Økumenikk » EN KATOLSK WEBLOG
apr 092014
 

Ekman_Vatikanradion Slik presenterer vatikanradioens svenke sider intervjuet: Birgitta och Ulf Ekman berättar om sin väg till den katolska kyrkan «Vi kan inte backa för det vi har upplevt är sant»

Under en pilgrimsresa till Rom, besökte Birgitta och Ulf Ekman Vatikanradion, och i en intevju berättar de om hur de upplevt reaktionerna efter att deras val att träda in i den katolska kyrkan blev offentligt, om vägen dit och om det som den protestantiska världen upplever som stötestenar i förhållande till den katolska kyrkan. «Läroämbetet borgar för en sann andlig frihet», säger Ulf Ekman.

Hør intervjuet her.

apr 022014
 

Det virker nokså opplagt at den gjorde det (for det oppstod et stort antall nye og innbyrdes stridende kirkesamfunn), men i et innlegg skriver den lutherske teologen og presten Jan Bygstad (som jeg kjenner, vi samarbeidet bl.a. for ca 20 år siden om hvordan man kan hjelpe avhoppere fra trosmenigheter, Livets Ord og lignende) at han ikke ser det slik. Han skriver slik i Dagen om Ulf Ekmans konvertering:

… Når en leser hvordan Ekman begrunner overgangen til Rom, er det imidlertid grunn til undring. Det synes i liten utstrekning å dreie seg om læremessige overveielser.

I stedet ligger hovedtyngdepunktet på spørsmålet om kirkens enhet: Reformasjonen blir av Ekman fremstilt som kirkesplittelsens årsak. Samtidig finner han det uforståelig at så mange på protestantisk mark ikke ser behovet for «et læreembete», det vil si, pavens myndighet til med guddommelig autoritet å avgjøre lærespørsmål. …..

Bygstad skriver så videre om rettferdiggjørelsen, men det virker ikke som han bryr seg om at katolikker og lutheranere i 1999 undertegnet en avtale der de sier at de nå (nesten) er helt enige om hvordan mennesket blir rettferdiggjort overfor Gud:

Det kan her være viktig å bemerke følgende:

1. Den romersk-katolske kirke har ikke siden reformasjonen endret sin lære om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud. Når dette faktum ikke synes å ha hatt noen betydning i Ekmans overveielser forut for hans konvertering, er det vanskelig å se det annerledes enn at denne reformasjonens hovedsak kun har hatt perifer betydning for Ekman selv og hans teologi. Noe som i seg selv er avslørende for gehalten i den bevegelsen han har ledet.

Bygstad skriver så videre om at Kirkens magisterium som katolikkene definerer det (og det handler ikke bare om paven, men om autoriteten alle biskopene har som apostlenes etterfølgere); magisteriet ser ut til å implisere at Bibelen ikke er klar (nok). Og jeg har vanskelig for å forstå at Bygstad i 2014 kan hevde at Bibelen alene gir oss nok kunnskap om dogmatiske og etiske spørsmål. Men han skriver:

2. Ekmans understrekning av behovet for et enhetlig læreembete … henger uløselig sammen med tanken om at Skriften er uklar. Er Den hellige skrift uklar i det den lærer om de avgjørende frelsessannheter, da trengs det naturlig nok en autoritet utenom og i tillegg til Skriften.

Videre skriver Bygstad noe mer om tendenser innenfor trosbevegelsen (og jeg stod altså for 20 år siden sammen med Bygstad i kritikken av trosbevegelsens teologi og menighetssyn):

Den karismatikk som Ekman har representert, har på mange måter stått for en temmelig vilkårlig subjektivisme, der en påberoper seg Åndens tiltale i eget hjerte uavhengig av det skrevne ord i Bibelen. …

Men til dette siste punktet kommer en kommentar til Bygstads innlegg (av Jon Åge Skuland) med en hel del interessant informasjon om Ulf Ekman, og hva som faktisk har blitt trodd og forkynt i Livets Ord. Dette hjelper i alle fall meg til å forstå Ulf Ekmans teologi en hel del bedre.

… Den mangler grunnleggende forståelse for hva pinse-karismatisk teologi er. Jeg har selv hørt Ekman siden midten av 80 tallet, lest de fleste av hans bøker og har aktivt støttet (og støtter) arbeidet utifra Livets Ord. Som utdannet teolog fra lutherske Misjonshøgskolen i Stavanger og Ansgarskolen i Kristiansand, og oppvokst i pinsesammenheng (dvs DFEF) så er det lett å se at Ekman har vært en god blanding av lutheraner og karismatisk pinsevenn. Deres undervisning over Romerbrevet er erke-luthersk!! Også forståelsen av kapittel 7. De har videre ikke betont Åndens dåp, men mer kraften i den nye fødsel/den nye skapningen. Dog underviste de om Dåp i Den Hellige Ånd. Også forståelsen av rettferdiggjørelsen er standard luthersk forståelse. Den som seriøst vil forstå KJERNEN i Ekmans teologi, bør lese hans bok Doktriner. Den er så evangelikal at enhver misjonsforbunder kan si Amen til det meste av innholdet. At de også tror at Ånden kan tale til oss, og at de har latt seg lede av disse tiltaler er også sant. Det er kanskje ikke så vanlig praksis for en gjengse lutheraner å tro at Gud kan tale direkte i vårt hjerte, men rent teologisk så bør ikke tanken være så fjern for enhver somleser bibelen og tror at den faktisk er inspirert av Gud. … Ekman har frem til nå også vært innskrevet i den svenske Kyrkan (han har aldri gått ut av den) og dette er mest trolig fordi hans sakramentsyn og synet på embedet har vært meget påvirket av den lutherske forståelsen av disse. Så når Jan Bygstad sier at Ekmans overgang til den katolske kirke nærmest skjedde fordi han hadde/ har en «temmelig vilkårlig subjektivisme…» så vitner det om en meget karikert og snever forståelse av pinse-karismatisk teologi, …

mar 272014
 

I den svenske avisa Dagen diskuteres nå katolikkers syn på flere spørsmål ganske intenst, etter nyheten om Ulf Ekmans konvertering. I dag stod dette innlegget fra en katolikk; om kravet om åpent nattverdbord knyttet til spørsmålet om baptister/pinsevenner vil godta barnedåp. Martin Ekenvärn skriver først om hva som kreves for å delta i katolsk nattverd:

För det första bekänner man Katolska kyrkans apostoliska succession och auktoritet. Biskop Ignatius av Antiokia skrev någon gång mellan år 90 och 107 efter Kristus följande i sitt brev till smyrnierna: ”Den eukaristi skall anses giltig som förrättas av biskopen eller av någon som han förordnar. Där biskopen visar sig, där skall också församlingen vara, liksom den katolska kyrkan finns där Jesus är. Det är alltså inte til­lå­te­t att döpa eller att hålla kärleksmåltid utan biskopens tillåtelse”. ….
För det andra bekänner man att man i bikt fått avlösning från svåra synder av en vigd katolsk präst, det vill säga lever i nådens tillstånd. Att ta emot nattvarden utan att leva i nådens tillstånd är enligt Katolska kyrkan en svår synd. Ingen samvetsgrann katolik skulle hörsamma nattvardsinbjudan utan att först bekänna sina synder för en präst, eftersom måltiden då skulle vara till skada snarare än till nytta. ….

För det tredje bekänner man att brödet och vinet är Kristi sanna kropp. Ignatius skriver i sitt brev till smyrnierna också följande ord: ”Från eukaristin och bönen håller de sig borta, eftersom de inte bekänner att eukaristin är vår Frälsare Jesu Kristi kött som led för våra synders skull och som Fadern uppväckte i sin godhet.” Att ta emot nattvarden i en katolsk kyrka innebär därmed en bekännelse av att en transsubstantiation ägt rum, där brödet och vinet till sin materia visserligen fortfarande är bröd och vin, men att det till sin substans blivit Kristus, värdigt vår tillbedjan och lovsång. ….

Innlegget avsluttes med en utfordring til pinsevenne:

….. Katolska kyrkan har tagit ett stort steg mot enhet genom erkännandet av dop som sker i icke-katolska kyrkor. Lutherska världssamfundet och Katolska kyrkan har skrivit under en gemensam deklaration om rättfärdiggörelseläran. Vad är Hultmans samfund, pingströrelsen, beredda att ändra för enhetens skull? Är man beredd att erkänna att omdop och underkännanden av barndop är ett lika stort hinder för den kristna enheten som en exkluderande nattvardssyn?

mar 252014
 

Torkild Masvie i Messiaskirken i Oslo skriver i Dagen – i et leserinnlegg og i en artikkel som jeg siterer fra her) at Den norske kirke det siste visst har brukt oblater (som vi katolikker kaller hostier) uten noe hvetemel;

I Dagen mandag skriver Masvie at de fleste norske menigheter de siste åra har brukt hvetefritt nattverdbrød. Det mangler enhver forbindelse til brødet Jesus brukte da nattverden ble innstiftet, og forbindelsen til hvetekornet som faller i jorden for å dø – altså Jesus selv – blir borte, mener han.

Kirkemøtet i Den norske kirke vedtok i april 2011 at alle kirkens oblater skulle være glutenfrie, for å ivareta folk med cøliaki. …..

Det var visst også ganske evanskelig å få klar beskjed om oblatenes innehold:

Masvie har jobbet hardt for å få informasjon om oblatenes innhold. På nettet fant han ingen opplysninger, og Dagen får hos Oblatbakeriet beskjed om at oppskriften er hemmelig.

Men Masvie ga seg ikke og slo seg ikke til ro med at oblatene han selv delte ut til dem med cøliaki, hadde et innhold som var akseptabelt for menighetens sakramentforvaltning. Han ville vite mer.

– I slutten av januar fikk vi etter masse forsøk tak i informasjon. Det var da jeg fikk se at oblatene består av ris, potet, mais og sukker at jeg fikk sjokket. For oblatene inneholder ingenting med forbindelse til hvetebrødet Jesus delte under nattverden, sier Masvie.

Han fikk ingen informasjon tilsendt, men møtte personlig opp på Oblatbakeriet på Diakonissehuset i Oslo. Der fikk han avfotografere dataskjermen der ingrediensene var listet opp. Dagen har fått bildet Masvie tok og hvor det står at oblaten inneholder blant annet rismel, maisstivelse og potetmel – men ikke hvete.

Vi katolikker regner nattverden som ugyldig hvis det ikke brukes brød av hvete og vin av druer. Riktignok kan vi bruke glutenreduserte hostier, som mennesker med glutenintoleranse kan be om.

mar 142014
 

I forbindelse med Ulf og Birgitta Ekmans opptakelse i Den katolske Kirke senere i vår, har svenske Dagen et intervju med sognepresten i den katolske menigheten i Uppsala, St Lars (i Norge har vi også en St Laurentius menighet i Drammen, oppkalt etter denne kjente diakonen og martyren). Sognepresten sier at han har vært svært lite involvert i denne saken; at det er biskop Arborelius som har planlagt en egen og noe mer individuell vei for dette ekteparet inn i Kirken – men som alle har de en flere måneder lang forberedelsesperiode. Sogneprest Andreas Bergmann sier bl.a.:

Processen att konvertera och bli katolik tar olika lång tid beroende på vilken religiös bakgrund man har. Ulf och Birgitta Ekman har sedan i höstas gått i så kallad katekesundervisning – dock inte i S:t Lars katolska församling i Uppsala – för att förbereda sig. Den katolske biskopen, Anders Arborelius, utsåg en person som tog hand om undervisningen.

Ibland väljer man en enskild förberedelse. Det kan handla om att man bara behöver fräscha upp vissa kunskaper, eller så kan det bero på andra saker, säger Andreas Bergmann, som på grund av tystnadsplikten inte kan säga vilken person som har tagit sig an paret Ekman.

Ulf Ekman säger till Dagen att han och Birgitta kommer att tillhöra S:t Lars katolska församling i Uppsala eftersom de bor på orten.

Andreas Bergmann bekräftar att de blir registrerade i den lokala församlingen, men säger samtidigt att paret Ekman naturligtvis kan gå till någon av de katolska församlingarna i exempelvis Stockholm om de i stället skulle vilja det.

Den slutgiltiga upptagningen är en ceremoni som vanligtvis sker i samband med en offentlig söndagsmässa. Men när det gäller just Ulf och Birgitta Ekman berättar Andreas Bergmann att de har bett om att få göra det vid ett mer privat tillfälle.

Det ligger på biskopens bord och jag tror inte att det är sannolikt att ceremonin kommer att ske i S:t Lars. …

….Tror du att Ulf Ekman, med tanke på hans bakgrund som pastor och församlingsledare, kan bli en viktig medlem i er församling?

Nej, jag ser honom som en konvertit som alla andra och jag tror knappast att han får någon större roll.

Om Ekmans mulige oppgaver og rolle i Den katolske Kirker håper jeg å skrive litt om ikke lenge.

mar 112014
 

Svenske Dagen trykker i dag et intervju med Ekman – og her tar jeg med det jeg syns var mest interessant i intervjuet:

Vilket är ditt viktigaste argument för att bli katolik?
– Det är svårt att ge bara ett argument. Men grundläggande är att Katolska kyrkan har sanningen i sin fullhet. …

Är det din önska att alla kristna på sikt ska bli katoliker?
– Jag tror att det är Jesu önskan att alla ska bli ett, och den enheten ska vara konkret. Och jag tror att den katolska kyrkan har det fullaste uttrycket för den enheten.

Hur tänker du fortsätta utöva din ledarroll?
– Jag tänker skriva böcker, och förkunna och hjälpa till där jag kan. Framtiden får utvisa. …

…. Vilken har varit den svåraste frågan för dig själv fram till beslutet att konvertera?
– Visst finns det teologiska frågor som jag inte är bekant med. Men svåraste frågan var nog mer pastoral. Hur ska våra församlingar ta det här? Jag vill inte splittra rörelsen, och åstadkomma sorg och besvikelse i församlingen. Det har kanske hållit mig tillbaka lite för länge.

mar 102014
 

”Sedan millennieskiftet har jag och min hustru Birgitta på olika sätt kommit i kontakt med den vitala katolska kyrkan. Steg för steg har det lett fram till en omprövning av vår övertygelse och vår kyrkliga praxis. Vi lämnar nu Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkan.”

Slik innledes et leserinnlagg av Ulf Ekman i Dagens Nyheter i går, der han ganske grundig forklarer hvorfor han og hans kone nå blir katolikker. Og jeg oppfatter det slik at det er (det katolske) synet på Kirken som Jesus innstiftet og på den apostoliske suksesjon som ble det mest avgjørende – som det var for meg for 20 år siden. Slik avslutter Ekman nemlig sitt innlegg:

… det är också sant att Jesus efterlämnade en Kyrka med apostoliskt ursprung, det som Nya Testamentet kallar för Kristi kropp. Denna synliga, konkreta Kyrka har en historisk kontinuitet från Jesu och apostlarnas tid, genom hela historien tills han kommer tillbaka.

Var finns då Kyrkan i all denna moderna flora av olika kristna grupperingar? Varför inte nöja sig med att bara låta alla blommor blomma? Naturligtvis finns Kyrkan på olika sätt närvarande hos alla Jesustroende. Men jag började inse att autenticiteten och fullheten av denna Kyrka och dess konkreta uttryck igenom historien finns i den katolska kyrkan. Denna insikt kom genom en djupare förståelse av Kyrkans sakramentala dimension och dess fasthållande av en autentisk auktoritet som kan avgöra och vägleda i både lärofrågor och moraliska frågor.

Tillsammans insåg min hustru och jag att den enhet mellan kristna som vi längtade efter fordrade att vi själva förenades med den Katolska kyrkan, som har funnits allt ifrån apostolisk tid. Vi hade kommit till den punkt då vi måste ta konsekvenserna av detta. Den Katolska kyrkans bevarande av den kristna tron, det rika sakramentala livet och hennes moraliska fasthet och djupt kärleksfulla barmhärtighet mot de allra fattigaste, de sjuka och de ofödda inger oss stor respekt och en stor längtan efter att få förenas med henne. Detta blev till sist en samvetsfråga för oss.

Detta är orsaken till en stor förändring i våra liv och i vår trosutövning, och innebär att min hustru och jag nu lämnar Livets Ord för att denna vår bli upptagna i den katolska kyrkans gemenskap. Det är en stor glädje för oss och har lett oss till att uppskatta vår Herre Jesus Kristus och hans Kyrka ännu mycket mer.

mar 092014
 

Helt uventet var det vel ikke, men i formiddag fortalte Ulf Ekman i en tale i Livets Ord i Uppsala, bl.a. dette:

Idag vill jag dela med er angående en annan viktig förändring och jag vill att ni skall lyssna mycket noggrant till det jag nu har att säga. Lyssna med era hjärtan, lyssna i tro och i kärlek.

Det jag nu kommer att säga gäller min och Birgittas personliga situation och vandring med Herren och är något som jag och Birgitta har tänkt, bett och funderat på under en ganska lång tid.

Som ni mycket väl vet har vi ju de senaste tio åren både upptäckt och arbetat mycket med enheten i Kristi kropp. Vi har sett hur central och viktig denna ”enhet i Ande och sanning” faktiskt är i Guds ord och hur Jesus själv betonar den starkt. Han som kom för att förena, som Joh. 11:52 säger: ”Ja, han skulle inte bara dö för folket utan också för att samla och förena Guds kringspridda barn.” Enhet är alltså starkt kopplat till Jesu försoningsverk på Golgata. Det är inte bara ett sidointresse för specialister.

Det har lett oss till att både att studera mera och att umgås med troende i olika kristna traditioner. ….

…. Det är mycket vi har upptäckt, som vi inte kände till, i kontakten med den katolska kyrkan och det vi har upptäckt, det har vi uppskattat och det vi har uppskattat, det har vi närmat oss och känt ett stort behov att bli mer delaktiga av. Det har varit en lång resa som har varit mycket spännande och som skulle kunna ha stannat just här d.v.s. i en allmän uppskattning av det fina som vi har upptäckt.

Det har varit mycket berikande att göra denna andliga upptäcktsfärd. Vi har, hos katoliker, sett en stor kärlek till Jesus. Vi har också uppskattat en genomtänkt teologi som vilar på århundraden av andlig erfarenhet, som är förankrad i Bibeln och i klassiska dogmer. Vi har också sett en rikedom av andliga erfarenheter, av tillbedjan och lovsång och en förmåga att bevara och föra vidare de andliga trossanningarna och skatterna från generation till generation.

Det finns mycket att säga om detta. Inte minst att vi hos oss själva har upptäckt hur negativt präglade vi faktiskt har varit angående Katolska kyrkan och hur befriande det har varit att kunna se något annat, något positivt, något sant, något stabilt som har varit så förankrat i Gud. Detta var något annat än vad vår okunnighet och våra fördomar hade föreställt oss. Det har med andra ord varit en omprövningens väg och en ny upptäckt och en uppskattning som det har varit mycket välsignat att få vara med om. I denna omprövning ingår också att inse att jag själv ibland uttalat mig och skrivit på ett sätt som varit både felaktigt och sårande om katoliker.

Allt det positiva som vi faktiskt sett kunde vara gott nog, och det hade mycket väl kunnat stanna där. Ändå fortsatte Herren att mana oss att gå vidare. Ju mer vi sett, upptäckt och uppskattat desto mer har vi upplevt Herrens maning att också närma oss men inte bara närma oss och lite på avstånd uppskatta den utan faktiskt också att förena oss med den Katolska kyrkan. Och det är om detta som jag vill tala med dig idag.

Birgitta och jag har den senaste tiden kommit fram till att Herren faktiskt leder oss till, och att han verkligen har manat oss, att förena oss med den Katolska Kyrkan för att upptas i den. Detta kan verka vara ett mycket radikalt steg men vi har faktiskt en stor frid och glädje i detta beslut.

Jeg leste først om dette i Vårt Land.

des 072013
 

Nylig (3/12) deltok jeg på et katolsk-luthersk seminar om dokumentet «From Conflict to Communion». Professor Turid Karlsen Seim holdt et foredrag om prosessen bak dette dokumentet – interessant spesielt fordi hun selv var med på arbeidet med dokumentet, og kunne fortelle hvor vanskelig arbeidet hadde vært. (Også interessant fordi det nå er 7 1/2 år siden jeg studerte økumenikk ved Angelicum i Roma, og var ganske så opptatt av den katolk-anglikanske og den katolsk-lutherske dialogen.)

Før møtet lastet jeg ned og leste dokumentet som katolikker og lutheranere har utarbeidet for å markere reformasjonsmarkeringa i 2017 – LES DET HER. Lutheranerne vi nok helst kalle det et jubileum, noe som blir vanskeligere for oss katolikker, selv om tanken er makerkere Luthers teser i Wittenberg sammen 500 år etter at de ble hengt opp.

Av dokumentets seks kapitler (se under) syns jeg de historisk perspektivene i kapittel 2 og 3 var de mest interessant – endelig forstår lutheranere og katolikker hva som skjenne fra 1517-1540 mye mer på samme måte. Gjennomgangen av den tidligere dialogprosessen i kapittel 4 er også nyttig.

Slik er hovedtrekkene i dokumentet:

Chapter I
Commemorating the Reformation in an Ecumenical and Global Age (4–15)

The character of previous commemorations
The first ecumenical commemoration
Commemoration in a new global and secular context
New challenges for the 2017 commemoration

Chapter II
New Perspectives on Martin Luther and the Reformation (16–34)

Contributions of research on the Middle Ages
Twentieth-century Catholic research on Luther
Ecumenical projects preparing the way for consensus
The importance of ecumenical dialogues

Chapter III
A Historical Sketch of the Lutheran Reformation and the Catholic Response (35–90)

What does reformation mean?
Reformation flashpoint: controversy over indulgences
Luther on trial
Failed encounters
The condemnation of Martin Luther
The authority of Scripture
Luther in Worms
Beginnings of the Reformation movement
Need for oversight
Bringing the Scripture to the people
Theological attempts to overcome the religious conflict

Chapter IV
Basic Themes of Martin Luther’s Theology in Light of the Lutheran-Roman Catholic Dialogues (91–218)

Structure of this chapter
Martin Luthers’s medieval heritage
Monastic and mystical theology
Justification
Eucharist
Ministry
Scripture and tradition
Looking ahead: The gospel and the church
Towards consensus

Chapter V
Called to Common Commemoration (219–237)

Baptism: The basis for unity and common commemoration

Chapter VI
Five Ecumenical Imperatives (238–245)

jul 032013
 

Ragnhild Helena Aadland Høen har nylig skrev et slikt innlegg, en slik beskjennelse, om hvorfor hun ble en katolikk, og om hvor glad hun er for at hun tok det steget. Les hele innlegget på hennes egen blogg – her er bare overskriftene:

DEL I: DIN vei inn i Kirken

I løpet av disse årene har mange spurt meg om min vei inn i Kirken og hvorfor jeg konverterte. Det er veldig vanskelig å svare generelt på, rett og slett fordi det som mange egentlig lurer på er hvorfor DE burde vurdere å konvertere – noe som er et helt annet spørsmål. Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende. ….

Del II: Hvorfor jeg gikk ut av Den norske kirke

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok ut fra spørsmålet «Hvorfor konverterte du?», men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror det er fruktbart å bryte spørsmålet ned i to: «Hvorfor gikk du ut av Den norske kirke?» og «Hvorfor gikk du inn i Den katolske kirke?»

Den teologiske utviklingen i Den norske kirke var den utløsende faktoren for min konversjon – den trenger ikke være det for andre, som sagt. ….

Del III: Oppbruddet fra Kardemomme by

I avisen Vårt Land stod leserinnlegget mitt «Vi som forlater Kardemomme by» over en helside 17. september 2007. Jeg skal ikke sitere alt her, men tar med dette:«Jeg er en av de mange som snart sildrer ut av Den norske kirke. Inntil ganske nylig har jeg tenkt på meg selv som en helt vanlig, streit kristen. Jeg er verken høykirkelig, superkarismatisk eller bedehuskristen. Jeg tror simpelthen på alt det som kristne over alt og til alle tider har trodd på. Men så en dag våknet jeg opp og fant ut at jeg hadde fått et nytt navn. Jeg var plutselig en av ”de konservative”. Eller enda verre: ”De gammeltroende”. …….

DEL IV: Hvorfor gikk jeg inn i Den katolske kirke?

Den kristne troen hevder å være Guds åpenbarte, objektive, universelle sannhet. Det stod derfor klart for meg at andelen kristne som virkelig har forstått denne troen riktig ikke kan begrense seg til noen få tusen mennesker i Norge.

Dessuten så jeg (og ser jeg) at det mest aktuelle alternativet, Frikirken (Norges nest største lutherske trossamfunn), bare ligger noen tiår/år bak den teologiske utviklingen i Den norske kirke. Å gå til et enda mindre trossamfunn eller løsrevne menigheter var rett og slett ikke noe alternativ for meg. Så få kan det bare ikke være som forvalter den sanne, universelle kristne troen. ….

Del V: Avslutning

Dette ble jo nesten en liten bok likevel. Her er en kortversjon til avslutning.

Jeg er katolsk kristen fordi:
Den katolske kirke er den helt vanlige kristne kirken som forvalter den helt vanlige kristne troen som har blitt trodd av alle kristne over alt og til alle tider.
Den katolske kirke er det den sier at den er: Den er den historiske kirken som Jesus grunnla. Den er ganske enkelt the real thing.

Selv har jeg aldri skrevet så grundig som dette på bloggen min om hvorfor jeg ble katolikk. Men jeg har samlet noe stoff her, bl.a. et foredrag i Stavanger i 2006 og i en lydfil her noe jeg sa på predikantringen i Bergen i 2005.

jun 012013
 

Peter Kreeft er en svært interessant katolsk konvertitt og apologet – med en enorm produksjon av bøker og foredrag. Jeg har (mest for noen år siden) hørt mange av hans foredrag og lest flere av hans artikler. Les om ham på Wikipedia her, og se hans egne nettsider her. Bengt Malmgren henviste nylig på sin blogg til et foredrag (i to deler) Kreeft holdt i desember i fjor om sin egen konvertering til Den katolske Kirke.

jun 012013
 

I disse dager er jeg ferdig med årets kurs i katolsk tro her i St Hallvard kirke, og flere mennesker skal de neste ukene opptas i Kirken, enten gjennom dåp eller på grunnlag av sin tidligere dåp. Og det er allerede noen mennesker som har vist interesse for neste års kurs, og kommende uke skal jeg møte to av disse – bl.a. for å svare på spørsmål de har nå før kurset begynner.

I mange år har jeg hatt kontakt med The Coming Home Network i USA og i deres siste nyhetsbrev, som jeg fikk (pr e-post) i går kveld, skriver dr. Kenneth J. Howell:

The Coming Home Network International is twenty years old this year. Who would ever have dreamed when Marcus Grodi began it as a small newsletter in 1993 that it would grow into a major Catholic apostolate? As one bishop told Marcus, “We are glad you’re here. There’s no one doing what you do in the Church today.” The CHNetwork has been a privileged vantage point from which to view God’s children finding their way home to the Catholic Church.

In Catholic circles you often hear the question, “Are you a convert?” addressed to those who did not grow up in the Church. A new term has gained currency in the last twenty years: revert. Reverts are those who have “turned back” (from the Latin revertere) to the Church, often after being involved in Protestant churches for some years. It seems that their Baptism never ceases to draw these cradle Catholics back to Holy Mother Church. And the Trinitarian Baptisms of non-Catholics operate the same way. They too are being pulled in, as by a tractor beam, into the fullness of the Faith.

As I have been writing my own conversion story over the last months, two things have struck me between the eyes: 1) my joy and gratitude to God for allowing me to see and to embrace the Church in all her fullness, and 2) my realization that membership in the Catholic Church is not a destination but a definitive beginning of lifelong conversion.

Whether we were brought up in the Church or outside it, one thing is certain. Conversion is an ongoing process extending over our whole lifetime. The Church’s official teaching, as expressed in the Catechism of the Catholic Church, makes this clear, “Christ’s call to conversion continues to resound in the lives of Christians. This second conversion is an uninterrupted task for the whole Church who, ‘clasping sinners to her bosom, (is) at once holy and always in need of purification, (and) follows constantly the path of penance and renewal’” (CCC 1428). … ….

mai 212013
 

Whispers in the loggia har vist meg et interessant intervju med kardinal Schönborn (se og hør over), og han snakker overraskende godt engelsk. Slik skriver denne bloggen om intervjuet:

His hair still apparently electrified from a Conclave experience roundly described as intense in prayer and its outcome a shock even to the electors, earlier this week – in what’s become a rare English-language turn – Vienna’s Cardinal Christoph Schönborn OP gave some colorful testimony on the election, Popes Benedict and Francis, the situation of the church and much more at the annual leadership conference of the vaunted «HTB»: Holy Trinity Brompton, the evangelical London Anglican parish …

mai 122013
 

13mai_p_frans_p_tawardos

Det er avisa Dagen skriver om dette. De sier at «Paven ønsker forsoning …», men artikkelen er tatt fra NTB, og noen ganger har man lurt på hvor mye de kan om kirkelige spørsmål. Påaven – og Den katolske Kirke – ønsker alltidd forasoning med alle, men hvor realistisk det er å tenke på en snarlig full forsoning, er vel et helt annet spørsmål. Slik skriver NTB:

Den ka­tols­ke og den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken har en his­to­risk mu­lig­het til å re­pa­re­re spli­den seg imel­lom, mener pave Frans. Fre­dag hils­te han kop­ter­nes pave Ta­wa­dros II vel­kom­men i Va­ti­ka­net.

Det er førs­te gang på 40 år at en kop­tisk kirke­le­der be­sø­ker ka­to­lik­ke­nes høy­borg. Det er også Ta­wa­dros’ førs­te tur uten­for Egypts gren­ser siden han ble ut­pekt til pave i no­vem­ber i fjor. Siste gang pa­ve­ne fra de to tros­sam­fun­ne­ne møt­tes, var i 1973, da kop­ter­nes pave Shen­ou­da III møte pave Paul VI.

Pave Frans min­net om at de to kirke­le­der­ne den gang hadde satt ut på en ferd mot fred og for­soning, etter år­hund­rer med teo­lo­gisk dis­tan­se, og sa at han er over­be­vist om at det er mulig å ta nye skritt mot en full for­soning og sam­ling.

Den kop­tisk-or­to­dok­se kir­ken brøt med stor­kir­ken i år 451 fordi den, sam­men med flere andre øst­li­ge kir­ker, ikke god­tok be­slut­nin­gen om Kris­ti to na­tu­rer, en jor­disk og en gud­dom­me­lig.

mai 082013
 

Catholic Herald referer en katolsk blogg (skrevet av en tidligere anglikansk prest), som forteller hvorfor det ofte er så vanskelig å bli katolsk:

First, he puts “Theological submission”. It is very hard to submit to the idea of objective truth when subjective truth rules the day. Every truth is now relative; what I believe is just as valid as what you believe and so on.

Secondly he puts “Priests”. By this he does not mean the submission of celibacy; simply that in general, Catholic priests are not as chummy as their Protestant counterparts. “They are more distant” he suggests, because they are “stretched out more thinly” and are consequently busier …..»

Marshall’s next heading is “Liturgy”. This is a subject that causes heartache among converts over here: the dire Catholic hymns they have to face after their beautiful Anglican ones. Marshall and his family, not surprisingly, attend the Extraordinary Form of the Mass. He comments, “Sometimes, potential converts walk into a not-so-wonderful liturgy with broken rubrics and oddities.”

The next obstacle comes under the heading “Dealing with marriage, divorce, homosexuality, contraception, abortion.” This list almost speaks for itself. Changing a “lifestyle” is hard, he acknowledges; “These things should be addressed with caution and compassion. ….”

The next problem concerns a smaller group of converts – ministers from other churches who stand to lose out financially by conversion, through loss of pensions, salaries and so on. “It goes without saying that most ministers take a major pay cut when they become Catholic. Their family income goes down. …” These hardships hit converts here too. The Church tries to solve it by giving married members of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham salaried positions as chaplains, but I think the financial sacrifices are probably still a big hurdle for many in this particular category.

Å underodne seg Kirken når det gjelder definisjonen av hva som er sant og rett kan være vanskelig for noen. Og på det siste punktet som nevnes her, har jeg personlig og ganske smertefullt opplevd hva det kan bety – men nå ser det ut til at det kanskje kan bli orden på min økonomi (som gift katolsk prest), etter nesten 14 år.

mai 082013
 

Jeg fikk nylig en kommentar på denne bloggen som minnet meg noen jeg opplevde på ungdomsskolen – og som jeg nevnte da jeg skrev en artikkel i 2002 og den felles luthersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen:

Jeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen – stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)

I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller – noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev.

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse «gamle» motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.

Les hele artikkelen jeg skrev om rettferdiggjørelsen i 2002.

Og for å forhindre misforståelser; det er ikke slik at jeg mener min lærer den gangen sa eller gjorde noe galt. Det er vel heller slik at han uttrykte ganske presis det som hadde vært det lutherske synspunktet på dette spørsmålet helt fra 1520 til ca 1970 – men nå (ved enigheten i 1999 bl.a.) viser det seg at en slik måte å uttrykke seg på ikke er korrekt.

mar 022013
 

Den amerikanske – delvis engelske, tidligere anglikanske og (fortsatt) gifte – presten Fr. Longenecker skriver på sin blogg i 10 punkter om hvorfor pave Benedikt har vært så viktig for ham. Her er det tre første:

1. He granted the dispensation from the vow of celibacy that opened the door for my ordination as a Catholic priest.

2. He established the Anglican Ordinariate. While I am not a priest in the Ordinariate, I have great interest in the ordinariate and its progress. I believe history will show Benedict XVI to have been a revolutionary pope when it comes to ecumenism–showing new ways for Christians to come into full communion with the Holy See.

3. He showed the way of truly Christian Biblical scholarship. He did not reject the findings of modern Biblical critics as fundamentalists do, nor did he adopt modernism and promote it. Instead was truly Catholic in his approach. He gleaned from all Biblical scholars what was true and good, and he also rejected that which was inconsistent, heretical, merely theoretical and unsubstantiated. His Biblical scholarship was thorough and erudite, yet fully within the magisterium of the church. …

Også i mitt tilfelle var pave Benedikt viktig da det ble søkt om dispensasjons fra sølibatskravet for meg. Selv om det var pave Johannes Paul II som formelt sett ga tillatelsen, var det Troskongregasjonen som gjorde alt arbeidet, dvs. forberedte saken. Og da mine papirer i ca 8 mnd hadde ligget nederst i bunker av papir, var det biskop Schwenzers brev direkte til kardinal Ratzinger som sørget for at prosessen kom i gang, og dispensasjonen endelig ble sendt til Oslo i juni 1999.

mar 022013
 

13febr_pave_idagen
Avisa Dagen skriver på lederplass «Noen refleksjoner om kirkens framtid er på sin plass dagen etter at pave Benedikt XVI har abdisert.«:

Ingen kirkeleder i verden har tilnærmelsesvis samme innflytelse som Den romersk-katolske kirkes overhode. Denne posisjonen har Josef Ratzinger forvaltet på en måte som har gjort tydelig vår tids dilemma for konservative evangeliske kristne i forholdet til Romerkirken.

Samfunnsutviklingen har ført til at vi kjenner sterkere slektskap med hverandre, men avgjørende læremessige forskjeller består. Begge disse perspektivene hører med når vi skal vurdere pavens innsats og de økumeniske framtidsutsiktene. …

… Selv om vi prinsipielt mener at paveembetet er problematisk, må vi forholde oss til at det eksisterer. Dermed betyr det noe også for oss hvem som har denne funksjonen.

Som protestantiske kristne har vi grunn til å være takknemlige for Kristus-vitnesbyrdet som paven har avlagt gjennom sine to bøker om Jesus fra Nasaret. Vi vil for Den romersk-katolske kirkes del, og for kristenheten i verden, håpe at han får en klok, varm og djerv etterfølger.

Vi som ikke ser grunn til å underordne oss pavens autoritet, kan med fordel tenke over hvordan paven har evnet å sette sin kirkes tro på dagsordenen. Det er ikke skjedd ved å tilpasse seg tidens vinder og vær, men gjennom å vektlegge det sentrale og fastholde egne premisser for hva som er sant og rett.

Reformasjon handler om å vende tilbake, ikke om å finne på noe nytt.

Flere av de store protestantiske kirkene ser ut til å tro at veien til mer oppslutning og gjennomslag er å tilpasse seg. Resultatene er åpenbare. De blir stadig mer uinteressante for søkende mennesker.

I stedet for å formidle evige sannheter, blir de et blekt speilbilde av sin egen samtid. Det blir deformasjon i stedet for reformasjon.

Tross alle kriser og utfordringer i Den romersk-katolske kirke, har den avgåtte paven på sitt vis vist en bedre vei – også for oss som ikke vil følge i hans fotspor.

Jeg fikk tips om denne artikkelen på p Haavars blogg – han trykker også der et svar han sendte til avisa Dagen.

feb 062013
 

Avisa Dagen meldte i går at Nina Karin Monsen er blitt opptatt i Kirkens fulle fellesskap, 2. februar i St Paul kirke i Bergen.

I 2009 fikk Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen for sin uredde stemme i offentligheten. Hun ble kjent som Norges skarpeste stemme mot det kjønnsnøytrale ekteskapet.

Men i ti år har hun lengtet etter et åndelig hjem, etter noen som kunne bære henne i striden. Nå har hun funnet husrom i St. Paul kirke i Bergen, og i likhet med kulturpersonligheter som Jahn Otto Johansen, Arne Berggren og Gerhard Helskog, har hun blitt katolikk. … …

Monsen vil nå arbeide for enhet mellom kirkene og fant det helt naturlig å velge det hun kaller moderkirken.

– Jeg skulle ønske det ikke var som mange kirker og menigheter av forskjellig slag. Den katolske kirke gir en høytid, i gamle dager da de styrte var det slik at alt det alle gjorde skulle gjøres for å ære Gud. Kirkene skulle være vakre og skjønne for å ære Gud. For meg er det helt naturlig å gå inn, sier hun. … …

– Hvordan tror du folk kommer til å reagere på at du har blitt katolikk?

– Nei, det er jeg litt spent på. Det er nok noen som reagerer negativt, jeg har fremdeles hørt noen si at paven er satan. Kristne er alt for flinke til å fordømme hverandre. Hvis jeg kan virke til noe med dette gjør jeg gjerne det. Kristen enhet er viktig. Jeg skal fortsette å slåss mot barnemarkedet og ekteskapet.

– Opplever du at du får større tyngde nå?

– Som filosof er jeg nå kommet inn i selskapet til kirkefedrene. De som har laget hele filosofihistorien eller åndshistorien var medlem i Den katolske kirke. Det passer jo veldig godt for meg.

Avisa har skrevet flere artikler om dette (se her), og i dag skriver de om flere menneskers reaksjoner. Bl.a. dette:

Pensjonert professor i europeisk kulturhistorie ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, har selv konvertert til katolisismen. Han mener det er flere grunner til at Den romersk-katolske kirke har appellert til intellektuelle. En av dem er at denne kirken i moderne tid har gått inn i filosofiske problemstillinger på en mer engasjert og selvstendig måte enn de protestantiske har gjort.

I våre dager mener Oftestad dette særlig kommer til uttrykk ved at kirken går i front mot «alle former for menneskefiendtlig modernisme». Han nevner abort og surrogati som to eksempler. Samtidig understreker han at en konversjon først og fremst er en religiøs prosess.

– Men det kan virke som om noen er tiltrukket av katolisismens tydelighet mens andre har sans for dens åpenhet?

– Den dobbeltheten er for så vidt interessant. Katolisismen er både romslig og fast på en gang. Den har en måte å fungere på som gjør at den har sin lære og sin kirkerett, samtidig er den engasjert av omsorgen for sjelene uten å oppgi idealene, sier Oftestad.

For noen norske konvertitter tror han valget har handlet om et oppbrudd fra pietistisk puritanisme, men han påpeker at katolisismen også har fromhetsretninger med mange av de samme idealene.

– Folks bakgrunnsmiljø spiller en veldig stor rolle. Men det er ikke slik at ved å bli katolikk, blir alt mye mer lettvint, sier Oftestad.

feb 062013
 

I USA har det vært samtaler mellom Den katolske Kirke og flere Reformerte kirker. Nylig leste jeg (på de amerikanske katolske biskopenes nettsider) om den gledelige enigheten de er kommet til mht dåpen. Men legg merke til (under) at det er et absolutt krav at man blir døpt i «Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», og på det punktet holder nå enkelte protestantiske kirkesamfunn (de mest radikale, moderne) på å få en ny kjønnsnøytral praksis – det har vært noen ganske små tendenser til det også i Norge. Og er ikke det tradisjonelle dåpsformularet brukt, er man faktisk ikke døpt – så alvorlig ser Den katolske Kirke på det. Her er innledningen til fellesdokumentet:

Together we affirm that, by the sacrament of Baptism, a person is truly incorporated into the body of Christ (I Corinthians 12:13 and 27; Ephesians 1:22-23), the church. Baptism establishes the bond of unity existing among all who are part of Christ’s body and is therefore the sacramental basis for our efforts to move towards visible unity.

Together we affirm that Baptism is the sacramental gateway into the Christian life, directed toward the fullness of faith and discipleship in Christ.

Together we affirm that incorporation into the universal church by baptism is brought about by celebrating the sacrament within a particular Christian community.

Together we affirm that Baptism is to be conferred only once, because those who are baptized are decisively incorporated into the Body of Christ.

Together we affirm that baptism is a sacrament of the church, enacted in obedience to the mission confided to it by Christ’s own word. For our baptisms to be mutually recognized, water and the scriptural Trinitarian formula «Father, Son, and Holy Spirit» (Matthew 28: 19-20) must be used in the baptismal rite.

Together we affirm that the validity of Baptism depends on its celebration according to the apostolic witness by the church and its authorized ministers. …..

Her kan vi lese mer om avtalen – bl.a. at den er et resultat av 7 års arbeid.

feb 062013
 

In 1976, Joseph Ratzinger—then still a professor—suggested “it might be possible to interpret [the Augsburg Confession (CA)—i.e., the primary Lutheran confession] under the laws of the empire as a catholic confession.” He continued: “Efforts are underway to achieve a Catholic recognition of the CA or, more correctly, a recognition of the CA as catholic, and thereby to establish the catholicity of the churches of the CA, which makes possible a corporate union while the differences remain.”

While Ratzinger—now Benedict XVI— would not continue a campaign for such acceptance, it is nevertheless a striking comment from the man who would be pope. At the very least, it demonstrates a particular interest in Roman Catholic-Lutheran dialogue which has continued into the present.

This past September, for example, Pope Benedict XVI met with former students in Castel Gandolfo, Italy, to discuss the subject of Roman Catholic dialogue with Lutherans and Anglicans. ….

Slik åpner en artikkel i First THings, og den fortsetter med å beskrive samtaler mellom katolikker og konservative (konfesjonelle) lutheranere (representert ved the International Lutheran Council) som nå har kommet et stykke i Nord-Amerika, mens de eldre samtalene med de største (og mer liberale) lutherske kirrkesamfunnene får stadig større problemer:

… That conference took place this past September in Niagara Falls, Canada. From September 16 to 21, the head bishops and presidents of confessional Lutheran church bodies around the world met for a week of dialogue and discussion. And, in what is perhaps a sign of the times, Bishop Gerard Paul Bergie of St. Catharines, Ontario, brought formal greetings to the ILC on behalf of the Roman Catholic Bishops of Canada—the first time a Roman Catholic has addressed an ILC convention since its founding. In his remarks, Bishop Bergie noted Vatican II’s emphasis on ecumenical dialogue, stressing the value to be found in working together.

Immediately following the bishop’s remarks, Dr. Werner Klän (a professor at Lutheran Theological Seminary Oberursel and a participant in the recent discussions between confessional Lutherans and Roman Catholics) reported on the successes achieved in the German discussions. In noting it was Roman Catholics who initiated conversation with confessional Lutherans, Dr. Klän suggested there was “a deep rooted disappointment [among] Roman Catholics — in Germany at least — with the Lutheran World Federation or some of its member churches.”

While dialogue between Roman Catholics and mainline Lutherans continues, a desire has arisen among Roman Catholics to begin looking to confessional Lutherans for more fruitful dialogue. …

jan 282013
 

Det sa pave Benedikt bl.a. ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet sist fredag (fra Zenit):

Dear Brothers and Sisters!
It is always a joy and a special grace to come together, around the tomb of the Apostle Paul, to conclude the Week of Prayer for Christian Unity. ….

This celebration is part of the Year of Faith, which began on 11 October, the fiftieth anniversary of the opening of the Second Vatican Council. Communion in the same faith is the basis for ecumenism. Unity is given by God as inseparable from faith; St. Paul expresses this effectively: «There is one body and one Spirit, just as you were called to the one hope of your calling, one Lord, one faith, one baptism, one God and Father of all, who is above all and through all and in all»(Eph. 4:4-6). The baptismal profession of faith in God, the Father and Creator, who revealed himself in his Son Jesus Christ, pouring out the Spirit who gives life and holiness, already unites Christians. Without faith – which is primarily a gift of God, but also man’s response – the whole ecumenical movement would be reduced to a form of «contract» to enter into out of a common interest. The Second Vatican Council reminds Christians that «the closer their union with the Father, the Word, and the Spirit, the more deeply and easily will they be able to grow in mutual brotherly love»(Decr. Unitatis redintegratio, 7). Doctrinal issues that still divide us must not be overlooked or minimized. They should rather be faced with courage, in a spirit of brotherhood and mutual respect. Dialogue, when it reflects the priority of faith, can open to the action of God with the firm conviction that we cannot build unity alone: it is the Holy Spirit who guides us toward full communion, who allows us to grasp the spiritual wealth present in the different Churches and ecclesial communities. …

jan 252013
 

For en ukes tid siden ble det nevnt, av erkebiskop Müller i Troskongregasjonen, at det kanskje også kunne opprettes en løsning der lutheranere kunne bli katolikker på en noe enklere og smidigere måte, og at de kunne konvertere sammen og beholde noen av sine tradisjoner – det var dette som skjedde med anglikanerne for 2-3 år siden. Men flere mener at dette sannsynligvis ikke vil skje med (særlig mange) lutheranere. Dette diskuteres bl.a. på Father Zs blogg (også han er tidligere lutheraner):

The issue was recently addressed by Mgr. Müller. The German theologian chosen by Pope Benedict XVI to lead the Congregation for the Doctrine of the Faith, recognised that the “Lutheran world is different to the Anglican one because Anglicanism has always had an element that is closer to Catholicism.” But this would not stop the Church from allowing Lutheran groups to convert to Catholicism, preserving “legitimate traditions developed” over the centuries.

According to Mgr. Müller, there are Lutherans in his homeland, Germany, who hope to enter once again into communion with the Roman Catholic Church and who believe that the changes introduced by the Second Vatican Council were an adequate response to Luther’s request for reforms five centuries ago. “Protestants – he added – do not oppose Catholicism because they have hung onto many Catholic traditions.”

However, the idea of establishing a Lutheran ordinariate was turned down by the Secretary General of the International Lutheran Federation which has approximately 70 million Christian Lutheran members. …

des 072012
 

Ragnhild Helena Aadland Høen skriver her om et intervju med henne i et felles menighetsblad i Bergensområdet. Flere ting i utdraget jeg tar med under kjenner jeg meg igjen i; om grunnen til at man konverterer, om folks reaksjon, om fylden i katolsk tro, om helgener:

– Hva lå bak at du konverterte?
– De to viktigste tingene var å få del i troens fylde og kirkens enhet. Det er det Den katolske kirke som forvalter.

– Du føler deg mer hjemme der?
– Ikke bare mer hjemme, men at jeg er kommet hjem. Jeg tror at Den katolske kirken har rett når den sier at den er den historiske kirken som Jesus grunnla.

– Kommer du fra en kristen familie?
– Ja, en aktiv statskirkefamilie.

– Hvordan reagerte de?
– Mine venner og folk i egen generasjon har reagert entydig positivt. Men mine foreldre er av en annen generasjon. De vet at noe er sant. Hvis katolsk tro er sann, angår det dem også. Så derfor er mitt valg mer utfordrende for dem. Men de er veldig glad for at jeg fortsatt er kristen, og de kom i kirken da jeg konverterte.

– Er det en annen måte å tro på?
– Nei, troen er akkurat den samme, bare i en enda rikere og mer fyldig utgave.

Det er likevel en del ting som er annerledes. Når katolikker bekjenner seg til De helliges samfunn, så består dette også av de som har gått foran og som allerede er i himmelen. Katolikker tror at disse kan gå i forbønn for oss. Den første av disse er Maria, Jesu mor. ….

nov 282012
 

Jeg leste for et par dager siden i Vårt Land (en av deres utklippssider) noe Egil Sjaastad, avtroppende redaktør i tidsskriftet Fast Grunn, Misjonssambandet, nylig hadde skrevet. Det er ganske korrekt, og presist formulert, må jeg si:

Fordommer i det norske kristenfolk mot katolikker må gjerne avkles. Men ved de fleste sentrale temaområder er avstanden fortsatt like stor. Klimaet er et annet, det er sant nok. Men det er læreoppløsningen blant lutheranere mer enn læreforandringene i den katolske kirke som ligger bak når en absolutt ønsker å demonstrere utad en enhet med katolikker, for eksempel ved nattverdfellesskap, som Kvarme nå så sterkt ønsker å fremme. Fastheten i den katolske lærebevisstheten (hos for eksempel nåværende pave) burde heller føre til selvransakelse hos oss på luthersk hold: Hva er det vi egentlig lærer, hvordan er vår lære begrunnet, og hvor alvorlig tar vi vår egen forankring i Skriften og bekjennelsen?

nov 202012
 

Det manglet seks stemmer blant lekfolket på at det skulle bli vedtatt med 2/3 flertall at Church of England skulle åpne for kvinnelige biskoper. BBC har stemmetallene:

The votes were 44 for and three against with two abstentions in the House of Bishops, 148 for and 45 against in the House of Clergy, and 132 for and 74 against in the House of Laity. The vote in the House of Laity, at 64%, was just short of the required majority – six more «yes» votes were needed. The decision came at the end of a day of debate by supporters and opponents – and a 12-year legislative process.

Vårt Land skriver også om dette – HER.

Man må nok likevel bare regne dette som en kort utsettelse. For hvis man gjør det litt lettere for motstanderne (gir dem lettere tilgang på alternativt tilsyn f.eks. – og her er man jo svært mye mildere i England enn i Den norske kirke allerede), vil nok et nytt og annerledes vedtak gjøres om et år eller to – tror jeg.

okt 052012
 

Jeg skrev nylig om de mange artiklene i avisa Dagen om forholdet mellom katolikker og protestanter. I går leste/ kjøpte jeg flere av disse avisene (det kan man gjøre HER), og leste bl.a. det som ser ut til å være den første artikkelen i serien, fra mandag 24. september, også denne skrevet av journalist Tore Hjalmar Sævik. Her er noen utdrag:

…. Kirkehistoriker og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes, (sier at det jo) er en sterk historie i Norge for ganske markert antikatolsk tenkning. Slik har det vært på både blant liberale og konservative teologer. De liberale fryktet dogmetvang, de konservative fryktet katolsk lære.

Blant indremisjonsfolket har skepsisen til katolisismen vært ganske sterk. I tillegg har norsk misjon, som har hatt noen av sine arbeidsfelt i Latin–Amerika, opplevd katolisismen som en motstander, sier Haanes.

De første tegnene til en mer positiv holdning i Norge mener han kom med Hallvard Rieber Mohn, pateren og skribenten som sto for en kulturåpen katolisisme og var mye synlig i norsk samfunnsdebatt fra 1950–tallet og utover. ….. Men det tok tid før det skjedde mer på det offisielle planet. Da pave Johannes Paul II besøkte Norge i 1989, takket syv av elleve biskoper nei til å delta under fellesgudstjenesten i Nidarosdomen. Nidaros–bi-skop Kristen Kyrre Bremer tok imot paven. De to omfavnet hverandre og paven kalte den norske prelaten «brother». I dag ville biskopene trolig stått i kø for å delta under en gudstjeneste med paven, sier Haanes.

Den såkalte felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 ga rom for ny forståelse på kirkelig plan, men ikke alle var like begeistret eller mente denne var klar nok. I perioden etter har man også hatt mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste, sier Haanes.

Han peker på et annet trekk som førte til at flere ble mer fortrolige med katolisismen: Mange konservative lutherske prester og teologer som var frustrerte over utviklingen i Den norske kirke, søkte i katolsk retning.

…. Blant faglig ansatte på MF registrerer han at mange ser positivt på katolisismen fordi man der opplever at mange av teologene deler deres pre-misser. Man opplever nå at katolske bibelforskere og teologer setter Skriften høyt både i samlivsetiske spørsmål og i kontroversielle spørsmål i bibelfags-diskusjonen, sier han. Slik sett opplever man på flere måter sterkere samhørighet med disse enn med liberale protestanter. … … Han poengterer at større åpenhet og en mildere tone mellom katolikker og protestanter ikke er noe eksklusivt norsk fenomen, men del av en internasjonal tendens.

I et mer folkelig perspektiv tror Haanes at enkeltpersoner, ikke minst dominikanermunken Arnfinn Haram som døde i vår, har vært viktige for å endre holdningen til katolisismen. … … Han tror ikke det vil komme en økt tendens til konvertering til Den romersk–katolske kirke framover og minner om at veksten primært skyldes innvandring, og at katolikkene har lykkes svært godt med å integrere nye landsmenn. Derimot tror han man kan regne med at det kan komme mer kritikk mot katolisismen. Så langt har man sluppet lett unna sammenliknet med det som er tendensen eller i Europa, sier han.

Det Haanes sier om erklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 er ganske interessant: «… også mye frustrasjon i relasjonene. Til tross for tilnærming, skjedde det lite på katolsk side. Man åpner ikke for felles nattverd eller aksept for vår prestetjeneste …». Det er interessant at noen lutheranere ventet seg slike tilnærmelser, når samtalen om rettferdiggjørelsen ikke i det hele tatt drlftet spørsmålene om felles nattved eller embedsforståelsen.

okt 042012
 

Dette kan vi lese på Ragnhild Aadland Høens blogg Sta Sunniva av Selja – i dette innlegget, der hun referer et intervju som ble gjort med henne av Tore Hjalmar Sævik i avisa Dagen. Intervjuet begynner slik:

Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.

I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.

Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen. …

På bloggen nevner hun også andre ting som har stått i Dagen, bl.a.:

Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen

Svar til Dagens lederartikkel

okt 042012
 

Det er bl.a. gjennom bloggen Sta Sunniva av Selja at jeg er blitt gjort oppmerksom på avisa Dagens mange artikler om katolsk tro i det siste, men jeg ble også selv oppringt av journalist Tore Hjalmar Sævik tirsdag sist uke, og onsdag 26/9 siterte han meg bl.a. slik:

… Da jeg kom inn i den katolske tradisjonen, ble det ikke så forskjellig som jeg hadde tenkt, sier han. Jeg tok med meg alt jeg trodde fra før, men fikk noen andre ting i tillegg.

I gårsdagens avis hevdet førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole at det er blitt større avstand mellom katolsk og luthersk teologi etter 2. Vatikankonsil, som ble avholdt i perioden 1962–65. Teigen mener pave Benedict XVI og hans forgjenger Johannes Paul II på mange måter har innskjerpet dogmatikken og distansert seg fra reformatorisk lære.

Dette må være en misforståelse av 2. Vatikankonsil, sier Moi. Han mener enkelte katolikker også overtolker signalene derfra. Pave Benedict har understreket at 2. Vatikankonsil må forstås i kontinuitet. Man må ikke tro at det var noe nytt som kom. Ingen-ting som helst er forandret med konsilet. Det gjorde ikke noe med tradisjonen, men kirken ble litt mer moderne i uttrykksformen, sier han.

…. Han er enig i at betoningen av rettferdiggjørelse ved tro er viktig, men vil understreke at nåden også skal forandre en person. … Som katolsk prest føler jeg ikke noe behov for å skille strengt mellom nåde og gjerninger. Nå-den skal gjøre at vi blir bedre mennesker som tjener Gud og medmenneskene våre. Jeg tror ikke alle protestanter har et så strengt skille her heller. Innenfor metodismen, for eksempel, finner du ikke dette på samme måte, sier han.

Teigen påpeker også at messeofferlæren står fast. Moi bekrefter at et av hovedmålene under søndagsmessen, som er svært sentral for katolikkene, er å «bære det fullkomne offer fram for Gud». I en begravelse gjør vi det samme til beste for den avdøde, det samme gjør man for andre ting hvis en messe har en annen intensjon. Under søndagsmessen gjøres dette for hele menigheten. Denne forståelsen er fremmed for protestanter, sier Moi.

Hva skal dette tjene til?
Det er en fornyelse og virkeliggjøring av Jesu offer på Golgata, men ikke en gjentakelse. Fortjenesten av det han gjorde, blir levende på nytt i messen, sier han. Etter 2. Vatikankonsil mener han dette ble omtalt på en litt mer protestantisk måte, men nå mener han pendelen har svingt tilbake til det tradisjonelle katolske. Kritikken fra Fjellhaug-læreren kan slik sett ha litt for seg når det gjelder vektleggingen av dette blant katolikkene, sier Moi. ….

jun 242012
 

Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:

First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.

First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.

Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.

Switch to our mobile site