Paven

Pave Benedikt er død – Santo subito?

Kardinal Ratzinger / pave Benedikt var i hele mitt liv som katolikk min favoritt. Da jeg ble opptatt i Den katolske kirke i 1994 ledet han Troskongregasjonen og sammen med pave Johannes Paul ledet han slik Kirken i mange år på en ypperlig måte. Da han så selv ble pave i 2005 var jeg svært fornøyd, men etter han gikk av for nesten 10 år siden, har jeg opplevd situasjonen som mindre ideell. Da han så døde på nyttårsaften var det trist, men selvsagt ingen overraskelse, siden han jo var over 95 år gammel. Det var vemodig å se på begravelsen i dag.

EWTN Norge presenterte et interessant intervju med pave Benedikts medarbeider gjennom mange år, erkebiskop Gänswein. Her er noen utdrag fra intervjuet:

– Hvordan opplevde du de siste ukene og månedene av pave emeritus Benedikt XVIs liv?

I motsetning til hva han selv hadde trodd, så ble han jo meget gammel. Han var overbevist om at han, etter at han abdiserte, bare skulle få ett års tid på seg av Vår Herre. Han var vel selv den som ble mest overrasket over at det ble ganske mange år.

Mot slutten var han fysisk meget svak, gebrekkelig, men gudskjelov fikk han beholde sitt klare hode. Det smertefulle for ham var å erkjenne at stemmen ble stadig svakere. Hele livet hadde stemmen vært hans verktøy, og så mistet han det gradvis. Men han forble klar, og han var fattet og samlet.

– Du har tilbragt mange år ved hans side. Hva ser du på som de viktigste øyeblikkene?

… Det som alltid imponerte meg, ja, og overrasket meg, var hans godhet; hvor fredfull og avbalansert han var, også i veldig krevende og utmattende situasjoner – og noen ganger også veldig triste situasjoner, menneskelig sett.

Han mistet aldri fatningen, mistet aldri besinnelsen. Tvert imot: jo større utfordringene var, jo fredeligere ble han, som om ordene ble fattige. Dette hadde en god og velgjørende effekt på folk omkring ham. …

– Når vi ser tilbake på hans pontifikat, hva var hans største utfordringer?

Det var klar helt fra begynnelsen av hans pontifikat at den største utfordringen var det han kalte «relativisme». Den katolske tro og Den katolske kirke er overbevist om at i Jesus Kristus kom sannheten til verden og ble menneske: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.»

Relativismen sier: «Den sannheten du forkynner er intolerant. Dere tolererer ikke andre overbevisninger, annet enn innen kristendommen når det gjelder økumenikk, dere tolerer ikke andre religioner, dere ser ned på dem.» Det stemmer selvsagt ikke. Toleranse betyr at jeg tar alle seriøst i deres tro og overbevisninger, og aksepterer dem. Men det betyr ikke at jeg simpelthen nedvurderer min egen tro: troen jeg er overbevist om, troen jeg har mottatt for å gi videre. …

– Santo subito -helgen med en gang?

Det budskapet sto å lese under Johannes Paul IIs begravelse på Petersplassen. Jeg husker det godt: det var mange tegn og store plakater med «Santo subito». Jeg tror det går i den retningen.

Grundig biografi om pave Benedikt

I august/september hørte jeg gjennom to lange lydbøker (til sammen litt over 40 timer) der Peter Seewald fortalt om Joseph Ratzinger / Pave Benedikts liv fra fødsel til i dag. Boka kom på tysk for et par år siden og ble vel et år senere utgitt på engelsk i to bind, og jeg kjøpte lydbokutgaven fra Audible. Bøkene var veldig gode og personlig syntes jeg første bind var mest interessant, siden det der var mye nytt stoff for meg (jeg har jo fulgt nøye med på hva Ratzinger/Benedikt har gjort etter 1995). Slik presenterer Audible bøkene:

Benedict XVI: A Life, Volume 1
Volume One: Youth in Nazi Germany to the Second Vatican Council, 1927–1965

Benedict XVI: A Life offers insight into the young life and rise through the Church’s ranks of a man who would become a hero and a lightning rod for Catholics the world over. Based on countless hours of interviews in Rome with Benedict himself, this much-anticipated two-volume biography is the definitive record of the life of Joseph Ratzinger and the legacy of Pope Benedict XVI.

This first volume follows the early life of the future pope, from his days growing up in Germany and his conscription into the Hitler Youth during World War II to his career as an academic theologian and eventual Archbishop of Munich. The second volume, set to be published in 2021, will cover his move to Rome under Pope John Paul II, his ascension to the papacy, and his controversial retirement and news-making statements under his successor, Pope Francis I.

This necessary companion to Benedict’s own memoir, Last Testament, is the fullest account to date of the life of a radical Catholic leader who has continued to make news while cloistered in retirement in the Vatican gardens.

Benedict XVI: A Life, Volume 2
Volume Two: Professor and Prefect to Pope and Pope Emeritus, 1966 – The Present

Emeritus Pope Benedict commands both adulation and unremitting criticism. In this second volume of Peter Seewald’s authoritative biography, the story runs from the Second Vatican Council (1965-68) that shaped Cardinal Joseph Ratzinger’s conservative ideas about the role of the Catholic Church, through his short, scandal-ridden papacy and unprecedented resignation. Volume two introduces listeners to the Pope Emeritus living in the Vatican Gardens, contemplating the future of the church and his controversial legacy within it.

We see how Benedict was influenced by the Vatican Council and the ensuing political unrest all over Europe in the 1960s. Appointed in 1981 as Prefect of the Congregation of Doctrine of the Faith, and quickly nicknamed “God’s Rottweiler”, he was intransigent on the controversial issues of abortion, contraception, gay rights, and gay marriage. But elected Pope in 2005, his tenure of office was riven with shocking revelations of controversy and scandal and it seemed that by his resignation in 2013, he was incapable of handling the complexities of the church in the modern world.

Vatileaks, sexual abuse by priests, the Regensburg speech which became the spark of an eruption of rage in the Muslim world – all these hit the world’s media headlines.

Peter Seewald is the only person close enough to Benedict to assess the man himself and to uncover the truth about so many of the controversial issues surrounding this papacy.

Nyheter om den tradisjonelle latinske messen

For noen dager siden kom pave Frans med nye bestemmelser, i dokumentet Traditiones custodes, om tillatelsene til å feire den tradisjonelle messen – og tillatelsene har blitt ganske kraftig beskåret.

Biskop Thomas Tobin i Providence, Rhode Island skriver om dette: «Upon reflection, it seems that in addressing the “problems” of the traditional Latin Mass community-real or perceived-Pope Francis used a chainsaw when only a scalpel was needed. We need to understand the Holy Father’s genuine concern, while also supporting the TLM faithful.»

Den kjente katolikken George Weigel er enda skarpere. Han skriver (etter å først ha sagt at han selv ikke er interessert i den gamle messen, i latin, eller i fancy messeklær o.l.): «That being said, I also think that the recent apostolic letter Traditionis Custodes [Custodians of the Tradition], which attempts to repeal Pope Benedict XVI’s generous permission for easier use of the Traditional Latin Mass in the 2007 apostolic letter Summorum Pontificum, was theologically incoherent, pastorally divisive, unnecessary, cruel—and a sorry example of the liberal bullying that has become all too familiar in Rome recently.» Les hans artikkel hos First Things.

Paven om 30 millioner aborter i året: Jeg kan ikke tie

I Norge har vi de siste ukene sett en ny abortdebatt begynne; AP ønsker visst å utvide grensen for fri abort til 18 uker, og SV ønsker 22 uker – men ser nå at dette skapte svært kraftige reaksjoner og SV toner nå ned dette ønsket.

Pave Frans har i en bok som avisa Dagen i dag skriver om en bok kalt «La oss drømme» (som ikke er komme ut på norsk) nevnt abortspørsmålet og vi kan lese i Dagen:

Pave Frans mener forgjengeren var profetisk da han for 50 år siden advarte mot menneskesynet bak dagens
abortpraksis.

Vel vitende om at mange vil bli irritert når en pave vender tilbake til saken, har pave Frans lengre sekvenser om sitt og kirkens syn på abort i boken «Let us dream». Boken er pavens oppgjør med utviklingstrekk som bekymrer ham dypt, samtidig som han løfter blikket og peker på muligheter for bedre tider når koronakrisen er over.

Jeg kan ikke tie om at man kvitter seg med 30–40 millioner ufødte liv hvert år gjennom abort, sier han.

Paven sier det er smertefullt å se hvordan man i områder som ellers ser på seg selv som høyt utviklede, tvinger kvinner til å ta abort fordi det ufødte barnet kan bli utviklingshemmet eller ikke var planlagt.

Pave Paul VI, som i dag har helgenstatus i Den katolske kirke, advarte i et hyrdebrev i 1968 mot «fristelsen til å betrakte menneskelivet som et objekt de mektige og utdannede skal herske over».

Hvor profetisk dette budskapet var! sier nåværende pave og viser til hvordan fosterdiagnostikk brukes hyppig for å «filtrere ut de svake og uviktige», mens aktiv dødshjelp får stadig større tilslutning. De dypere årsakene til denne erosjonen av menneskeverdet må utfordres, sier paven i boken.

Det er interessant at pave Pul VIs dokument det her refereres til er encyklikaen Humanae vitae (les den på norsk her) som handler om prevensjon, ikke abort. I debatten om å hindre menneskelig å bli unnfanget så Paul VI allerede utviklingen av et nytt syn på menneskelivet. Han skriver bl.a. i innledningen:

… mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

Den encyklikaen som virkelig handler veldig tydelig om abort, er pave Johannes Paul IIs Evangelium vitae fra 1995. Også denne er oversatt til norsk og kalles der «Livets evangelium». Den er en moral-encyklika om menneskelivets verdi og ukrenkelighet, og handler bl.a. om krig, dødsstraff, medisinsk etikk, abort. Les den her på norsk.

Grundig biografi om pave Benedikt

Danske Katolsk Orientering trykker en grundig anmeldelse av Benedikt XVI – Ein Leben (1184 sider). Boka kom ut på tysk i april i år og kommer visst på engelsk (i to bind) i november. Her er en hel del av anmeldelsen:

… Joseph Ratzingers barndom er en del af hele det tidsbillede, Peter Seewald ruller ud i den store nye biografi: Benedikt XVI. Ein Leben (Benedikt XVI Et liv). Og Seewald må siges at være den rette mand til opgaven. … Års researcharbejde, jagt i arkiverne og privat korrespondance med pave Benedikt ligger bag Seewalds nye biografi. Mere end 100 skolekammerater, venner fra præsteseminariet, naboer, familiemedlemmer og universitetskollegaer er blevet interviewet til den 1084 sider lange Benediktbiografi.

Den unge Joseph er temmelig indadvendt og flygter ind i bøgerne. Yndlingsbogen bliver Hermann Hesses Klassiker Steppeulven – senere hippiernes kultbog. Han skriver digte, og som seminarist er han igennem en langvarig forelskelse, før han beslutter sig for at blive præst. ”Ja, jeg er blevet berørt af kærligheden i dens forskellige dimensioner og former. At være elsket og give andre kærlighed tilbage har jeg mere og mere oplevet som helt grundlæggende”, siger pave Benedikt, og Seewald spørger ham direkte: ”Var De forelsket i en pige? Måske. Altså ja? Man kunne udlægge det sådan. Hvor længe varede så denne lidelsesfulde tid? Nogle uger? Et par måneder? Længere.”

En yderst samvittighedsfuld præst” ”En yderst samvittighedsfuld og meget duelig præst med teologiske kundskaber, der er overordentlig store for hans alder”. Sådan er skudsmålet fra sognepræsten i München-Bogenhausen om kapellan Ratzinger, der også beskrives som lidt for genert. Kometkarrieren starter med disputats om Sankt Bonaventura og ansættelse ved universitetet i Bonn. Tiltrædelsesforelæsningens tema er en ægte Ratzinger – troens Gud og filosoffernes Gud.

Meget tidligt opdager han kvaliteterne i la nouvelle theologie – en bevægelse, der ønskede en grundlæggende reform af katolsk teologi med en tilbagevenden til kilderne – kirkefædrene.

Ratzinger vækker opsigt, da han i oktober 1958 i tidsskriftet Hochland skriver om, at den moderne kirke er blevet en hedensk kirke – selv om facaden er i orden, og man kan fremvise de nydeligste religionsstatistikker. Og han taler i klartekst:

”Hedenskaben sidder i dag i Kirken selv og det kendetegner kirken i vore dage som også den nye hedenskab, at det drejer sig om hedenskab i kirken og om en kirke, i hvis hjerte hedenskaben lever”. Artiklen kommer i 1958 i tidsrummet mellem Pius XIIs død og valget af hans efterfølger. På en vis måde formulerer den Kirkens program for eftertiden. Den store fortælling, Kirken har præget verden med er ved at falme, og Kirken må til at indstille sig på at være en mindretalskirke. Det blev opfattet som stærkt provokerende, og Ratzinger bliver kaldt modernist. Men i Köln sidder kardinal Frings med de samme tanker.

To skuffende synoder

Sandro Magister skriver om de to bispesynoden som ble avholdt i Vatikanet høsten 2018 og høsten 2019, bl.a.:

That on the Amazon is the second synod in a row in which Francis has disappointed the expectations of those awaiting the innovations that he himself, the pope, had foretold.

In the 2018 synod on young people, the issue on which the expectations and controversies had focused was homosexuality. The base document of the discussion, in its paragraph 197, explicitly admitted a possible paradigm shift in judging “homosexual couples.”

And instead nothing. When the synod gathered, Francis imposed and obtained silence on the subject. No mention was made of it in the assembly discussions, nor in the final document, much less in the post-synodal pontifical exhortation “Christus vivit.” And so that on young people – emptied of its only spicy ingredient – became the most useless and boring synod in history.

The following year, with the synod on the Amazon and especially with what followed, the disappointment of the innovators was even stronger.

Because this time at the synod the discussion did take place on the most awaited and disputed change, which was the ordination of married men. In the final document the proposal passed with more than two thirds of the votes. And still in early January many were sure that Francis would adopt and authorize it, in the post-synodal exhortation expected at any moment.

But then came, in strenuous defense of the celibate priesthood, the bombshell book by pope emeritus Benedict XVI and Cardinal Robert Sarah, received by the innovators as a disastrous omen.

And in fact shortly afterward the post-synodal exhortation “Querida Amazonia” fell like a sudden chill, with the total silence of Francis on the subject. …

Hvorfor skjedde så dette? Magister forklarer det med utviklingen i Den katolske kirke i Tyskland, som pave Frans ikke liker. Les mer om dette her.

Pave Frans svært tydelig mot abort

Catholic Herald leste jeg i dag:

Pope Francis said Saturday that abortion is never the answer to difficult prenatal diagnoses, calling selective abortion of the disabled the “expression of an inhuman eugenics mentality.”

“Fear and hostility towards disability often lead to the choice of abortion, configuring it as a practice of ‘prevention,’” Pope Francis said May 25.

“But the Church’s teaching on this point is clear: human life is sacred and inviolable and the use of prenatal diagnosis for selective purposes must be strongly discouraged because it is the expression of an inhuman eugenics mentality, which removes the possibility for families to accept, embrace and love their weakest children,” he said.

The pope addressed a Vatican conference on perinatal hospice highlighting medical care and ministries that support families who have received a prenatal diagnosis indicating that their baby will likely die before or just after birth.

Pave Frans bruker ofte et svært direkte språk, både når han støtter radikale og nye synspunkter og når han oppfattes som konservativ som her, slik at folk ofte blir støtt. I denne artikkelen fra Dagbladet støtes mange over at de som utfører abort sammenlignes med leiemordere:

Er det lovlig å eliminere en menneskeliv for å løse et problem? Er det lovlig å leie en betalt morder for å løse et problem, sa den katolske kirkens overhode på en antiabort-konferanse sponset av Vatikanet.

Pave Frans mener abort aldri kan godtas, selv ikke når fosteret er alvorlig sykt eller sannsynligvis kommer til å dø. Et menneske er «aldri uforenlig med livet», sa han.

Alle barn er en gave som endrer en familiehistorie. Og dette barnet må ønskes velkommen, elskes og tas hånd om, sier paven.

Frans har tidligere uttrykt sympati med kvinner som har tatt abort og gjort det enklere for dem å få syndsforlatelse. Paven brukte lignende sammenligninger med betalingsdrap da han snakket om abort i oktober 2018. Det vakte kraftige reaksjoner fra legemiljøer.

Her er en lenke til oppslaget i 2018.

Pave Benedikt XVI blir 92 år i dag

Pave Benedikt fyller 92 år i dag, og er ganske skrøpelig, men fortsatt klar i hodet. Les om ham på Wikipedia – på engelsk og norsk. Mange skriver om ham i dag, bl.a. Rome Reports, som også viser en kort video. De skriver bl.a.:

Pope emeritus Benedict XVI turns 92 today. Pope Francis visited him on the eve of his birthday, with the Vatican publishing a photo from the visit.

Benedict XVI’s day will be spent in private celebration. It is unknown if he will raise a pint of beer, as he has in previous years, or if his brother Georg will come in town to celebrate with him. …

… This year, his birthday is overshadowed by the fire in Notre Dame Cathedral in Paris. In 2008, the pope emeritus spoke to young people from inside the cathedral, while commemorating the 150th anniversary of the Blessed Virgin at Lourdes.

Bildet under viser pave Benedikt i Notre-Dame de Paris.

Ti grunner for at pave Frans bør uttale seg om «Viganò-saken»


Fr. Dwight Longenecker er en (gift) katolsk prest i USA som skriver en hel del (jeg lurer ofte på hvordan han får tid til det, siden har er sogneprest i en aktiv menighet) og jeg leser hans (oftest) interessante artikler ganske ofte. Han skrev nylig en artikkel han kalte: TEN REASONS WHY POPE FRANCIS’ SILENCE IS A DISASTER. Han åpner artikkel slik:

I was amazed to read the Pope Francis’ supporters, Fr Spadaro and Cardinal Napier have been comparing the Pope’s silence on the Vigano accusations to Our Lord’s silence before Pilate. … There are so many problems with this that it is hard to know where to start.

Og han fortsetter slik med første og andre grunn:

First of all, when you or the person you support is under fire for something of which that person may be guilty it is not a good idea to play the victim….not even a little bit. But to compare the person under fire to Jesus at his trial? No. Just don’t go there. Playing the victim card doesn’t work anymore. It’s a worn out ploy. After the blizzard of snowflakes and faux victims we can see through that trick now.

Secondly, if the person in question is a privileged person don’t play the victim card at all. Would you pity Donald Trump or Hilary Clinton if they played the victim card? No. If a person is a powerful and privileged person and you play the victim card it is a big own goal. The pope is one of the most powerful people in the world. He’s right up there with the Queen of England as an international leader and he is therefore on the top of the heap. When the big guys play the victim card it is not only ridiculous, it is a gross insult to all the true victims in the world. …

Janne Haaland Matlary skriver også om dette i dag i Dagens Næringsliv, med følgende ingress: Et råd til paven: gi fullt innsyn i sakene om seksuelle forbrytelser. Jeg leste artikkelen tidligere i dag, men man må ha abonnement for å lese den på nettet.

OPPDATERT 10. september: Nå er denne artikkelen lagt ut på katolsk.no.

Pave Frans’ fem år som pave

Catholic Herald trykker i dag en interessant artikkel om Pave Frans’ fem første år, og artikkel oppsummeres slik:

Despite Pope Francis’s clear desire for change, and for all the grand, structurally reforming moves of the last five years, it is hard to point to any measurable progress. In fact, things look worse, not better, in many cases. How is this possible?

The key to understanding Francis is his paradoxical style of governance. He wants to think big, give clear direction and leave it to others to carry through the minutiae. Yet he has kept himself apart, and even at odds with, the very structures and mechanisms which would allow him to work like this.

The small circle on which he has become dependent are far from the loyal friends he needs. Many are now enmeshed in scandals of their own, well past the age of retirement, freelancing their own agendas, or jockeying outright for position at the next conclave.

A zealous reformer and a conscientious, maybe even saintly, priest Francis may be, but as the head of a functioning government, he cuts an increasingly isolated figure.

Pave Benedikt blir stadig svakere

Kommende søndag er det 5 år siden pave Benedikt kunngjorde sin avgang og NTB har laget en artikkel som starter med at «Tidligere pave Benedikt skriver i et avisinnlegg at han nærmer seg døden og er klar for sin «siste pilegrimsreise».» Flere aviser har trykket denne teksten, og på katolsk.no finner vi den her. Også Catholic Herald skriver om det samme, og nevner at pave Benedikt svarte på forespørsler om hans helse fra lesere av den italienske avisa Corriere della Serra:

In a nine-line letter to Corriere della Serra, Benedict XVI thanks the paper’s readers for their concern, and assures them he is surrounded “by a love and a goodness that I could not have imagined”.

“I was moved that so many readers of your newspaper want to know how I am spending this last period of my life,” he said.

“I can only say in this regard that, in the slow decline of physical strengths, inwardly I am on a pilgrimage Home,” he added, capitalising the Italian word ‘Casa’.

“It is a great grace for me to be surrounded, in this rather tiring last piece of the road, by a love and a goodness that I could not have imagined.”

He said he considered the reader’s concerns as “company” on his journey, and assured them of his prayers.

The paper says it had contacted Benedict XVI through a “reserved channel” to ask him how he was doing.

Pave Benedikt – i rullestol

Jeg så bildet over på Twitter. Pave Benedikt (sier teksten på Twitter) er sammen med erkebiskop Gänswein og msgr. Antonio Catelan, sekretær for the Ratzinger Foundation i Brasil.

Pave Benedikt om misforståelsen av den liturgiske reform

«Misforståelsen av den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vektlegging av utdannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets handling kom nesten til å utslette Guds tilstedeværelse.»

Setningen over er skrevet av pave emeritus Benedikt XVI, som nylig skrev det og mer i et nytt forord til den russiske utgaven av boken Liturgiens ånd, som han opprinnelig utga i 2000. Katolsk.no skrev om dette for noen dager siden, og danske Katolsk orientering tar med hele forordet i sitt siste nummer. Jeg htar med hele forordet under:

”’Ingenting må således gå forud for tidebønnen’. Med disse ord i sin Regel (43,3) fastslog den hellige Benedikt, at liturgien har højere prioritet end enhver anden aktivitet i det monastiske liv. Men selv i det monastiske liv blev dette ikke altid efterlevet, fordi landbrugsarbejdet og det intellektuelle arbejde også var vigtige opgaver for munkene. Både inden for landbruget såvel som inden for håndværksog formationsarbejdet kunne der være visse tidskrævende forhold, som måske kunne synes vigtigere end liturgien. På den baggrund understregede Benedikt altid den prioritet, liturgien må have gennem den prioritet, Gud har i vores liv: ”Så snart man ved tiden for tidebønnen har hørt klokken, skal man lade alt, man har i hænderne, ligge og indfinde sig med største hast, dog med værdighed”.

Anliggender, der har med Gud – og dermed med liturgien – at gøre, synes ikke at fylde meget i folks bevidsthed i dag. Alle mulige ting synes at være uopsættelige. Men Guds anliggender synes ikke at være presserende. Nu kan man påpege, at det monastiske liv på alle mulige måder er forskelligt fra menneskets liv i verden, og det er helt sikkert rigtigt. Og alligevel gælder Guds prioritet – Ham, vi har glemt – for alle. Hvis Gud ikke længere er vigtig, forrykkes kriteriet som fastslår, hvad der er vigtigt. Ved at ignorere Gud, underkaster mennesket sig de begrænsninger, der gør ham til en slave af materiens kræfter og dermed leder ham bort fra sin værdighed.

I årene efter 2. Vatikankoncil blev jeg igen opmærksom på Guds prioritet og den guddommelige liturgi. Misforståelsen af den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vægtning af uddannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets ageren kom næsten til at udslette Guds tilstedeværelse. I denne situation blev det stadig mere tydeligt, at Kirkens eksistens lever i liturgiens rette fejring, og at Kirken er i fare, når Guds forrang ikke længere findes i liturgien eller dermed i livet.

Den dybeste årsag til krisen, der har forstyrret Kirken, ligger i tilsløringen af Guds prioritet i liturgien. Alt dette har ført mig til at hellige mig endnu mere til liturgiens tema end tidligere, fordi jeg vidste, at den sande fornyelse af liturgien er den grundlæggende forudsætning for fornyelsen af Kirken. På baggrund af denne overbevisning udspringer de studier, som er indsamlet i dette bind 11 af Opera Omnia. Men på trods af alle dens forskelle, er liturgiens essens i Øst og i Vest grundlæggende unik og den samme. Og så håber jeg, at denne bog også vil hjælp de kristne i Rusland til på en ny og bedre måde at forstå den store gave, der er givet til os i den hellige liturgi”.

Muligheten for at kvinner kan bli katolske prester

De siste ukene er det i katolske medier i Norge blitt diskutert om kvinner kan ordineres til katolske prester – slik de protestantiske kirkene har gjort de siste ca 50 år. Jeg er så gammel at jeg godt husker 1994, da pave Johannes Paul II offentliggjorde sitt apostoliske brev Ordinatio sacerdotalisles det på NORSK her og på ENGELSK her.

Jeg har siden forstått dette brevet – om omtalt det til interesserte – i følgende korte punkter: 1. Jesus valgte 12 menn til apostler (biskoper). 2. Kirken har alltid ordinert bare menn til biskoper, prester og diakoner. 3. Jeg som pave har ikke myndighet til å forandre dette (Kirken kan ikke forandre dette) og 4. Dette skal vi ikke diskutere mer.

Diskusjonen om kvinnelige prester døde også raskt ut på 1990-tallet, og også senere har jeg sett lite av den i katolske kretser. Det er organisasjoner nokså langt ute på sidelinjen som har holdt denne saken varm. Derfor overrasker det meg at Oslo katolske bispedømme (i tidsskriftet St Olav og på nettsidene) gir plass til den.

La oss nå se litt på den norske oversettelsen av Ordinatio sacerdotalis, jeg tar med det jeg syns er viktigst.

1. Den prestelige ordinasjon, som gir videre det embedsoppdrag Kristus overdro til sine Apostler å lære, helliggjøre og lede de troende, har i Den katolske Kirke fra begynnelsen av alltid vært forbeholdt menn alene. Denne tradisjon er også blitt holdt trofast i hevd av de orientalske kirker.

… Men ettersom spørsmålet også var blitt gjenstand for debatt blant teologer og i visse katolske kretser, forordnet Paul VI at Kongregasjonen for Troslæren skulle fremstille og utdype Kirkens lære om dette emne. Dette skjedde ved erklæringen Inter Insigniores … (Les Inter insigniores her.)

2. Erklæringen gjengir og forklarer de fundamentale grunner for denne lære, grunner utdypet av Paul VI, og konkluderer med at Kirken «ikke anser seg bemyndiget til å tillate kvinner å bli ordinert til prester». Til disse fundamentale grunner tilføyer dokumentet andre teologiske grunner som illustrerer det velvalgte ved den guddommelige ordning, og det viser også tydelig at Kristi handlemåte ikke sprang ut av sosiologiske eller kulturelle motiver særegne for Hans tid. …

I det apostoliske brev Mulieris Dignitatem, (les dokumentet her) skrev jeg selv i dette henseende: «Da han kalte bare menn som sine Apostler, handlet Kristus på en fullstendig fri og uavhengig måte. Ved å gjøre dette, utøvet Han den samme frihet med hvilken i all sin opptreden han understreket kvinnenes verdighet og kallelse, uten å innordne seg de rådende skikker og tradisjonene vedtatt av den tids lovgivning».

I sannhet, Evangeliene og Apostlenes gjerninger bekrefter at denne kallelse var gjort i samsvar med Guds evige plan: Kristus valgte dem han ville … Derfor, når den gir adgang til det ministerielle prestedømme har Kirken alltid erkjent som en evig norm sin Herres handlemåte da Han ved å utvelge de tolv menn som Han gjorde til grunnlaget for sin Kirke. Disse menn mottok faktisk ikke kun en funksjon som deretter kunne utøves av et hvilket som helst medlem av Kirken; de var tvert imot spesifikt og inderlig knyttet til det inkarnerte Ords eget oppdrag. Apostlene gjorde det samme når de utvalgte medarbeidere som skulle etterfølge dem i deres embede. Også inkludert i dette valg var dem som, gjennom Kirkens historie, skulle bringe videre Apostlenes oppdrag å representere Kristus Herren og Frelseren.

3. Dessuten kan det forhold at den salige Jomfru Maria, Guds Mor og Kirkens Mor, verken mottok det oppdrag som Apostlene fikk som sitt eget og heller ikke det ministerielle prestedømme, ikke bety at kvinner er av lavere verdighet. Heller ikke kan det fremstilles som en diskriminering av dem. … …

4. Skjønt læren om at den prestelige ordinasjon skal forbeholdes menn alene er blitt fastholdt av Kirkens vedvarende og universelle tradisjon, og vedvarende er blitt lært av Læreembedet i dets nyere dokumenter, er den i vår tid noen steder ikke desto mindre ansett for fremdeles å være åpen for debatt, eller det anses at Kirkens standpunkt at ikke kvinner skal gis adgang til ordinasjonen kun er av disiplinær karakter.

Derfor, med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende.

Spørsmål som er stilt til dette dokumentet er hvor autoritativt/ufeilbarlig det er, og hvor strengt siste setning skal forstås: «… dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende». Er det plass for en åpen debatt når dette standpunktet må fastholdes av alle katolikker, eller ikke?

President Trump hos pave Frans

Catholic Herald skriver bl.a. dette om dagens besøk;

President Donald Trump is meeting Pope Francis for the first time.

The president, accompanied by his wife and several aides, arrived at the Vatican just after 8 a.m. local time. The president greeted Francis in Sala del Tronetto, the room of the little throne, on the second floor of Apostolic Palace Wednesday morning.

The men shook hands and Trump could be heard thanking the pope and saying it was “a great honour” to be there. They then posed for photographs before a private meeting.

Trump arrived in Rome Tuesday evening, his motorcade closing a busy Italian highway just after rush hour and prompting hundreds of onlookers to briefly step out of their gridlocked cars to gawk at the fleet of armoured vehicles. He spent the night at the U.S. ambassador to Italy’s residence. …

Jeg så en del av besøket (noen jeg sjelden har gjort før, det var mer pompøst og høyttidelig enn jeg hadde regnet med, spesielt før og etter de besøkende treffer paven), der bl.a. erkebiskop Georg Gänsweins viktige rolle er ganske synlig.

Under kan man se et redigert opptak av besøket, i to deler (før og etter det private møtet mellom paven og presidenten).

Del 1

Del 2

Aller viktigst er en rett forståelse av Bibelen

Bildet over er fra pave Benedikts fødselsdagsfeiring sist søndag, og i en artikkel som viser samme bilde skriver Fr Raymond de Souza om Ratzinger/Benedikts viktigste arbeid for Kirken, nemlig det som har med Bibelen, liturgien og en rett tolkning av Vatikankonsilet å gjøre. Aller mest fundamentalt er en rett bibelforståelse, og om det skriver de Sousa:

… By the time Ratzinger was ordained in 1951, several generations of biblical scholarship – while making great scientific advances – had begun to erode the central and sacred role of the Bible in the life of the Church. Advances in biblical archaeology, study of ancient languages and literary criticism had produced remarkable new understandings of the biblical texts. Scripture scholarship, though, had slipped away from theology and become something akin to classics, as if the Bible were Greek epic poetry or Latin rhetoric.

Ratzinger accepted all that was good in the new methods, but insisted that if the scriptures were to have any relevance for today, they had to be read in light of the faith, to be read as divine revelation received and lived by the Church. Biblical scholarship that, for example, tried to get to the “real” text behind centuries of patristic reflection, was treating the text as something separate from the people it was addressed to – the Church.

His theological work bore fruit in two key documents, the Pontifical Biblical Commission’s The Interpretation of the Bible in the Church (1993) and the fruit of the first synod he summoned as pope, Verbum Domini (2010).

Yet it was his decision to publish, while pope, a three-volume study of the life of Christ (Jesus of Nazareth) that will have the greatest impact. Instead of proposing how biblical study ought to be done, Ratzinger-Benedict got on with it and did the job himself, confirming in the masterful trilogy that he was probably the most learned man alive.

His biblical project was critical to his work in securing the authentic teaching of Vatican II. Everyone remembers Benedict for proposing the “hermeneutic of continuity and reform” against a “hermeneutic of rupture”. But he went to the root cause of the rupture. ….

Pave Benedikt fyller 90 år

thank_you_holy_father_benedict_xvi

16. april (påskedag) fyller pave (emeritus) Benedikt 90 år – jeg gratulerer ham med dagen litt på forskudd.

I en artikkel på the Catholic Herald, med overskrift The Ratzinger revolution, og ingress His writings will one day inspire a generation to revolt against the West’s secular consensus kan vi lese bl.a.:

Benedict XVI will celebrate his 90th birthday on Easter Sunday. Cardinal Joachim Meisner famously described him as a man who is as intelligent as 12 professors and as pious as a child making his First Communion.

If one inserts the words “Joseph Ratzinger” into the Google Scholar search engine, which records academic publications, one obtains some 24,600 hits in four seconds. The words “Benedict XVI” bring up even more results – 66,100. ….

As Bavaria’s most famous son since Ludwig II enters his 10th decade of life, it is worth considering what the impact of all these publications might be in the brave new world of 21st-century Catholicism. My thought is that the publications of Ratzinger will form a treasury to be mined by future generations trying to piece together elements of a fragmented Christian culture.

Ratzinger himself emphasises that the seat of all faith is the memoria Ecclesiae: the memory of the Church. He believes that “there can be a waxing or waning, a forgetting or remembering, but no recasting of truth in time”. As a result, “the decisive question for today is whether that memory can continue to exist through which the Church becomes Christ and without which she sinks into nothingness”.

In this void of nothingness, in a world without the memoria Ecclesiae, the human person strives for an autonomy that is in conflict with his nature. It is natural, normal and healthy for one’s sense of self to exist within the context of a living history and tradition. Those without such moorings often spend their entire youth trying to “find themselves” without much success and often only after years of painful experimentation.

These reflections on the importance of memory were made by Ratzinger in 1982. Earlier, in 1958, during his theological teenager phase, Ratzinger wrote an essay entitled “The New Pagans and the Church”. In it he observed that whenever people make a new acquaintance they can assume with some certainty that the person has a baptismal certificate, but not that he has a Christian frame of mind. This was a full decade before the cultural revolution of the 1960s. …

…. When a new generation arises in full rebellion from the social experiments of the contemporary era, craving a human ecology that respects both God and nature, and wanting to be something more than rootless cosmopolitans, Ratzinger’s publications will serve as Harry Potter-style Portkeys, giving creative young rebels access to the missing cultural capital – indeed, access to what Ratzinger calls the memoria Ecclesiae.

High on the list of the missing cultural capital is the realisation that from the earliest times Christianity has understood itself as the religion of the Logos, the religion according to reason. As Ratzinger expresses the principle: “Faith has the right to be missionary only if it transcends all traditions and constitutes an appeal to reason and an orientation towards the truth itself.” The lack of truth, he argues, is the major disease of our age.
….

Både engelsk Wikipedia og norsk Wikipedia har grundige artikler om pave Benedikt.

What Pope Francis Really Said

Kanskje jeg skal lese denne boka, for det er ikke alltid like lett å forstå pave Frans. Slik kan vi lese på First Things:

An important new book has appeared that carefully evaluates Francis’s pontificate, and provides something the pope—for all his good deeds—often hasn’t: context and clarity.

What Pope Francis Really Said by Tom Hoopes, writer in residence at Benedictine College, is one of the best books to appear on the subject—because it avoids caricaturing Francis, from either the left or the right, and strives to get to the heart of his papacy by studying the full context of his teachings. A second strength is that it rescues Francis from distortion without overlooking his flaws.

Hoopes comments: To try to understand what Pope Francis wants from the Church in the twenty-first century, we should start by invoking Our Lady, Undoer of Knots. Our understanding of Pope Francis has become knotted up with conflicting feelings fed by mistaken reporting, false adulation, rash judgment, and the pope’s own verbal slip-ups.

One of the challenges in covering Francis is that he frequently speaks in incomplete sentences, particularly in the free-wheeling—and often problematic—interviews he grants to the press. Explaining Francis’s teachings in their proper context, therefore, is like putting together a huge jigsaw puzzle—because he says so many things, about a particular subject, at different times, and with different emphasis. But Hoopes has done an admirable job tracking down Francis’s most important statements, and bringing them together to provide a coherent summary of his teachings.

Regarding the pope’s much-discussed views on the economy, for example, Hoopes immediately puts to rest the notion that Francis is a crypto-Marxist who despises every aspect of the free market. In fact, as Hoopes documents, Francis’s views are rooted in the Gospel and the Church’s rich body of social teachings and these are “not just focused on bettering the material needs of the poor,” but addressing the needs of rich and poor alike. …

Her er boka på Amazon.

Den hellige Stefan – 26. desember

Dette hører vi i dagens messe:

Inngangsvers
Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn
Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Kommunionsvers
De stenet Stefan, som bad: Herre Jesus, motta min ånd.

Les alle messens bønner, antifoner og tekster her.

I dag sa pave Frans også dette i sin preken:

On the feast day of Christianity’s original martyr, Pope Francis issued a strong call not to forget the testimony of today’s victims of anti-Christian persecution around the world, a stunning number of whom have made the supreme sacrifice in recent years.

“Even today the Church, to render witness to the light and the truth, is beset in various places by hard persecutions, up to the supreme test of martyrdom,” Francis said on Monday.

“How many of our brothers and sisters in the faith suffer abuses and violence, and are hated because of Jesus!”
“I’ll tell you something,” the pope said. “The number of martyrs today is greater than in the early centuries [of the Church]. When we read the history of the early centuries, here in Rome, we read about so much cruelty to Christians. It’s happening today too, in even greater numbers.”

“Today we want to think of them and be close to them with our affection, our prayer and also our tears,” the pontiff said. “In these days, in Iraq, the Christians celebrated Christmas in a cathedral that had been destroyed. That’s an example of fidelity.
“The hardships and dangers notwithstanding, they offer courageous witness by belonging to Christ, and they live the Gospel committing themselves in favor of the least, of the most overlooked, doing good to all without distinction. …

Skroll til toppen