pågått i flera års tid och som nu blivit offentlig. Bland annat har ett brev skickats ut till ett stort antal personer med koppling till retreatgården. …

… Sex av medlemmarna i Bergets kommunitet är på väg att upptas i Katolska kyrkan. Det gäller också föreståndaren Peder Bergqvist, som tar steget från präst i Svenska kyrkan till att bli först katolsk diakon och sedan, under pingsthelgen 2016, vigas till katolsk präst. …

Nyheten har vakt ganske sterke reaksjoner, bl.a. sier tidligere biskop Claes-Bertil Ytterberg: «Jag tycker ändå att detta är en ekumenisk skandal».

Efter att ha nåtts av nyheten om att retreat- och kursgården Berget i Rättvik lämnar Svenska kyrkan och blir katolsk skrev Claes-Bertil Ytterberg ett brev till katolska kyrkans biskop Anders Arborelius där han kallade övergången för en «stöld».

Bergets föreståndare Peder Bergqvist valde att bemöta kritiken genom att förklara att all egendom kommer att kvarstå i Stiftelsen Bergets ägo. «Katolska kyrkan kommer inte att ha något med Bergets materiella resurser att göra.»

Peter Halldorf er heller ikke særlig fornøyd – at enkeltpersoner konverterer aksepterer han, men han syns ikke denne gruppekonverteringen er nyttig for økumenikken.

jul 312015
 

Vårt Land har i dag en artikkel om Luther og reformasjonen, som dessverre ikke er utpreget presis.

Artikkelen starter slik: «Da Martin Luther – som åndens ridder – gikk i tvekamp med avlatshandelen og tok «råderett» over skjærsilden, ga han også premisser for det første Nav, trygdekassen.» og fortsetter: «Den moderne tid – mange
 vil si det sånn – startet med en eksistensiell krise. En ung munk, Martin Luther, gikk i store anfektelser … …»

Man kan vel knapt si at Luther og hans reformasjon innledet den nye tid i verden (hva med renessansen, opplysningstiden o.a.?), og det var Luthers kamp mot avlatsbrevene, ikke avlaten, som fikk en hel del oppmerksomhet – og avlatsbrev ble også bare solgt i en svært kort periode i Kirkens historie, og stoppet av Kirken selv pga misbrukene. Og at Europas samfunn ikke hadde hatt ordninger (kirkelige og/eller verdslige) som hjalp de fattige før på Luthers tid, er vel en ganske fantastisk påstand.

I denne engelske Wikipedia-artikkelen kan man lese en del om avlat og om praksis på Luthers tid, bl.a. dette: «This oft-quoted saying was by no means representative of the official Catholic teaching on indulgences, but rather, more a reflection of Tetzel’s capacity to exaggerate. Yet if Tetzel overstated the matter in regard to indulgences for the dead, his teaching on indulgences for the living was pure. … «

jul 062015
 

P. Raniero Cantalamessa har nylig vært på Hedmarktoppen og man kan lese en ganske sympatisk artikkel om ham i Dagen her.

Her leser vi bl.a.:

81-åringen ved pulten har ingen fakter. Her er det bare lavmælt undervisning. Han snakker om Ånden som kommer som en vind. På Hedmarktoppen er susen stille.

– Jesus sammenlignet Ånden med vinden. Ånden kommer inn i oss og blir vår pust. Den hellige ånd er Guds kraft, mykhet og godhet. Den er hans intimitet. Det finnes ikke noe mer intimt enn vår pust. Fra det øyeblikket Ånden kommer, er apostlene en helt ny type mennesker. Steinhjertene er borte, sier Cantalamessa som beskriver Ånden som kjærlighetskoblingen mellom Gud og mennesker.

Pateren deler at han selv mangler erfaringer med forelskelse.

– Vi katolske prester gifter oss ikke, men når to mennesker blir forelsket, kan man se det i ansiktene deres. Det er et dypt lys i deres liv, en ny energi. De blir forvandlet. Hvordan skulle ikke da opplevelsen være av å bli elsket av Gud? sier han og fortsetter:

– Bare Ånden kan åpenbare den levende Jesus for oss. Jesus er nærværende her nå, mye mer nærværende enn meg og deg og min oversetter. Han ser på oss, for han er oppstanden, og der hvor to eller tre er samlet i hans navn, der er han. Tror vi det?

For første gang bryter klappsalver løs i salen.

des 282014
 

Jeg viser her til tre tekster som forklarer min vei fra Den Lutherske til Den katolsk Kirke. Første et foredrag i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke i februar 1994, rett etter at jeg hadde sagt opp min stilling der. (Jeg vokste opp i Den norske kirke, men var fra 1983 til 1994 medlem av denne lutherske frikirken.) Her er avslutningen av mitt innlegg:

Jeg har vært opptatt av to ting – de siste åra og i denne innledningen.

For det første: Hvordan kan jeg / vi som kristne leve nær Gud og vokse i kunnskap og kjennskap til ham? Sagt med litt andre ord; hvordan ser en bærekraftig spiritualitet ut?

For det andre: Hvordan kan jeg som pastor og vi som menighet føre videre den lutherske tradisjon på rett måte?

Mitt svar har blitt at det er helt nødvendig å vektlegge nådens midler og spesielt nattverden sterkere enn før. Men ei slik vektlegging ønsker ikke menighetens ledelse å være med på. …..

Det neste er et brev jeg skrev til teolog-/pastor-/prestevenner i september 1994, da min overgang til Den katolske kirke begynte å bli nokså klar. Dette brevet avslutter jeg slik:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» … Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

I tillegg kom så det økumeniske imperativ; om det var rett å være adskilt når Kristus innstendig ber oss om å være ett. Når det da på ingen måte kan sies å være umulig å forkynne evangeliet rett i den katolske kirke.

Historisk sett kom vel det siste spørsmålet først til meg, men i den avgjørende fasen var det første det mest avgjørende.

Flere år senere (i oktober 2006) holdt jeg så et foredrag i St Svithun menighet i Stavanger om Min vei til Moderkirken. Dette foredraget avsluttet jeg slik:

Først må jeg si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Ordet lyder like tydelig i de ulike protestantiske kirkene, trosbekjennelsen og bønnene likeså, men i nattverdfeiring har protestantene stengt ute halvparten av det som skjer. I nattverden kommer Kristus midt iblant oss og gir seg selv til oss i kommunionen, så langt er katolikker og lutheranere (men ikke alle protestanter) enige. Men katolikker lærer videre at presten og alle de troende sammen med ham løfter dette fullkomne Kristi offer opp til Faderen i bønn og tilbedelse. Det tok noen år før dette gikk opp for meg, men denne mangelen opplever jeg nå ganske akutt i det protestantiske fromhets- og liturgiske liv.

Jeg har dessuten, litt til min overraskelse, lagt merke til at katolikker leser vel så mye i Bibelen som protestanter – i alle fall de som går regelmessig i kirken. Søndagstekstene er valgt ut på en god måte og gir en god variasjon av sentrale bibelsteder. Hvis min i tillegg går i hverdagsmessen, og også leser tidebønnene, får man en veldig mengde tekster fra Bibelen med seg hver dag.

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang.

Helt til slutt: Jeg har nok etter hvert opplevd at mitt kall, eller min legning/interesse, er vanlig pastoralt menighetsarbeid. Muligens er det fordi jeg kjente gode prester i min oppvekst som hadde en slik «vanlig» menighetstjeneste. Det er flott å kunne møte mennesker i alle livsfaser, fra dåp til begravelse, å følge barnas vekst og utvikling, møte mennesker i både glede og sorg, og alle steder kunne gi den veiledning og trøst som Gud har gitt oss gjennom sin enbårne Sønn, Jesus Kristus.

Og her må jeg si at jeg ikke finner store forskjeller mellom en luthersk og en katolsk prests arbeid. På noen områder – og spesielt mht hvordan kirkene er organisert og ledes – er det ganske store forskjeller, men når det gjelder det liv vi mennesker lever, og formidlingen av den rettledning og frelse som Herren gir oss, står katolikker og protestanter sammen.

nov 282014
 

Sist søndag var det et arrangement i Akersveien i Oslo (kalt «Lille Vatikanet»), som jeg dessverre ikke kunne delta på pga en messe jeg skulle feire her i St Hallvard kirke. Der skulle bl.a. Ulf og Birgitta Ekman intervjues om sin vei til Den katolske Kirke. Nå er heldisvis dette interessante intervjuet (med sr Anne Bente Hadlan) lagt ut på Youtube – se under.

jul 302014
 

Avisa Dagen referer i dag ganske grundig fra en artikkel Ulf Ekman skrev i Livets Ords eget teologiske tidsskrift «Keryx». Her forklarer han grundigere hvorfor han og hans kone ble katolikker. Det er flere elementer her jeg kjenner igjen fra min egen prosess i 1992-94.

Ekman starter med å understreke at hans egen og kona Birgittas tilnærming til den katolske kirke har pågått i drøyt ti års tid. Mot slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet kom han i kontakt med «katolsk litteratur som møtte både personlige og teologiske behov».

– Vi har mer og mer forstått at fullheten i Kristi kropp finnes nærværende i den katolske kirke og at denne kirken faktisk er den kirke som Jesus innstiftet her på jorden, skriver Ekman.

Han beskriver hvordan det sakte, men sikkert har vokst frem en overbevisning om at det å i «en evangelikal/ karismatisk/ pentekostal kristenhet … ikke er tilstrekkelig». ….

… I takt med at han har nærmet seg den katolske kirke har han måttet foreta «en revidering av mange teologiske oppfatning». Det første han tok et oppgjør med var det han beskriver som «en dyp anti-katolsk holdning» som han mener særpreger svenske protestantiske kristne. I tillegg kommer det han karakteriserer som en særlig form for frikirkelig «erstatningsteologi», som går ut på at man har en tendens til å mene at de nye kirkelige bevegelsene tar de historiske kirkenes plass. …

… Ekman .. kan ikke lenger stå for det han kaller «en radikal reformatorisk sola-Sciptura-forståelse». Han skriver: Det er verdt å påpeke at man ikke noe sted i Bibelen kan finne at det er «Bibelen alene» som gjelder. Uttrykket finnes ikke der. Jeg begynte å forstå at uttrykket «Skriftens primat» bedre tar opp i seg den bibeltroskap og bibelforståelse vi alle bør ha. Med andre ord, vi tror på Bibelen fullt ut, men kan faktisk også stole på Kirken som veileder i forståelsen av Skriften og ikke bare på oss selv, …

… I en tid da mange protestantiske kirker og trossamfunn – og faktisk også en del vekkelsesbevegelser – taper terreng på det moralske området og blir pragmatiske, så står den katolske kirke fast. Ingen annen kirke uttrykker seg med en slik autoritet, så frimodig og samtidig så sjelesørgerisk når det gjelder moral, både privatmoral og når det gjelder sosial samvittighet. …

… Mot slutten av artikkelen tar han opp to av de mest kontroversielle sidene ved katolisismen sett fra protestantisk side; paveembetet … Er jeg da villig til å stille meg under paven, spør han retorisk og svarer selv: Ja, faktisk. Alle kirker trenger et overhode. Det er ikke noe rart med det. Og så tror jeg at at pavens embete, Peters embete, går tilbake til apostelen Peter og det Jesus sa til ham i Matteus 16:16-18. …

… Også når det gjelder synet på Maria bekjenner den tidligere frikirkelederen seg nå entusiastisk til klassisk katolsk teologi. Han skriver: Ja, tenk hvilken oppdagelse det var å se hvor mye bibelen faktisk taler om henne. Hun er sannelig unik og skal prises av alle slekter. (Luk 1:48). Tenk at hun bar Gud under sitt hjerte og fødte den andre personen i Guddommen, Sønnen. Hun er Faderens datter, Sønnens mor og Åndens brud. …

jul 082014
 

Vårt Land hadde i går en interessant artikkel om Selja, dagen før årets Seljumannamesse. De skriver litt om entusiasmen for Selja lokalt, og om et ganske aktivt økumenisk samarbeid om arbeidet.

De skriver også litt om hvordan man kan forklare den enorme betydningen denne øya har hatt for kristendommen i Norge – for fortellinga om Sunniva og hennes ledsagere er jo egentlig ikke så veldig «nyttig»:

… Torkjell Djupedal driver kulturhuset og overnattingsstedet Doktorgarden i Selje, og er leder for Venner av Selja. Han har skrevet kulturhistorisk bok om øya og legenden. Faren, norskprofessor Reidar Djupedal, skrev på 1960-tallet flere bøker om Selja-historien.

Djupedal mener at de historiske kildene ikke sier sikkert om Sunniva var en virkelig person eller en slags personifisering av noe som hendte på Selja, som så er blitt brukt til for å gi kristen tro fotfeste i Norge.

– At det var irske munker på Selja er ikke usannsynlig. Men det var engelske munker som drev kloster her, skrev ned legenden i 1170 og kalte henne Sunniva, som er et engelsk navn. At merkedagen heter Seljumannamesse og ikke Sunnivamesse tyder også på at man har feiret dagen før Sunniva-legenden ble kjent, mener han.

Olav Haraldsson, som senere fikk navnet Den Hellige, steg først i land på Selja da han kom vestfra for å bli konge og innføre kristendommen.

– En historie forteller at han tråkket i myra slik at foten satte seg fast. «No datt eg», skal han ha sagt til skalden sin. Da svarte skalden: «Nei, du datt ikkje, du festa foten din i landet», forteller Djupedal. ….

jun 152014
 

Jeg har tenkt litt på det i dag mens jeg har feiret hele fire messer (min kollega er på ferie, og biskopen har gitt meg tillatelse til å overskride grensen på tre messer på en søndag) her i St Hallvard menighet i Oslo, at det var i midten av juni 1994 jeg hadde min avskjedgudstjeneste i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke.

Vi hadde flere fine år i Arendal (og senest forrige helg hadde jeg et hyggelig møte med tidligere menighetsmedlemmer fra Arendal), men jeg har aldri lengtet tilbake til luthersk teologi og liturgi.

mai 232014
 

Det var det katolske tidsskriftet Signum som først kom med nyheten om opptagelsen som skjedde onsdag 21. mai. De skriver:

Ulf Ekman, tidigare pastor för Livets Ord, och hans fru Birgitta är nu katoliker. Deras upptagning i den katolska kyrkans fulla gemenskap skedde i dag, onsdagen den 21 maj, inom ramen för en kvällsmässa i kapellet i Birgittasystrarnas kloster i Djursholm strax norr om Stockholm. Officiant var Anders Arborelius, biskop i Stockholms katolska stift. I omedelbar anslutning till själva konversionen mottog Ulf och Birgitta Ekman också konfirmationens sakrament av biskop Arborelius.

Förutom Birgittasystrar deltog ett 40-tal släktingar och vänner från när och fjärran i gudstjänsten. Efter mässan blev det mottagning med gemensam middag i Birgittasystrarnas gästhem.

birgittasystrarna_djursholm

I Livets Ords tidsskrift (Världen i dag) kan vi også lese følgende om dette:

Ulf och Birgitta Ekman berättar för Världen idag att de valt kapellet i Djursholm.

«Det blev en underbar högtid för oss. Vi är framme och vi är mycket glada och tacksamma till Herren,» säger de.

Resan framåt gör de alltså nu som katoliker.

«Vi tror på fortsatt gemenskap och kärlek mellan oss kristna i Sverige. Det är vår stora förhoppning att endräkten ska växa när vi alla riktar in oss på Jesus och drar oss närmare honom.»

Les hva Ulf Ekman sier til svenske Dagen dagen etter opptagelsen: «Det här är inget brännande av broar, jag kommer att bygga broar».

mai 232014
 

Jeg leser i dag i avisa Dagen. Slik står det:

Så er vi da katolikker, skriver Birgitta Ekman på sin Instagram-konto torsdag 22. mai. Hun skriver videre:

Etter en fin høytid i Birgittasystrarnas kapell i Djursholm står vi ved biskop Anders Arborelius mellom oss.

Kapellet ligger noen mil nord for Stockholm i retning Uppsala hvor Ulf og Birgitta Ekman bor. Birgittasystrernas kloster i Djursholm tilhører Birgittinorden, etablert av hellige Birgitta i 1370.

Prestene på bildet er fra venstre: p. Fredrik Emanuelsson (biskopens vikar for evangelisering), p. Ulf Johnson, biskop Anders Arborelius, p. Pascal René Lung (generalvikar).

14mai_ekman_katolikker