Økumenikk

Kjenner ikke igjen beskrivelsen av katolsk tro og praksis

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Mandag denne uka var jeg til stede på følgende arrangement: Tarald Rasmussen og Helene Lund tar opp temaet «Anger og bot i Luthers teser». Oslo bispedømme og Oslo katolske bispedømme samarbeider om seks seminarkvelder på Litteraturhuset under overskriften «Luthers teser i vår tid?» Dette er den andre seminarkvelden.

Jeg sendte inn følgende spørsmål (det ble tilhørerne oppfordret til) etter det første foredraget: «Rasmussens beskrivelse av skriftemål, bot, syndstilgivelse, og avlat og skjærsild virker svært uklar for meg som katolikk. Det vil jeg gjerne ta opp i en replikk.» Men mitt spørsmål og ønske om oppklaring ble ikke tatt med i samtalen etter foredragene – og det var vel ikke å vente, siden arrangementet viste seg å være mye mindre siktet inn på teologisk presisjon enn jeg hadde regnet med.

Vårt Land hadde så (i dag) et referat av dette arrangementet (i papiravisa) der man bl.a. kan lese:

… Det var nettopp synet på den daglige bot som førte til Luthers konflikt med kirken, sa professor Tarald Rasmussen. — Luther individualiserte boten. Dette var det mest radikale, fordi presten ikke lenger fikk en sentral rolle, sa Rasmussen.

Kirkehistorikeren brukte sin innledning til å forklare hvordan man så på boten i Luthers samtid. Kirken praktiserte et botssakrament som alle måtte gjennom minst en gang i året. Det består av anger og bekjennelse overfor en prest som stiller spørsmål for å bevisstgjøre om synden og deretter tilsier syndenes forlatelse. Til slutt ilegger presten botsgjerninger, som ikke er en forutsetning for tilgivelsen, men skal gjøre godt igjen det man har gjort.

Avlaten kom inn som en mulighet for å kjøpe seg fri fra botsgjerninger, for eksempel å slippe å dra på en foreskreven pilegrimsreise. På Luthers tid var det utviklet videre til en praksis der man kunne kjøpe seg fri fra pinen i skjærsilden, altså for det som skulle skje etter døden.

… Vendepunktet for Luther knyttes ofte til hans såkalte reformatoriske oppdagelse da han leste i Romerbrevet og fikk en ny forståelse av Guds rettferdighet. Det er Luther selv som har beskrevet dette mange år senere — i 1545.

Men i forklaringen av tesene om avlaten som han skrev til sin skriftefar like etterpå, er det en ny forståelse av boten han omtaler. Han hadde fått åpenbart at ordet bot var et godt og positivt ord, og ikke et bittert og strengt ord, sa Rasmussen.

Det var nemlig boten som hadde fått munken Martin Luther til å møte veggen. Han hadde gått inn i augustinerordenen, som la spesielt vekt på boten, og særlig på det første leddet med anger og gransking av samvittigheten. Han opplevde at han aldri kom i mål. Det førte ham ut i fortvilelse, sa Rasmussen.

… Luther reagerte på avlaten fordi den tonet ned alvoret ved synden. Synd og nåde var noe som opptok både Luther og hans motstandere.

Men Luther forstår synden mer radikalt. Den lutherske tradisjon har derfor fått et preg av menneskets syndighet. Særlig har det kommet fram i salmetradisjonen og liturgien. Men det hører med en radikal forståelse av nåden. Frelsen kan ikke baseres på noe annet, sa Rasmussen.

Referatet er nokså korrekt slik jeg husker kvelden, og problemet med kvelden og dette referatet er at det ikke skaper noen klarhet (om hvorfor reformasjonen kom). Spesielt reagerte jeg på følge uklarheter:

Rasmussen snakket om fullkommen anger som Luther ikke klarte å tro at han fikk til – men en så grundig anger er heller ikke nødvendig for å få tilgivelse i skriftemålet (og Luthers skriftefar hadde i mange år bedt Luther om å ikke stille så strenge krav til seg selv). Det er utvilsomt slik at Den katolske kirke alltid har lært at syndenes forlatelse gis gratis, av nåde – men dette blir sjelden nevnt når protestanter presenterer årsakene til reformasjonen. Kirken lærer riktignok at det også er andre konsekvenser av våre synder, som vi må renses fra gjennom bot og gode gjerninger her på jorden, og i skjærsilden – men dette må aldri blandes sammen med selve syndstilgivelsen. Avlat handler egentlig (bare) om soning vår våre syndestraffer/-konsekvenser med tanke på renselsen i skjærsilden, og er en praksis som kirken «alltid» har hatt – mens det var noen korte perioder med salg av avlatsbrev som egentlig var problemet, og som konsilet i Trent stoppet for godt. Det er nok riktig at det mest radikale Luther gjorde var å forkaste apostlenes (og dermed biskopenes) myndig til å tilgi synder og til å lede Kirken, men nesten aldri (og heller ikke denne kvelden) gis det noen begrunnelse for et slikt nytt standpunkt.

Den katolske kirkes katekisme oppsummer ganske fint og tydelig Kirkens lære om skriftemål, bot og avlat, slik:

1485. Påskedags aften viste Herren Jesus seg for sine apostler og sa til dem: «Motta Den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23).

1486. Tilgivelse for synder begått etter dåpen gis i et eget sakrament som kalles omvendelsens sakrament, skriftemålets sakrament, botssakramentet eller forsoningens sakrament.

1487. Den som synder, krenker Guds ære og kjærlighet, sin egen verdighet som menneske kalt til å være Guds barn, og det åndelige velvære i Kirken, hvor hver enkelt kristen skal være en levende sten.

1488. Sett med troens øyne finnes det ikke noe verre enn synd, og intet har verre følger for synderne selv, for Kirken og for hele verden.

1489. Det å vende tilbake til samfunnet med Gud etter å ha tapt det ved synd, er en tilskyndelse fra Guds nåde, Han som er full av miskunn og bryr seg om menneskenes frelse. Vi må be om denne kostelige gave både for oss selv og for våre medmennesker.

1490. Det å vende tilbake til Gud, det som kalles omvendelse og anger, innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, og det faste forsett ikke å synde mere i fremtiden. Omvendelsen angår altså både fortiden og fremtiden; den næres av håp og Guds miskunn.

1491. Botens sakrament utgjøres av tre handlinger fra den skriftendes side, og av prestens absolusjon. Skriftebarnets tre handlinger er følgende: anger, syndsbekjennelse eller å legge syndene frem for presten, og forsett om soning og godtgjørelse.

1492. Anger (også kalt ruelse) må skyldes årsaker som har med troen å gjøre. Dersom angeren springer ut av kjærlighet til Gud, kalles den «fullkommen»; skyldes den andre årsaker, kalles den «ufullkommen».

1493. Den som vil forlikes med Gud og med Kirken, må skrifte for presten alle de alvorlige synder han ennå ikke har bekjent, og som han husker etter nøye å ha ransaket sin samvittighet. Kirken anbefaler sterkt å skrifte mindre alvorlige (venielle) synder, uten at dette i seg selv er nødvendig.

1494. Skriftefaren foreslår for skriftebarnet måter for «godtgjørelse» eller «bot», for å gjenopprette den skade synden har forvoldt og for gjeninnføre de gode vaner en Kristi disippel skal kjennetegnes ved.

1495. Bare prester som har fått absolusjonsfullmakt fra den kirkelige myndighet, kan tilgi synder i Kristi navn.

1496. De åndelige virkninger av botens sakrament er følgende:

– forsoning med Gud. Ved den får pønitenten nåden tilbake;
– forsoning med Kirken;
– ettergivelse av den evige straff som dødssynd gjør hjemfallen til;
– ettergivelse, i det minste delvis, av den timelige straff som følger av synd;
– fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst;
– styrking av åndelig kraft til å stride kristnes strid.

1497. Full og individuell bekjennelse av alvorlige synder, etterfulgt av absolusjon, forblir den eneste ordentlige måte å forlikes med Gud og med Kirken på.

1498. Ved avlat kan de troende oppnå for seg selv og også for sjelene i skjærsilden ettergivelse av den timelige straff som følger av synd.

Takk til Øivind Benestad

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Sist uke tok Øivind Benestad ordet på Kirkemøtet (i Den norske kirke) og sa at han nå meldte seg ut av Den norske kirke, han forlot deretter møtet og lot sin plass stå tom resten av uka (litt dramatisk om ikke uventet). På Verdidebatt skriver han om sin begrunnelse:

Kirkemøtets flertall har i dag vedtatt en likekjønnet liturgi og lære for vigsel. Ekteskapet er blitt omdefinert i sin grunnstruktur. Den norske kirke har med dette endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Det er nå blitt offisiell kirkelære at kjønn er irrelevant i det kristne ekteskapet.

I kirkens teologi om familien er ikke lenger mor og far Guds ordning for barns unnfangelse, fødsel og oppvekst. Også «medmor» og «medfar» vil bli en del av kirkens lære. Som en naturlig følge av dette vil Den norske kirke på sikt måtte godta at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig og i tråd med Jesu liv og budskap. …

På Facebook skrev Dag Øivind Østereng (som forlot Den norske kirke i fjor sommer, og siden er blitt katolikk) bl.a. dette om Benestad:

Jeg har et sterkt behov for å takke Øivind Benestad her i all offentlighet for hans innsats for vårt kristne samfunn. Først i hans mangeårige politiske innsats mot ekteskapsloven av 2009 og videre hans kirkepolitiske kamp mot kjønnsnøytral liturgi for inngåelse av kirkelig vigsel. Øivind har målbåret sitt anliggende med Kristi sinnelag. Alltid mild og myndig. Han har ført utallige gode argumenter til torgs for alvoret i det å samfunnsmessig, men også nå kirkelig å demontere ekteskapet som guddommelig skaperordning mellom mann og kvinne. I dette har barneperspektivet vært hans dypeste anliggende. Han er møtt av en øredøvende taushet fra biskoper og andre aktører i kirkekampen. …

Jeg har fulgt Øivind i hans kamp og sett hvordan han har opptrådt i debatter, i media og i Kirkemøtet. Når Øivind har talt er det som om en dør går opp og lys slipper inn. Han har etterlatt seg en etterklang i rommet, slik den som taler sannhet gjør, når sannheten er fremmet i kjærlighet. …

Jeg slutter meg gjerne til denne takken for kampen som Øivind har kjempet i over 10 år. Jeg har fulgt ganske godt med på det han har gjort, siden vi kjente hverandre godt i studieårene – og jeg gjorde også en liten innsats på et av folkemøtene han arrangerte i 2008 mot den nye ekteskapsloven (se her og her)

Martin Luder via Martinus Eleutherius til Martin Luther

Generelt, Økumenikk /

Jeg leste nettopp ferdig begge de to store bøkene om reformasjonen som jeg tok med meg på ferieturen, Reformations: The Early Modern World, 1450-1650, av Carlos Eire og Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling. Begge var interessante, og begge la vekt på bakgrunnen som hjelper oss til å forstå den kirkelige reformasjonen, og hvor radikal og dramatisk den var. Schilling bruker f.eks. Martin Luthers opprinnelige etternavn (Luder) helt fram til Luther skiftet navn i 1520. Da han hadde funnet fram til sin dramatiske frihet (og Schilling mener at all vesentlig forandring i Luthers teologi skjedde mellom 1515 og 1520, og selve gjennombruddet i frelsesforståelsen våren 1518) ville han markere dette ved å ta navnet «den frigjorte», Eleutherius på gresk. (Mange akademikere tok seg greske navn på den tiden; Melanchthon het f.eks. opprinnelig Schwartzerde.) Luther fant likevel fort ut at et gresk navn ikke fungerte så godt, det ble for fremmed for folk, men beholdt bokstavene -th- som et minne om sin nye frihet.

Begge disse to bøkene har likevel den svakheten at de er skrevet av historikere, ikke teologer, og de klarer faktisk ikke å forstå skikkelig at den katolske kirke på reformasjonens tid faktisk ikke lærte det man kan kalle «gjerningskristendom» – selv om Luther og flere andre oppfattet det slik.

Konsilet i Trents erklæring om rettferdiggjørelsen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

Når jeg nå leser en grundig framstilling av Martin Luthers liv og lære (se her) – og irriterer meg over at forfatteren uten videre ser ut til å være enig med Luther om at Den katolsk kirke på den tid stod for en gjerningskristendom (at man blir frelst av sine gjerninger) – oppdager jeg at det i dag er 470 år siden konsilet i Trent utga sitt viktige dekret om reffferidggjøreøsen. Der skriver konsilfedrene bl.a.:

THE COUNCIL OF TRENT
Session VI – Celebrated on the thirteenth day of January, 1547 under Pope Paul III
Decree Concerning Justification

CHAPTER VIII – HOW THE GRATUITOUS JUSTIFICATION OF THE SINNER BY FAITH IS TO BE UNDERSTOOD

But when the Apostle says that man is justified by faith and freely, these words are to be understood in that sense in which the uninterrupted unanimity of the Catholic Church has held and expressed them, namely, that we are therefore said to be justified by faith, because faith is the beginning of human salvation, the foundation and root of all justification, without which it is impossible to please God and to come to the fellowship of His sons; and we are therefore said to be justified gratuitously, because none of those things that precede justification, whether faith or works, merit the grace of justification.

For, if by grace, it is not now by works, otherwise, as the Apostle says, grace is no more grace.

CHAPTER IX – AGAINST THE VAIN CONFIDENCE OF HERETICS

But though it is necessary to believe that sins neither are remitted nor ever have been remitted except gratuitously by divine mercy for Christ’s sake, yet it must not be said that sins are forgiven or have been forgiven to anyone who boasts of his confidence and certainty of the remission of his sins, resting on that alone, though among heretics and schismatics this vain and ungodly confidence may be and in our troubled times indeed is found and preached with untiring fury against the Catholic Church. ….

For as no pious person ought to doubt the mercy of God, the merit of Christ and the virtue and efficacy of the sacraments, so each one, when he considers himself and his own weakness and indisposition, may have fear and apprehension concerning his own grace, since no one can know with the certainty of faith, which cannot be subject to error, that he has obtained the grace of God. …

Martin Luther – rebell i en brytningstid

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg begynte i går å lese boka Martin Luther – rebell i en brytningstid, som nylig ble utgitt på Vårt Land forlag Forlaget skriver om boka bl.a.:

Martin Luther (1483–1546) har spilt en avgjørende rolle i brytningen mellom middelalder og moderne tid i Europas historie. Som ung munk utfordret han keiseren, kirken og paven, fordi han ønsket en forandring av kristendommen. Til tross for en voldsom kamp lyktes han ikke å reformere katolisismen. Resultatet ble et nytt kirkesamfunn og et omtegnet Europakart.

Som prest, forfatter og reformator svingte han pisken over sin samtid med et voldsomt arbeidsraseri. Han var en dyktig nettverksbygger og hadde et polemisk talent verden sjelden har sett maken til. Han oversatte egenhendig Bibelen fra perm til perm og skapte med protestantismen ikke bare en ny forståelse av kirke og kristendom, samfunn og familieliv, men også et nytt syn på mennesket.

Med et bredt perspektiv på samtiden og med dyp innlevelse skriver historiker Heinz Schilling om rebellen Martin Luther som en aktør i et storslått drama om religionens rolle i verden.

Så langt har jeg lest litt over 200 av de 600 sidene, og må si at jeg er ganske skuffet over Luther. For hans opprør virker i vår tid (og fra mitt perspektiv) ganske så misforstått; hans store oppdagelse var at vi blir frelst av nåde (men det har vel Kirken alltid visst), og hans protest mot Kirken og paven var jo av en slik art at ingen diskusjon egentlig var mulig (for han forkastet jo pavens og konsilenes autoritet ganske tidlig, og ville at hans lærepunktet skulle vurderes bare ut fra Bibelen – skulle man uten videre forkaste alt Kirke og kirkefedrene har lært i 1500 år ?), og så tidlig som 1520 begynner han å kalle paven antikrist og regner med at det er djevelen som virker gjennom paven og biskopene. Forafteren er også ganske så positiv til Luther og hans revolusjon, det overrasker meg litt.

På den annen side er det mye å lære fra denne boka; bl.a. at reformatorens navn skiftet fra Martin Luder via Martinus Eleutherius (den frie på gresk) til Martin Luther ca 1520.

Hva er avlat? Stadig diskusjoner og misforståelser

Apologetikk, Generelt, Katolsk, Økumenikk /

KFUK-KFUM har laget en grafisk animasjonsfilm om Martin Luther og hans kamp mot avlaten i forbindelse med reformasjonsmarkeringen i 2017. Sigurd Hareide er oppgitt over filmen og skriver på Verdidebatt bl.a.:

Uøkumenisk trosopplæring

Jeg er oppriktig skuffet over at KFUK/M sprer løgner om Den katolske kirke. De som må bære
 omkostningene, er katolske barn som ofte utsettes for protestantisk propaganda uten filter i norsk skole.

Med forrige ukes økumeniske storhendelser mellom katolikker og lutheranere friskt i minne, er det nedslående å se hvordan Norges KFUK/M, med prosjektstøtte fra «Størst av alt – trosopplæring i Den norske kirke», bringer videre gamle løgner og klisjeer i sitt trosopplæringsmateriell om reformasjonen. …

Se filmen under:

Hareide får ikke så god respons på sin kritikk, kanskje ikke annet enn at KFUK-KFUM lager noen fotnoter (lenke til Manus med fotnoter film 1.pdf) som man visst må se sammen med den korte filmen, og han skriver i et annet innlegg på Verdidebatt:

I stedet for å undervise om økumenikk, må jeg kanskje fremover heller prioritere undervisning om dagens lutherske trosopplæringspropaganda.

Det er greit å lyve i animasjonsfilmer for ungdom så lenge en har gode fotnoter og ellers formidler i samsvar med den alminnelige oppfatning av fenomenet en omtaler. … Men resonnementet til barne- og ungdomsorganisasjonen er problematisk av flere grunner.

En film som sprer historiske løgner om avlaten, kan ikke reddes av fotnoter. Den markedsføres som et «verktøy for å profilere reformasjonsjubileet til ungdom i sosiale medier» og kan ifølge organisasjonen brukes som andakt, «reklamesnutter» på festival eller leir, som «små infofilmer i ‘Religion og etikk’ i videregående skole», men også som «utgangspunkt for én time undervisning». Fotnoter er ikke det jeg forbinder med sosiale medier og reklamesnutter, og det er ganske oppsiktsvekkende at en ungdomsorganisasjon som vil kommunisere med ungdom satser på den sjangeren når de lager animasjonsfilm. …

Jeg har selv diskutert avlat med lutheranere, uten å ha klart å komme særlig langt – spesielt da jeg vurderte nye lærebøker i KRL i 1997, og så på det de hadde skrevet om Den katolske kirke. Jeg protesterte kraftig på det de hadde skrevet om avlaten, men nådde ikke fram med mitt syn. Samtidig er det riktig at forholdet mellom syndstilgivelsen (som er gratis) og arbeidet med å rense seg fra syndenes konsekvenser (med betydning for skjærsilden) ikke ble veldig tydelig presentert på 1500-tallet. Men i vår tid skulle det ikke være noen grunn til å misforstå hva Den katolske kirke lærer og alltid har lært om disse tingene.

Synspunkter på pavens besøk i Lund

Økumenikk /

Catholic Herlad har to artikler som viser både den nøkterne og den entusiastiske forståelsen av pavens besøk hos lutheranerne ved starten av reformasjons-markeringen. Her er først den nøkterne, skrevet av Fr Alexander Lucie-Smith, som er en av avisens redaktører:

The Pope’s visit to Sweden to take part in an ecumenical prayer gathering in the cathedral there, to mark the beginning of the 500th anniversary of the Reformation, is certainly a historic event. Given that the Reformation represented a revolt against the power of Rome, the enthusiastic welcome given to the Roman Pontiff marks a significant turning point. Perhaps when the history of our times comes to be written, Lund 2016 will be in every child’s textbook. Let us hope so.

While it cannot be denied that the gulf between Catholicism and Lutheranism is now wider than ever, thanks in part to the ordination of women – the Pope was greeted by a female archbishop – and also in part to the wide divergences that have developed in moral teaching, the real question remains, where do we go from here?

For us Catholics, the continuing divisions in Christianity remain a distressing burden. Let’s be clear: schism is the worst of sins, and the existence of schism must surely distress us all, simply because it cannot be for the good of souls.

So we must all work our hardest for reconciliation. This will not be easy given the differences between us and the differences Lutherans have between themselves.

En mye mer entusiastisk beskrivelse av møtet er forfattet av Ulf Ekman, med overskrift: It was a privilege to watch Pope Francis make history in Lund. Her er litt av innholdet:

… The excitement in the air as Pope Francis arrived at Lund Cathedral fully compensated for the gloomy wet weather outside. The cathedral was full as he entered for this truly historic meeting. In a nearby town square, thousands of people watched the gathering on big screens in reverent silence. …

And historic it was: never before had a pope participated in a meeting of this kind. The prayers and the commitments between the Catholic Church and the Lutheran World Federation (LWF) were both promising and demanding. …

The act of asking for forgiveness was very sincere and contrition was truly present as Pope Francis mentioned the historic sins on both sides that must be healed. The Pope stressed that this event is a step on the way, another starting point for the walk to unity, balancing the heavier emphasis on already being united, based on the Gospel reading about the vine tree in John 15, that the Lutherans brought into focus. This seemed more realistic, as there is still a long and winding road ahead.

A number of times the desire for inter-communion was raised from the Lutherans. As a hunger for unity, it seemed understandable; as a demand, it would be far fetched.

But certainly history has been made in Lund today.

Dag Øivind Vincent Østereng opptatt i Kirkens fulle fellesskap

Katolsk, Økumenikk /

På katolsk.no er det i dag blitt offentliggjort at Dag Øivind Østereng lørdag 29/10 ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og ved konfirmasjonens sakrament som han da mottok, tok helgennavnet Vincent. Jeg var svært glad for å kunne være til stede (og concelebrere) i denne messen. Bildet under er fra selve konfirmasjonen/ salvingen; jeg vises godt, mens msgr Olsen er ganske skjult bak Østereng.

16okt29_ostereng2

Msgr Torbjørn Olsen stod for opptagelsen og konfirmasjonen, og i sin preken (som i sin helhet kan leses på katolsk.no) sa han bl.a.:

… Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».

At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stor fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

… det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret opp av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker! … …

Håp og (noe) tvil etter pavens besøk i Sverige

Økumenikk /

16okt31_pave_sverige

Pave Frans har nylig vært i Sverige, i Lund og Malmö, og en artikkel i Vårt Land beskriver både det veldig positive og håpefulle ved møtene paven hadde med flere protestantiske ledere (som Sveriges kvinnelige erkebiskop i bildet over), og det noe mer nøkterne; om hva dette kan bety for økumenikken i årene som kommer. De skriver bl.a.:

… Generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd (KV) kaller det katolsk/lutherske forsoningsmøtet i Sverige et momentum, et mulighetenes øyeblikk i det felleskirkelige arbeidet … I gudstjenesten ble det ved symbolhandlinger og taler understreket at det er mer som forener enn som skiller de to kirkene.

En felleserklæring der paven og Det lutherske verdensforbunds ledelse lover intensivert arbeid for kristen enhet, ble undertegnet. Nå skal mange hundreår med splittelse, konflikt og polemikk erstattes av en felles forsoningens vei preget av forståelse og vilje til ta hverandre i beste mening.

Flere kommentatorer mener de siste par dagers begivenheter i Sør-Sverige er symbolsk viktige, men at dette ikke nødvendigvis vil føre til så store fremskritt i dialogen mellom Den katolske kirke og den lutherske kirkefamilien.

Det blir innvendt at det ikke er laget en tidsplan for å løse de store stridsspørsmålene som gjenstår mellom de to kirketradisjonene. De uavklarte temaene handler først om fremst om kirkeforståelse, presteembetet og nattverden. Olav Fykse Tveit mener fellesmarkeringen på årets reformasjonsdag vil få stor betydning. Han forventer at dette vil være til at kristne i ulike kirker ikke lenger er «redde for samarbeid og fellesskap». …

… Sandro Magister, italiensk kommentator og Vatikan-spesialist, sier at ingen tidligere pave har vist så varm sympati for Luther som Frans. Men han er mindre opptatt av teologi enn sin forgjenger i pavestolen, sier han til Kristeligt Dagblad. Pave Frans økumeniske linje går ut på å omfavne, klemme og gjøre gode humanitære gjerninger sammen. Uansett hvor avgrunnsdype de teologiske diskusjonene måtte være, så overlater han dem til teologene …

…. I Dagens Nyheter kom det for øvrig tirsdag fram at kardinal Kurt Koch, lederen av Den katolske kirkes økumeniske arbeid, mener dialogen vanskeliggjøres av at den lutherske kirke i Sverige i dag ledes av en kvinnelig erkebiskop. Den katolske kirke sier nei til kvinners prestetjeneste. ….

Det er de siste dagene også påpekt at blant andre de nordiske, lutherske folkekirkenes holdning til homofili og likekjønnede ekteskap vanskeliggjør relasjonen til Den katolske kirke.

Ulf Ekman skriver før pavebesøket

Katolsk, Økumenikk /

Ulf Ekman skrev nylig en tekst på engelsk om pavebesøket i Sverige, og den ble offentliggjort 28/10 i det kjente engelske katolske tidsskriftet Catholic Herald. Jeg tar med noe fra starten og fra slutten av hans artikkel:

This Monday will mark the second time in history that a pope has visited Sweden. The last time was when Pope John Paul II came in 1989. Since then, times have changed for the Catholic Church in Sweden.

In the 1980s the Church was generally seen as a foreign entity with all the precautions and suspicions that followed the Reformation. That reformation was not much debated but rather intrinsically interwoven into the fabric of Swedish society.

Sweden, by tradition a staunch Protestant nation, is now one of the most secular nations in the world, but still with some strong religious elements within it. The Catholic Church was at best seen as an exotic element, mainly made up by immigrants, and at worst as a lurking danger for both secular and religious society because of its “superstition and lust for intrigue and power”.

A few conversions in recent years have provoked surprise: some intellectuals and a few High Church priests have disavowed the Lutheran state church. Lutheranism, in a rather liberal, modernistic and cautiously Low Church form, has dominated the religious landscape in Sweden for many years. …

… The ministry of the Successor of Peter is, of course, a subject of dispute in Sweden, an emotional sore spot for so many Protestants and an impossible theological hurdle for others. In the wake of increased interest in the Catholic Church and a number of recent conversions some ultra-Protestants are even suggesting that the Vatican is making an improper advance towards Sweden.

Some words from Pope St John Paul II sum up the situation well: “Emotionally the Protestants stand closer than ever to the Catholic Church, but dogmatically they are still far apart.”

This is the dilemma for Pope Francis in Sweden. The hope is that the quest for unity penetrates deeper, in both truth and love, to the very core, to the real issues, as brothers and sisters on both sides must grapple with what really happened in those fateful years in the early 1500s that so dramatically tore the Church apart. …

Snart 500 år siden reformasjonen – «et minne i angerens ånd»

Katolsk, Økumenikk /

De nordiske katolske biskopene kom lørdag med et hyrdebrev om reformasjonsmarkeringen som begynner i slutten av denne måneden, og de åpner brevet slik:

I 2017 markeres en hendelse som fikk store konsekvenser for den kristne tro i Europa og verden forøvrig. I 1517 innledet Martin Luther en prosess som kalles reformasjon, og som for våre evangeliske medkristne ble viktig for deres kirkelige tradisjon og identitet. Men siden reformasjonen ikke er tenkelig uten den katolske bakgrunnen, er det rimelig at også vi som katolske kristne reflekterer over denne hendelse. Dette ble tydelig allerede i utgivelsen av boken «Fra konflikt til fellesskap», et resultat av den luthersk-romersk-katolske kommisjon for kirkens enhet. Denne publikasjonen anbefaler et felles minne, en felles ettertanke fremfor triumfalisme.

På tross av alle logiske grunner har reformasjonen forårsaket en splittelse av kristenheten som den har lidt under, og fremdeles lider under den dag i dag. I de nordiske land har denne splittelsen ført til at Den katolske kirke først etter mange århundrer fikk etablere seg på nytt. Derfor kan et 500-årsminne for reformasjonen ikke bli en feiring i ordets egentlige betydning, men et minne i angerens ånd. Forsoningsprosessen mellom Den katolske kirke og reformasjonens kirker begynte for flere tiår siden. Men vi må ikke bli trette av å arbeide for den fulle enhet i Kristus også i fremtiden.

I begynnelsen på femtenhundretallet trengte Den katolske kirke en reform. Det var ikke bare Martin Luther, men også flere andre som ble klar over det på den tid. Men istedenfor å drøfte de påkrevede læremessige spørsmål, har kristne fra forskjellige konfesjoner tilføyet hverandre lidelser. …

Som vi ser er de ganske forsiktige og nøkterne i sin beskrivelse av hva reformasjonen førte med seg. Det samme gjelder det de skriver om likheter og forskjeller mellom katolikker og lutheranere i dag, som de fortsetter med:

… Ved Det annet vatikankonsil har Den katolske kirke åpnet seg for mye som er viktig for evangeliske kristne, for eksempel Den hellige skrifts rolle og betydningen av de døptes almene prestedømme. Dermed er mange forskjeller egentlig forsvunnet.

Det som fortsatt skiller oss, har å gjøre med Kirkens sakramentalitet og med forståelsen av sakramentene og embetet. Som katolikker tror vi at Kirken er grunnsakramentet hvori det menneskevordne Ord blir nærværende ved sakramentene for å forene seg med oss i kjærlighet og å forvandle oss i seg selv.

Samtidig ser vi at også mange trofaste evangeliske kristne åpner seg for disse aspekter. Et ubesvart spørsmål, som av begge sider erfares som smertefullt, er lengselen etter den felles eukaristifeiringen. Denne lengsel er berettiget, men enheten ved Herrens bord må samtidig inkludere full enhet i troen. …

… Men på tross av den gjensidige tilnærming i trosspørsmål ser det ut som om større motsetninger i etiske og moralske spørsmål utbrer seg i nyere tid. Selv om dette gjør dialogen vanskeligere, må den aldri gis opp.

De nordiske biskopene skriver mot slutten av hyrdebrevet også hva vi alle må gjøre for at uenigheten mellom kristne kan helbredes stadig mer:

Felleserklæringen «Fra konflikt til fellesskap» ender med fem imperativer som legges oss katolikker og lutheranere på hjerte for å gå videre på den felles vei til enhet. Disse er:

1) å ta utgangspunkt i enhet, ikke i det som skiller, og styrke det vi har felles,
2) å la seg gjensidig forandre ved den andres trosvitnesbyrd,
3) å forplikte seg til å arbeide for den synlige enheten,
4) i fellesskap å oppdage på nytt kraften i Jesu Kristi evangelium,
5) å vitne i fellesskap om Guds nåde i forkynnelsen og i tjeneste for verden.

Selv om disse fem imperativene taler om store og ikke alltid lette anliggender, er budskapet entydig, men bare når vi overlater oss fullstendig til Kristus og sammen oppdager evangeliets kraft igjen (sml. det fjerde imperativ).

Det nokså store fellesdokumentet fra 2013 «Fra konflikt til fellesskap» kan man lese på norsk her – og det fins også på flere språk.

Statue av Martin Luther i Vatikanet – passende?

Katolsk, Økumenikk /

16ok_luther_vatikanet Den ganske progressive liturgibloggen jeg ofte leser, PrayTell, skrev tidligere i dag:

A new statue has appeared at the Vatican. Thursday at an audience, Pope Francis joined on stage by a statue of Martin Luther. This is particularly noteworthy as it comes ahead of a trip to Lund, Sweden, to commemorate the beginning of the year leading up to the 500th anniversary of the Protestant Reformation.

Let us know what you think!

Jeg syns det er ganske underlig, men så vet jeg/vi så langt heller ikke hva man tenker om denne stauen.

Svært bred økumenisk uttalelse om ekteskapet

Generelt, Teologi, Økumenikk /

16okt_ekteskapserklaring

«Vår tro på den treenige Gud forplikter oss til å bekjenne og forsvare Bibelens budskap om ekteskap, familie og barn.» Slik står det i en uttalelse som støttes av hele 36 ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Her er listen:

• Pinsebevegelsen i Norge • Normisjon • Norsk Luthersk Misjonssamband • Den Evangelisk Lutherske Frikirke • De Frie Evangeliske Forsamlinger • Misjonsforbundet • Det Norske Baptistsamfunn • Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) • Indremisjonsforbundet • Oslo katolske bispedømme • Trondheim stift/Den katolske kirke i Midt-Norge • Tromsø stift/Den katolske kirke i Nord-Norge • NORME – Norsk Råd for Misjon og Evangelisering • Den Norske Israelsmisjon • Evangelisk Luthersk Nettverk • OASE • Ungdom i Oppdrag • Kvinner i Nettverk • Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag • Norges Samemisjon • Den indre Sjømannsmisjon • Asia Link • Kristent Nettverk • Foursquare Norge • Doulos-nettverket • Den nordisk-katolske kirke • Kristen Muslimmisjon • Til Helhet • For Bibel og Bekjennelse (FBB) • Barn og Foreldrerett • JesusKvinner • Operasjon Mobilisering • Nettverk for Menn • Aglow International Norge • Den lutherske kirke i Norge • Frontiers Norge • Det evangelisk-lutherske stift i Norge • Stifelsen MorFarBarn

I erklæringen leser vi også:

Debatt.
Den kirkelige debatten om samliv, homofili og ekteskap har de siste årene vært intens. Etter at Stortinget i 2008 vedtok en kjønnsnøytral ekteskapslov, har frontene på den kirkelige arenaen blitt stadig tydeligere. Hittil har debatten først og fremst foregått i Den norske kirke, men på sikt vil tematikken trolig bli like aktuell i mange andre kirkesamfunn og kristne organisasjoner.

Nestekjærlighet.
Som kristne er vi kalt til å elske våre medmennesker i ord, holdninger og handlinger. Uansett hva de står for, oppfordres vi til å møte alle med vennlighet og saklighet. Det gjelder selvsagt også mennesker som har et annet ståsted enn oss i samlivsetikken. Noen av oss trenger kanskje å ta et oppgjør med seg selv i denne forbindelse, og be Gud og mennesker om tilgivelse. Alle trenger vi å be Herren om å gi oss mer av sin kjærlighet.

Ideologi.
Ofte blir spørsmålet om likekjønnet ekteskap framstilt som en kamp for eller mot homofilt samliv. En slik framstilling er for snever. Likekjønnet ekteskap er nemlig bare én del av en omfattende, kjønnsnøytral ideologi. Hvis kirker og menigheter tilpasser seg denne ideologien og omdefinerer ekteskapet, vil det endre hele deres teologi angående kjønn og seksualitet, foreldreskap og barn, ekteskap og familie.

Unyansert.
Til tross for at kristen samlivsetikk handler om mange ulike spørsmål, er det homofilt samliv som har fått nesten all oppmerksomhet de siste årene. I den forbindelse er det viktig å være klar over at mennesker med homofile følelser ikke er en ensartet gruppe: Noen kjemper aktivt for å fremme en homopolitisk agenda i samfunnet, og er ikke kristne. Noen er kristne og jobber for å endre ekteskapsteologien i kirken sin. Andre gjør det ikke. Atter andre lever som single fordi de har valgt å følge Bibelens samlivsetikk, men de har ikke noe ønske om å stå offentlig fram med sin tiltrekning til samme kjønn. Med andre ord: Å snakke om «de homofile» som en ensartet gruppe er altfor unyansert.

Toleranse.
Norge er et pluralistisk samfunn, der folk med ulik etikk og overbevisning lever side om side. Hver enkelt har frihet til å leve slik de vil, innenfor rammen av norsk lov. Et demokratisk samfunn vil kunne vedta lover og ordninger for samliv som vi ikke selv kan gå god for. Som kristne må vi tolerere at ikke alle – heller ikke staten – er enige med oss i etiske spørsmål. Men et demokrati må sikre mindretallets rett til å kunne hevde sin overbevisning, basert på velbegrunnede standpunkter, uten å bli møtt med fordømmelse, utstøtelse og straffereaksjoner. Det handler om toleranse begge veier.

Livets to utganger – hvor ender den lutherske kirke?

Teologi, Økumenikk /

Vårt Land skriver i dag en ganske grundig artikkel om forståelsen av den kristne læren om livets to utganger, der luthersk biskop Tor Jørgensen og katolsk teologiprofessor Bernt Oftestad siteres (og man lurer på hva som skjer i Den lutherske kirke). Bl.a. skriver de:

På Verdidebatt 1. oktober … utfordret Jørgensen tanken om at livet har to utganger: «Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig», skrev Jørgensen.

En av dem som har reagert på den tidligere biskopen i Hålogalands utspill, er Bernt T. Oftestad. På sin Facebookside 5. oktober spør den pensjonerte kirkehistorikeren retorisk: «Kanskje Jesus tok feil? Det må biskop Tor Jørgensen og andre mene når de holder frem sin lære om at alle vil bli salige uansett».

Jeg spurte meg selv hvor lenge han egentlig har ment dette. Er det 10, 20, 30 år? Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke lærer at livet har to mulige utganger. Det ville ha vært naturlig å vurdere sin stilling som biskop hvis en ikke lenger deler kirkens lære. Både ved preste- og bispenominasjonen har man gitt løfter om at det skal man holde seg til, sier Oftestad til Vårt Land. Etter en teologisk helhetsvurdering forlot han selv Den norske kirke i år 2000.

Artikkel 17 i Confessio Augustana er tydelig på at livet har to utganger og at fortapelsen er straff. Ifølge min kirke, den katolske, er fortapelsen Guds handling, ikke djevelens. Og straffen er det skjebnesvangre ved å bli atskilt fra Gud for alltid. Ild og alt det der er metaforer, sier han. …

Oftestad (sier også): Det er alvorlig å leve, du skal vite at alt står på spill. Ved å si nei til evangeliet, så solidariserer du deg egentlig med satans, syndens og dødens makter. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly, et uttrykk fra tidligere forkynnelse. Oftestad ser Jørgensens utspill som et uttrykk for en tendens til å «fabrikkere sin egen Jesus, en Jesus som passer meg». Men da skaper du også en ny og annen virkelighet, mener han. Jørgensen avviser at han er i strid med kirkens bekjennelsesskrifter. …

Store utfordringer for økumenikken

Katolsk, Økumenikk /

I videoen under ser og hører vi kardinal Kurt Koch (lederen for Vatikanets økumeniske arbeid) intervjuet i St Olav domkirke i Oslo (med lyden av skolebarna ved St Sunniva skole i bakgrunnen). Jeg må si at kardinalen uttrykte seg ganske nøkternt både om den kommende Luther-markeringen og generelt om økumenisk arbeid (i siste del, fra 2 min). Om samtalen med de protestantiske kirkesamfunnene sier han at vi nå faktisk ikke vet hvilket mål samtalene bør ha, derfor er det svært vanskelig å vite hva man skal gjøre.

«Reformasjonen ble gjennomført ved tvang»

Generelt, Økumenikk /

Det nærmer seg 500 års-markering av reformasjon (det passer dårlig for katolikker å kalle dette et jubileum), og Dagen melder om et nytt perspektiv på reformasjonen (som man sjelden hører noe om), og skriver bl.a.:

…en annen kirkehistoriker, Bernt Torvild Oftestad, melder seg på i debatten. Han sier at reformasjonen av Norge ble gjennomført med blodige midler og mener dette er en side som blir spilt ned fra luthersk hold.

Reformasjonen ble gjennomført ved tvang. Det var en voldshandling overfor det norske folk, det katolske folket, gjennom hele 1500-tallet. Og når denne volden får sikret et etablert system, da blir jo folk lutheranere. Når Den norske kirke skal feire blir det sikkert mye flott, men denne siden av reformasjonen bør komme frem, sier Oftestad, som selv konverterte til katolisismen i 2000.

Luther la stor vekt på at evangeliet skulle overbevise folk ved sin sannhets kraft, forteller Oftestad, … men det forsvant raskt. Ved reformasjonen var det masser av tvang.

Oftestad peker på at den dansk-norske kongen overtok forvaltningen av Kirkens mange eiendommer, som gjerne var testamentert til kirken og dens institusjoner. Det som ikke ble solgt unna utgjør nå hovedtyngden i det som er blitt en het potet i Den norske kirkes løsrivelse fra staten, nemlig Opplysningsvesenets fond.

Mener du at staten burde gi tilbake noe av dette til Den katolske kirke?

Jeg vil ikke gå inn i de praktiske forholdene. Men det er jo noe litt skittent med mye av disse eiendommene, sier Oftestad, som likevel tror det er lite å gjøre med det nå.

Og at det trengtes noen reformasjon av den eksisterende kirken i Norge på denne tiden er Oftestad ikke enig i. Ikke i Norge i hvert fall. Myten om et forferdelig forfall er ikke sann. De hadde sine problemer, men det var en intakt og bra kirke.

Men utgjorde den ikke en for sterk parallell makt til statsapparatet?

Den katolske kirke var jo en kirke som hadde politiske posisjoner. Men det som kom etter reformasjonen er jo en fullstendig integrasjon av kirke og verdslig makt. Slik var det ikke i middelalderen, sier Oftestad.

Han kritiserer klappjakten på hemmelige katolikker, som oppstod etter reformasjonen. Erkebiskopen måtte dra tidlig fra Norge, og etter hvert ble prester og hele folket utsatt for sterkere pressmidler, forteller han.

Men hvordan taklet Den katolske kirke dissens?

Det har alltid vært holdt frem at den kirken ikke hadde særlig rom for avvikere. Men det ble ikke særlig bedre etterpå. ….

Protestanter misforstår ofte katolikkers syn på Bibelen

Katolsk, Teologi, Økumenikk /

I Vårt Land i dag (ikke på nett ser det ut til) skriver Erik Andvik om hvordan protestanter (her eksemplifisert ved Espen Ottosen) stadig misforstår katolikkers syn på Bibelen – som om vi skulle tro at Kirkens Tradisjon etter at NT var samlet, er viktigst. Andvik skriver bl.a.:

… Når Ottosen mener (Vårt Land 9. september) at «Den katolske kirke avviser at Bibelen er øverste autoritet for lære og liv» og isteden «fremmer (…) tankegods som først og fremst er hentet fra kirkens tradisjon», setter han bibel og tradisjon opp mot hverandre på en måte som er fremmed for katolikker. I den katolske forståelsen er det kirken som har gitt oss bibelen, og kirkens autoritet som underbygger bibelens autoritet. Bibelen er rett og slett en kirkelig tradisjon.

Bibelen kom ikke dalende ned til oss fra himmelen. Nytestamentet var ikke skrevet av Jesus. Vi har ikke engang noe tegn på at Jesus ba sine disipler om å skrive noe. … Jesus og apostlene hadde jo allerede sin bibel – det vi i dag kjenner som Det gamle testamentet.

Som trofaste jøder var det for apostlene helt utenkelig at noe skulle kunne verken trekkes fra eller legges til denne bibelen. Likevel, med grunnlag i kirkens selvforståelse som en ufeilbarlig kirke grunnlagt av Jesus Kristus som er Ordet og videreført ved apostolisk autoritet, utviklet det seg etter hvert en ny – ja, tradisjon – om at noen av apostlenes skrifter skulle anses som autoritative på lik linje med de jødiske skriftene. …

Denne kanon ble en del av kirkens Tradisjon, overlevert (latinsk trādere) fra generasjon til generasjon ned gjennom århundrene og helt frem til oss i dag. Det er ikke snakk om tradisjon av typen å spise grøt på julaften. Dette er Tradisjon med stor «T», en ufeilbarlig overlevering av det som kirken med grunnlag i apostolisk autoritet definerer som sentrale dogmer. …

Å sette opp bibel mot kirkens Tradisjon er for en katolikk like umulig som det ville være for Ottosen å sette opp evangeliene mot Paulus’ brev. For katolikker er bibel og Tradisjon en helhet. Fordi de er begge grunnlagt i Guds åpenbaring og beskyttet fra feil av Den hellige ånd, kan det aldri være noen reelle motsigelser mellom dem. Den katolske kirke setter ikke Tradisjonen over Bibelen. Bibelen er Tradisjonens høyeste skriftlige form, bindende autoritet for lære og liv.

Dagen intervjuer Dag Øivind Østereng

Generelt, Økumenikk /

16aug_Ostereng_Undheim
Hva skjedde med bedehusgutten Dag Øivind Østereng som hadde nære relasjoner til to av misjonsfolkets mest respekterte veiledere?

Bildet (over) med medfølgende tekst er hentet fra dagens artikkel i avisa Dagen, som trykker artikkelen i dag, siden det er siste dag Østereng arbeider i og er medlem i Den norske kirke. I slutten av artikkelen skriver de så om hans konversjon:

Nyheten om at han konverterte førte til at enkelte i sosiale medier stemplet ha som er forfører. Det tar han ikke så tungt. Men han medgir at det kunne være tyngre å såre for eksempel Carl Fr. Wisløff om han hadde levd. Østereng kommer likevel ikke bort fra at han må gjøre det han mener er rett – og at tiden har endret seg dramatisk fra da Wisløff og bestefaren Øivind Andersen ble formet som kristne veiledere.

Men du tar et valg som for noen fortsatt er en stor anfektelse? Jeg opplever ikke at jeg skylder noen noe svar. Dette er min pilegrimsvei, sier han, og legger til at han har møtt respekt fra dem som kjenner ham fra kirkekampen. Det er vanskelig å gjøre rede for valget i et leserinnlegg eller kort intervju, men jeg jobber med tanker om å skrive noe, forklarer han.

Kona og de fire barna deres …følger ham ikke når han etter planen skal tilhøre St. Svithun katolske menighet i Stavanger. På sikt håper han å få etablert et katolsk gruppefellesskap også på Jæren.

Framtidsplanene er ellers ikke fastlagt. Han begynner med litt vikariat i skolen, men opplever fortsatt at han har et kall til å jobbe med teologi. Jeg opplever at jeg er under Guds ledelse, sier han. Som ung kjempet han med spørsmålet om Guds eksistens. Det gjør han ikke lenger. «Jeg kan ikke se for meg at jeg ikke skal tro på Gud».

Artikkelen beskriver også Undheim på Jæren, der min mor kommer fra; min morfar og mormor og flere andre personer i mors familie er gravlagt rett utenfor det omtalte kapellet:

Undheim kapell ble reist etter at den gamle kirken brant sent på 1990-tallet. Stedet Undheim er uløselig knyttet til forfatteren Arne Garborg, som kom herfra. … I kapellet går en ubrutt vindusstripe opp fra inngangsdøren, over hele mønet og ned bak alteret. Den gir et spesielt lys i kirkerommet. Ute forlenges stripen av en liten bekk som renner bort fra kirken.

Her har journalisten gjort for dårlig arbeid, for Garborg kom fra Garborg, 4-5 km lenger mot sjøen, men det var på Undheim han bygde Knudaheiå. Og den såkalte «lille bekken» ved kapellet, er starten på Håelva, Jærens største elv.

Evangelicals and Catholics Together er 20 år

Økumenikk /

Hos First Things leste jeg en artikkel og så jeg et intervju om at samtalegruppen Evangelicals and Catholics Together er 20 år.

SE INTERVJUET HER, og slik starter artikkelen:

In the mid-1990s, facing increasing pressure from the progressive side of the Culture Wars, Father Richard John Neuhaus and Charles Colson founded a remarkable initiative, Evangelicals and Catholics Together. It was controversial from the start. How could evangelicals and Catholics get past their differences on matters of salvation, Mary . . .? What forces from outside the churches imposed this unifying endeavor upon them?

Father Thomas Guarino, professor of systematic theology at Immaculate Conception Seminary School of Theology at Seton Hall University, joined Mark Bauerlein recently and explained it. He is co-chairman of ECT (with Dean Timothy George) and co-editor of a 2015 volume that collects ECT’s statements on vital matters on which Christians of different denominations might find common ground.

Given the increase in public and legal hostility to Christian doctrine, we need to recognize ever more diligently the fundamental grounds of faith across the churches. Father Guarino is an eloquent representative of that positive unity. We hope you enjoy the talk. … …

Om reformasjonen og prestetjenesten

Katolsk, Paven, Teologi, Økumenikk /

Sandro Magister skriver i forbindelse med Joseph Ratzingers markering av presteordinasjonen 29/6 1951 en artikkel med følgende ingress: «“And so on the Catholic priesthood fell the fury of Protestant criticism.” At the anniversary of the priestly ordination of the future Benedict XVI, Cardinal Müller recounts his unyielding resistance to Luther’s followers.»

Til Ratzingers jubileum var det utgitt ei bok med 43 av hans prekener, og i bokas innledning skriver kardinal Gerhard L. Müller en del om reformasjonens og den moderne bibelkritikks uheldige virkning på forståelsen av prestetjenesten, bl.a.:

Vatican Council II sought to reopen a new path to the authentic understanding of the identity of the priesthood. So why in the world did there come, just after the Council, a crisis in its identity comparable historically only to the consequences of the Protestant Reformation in the 16th century?

I am thinking of the crisis in the teaching of the priesthood that took place during the Protestant Reformation, a crisis on the dogmatic level, by which the priest was reduced to a mere representative of the community, through an elimination of the essential difference between the ordained priesthood and the common one of all the faithful. And then of the existential and spiritual crisis that took place in the second half of the 20th century, which in chronological terms exploded after Vatican Council II – but certainly not because of the Council – the consequences of which we are still suffering from today.

Joseph Ratzinger highlights with great acumen that, wherever the dogmatic foundation of the Catholic priesthood declines, (it) does dry up that spring from which one can in fact drink of a life of following after Christ, …

…. Joseph Ratzinger subjects to detailed critical examination, in its turn, the historical criticism imprinted on Protestant theology and does so by distinguishing philosophical and theological prejudices from the use of the historical method. In this way, he succeeds in demonstrating that with the accomplishments of modern biblical exegesis and a precise analysis of historical-dogmatic development one can arrive in a very well-founded way at the dogmatic statements produced above all at the Councils of Florence, Trent, and Vatican II.

That which Jesus means for the relationship of all men and of the whole of creation with God – therefore the recognition of Christ as Redeemer and universal Mediator of salvation, developed in the Letter to the Hebrews by means of the category of “High Priest” (Archiereus) – is never made to depend, as a condition, on his belonging to the Levitical priesthood.

The foundation of the being and mission of Jesus resides instead in his coming from the Father, from that house and that temple in which he dwells and must be (cf. Lk 2:49). It is the divinity of the Word that makes Jesus, in the human nature that he assumed, the one true Teacher, Shepherd, Priest, Mediator, and Redeemer.

He makes participants in this consecration and mission of his through the call of the Twelve. From them arises the circle of the apostles who found the mission of the Church in history as a dimension essential to the ecclesial nature. They transmit their power to the heads and pastors of the universal and particular Church, who operate on the local and supra-local level.

Skroll til toppen