sep 202018
 

Jeg leste for noen dager siden en lang og interessant artikkel om økumenikk i oktober-nummeret av First Things, skrevet av Michael Root, som er professor i Systematisk teologi ved the Catholic University of America. Der kan man bl.a. lese:

… the high emotions of mid-twentieth-century ecumenism have given way to predictable gestures and general indifference. Last year, the Vatican joined in the commemoration of the 500th anniversary of the beginning of the Protestant Reformation. A Vatican stamp was issued, depicting Martin Luther and Philip Melanchthon at the foot of the cross. On October 31, 2016, the pope himself attended a prayer service in Sweden sponsored by the Lutheran World Federation to launch its year of commemorative activities. A few observers complained about false ecumenism. An equally small number proclaimed that a breakthrough in Protestant-­Catholic unity must be just around the corner. Most, however, took no particular interest, and rightly so. It was ecclesiastical business as usual in Sweden: prelates being nice to each other, gestures of goodwill that had no consequences. Fifty years ago, ecumenism could make grown men cry. Now it is mundane.

Many reasons can be given for the dampening of the ecumenical excitement of two generations ago. The mainstream Protestantism that had been a driving force of the ecumenical movement has declined precipitously in recent decades. Traditional church-dividing issues—infant baptism, the presence of the body and blood of Christ in the Eucharist—can seem arcane not just to the laity, but even to a church leadership that is far less theologically attuned than it was in the recent past. Church unity can seem irrelevant to church life, and ecumenical texts are often written by committees—a recipe for boring prose.

And so the ecumenical process has slowed to a halt. Since the Catholic-Lutheran Joint Declaration on the Doctrine of Justification was signed in 1999—the fruit of three decades of intensive discussions launched in the 1960s—few significant steps toward unity have been made. …

Han avslutter likevel artikkelen med å si at vi ikke må gi opp:

… Our situation is not easy. We cannot sustain the old revolutionary optimism; nor can we accept the new normal as our permanent condition. We are like the children of Israel under Moses in the wilderness. They were not to turn back to Egypt, and they were not to look upon the wilderness as their new home. They could not press forward into the Promised Land until the Lord willed that they should do so. We are not to forget the unity to which we are called, but we cannot simply will that unity. Disagreements are real and significant; pretending they do not exist will not make them go away. But we cannot become ­complacent. Talk of “normal ecumenism” can become a self-fulfilling prophecy, an excuse for ignoring real opportunities for change. We can easily misread the signs of the times. How many foresaw the rapid collapse of communism? We need to think carefully about our situation and weigh the merits of any paths forward.

Ecumenism is rooted in a sense that things are not what they should be. As Christians, we take our name from the One who came to break down the walls of division. Disagreement, even dispute, may be a permanent part of Christian existence. Paul told the Corinthians, “There must be factions among you in order that those who are genuine among you may be recognized” (1 Cor. 11:19). But dispute among the followers of Christ should not take the form of enduring structures of disunity. Today, we need to find ways of living out as faithfully as we can the unity we find possible. As we do so, we must not forget the unity to which we are called, the fullness of unity we seek with God in Christ and thus with all others who share in Christ.

apr 192018
 

Hos National Catholic Register (og hos det østerrikske Kath.net) har jeg i dag lest:

Vatican Rejects German Bishops’ Intercommunion Proposal

Sources confirm that, with the Holy Father’s approval, the Vatican’s head of doctrine has thrown out the bishops’ pastoral guide allowing Holy Communion for some Protestant spouses, but the Pope wishes the rejection letter to remain secret.

The Congregation for the Doctrine of the Faith, with the approval of Pope Francis, has written a letter to German bishops rejecting their proposal to allow some Protestant spouses to receive Holy Communion, but the Pope does not wish the letter to be made public, the Register has learned.

Sources in the Vatican and Germany say that Archbishop Luis Ladaria, the current prefect of the CDF, wrote the letter and that it was given papal approval.

“It’s a rejection of the pastoral plan,” said a high level source in the German Church, speaking on condition of anonymity, adding that there are “no differences” between Archbishop Ladaria and his predecessor, Cardinal Gerhard Müller, on the matter. …

mar 152018
 

Ei slik overskrift (over) ga Vårt Land intervjuet med redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i gårsdagens intervju, der ham bl.a. snakket svært varmt om pave Benedikts bøker om Jesus. Men om Ulf Ekmans konversjon i 2014 skriver altså Selbekk så pass dramatiske ting som:

I 2014 skjedde det noe dramatisk for oss i de karismatiske miljøene: En stor «stjerne» i vårt miljø, Ulf Ekman, konverterte til Den katolske kirke. Det var et jordskjelv, både for meg og andre. Det satte det økumeniske arbeidet mange, mange år tilbake. I hvert fall på den karismatiske siden, det ble plutselig veldig vanskelig å la seg berike av katolsk trosliv mer. For ting hadde vært på glid.

Dette tvang jo folk på evangelisk side – og da snakker jeg mest om den pinsekarismatiske delen av det – til å lete etter argumenter for hvorfor vi er evangelisk, troende protestanter. Klimaet før Ekmans konvertering var preget av å peke på det som forener oss, mens Ekmans konvertering fikk de samme miljøene til å begynne å legge vekt på det som skiller. Jeg, personlig, trodde at Ulf i de 15 årene han hadde «arbeidet» med Den katolske kirke i kroppen, hadde bredt ut sitt teologiske syn – at han oppriktig ønsket å lære av andre kristne tradisjoner, de klassiske, og se verdien i dem. Mange tenkte nok – «OK, er det her vegen slutter? Er målet å bli katolikk?» Det skremte mange. For å si det slik: Den økumenske veien er blitt atskillig mer humpete etter dette. Det er trist. For kristenheten er stor, og troserfaringen og trosskattene tilhører oss alle sammen.

feb 232018
 

Jeg har i dag lest om en ny (dansk) bok om den såkalte motreformasjonen (på Orbis forlag), og den presenteres slik:

En anden reformation – Rom som religiøst epicenter tegner omridset af en katolsk Kirke, der efter Luthers kritik indledte en intern reformation og et vidtrækkende selvopgør. Bogens forfattere, der hver er eksperter på deres områder, viser, hvordan Kirken organiserede sig efter kirkemødet i Trento og skabte nye former for disciplin, ledsaget af en kamp­beredt forkyndelse. Præsterne blev nu uddannet på seminarier, og biskopperne var synligt til stede i deres stifter. Inden for alle kunstarter, arkitektur, billedkunst og musik, blev formsprog og æstetik forvandlet som led i en ny opfattelse af kunstens funktion i det daglige liv. Rom var et religiøst epicenter, men bevægelsen kom også ”nedefra”. Det religiøse liv blomstrede op hos lægfolk, sygeplejevæsenet opstod, og der var fortsat plads til mystikere. Missionsvirksomheden tog til i styrke og forsvarede oprindelige folk i Sydamerika.

Jeg leste om boka på danske Katolsk orientering, og de skriver bl.a. dette om boka:

Det er så forfriskende ved denne bog, at Tridentinerkoncilets epoke endelig beskrives in its own right. Med Mette Birkedal Bruuns ord er koncilet et selvstændigt og omfattende reformprojekt, som den protestantiske reformation kun er et delprojekt i. Men En anden reformation fokuserer ikke bare på fortiden. Den indbyder også til overvejelser om, hvor Den katolske Kirke er på vej hen i dag. Det kommer der flere bud på. Sebastian Olden-Jørgensen kommer katolsk set med en væsentlig pointe, når han skriver, at væsentlige punkter i Luthers angreb på Den katolske Kirke byggede på misforståelse og at derfor ikke er sært, at man nu på mange punkter er nået til fælles forståelse.

jan 202018
 

Katolsk orientering skriver (les siste side her) i sitt siste nummer om hvordan reformasjonen (med slu taktikk å rå makt) ble innført i Danmark i 1536. Der kan vi lese bl.a.:

… Hvad skete der egentlig, den gang Danmark så pludseligt kasserede 600 års historie som et katolsk land i Europa til fordel for Luthers nyfortolkning? Det er et spørgsmål, der også må rejses og belyses nu ved jubilæumsåret. Selvfølgelig har enhver af vore mange danmarkshistorier, der stadig udkommer, skildringer af de dramatiske politiske og kirkelige begivenheder, der fandt sted i disse år.

Om natten den 11.-12. august afholdt kong Christian et hemmeligt krigsråd. Deltagerne var to holstenere, feltherren Johan Rantzau og diplomaten Melchior Rantzau, samt netop Johan Pein selv og nogle officerer for lejetropperne, men ingen danskere!

Det var dette tyske ”krigsråd”, der besluttede straks at tage ”biskopperne ved vingebenet”. København blev sat i undtagelsestilstand, i tre dage lukkedes alle porte. Om morgenen kl. 4 blev de tre biskopper, der var kommet til byen for at deltage i herredagen, nemlig Torben Bille af Lund, Joachim Rønnov af Roskilde og Oluf Munk af Ribe arresterede af soldaterne og fængslet i Blåtårn på Københavns Slot. Derefter blev flere militærkolonner sendt ud i landet for også at pågribe de andre biskopper.

Først kl. 8 om morgenen blev de verdslige danske rigsråder sammenkaldt og orienteret. Kongen stillede dem et ultimatum. De skulle underskrive en samtykkeerklæring. For fremtiden skulle Danmark styres rent verdsligt, så ingen biskop mere måtte få noget gejstligt eller verdsligt embede her i landet. Bispernes gods skulle konfiskeres til fordel for kronens økonomi, og Luthers lære prædikes frit i Danmark. Kl. 6 om aftenen havde rigsråderne underskrevet, dog med et vigtigt forbehold: ”Dette skal kun gælde, indtil et almindeligt koncil, hvor Danmark deltog, havde bestemt noget andet”. På den måde markerede de katolske rigsråder dog deres mening. I breve dagen efter til sine evangeliske fyrstekolleger, Filip af Hessen og Ernst af Braunsweig, røbede kongen, at han havde truet rigsråderne med bispernes skæbne, hvis de ikke føjede sig.

De udsendte militærkolonner fik snart arresteret de øvrige biskopper rundt om i landet. Dog ikke uden modstand. Biskop Jørgen Friis forsvarede sig mod Johan Rantzau på Hald Slot, men blev narret ud til en forhandling og så pågrebet. Biskop Ove Bille af Århus var så anset, at selv kongen tøvede. Men da han nægtede at beordre sin høvedsmand på Silkeborg Slot til at overgive sig, blev også han taget i forvaring.

Dette var naturligvis et ”statskup”, der skaffede kong Christian III af med konkurrenter i Rigsrådet og tilmed forøgede krongodset med ca 1/4 af Danmark. Men i virkeligheden var det vigtigste resultat, at han dermed for altid fjernede selve Den katolske Kirkes ledelse, biskopperne. Som Danmarks officielle religion fandtes Den katolske Kirke ikke mere. Kongen havde fået helt frie hænder til at nå sit eget religiøse mål, nemlig at indføre Luthers tros- og kirkeforståelse i Danmark. …

jan 172018
 

Nå har jeg lest ferdig Peter Marshalls bok Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det var interessant lesning, der rundt 70 år av engelsk kirkehistorie (ca 1520-1590) blir gjennomgått år for år, noen ganger uke for uke. Det viser hvordan de ulike monarkene, Henry, Edward, Mary og Elizabeth, bestemte hvordan mennesker i England og Wales (Irland og Skottland nevnes bare noe få ganger) skulle tro og oppføre seg i kirkene.

Så langt jeg kan se er dette en rettferdig framstilling av hva som skjedde, om hvor populær Den katolske kirke var i mesteparten av England (med noe få områder der en hel del mennesker hadde protestantiske sympatier) og hvor mye makt som ble brukt fra begge sider (flere ganger gis det presise tall over hvor mange som ble fengslet, flyktet fra landet eller ble drept).

Det har tatt en uke å lese disse 600 sidene, men det har vært interessant og nyttig.

des 212017
 

Dette er den andre av Peter Marshalls bøker jeg skal lese over nyttår: Heretics and Believers: A History of the English Reformation. Det er en stor bok, på 672 sider, utgitt av Yale University Press i mai 2017. Amazon beskriver den slik:

Centuries on, what the Reformation was and what it accomplished remain deeply contentious. Peter Marshall’s sweeping new history-the first major overview for general readers in a generation-argues that sixteenth-century England was a society neither desperate for nor allergic to change, but one open to ideas of “reform” in various competing guises. King Henry VIII wanted an orderly, uniform Reformation, but his actions opened a Pandora’s Box from which pluralism and diversity flowed and rooted themselves in English life. With sensitivity to individual experience as well as masterfully synthesizing historical and institutional developments, Marshall frames the perceptions and actions of people great and small, from monarchs and bishops to ordinary families and ecclesiastics, against a backdrop of profound change that altered the meanings of “religion” itself. This engaging history reveals what was really at stake in the overthrow of Catholic culture and the reshaping of the English Church.

des 142017
 

I siste nummer av det danske Katolsk orientering kan vi les at “Danske Kirkers Råd satte med to velbesøgte reformationsseminarer den 1. og 2. december og en økumenisk gudstjeneste i Københavns lutherske Domkirke den 3. december … punktum for reformationsåret i Danmark. Kardinal Gerhard Müller, tidligere præfekt for Troslærekongregationen, var sammen med den reformerte professor emeritus Gerd Theissen indbudt til at deltage i seminaret …”

Katolsk orientering hadde også et kort intervju med kardinal Müller, der han bl.a. sa:

Hvad ser De som det største fremskridt inden for den økumeniske dialog?

Jeg ser processen efter det fælles romersk-katolske og lutherske dokument i 1999 om retfærdiggørelsen som det foreløbig største fremskridt. Retfærdiggørelsen sker gennem Guds nåde, som man må samarbejde med.

Hvad er de største forhindringer for enhed?

Kirkerne er alle lemmer på Kristi legeme. Vi har dåben, Bibelen og trosbekendelsen fælles. Vi går på vejen sammen og bygger Guds rige op sammen. Men vi har betydelige forskelle i embedsforståelsen og synet på sakramenterne. Biskopperne i den romerske kirke er efter katolsk opfattelse apostlenes efterfølgere. Som den første blandt biskopperne er paven et kriterium for enheden. Petrusembedet er den klippe, Kirken bygger på. Her er vi endnu langt fra hinanden. Vi har forskellige udgangspunkter for vores kirkesyn. For os kan Kirkens enhed ikke bare bestå i en platonisk, usynlig enhed, der består bagom de synlige strukturer. Forudsætningen for fuld enhed er en formulering af en fælles troslære og et fælles syn på sakramenterne.

Hvad forhindrer os i at have fælles kommunion?

Jeg kan godt forstå, at vi set ud fra et evangelisk synspunkt virker ekskluderende. Hos dem kan alle døbte jo som regel deltage i nadveren. Det er ikke muligt i Den katolske Kirke, fordi vi endnu ikke har den fulde enhed. Fællesskabet om dette sakramente er et udtryk for enhed. Men det drejer sig jo ikke bare om en følelsesmæssig enhed, så her er der en del, der skiller os. Vores nadversyn adskiller sig væsentligt fra hinanden. Vi tror på realpræsensen, mens der fra evangelisk side ikke er tale om en væsensforvandling af brød og vin. For de evangeliske består der kun en realpræsens ”in uso” – ved modtagelsen, sagde kardinal Müller.

nov 202017
 

Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.

– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.

Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.

– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.

I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.

Les mer om dette seminaret her.

nov 192017
 

Jeg deltok på lanseringen av årets SEGL tidligere i dag, og syntes Henning Laugeruds foredrag om innføringen av reformasjonen i Norge var svært interessant. Om ikke lenge er han ferdig med en bok om dette emnet; den skal jeg helt sikkert lese. Forhåndsomtalen av SEGL-lanseringen sier bl.a.:

Dit kommer kommet blant andre Henning Laugerud for å foredra om “Myter om reformasjonen i Norge”. – Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig æra. Det var den ikke i det hele tatt, hevder kulturhistorikeren. Laugerud har arbeidet med spørsmålet hvordan den norske reformasjonshistorien ser ut hvis man tar med alle kildene – ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen.

– Gjennom et bokprosjekt hos oss har han funnet frem til mye forskningsmateriale som har vært oversett og bagatellisert, fordi det ikke passer inn i denne seiersfortellingen. Hans foredrag vil synliggjøre en del av historien som forsvinner i mye annen historieskrivning – dels fordi man ikke er interessert i det eller fordi man ikke vil interessere seg for det, fordi det ødelegger historien, forklarer forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav forlag og siterer fra Ragnhild Helena Aadland Høens velskrevne intervju med Laugerud i årets SEGL.

nov 082017
 

Jeg skrev for et par måneder siden en bokanmeldelse som nå trykkes i det årlige katolske tidsskriftet SEGL – les om siste nummer her. Og under trykekr jeg min bokanmeldelse i sin helhet.

BOKANMELDELSE: TRÅDENE I SAMFUNNSVEVEN. Hva har reformasjonen betydd for Norge?
Nils Ivar Agøy, Knut Edvard Larsen og Chr. Anton Smedshaug (red.), Verbum forlag, 2017

Jeg har strevd en del med denne anmeldelsen, for boka jeg har foran meg er en underlig blanding av en artikkelsamling (noen artikler er ganske interessante) om den lutherske kirke i Norge de siste to hundre år og et slags jubileumsskrift for reformasjonen som begynte for 500 år siden i år. Den er på den ene siden skrevet av dyktige fagfolk, på den annen side er den langt på vei et propagandaskrift.

Og i de delene av boka som handler direkte om Luther og reformasjonen (og det er faktisk ikke så mye), ser forfatterne ut til å ha glemt at Den lutherske og Den katolske kirke for nesten 20 år siden undertegnet et fellesdokument om rettferdiggjørelsen, og slo fast at man i alle hovedtrekk var enige om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud, for de skriver (i fullt alvor) at Den katolske kirke på Luthers tid visst lærte at man blir frelst ved sine gjerninger.

La meg så gå til selve boka, og jeg starter med et sitat fra innledningen, skrevet av de tre redaktørene: «[det er de langsgående trådene i en vev], renninga, som holder hele veven sammen. Det er noen av disse langsgående trådene som har holdt samfunnsveven vår sammen, som vi ønsker å vise fram i denne boka. Mange av godene, verdiene og institusjonene vi tar som en selvfølge i dag, har på en eller annen måte utspring i reformasjonen. Vår norske samfunnsmodell har, på godt og vondt, vært utviklet i dynamikken mellom en luthersk kirke, protestantisk moral og en konfesjonell stat.» (s 9-10)

Boka prøver her til en viss grad å modifisere eller begrense inntrykket av at reformasjonen har hatt så stor (synlig) betydning, men jeg vil likevel påstå at man i praksis trekker denne rennings-tanken så langt at (nesten) alt som skjedde i norsk kristenliv (og samfunnsliv) etter 1537 visst skal skyldes reformasjonen.

Her ser jeg også en annen grunnleggende svakhet ved boka, for det er vel heller over 1000 år med kristen tro som har fått slik gjennomgripende betydning for vårt land. Og så, etter at det er blitt slått fast, kan man begynne å se på hvordan de knapt 500 år med luthersk tro har justert vårt lands kurs til en viss grad, til forskjell for hva som sannsynligvis kunne ha skjedd om Norge hadde forblitt katolsk. Når boka ikke gjør dette, nesten ikke i det hele tatt prøver å sammenligne disse to kirkemodellene, men bare fokuserer på hvor enestående Den lutherske kirke har vært, syns jeg den bommer på målet og egentlig blir lite interessant kirkehistorisk og økumenisk.

I sitater over skriver man også om «en luthersk kirke, protestantisk moral», men det hadde utvilsomt vært mye mer dekkende og korrekt å skrive en kristen kirke og en kristen moral. Jeg godtar derimot betydningen av forandringen som kom med den lutherske «konfesjonelle staten», for forholdet mellom stat og kirke er annerledes i katolske land.

Jeg siterer også noe mer, litt lengre ute i innledningen, som viser bokas kanskje største svakhet; at man forsøker å gripe altfor vidt: «Vi skal [i denne boka] se at lutherske reformasjonen har stått for en grunnleggende myndiggjøring av enkeltmennesket. Den har båret i seg en kime til selvstendig tenkning … fremmet leseferdighet, folkeopplysning og en respekt for individet som i sin tur har virket frigjørende, både politisk, økonomisk og religiøst … den lutherske læren om … at alt ærlig arbeid er like verdifullt i Guds øyne (kallsetikken) … gagnet en utvikling av moderne demokratier der alle … skal ha like muligheter, uavhengig av kjønn eller sosial status.» (s15)

Det kan virke som at alt som har skjedd i Norge på 16-, 17- og 1800-tallet skyldes reformasjonen, men er det virkelig tilfelle? På den annen side har man i svært liten grad forsøkt å konkretisere og forklare hvordan reformasjonen har ført til at samfunnet utviklet seg annerledes enn om Den lutherske kirke ikke hadde kommet til Norge. Man har på en måte bare tatt det for gitt.

Når man leser disse flotte formuleringene i innledningen, blir man nokså skuffet når man går til selve innholdet i boka. For i praksis handler det meste av denne boka ikke om «hva reformasjonen har betydd for Norge» i det hele tatt (eller i alle fall i svært liten grad), fordi man for det aller meste skriver om ting som skjedde etter år 1800. Dette gjelder to kapitler om misjonsbevegelsen, bl.a. om dens betydning for kvinnesaken. I like stor grad gjelder det to kapitler om misjonens betydning for kirkene i sør. Det samme vil jeg si om to kapitler om Hans Nielsen Hauge, som begynte sin virksomhet i 1796 (ett av disse kapitlene skriver om demokrati og velferdsstat, men handler også mye om Hauge).

Egentlig handler også bokas to kapitler om Bibelen og skriftopplæring nokså lite om reformasjonen. Utvilsomt la den lutherske kirke stor vekt på Bibelen, større enn katolikkene hadde gjort tidligere, selv om man også før reformasjonen hadde oversatt Bibelen til morsmålet i mange land. Men på den annen side var det ingen konfirmasjonsopplæring i det lutherske Danmark-Norge i hele 200 år, helt til konfirmasjonen ble gjeninnført (med forandret betydning) i 1736. De to kapitlene som tar opp dette temaet, «Hustavlestat og skriftopplæring», og «Bibelen på morsmålet» (inkl nynorsk), legger fram interessant materiale, men knytter i liten grad direkte an til reformasjonen.

La meg her ta opp et spørsmål jeg har lurt på en stund; ble menighetslivet ble bedre, mer levende etter ved reformasjonen, eller ikke? I Norge kjenner jeg ikke til studier som er gjort på dette området, men jeg har selv lest flere bøker av Eamon Duffy, som beskriver menighetslivet i England svært detaljert de siste tiårene før reformasjonen, og de første årene etter. Hans bok The Stripping of the Altars er mest kjent, men jeg syns boka The Voices of Morebath er enda mer interessant. Der fortelles det om et blomstrende katolsk menighetsliv før reformasjonen, der det meste ble rasert av kongens mange bestemmelser – og så tok det lang tid å bygge opp et nytt protestantisk menighetsliv. I Norge kan det (kanskje) virke som det tok 200 år å bygge opp menighetene på nytt, for hva skjedde egentlig årene før konfirmasjonen og skolene startet opp? Om dette vet vi svært lite, og jeg ser fram til norsk forskning på dette området.

Det gjenstår da tre kapitler som i nokså stor grad tar opp Luthers liv og virke og reformasjonen. Det første av disse er Luthers revolusjon, av Chr. Anton Smedshaug. Kapittelet inneholder en del interessant informasjon, men forfatteren misforstår helt når han feilaktig skriver at avlat og avlatsbrev handler om syndsforlatelse, mens det jo i virkeligheten dreide og dreier seg om å få forkortet tiden i skjærsilden for de menneskene som har fått sine synder tilgitt og er på vei til himmelen. Jeg syns også forfatteren bommer i en overskrift som lyder «Fra pavekirke til folkekirke», mens det vel hadde vært mye mer korrekt å skrive «Fra pavekirke til fyrstekirke», for etter reformasjonen ble det jo fyrstene som bestemte hva mennesker måtte tro – og Den katolske kirke er jo også helt klart en folkekirke.

Kapittelet Luthers oppdagelser, av Svein Granerud, begynner med Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men tar ikke med at Luthers problem i stor grad var at han misforstod Kirkens lære på dette punktet. Her vil jeg nevne at August Franzen i Katolsk kirkehistorie gir en bedre oppsummering av nyere, katolsk Luther-forskning, når han sier at i den «reformatoriske oppdagelse» fant Luther tilbake til det katolske gudsbildet.

Graneruds kapittel er kort og noe sjablongmessig, og virker i stor grad å være bygget på gammel (og utdatert) reformasjonsforskning. Jeg har selv i år lest flere grundige Luther- og reformasjonsbøker, og her vil jeg nevne to av dem: Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling, Vårt Land forlag (700 s), og Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper, utgitt i London (600 s). Spesielt i den siste av disse får man et mye mer nyansert bilde av de komplekse årsakene som førte til Luthers reformasjon, og om Europas nye kirkevirkelighet.

Til sist nevner jeg kort Kjell Nordstokkes kapittel Kristent barmhjertighetsarbeid og samfunnsutviklingen i Norge. Dette er ett av de tre kapitlene som til en viss grad tar opp reformasjonen, men også her skrives det mest om perioden etter 1800. Innledningsvis nevner forfatteren riktignok de første kristenrettene Norge fikk på 10-, 11- og 1200-tallet, og forandringen som kom ved reformasjonen, da kloster og andre katolske kirkelige organisasjoner ble lagt ned; at statsmakten da tok over ansvaret for syke og fattige.

Dette er altså en bok som prøver å gape svært høyt, og ikke lykkes så godt med det, fordi man ikke forsøker eller klarer å knytte interessant informasjon om Norge etter år 1800 til reformasjonen. Dessverre videreformidler den også en del uriktig informasjon om Den katolske kirke.

P. Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

nov 012017
 

Som en del av reformasjonsmarkeringen i Westminter Abbey, London, i går, slutten Den anglikanske kirke i England seg til (i hovedtrekk) den Katolsk-Lutherske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999. Om dette kan vi bl.a. lese:

… During a service at Westminster Abbey on 31 October, the Archbishop will present copies of a text supporting an agreement resolving the theological dispute behind the Reformation to the Roman Catholic Church and the Lutheran World Federation

The text is a formal resolution approved by representatives from the Anglican Communion, who have welcomed the substance of the Joint Declaration of the Doctrine of Justification, signed by the Roman Catholic Church, Lutheran World Federation, World Methodist Council and World Communion of Reformed Churches.

The profound difference in opinion on the understanding of justification – how humankind can be reconciled to God in Jesus Christ – was the fundamental issue which divided the Church in the West during the Reformation.

The Bishop of Coventry, the Rt Revd Dr Christopher Cocksworth, said: “The Joint Declaration was a historic breakthrough in overcoming the divisions that emerged from the Reformation through a fresh statement of its key concern, how sinners can be put right with God and empowered to live in a new way. The good news of forgiveness and freedom through Jesus Christ is what unites us as Christians. It’s the word of grace and hope that – together – we want to share with all the world.” …

Jeg syns det er fint at også anglikanerne nå er enige med oss katolikker om dette, men hvorfor tok det dem så lang tid, 18 år?

nov 012017
 

Det Lutherske verdensforbund og Vatikanets råd for kristen enhet offentliggjorde i går en erklæring som inneholder bl.a. dette:

… We, Lutherans and Catholics, are profoundly grateful for the ecumenical journey that we have travelled together during the last fifty years. This pilgrimage, sustained by our common prayer, worship and ecumenical dialogue, has resulted in the removal of prejudices, the increase of mutual understanding and the identification of decisive theological agreements. In the face of so many blessings along the way, we raise our hearts in praise of the Triune God for the mercy we receive.

On this day we look back on a year of remarkable ecumenical events, beginning on 31st October 2016 with the joint Lutheran-Catholic common prayer in Lund, Sweden, in the presence of our ecumenical partners. While leading that service, Pope Francis and Bishop Munib A. Younan, then President of the Lutheran World Federation, signed a joint statement with the commitment to continue the ecumenical journey together towards the unity that Christ prayed for (cf. Jn 17:21). On the same day, our joint service to those in need of our help and solidarity has also been strengthened by a letter of intent between Caritas Internationalis and the Lutheran World Federation World Service. …

Among the blessings of this year of Commemoration is the fact that for the first time Lutherans and Catholics have seen the Reformation from an ecumenical perspective. This has allowed new insight into the events of the sixteenth century which led to our separation. We recognize that while the past cannot be changed, its influence upon us today can be transformed to become a stimulus for growing communion, and a sign of hope for the world to overcome division and fragmentation. Again, it has become clear that what we have in common is far more than that which still divides us.

We rejoice that the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, solemnly signed by the Lutheran World Federation and the Roman Catholic Church in 1999, has also been signed by the World Methodist Council in 2006 and, during this Commemoration Year of the Reformation, by the World Communion of Reformed Churches. On this very day it is being welcomed and received by the Anglican Communion at a solemn ceremony in Westminster Abbey. On this basis our Christian communions can build an ever closer bond of spiritual consensus and common witness in the service of the Gospel.

We acknowledge with appreciation the many events of common prayer and worship that Lutherans and Catholics have held together with their ecumenical partners in different parts of the world, as well as the theological encounters and the significant publications that have given substance to this year of Commemoration.

Looking forward, we commit ourselves to continue our journey together, guided by God’s Spirit, towards the greater unity according to the will of our Lord Jesus Christ. With God’s help we intend to discern in a prayerful manner our understanding on Church, Eucharist and Ministry, seeking a substantial consensus so as to overcome remaining differences between us. …

Men erklæringen inneholder også en setning jeg selv ikke kunne ha skrevet under på: “We are very thankful for the spiritual and theological gifts received through the Reformation”.

okt 312017
 

Catholic Herald i England har i dag en artikkel om reformasjonen, som begynner slik:

Thoday is the day when 500 years ago Luther may or may not have nailed his 95 theses to the Church door in Wittenberg, thereby sparking the historical convulsion known as the Reformation. Some are celebrating, and the Guardian has published this editorial to mark the event.

The Guardian’s editorialising makes sad reading because it reminds us all that not only has theological understanding been marginalised in our public discourse, but so has historical understanding as well. Some of the things the Guardian says are just plain wrong; many of them arouse the “yes, but” response, and none of them advance any real reasoning for the claims they make. What a pity. …

Artikkelen argumenterer deretter mot en del ting i the Guardians lederartikkel (at nesten alt godt i vårt samfunn har vokst fram pga reformasjonen) og avsluttes slik:

The Reformation’s one lasting achievement was the breaking of Church unity in the West, and, to a much lesser extent, in the East. Lutherans and Calvinists and Anglicans will see this, the foundation of their confessions, as important. But from a Catholic perspective, nothing is more important than the unity of the Church. There is nothing that can outweigh the damage done by schism – not even all the works of Bach, or all the achievements of the Dutch Protestants. Disunity is a terrible wound, which is why ecumenism is now more important than ever. And, whatever else one can say about Luther, he certainly did not intend to found a new Church when he nailed those 95 theses to the church door in Wittenberg. Ironically, I think he would be horrified by the splintering of Christianity today. And he would be right about that.

At uenigheten og fiendskapen mellom ulike kirkesamfunn nå gradvis forsvinner, det er gledelig.

okt 262017
 

Vatikanradioens svenske nettsider referer grundig kardinal Müllers svar til en italiensk biskop som mener at Luthers reformasjon var ledet av Den Hellige Ånd. Det Luther gjorde må heller kalles en revolusjon, sier Müller, og siteres bl.a. slik:

… ”Det är inte realistiskt att hävda att Luthers avsikt var att bekämpa vissa missbruk av avlat eller rena kyrkan på synder. Missbruk och dåliga handlingar har alltid funnits i kyrkan, inte bara under renässansen, och det råder även idag. Vi är en helig kyrka på grund av Guds nåd och sakramenten, men alla kyrkans människor är syndare, alla behöver förlåtelse, ånger och bot”, skriver kardinalen och fortsätter:

Denna skillnad är mycket viktig. År 1520 skrev Martin Luther boken “De captivitate babylonica Ecclesiae”, i vilken det är absolut klart att Luther har lämnat alla principer i den katolska tron bakom sig, liksom den Heliga Skriften, den apostoliska traditionen, påvens och konciliernas läroämbeten, och biskopsämbetet. Han vände upp och ner på den kristna lärans homogena utveckling under medeltiden, och förnekade sakramentet som ett effektivt tecken på dess nåd. Han ersatte denna sakramentens objektiva effekt med en subjektiv tro. Luther avskaffade fem sakrament och förnekade Eukaristins karaktär som offer, och den faktiska omvandlingen av brödet och vinet i substansen till Jesu Kristi Kropp och Blod. Vidare definierade han biskopsvigningen och prästvigningens sakrament som en påvens uppfinning – påven som han kallade Antikrist – och inte en del av Jesu Kristi kyrka. Vi säger att den sakramentala hierarkin, i gemenskap med Peters efterträdare, är en väsentlig del av den katolska kyrkan, som därför inte bara är en mänsklig organisation.

Av denna anledning kan vi inte acceptera att Luthers reform definieras som en reform av Kyrkan i katolsk bemärkelse. En katolsk reform är en genom nåden förnyelse av tron, förnyelse av bruk, etik, en andlig och moralisk förnyelse av kristna; inte en ny grund, en ny kyrka.

Det är därför helt oacceptabelt att kalla Luthers reform för “den Helige Andens event”. Tvärtom var det ett event mot den Helige Ande, därför att den Helige Ande hjälper kyrkan att bevara läroämbetes kontinuitet, särskilt i tjänst av Petrus ämbete. Endast på Petrus upprättade Jesus sin kyrka (Matt 16:18) som är “den levande Gudens kyrka, sanningens pelare och grundval” (1 Tim 3:15). Den Helige Anden motsäger inte sig själv.

Man hör så många röster som talar entusiastiskt om Luther, utan att exakt känna till hans teologi, hans polemik och de katastrofala följderna av denna rörelse som representerade förstörelsen av enheten för miljontals kristna med den katolska kyrkan. Vi kan värdera hans goda vilja positivt, hans klarsynta förklaring av de gemensamma trosmysterierna, men inte hans uttalanden mot den katolska tron, särskilt när det gäller sakramenten och den hierarkiska strukturen i den apostoliska kyrkan. …

okt 242017
 

Sigurd Hareide skrev 13/10 på sin Facebook-side (og senere også i Vårt Land), og la ved bildet over:

Ny og spennende baksideserie i dagens Vårt Land med «Glimt fra lutherske kirkerom». Men når en ellers nyansert artikkel om prekestoler serverer meningsløse klisjeer om middelalderens forkynnelse og undervisning, blir det åpenbart hvor vanskelig det er å bryte med disse klisjeene. Mener virkelig forfatteren og Vårt Lands redaksjon at preken og undervisning var på et annet språk enn folkespråket før reformasjonen? Reformasjonsjubileet dette året har fremfor noe annet vært en påminnelse om hvor godt lagret klisjeene om reformasjonen og middelalderen er i den kollektive hukommelsen.

I dag kan vi så lese et kort innlegg i Vårt Land av en kunsthistoriker, som beklager feilen og sier:

Selvsagt hadde det blitt preket og undervist på folkespråket på begge sider av reformasjonen. Gammelnorsk homiliebok fra 1200-tallet er et eksempel på en samling av prekener på norrønt, som nettopp var ment å skulle leses for menigheten. Vi må heller ikke glemme, selv om det er jubileum, at endringer også skjedde i de katolske kirkene; Prekestolene blir viktige etter reformasjonen – både i katolske og lutherske kirker.

okt 222017
 


Dag Øivind Østereng gir i disse dager ut boka “Fra Luther til Peter” og i en anmeldelse i avisa Dagen skrives det bl.a.:

Denne uken kommer Østerengs egen fortelling i form av boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». Og det har vært en helt usedvanlig interessant opplevelse å følge Østereng på hans trosvandring fra barndommen og frem til han i dag står frem som overbevist katolikk. Interessant fordi Østereng analyserer så klart. Gang etter gang. Og fordi han ikke bare en, men to ganger har valgt å bryte med det kjente og trygge for å følge sin overbevisning. Boken er innholdsrik, flere ganger er nerven i fortellingen sterk. Østereng skriver og forklarer godt, og gjør dermed boken tilgjengelig for flere enn de spesielt interesserte. …

Et av bokens mest innholdsmettede kapitler er det hvor Østereng oppsummerer et foredrag han holdt på NLMs høyborg Fjellhaug i 2007. Jeg skulle gjerne ha vært der i salen og lyttet. Det må ha vært en tankevekkende opplevelse. På punkt etter punkt går han rett inn i standpunkter som har vært sentrale for den lutherske lavkirkeligheten og utfordrer deres holdbarhet. Det må ha vært en spesiell opplevelse å sitte i salen og høre nettopp Østereng si det han sa der. …

Foredraget Dag Øivind holdt på Fjellhaug i 2007, la jeg merke til og skrev om på bloggen.

Boka gis ut på Efrem forlaf – og man kan lese flere sider fra starten av boka på forlagets nettsider.

okt 192017
 

Fr Hunwicke skrev for noen dager siden interessant om hvordan den latinske delen av Den katolske kirke i 1950 igjen fikk noen (få) gifte prester. Slik skriver han:

Married Clergy

There are some signs on the Internet of the ordination of married men to the presbyterate of the Latin Church becoming a talking-point.

Just for the record: the practice of ordaining married men who had formerly ministered in Separated Western Ecclesial Bodies did not originate in the post-Conciliar period, nor was it introduced in order to favour ex-Anglicans.

It began in 1950, at the direction of Pius XII, and embraced former Lutheran pastors.

Dette syns jeg er interessant fordi (tidligere) anglikanere oftest knytter gifte prester til noe pave Johannes Paul II gjorde i 1980. Her er et eksempel på hva vi ofte leser:

There is disagreement over exactly when priestly celibacy started in practice, but for nearly all Catholic clergy, marriage has been off the table for about half the Church’s 2,000-year existence.

But in 1980, Pope John Paul II created a special provision for Episcopalian priests and some other Protestant ministers who chose to become Catholic, but wanted to remain active in ministry. …

Men det er altså feil, det var ikke da det begynte, og jeg er glad en tidligere anglikansk prest korrigerer det.

sep 082017
 

I en interessant artikkel på katolsk.no i dag blir Bernt T. Oftestad intervjuet i forb. med at Pew Research Centres nylig publiserte en undersøkelse: Five Centuries After Reformation, Catholic-Protestant Divide in Western Europe Has Faded. Der leser vi bl.a.:

Undersøkelsen viser at stadig flere vesteuropeiske protestanter nærmer seg et “katolsk” syn på rettferdiggjørelsen. 47 prosent mener at både gode gjerninger og troen er nødvendige for frelsen, mens bare 29 prosent mener at troen alene er nok. Er de gamle konfesjonelle skillelinjene i ferd med å viskes ut, og i tilfelle hvorfor?

– Her vil jeg gjerne vise til Knud Krogh-Tonning (1842–1911), en viktig norsk luthersk teolog og prest som konverterte til katolisismen i år 1900. På slutten av 1800-tallet skrev han om “den stille reformasjon”. Han mente at det i lutherdommen går en taus, saktegående bevegelse mot det katolske. Dette er fordi gjerning, liv og tro rett og slett må henge sammen. Krogh-Tonning viste til det pietistiske gjennombrudd fra slutten av 1600-tallet. I denne formen for protestantisme er fromhetslivet avgjørende viktig. Nå ser vi en kanskje ny tendens mot en betoning av fromhetslivet og mot foreningen av gjerning, tro og praksis.

– Men først og fremst har dette å gjøre med at den lutherske lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, er ganske vanskelig å forstå. Den har fra begynnelsen av blitt opplevd som en slags schizofreni. Hva er egentlig gjerningenes rolle i troen? Det ble aldri avklart hvilken rolle de har. Det klassiske problemet i lutherdommen blir fort veldig subtilt og vanskelig når man skal forsøke å finne en begrunnelse. Pietismen markerer et implisitt brudd med denne teorien om tro og gjerninger. Fra den tid av blir det særegne ved reformasjonsideene stadig vanskeligere å få øye på, sier Oftestad.

Undersøkelsen handler ellers først om fremst om sekularisering – les gjerne hele artikkelen på katolsk.no.

aug 182017
 

Det katolske presten Fr. Dwight Longenecker er selv kommet fra først amerikansk evangelikal, senere anglikansk tradisjon, og han svarer på kritikken mot konvertitter som for en tid tilbake ble presentert av italierne P. Antonio Spadaro, SJ (denne vurderer han som “dårligere enn middelmådig” og fra Prof. Massimo Faggioli (som skriver en del fornuftige ting). Men Longenecker svar bl.a. slik i en artikkel kalt Stop bashing converts:

What should not be overlooked is the immense price, especially the clergy converts pay to become Catholic. Most of them sacrifice their vocation and livelihood, taking their wives and families into the wilderness. Most will not be re-ordained as Catholic priests. There are few employment opportunities in the Catholic church and many of them have no other skills or training.

These are men and women with advanced degrees in every imaginable subject, who take whatever job they can get to feed their family. They take a step of faith to follow Christ’s call to join his church through amazing sacrifices that very few cradle Catholics would ever begin to contemplate. Their courage and commitment should not be ignored.

It must be admitted that a few converts have not only become traditionalists, but strident and vocal traditionalists. Their influence should not be judged by their volume. Their fanaticism has more to do with their temperament than the fact that they are converts. This is clear from the fact that there are many strident traditionalists who are cradle Catholics.

In my work with converts, I have, of course, come across those who want to become Catholics because they don’t like women priests or gay marriage, or the secular modernism that has swamped their Protestant denomination. But those who are simply reacting against elements they dislike in their own denomination usually do not manage to swim the Tiber.

Others, finding that there are feminist nuns, gay activists and modernists in the Catholic church are dismayed. When the aesthetes among them experience the brutal architecture, saccharine music and poor preaching of contemporary American Catholicism they often quietly return to their church of good taste.

When the zealous Evangelical Christians discover that the contemporary American Catholic church is full of lukewarm members who are more Italian or Irish than they are Catholic, they are disturbed. They were used to Christians being sold out for Jesus, and being members of a fired-up fellowship of Christian disciples.

What Faggioli misses is the core reason why we converted. There is a bottom line. We did not convert because we were miserable in our former church. Soon after I became a Catholic, someone asked, “Well, now that you’re Catholic do you like the Catholic Church?” I replied, “No. If I were joining a church I liked, I’d still be an Anglican. I didn’t join the Catholic Church because I liked it. I joined it because it is the true Church.”

While the cradle Catholic of a sophisticated disposition may be amused by such triumphalism, it remains true that we converted because we were convinced of the claims of the Catholic Church to be the foundation rock for Christian belief and practice. This doesn’t mean that we are all hard-line dogmatists, but it does mean that we believe there is a place to stand in the midst of the quicksand.

Some converts turn tail, but the vast majority who come into the Catholic Church stay put. They roll up their sleeves and get involved in their parish. Despite being marginalized, they have persevered and joined religious orders, been ordained, become theologians, Bible scholars, apologists, writers and journalists.

They have founded apostolates for evangelization and apologetics, worked to establish the Anglican ordinariate and formed organizations for the care of fellow converts. They have started schools, established ecumenical conversations on culture and politics, and formed apostolates to further peace, justice and defend human life….

Austen Ivereigh, som skrev den kritiske artikkelen mot konvertitter hos CRUX, har også skrevet en slags beklagelse, som ikke imponerer meg veldig mye.