van der Burg

Pastor van der Burgs avskjed i Arendal

I menighetsbladet for St. Franciskus i Arendal leste jeg nylig en artikkel om hva pastor van der Burg hadde skrevet til de troende i Arendal da han forlot byen i 1973 (han hadde kommet dit fra Stavanger i 1956). Ingressen til van der Burgs hilsen kan man lese om man forstørrer bildet over, og her er hilsenen til menigheten:

Kjære Arendal menighet

Når jeg nå snart skal forlate dere, føler jeg behov for å sende noen ord til avskjed, et personlig brev til hver og enkelt av dere. Jeg takker for den velvilje, overbærenhet og hjelp dere i alle årene har vist meg. Med Sankt Paulus tør jeg si at «jeg bærer dere i mitt hjerte» (Filip 1,7)., og min inderlige bønn er at «all nådes Gud må dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere» (1. Pet 5,10), så vi en gang kan møtes hos ham etter å «ha stridd den gode strid» (2. Tim 4,7).

Mine tanker går særlig til ungdommen i menigheten. Gid jeg liksom Johannes kunne si om dere alle «Jeg skriver til dere, unge, fordi dere er sterke og Guds ord blir i dere og dere har seiret over den onde. Sett ikke deres kjærlighet til verden, heller ikke til de ting som er i verden. Den som elsker verden, i ham bor ikke Faderens kjærlighet. For alt det som verden byr — alt det som legemet kan begjære og øynene finne behag i, all den tomme glans i dette liv — det er ikke av Faderen, men av verden. Men verden forgår og dens lyst. Han derimot som gjør Guds vilje, blir stående til evig tid» (1 Joh, 2,14.17).

En stor smerte er det for meg at noen av dere sjeldent eller aldri mer tar del i våre gudstjenester. Å svikte den hl. Messe er å svikte Jesus som kommer på alteret for å ofre seg for oss og med oss. Selvfølgelig er det ikke nok å gå i kirken. Likevel må enhver kunne forstå at det ville føre til kirkens undergang derom det ikke varen alvorlig plikt å ta del i søndagsmessen. Uten denne plikt ville forsømmelsene bli hyppigere og hyppigere. Guds ord ville ikke mer bli hørt, sakramentene ville ikke bli mottatt, det kirkelige bånd mellom de troende ville mer og mer bli oppløst, prestemange¬len bli større og større (fordi ingen ønsker å bli prest for tomme benker), og etter hvert ville hele kristendommen gå til grunne. Kirken og gudstjenester kan ikke skilles.
Kjære ungdom, vær sterke, la Guds ord bli i dere. Dere er menighetens fremtid. Når ungdommen svikter, er kirkens arbeid for en stor del forgjeves. La dere ikke bedra av verden. Livet er kort, kortere enn dere forestiller dere, og verden forgår med dens lyst. En god ungdom vil gjerne kjempe for det gode. Men hva er skjønnere enn å kjempe for Guds rike? Vi håper at biskopen også i fremtiden har prester nok for sine menigheter. Men meget avhenger av ungdommens hjelp og trofasthet om en prest kan arbeide med begeistring.

Noe av det som ligger meg meget på hjertet, er vår skole. Med Vatikankonsilet må vi holde fast ved at «den katolske skole også i den moderne verden har bevart sin avgjørende betydning» (Om den kristne oppdragelse nr.8). Dette gjelder også — og ikke minst i våre diasporamenigheter. Om behovet for øyeblikket ikke er så stor, må vi tenke på fremtiden. Vår skole er god, lokalene og det kostbare undervisningsmaterialet er godt. Skal vi la alt bare ligge ubrukt? Jeg er sikker på at pastor Littlewood helhjertet vil gå inn forskolen. Han er selv utdannet skolelærer og vil foruten engelsk kunne undervise noen andre fag, hvis det trengs. Vatikankonsilet minner de katolske foreldre om «deres plikt til å betro dere barn til de katolske skoler, når og hvor de kan, og til å støtte dem etter evne». Noen ekstra ofre vil det nok alltid være forbundet med å ha sine barn på en katolsk skole (f. eks. en lengre vei). Men «det hellige konsil formaner inntrengende prestene og de troende til ikke å vike for noe offer, når det gjelder hjelp til katolske skoler. Heldigvis gir staten nå bidrag til private skoler. Men denne støtte blir vi berøvet for hvert barn som foreldrene holder borte fra vår skole.

Men hensyn til de ikke-katolske barn på vår skole, er jeg overbevist om at vi derved gjør et nyttig økumenisk arbeid. Våre katolske barn tar ingen skade av det. Vatikankonsilet sier om dette» Kirken anser likeledes de skoler for meget verdifulle, som blir opprettet i de unge kirker, og som også frekventeres av ikke-katolske elever».

En ting må man være klar over dersom vår skole blir nedlagt og menigheten vokser, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å gi våre barn tilstrekkelig religionsundervisning. Inntil nå har skolepersonalet hjulpet med til religionsundervisningen også av de barn som ikke går på vår skole. Også i andre menigheter hjelper noen søstre med i religionsundervisningen. Men vi har ikke medhjelpere utenom våre skolesøstre, og disse kommer sikkert til å reise om vår skole blir nedlagt. For en prest alene blir det vanskeligere og vanskeligere, også fordi det oftere vil bli nødvendig å undervise barna hjemme på grunn av lange avstander. Noen foreldre tror at presten ganske enkelt kan samle barna til noen fastsatte timer. Men så enkelt er det ikke. De forskjellige busstider og forholdene i hjemmene gjør at fremmøtet blir meget uregelmessig. Stadig på nytt må man gjenta det behandlede for dem som var fraværende forrige gang. Hvis undervisningen skal være effektiv, må den den gis i ganske små grupper.

Kjære Arendal menighet, vær stolt av deres skole og kjemp for den. Gi meg denne forsikring som deres avskjedsgave.

Hjertelig hilsen
Deres hengivne i Kristus, p. Johannes van der Burg.

Pastor van der Burgs hefte “Forklaring av den hellige messe” lagt ut

Heftet «Forklaring av den hellige messe» ble utgitt av van der Burg i 1944 og informanter i Stavanger fra 50-tallet sier at heftene alltid lå bak i kirken til fri benyttelse for alle som trengte hjelp til å forstå messen. Heftet er på 95 sider i lite format, der de første 40 sidene er en gjennomgang og forklaring av hele messen punkt for punkt. Deretter følger disse kapitlene:

– Jesus er virkelig nærværende i Alterets Sakrament
– Brødet og vinen blir til Jesu legeme og blod, mens brødets og vinens skikkelser blir bevart
– Den sakramentale forvandling fullbyrdes ved konsekrasjonsordene. Bare en gyldig vigslet prest har makt til å forvalte Alterets Sakrament
– Jesus har innstiftet Alterets Sakrament ikke bare som et måltid, men også som et offer
– I messeofrets frukter får vi mest del ved å motta den hellige kommunion (dvs. gå til Herrens bord). For å bli forenet med den hele Kristus er det ikke nødvendig å motta den hellige kommunion under begge skikkelser

I et tillegg vil vi forklare de viktigste seremonier som anvendes ved den hellige messe – og angi grunnene til at presten ber messebønnene på latin
Avslutning: Kom i hu at du helligholder hviledagen

Heftet er lagt ut HER i pdf-format og HER som vanlig nettside. Til slutt finner man HER menyen over alle hefter av van der Burg.

”Kom i hu at du helligholder hviledagen.”

Ja, salige er de som trofast oppfyller sin søndagsplikt. Fordi – som det gamle ordspråk sier – ”som søndag er skal din dødsdag være”.

(Fra siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

”Siden vi da har en stor yppersteprest, … så la oss tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid” (Hebr. 4, 14-16). ”La oss gi akt på hverandre, så vi gjensidig oppmuntrer hverandre til kjærlighet . . . og ikke unndrar oss vår forsamling” (10, 24-25).

En som vet hva den hellige messe er, vil lett forstå hvorfor Kirken pålegger det som en alvorlig samvittighetsplikt å overvære den hellige offerhandling på Herrens dag. Fra apostlenes tid av har de kristne oppfattet søndagsplikten først og fremst som en plikt til å ”samle seg for å bryte brød” (Ap. gj. 20, 7 – å feire den hellige Nattverd). Bibelen taler ikke ennå om søndagen som en hviledag. Den er blitt til de kristnes hviledag som følge av at den var en dag som var bestemt til gudstjenesten. Man oppfyller ikke sin søndagsplikt ved bare avholde seg fra arbeide. Dette er den negative og minst viktige del av søndagsplikten. Man skal ”helligholde” hviledagen, dvs. ikke bare holde hviledagen. Den må være en helligdag. Det 3. bud hører til den del av dekalogen, som handler om våre plikter overfor Gud. Hvis det bare gjaldt å skaffe menneskene en feriedag, ville Gud ikke ha satt dette bud foran i de ti bud, før budet om kjærligheten til våre foreldre, budet om ikke å myrde, ikke a begå ekteskapsbrudd, osv. Den ukentlige hviledag er ”Herrens dag”. Den ikke en dag vi selv fritt kan disponere over. Vi skal hvile fra vårt arbeide for å dyrke Gud og å helligjøre vår sjel. Og den eneste gudstjeneste som fullkomment behager Gud, er den eukaristiske offerhandling, hvorved vi ofrer Ham hans Enbårne Sønn. Den hellige messe er den viktigste kilde til helliggjøring, fordi den er ett og det samme som korsofferet.

Budet om å overvære den hellige messe gjelder hver søndag. Det er ikke nok å gå til messen av og til, ettersom vi har lyst til.

Hvorfor anvendes det latinske språk i messeliturgien?

«Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.»

(Fra nest siste kapittel i van der Burgs bok: «Forklaring til den hellige messe»)

Grunnen dertil er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnenes innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Heller ikke har Kirken noen interesse av å ville såre våre nasjonalfølelser. Enhver må kunne forstå at det er meget alvorlige grunner som har beveget den til å holde fast ved det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:

Latin er et dødt språk, som ved sin uforanderlighet er bedre i stand til å bevare de guddommelige sannheter uforfalsket enn et levende språk, hvis ord og betydning ofte skifter med tidene.

Det latinske språk i vår liturgi vitner om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Sektene, som skiller seg fra moderkirken, beholder aldri latin som sitt liturgiske språk. Derfor er allerede det faktum at man i St. Olavs tid her i landet leste messen på latin, et bevis på at det er den katolske Kirke han innførte i Norge.

Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden i Kristi verdensomfattende Kirke. Enhver språkstrid holdes derved fjernt fra Kristi hellige offer, som skal samle alle kristne. Hvor viktig dette er vil enhver forstå som tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden (særlig på grunn av de stadige forandringer av landegrensene) i alle århundrer har fremkalt. Takket være det latinske språk føler en katolikk seg i et fremmed land straks hjemme i kirken. Også prestene har derved anledning til å feire offerhandlingen i de land hvor de er ukjent med språket.

At presten ber messebønnene på latin istedenfor på folkets eget språk, er også av aller største betydning ved at det minner de troende om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Istedenfor at det latinske språk hindrer de troendes forståelse av messen, henleder det faktisk bedre enn noe levende språk deres oppmerksomhet på det vesentlige ved messen. Dersom messen overalt ble holdt på folkets eget språk, ville mange komme til å legge for mye vekt på at man forstår presten. De ville glemme at hovedsaken ved overværelsen av messen består i å være tilstede ved Jesu offerhandling. Og følgen ville være at de, når de kommer på et sted hvor de ikke har anledning til å høre sitt eget språk, ville holde seg vekk fra messen.

Ved hjelp av det latinske språk oppdrar også Kirken de troende til å be mer personlig. De blir nødt til å be messebønnene selv, istedenfor at de bare kan sitte og ”høre på presten”.

van der Burg: Forklaring av den hellige messe (1944)

Jeg kom for et par uker siden over et lite skrift av pastor van der Burg, som han utga i 1944. Det heter Forklaring av den hellige messe; første deler av heftet gjennomgår og forklarer messen ledd for ledd, mens andre del gir en grundigere forklaring av deler av messen. Jeg har skannet det inn og holder nå på å fullføre gjennomgangen/ korreksjonen. (De som husker van der Burg fra Stavanger, sier at han la heftet ut i kirken, slik at de som hadde behov for det, kunne få hjelp under messen.)

Jeg legger snart ut hele heftet på nettet, men i første omgang tar jeg med kap. IV om messen:

Om Eukaristien som offer.

Jesus gjør seg nærværende på alteret ikke bare for å være en gave til oss, men også for å hengi seg som en offergave til sin himmelske Fader. At Jesus – således som vi vil bevise har innstiftet Nattverden som et offer, er et nytt bevis på Jesu virkelige nærvær i Alterets hellige Sakrament. Et offer av bare brød og vin ville være uverdig for den Nye Pakt.

Hva er et offer? Et offer er en synlig gave, som gis til Gud for å anerkjenne Ham som den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi Gud noe, da alt tilhører Ham. Men vi kan for hans skyld gi avkall på noe (for eks. ved tilintetgjøring eller slaktning) for derved å uttrykke Guds herredømme (Guds rett til å kreve alt av oss). Fra menneskeslektens begynnelse av har frembæring av ofre vært høydepunktet i den religiøse kultus. Allerede Kain og Abel frambar ofre og uten tvil bar Gud selv lært dem det. Også patriarkene ofret, og i Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk vitner om at det er et naturlig behov hos menneskene å dyrke Gud ved ofre.

Den Gamle Pakts ofre var forbilleder på Kristi offer, og måtte derfor avskaffes i den Nye Pakt. Men derav følger ikke at det etter Kristi korsdød ikke lenger skulle finne sted noen offerritus. Liksom det i den Gamle Pakt trengtes ofre til forkynnelse av Kristi kommende korsdød, således trenges det i den Nye Pakt en vedvarende offerritus til å ”forkynne Herrens død”, som er fullbrakt, for at minnet om den kan holdes levende helt inntil verdens ende (1 Kor. 11, 26). Men den store forskjell mellom den Gamle Pakts ofre, som skulle forkynne Kristi kommende korsoffer, og den Nye Pakts offer, som skal forkynne Kristi fullbrakte korsoffer, er at de første bare var billeder, mens det siste samtidig inneholder den ofrede Kristus.

På korset ”ofret Jesus seg én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at Han led én gang for alle (9, 26). Men denne ene lidelse ofrer Jesus gjennom den hellige messe stadig på nytt for oss til sin himmelske Fader. Han lider ikke på nytt, men Han tilbyr på nytt det Han har lidt. …

van der Burgs kritikk av den nye hollandske katekismen på plass

Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om «Forløsningen – Jesu sonende lidelse»:

Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at «Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest», og påstår at den har sin opprinnelse i «den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare «et skjønt og godt menneskeliv», ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, «Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig».

En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): «Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen». Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII.

van der Burgs bok om PAVEDØMMET

Nå har jeg også skanna inn van der Burgs siste bok, om Pavedømmet, fra 1979. Slik ser innholdsfortegnelsen ut:

Innledning

Art. I. Om Peters primat

§ 1. Den høytidelige forutsigelse av Peters primat
§ 2. Ihele sitt offentlige liv forberedte Jesus Peter til den lederstilling Han ville gi ham
§ 3. Jesus forutsa på nytt Peters primat under den siste nattverd
§ 4. Den høytidelige innsettelse
§ 5. Peter utøvde primatet etter Jesu himmelfart
§ 6. Peters primat ble anerkjent av de andre apostler
Også Paulus anerkjente Peters primat
Forgjeves søker protestantene noen innvendinger mot Peters primat i galaterbrevet.
§ 7 Bibelens beretning om Peters fengsling (Ap. Gj. kap. 12) vitner om at både de troende og kristen dommens motstandere anså Peter som Kirkens overhode

Art. II. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode

Art. III. Peters etterfølgere er biskopene av Roma

Augustin uttaler seg om katolisitet og apostolisitet – og mot “Bibelen alene”

J. van der Burg nevner i sin bok om Kirken flere bevis fra kirkefedrene om at Kirken må være katolsk og apostolisk. Han har menge beviser (se her), og jeg syns at flere av dem er ganske overbevisende. Her siterer han f.eks. ganske sterke uttalelser fra Augustin:

Mot Manikeerne begrunner han sin tro på den katolske Kirke på følgende måte: ”Det som holder meg i den katolske Kirke, er foruten dens visdom i lære, dens enhet blant nasjonene og folkeslagene …. dens autoritet på grunn av dens alderdom, rekkefølgen i episkopatet fra selve apostelen Peters stol, som Herren etter sin oppstandelse har betrodd å vokte sine får, til slutt selve navnet katolsk, som denne Kirke ikke uten grunn midt iblant så mange kjetterier har fått og hvilket navn i den grad tilhører den alene at selv om alle kjetterier ville kalle seg katolske, ville likevel ingen kjetter våge å vise sitt eget forsamlingshus, hvis noen tilreisende skulle spørre etter det sted hvor katolikkene kommer sammen” (Contra ep. Man. 4, 5).

Meget ettertrykkelig forkaster Augustin prinsippet ”Bibelen alene”. Bibelen inneholder ikke hele Kristi åpenbaring.

Ferdig med J. van der Burgs bok om KIRKEN

Etter en hel del arbeid – og flere utsettelser – er jeg nå ferdig med å skanne inn og korrekturlese (stort sett) pastor van der Burgs bok fra 1960 på 146 sider om: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom.

Boka kan lastes ned som vanlig nettside/htm og som pdf-fil.

Pave Klemens I skriver om Kirkens apostolisitet


I min gjennomgang av van der Burgs bok om Kirken, har jeg nå kommet til hans mange eksempler fra kirkefedrene som understøttet det katolske synet på apostel(dvs. bispe-)embedets betydning. Som første vitne nevnes pave Klemens I, deretter kommer Ignatius, Ireneus, Tertullian, Kyprin, Augustin og mange flere. Slik skriver pastor van der Burg:

Klemens var en medarbeider av apostlene Peter og Paulus (noe som berettes av Ireneus, Origenes og Eusebius), og var biskop av Rom fra året 91 til 100. Særlig kjent er han på grunn av et brev som han (ca. året 96) skrev til menigheten i Korint i anledning av at noen der hadde reist seg mot geistligheten. Med strenge ord formante han de troende til lydighet og angir som grunn at den kirkelige øvrighet har fått sin innsettelse fra apostlene og gjennom dem fra Kristus, som selv var sendt av Faderen.

Dette er en av hovedtankene i brevet, og at det ikke var et påfunn av Klemens, garanterer oss den store anseelse brevet har hatt i oldtiden og det faktum at han skrev det sammen med den romerske menighet.

van der Burg – om den apostoliske suksesjon

Jeg så i går kveld litt mer på pastor van der Burgs bok om Kirken, bl.a. på hans 5. bevis om at «Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene»:

5. BEVIS
Tradisjonens vitnesbyrd om bispeembetet og den apostoliske suksesjon.

Allerede på forhånd må en kunne forstå at læren om nødvendigheten av den apostoliske suksesjon ikke kan være en oppfinnelse av Kirken. Hvorledes ville en slik lære ha kunnet bli innført dersom det i den første tid hadde eksistert en motsatt praksis (noe som oldkirkens teologer sikkert ville ha visst om)? Å innføre en slik lære ville for den katolske Kirke ha vært like umulig som det i vår tid er for de protestantiske samfunn, som ikke eier den apostoliske suksesjon. Det ville være uforklarlig hvorledes biskopene over den hele kristne verden hadde kunnet tilegne seg eneretten til å innsette både prester og biskoper, dersom dette i den første tid tilkom legfolket eller de alminnelige prester. En slik forandring i kirkeretten ville ikke ha kunnet skje uten megen strid, som kirkehistorien måtte vitne om.

van der Burgs kritikk av den nye hollandske katekismen – 2

Pastor van der Burg fortsetter å kritisere Den nye hollandske katekismens beskrivelse av nattverden på denne måten:

Messeofferet.

Den nye katekismen (N.K.) fremhever altfor ensidig messens karakter som et måltid. «Messen» – sies det på s. 349 – ”er en sammenkomst i form av et måltid. Jesu legeme bys oss». Den riktige oppfatning av messen er at den er en offerhandling med kommunionen som et offermåltid. Et bevis er de mange ofringsbønner i messeliturgien. Hele kánonen ble fra oldtiden av kalt «anaphora”, dvs. offerhandling. Det II Vatikankonsilet betegner ”Eukaristiens guddommelige offer» som det . viktigste i liturgien (Konst. ”Om den hellige liturgi» n. 2; se også n. 47 flg.).

I nattverden gir Jesus seg ikke først og fremst til oss. Nattverdbordet er ifølge Bibelen et ”offeralter” (thusiastherion – Hebr. 13,10), hvor Jesus gir seg ”for” oss (Luk. 22,19), før han gir seg til oss.

van der Burgs kritikk av den nye hollandske katekismen

I 1966 ble den (nye, katolske ) hollandske katekismen utgitt. Den førte til svært mye debatt i Den katolsk kirke, og Vatikanet krevde etter hvert en hel del forandringer i den. Disse nektet man å inkorporere i materialet, men trykket dem for seg selv i slutten av boka.

Pastor van der Burg skrev nokså snart etter utgivelsen av denne nye katelimen en kritikk av den, som jeg nå nylig har fått tak i fre en person i menigheten. Slik kritiserer f.eks. van der Burg framstillinga av nattverden i denne katekismen:

ALTERETS SAKRAMENT (side 343-358 i katekismen)
Jesu nærvær

Den Nye Hollandske Katekismen (N.K.) lærer ikke at brød og vin virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Jesu sakramentale nærvær forklarer den ved å tilskrive hans menneskelige natur en slags åndelig allestedsnærværelse (sml. s. 174 og 190), som i nattverden ”er knyttet til brødet” (s. 353) uten at brødet i seg selv blir forandret. Hele fremstillingen er meget forvirrende. Kommunionen omtales som ”næring vi inntar i hans nærvær” (hollandske utgave) og sammenlignes med de måltider som apostlene holdt i Jesu nærvær i Galilea og Judea.

Ifølge den katolske kirkes lære blir brødets og vinens substans

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarer

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom.

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 3

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 1

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom». Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. …

Ekteskapet og Ekteskapsmoralen – av van der Burg

Jeg har nå gjort klart et hefte pastor van der Burg skrev i 1969, om Ekteskapet og Ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.

Heftet har følgende innholdsfortegnelse:

I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter

LES HEFTET HER.

Ikke sett ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død

Slik må enhver kristen be til Gud: «Jeg kan ikke frelse meg ved mine gjerninger, men Du, Herre Gud, frels meg og forbarm Deg over meg. Jeg har ingen fortrøstning til mine fortjenester, men jeg stoler på din guddommelige miskunn: Du er alene mitt håp».

Slik skriver pastor van der Burg (allerede i 1949) om det katolske synet på rettferdiggjørelsen på starten av 1500-tallet. Det ville kanskje overraske en del at Den katolske kirke på den tid ikke var full av gjerningsrettferdighet (som protestanter oftest hevder), men van der Burg har i sin bok om Rettferdiggjørelsen (her fra kap. VIII) mange sitater som viser at katolikker på reformasjonstida satte sin lit til Guds nåde alene:

Om enn bestemte utvortes gjerninger inntok en uforholdsmessig stor plass i middelalderens fromhetsliv, er det helt urettferdig å se i dette et utslag av fariseisk selvrettferdiggiørelse. Man trodde at disse gjerninger behaget Gud, men gjorde dem ikke for å fortjene sin rettferdiggjørelse. Vi behøver bare å henvise til de utallige undervisnings? og andaktsboker som var utbredt blant folket kort før reformasjonen, og som er fulle av mistillit til egne gjerninger. Tenk for eks. på «Kristi Etterfølgelse» av Thomas av Kempen (1380-1471), som nest etter Bibelen var den mest utbredte bok (ca. 100 tyske utgaver fra 1472-1500). Sml. særlig tredje bok, kap. 8: «Om å anse seg selv som ringe i Guds øyne»; kap. 14: «Hvorledes vi bør gi akt på Guds lønnlige domme for ikke å opphøye oss ved det gode»; kap. 20: «Om å bekjenne sin egen svakhet og om dette livs elendighet»; kap. 25: «Hva den trygge fred i hjertet og den sanne vekst består i»; kap. 40: «At et menneske har intet godt av seg selv og intet som det kan være stolt av»; kap. 55: «Om naturens fordervelse og kraften av den guddommelige nåde»; kap. 59: «At man bor feste alt sitt håp og all sin tillit til Gud alene».

l den meget utbredte katekisme, «Christenspiegel», som den store folkepredikant Dederich Coelde utgav i 1470, heter det: «Mennesket skal ikke sette sin tillit til noe annet enn til Jesu Kristi fortjenester». Som en praktisk andaktøvelse anbefaler han de troende ved hvert klokkeslett å løfte sitt hjerte til bønn og å skjule seg i Jesu sår.

Også i «Selenwürzgertlein», en av de mest utbredte bønnebøker, sies det: «Du skal ikke sette ditt håp og din tillit til noe annet enn Jesu Kristi fortjenester og død». En kristen skal be: «Barmhjertige Herre Jesus, din smertelige død setter jeg mellom din dom og min arme sjel».

Skroll til toppen