Warning: in_array() expects parameter 2 to be array, string given in /storage/content/85/100785/aomoi.net/public_html/blogg/wp-content/plugins/wordpress-mobile-pack/frontend/sections/show-rel.php on line 77
mai 082017
 

Sigurd Hareide har i Vårt Land/Verdidebatt (les hele innlegget her) i dag en interessant artikkel med følgende ingress: «Forestillingen om den uforståelige middelaldermessen rimer ikke med hva historiske kilder forteller oss. Det ville være fint om Den norske kirke formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.»

Jeg har en stund etterlyst kunnskap om hvordan katolsk kirkeliv var i Norge før reformasjonen, men det er ikke mange som vet noe om det. Hareide, derimot, har forsket en del på dette og skriver bl.a.:

… Folkekirkens budskap er tydelig: Før reformasjonen hadde ikke alle «direkte tilgang» til Guds nåde, men på grunn av reformasjonen og folkespråket fikk de det. Er dette riktig, eller er profildokumentet snarere et eksempel på hvordan vi ofte husker fortiden gjennom klisjeer og grove forenklinger?

Klisjeen om den uforståelige og meningsløse latinske middelaldermessen har festet seg i vår protestantiske kultur som del av den store fortellingen om reformasjonen, denne overgangen fra middelalderens mørke til reformasjonens lyse dag. Men verken den store fortellingen om reformasjonen eller den lille om messen er opplagte sannheter lenger, og burde heller aldri vært det, da begge er hentet mer eller mindre direkte fra de protestantiske reformatorenes kritikk av det katolske kirkelivet de var imot. …..

Moderne ritualhistorisk forskning tegner et ganske annet bilde enn den lutherske skremselspropagandaen. Selv har jeg forsket på norrøne kilder til messen og deltatt i utgivelsen av en oversettelse av slike kilder til moderne norsk. De norrøne kildene bekrefter internasjonal forskning på feltet og viser at messen kunne være forståelig og meningsfull for folket tross latinen.

I sjangeren messeforklaring møter vi en kirkelig tolkningsstrategi der det fremgår hvordan folket på ulike måter kunne delta meningsfullt i messen:

1) Ved kroppslig deltakelse og fremheving av høydepunkter: Messeforklaringene vektlegger hvordan folket med kroppen skal delta under messens høydepunkter, som ble fremhevet rituelt gjennom bruk av røkelse, lys og prosesjoner. Dermed kunne de som deltok i messen følge med i ritualets tegnsystem, vite hva som foregikk og delta både kroppslig og mentalt.

2) Ved at messens faste deler ble oversatt til folkespråket: I de norrøne messeforklaringene er både messens faste sangledd (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) og korte dialoger oversatt til folkespråket. Dermed kunne folket gjennom prestenes opplæring forstå dialogene og innholdet i de viktigste sangene som ble gjentatt i hver messe.

3) Ved at dagens evangelietekst ble oversatt i begynnelsen av den folkespråklige prekenen: I motsetning til det som ofte hevdes, var prekenen og trosopplæringen på folkespråket. Før utleggelsen i prekenen av dagens evangelietekst, skulle denne viktigste av messens variable tekster (tekstene som skiftet fra messe til messe) oversettes for folket fra latin.

4) Ved at messen ble tolket som en dramatisering av Jesu liv og det fremste møtested mellom himmel og jord: Fremfor alt er messeforklaringene gjennomsyret av middelalderens allegoriske teksttolkningsparadigme, brukt på ritualet. …

Var det reformasjonens nye, danske messeritual som gav folket «direkte tilgang til Guds ubetingede nåde»? Det ligger utenfor historieforskningens mandat å uttale seg om katolsk eller luthersk gudstjeneste gir best tilgang til det guddommelige. På bakgrunn av moderne ritualforskning kan vi likevel trygt konkludere med at middelaldermennesket kunne oppleve den latinske, katolske messen både som forståelig og det fremste stedet for å erfare nettopp «nåde». Det ville derfor være et godt bidrag til folkeopplysningen og økumenikken om Den norske kirke gjennom sin reformasjonsmarkering formidlet forskning fremfor fordommer om middelaldermessen.

Men her er jeg fristet til å legge til en setning for egen regning; nemlig at store deler av den katolske kritikken på 60-tallet mot den tradisjonelle, latinske messen, misforstår hva saken/messen handler om like mye som de protestantiske kritikerne Hareide her kritiserer.

mai 012017
 

Jeg tar med i sin helhet en nyhetsmelding fra svenske Dagen, om pave Frans’ besøk i Egypt nylig:

Det var under den romersk-katolske påven Franciskus besök i Egypten i helgen som Franciskus och den koptiske påven Tawadros II skrev under en gemensam deklaration i vilken de tackar Gud för ett närmande mellan kyrkorna och uttrycker avsikt att fortsätta arbeta för synlig enhet.

Den viktigaste punkten i deklarationen är den om dopet. Man förbinder sig att godta varandras dop, något som kommer att vara avgörande för kyrkornas fortsatta syn på varandra. Hittills har de som har konverterat kyrkorna emellan tvingats döpa sig på nytt.

Dessutom sätter man upp två mål som ska uppnås med fortsatt dialog: en gemensam översättning av Fader vår och ett gemensamt datum för påsken.

Därmed kommer den 28 april 2017 gå till historien som den viktigaste milstolpen i de katolsk-koptiska relationerna sedan maj 1973, då påvarna Paulus VI och Shenouda III satte stopp för århundraden av fiendskap kyrkorna emellan och inledde en ekumenisk dialog.


Felleserklæringen mellom pave Frans og den egyptiske paven Tawadros II kan man lese i sin helhet her (et stykke ned på siden), og der skriver de i pkt 11 om dåpen:

11. In obedience to the work of the Holy Spirit, who sanctifies the Church, keeps her throughout the ages, and leads her to full unity – that unity for which Jesus Christ prayed:

Today we, Pope Francis and Pope Tawadros II, in order to please the heart of the Lord Jesus, as well as that of our sons and daughters in the faith, mutually declare that we, with one mind and heart,will seek sincerely not to repeat the baptism that has been administered in either of our Churches for any person who wishes to join the other. This we confess in obedience to the Holy Scriptures and the faith of the three Ecumenical Councils assembled in Nicaea, Constantinople and Ephesus.

We ask God our Father to guide us, in the times and by the means that the Holy Spirit will choose, to full unity in the mystical Body of Christ.

apr 132017
 

Jeg leser akkurat nå Siste jul i Kairo, En fortelling om de kristne i Midtøsten – av Lars Akerhaug. Boka forteller nokså usminket om hva som skjer med de kristne i Midtøsten, både de siste 1400 år og siden år 2001. Det er ikke hyggelig lesning, men nødvendig, jeg oppdager at det er mye jeg ikke vet om de kristnes situasjon i disse landene – selv om jeg har snakket med en del kristne som er kommet til Norge fra disse landene.

Boka ble anmeldt i fjor høst i Vårt Land, og der kan vi bl.a. lese:

Lars Akerhaugs siste bok «Siste jul i Kairo» har skapt debatt. Boka er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boka er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske, kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. …

Nå er boka i liten grad polemisk … men … besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og Libanon.

Biskop Eidsvig tok også opp dette temaet i sin preken i Skjærtorsdagsmessen i St Olav domkirke i Oslo, og sa bl.a.:

Vår lesning fra annen Mosebok tar oss tilbake til en fjern fortid: Guds folk måtte forlate Egypt fordi farao forfulgte dem, drepte deres sønner og påla dem hårdt tvangsarbeide. Moses førte dem ut av Egypt til det lovede land. (Les messens tekster her.)

Dagens situasjon i Egypt er på ett vis den samme: Guds folk, som utgjør ca. 10 % av landets befolkning, utsettes for vold og forfølgelse. Våre kristne brødre og søstre begynner påskefeiringen med dyp uro; de går ut fra at før høytiden er over, vil flere av dem ha måttet bøte med livet fordi de har hatt mot til å gå til gudstjeneste. Det er imidlertid også en vesentlig forskjell: Det finnes ikke noe lovet land et annet sted. De kan i beste fall håpe på en tilværelse som flyktninger i land som motstrebende tar imot dem.

Selv ønsker de å bli og leve fredelig sammen med sine muslimske naboer, som de har gjort i mange hundre år. Jeg skal ikke ta stilling til politiske løsninger på denne krisen, men oppfordre dere til tre ting: (1) Bønn for de forfulgte (2) økonomisk hjelp (3) og at dere, så godt dere evner, taler de kristne egypteres sak i media, til venner og kolleger, og hvor det ellers kan ha en virkning.

Vi har allerede sett at de fleste kristne har vært presset til å forlate land som Irak og Iran, hvor de tidligere utgjorde betydelige minoriteter. De ønsket ikke å utvandre, men de bodde i samfunn som ble uten fremtid for dem og deres barn. Det virker som om vi i Vesten sitter svært stille når kristne forfølges i Midtøsten og andre steder. Dette er signaler som gleder religiøse og politiske ekstremister – og som gjør våre trosfeller motløse. Jeg ønsker å legge til at jødene i Midtøsten er utsatt for en enda verre forfølgelse, og at vår solidaritet også må gjelde dem. …

apr 122017
 

Jeg har lest mange bøker om Luther og reformasjonen det siste halvåret, og har nå bestilt enda én hos Amazon.co.uk: Luther and His Progeny. 500 Years of Protestantism and Its Consequences for Church, State, and Society.

Boka presenteres slik hos forlaget Angelico Press:

In the twelve essays contained in this volume—based upon lectures delivered at the 2016 Roman Forum Summer Symposium on Lake Garda, Italy—the authors assess the impact of Luther’s novel theological and philosophical doctrines on faith, political theory, law, ethics, economics, and science—as well as his role in the devastation of Christendom and the creation in its place of the contemporary secular culture of the West. Acknowledging that the Reformation is not “the sole cause of the social problems of modernity” but rather “one major cause in a chain of causes,” the authors nevertheless make it abundantly clear that there is “nothing about Luther and his Protestant rebellion that we should celebrate.” With essays from John Rao, Chris Ferrara, Brian McCall, and eight others, Luther and His Progeny is a signal contribution toward understanding the full import of the Protestant revolt.

Og professor Peter Kwasniewski skriver slik om boka:

Luther and His Progeny exploits the advantage of 500 years’ hindsight as it critiques the multiple dimensions of Luther’s break with Christendom—a break not only from the Roman Church and its hierarchical-sacramental system, but more fundamentally from the rich and complex harmony of Catholic tradition in theology, metaphysics, anthropology, and social relations, particularly in the economic and political structures inherited from the centuries of faith.

Armed with stout scholarship, the authors dare to stake out positions thoroughly unfashionable in an age of feel-good ecumenism tempted to paper over the radical nature of Luther’s thoughts and intentions. We are led to see, from a variety of viewpoints, how Luther’s uncatholic errors have been absorbed into the thinking of modern Westerners, and—what is both surprising and tragic—into the mentality of Catholics.

apr 062017
 

Etter tips fra en norsk kirkehistoriker bestilte jeg for noen uker siden Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper og har nå lest den ferdig. Jeg har lest flere bøker om reformasjonen og Luther i vinter, og må nok innrømme at jeg vanskeligere enn noen gang før kan forstå at reformasjonen skulle kunne kalles nødvendig eller nyttig.

Roper mottok i fjor høst Gerda Henkel prisen for denne og andre bøker, og der skriver de bl.a.:

“Australian-British historian Lyndal Roper, Regius Professor of History at the University of Oxford, is one of the world’s most renowned historians of Early Modern times. She has authored trailblazing studies on social, gender, and psychological history as well as the history of the body; they stand out for their theoretical acumen, masterful command of an impressive wealth of source materials, and their superb prose. In her research on the Age of the Reformation, Lyndal Roper has developed a completely new way of conceptualizing the relations between religions and the social order. Her studies on witchcraft and the persecution of witches mark the emphatic transition in the history of research from women’s history to gender history. Her most recent studies on Martin Luther’s biography, which are driven by a history of physicality, will no doubt strongly influence debates on the Reformation leader in Luther Year 2017. Lyndal Roper, whose work impacts well beyond thinking on the Early Modern epoch, is one of the towering figures in international historiography.”

Amazon har også flere anmeldelser av boka, og i en av disse kan vi lese:

This is an outstanding book by any measure. The main Luther biographies have tended to read Luther through Lutheranism or Reformation doctrines or from a confessional stance or even through a psychological framework. What Roper’s book does is engage with the person in historical, cultural context. Her treatment of Luther’s complex relationships with friend and foe, and friend who became foe, was for me illuminating. The glimpse into home and family life helped ground the man. Roper’s painstaking study of every single one of Luther’s hand written letters (a lot of them) provided a rich insight into the man and his mind.

Roper’s Luther is three dimensional, a very human late Medieval Man, not a Mannequin dressed in Reformed doctrines. Importantly she exposes and understands his antisemitism more clearly than other biographies I have read. … This is a major contribution for both historians and theologians and also a model on how to write biography – it is beautifully written.

Someone above commented that its publication was ‘driven by next years 500th anniversary of Luther’s 95 Theses’ – however, it was a project begun 10 years ago and Roper’s scholarly engagement with Luther goes back decades to her Doctoral studies, studying under the famous Luther scholar and biographer, Oberman. This was not some hastily written book, knocked out to catch the market interest at Luther’s anniversary – of which many will no doubt come – but the culmination of decades of scholarship by one of the world’s leading Historians.

mar 292017
 

Min prestekollega, p Haavar Simon Nilsen, har i dag skrevet et innlegg på Verdidebatt (også trykt i Vårt Lands papirutgave), som overrasker en del; mener han dette alvorlig eller er det halvt eller helt på spøk? Det er noe i det han skriver, men det er vel ikke slik man oppfører seg økumenisk? Han skriver bl.a.:

I 500 år har lutherdomen prega vårt land. Det gjev inga grunn til feiring, men kvalifiserer til botsgang og vedkjenning av alvorlege synder.

For kva har Luther gjeve oss? Han gav oss eit pessimistisk menneskesyn der sjølv gode gjerningar vart sett som vonde, der den syndige steingrunnen i menneskesjela er utømeleg, …. Han raserte sakramentslæra og overleveringa av kyrkjesyn og -lære boren fram i historia gjennom tradisjonen, … Luther presenterte også ein tolkningsnykel for kyrkje- og kristendomsforståing som opna for eit skred av forskjellige ­tolkingar, ….

Men aller verst er sjølve splittinga av kyrkja. Den lutherske læra og superintendentane som etter kvart vart satt som leiarar for den nye rørsla, skapte grobotn for ei alvorleg kyrkjesplitting som har ført til djupe sår i den kristne korpusen som me kallar Kristi lekam, og som i sanning også er det. ….

Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna. Ei kyrkje som vil ta ansvar og oppføre seg som ein vaksen må av og til gå ut og vedkjenne sine feilgrep.

Eg ventar på at leiarane for folkekyrkja tar eit slikt ansvar i år … bispekollegiet­ bør be om orsaking for all urett lutherdomen har dratt inn over seg dei siste fem hundre åra. …

mar 242017
 

Holdningene Den katolske kirke hadde for ca 100 år siden kan man lese i The Catholic Encyclopedia, som ble utgitt i USA i 1917, etter over ti års arbeid. Hele leksikonet ble lagt ut på nett i 1997, så det er lett å finne og lese mye interessant informasjon.

De har en ganske grundig artikkel om kondisjonell dåp, som jeg gjengir i sin helhet under – jeg har uthevet noen setninger. I dag er reglene i Den katolsk kirke at kondisjonell dåp bare er tillatt om man er i alvorlig og konkret tvil om tidligere kristen dåp er gyldig. For 100 år siden praktiserte man tydeligvis kondisjonell (gjen)dåp ganske mye oftere.

Conditional baptism

From the foregoing it is evident that not all baptism administered by heretics or schismatics is invalid. On the contrary, if the proper matter and form be used and the one conferring the sacrament really «intends to perform what the Church performs» the baptism is undoubtedly valid. This is also authoritatively stated in the decree for the Armenians and the canons of the Council of Trent already given. The question becomes a practical one when converts to the Faith have to be dealt with. If there were one authorized mode of baptizing among the sects, and if the necessity and true significance of the sacrament were uniformly taught and put in practice among them, there would be little difficulty as to the status of converts from the sects. But there is no such unity of teaching and practice among them, and consequently the particular case of each convert must be examined into when there is question of his reception into the Church. For not only are there religious denominations in which baptism is in all probability not validly administered, but there are those also which have a ritual sufficient indeed for validity, but in practice the likelihood of their members having received baptism validly is more than doubtful. As a consequence converts must be dealt with differently. If it be certain that a convert was validly baptized in heresy, the sacrament is not repeated, but the ceremonies which had been omitted in such baptism are to be supplied, unless the bishop, for sufficient reasons, judges that they can be dispensed with. (For the United States, see the First Council of Baltimore.) If it be uncertain whether the convert’s baptism was valid or not, then he is to be baptized conditionally. In such cases the ritual is: «If thou art not yet baptized, then I baptize thee in the name», etc. The First Synod of Westminster, England, directs that adult converts are to be baptized not publicly but privately with holy water (i.e. not the consecrated baptismal water) and without the usual ceremonies. Practically, converts in the United States are almost invariably baptized either absolutely or conditionally, not because the baptism administered by heretics is held to be invalid, but because it is generally impossible to discover whether they had ever been properly baptized. Even in cases where a ceremony had certainly been performed, reasonable doubt of validity will generally remain, on account of either the intention of the administrator or the mode of administration. Still each case must be examined into (S. C. Inquis., 20 Nov., 1878) lest the sacrament be sacrilegiously repeated.

As to the baptism of the various sects, Sabetti (no. 662) states that the Oriental Churches and the «Old Catholics» generally administer baptism accurately; the Socinians and Quakers do not baptize at all; the Baptists use the rite only for adults, and the efficacy of their baptism has been called in question owing to the separation of the matter and the form, for the latter is pronounced before the immersion takes place; the Congregationalists, Unitarians and Universalists deny the necessity of baptism, and hence the presumption is that they do not administer it accurately; the Methodists and Presbyterians baptize by aspersion or sprinkling, and it may be reasonably doubted whether the water has touched the body and flowed upon it; among the Episcopalians many consider baptism to have no true efficacy and to be merely an empty ceremony, and consequently there is a well-grounded fear that they are not sufficiently careful in its administration. To this may be added, that Episcopalians often baptize by aspersion, and though such a method is undoubtedly valid if properly employed, yet in practice it is quite possible that the sprinkled water may not touch the skin. Sabetti also notes that ministers of the same sect do not everywhere follow a uniform method of baptizing.

The practical method of reconciling heretics with the Church is as follows:– If baptism be conferred absolutely, the convert is to make no abjuration or profession of faith, nor is he to make a confession of his sins and receive absolution, because the sacrament of regeneration washes away his past offences. If his baptism is to be conditional, he must first make an abjuration of his errors, or a profession of faith, then receive the conditional baptism, and lastly make a sacramental confession followed by conditional absolution. If the convert’s former baptism was judged to be certainly valid, he is only to make the abjuration or the profession of faith and receive absolution from the censures he may have incurred. The abjuration or profession of faith here prescribed is the Creed of Pius IV, translated into the vernacular. In the case of conditional baptism, the confession may precede the administration of the rite and the conditional absolution be imparted after the baptism. This is often done as a matter of fact, as the confession is an excellent preparation for the reception of the sacrament.

mar 242017
 

Da jeg for ikke lenge siden besøkte det benediktinske Abbediet St. Maurice og St. Maurus, i Clervaux, Luxemburg, så jeg et bilde av den kjente islandske forfatteren, Halldor Laxness, som ble døpt i abbediet i påsken 1923. Han var avbildet på kirketrappen med hvit kappe og stort dåpslys i hånden. Men jeg leste også mer om Laxness i en bok i abbediets bibliotek, og ble ganske forundret da jeg så at han allerede var barnedøpt hjemme på Island. Døpte man lutherske katolikker på nytt på den tiden, tenkte jeg. Det hadde jeg nok også hørt før, men da trodde jeg dåpen foregikk i en mer privat og diskret seremoni.

Jeg jobber nå med en artikkel og den englske forfatteren og konvertitten Evelyn Waugh, som konverterte i 1930. Jeg har ikke funnet ut om han ble kondisjonelt døpt ved sin opptagelse, men det ble to av hans svært kjente forfatterkollegaer.

G. K. Chesterton konverterte i 1920, og det foregikk slik:

… At about three o’clock they set off for the Railway Hotel. Chesterton `bad no doubts or difficulties just before’ his reception into the Church—`only fears, fears of something that had the finality and simplicity of suicide’. While Chesterton made his confession to Father O’Connor, Frances, who was weeping, and Dom Ignatius Rice sat in the hotel bar. After conditional baptism had been administered, the two priests left Chesterton and Frances by themselves in the makeshift chapel. Returning to collect something he had forgotten, Rice saw them coming down the aisle, Chesterton with a comforting arm round his weeping wife (not all her tears were of grief, O’Connor thought). ….

Graham Green konverterte i 1926, og slik beskrives det:

… The first General Confession, which precedes conditional Baptism and which covers the whole of man’s previous life, is a humiliating ordeal. Later we may become hardened to the formulas of Confession and skeptical about ourselves: we may only half intend to keep the promises we make, until continual failure or the circumstances of our private life finally make it impossible to make any promises at all and many of us abandon Confession and Communion to join the Foreign Legion of the Church and fight for a city of which we are no longer full citizens. But in the first Confession a convert really believes in his own promises. I carried mine down with me like heavy stones into an empty corner of the Cathedral, dark already in the early afternoon, and the only witness of my Baptism was a woman who had been dusting the chairs. I took the name of Thomas—after St. Thomas the doubter and not Thomas Aquinas—and then I went on to the Nottingham Journal office and football results and the evening of potato chips. …

Jeg har tidligere også tenkt at Sigrid Undset, som konverterte i 1924, ble kondisjonelt døpt, men om dette skriver bloggen Legdominikaner: «Noen har spurt seg om hun ved denne anledning også ble døpt på nytt, men det er ikke tilfelle: den lutherske dåp var også dengang anerkjent som gyldig av Den katolske kirke. Biskop Fallize uttrykte iallfall dette klart i en kommentar 1896.» Det virker som de også mangler konkret informasjon (og jeg har for meg, men husker ikke hvor jeg har hørt det, at Undset også ble kondisjonalt døpt). Kanskje noen lesere kan hjelpe meg.

Til slutt nevner jeg også Elisabeth Hesselblad (helligkåret i 2016), hennes opptagelse i Kirken i 1902 beskrives slik:

Elisabeth Hesselblad emigrerte ved 18 års alder til USA, der hun arbeidet som sykepleierske. I USA ble hun kjent med Den katolske Kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St. Patrick i New York City. I USA konverterte hun også til den katolske kirke, ved kondisjonell dåp i Washington D.C. i 1902, etter konvertittundervisning hos jesuittene.

I et annet innlegg tar jeg med hva The Catholic Encyclopedia fra 1917 skriver om dette.

feb 012017
 

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

jan 302017
 

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

jan 192017
 

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

jan 132017
 

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

jan 122017
 

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

nov 172016
 

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.

nov 052016
 

Catholic Herlad har to artikler som viser både den nøkterne og den entusiastiske forståelsen av pavens besøk hos lutheranerne ved starten av reformasjons-markeringen. Her er først den nøkterne, skrevet av Fr Alexander Lucie-Smith, som er en av avisens redaktører:

The Pope’s visit to Sweden to take part in an ecumenical prayer gathering in the cathedral there, to mark the beginning of the 500th anniversary of the Reformation, is certainly a historic event. Given that the Reformation represented a revolt against the power of Rome, the enthusiastic welcome given to the Roman Pontiff marks a significant turning point. Perhaps when the history of our times comes to be written, Lund 2016 will be in every child’s textbook. Let us hope so.

While it cannot be denied that the gulf between Catholicism and Lutheranism is now wider than ever, thanks in part to the ordination of women – the Pope was greeted by a female archbishop – and also in part to the wide divergences that have developed in moral teaching, the real question remains, where do we go from here?

For us Catholics, the continuing divisions in Christianity remain a distressing burden. Let’s be clear: schism is the worst of sins, and the existence of schism must surely distress us all, simply because it cannot be for the good of souls.

So we must all work our hardest for reconciliation. This will not be easy given the differences between us and the differences Lutherans have between themselves.

En mye mer entusiastisk beskrivelse av møtet er forfattet av Ulf Ekman, med overskrift: It was a privilege to watch Pope Francis make history in Lund. Her er litt av innholdet:

… The excitement in the air as Pope Francis arrived at Lund Cathedral fully compensated for the gloomy wet weather outside. The cathedral was full as he entered for this truly historic meeting. In a nearby town square, thousands of people watched the gathering on big screens in reverent silence. …

And historic it was: never before had a pope participated in a meeting of this kind. The prayers and the commitments between the Catholic Church and the Lutheran World Federation (LWF) were both promising and demanding. …

The act of asking for forgiveness was very sincere and contrition was truly present as Pope Francis mentioned the historic sins on both sides that must be healed. The Pope stressed that this event is a step on the way, another starting point for the walk to unity, balancing the heavier emphasis on already being united, based on the Gospel reading about the vine tree in John 15, that the Lutherans brought into focus. This seemed more realistic, as there is still a long and winding road ahead.

A number of times the desire for inter-communion was raised from the Lutherans. As a hunger for unity, it seemed understandable; as a demand, it would be far fetched.

But certainly history has been made in Lund today.

nov 032016
 

katolsk.no er det i dag blitt offentliggjort at Dag Øivind Østereng lørdag 29/10 ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og ved konfirmasjonens sakrament som han da mottok, tok helgennavnet Vincent. Jeg var svært glad for å kunne være til stede (og concelebrere) i denne messen. Bildet under er fra selve konfirmasjonen/ salvingen; jeg vises godt, mens msgr Olsen er ganske skjult bak Østereng.

16okt29_ostereng2

Msgr Torbjørn Olsen stod for opptagelsen og konfirmasjonen, og i sin preken (som i sin helhet kan leses på katolsk.no) sa han bl.a.:

… Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».

At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stor fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

… det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret opp av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker! … …

nov 022016
 

16okt31_pave_sverige

Pave Frans har nylig vært i Sverige, i Lund og Malmö, og en artikkel i Vårt Land beskriver både det veldig positive og håpefulle ved møtene paven hadde med flere protestantiske ledere (som Sveriges kvinnelige erkebiskop i bildet over), og det noe mer nøkterne; om hva dette kan bety for økumenikken i årene som kommer. De skriver bl.a.:

… Generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd (KV) kaller det katolsk/lutherske forsoningsmøtet i Sverige et momentum, et mulighetenes øyeblikk i det felleskirkelige arbeidet … I gudstjenesten ble det ved symbolhandlinger og taler understreket at det er mer som forener enn som skiller de to kirkene.

En felleserklæring der paven og Det lutherske verdensforbunds ledelse lover intensivert arbeid for kristen enhet, ble undertegnet. Nå skal mange hundreår med splittelse, konflikt og polemikk erstattes av en felles forsoningens vei preget av forståelse og vilje til ta hverandre i beste mening.

Flere kommentatorer mener de siste par dagers begivenheter i Sør-Sverige er symbolsk viktige, men at dette ikke nødvendigvis vil føre til så store fremskritt i dialogen mellom Den katolske kirke og den lutherske kirkefamilien.

Det blir innvendt at det ikke er laget en tidsplan for å løse de store stridsspørsmålene som gjenstår mellom de to kirketradisjonene. De uavklarte temaene handler først om fremst om kirkeforståelse, presteembetet og nattverden. Olav Fykse Tveit mener fellesmarkeringen på årets reformasjonsdag vil få stor betydning. Han forventer at dette vil være til at kristne i ulike kirker ikke lenger er «redde for samarbeid og fellesskap». …

… Sandro Magister, italiensk kommentator og Vatikan-spesialist, sier at ingen tidligere pave har vist så varm sympati for Luther som Frans. Men han er mindre opptatt av teologi enn sin forgjenger i pavestolen, sier han til Kristeligt Dagblad. Pave Frans økumeniske linje går ut på å omfavne, klemme og gjøre gode humanitære gjerninger sammen. Uansett hvor avgrunnsdype de teologiske diskusjonene måtte være, så overlater han dem til teologene …

…. I Dagens Nyheter kom det for øvrig tirsdag fram at kardinal Kurt Koch, lederen av Den katolske kirkes økumeniske arbeid, mener dialogen vanskeliggjøres av at den lutherske kirke i Sverige i dag ledes av en kvinnelig erkebiskop. Den katolske kirke sier nei til kvinners prestetjeneste. ….

Det er de siste dagene også påpekt at blant andre de nordiske, lutherske folkekirkenes holdning til homofili og likekjønnede ekteskap vanskeliggjør relasjonen til Den katolske kirke.

okt 302016
 

Ulf Ekman skrev nylig en tekst på engelsk om pavebesøket i Sverige, og den ble offentliggjort 28/10 i det kjente engelske katolske tidsskriftet Catholic Herald. Jeg tar med noe fra starten og fra slutten av hans artikkel:

This Monday will mark the second time in history that a pope has visited Sweden. The last time was when Pope John Paul II came in 1989. Since then, times have changed for the Catholic Church in Sweden.

In the 1980s the Church was generally seen as a foreign entity with all the precautions and suspicions that followed the Reformation. That reformation was not much debated but rather intrinsically interwoven into the fabric of Swedish society.

Sweden, by tradition a staunch Protestant nation, is now one of the most secular nations in the world, but still with some strong religious elements within it. The Catholic Church was at best seen as an exotic element, mainly made up by immigrants, and at worst as a lurking danger for both secular and religious society because of its “superstition and lust for intrigue and power”.

A few conversions in recent years have provoked surprise: some intellectuals and a few High Church priests have disavowed the Lutheran state church. Lutheranism, in a rather liberal, modernistic and cautiously Low Church form, has dominated the religious landscape in Sweden for many years. …

… The ministry of the Successor of Peter is, of course, a subject of dispute in Sweden, an emotional sore spot for so many Protestants and an impossible theological hurdle for others. In the wake of increased interest in the Catholic Church and a number of recent conversions some ultra-Protestants are even suggesting that the Vatican is making an improper advance towards Sweden.

Some words from Pope St John Paul II sum up the situation well: “Emotionally the Protestants stand closer than ever to the Catholic Church, but dogmatically they are still far apart.”

This is the dilemma for Pope Francis in Sweden. The hope is that the quest for unity penetrates deeper, in both truth and love, to the very core, to the real issues, as brothers and sisters on both sides must grapple with what really happened in those fateful years in the early 1500s that so dramatically tore the Church apart. …

okt 172016
 

De nordiske katolske biskopene kom lørdag med et hyrdebrev om reformasjonsmarkeringen som begynner i slutten av denne måneden, og de åpner brevet slik:

I 2017 markeres en hendelse som fikk store konsekvenser for den kristne tro i Europa og verden forøvrig. I 1517 innledet Martin Luther en prosess som kalles reformasjon, og som for våre evangeliske medkristne ble viktig for deres kirkelige tradisjon og identitet. Men siden reformasjonen ikke er tenkelig uten den katolske bakgrunnen, er det rimelig at også vi som katolske kristne reflekterer over denne hendelse. Dette ble tydelig allerede i utgivelsen av boken «Fra konflikt til fellesskap», et resultat av den luthersk-romersk-katolske kommisjon for kirkens enhet. Denne publikasjonen anbefaler et felles minne, en felles ettertanke fremfor triumfalisme.

På tross av alle logiske grunner har reformasjonen forårsaket en splittelse av kristenheten som den har lidt under, og fremdeles lider under den dag i dag. I de nordiske land har denne splittelsen ført til at Den katolske kirke først etter mange århundrer fikk etablere seg på nytt. Derfor kan et 500-årsminne for reformasjonen ikke bli en feiring i ordets egentlige betydning, men et minne i angerens ånd. Forsoningsprosessen mellom Den katolske kirke og reformasjonens kirker begynte for flere tiår siden. Men vi må ikke bli trette av å arbeide for den fulle enhet i Kristus også i fremtiden.

I begynnelsen på femtenhundretallet trengte Den katolske kirke en reform. Det var ikke bare Martin Luther, men også flere andre som ble klar over det på den tid. Men istedenfor å drøfte de påkrevede læremessige spørsmål, har kristne fra forskjellige konfesjoner tilføyet hverandre lidelser. …

Som vi ser er de ganske forsiktige og nøkterne i sin beskrivelse av hva reformasjonen førte med seg. Det samme gjelder det de skriver om likheter og forskjeller mellom katolikker og lutheranere i dag, som de fortsetter med:

… Ved Det annet vatikankonsil har Den katolske kirke åpnet seg for mye som er viktig for evangeliske kristne, for eksempel Den hellige skrifts rolle og betydningen av de døptes almene prestedømme. Dermed er mange forskjeller egentlig forsvunnet.

Det som fortsatt skiller oss, har å gjøre med Kirkens sakramentalitet og med forståelsen av sakramentene og embetet. Som katolikker tror vi at Kirken er grunnsakramentet hvori det menneskevordne Ord blir nærværende ved sakramentene for å forene seg med oss i kjærlighet og å forvandle oss i seg selv.

Samtidig ser vi at også mange trofaste evangeliske kristne åpner seg for disse aspekter. Et ubesvart spørsmål, som av begge sider erfares som smertefullt, er lengselen etter den felles eukaristifeiringen. Denne lengsel er berettiget, men enheten ved Herrens bord må samtidig inkludere full enhet i troen. …

… Men på tross av den gjensidige tilnærming i trosspørsmål ser det ut som om større motsetninger i etiske og moralske spørsmål utbrer seg i nyere tid. Selv om dette gjør dialogen vanskeligere, må den aldri gis opp.

De nordiske biskopene skriver mot slutten av hyrdebrevet også hva vi alle må gjøre for at uenigheten mellom kristne kan helbredes stadig mer:

Felleserklæringen «Fra konflikt til fellesskap» ender med fem imperativer som legges oss katolikker og lutheranere på hjerte for å gå videre på den felles vei til enhet. Disse er:

1) å ta utgangspunkt i enhet, ikke i det som skiller, og styrke det vi har felles,
2) å la seg gjensidig forandre ved den andres trosvitnesbyrd,
3) å forplikte seg til å arbeide for den synlige enheten,
4) i fellesskap å oppdage på nytt kraften i Jesu Kristi evangelium,
5) å vitne i fellesskap om Guds nåde i forkynnelsen og i tjeneste for verden.

Selv om disse fem imperativene taler om store og ikke alltid lette anliggender, er budskapet entydig, men bare når vi overlater oss fullstendig til Kristus og sammen oppdager evangeliets kraft igjen (sml. det fjerde imperativ).

Det nokså store fellesdokumentet fra 2013 «Fra konflikt til fellesskap» kan man lese på norsk her – og det fins også på flere språk.

okt 162016
 

16ok_luther_vatikanet Den ganske progressive liturgibloggen jeg ofte leser, PrayTell, skrev tidligere i dag:

A new statue has appeared at the Vatican. Thursday at an audience, Pope Francis joined on stage by a statue of Martin Luther. This is particularly noteworthy as it comes ahead of a trip to Lund, Sweden, to commemorate the beginning of the year leading up to the 500th anniversary of the Protestant Reformation.

Let us know what you think!

Jeg syns det er ganske underlig, men så vet jeg/vi så langt heller ikke hva man tenker om denne stauen.