apr 282016
 

Dag Øivind Østereng skriver i dagens Vårt Land (bare i papirutgaven, ser det ut som) om den pågående uenigheten om homofil vigsel i Den norske kirke – om hva som kan ha ført et kirkesamfunn slik på villspor. Han innleder artikkelen sin slik:

Én av kirkens store teologer, Bernhard avClairvaux, tilskrives ordtaket: «Veien til helvete er brolagt med gode hensikter». Sjelden har ordtaket passet bedre enn nå.

Kirkemøtevedtaket bidrar ikke til kirkens enhet, men til økt splittelse i Den norske kirke og enda mer i den verdensvide kirke. Biskop Nordhaug tenker for smått om kirkens enhet (Vårt Land 26. april). Og vi kommer til å snakke forbi hverandre dersom vi ikke definerer tydeligere hva vi mener med kirkens enhet. I det Nordhaug skriver ser jeg en enhetsbeskrivelse som handler om å holde organisasjonen Den norske kirke samlet. …

Det en biskop og et bispemøte skal orientere kirken etter, er de bibelske realitetene. Da går det til slutt en grense for hvor langt man kan tøye lærebegrepet og sannhetsbegrepet. Det kan umulig skape enhet å innføre rom for to uforenlige lærestandpunkt og praksiser, uansett hvor mange ganger bispekollegiet blir enige seg imellom om å hevde noe annet.

Denne nye troen og praksisen kan ikke deles av den verdensvide kirke. Fenomenet med liturgier for likekjønnet ekteskap oppstår kun i sekulariserte kirkesamfunn av protestantisk tapning, kirkesamfunn som har mistet kontakten med sine røtter.

apr 212016
 

Vårt Land skriver i dag om hvorfor synet på ekteskapet har forandret seg så mye i Den norske (lutherske) kirke:

… Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, samtidig som det er innstiftet av Gud. Her ligger den store forskjellen: Luther avsakramentaliserte ekteskapet, sagt litt enkelt. I Den katolske og de ortodokse kirkene er fortsatt ekteskapet et sakrament, det betyr at det er uoppløselig, en hellig handling og en helt spesiell kontrakt med Gud.

Så kan vi spørre: Hva da med ekteskapets teologi? Luther mente vel at ekteskap og samliv kun var for mann og kvinne? Jo, det er nok rett, men tolkning av bibelske tekster er en dynamisk øvelse som alltid gjenspeiler vår forståelseshorisont. Det er umulig å gjøre noe annet. Hver gang vi leser et ord eller en setning tolker vi, det er slik ordene gir mening. Det gjør også at vi kommer fram til ulike standpunkt.

Et sakrament forholder vi oss annerledes til. Det er et konkret synlig tegn på Guds handling.

Jeg tror denne argumentasjonen har en del for seg, men det bør legges til at også Den anglikanske kirke ser på ekteskapet som et sakrament, et unntak blant protestantene. Man kan se at det får betydning i England, men vel ikke for Den episkopale kirke i USA.

Det er også interessant at Blystad ikke tror at bibeltolkning alene kan gi argumentene særlig mye tyngde. Det er også et nyttig innspill når man skal vurdere hvor heldige de reformatoriske prinsippene (som «sola scriptura») egentlig har vært og er.

apr 202016
 

Dag Øivind Østereng skrev i går ettermiddag et innlegg på Verdidebatt (trykket i dagens Vårt Land) der han gir en videre begrunnelse for hvorfor han velger å forlate Den norske kirke. Jeg legger merke til at begrunnelsen både er rent teologisk ut fra bruddet med en tradisjonell skapelsesteologi, samt at den også gir en ganske sviende kritikk av alle (ganske konservative) som var med på kirkemøtets kompromissvedtak. Han skriver bl.a.:

… Mitt valg er ganske enkelt en naturlig konsekvens av at jeg ikke lenger deler Dnks tro på et vesentlig skapelsesteologisk og etisk spørsmål, nemlig hva som definerer og konstituerer et ekteskap. Kirken har ikke bare et ekteskapssyn, det har en lære om ekteskapet. Den læren er nå endret i strid med selve skapelsens orden, slik Skriften vitner om kjønnspolariteten som konstituerende for ekteskapet (1Mos 1,27-28; Matt 19,4-6). Denne gudbilledlige enhet mellom mann og kvinne er opphevet, og erstattet av et rent psykologisk kjærlighetsbegrep og moderne juridisk forståelse av hva som konstituerer et ekteskap. …

… Som prest med de løfter jeg har gitt kirken kan jeg ikke lenger være tro mot det løftet når vilkåret for fortsatt tjeneste hviler på følgende premisser: 1) At jeg må innrømme andre vigslede å ha den nye praksis i samme kirke, 2) at den skal gjelde over alt, også i den menighet jeg er hyrde, 3) tilslutte meg det premiss at dette ikke splitter kirkens gudstjenestelige og sakramentale fellesskap, når det bryter med Guds ord. Hvordan skal man kunne være hyrde med en slik pålagt praksis? …

… Før KM 2016 hadde kirken en velbegrunnet forskjellsbehandling av likekjønnede og ulikekjønnede par. Kirken gjorde forskjell på det som er forskjellig, begrunnet i kirkens tradisjonelle ekteskapslære. Nå har kirken endret sin lære, men har samtidig innrømmet at de som ikke kan delta i disse vielsene kan få avstå fra det. Spørsmålet har blitt et spørsmål om hva den enkelte prest mener, og nå løper alle landets lokalaviser rundt og skal finne ut hvem som er åpen og inkluderende og hvem som lever i fortiden og vil diskriminere. Disse prestene står med et svakt vern i det kirkelige system, og noen er allerede utsatt for mobbing i lokalsamfunnet. …

… Min prinsipielle begrunnelse for å forlate Dnk er at jeg ikke lenger deler Dnks tro. Der er begrunnelsen. Og jeg verken kan eller vil være prest i en kirke som ikke kan ta vare på sine prester i en tid hvor nettopp sterke krefter presser kirken fra alle hold i denne kjønnsideologiske maktspillet som samfunnet ellers nå bedriver. Biskopene har abdisert og sviktet. Vi har ingen ledere. Og det gjelder dem alle sammen.

Jeg – og sikkert mange andre – lurer på hva Østereng nå tenker å gjøre.

apr 122016
 

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

apr 112016
 

Vårt Land skriver i dag om debatten om homofil vigsel i Den norske kirke; om hvor vennlig debatten ser ut til å være – men hvor lenge freden vil vare er vel nokså usikkert. De skriver også om at den nye liturgien for samkjønnet vigsel også vil kunne brukes når en mann og en kvinne gifter seg. Og det de der skriver overrasker meg en hel del:

En del har understreket at Åpen folkekirke strekker seg langt ved å si ja til to likestilte liturgier, selv om de bare ønsket en. Men organisasjonen får antakelig i pose og sekk med det endelige vedtaket.

Den nye liturgien vil nemlig være uten setninger som også mange heterofile opplever som fremmede: skriftsteder om å «være fruktbare og bli mange», «fylle jorden» og «forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru».

Dermed kan den nye liturgien fort bli hovedliturgien, mens den gamle blir for spesielt interesserte. Det handler bare om å være tålmodig.

Det virker som folk har mistet av syne hva som er hovedformålene med ekteskapet – og kanskje ikke så underlig; da jeg tok ekstra studier i 1997-98 som forberedelse til å bli katolsk prest, lærte jeg svært mye om ekteskapets historie og teologi som i løpet av mine seks års teologistudier på MF ikke hadde blitt nevnt med et ord.

Den katolske kirke er svært tydelig på hva som er ekteskapets to hovedformål; 1) et godt fellesskap mellom ektefellene og 2) å få barn – og da er det selvsagt naturlig å bruke tekstene fra 1. Mosebok i vielsen, om å «være fruktbare og bli mange».

apr 042016
 

Troskongregasjonens leder, kardinal Gerhard Müller, har nylig sagt dette, at katolikker ikke kan feire at reformasjonen begynte for snart 500 år siden (skriver Catholic Herald):

The German cardinal said in a new book-length interview: “We Catholics have no reason to celebrate October 31, 1517, the date that is considered the beginning of the Reformation that would lead to the rupture of Western Christianity.” …

… Cardinal Müller says in the new book: “If we are convinced that divine revelation is preserved whole and unchanged through Scripture and Tradition, in the doctrine of the Faith, in the sacraments, in the hierarchical constitution of the Church by divine right, founded on the sacrament of holy orders, we cannot accept that there exist sufficient reasons to separate from the Church.”

The remarks will cause a stir, coming a year before the 500th anniversary of Reformation Day. Extensive celebrations and commemorations are planned in Germany and elsewhere. ….

Fr Alexander Lucie-Smith skriver også om dette i Catholic Herald, bl.a.:

The reminder from the ever excellent Cardinal Müller that the Reformation is nothing to celebrate, while a statement of the obvious – after all, how can one celebrate disunity? – still leaves us with a question: just how are we to mark the 500th anniversary of Martin Luther’s revolt against Church doctrine?

Just ignoring it would not be right. The Reformation was a huge event and we are still living with its consequences, no one can deny. Much better that we should mark the anniversary in a way that deepens our understanding of it. Why did it happen? What can we learn from it? And what can we do, five centuries on, to heal the breaches created then? …

Han skriver så litt om hvorfor reformasjonen skjedde; tidligere trodde man det var fordi datidens katolske kirke hadde spilt fallitt og mistet oppslutning (men dette har vist seg å være feil), dernest nevner han politiske grunner (at noen herskere dermed fikk mer makt), og til slutt nevner han en ting som Den katolske kirke delvis var ansvarlig for, nemlig uklarheten om hvordan man blir frelst. Men i vår tid er jo ikke mennesker i moderne land interessert i å bli frelst – og så avslutter han artikkelen sin slik:

I think the best way to mark the Reformation is to emphasise that the Church can only be universal, that is Catholic, in that Christ only brought one revelation, and only founded one Church. The idea of a national church is completely absurd. Coupled with this there needs to be a strong presupposition in favour of internationalism (which, as my Brexiteer MP and I agreed, was quite in keeping with leaving the EU, as that institution is not to be confused with Europe itself).

Finally, I think we need to make the Reformation anniversary into a celebration of the role and nature of the papacy as the focus of unity and guarantor of doctrinal truth, for the splintering of Protestantism (of which Luther would not have approved, I feel) is the best advert for the papacy ever devised. Instead of asking the question “How can I be saved?” we need to turn our attention to the question “What is the Church?”

apr 032016
 

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

mar 262016
 

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:


Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

mar 082016
 

spinks_eucharist Do this in Remembrance of Me: The Eucharist from the Early Church to the Present Day av Bryan D. Spinks er den siste oversiktsboka over messens utvikling jeg har med meg, og jeg har lest den ferdig i dag. (De siste bøkene jeg har med meg på dette studieoppholdet handler mer om liturgisk utvikling de siste 100 år – og jeg kommer tilbake til dem.)

Jeg må si at jeg likte Spinks bok svært godt; den viser et helt oppdatert (den er fra 2013) bilde av liturgihistorien, og er skrevet på en saklig og ryddig måte. (Bl.a. slår den klart fast at den såkalte Apostoliske Tradisjon (Hippolytus) ikke kan brukes til å beskrive den liturgiske tradisjonen i Roma.) Den beskriver mange liturgiske tradisjoner (den egyptiske og den etiopiske kjente jeg f.eks. lite til fra før) og ser også på reformasjonens forandringer (her er jeg riktignok mye mer interessert i den lutherske enn den reformerte eller radikale reformasjonens liturgi). De mange fotnotene og den fyldige bibliografien gir også mye viktig informasjon.

Amazon skriver om boka:

Bryan Spinks’s book is an outstanding new manual on the historical development of the Eucharist. It is excellent not only because it connects liturgical texts and rituals with Eucharistic theologies, but also because of its wide range, varying from the New Testament data to current practice in East and West; from the early Anaphoras to present-day Dutch Table Prayers and internet liturgies; and from the ancient Ethio-Eritrean tradition to contemporaneous Pentecostalism. Bryan Spinks displays great scholarship, investigating the primary sources in many regions, languages, and eras. This will be a ‘classic’, a standard work on Eucharistic liturgies and theologies for many years to come.

feb 142016
 

16feb_pave_patriark
John Allen skriver interessant og nøkternt om dette møtet som nylig ble avholdt på Cuba. Han uttrykker lede over at møtet mellom de to kirkelederne endelig skjedde, men fortsetter slik:

Alas, and without trying to rain on anyone’s parade, there are also good reasons for caution, in large part because Moscow’s motives — both in terms of the Russian church, and the Kremlin under Vladimir Putin — are open to serious doubt.

(The Russian Orthodox Church is a close ally of Putin, and most observers believe Friday’s meeting would not have happened without his encouragement.)

In recent decades, the Catholic Church has bent over backwards to improve relations with Moscow. Given fears that Catholics try to poach Orthodox worshipers, for instance, the Church in Russia has been under what amounts to a quiet “no-growth” policy. Pastors have received instructions that if a Russian seeks to convert, he or she should be sent back to an Orthodox congregation.

Yet despite a slew of similar accommodations, Russian Orthodox leaders still routinely exude hostility. ….

Han kommer med mange flere interessante observasjoner (les gjerne hele artikkelen) og avslutter slik:

Given all that, how will we know if Friday’s meeting was more than a photo-op?

First, the Russian Orthodox could stop making life difficult for other Christians in their sphere of influence, whether that means Greek Catholics in Ukraine or other Orthodox Christians who want to be independent (the term in the East is “autocephalous.”)

Second, Kirill could officially reject claims by arch-conservative traditionalists in his church that Catholic sacraments and ministries aren’t valid. Catholic experience shows doing so won’t make those folks go away, but it will at least prevent them from claiming they speak for the church.

Third, Orthodox clergy could stop providing religious cover for Putin’s imperial ambitions and establish genuine independence from state control.

Fourth, Pope Francis and the Vatican could make the preceding three steps a precondition for moving forward.

If those things occur, then Friday’s get-together will represent a sea change. Longtime observers, however, may be forgiven for not holding their breath.

feb 122016
 

Videoen over viser noen glimt fra det sensasjonelle møtet mellom pave Paul VI og patriark Athenagoras i Jerusalem 5.-6. januar 1964. DET VAR VEL DEN FØRSTE FORSONINGEN MELLOM KATOLIKKER OG ORTODOKSE SIDEN 1054. Om dette skriver Wikipedia:

Pope Paul VI visited the Orthodox Patriarchs of Jerusalem and Constantinople in 1964 and 1967. He was the first pope since the ninth century to visit the East, labeling the Eastern Churches as sister Churches. He was also the first pope in centuries to meet the heads of various Eastern Orthodox faiths. Notably, his meeting with Ecumenical Patriarch Athenagoras I in 1964 in Jerusalem led to rescinding the excommunications of the Great Schism, which took place in 1054.

This was a significant step towards restoring communion between Rome and Constantinople. It produced the Catholic-Orthodox Joint declaration of 1965, which was read out on 7 December 1965, simultaneously at a public meeting of the Second Vatican Council in Rome and at a special ceremony in Istanbul. The declaration did not end the schism, but showed a desire for greater reconciliation between the two churches.

Vårt Land skriver en del interessante ting om dagens møte mellom pave Frans og patriarken av Moskva på Cuba, men når de som overskrift og ingress skriver: «Første toppmøte siden 1054. Patriarken og paven lyste hverandre gjensidig i bann for 962 år siden. I dag møtes patriarken og paven på Cuba», blir det feil. For det fantes ingen patriark i Moskva i 1054, det var ikke før i 1448 at den russiske kirken frigjorde seg fra Konstantinopel. Fra Wikipedia:

In 1448, the Russian Church in Moscow became effectively independent from the Patriarchate of Constantinople — when the Russian bishops in Moscow elected their own primate, Jonas, a Russian bishop, without recourse to Constantinople. The Russian church within the bounds of the Grand Duchy of Moscow was thenceforth effectively autocephalous.

Metropolitan Jonas was given the title of Metropolitan of Kiev and All Rus’, but his successors styled themselves as Metropolitans of Moscow and All Rus’. Five years later, Constantinople fell to the Ottoman Turks. From this point onward the Russian Orthodox Church saw Moscow as the Third Rome, legitimate successor to Constantinople, and the metropolitan of Moscow as head of the Russian Church.

Møtet mellom paven og patriarken av Moskva er svært viktig, men man bør holde tunga rett i munnen.

jan 162016
 

Nyheter fra Den anglikanske kirke denne uka, at the Episcopal Church of the USA (der de fleste anglikanere i USA er medlemmer) er blitt suspendert fra det anglikanske kirkefellesskapet for tre år pga sitt syn på og sine vedtak om homofile ekteskap, har en betydning også for katolikker – skriver Fr Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, nå katolsk prest):

As Catholics view this debacle there are several signals we would be foolish to ignore. First, the Africans are here to stay and they mean business. The North-South clash over issues of human sexuality is as vocal, visible and vibrant in the Catholic Church as it is in the Anglican. Who can forget Cardinal Kasper’s arrogant dismissal of the Africans last Spring, and the Africans assertiveness when sidelined from the synod on the family? The African Anglican victory will doubtless strengthen the resolve of not only the other Anglican African bishops, but also their Catholic brothers in the ongoing battles for the family.

Secondly, the Africans’ victory in this matter will re-orient those in the North who adhere to Biblical Christianity. Historic Christians in both the Anglican and Catholic churches will look to the Africans as the defenders of orthodoxy. Weary of bishops who seem timid and spineless in the North’s culture wars, the Africans will appear to be the saviors of historic and Biblical Christianity. The Anglican Church of North America is already aligned with African bishops. As the lights go down on the Francis papacy, Catholics of the North may well look to the continent of Africa for the next successor of Peter.

Finally, there may be an ecumenical kickback from the Anglican decision. One of the problems that have bogged down Anglican-Catholic discussions is the fact that the ecumenical blabfests have been dominated by theologians from the North who are notoriously ambiguous in their thought and language. Too often “progress” has been made by both sides watering down their language sufficiently and making statements ambiguous enough that both sides can agree. The Africans bring a certain edge and clarity to discussions which are lacking in the more nuanced North. Ecumenical discussions are bound to take a fresh turn with the increasing dominance of the Africans.

Finally, this decision is the first solid sign that the long-predicted shift in global Christianity’s center of gravity from the disenchanted, decadent and declining North to the vibrant and growing South is now upon us.

nov 262015
 

Avisa Dagen skriver i dag i en lederartikkel om reaksjonen da de leste boka «Den stora upptäckten»: «For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning.» Og de skriver også:

… Ulf Ekman skriver at konverteringen for dem var «et sannhetsspørsmål og ikke bare handlet om en spesiell vei som akkurat vi skulle gå». Han understreker gang på gang at han tror på hele Den katolske kirkes lære. Også de utenombibelske dogmene om Maria, om helgenene, om skjærsilden, paveembetet og så videre. Store deler av boken er faktisk en gjennomgang av hvordan ekteparet Ekman nærmet seg de ulike katolske læresetningene. Og sakte, men sikkert gjorde dem til sine egne. …

For de av oss som hører til på den evangeliske side av kristenheten er boken utfordrende og til dels smertefull lesning. Uansett om det er ment slik eller ikke, fungerer den nemlig i praksis langt på vei som et angrep på evangelisk tro og de protestantiske grunnsannheter. …

… I «Den stora upptäckten» argumenterer han mot det han tidligere kjempet så sterkt for. Blant annet det helt sentrale reformatoriske prinsippet «Skriften alene». Den læresetningen får nå av Ekman merkelappen «ubibelsk». I stedet argumenter han for at Bibelen «kan ikke leses isolert fra Tradisjonen, det vil si Kirkens samlede og av Ånden ledede muntlige undervisning og erfaring». …

nov 262015
 

Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:

Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.

Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.

Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.

OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.

OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken

nov 252015
 

Pave Benedikt var meget imøtekommende mot anglikanere som ønsket å bli katolikker samtidig som de ville beholde noe av sin spesielle anglikanske, liturgiske arv, og han opprettet Ordinariatet for dem i 2009. De har hatt dyktige ledere for arbeidet siden starten, men disse har ikke vært bispeviet siden de er gifte menn. Nå får Ordinariatet i USA sin første biskop, og John Allen skriver at dette også viser at pave Benedikt og pave Frans har mer felles enn mange tror:

At the level of style, Pope Francis is obviously a somewhat jarring contrast with his predecessor, emeritus Pope Benedict XVI. Francis generally comes off as a warm Latin populist, Benedict more a cool German intellectual.

Leaders, however, promote either continuity or rupture not primarily at the level of style but rather policy, and on that front, one can make a case that Francis has a surprising amount in common with Benedict. His reforms on both Vatican finances and the clerical sexual abuse scandals, to take one example, are clearly extensions of Benedict’s legacy.

A new chapter in this largely untold story of continuity came on Tuesday, when the pontiff tapped 40-year-old American Monsignor Steven Lopes as the first-ever bishop of the Personal Ordinariate of the Chair of St. Peter, one of three jurisdictions created under Pope Benedict in 2012 to welcome former Anglicans into the Catholic Church. …

… In a Crux interview Wednesday, Lopes said he sees his new job as all about continuity between the two popes. “I worked very closely with Pope Benedict in creating the ordinariates, and I know his vision was of allowing diversity in communion,” he said. “Pope Francis embraces that model and is pushing it through to its logical conclusion.”

Francis, Lopes said, is conscious of carrying forward his predecessor’s approach. “I met with Pope Francis last Wednesday and heard from him on this very point,” Lopes said. “He knows very well what he’s doing.” …

… At the moment, Lopes said, the ordinariate for the United States and Canada has 42 parishes, 64 priests, four deacons, and roughly 20,000 faithful. It’s in an expansion phase, he said, both because other Anglican communities are still requesting entrance, and because his parishes tend to be keenly missionary and are attracting new members. …

nov 192015
 

Avisa Dagen anmelder boka Ulf og Birgitta Ekamn nylig ga ut, Den stora upptäckten, Vår väg til katolska kyrkan. Avisa er ganske positiv i sin omtale, har som overskrift: Oppgjør med egen «selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap», og skriver bl.a.:

… I det hele tatt er perioden fra de kom hjem fra Israel og frem til konversjonen i fjor preget av mange interessante betraktninger.

Ulf Ekman fikk befestet et sakramentalt syn på nattverden, og ville gjerne fordype denne forståelsen også i Livets Ord.

«Vekkelseskristendommen er erfaringsbasert», skriver han, og peker på vektleggingen av «personlige, subjektive følelsesmessige opplevelser». Her så han en fare for at man gikk glipp av sakramentenes objektive innhold.

På dette punktet uttrykker Ekman det som isolert sett ville ha vært en ganske solid brannfakkel i seg selv: «Plutselig innså jeg at det som hadde preget meg i forholdet til nattverden og til alle andre nådemidler, ikke var tro, men vantro!»

Så går han rett inn i dåpsdebatten og skriver at «Jeg trodde ikke at dåpsvannet virkelig formidlet gjenfødelsen gjennom Den hellige ånd, til tross for at Jesus sier det i Johannesevangeliet 3:5-6, apostelen Paulus sier det i Titusbrevet 3:5 og apostelen Peter sier det i 1. Peters brev 3:20-21. Min noe selvsikre, men likevel så selektive bibeltroskap fikk seg en virkelig knekk».

Så går betraktningene videre til å omhandle både autoritet og ekthet. Hvordan vet den troende at hun eller han faktisk har med seg en ekte apostolisk lære og står i en rett apostolisk praksis?

Kunne Ekman leve med de erkjennelsene han nå hadde kommet til, uten at det måtte få konsekvenser for hvordan han levde? …

Den (nesten) tilsvarende svenske avisa Dagen er en hel del mer negativ i sin omtale. De har som overskrift Ulf Ekmans märkliga vändning og skriver i ingressen: Det är chockerande att läsa Ulf Ekmans omdöme om den protestantism han själv för inte så länge sedan var en del av.

I et avsnitt i anmeldelsen skriver de bl.a. (interessant også fra liturgisk perspektiv):

Det finns en sida hos Ulf Ekman som inte förändrats i och med steget över till katolicism, nämligen hans arrogans gent­emot dem som för närvarande finns på andra sidan i förhållande till hans egen tro. Följande ord från honom är minst sagt anmärkningsvärda: ”Vi har en protestantisk utveckling där gudstjänstformen mer liknar allsång på Skansen än tempeltjänsten.” Finns det någon som på fullt allvar mer än Ulf Ekman tycker att RKK:s liturgiska gudstjänster har fler lik­heter med nytestamentlig kristen gudstjänstform än den protestantiska? Att den katolska i viss mån påminner om den gammal­testamentliga är obestridligt, men det är knappast något att eftersträva. Urkyrkans samman­komster däremot hade inget gemensamt med GT:s tempeltjänst.

nov 072015
 

Ulf och Birgitta Ekman gir om noen få dager ut en bok som sin overgang til Den katolske Kirke, og i den forbindelse er de blitt intervjuet av svenske Dagen (som også har lagt ut en liten video (nederst), og de sier i intervjuet bl.a.:

… Nu möts vi hemma i paret Ekmans villa i Storvreta, strax norr om Uppsala. Chocktillståndet har släppt hos omgivningen, även om frågor finns kvar. Ulf och Birgitta lever nu med tillhörighet i S:t Lars katolska församling i Uppsala, och reser i katolska sammanhang internationellt för att predika eller ge sitt vittnesbörd. Senaste året har de varit i Israel, England (tre gånger), Kazakstan, Polen (två gånger), USA och Rom, berättar de.

Ja, vi har haft mycket mer att göra än vi hade trott, säger Ulf Ekman, som liksom hustrun numera formellt är pensionär.

Ulf och Birgitta Ekman menar sig ha en god vänskaplig relation till de flesta i Livets ord, trots att församlingen deklarerat tydligt att den är fortsatt evangelisk-karismatisk och inte ställer upp bakom de ”katolska dogmerna”. Ulf pratade senast dagen före intervjun med tre av sina tidigare medlemmar i mataffären, berättar han. … De stöter ändå på kristna som fortfarande är frågande eller upprörda över deras konvertering. Det är bland annat för att bemöta detta som de har skrivit boken ”Den stora upptäckten” som ges ut på bokförlaget Catholica. Där berättar de om den resa som pågått i cirka 15 år innan beslutet att konvertera togs. Det som började med nyfikenhet, och blev ett försök att bygga broar och bredda, övergick slutligen till en existentiell sanningsfråga, förklarar de.

Avgörande var åren de bodde i Jerusalem 2002–2005. Där kom de i nära kontakt med de historiska kyrkorna, och fick tid att reflektera. Många resor i Livets ords missionsarbete förde dem också i kontakt med katoliker på olika håll i världen. …

nov 052015
 

15okt_bouyer Louis Bouyer var i mange år også involvert i økumenisk arbeid (han hadde jo selv konvertert fra den lutherske kirke), der han hadde noen gode og noen dårlige erfaringer. Har skriver slik om dette i sitt kapittel om Vatikankonsilet:

More comforting, though still a mixed bag, would be my experiences in ecumenical matters before, during, and after the Council.

As soon as I had come into the Catholic Church, and even before that, it had been easy for me to notice that as far as the Catholic pioneers of ecumenism were concerned (except for Dom Lambert Beauduin, Dom Clement Lialine, or Father Christophe Dumont, OP), and also as far as its most tenacious enemies were concerned, such as, at the time, the future Cardinals Bea, Journet,’ or Paul Philippe, simply being a convert disqualified one from being involved in these issues. For the former, this stemmed from the idea of ecumenism, creeping at the time, triumphant today, that Eric Masca has quite accurately dubbed «Alice in Wonderland Ecumenism»: «Everybody has won, and all must have prizes!» In other words: it is out of the question that anything should change on either side, the important thing being to agree that one may behave or believe as he pleases, as long as all end up thinking that the whole business is unimportant, «yes» and «no» being equivalent answers to every question.

As for the latter group, their suspicion obviously consisted in the possible temptation for converts that all was not false in their original Protestantism after all, and that it might be well to bring something of it into the Catholic Church.

… When the Council resumed after the death of John XXIII, his successor would have liked to call me to it as expert at the Secretariat for Unity. But I had broken with the Institut catholique de Paris too recently to run the risk of renewing the good Fathers’ bitterness; furthermore, the turn that some interventions were taking, on the part of certain personalities from among those who were hogging the limelight at that Council, did not make me wish to follow any more closely debates whose confusion was daily increasing. …

okt 182015
 

Avisa Dagen skriver om dette under overskrifta: Ekman håper å få med flere til Roma. Og de spør: «Håper dere at leseren gjør de samme oppdagelsene som du og Birgitta gjorde?» «Boken er skrevet på et personlig plan, men vi håper at den skal peke på behovet av og å være åpen, og til å prøve ut det man tror at man vet, og til å innse at vi ofte er preget av gamle fordommer,» sier Ekman.

I artikkelen kan vi også lese:

– Vårt store ønske er at man innen alle kirkesamfunn skal våge å stille spørsmål ved egne fordommer og nysgjerrig nærme seg en kirke og kristne søsken som man kanskje har vært helt uten kunnskap om og fremmede for, sier Ekman.

– Ser du en bevegelse innen frikirkene i retning av de historiske kirkene? I så fall hvor?

– Ja, det fins en stor interesse både innen den lutherske kirken og frikirkene for de historiske kirkene. Det fins også en lengsel etter en dyp og sann enhet. Det fins en lengsel etter et åndelig dyp, etter kontakt med de åndelige røttene som man innser at man kanskje savner.

Ekman mener dessuten at det pågår en ny vurdering av det han kaller den «hyper-protestantiske» innstillingen til alt som var kristent før reformasjonen i 1517.

– Mange innser at det synet man har fått er negativt preget og veldig ensidig.

Nå håper ekteparet at boken skal gi en nyansert forståelse og en økt åpenhet.

– Hvis vi oppnår det er mye vunnet, sier Ekman.

sep 292015
 

Jeg nevnte for noen dager siden at flere kirkeledere i Sverige blir katolikker. En av disse lederne skriver nokså utfordrende i svenske Dagen hvorfor han konverterer, bl.a.:

Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från. Det skriver Peder Bergqvist, föreståndare för Stiftelsen Berget …

Nu är det tid att visa stort mod genom att agera, att handla, att ta steg, detta är inte tiden för att vänta. Jesus har gett oss uppgiften att läsa tidens tecken och när vi gör det ser vi tydligt att det som hände vid reformationen inte är Guds väg för kyrkan i dag, vi kan inte fortsätta leva under de schismatiska förutsättningar som skapades på 1500-talet. Nu är det dags att ta ett steg närmare den fulla gemenskapen med Katolska kyrkan, det är inte ett hot vare sig mot Pingströrelsen eller den lutherska rörelsen utan en unik möjlighet i vår tid!

… I dag krävs modet att ta steget närmare ekumenikens mål, nämligen enheten. Det är mycket farligt att glömma målet! En stor anledning till kristenhetens kris i dag är att vi vant oss vid de schismatiska tillståndet så mycket att vi glömt målet med ekumeniken. Målet är den synliga enheten i den Kyrka som Herrens själv grundade, och här är firandet av Eukaristin den största skatten, som firas inte bara för den egna gemenskapens skull utan för hela gemenskapen, Kyrkan, för att världen ska tro. …

… Vi är oerhört glada över att vägen har öppnats för oss och för många andra. Vi har under flera år fört samtal med Stockholms katolska stift och Troskongregationen i Rom om vår situation, och det har varit tydligt att man vill öppna famnen för oss och för andra grupper inom Svenska kyrkan och bland ”de frikyrkliga”. Vi får alla komma med vår tradition och vårt arv och knacka på dörren till Katolska kyrkan, och dörren öppnas med stor kärlek, värme och respekt! Katolska kyrkan vill på allvar försonas och återförenas med alla dem som man levt splittrade ifrån under 500 år. Låt oss avsluta dessa 500 år av splittring genom att söka enheten och återförenas med den kyrka som vi skiljts från! Vi får inte stanna under pilgrimsresan förrän vi nått fram till ekumenikens mål! ….

Peter Halldorfs respons til disse konversjonene (som jeg nevnte i samme innlegg) får også et motsvar:

Eftersom Peter Halldorf så öppet visar sin frustration över Bergets vägval bör tidningen Dagens läsare få veta vad det är han själv väntar på. För en pilgrim måste ha ett mål för sin pilgrimsvandring. Utan vandring mot ett mål är man ingen pilgrim, ”vådligt är att dröja och farligt att gå vidare”.