KIRKEN

Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom.

INNHOLD:

--------------------------------

INNLEDNING

DEN SANNE KRISTENDOM MÅ KUNNE FINNES

Vi kristne, som tror at Jesus er Guds Sønn, som "kom til verden for å vitne om sannheten" (Joh. 18, 37), må også tro at Han har gjort noe spesielt for at hans lære skulle bevares uforfalsket. Med stor omsorg hadde Faderen bestemt innholdet av Jesu åpenbaring. "Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale ... Det som jeg taler, taler jeg således som Faderen har sagt meg" (Joh. 12, 49-50). Men da kan hans omsorg for å bevare Jesu åpenbaring sikkert ikke ha vært mindre. Jesus ga også uttrykkelig tilkjenne at den rette forkynnelse av "alt det Han hadde sagt", skulle vedvare "alle dager inntil verdens ende" (Matt. 28, 19-20; Joh. 14, 16. 26). Det samme hadde Gud allerede forutsagt gjennom profeten Esaias: "Det skal komme en gjenløser for Sion .... og jeg - min pakt med dem er denne, sier Herren: Min And, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid" (Es. 59, 20-21).

Jesus er lovet som den store "hyrde" og "konge", hvis herredømme (dvs. autoritative Guds vilje) det ikke ville være ende og klare forkynnelse av på (sml. Mika 5, 3; Esek. 37, 24-25; Salm. 2, 6; 455, 7; Dan. 7, 14; Luk. 1, 33; osv.). Han er "fredsfyrsten", som kom for å opprette et fredsrike (Es. 9, 6-7), hvor det hersker "enhet i troen" (Ef. 4, 5. 13? 14), en så stor enhet at den er et bevis på Jesu guddommelige sendelse (Joh. 17, 20-23). Alt dette forutsetter at Jesus har sørget for at hans lære til alle tider kan kjennes med sikkerhet.

Jesus betrodde sin lære til apostlene. Men spørsmålet er: Hvorledes skulle den fra apostlene bli gitt videre inntil verdens ende?

Med hensyn til dette spørsmål er kristenheten delt. De fleste kristne, nemlig katolikkene, tror at Kristus har innstiftet et vedvarende levende læreembete, som ved den Hellige Ånds bistand er ufeilbar i sine dogmatiske avgjørelser.

Derimot antar protestantene at det etter apostlenes død ikke finnes noe annet middel til å gi oss sikkerhet om Jesu lære enn Bibelen alene, som det tilkommer enhver å tolke på egen hånd. De har nok sine trossamfunn og trosbekjennelser, men de tilkjenner disse som sådanne ikke noen avgjørende autoritet. Protestantismen, som er oppstått ved et brudd med den universelle (katolske) Kirke, må konsekvent forkaste troen på enhver kirkes ufeilbarhet. "Den kirkelige bekjennelse er intet annet enn den tro som en bestemt krets av troende deler med hverandre og uttaler i fellesskap .... Den er ikke ment som noen religiøs autoritet, som forplikter den enkelte i hans forhold til Gud" (Således prof. dr. O. Hallesby, Den kristelige troslære I, Prinsiplæren s. 270, Oslo 1925). Det samme fremholdes i den lutherske Konkordiebok (Innledningen). Luther kunne derfor si at et troende 9-års barn står over et kirkemøte (W.W.X, 359, 17; se lignende uttalelser W.W.II, 404; Briefe I, 315; W. Erl. XIII, 230). Det protestantiske prinsipp "Bibelen alene" betyr i virkeligheten ikke noe annet enn at enhvers personlige bibelfortolkning er den høyeste autoritet. Egentlig er det derfor misvisende når protestantene stadig taler om "Bibelen alene". Teoretisk høres det vakkert ut, idet man oppfatter det som Guds ord i motsetning til menneskelige meninger. Men i praksis betyr det Guds ord underlagt hvert menneskes egen mening.

Også katolikkene tror på Bibelen, men de river den ikke løs fra Kirkens levende tradisjon. De setter ikke Kirkens tradisjon over Bibelen, men de setter Kirkens lære over den private bibelfortolkning.

Vi vil først bevise at prinsippet "Bibelen alene" er uholdbart. Allerede derav kan vi slutte at det må være et annet middel til å gi oss sikkerhet om Jesu lære, nemlig et levende ufeilbart læreembete.

Deretter vil vi direkte bevise at Jesus har innstiftet en Kirke med et ufeilbart læreembete.

KAP. I.
PRINSIPPET "BIBELEN ALENE" ER UHOLDBART

De bibelske skrifter er uten tvil av aller største betydning som kilde for den kristne åpenbaring. Men det var ikke Jesu mening at hans lære skulle bevares ved en bok alene, som enhver (med sin egen fortolkning som høyeste autoritet) skulle lage sin egen kristentro av. Kristendommen eksisterte før det Nye Testamente ble skrevet, og er blitt bevart i alle århundrer ved overleveringen av en lære (og ikke bare av en bok).

Dersom det var Jesu mening at hans åpenbaring skulle bli nedlagt i en bok alene, er det merkelig at Han selv ikke har skrevet noe og heller ikke har gitt sine apostler befaling om å skrive. Bare av noen få apostler har vi skrifter, og de eldste av disse skrifter ble først avfattet ca. 20 år etter Jesu himmelfart. Johannes skrev sitt Evangelium, sine brev og sin Åpenbaring ikke før henimot året l00.

Jesus nedla sin lære i et levende samfunn, og gav uttrykkelig tilkjenne at den levende tradisjon skulle være hovedmidlet til kristendommens utbredelse. Han befalte apostlene å "gå" til alle folk og å "preke" for dem (Matt. 28, 19-20; Mark. 16, 15; Ap. Gj. 10, 42). "Troen kommer av å høre" (ex akoés - Rom. 10, 17). Guds åpenbaring er et "hørelsens ord" (logon akoés - 1 Tess. 2, 13) Det er for å symbolisere dette at den Hellige Ånd kom ned over apostlene i skikkelsen av "tunger".

Bare leilighetsvis har apostlene skrevet, og det var aldri deres mening at deres skrifter skulle erstatte den muntlige undervisning. Hva ville det ha blitt av kristendommen dersom apostlene ikke hadde gjort annet enn å utsende en del skrifter? Også de mennesker de skrev til, fortsatte de å undervise muntlig. Og likeså litt som Bibelen kunne erstatte en levende autoritet da apostlene ennå levde, likeså litt - og enda mindre - kunne den det etter apostlenes død.

For å bevare "den sunne lære" innsatte apostlene lærere, som måtte "overlevere hva de hadde hørt, til trofaste menn, som var dyktige til igjen å lære andre" (2 Tim. 2, 2; 4, 2-6; Ap. Gj. 20, 28-31; Tit., 1, 5. 9; Hebr. 13, 17; 1 Petr. 5, 2). Den første generasjon av mennesker som ble kristne etter apostlenes død, laget ikke sin kristentro av Bibelen. De fikk den gjennom den levende tradisjon. De behøvde ikke ved granskning av noen bibeltekster å finne ut hva f. eks. den kristne lære om dåpen og nattverden går ut på. De visste god beskjed om alt dette fordi de så sakramentspraksisen i de menigheter apostlene hadde grunnlagt, og ble undervist om den av de prester apostlene hadde innsatt. På samme måte mottok også de følgende generasjoner sin kristentro fra den levende Kirke. De gjorde nok bruk av Bibelen, men tolket den i tradisjonens lys, idet de stolte på den ufeilbargjørende bistand Jesus hadde lovet sin Kirke (Matt. 16, 18; 28, 19-20; Joh. 14, 16. 17. 26; 1 Tim. 3, 15), Jesu løfte forutsetter at den katolske Kirkes lære, som før reformasjonen hele kristenheten trodde på, umulig kan være en villfarelse.

Dersom Bibelen var ment som den eneste troskilde etter apostlenes død, måtte den oppfylle følgende tre betingelser: 1. De bibelske skrifter måtte fra apostlenes død av ha vært samlet og vært kjent i hele den kristne verden; 2. De måtte inneholde hele den kristne lære; 3. De måtte inneholde den på en klar måte. Men Bibelen oppfyller ingen av disse betingelser.

I
De bibelske skrifter var ved apostlenes død ikke enda
samlet og kjent i hele den kristne verden.

Apostlene har selv aldri utgitt noen samling av sine skrifter. Derved kan vi forklare at flere av deres skrifter er gått tapt. Således omtales i Bibelen et ukjent brev til korinterne (Sml. 1 Kor. 5, 9 og 2 Kor. 10, 10), et ukjent brev til filipperne (Sml. Filip. 3, 1) og et ukjent brev til laodikeerne (Sml. Kol. 4, 16).

De enkelte skrifter var i begynnelsen bare kjent i begrensede kretser. En del var skrevet for lokalmenigheter eller privatpersoner. Etter hvert ble det laget avskrifter. Men om enn de fleste skrifter allerede kort etter apostlenes død var utbredt og alminnelig erkjent som bibelske (noe som bl. a. fremgår av de mange sitater hos de eldste kirkelige forfattere), tok det likevel flere hundre år før man over den hele kristne verden hadde sikkerhet om kanonisiteten av alle de bibelske skrifter. Kirkens levende forkynnelse var hovedmidlet til troens utbredelse. "Mange barbariske nasjoner" - sier Ireneus (140-202) - "kom til troen uten papir og blekk idet de omsorgsfullt holdt seg til den gamle tradisjon" (Adv. hær. III, 4, 1-2)

Men også etter at alle de apostoliske skrifter var samlet og alminnelig anerkjent som bibelske, var det i mange århundrer (før boktrykkerkunsten blev oppfunnet i det 15. årh.) umulig for de fleste mennesker å eie noen Bibel. Og dessuten fantes det alltid mennesker som ikke kunne lese. Jesus har aldri foreskrevet lesekunsten som en betingelse til frelsen.

II
Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære.

Protestantene betrakter ofte Bibelen som et slags universalleksikon for alle mulige teologiske spørsmål. Men derved venter de for meget av den. Det Nye Testamentes skrifter er for det meste leilighetsskrifter, rettet til personer som allerede var kristne, og det fremgår av hele deres natur at det ikke var forfatternes mening å gi en fullstendig oversikt over hele den kristne lære.

Evangelienes hovedformål var å styrke troen på at Jesus er Messias og Guds Sønn (ved å berette om hans mirakler, lidelse og oppstandelse og å bevise at profetiene er oppfylt i Ham). Apostlenes brev ble hovedsakelig skrevet for å utrydde bestemte misbruk og villfarelser, eller for i alminnelighet å oppfordre til et kristelig liv. Men verken evangeliene eller apostlenes brev var ment som en kateketisk gjennomgåelse av hele den kristne religion, dens troslære, forskrifter og sakramenter.

Apostlene har aldri tenkt seg at deres skrifter skulle brukes som eneste troskilde. I så tilfelle ville de ha skrevet dem helt annerledes. Ja, det synes flere ganger at de ikke engang trodde at de ville bli lest av andre enn dem de adresserte dem til, f. eks. når de refser misbruk i en bestemt menighet eller taler om helt personlige ting (som Paulus' reisekappe i 2 Tim. 4, 13 og Timoteus' mavesyke i 1. Tim. 5, 23)

Den protestantiske grunnlære "Bibelen alene" er en selvmotsigelse, fordi derved hevder de noe som ikke læres noensteds i Bibelen. Mange bibelsteder henviser tvert om til den muntlige tradisjon som de troende skal holde seg til istedenfor til det skrevne ord alene. "Derfor, brødre, stå fast og hold fast ved de overleveringer som dere har lært, enten det er ved vår tale eller ved brev fra oss" (2 Tess. 2, 15; sml. også Joh. 21, 25; 2 Joh. 12; Filip. 4, 9; Åp. 3, 3; 1 Kor. 11, 2. 34; ennvidere alle de bibelsteder hvor det tales om det vedvarende levende læreembete Jesus har innstiftet).

Når Paulus i 2 Tim. 3, 15-16 sier at "de hellige skrifter gir visdom til frelse" og "er nyttige til lærdom", taler han om det Gamle Testamente (de skrifter som Timoteus "kjente fra sin barndom"), og det er selvfølgelig ikke hans mening at lesning av disse skrifter er nok for å kjenne hele Jesu lære. Først og fremst minner Paulus Timoteus om den muntlige undervisning denne hadde fått (v. 14)

Grunnen til at protestantene avviser den kirkelige tradisjon som en trosnorm ved siden av Bibelen, er deres frykt for at den guddommelige åpenbaring derved kan bli blandet med alle slags menneskepåfunn. Men denne frykt er ubibelsk, da Kristus uttrykkelig har garantert Kirkens troslære (tradisjon) sin ufeilbargjørende bistand.

De katolske læresetninger som protestantene pleier å betegne som "menneskepåfunn" (læren om pavedømmet, messeofferet, skriftemålet, renselsesstedet, bønnen for de avdøde, avlat, helgenvyrdnaden, Marias syndfrihet og medfølgende opptagelse til himmelen, osv.) kan faktisk alle bekreftes av den hl. Skrift, som de katolske katekismer derfor også til stadighet henviser til.

De få trossannheter som vi kjenner gjennom tradisjonen alene, er vesentlig ting som også protestantene (i strid med sitt prinsipp "Bibelen alene") holder fast ved.

Således læren om hvilke skrifter som må regnes til Bibelen.

Dersom Bibelen skulle være vår eneste autoritet i trosspørsmål, måtte den først og fremst kunne avgjøre læren om selve Bibelen, dvs. spørsmålet om Bibelens omfang ("kanon"). Her står vi overfor en av de største inkonsekvenser i protestantismen. Det finnes nemlig i selve Bibelen ikke noe bevis for at alle de skrifter som er samlet i den, i virkeligheten er bibelske, dvs. inspirerte av Gud. I 2 Tim. 3, 16 sies det nok at "den hele Skrift er innblest av Gud". Men denne tekst sikter bare til det Gamle Testamente ("de hellige skrifter som Timoteus kjente fra sin barndom"), og sier dessuten intet om hvilke skrifter det Gamle Testamente omfatter. Det samme gjelder også noen andre tekster hvor Skriften omtales som "Guds ord" (Mark. 7, 13; Rom. 3, 2)

Med hensyn til det Nye Testamentes skrifter har vi i Bibelen ingen uttrykkelig uttalelse om at de er blitt innblest av Gud. Det faktum at et skrift er avfattet av en apostel er i og for seg ikke noe bevis for dets inspirasjon. Dessuten vet vi av selve Bibelen ikke hvem som er forfattere til en stor del av det Nye Testamente, og flere forfattere var ikke apostler (Markus og Lukas).

Mange protestanter søker et kriterium for Bibelens inspirasjon i en indre opplysning av den Hellige Ånd, som de påstår å erfare under lesningen av Guds ord ("testimonium Spiritus Sancti"). Men ved å gjøre indre erfaringer til en trosautoritet ved siden av Bibelen gjør man den menneskelige fantasi til dommer over Guds ord.

Luther selv er det beste bevis på hvor uløselig spørs målet om Bibelens kanon blir, når man forkaster den kirkelige tradisjon. Under sin disputas i Leipzig (1519) benektet han 2 Makkabeerbokens kanonisitet, fordi den anbefaler bønnen for de avdøde. Likeledes erklærte han for apokryfiske en del andre skrifter av det Gamle Testamente: 1 Makk., Baruk, Tobias, Judit, Visdommen, Siraks visdom og noen deler av bøkene Daniel og Ester. Aldri vil protestantene av Bibelen eller ved noe "testimonium Spiritus Sancti" kunne bevise at disse skrifter ikke hører til Bibelen.

Luther uttalte seg også mot flere andre bibelbøker. Således forkastet han Jakobs brev som "et brev av strå", som "ikke har noe evangelisk karakter" (W. Erl. 63, 115. 156-158). "Jakob" - sier han spottende - "er beruset ved sin lære om gjerningene" (Op. lat. exeg. 5, s. 227) Heller ikke "kunne hans ånd skikke seg i" Johannes' Åpenbaring, som ifølge ham var "verken apostolisk eller profetisk" (W. Erl. 63, 169-170). Om Hebreerbrevet mente han at det "er sammensatt av mange stykker, som kanskje er blandet med noe tre, strå eller høy". Man skulle derfor "ikke stille det helt likt med de apostoliske brev" (W. Erl. 63, 154 155). Judas' brev anså han for overflødig. Han trodde det bare var et utdrag av Peters annet brev (W. Erl. 63, s. 169). Visstnok tok Luther disse fire skrifter med i sin bibeloversettelse, men han plasserte dem helt bakerst (idet han flyttet Hebr. og Jakob fra deres tradisjonelle plass foran Peters og Johannes' brev). I registeret unnlot han å nummerere dem, og skilte dem ved et mellomrom fra de øvrige bøker. Hensikten med alt dette var å fremstille dem som mindre verdige. Blant de gammeltestamentlige skrifter han ikke likte var også boken Esther. "Han ønsket den ikke var til, fordi den judaiserer så meget og har noen hedensk vanart i seg" (W. Erl. 62, s. 131) Predikerens bok - påsto han - "har verken støvler eller sporer, men rider bare i sokkene" (W. Erl. 62, s. 128). etter hans mening er "Kongebøkene mer troverdige enn Krønikebøkene".

Luther vurderte skriftene ettersom de "drev og lærte Kristus", dvs. ettersom han mente å kunne bringe dem i overensstemmelse med sin oppfatning av "troen alene" (sml. Luthers protestantiske biograf A. Hausrath, "Luthers Leben" 2, 145). Hva ville det bli av den hellige Skrift dersom dens verd måtte bedømmes på en slik måte etter enhvers personlige anskuelser?

Det eneste avgjørende kriterium for de bibelske skrifters inspirasjon er den kirkelige tradisjon. Ingen av oss har mottatt Bibelen direkte fra apostlene, som levde nitten hundre år før oss. Bibelen er kommet til oss gjennom Kirken, og det er denne som garanterer oss hvilke skrifter som hører til Bibelen. Dette er blitt anerkjent av teologene fra oldtiden av. Den gamle "Canon Muratoriaiium" (fra ca. 160-180) påberoper seg gjentatte ganger "den katolske Kirke" for sin oppregning av hvilke bøker man skal motta og hvilke ikke. Endog Augustin avla denne bekjennelse: "Jeg ville ikke tro på Evangeliet hvis ikke den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det" (C. ep. Manich. V, 6). Lignende henvisninger til Kirkens autoritet som en garanti for de rette bibelske skrifter finnes hos mange andre kirkefedre, som Ireneus (Adv. hær. 3, 11, 9 ; 4, 32, 1 ; 4, 33, 8; 5, 20, 2); Klemens av Aleks. (Strom. 3, 13); Origenes (In Luc. hom. 1; In Matt. Comm. 1); Tertullian (Adv. Marc. 4, 5); Athanasius (Ep. fest. 39); Serapion (Eus. H. E. 6, 12); Rufinus (Comm. in symb. Ap, 36, 37); Kyrillus av Jerusalem (Cath. IV, 33. 35).

For å bringe klarhet i spørsmålet om Bibelens kanon ble det holdt kirkemøter (se ovenfor). For de enkelte teologer var det umulig å kontrollere tradisjonen om hver enkelt bibelbok. Et illustrerende eksempel er den henvendelse som biskopen av Toulouse, Exuperius, gjorde til pave Innocens I for å få en liste over de hellige bøker. I sin svarskrivelse (datert 20. febr. 405) oppregner paven først alle våre bibelske skrifter og nevner deretter en rekke apokryfiske skrifter som han advarer imot.

Faktisk tror også protestantene på sin Bibel i kraft av en mer eller mindre bevisst tro på den kristne tradisjon. Ikke noe menneske (f. eks. en hedning i Afrika) ville ved lesning av Bibelen alene kunne få vite at alle disse ca. 70 skrifter er inngitt av Gud.

En annen viktig trossannhet som vi bare kan få visshet om gjennom den kirkelige tradisjon er nødvendigheten av barnedåpen. Bibelen inneholder nok flere bekreftelser på at også små barn må døpes: [Sml. "Hva sier Bibelen og Tradisjonen om barnedåpen"? av pastor dr. J. v. d. Burg. St. Olavs Forlag, Oslo.] således læren om arvesyndens alminnelighet og dåpens karakter som en ny fødsel i motsetning til vår naturlige fødsel av Adam, samt Jesu ord hos Joh. 3, 5 om dåpens nødvendighet for enhver. Men det avgjørende bevis på barnedåpens nødvendighet finnes i Kirkens tradisjon og den garanti Jesus har gitt om Kirkens ufeilbarhet.

Det er også bare gjennom Kirken vi har sikkerhet om at hvert menneske har makt til å døpe gyldig, og at dåpen ved overøsing er en gyldig dåpsmåte.

Det samme gjelder vår plikt til å holde søndag som hviledag. Visstnok fremgår av Bibelen at den jødiske sabbat ikke lenger er foreskrevet (Kol. 2, 16; Gal. 4, 10) Og at søndagen var en særlig dag til nattverdsfeiringen (Ap. Gj. 20, 7), men det tales intetsteds om en forpliktet søndagshvile.

III
Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være vår eneste trosnorm.

"Bibelens klare ord" er et uttrykk som en ofte møter i den protestantiske polemikk. Men denne suggerering av Bibelens klarhet ville ikke være nødvendig dersom Bibelen virkelig var så klar. Den er tvert imot ofte meget vanskelig å forstå, noe som ikke bare følger av Bibelens egen natur, men som Bibelen selv også uttrykkelig advarer imot, og som dessuten tydelig fremgår av erfaringen.

For det første følger det av Bibelens egen natur. Da apostlenes skrifter var beregnet for mennesker som allerede var undervist i den kristne tro, forutsetter de en hel del kunnskaper for å kunne forstå dem.

Bibelen selv advarer mot de misforståelser den kan gi anledning til. Sml. 2 Petr. 3, 16: "I dem (Paulus' brev) er det noen ting som er vanskelige å forstå, og som de ukyndige og ubefestede mistyder til sin undergang, noe som de også gjør med de andre skrifter". Av denne tekst fremgår at Bibelen også er uklar i viktige ting (hvis mistyding fører til undergang). For ikke å misforstå Bibelen må man allerede i forveien være kyndig og befestet i troen. Derfor kan Bibelen umulig være ment som vår eneste troskilde.

Når apostlenes skrifter var vanskelige å forstå for apostlenes samtidige, hvor meget mer må de da ikke være det for oss i det 20. århundre? For å tolke Bibelen må man ofte ta hensyn til alle slags forhold og omstendigheter de forskjellige bøker er blitt skrevet i, og som er lite tilgjengelige for de fleste mennesker. Ofte må man sammenligne et sted med mange andre for å finne ut meningen og å løse øyensynlige motsigelser. Det hebraiske og greske originalspråk gjør mange uttrykksmåter helt fremmede for oss. Hvert menneske må med hoffmannen i Ap. Gj. 8, 31 si: "Hvordan skulle jeg vel kunne forstå hva jeg leser, uten at noen rettleder meg?"

Den kristne religion er på ingen måte enkel. Den omfatter "mange ting" (Mark. 6, 34). Jesus hadde sine disipler "meget å si" (Joh. 16, 12). Blant de mange ting som hører til den kristne åpenbaring, kan særlig nevnes: læren om syndefallet, frelsen, Treenighetens mysterium, Kristi guddom, den Hellige Ånds vesen og virken, nådemidlene, dåpen (hva dåpen er; hvem skal døpes, av hvem, på hvilken måte, under hvilke betingelser), nattverden (hvordan Jesus er nærværende i den og hvordan den skal forvaltes),. botens sakrament (Joh. 20, 21-23), håndspåleggelsen (Ap. Gj. 8, 14-18; 19, 1-6; Hebr. 6, 1-2), de sykes salving (Jak. 5, 14-15), rettferdiggjørelse, nåde, viljefriheten, moralreformen (f. eks. ekteskapets uoppløselighet), livet etter døden, himmelen og helvetet, osv. Bibelen alene kan ikke gi oss klarhet om alt dette. De dypeste mysterier blir ofte bare berørt i forbigående uten noen nærmere forklaring.

En som ikke i forveien er blitt undervist om den hellige Treenighet, finner ikke dette mysterium i den hellige Skrift. Uten en forutgående kunnskap om Alterets sakrament forstår vi ikke de forskjellige bibeltekster om nattverden. Det samme gjelder læren om Kristi guddom og mange andre trossannheter. Også protestantene bygger sin kristentro for en stor del på oldtidens kirkemøter, som formulerte de store kristne dogmer i Bibelens men samtidig også i tradisjonens lys. Det er gjennom troen på Kirkens ufeilbarhet at disse dogmatiske formuleringer fikk alminnelig anerkjennelse og de store kjetterier (arianisme, makedonianisme, nestorianisme, monofysittisme, osv.) ble overvunnet.

De utallige sekter i århundrenes løp fra arianismen inntil de mange protestantiske samfunn i vår tid viser klart hvor håpløst det er å ville bygge sin kristentro på Bibelen alene. Alle vranglærere påberopte seg Bibelen. Og til alle tider har striden ikke bare dreiet seg om underordnete spørsmål, men også om viktige trossannheter. Selv Luther kunne ikke la være å beklage seg over den forvirring reformasjonen hadde til følge: "Det finnes like mange sekter og oppfatninger som hoder. Den ene vil ikke vite av dåpen, den annen fornekter Alterets sakrament, en tredje antar en verden mellom denne og den ytterste dag. Noen lærer at Kristus ikke er Gud. Noen sier det, andre noe annet. Det finnes ingen som ikke vil være lærdere enn Luther" (Brev "til de kristne i Antwerpen" 1525, Briefe. 5. s. 151)

Fire århundrer har ikke vært nok for protestantismen til å komme til enighet om Bibelens fortolkning. Stadig oppstår det nye sekter, og om den moderne økumenske bevegelse har skapt en større toleranse, er enheten i troen ikke blitt større.

Prinsippet "Bibelen alene", som nødvendigvis fører til forvirring, er en forhånelse av Kristus, "den gode hyrde" og "fredsfyrsten", som ville forene de troende til "én hjord" og virke "enhet i troen". I enhver vitenskap trenges det et levende læreembete, som ikke kan erstattes ved noen lærebok. Og det gjelder fremfor alt den vanskeligste av alle vitenskaper, religionen. En lovbok alene kan ikke styre et rike. Kristi kongedømme ville bli en karikatur, dersom Han ikke hadde et annet middel til å pålegge sin vilje enn en bok som enhver kan tolke etter sitt eget hode.

Kristi åpenbaring er først og fremst bestemt for de "umyndige" (Matt. 11, 25-26). Men hvorledes ville dette være mulig, dersom Bibelen var den eneste åpenbaringskilde? Veien til sannheten ville være altfor lang for menneskenes kortvarige liv, dersom enhver måtte få sikkerhet om de kristne mysterier ved granskning av de mange dunkle bibelsteder. Gud har i sin godhet "banet en hellig vei, som ingen veifarende, enn ikke dårer, skal fare vill på" (Es. 35, 8). Jesus er denne vei, men Han er det ved Kirken, og ikke ved Bibelen alene. Gjennom Kirken kan selv et barn på en lett måte bli innviet i troens dype mysterier. At det kirkelige læreembete til kjenner seg ufeilbarhet, er nok mange ikke-katolikkers øyne en anmasselse. Men likevel er det nettopp en slik ufeilbar autoritet folket lengter etter. De ønsker at noen "lærer dem som en som har autoritet og ikke som de skriftkloke" (Matt. 7, 29). Det er det som forklarer den katolske Kirkes store fremgang i våre dager, ikke minst blant de såkalte intellektuelle. I Amerikas Forente Stater f. eks. er det hvert år over 100 000 konversjoner. "Autoritetsspørsmålet er et av de mest brennaktuelle problemer vi står overfor nettopp nå" - skrev D. Martyn Lloyd-Jones i det amerikanske protestantiske Studentmagasinet His (jan. 1957), Og han la til: "Vi har tapt vår autoritet, og som et resultat av det, har folk sluttet å høre på oss og ta oss alvorlig".

Ved troen på et ufeilbart levende læreembete kommer også troens dyd mer til sin rett. "Hvor er en skriftlærd? ... Gud fant for godt ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror" (1 Kor. 1, 20-21). Troens dyd består i å underkaste sin mening. Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro.

TILLEGG om
Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen.

Om den katolske Kirke ikke betrakter Bibelen som den eneste troskilde, så betyr ikke dette en mindre høyaktelse for den.

Ingen har gjort mer for Bibelen enn den katolske Kirke. Det er denne vi har å takke for at vi eier det vi kaller "Det Nye Testamente". Den katolske Kirke har samlet de apostoliske skrifter og lært menneskeheten å akte dem som Guds ord. Også protestantene bygger sin tro på Bibelens inspirasjon og således sin ærbødighet for Bibelen på Moderkirkens gamle tradisjon.

Det er den katolske Kirke som - særlig gjennom munkene - sørget for avskrivningen av Bibelen. "For den hellige Skrift og dens overlevering er vi nesten utelukkende prestene og munkene i Roms kirke takk skyldig" - skriver anglikaneren Charles Butler ("Horæ Biblicæ"). Selv Luther gjorde den kjente innrømmelse at "vi uten den katolske Kirke slett ikke ville vite noe om Bibelen" (Komm. til Joh. 16).

I biblioteker og museer kan en fremdeles beundre mange middelalderske bibelhåndskrifter, som allerede ved sin kunstneriske utsmykning vitner om ærbødigheten for Guds ord.

Fra oldtiden av har den katolske Kirke sørget for at Bibelen ble oversatt. Allerede tidlig eksisterte det oversettelser på latin, syrisk, egyptisk, armensk, gotisk. Særlig kjent er den latinske oversettelse av Hieronymus på anordning av pave Damasus (den såkalte "Vulgata" = den utbredte). De slaviske folk fikk Bibelen på sitt eget mål gjennom sine store misjonærer, Metodius og Kyrillus, som dertil dannet en egen bokstavskrift (9. årh.). Den første delvise oversettelse av Bibelen på tysk stammer helt fra Bonifatius' tid i det 8. århundre. En latin-tysk bibelordbok i klosteret i St. Gallen er kanskje det eldste skrift i den tyske litteratur.

Å utgi Bibelen. på de forskjellige nasjonalspråk var en lang tid vanskelig, da disse språk enda ikke var utformet. Dessuten var det ikke så stort behov for det, da praktisk alle som kunne lese, forsto latin. I alminnelighet kan en si at bibeloversettelser på folkespråket oppsto samtidig med den eldste nasjonallitteratur i de forskjellige land. Således var det f. eks. også i England, hvor enkelte deler av Bibelen allerede ble oversatt i det 7. og 8. århundre. [Det er misvisende når enkelte norske skolebøker fremstiller det som om det først var Wycliff som utbredte Bibelen på engelsk. En nærmere redegjørelse kan en finne hos Gasquet, "The old english Bible" og i Dictionaire de la Bible, "Versions Anglaises". Også den anglikanske lærde, F. Kenvon, har bevist at han gjennom hele middelalderen har oversatt bibelske skrifter først til angelsaksisk og deretter til engelsk ("Our Bible and the ancient Manuscripts,, London 1896, s. 189 flg.).

Antallet på gamle engelske bibelhåndskrifter er nok ikke stort. Men dette har sin grunn i at nasjonalspråket ble fortrengt ved den fransk-normanniske erobring i 1066. Helt inntil det 14. årh. ble det talt fransk i de dannede kretser.

Det må også bemerkes at Kirken aldri har fordømt Wycliff på grunn av noen bibeloversettelse. Blant de 45 anklager som konsilet av Konstans (1414-1418) rettet mot ham, nevnes ikke et ord om en bibeloversettelse. En synode i Oxford (1408) hadde nok forbudt utbredelsen av bibeloversettelser, men bare for så vidt oversettelsen ikke var godkjent av stedets biskop.]

I Norge begynte oversettelsen av Bibelen (Håkon Magnussøns Bibelverk) samtidig med nedskrivningen av Edda-diktene.

Etter oppfinnelsen av boktrykkerkunsten i året 1450 (70 år før reformasjonen) har Kirken også straks anvendt dette middel til utbredelsen av Bibelen. Den første bok som ble trykt, var en Bibel.

Luther var langt fra den første som lot trykke Bibelen på folkespråk, som noen protestanter muligens innbiller seg. Et faktum er at det før Luthers bibeloversettelse allerede fra katolsk hold var utkommet 56 utgaver av hele Bibelen på de forskjellige europeiske språk, foruten flere hundre på latin, som i middelalderen ble forstått av de fleste dannede mennesker. Av disse 56 utgaver var det 17 på tysk, 11 på italiensk og 10 på fransk. Luther gjorde ved sin oversettelse stadig bruk av den katolske utgave av Zainer (fra 1475). Det Nye Testamente alene var på tysk allerede trykt 50 ganger før året 1500. Disse tall er forbausende store, når man tenker på de uhyre store omkostninger et slikt arbeid var forbundet med, da trykkeapparatene enda var primitive.

Om Bibelens store utbredelse på folkespråket vitner den formaning vi leser i en meget benyttet bønnebok, "Himmlstür", fra før reformasjonen (1513): "Alt hva Kirken lærer deg, og alt hva du hører i prekenen, skal oppflamme deg til å lese i Bibelen, således som den er oversatt i det tyske tungemål og utbredt i et stort antall til kjøps for billige penger". Hvilken kilde til fromhet den hl. Skrift var for de kristne i middelalderen, viser også "Kristi etterfølgelse" av Thomas a Kempis, som sammenligner Guds ord med Alterets Sakrament. "Jeg vil ha de hellige bøker til trøst og til et speil for mitt liv ... Du har gitt meg, svake menneske, ditt hellige legeme til styrke for sjel og legeme, og som en lykt for mine føtter har Du satt ditt ord. Uten disse to ting ville jeg ikke kunne leve; for Guds ord er lys for min sjel, og ditt sakrament livets brød" (IV, kap. 11, 1 og 2).

Også i tiden etter reformasjonen kom de katolske bibeloversettelser slag i slag. Den franske oversettelse av des Motilins var før Luthers død utgitt 16 ganger. Le Févres utgave utkom 39 ganger fra året 1550 t" 1700. Den tyske oversettelse av Dietenberger hadde 24 nye opplag inntil året 1702. I Nederlandene ble det i det 16. århundre utgitt nye katolske oversettelser av Blanckart, Winglie og universitetet i Leuven, som alle ble trykt mange ganger igjen. Den italienske bibelutgave av Malerm, (fra året 1471), som ble utbredt over hele Italia, utkom også gjentatte ganger. Utallige er de nyere katolske bibeloversettelser i de forskjellige land.

En må særlig også tenke på at utbredelsen av bibler ikke er det eneste middel til å gjøre folket kjent med Bibelens innhold. Hele det religiøse liv i middelalderen var bokstavelig gjennomtrengt av den hellige Skrift. Prekenene var meget mer homiletiske enn i våre dager. [At det blev preket ofte, fremgår bl.a. av de mange prekesamlinger fra middelalderen. Prekenene ble holdt på folkets språk (ikke på latin), og det var foreskrevet som en alvorlig plikt å overvære dem. Om alt dette og om den hyppige anvendelse av Bibelen i prekenene kan en finne mange vitnesbyrd hos Janssen, "Geschichte des deutschen Volkes" bd. I s. 31 flg.] På søn- og festdager ble det alltid (likesom nå) opplest avsnitt av den hellige Skrift. De middelalderske kirkebygninger var i motsetning til vår tids protestantiske bedehus rikt utsmykket, hvor alt - skulptur, maleri, farvede vinduer - talte om de bibelske sannheter. Hele bibelhistorien [Sml. Th. Ehrenstein, "Das alte Testament im Bilde", Wien 1923, hvor det er samlet over 2000 illustrasjoner som angår det Gamle Testamente alene.] og alle mysterier i den kristne åpenbaring finner han der fremstillet. "Det er likesom hele Bibelen vi har sett skulpturert" - sa billedhugger Stinius Fredriksen etter en ferd gjennom Frankrikes middelalderske kirker - ... "Middelaldermenneskene fant det meste av Bibelens ord i kirkenes skulptur og kunst i det hele. Der stod det skildret. Kirkene var en stor åpen billedbibel for dem" ("Stavangeren" 28. mai 1935).

Dessuten må nevnes de mange huspostiller, bibelhistorier, psalterier og andre andaktsbøker, billedbibler, ("fattigmanns bibler"), bibelske mysteriespill. Og er ikke hele kirkeåret med dens festdager (som vi har den katolske kirke å takke for) en stadig gjennomgåelse av bibelhistorien?

Den katolske Kirke har alltid gjort så megen bruk av Bibelen i sin undervisning og lært de troende å ære den som "den hellige Skrift", at det nettopp derved var mulig for Luther å få folket til å tro at Bibelen alene er nok.

Fra protestantisk side innrømmes mer og mer hvor urettferdig det er å si at "Bibelen lå under benken i middelalderen". Således skriver Kropatschek: "Tar man alt dette sammen, så kan man i virkeligheten ikke lenger si - som det var den gamle polemiks mening - at Bibelen hadde vært en for teologene og for legfolk lukket bok. Jo mer man beskjeftiger seg med middelalderen, dess mer oppløser denne legende seg til intet" (Das Schriftprincip der Luther. Kirche I. 1904). En annen protestantisk forfatter Ed. v. Dobschutz tilstår: "Vi må bekjenne at middelalderen satt inne med et overraskende stort, høyt respektabelt kjennskap til Bibelen, som kunne beskjemme vår tid i mange måter" (se Grisar III 456). - Om den katolske bibelbevegelse i den nyere tid sier Age Holter i Norsk Teologisk Tidsskrift (1958, s. 230 flg.) at den er "karakterisert ved en imponerende innsats på bibelforskningens område og ved en begeistret kampanje for å få folk til å lese og kjenne Bibelen, som stadig kommer i nye oversettelser fra grunnspråkene".

Pavene er aldeles ikke redde for at legfolk skal lese i Bibelen. De oppfordrer tvert imot inntrengende til det, fordi Bibelen er det beste forsvar for den katolske Kirkes lære. "De har fullkommen rett" - skrev pave Pius VI (1778) i et brev til erkebiskop Martini, som hadde utgitt en ny italiensk bibeloversettelse - "når De inntrengende oppmuntrer de troende til å lese de hellige Skrifter; for disse er rikelig flytende kildevell, som enhver må kunne få adgang til for å øse de hellige tros- og sedelærdommer og å gjendrive de villfarelser som i våre fordervelige tider spredes vidt og bredt". Lignende uttalelser av paver kan det siteres mange av. Pave Leo XIII har endog bevilget avlat til dem som daglig leser i den hellige Skrift. "Ønsket om å se Bibelen i ethvert katolsk hjem" blir også fremhevet i forordet til det Nye Testamente som den katolske Kirkes øvrighet her i Norge allerede flere ganger har utgitt.

Ingen har gjort så meget for Bibelvitenskapen som pavene. Leo XIII fastsatte i sin encyklika "Providentissimus Deus" (1893) faste prinsipper mot den rasjonalistiske kritikks undermineringsarbeide. Til å fremme og rettlede bibelstudiet opprettet han "den pavelige Kommisjon for Bibelstudium", som består av 40 konsultorer, valgt blant de lærdeste teologer under ledelse av 5 kardinaler. Han stadfestet også bibelskolen i Jerusalem. Pius X opprettet det kjente "Bibelinstitutt" som utsender sine doktorer over hele verden. Til dette er det knyttet et meget verdifullt bibliotek, som også ikke-katolikker gjør et takknemlig bruk av. Benedikt XV satte i gang det gigantiske arbeide med revisjonen av Vulgatateksten, som han betrodde Benediktinerordenen. Vi kan også nevne de betydningsfulle encyklikaer, "Divino Afflante Spiritu" og "Humani Generis", Pius XII har utsendt til veiledning for den moderne eksegese med hensyn til de nyere forskningsresultater.

Det er ikke sant at Luther har brakt Bibelen til ære igjen. I virkeligheten har ingen skadet Bibelen mer enn han. Ved å gjøre den løs fra Kirken berøvet han Bibelen dens eneste beskyttelse og utleverte den til enhvers individuelle vilkårlighet og lettsindighet.

Hvorledes han valgte og vrakte blant de bibelske skrifter, har vi sett tidligere (s. 14-18). Om de syv skrifter som Luther tok bort fra det Gamle Testamente, skriver professor Sigmund Mowinckel: "Det er en historiens ironi i dette, at det er de skrifter hvis åndspreg står kristendommen nærmest, som er blitt skutt ut av Skriften" ("Hvordan det Gamle Testamente er blitt til" s. 136).

Luther forkastet ikke bare store deler av Bibelen, men han har også på mange steder forgrepet seg på teksten til støtte for sin lære om "troen alene". Litterært sett kan de gamle katolske bibeloversettelser nok ha stått tilbake for Luthers oversettelse, men teologisk sett stod de meget høyere. Den protestantiske Josias von Bunsen, som senere utgav en forbedret tysk oversettelse, påstod å kunne påvise i Luthers oversettelse 3000 steder som er misvisende gjengitt, og kalte den derfor "den mest unøyaktige oversettelse, selv om den bærer spor av stor geni" (Sml. F. Nippold: Christian Josias von Bunsen, Leipzig 1871 bd. 3, s. 483). Den protestantiske professor Scheidel sier at Luther har oversatt Bibelen "grossartig falsch" og beviser det i Theol. Litteraturzeitung 1889, nr. 19, s. 473).

Prinsippet "Bibelen alene" er skyld i den uhyggelige sektforvirring, som er oppstått etter reformasjonen. Aldri så snart hadde den wittenbergske reformator forkastet Kirken og satt enkeltmanns skjønn om Skriftens mening på dommersetet, før hans egne disipler på dette hans grunnlag gav seg til å stifte sine egne kirker, så at det ifølge Luther "fantes like mange sekter og oppfatninger som hoder" (Brev "til de kristne i Antwerpen" 1525), Under striden mellom Luther, Karlstadt, Müntzer og Zwingli tilropte partiene hverandre det kjente "Bibel, Bubel, Babel". I en preken 2. aug. 1528 beklaget Luther seg over al "Bibelen likefrem er blitt kalt en kjetterbok" (W. W. 27, s. 287). "Det finnes" - skrev han i 1525 - "ingen bok som de (sektene) misbruker så meget som nettopp denne bok" (W. W. 17, 1, s. 362).

At reformasjonen ved sitt prinsipp "Bibelen alene" har fremmet bibellesningen, nekter vi selvfølgelig ikke. Men nettopp det samme prinsipp vil - på grunn av den sektforvirring det nødvendigvis har til følge - i lengden undergrave folkets respekt for den hl. Skrift og interesse for bibellesningen. "Bibelens stilling i våre dagers kristenliv kan gi anledning til megen ettertanke" - skrev den lutherske biskop Edv. Rohde i Lund - ... "Dens letttilgjengelighet står i omvendt forhold til lysten etter å lese den" ("Stavangeren" 1935). For å skape bibellesere anviser han i samme artikkel som middel at man ikke må lese Bibelen på egen hånd. "Menneskene kan det ikke på egen hånd .... Den levende tradisjon i kirken gjør bibelen til en levende bok. Den som isolerer seg fra kirken og vil være en kristen på egen hånd, vanskeliggjør for seg selv adgangen til bibelen".

Det siste prinsipp, nemlig at bibellesning ikke skal isoleres fra tradisjonen, har den katolske Kirke alltid fulgt i utbredelsen av Bibelen. Den har alltid vært oppmerksom på at Guds ord er et dobbeltegget sverd, som lett kan såre den som bruker det. Det er ikke bibellesning i seg selv det kommer an på - den kan, som Peter sier, også bli til forderv - men å ha den riktige oppfatning om de bibelske sannheter. Å mistyde Guds ord, dvs. å legge sin egen mening i det istedenfor Guds mening, er det største misbruk av Guds ord. Det er derfor at den katolske Kirke foreskriver at de troende bare skal benytte seg av de bibeloversettelser som er godkjent av den kirkelige øvrighet og dessuten er forsynt med forklarende fotnoter til de steder som lett kan bli misforstått.

I alle katolske land har folket anledning til å skaffe seg slike bibelutgaver. Når man av og til leser om hindringer man har lagt i veien for de protestantiske bibelkolportører (f. eks. i Spania), må dette derfor ikke tolkes som uvilje mot bibellesning eller som forakt for Guds ord. Det er av ærbødighet for Guds ord at Kirken er imot de protestantiske bibler 1. fordi de propagerer den ufullstendige kanon, 2. fordi de propagerer prinsippet "Bibelen alene" og utsetter Guds ord for kjetterske fortolkninger, 3. fordi oversettelsene ikke alltid er pålitelige.

Den riktige lesning av Bibelen fører til Kirken. Hva Jesus sa til de skriftlærde, kan den katolske Kirke si om seg selv til vår tids protestanter: "Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem; men det er disse som vitner om meg" (Joh. 5, 39).

Dette vil vi nå bevise i de følgende kapitler. Vår undersøkelse gjelder først Kirken i alminnelighet, og deretter spesielt den kirkelige øvrighet Jesus har innsatt.

KAP. II.
OM KIRKEN I ALMINNELIGHET

Kristus kom ikke til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Av mange steder i den hl. Skrift fremgår at Han ville forene de troende til et samfunn, en "kirke" (Matt. 16, 18), en "hjord" (Joh. 10, 16; Es. 40, 11; 56, 8; Mik. 2, 12; 5, 3), et "legeme" (Ef. 1, 22-23; 4, 4, 16), et "rike".

Jesus ville "samle Guds barn til ett" (Joh. 11, 52), og for å tilhøre Ham må vi "samle med Ham" (Luk. 11, 23).

Bibelen viser også at de kristne fra begynnelsen av opptrådte som en samfunnsmessig enhet. "De holdt trolig fast ved fellesskapet" (Ap. Gj. 7, 42) . "Alle som var kommet til troen, holdt sammen" (2, 44). etter hvert som de troendes antall vokste, bevartes den kirkelige enhet ved at de nyomvendte sluttet seg til det eksisterende samfunn. "Herren føyet hver dag flere sammen som ble frelst" (2, 47). De troende ble betegnet som "de som er innenfor," og de andre som "de som er utenfor" (1 Kor. 5, 12; Kol 4, 5; 1 Tess. 4, 12; 1 Tim 3, 7). Vranglærerne kjentes ved at de skilte seg ut fra de troendes samfunn. "De gikk ut fra oss" (1 Joh. 2, 19). "De vil stenge dere ute" (Gal. 4, 17). "Det er de som skiller seg ut" (Judas 19).

Det bibelske ord "ekklesia" (kirke) er mer enn en fellesbetegnelse for "de troende". Det betyr en enhet bygget på autoritet. Jesus sammenligner sin ekklesia med en bygning som holdes sammen av en klippe, nemlig den lederstilling Han betrodde Peter (Matt. 16, 18). Også i Matt. 18, 17-18 fremstiller Jesus sin ekklesia som en samfunnsmessig enhet hvor det øves myndighet over medlemmene.

Det som gjorde de troende til en kirke, var ikke bare det faktum at de hadde den samme tro. De hadde den samme tro fordi de var forenet til en kirke.

Gjennom dåpen ble de opptatt i Kirken og etter sin opptagelse ble a. fortsatt undervist av Kirkens ledere. Således de 3000 sjeler som ble "føyet til" på pinsedagen. "De holdt trolig fast ved apostlenes undervisning", dvs. de lot seg fortsatt undervise av apostlene (Ap. Gj. 2, 42. Sml. 8, 13. 25 og 17, 4).

Overalt i det Nye Testamente ser vi de troende som en "hjord" som blir ledet av innsatte "hyrder" (Joh. 21, 15-17; Ap. Gj. 20, 28; 1 Petr. 5, 2; 2 Tim. 2, 2; 4, 2; Hebr. 13, 17; osv.) Dette vil vi nærmere se i Art. III, hvor vi spesielt vil tale om den kirkelige øvrighet.

Kirken er mer enn de troendes mengde. "Kirken er sannhetens søyle og grunnvoll" (1 Tim 3, 15). Dens lære er norm og fundament for de enkelte medlemmers tro. Den er et samfunn med myndighet til å "dømme dem som er innenfor" (1 Kor 5, 12) og å "støte ut fra sitt samfunn" (1 Kor. 5, 2) "dem som volder splid i strid med den lære de har fått" (Rom. 16, 17), Prinsippet "Bibelen alene", som gjør enhvers private bibelfortolkning til høyeste norm for troen, var noe aldeles fremmed og uhørt for de første kristne.

Kirken er "vår mor" (Gal 4, 26; Åp. 12, 17), Som føder oss til det overnaturlige liv ved dåpens sakrament, ikler oss den Hellige Ånds kraft ved fermingens sakrament (Ap. Gj. 8, 15-17), nærer oss ved nattverdens sakrament, helbreder og pleier oss ved botens (Joh 20, 21-23) Og salvelsens sakrament (Jak. 5, 14-15). Men som vår mor har Kirken derfor også rett til å oppdra oss, å gi oss først "begynnelseslæren" som "melk" for "nyfødte barn" og deretter de dypere sannheter som "fast føde" (Hebr. 5, 12; 1 Kor. 3, 1-2; 1 Petr. 2, 2). Likesom et barn har full tillit til sin mor, således vil Jesus at vi skal lia full tillit til vår mor Kirken, som i kraft av hans guddommelige bistand er ufeilbar i sin troslære (Matt. 28, 18-20; Joh. 14, 26; 16, 13; 1 Tim. 3, 15)

Kirken er blitt forutsagt av den Gamle Pakts profeter.

Om Kristi Kirke, hvor folkene skal samle seg for å få del i den guddommelige åpenbaring, finner vi mange profetier i det Gamle Testamente.

Således er Kirken forutsagt som det "Herrens hus, Jakobs Guds hus, som hedningefolkene skal strømme hen til, for at Han må lære dem sine veier og de må vandre på hans stier" (Es. 2, 2-3; Mik. 4, 1-2). Kirken er det nye Jerusalem, "til hvis lys folkeferd skal vandre" og hvor de "samler seg alle sammen og kommer hen til" (Es. 60, 3-4; sml. videre 66, 20-21; Jer. 3, 17; Amos 9, 11-12; Sak. 2, 14-15; Tobias 13, 14 (19); 14, 8 (13).

Dødsrikets porter skal aldri få makt over Kirken. Ved sitt ufeilbare læreembete står den som "en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri noen gang blir opprykket, og av hvis snorer ingen blir sønderrevet" (Es. 33, 20). Den er den "sterke stad" (Es. 26, 1), et sant Jerusalem, dvs. fredens by, hvor Guds folk "finner ly" (Es. 14, 32). "Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge (= vranglære) som går i rette med den, skal den få domfelt" (Es. 54, 17)

Også i Salmene finner vi mange profetier om Kirken. "I Sion (= Kirken) skal man forkynne Herrens navn, når folkeslagene og rikene samler seg for å tjene Herren" (Sl. 102, 27-23). Det er "derfra Herren skal utrekke Kristi kongestav, for at Han kan herske midt blant sine fiender" (Sl. 110, 2). Forgjeves kjemper fiendene mot Guds stad, "for Gud er midt i den, den skal ikke rokkes" (Sl. 46, 6). "Han gjør den fast til evig tid" (Sl. 48, 9). Han har gjort dens portstenger faste" (Sl. 147, 13). Den er "velbygget, lik en by som er tett sammenføyet (ved sin urokkelige enhet), hvor stammene drar opp, Herrens stammer, etter en lov for Israel for å Prise Herrens navn. For der er stoler (Kirkens ufeilbare læreembete satt til dom, Davids hus' stoler" (Sl. 122, 3-5). For å være Guds barn må vi være Kirkens barn. "Herren skal telle, når folkene blir oppskrevet (til det evige liv) og si: Denne er født der" (Sl. 87, 6).

Kristus har bare innstiftet én Kirke.

Kristus taler om "sin Kirke" (Matt. 16, 18), ikke sine kirker, om sin "ene hjord" (Joh. 10, 16). Kirken er "Kristi legeme" som er "ett" (Ef. 2, 16; 4, 4; Rom. 12, 4-5; 1 Kor. 12, 12-13). Like så litt som det er flere Kristuser, like så litt kan det være flere kirker. "Er Kristus delt" (1 Kor. 1, 13)? Kirken er også Kristi ene "brud" (Joh, 3, 29; Ef. 5, 25; Åp. 22, 17). Kristus er "fredsfyrsten" (Es. 9, 6) som ville opprette et "rike" som er Gud verdig, og som derfor ikke må være splittet i forskjellige slags trossamfunn. "For Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud" (1 Kor. 14, 33). "Et rike som er splidaktig med seg selv, går til grunne" (Luk. 11, 17). Nettopp ved sin enhet må Kirken vitne om Kristi guddommelige sendelse (Joh. 17, 20-23). Det skal bare være ett "Guds berg", som alle folk må strømme hen til for å lære Guds veier (Es. 2, 2-3; osv.).

Visstnok brukes ordet kirke ("ekklesia") i Bibelen også for å betegne en lokalmenighet (Kirken på et bestemt sted). Men det fremgår klart at de enkelte lokalmenigheter ikke var uavhengige kirker. De utgjorde til sammen én Kirke, "Kirken", "Guds Kirke". Sml. Ap. Gj. 9, 31: "Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. . . og vokste ved den Hellige Ånds hjelp" (Sml. videre 1 Kor. 15, 9; Kol. 1, 18, 24; Ef. 1, 22; 5, 23 flg.; 1 Tim. 3, 15; Ap. Gj. 20, 28; osv.).

Religiøse stridsspørsmål kunne ikke bli avgjort av de enkelte lokalmenigheter alene. Et eksempel er kirkemøtet i Jerusalem, som sendte sine beslutninger "fra by til by" (Ap. Gj. 16, 4), og forbød å preke annerledes enn den kirkelige øvrighet hadde "gitt i oppdrag" (15, 24).

De nydannede menigheter måtte rette seg etter den universelle moderkirke. Sml. 1 Kor. 14, 36, hvor Paulus bebreider korinterne fordi de på egen hånd ville gi kvinner adgang til å tale ved de religiøse sammenkomster. "Er det kanskje fra dere Guds ord er gått ut? Eller er det bare til dere det er kommet?" Apostelen vil si: Dere må ikke opptre som om dere er moderkirken eller som om dere er hele Kirken og ikke bare en del. Samme argument bruker han mot de korintiske kvinner som overvar gudstjenesten med utildekket hode. "Vi har ikke noen slik skikk og heller ikke Guds menigheter" (1 Kor. 11, 16). Når menighetene ikke engang hadde lov til å avgjøre på egen hånd slike underordnete ting, da meget mindre spørsmål om troslæren.

Misjoneringen i de enkelte menigheter sto under stadig kontroll av moderkirkens ledere. Således reiste Peter og Johannes etter samråd med de andre apostler til Samaria, da de hørte om de mange som var blitt omvendt ved Filips forkynnelse (Ap. Gj. 8, 14), Som visitator "dro Peter allesteds omkring" (Ap. Gj. 9, 32). Da Kirken i Jerusalem fikk høre om misjonsarbeidet blant hedningene i Antiokia, "sendte de Barnabas dit" (Ap. Gj. 11, 22). Paulus "gikk til Jerusalem for å forelegge sitt evangelium" (Gal. 2, 2). Ved hjelp av brev og delegater holdt apostlene kontakt med de forskjellige menigheter og sørget for at det overalt ble forkynt den samme tro (1 Kor. 4, 17; 1 Petr. 5, 12).

Menighetene stod i stadig forbindelse med hverandre. De kjente hverandres trosliv. Således ble "Romernes tro rost over hele verden" (Rom. 1, 8; sml. også 1 Tess. 1, 8). Misjonærer som hadde arbeidet i en menighet, fikk adgang til å forkynne i andre allerede grunnlagte menigheter (Sml. Rom. kap. 16). Fra de forskjellige menigheter ble det sendt bidrag til Kirken i Jerusalem (1 Kor. 16, 1 flg.;2 Kor 8, 1 flg.; Gal. 2, 10), noe som var et bevis på at hver menighet "var i samfunn med alle" (2 Kor. 9, 13). Om dette vitnet også de hilsener som menighetene sendte hverandre. Sml. Rom. 16, 16: "Alle Kristi menigheter hilser dere" (Se videre 1 Kor. 16, 19; 2 Kor. 13, 12; Gal. 1, 2; Filip. 4, 22; Hebr. 13, 24; 1 Petr. 5, 13).

Bare ved å anta at de kristne utgjorde én Kirke i apostlenes dager, kan vi forklare de kristnes kirkelige enhet i de følgende tider.

Kirkens enhet hører til Kirkens vesen. "Kirken er enten én eller ingen" (Augustin, Lib. 2 c. Cresconium). Hvis det sto menneskene fritt å danne seg uavhengige kirker, ville det føre til en uendelig sektforvirring og tilintetgjøring av enhver kirkelig autoritet. Jesu befaling om å "høre Kirken" (Matt. 18, 17) ville bli meningsløs, dersom man kunne skille seg ut og danne et nytt kirkesamfunn.

Kirkens enhet forutsetter Kirkens ufeilbarhet. Bare troen på at Kirken i kraft av Jesu guddommelige bistand er ufeilbar (sml. Matt. 28, 18-20; Joh. 14, 16. 26; 16, 13; 1 Tim. 3, 15), kan gi den den autoritet som er nødvendig til dens enhet.

Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen på Kirken.

Den Hellige Ånd og Kirken nevnes straks etter hverandre i den apostoliske trosbekjennelse. De hører sammen. Når den kirkelige øvrighet avgjør noe, kan den si: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet" (Ap. Gj. 15, 28). Ved å la seg lede av Kirkens hyrder blir man ledet av den Hellige Ånd, fordi "de forkynner Evangeliet ved den Hellige Ånd" (1 Petr. 1, 12; sml. videre Ap. Gj. 20, 28; 1 Kor. 2, 13; 2 Kor. 3, 5; 2 Tim. 1, 6. 14). En som lyver mot den kirkelige øvrighet, "lyver mot den Hellige Ånd" (Ap. Gj. 5, 3).

Uten tvil virker den Hellige Ånd med sitt nådelys også direkte i de enkelte menneskers sjeler. Men denne individuelle veiledning erstatter ikke hans alminnelige veiledning gjennom Kirken. Allerede den store uenighet blant dem som forkaster troen på en ufeilbar Kirke, viser det.

På pinsedagen kom den Hellige And ned over Kirken, dvs. over disiplene for så vidt de holdt seg forenet (Ap. Gj. 2, 1). Uttrykkelig hadde Jesus pålagt dem å bli sammen i Jerusalem for å få den Hellige Ånd (Ap. Gj. 1, 4; Luk. 24, 49).

Den hedenske verden vil aldri bli kristnet ved den Hellige Ånds individuelle virkning alene. "Troen kommer av å høre forkynnelsen" (Rom. 10, 17). De 3000 som ble døpt på pinsedagen, ble av den Hellige Ånd (ved en lyd fra himmelen) kalt til den sal hvor apostlene var, og ved disses forkynnelse omvendt til kristendommen (Ap. Gj. 2, 6. 41) Den etiopiske hoffmann kom til troen ved at den Hellige Ånd sendte Filip til ham (Ap. Gj. 8, 29). Paulus ble sendt til Ananias for at denne skulle lære ham hva han måtte gjøre (Ap. Gj. 9, 6). De første hedninger, som omvendte seg, måtte på Guds befaling hente Peter for å bli undervist av ham (Ap. Gj. 10, 5). Hele det Nye Testamente vitner om at troen ble utbredt ved Kirkens forkynnelse. Det var den Hellige Ånd som ved sin individuelle nåde førte menneskene til Kirken og hjalp dem til å oppfatte, motta, etterleve og bevare den lære Kirken forkynte (1 Kor. 3, 7; 2 Kor. 1, 19-22; 3, 3; Filip 2, 17-13; 2 Tess. 3, 3-4; 1 Petr. 5, 9-10).

Intet er mer inkonsekvent enn (slik som Luther gjorde) å påberope seg den Hellige Ånd for å bevise at den katolske Kirkes lære, som i mange århundrer var den eneste form for kristendom, er en villfarelse. Hvorledes kan en tro å bli ledet av den Hellige Ånd, når en samtidig tror at den Hellige Ånd har sviktet hele kristenheten før?

Den Hellige Ånd er for Kirken det som sjelen er for vårt legeme. Sjelen levendegjør de enkelte lemmer, men for så vidt de - og dette er også en virkning av sjelen - holder seg forenet med legemet. I hvert legeme finnes det høyere organer som sjelen utøver en særlig virksomhet i til å nære og styre de andre legemsdeler. Ånd og organisasjon er ikke motsetninger. Tvert imot, det er Ånden som skaper organisasjon, harmoni og samvirken. Åndens frukt er enhet, men kjødets frukt er "sekter" (Gal. 5, 20). For å komme til sannheten må vi underordne oss den Hellige Ånds alminnelige veiledning gjennom Kirken. Men den Hellige Ånds alminnelige veiledning gjennom Kirken ville ikke nytte, dersom Han ikke samtidig ved sin indre opplysning talte i de enkelte menneskers hjerter.

En betydningsfull tolle spilte i urkristendommen de mirakuløse åndsgaver, som f. eks. tungemålenes og profetiens gave. Men disse kunne aldri erstatte det kirkelige læreembete. Alle de som fikk tungemålenes og profetiens gave, var først gjennom Kirkens forkynnelse kommet til troen (sml. Ap. Gj. 2, 38-41; 8, 12-17; 10, 44; 19, 5-6). Og også deretter måtte de fortsatt la seg undervise av de kirkelige ledere. I alle menigheter innsatte apostlene prester over de troende for å våke over den sanne lære (sml. Ap. Gj. 14, 23; 20, 28; 1 Tim. 4, 6-7; Tit. 1, 11; 3, 10). Også gjennom sine brev opptrådte de som lovgivere og lærere for dem som hadde åndsgaver (sml. 1 Kor. kap. 12-14; 1 Joh, 4, 1-6; 2 Tess. 2, 2).

Det som avgjorde om en hadde sannhetens ånd, var ens lydighet. mot Kirken. "Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. På det kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd" (1 Joh, 4, 6). "Mener noen å være profet eller å ha åndsgave, så skal han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud" (1 Kor. 14, 37) . "Evnen til å prøve ånder" (1 Kor. 12, 10) var et klarsyn til å bedømme om en profeti var "i overensstemmelse med troen" (Rom. 12, 6), dvs. i overensstemmelse med den alminnelige troslære. Stadig fremholder apostlene den kirkelige tradisjon som trosnorm i sin kamp mot villfarelsens ånder (sml. 1 Tim. 6, 20; 2 Tim. 1, 13; 2, 2; Tit. 1, 9; Rom. 16, 17; Kol. 2, 7; 2 Tess. 3, 6; 2 Petr. 3, 2; 1 Joh. 2, 24).

Profeti alene uten kontroll av et ufeilbart kirkelig læreembete fører til religiøs svermeri, da det så lett kan hende at noen "mener å være profet" (1 Kor. 14, 37) eller "kaller seg profet" (Åp. 2, 20) uten å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd. Hva ville det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å verne de guddommelige mysterier (om Treenigheten, Kristi guddom, sakramentene, osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de judaiserendes forsøk på å "forvrenge Kristi Evangelium" (Gal. 1, 7), mot hedensk synkretisme (sml. Kol. 7, 4 23; 1 Tim. 1, 4; 4, 7; 6, 20; 2 Tim. 2, 18; 4, 4; Tit. 3, 9; 1 Joh. 4, 2-3; 2 Joh. 7; Åp. 2, 6. 14-15) og mot alle de "mange falske profeter" (Matt. 24, 11; 1 Joh. 4, 1; 2 Petr. 2, 1) og "forførende ånder" (1 Tim. 4, 1) som det i århundrenes løp er oppstått?

Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.

Den innbyrdes strid mellom de forskjellige kristne tros samfunn har hos mange mennesker i vår tid skapt uvilje mot enhver kirkelig organisasjon. De gir organisasjonen som sådan skyld for de kristnes fordelthet. Men dette er like urimelig som å gi trosforkynnelsen skylden for stridighetene om troen. Dersom man for fredens skyld ville avskaffe alle kirkesamfunn, måtte man faktisk avskaffe hele kristendommen. Sektvesenet skyldes ikke organisasjonen som sådan, men en forkastelse av den organisasjon Kristus har gitt sin Kirke.

Kristus vil en enhet i troen (og ikke bare en negativ enhet, som består i at man ikke strider om troen). Og en slik enhet er bare mulig i et trossamfunn, hvor medlemmene kjenner hverandre som trosfeller, fordi de alle underkaster seg den samme fastsatte troslære. Med vilje har Gud innrettet det slik at vi bare ved å slutte oss til Kirken (og ikke ved bibellesning alene) kan få klarhet om Jesu lære, for at vårt medlemskap av Kirken samtidig skal være en bekjennelse av vår tro, så "troens egne folk" (Gal. 6, 10) "kan glede seg over den felles tro" (Rom. 1, 12) og deres bekjennelse kan være et middel til å føre andre til troen.

Alt liv er organisert. Således må også kristendommen være organisert for å kunne være levende. Kristendommens forkynnelse, ordningen av gudstjenester, sakramentenes forvaltning, sjelesorgen, misjonsarbeidet, opprettelsen av gudshus, prestenes utdannelse og underhold, det karitative arbeid, alt krever en organisert samvirken under ledelse av et styre.

At kristendommen ikke kan eksistere uten Kirken, er noe som kristendommens motstandere er fullt overbevist om. Derfor retter de sine angrep særlig mot Kirken. Religionen skal være en privat sak, sier de, fordi de vet godt at Kirkens lære ville gå til grunne dersom Kirken gikk til grunne.

Faktisk har også protestantene overalt dannet sine "kirker" med bestemte trosbekjennelser. Prinsipielt hevder de nok at enhvers personlige bibelfortolkning er den høyeste autoritet i troen, men i praksis krever de at de enkelte troende skal underkaste seg den kirkelige bekjennelse. "Om den objektive overensstemmelse med evangeliet og bekjennelsen er til stede, er et spørsmål som det ikke helt kan overlates til den enkelte selv å avgjøre" - heter det i Det Teologiske Fakultets uttalelse om Schjelderupsaken (s. 86). Bare ved fornektelsen av sitt eget prinsipp om "Bibelen alene" har protestantismen kunnet utbrede og bevare seg. Når et kirkesamfunn er en så vesentlig betingelse for kristendommens eksistens, er det da ikke rimelig å anta at Kristus har innstiftet en Kirke?

Alle fornuftige skapninger er organisert. Endog i englenes verden er det en hierarkisk orden. Bibelen taler om "Mikael og hans engler" (Ap. 12, 7), "fyrsten over Herrens hær" (Josva 5, 14) . Også "satan og hans engler" (Åp. 12, 7, 9) er organisert, like så vel som de gudløse på jorden har sitt: forbund. Skål da ikke også de, kristne ha sin organisasjon?

Trangen til samfunnsliv hører til vår natur. Dette gjelder ikke bare våre materielle interesser, men ennå mer våre høyeste, dvs. våre religiøse, interesser. Bare i samfunn med andre kan vi leve vårt trosliv, liksom vi bare i et samfunn kan leve vårt fysiske liv. Jesus har ikke villet fornekte vår natur som samfunnsvesener. Nåden tilintetgjør ikke naturen, men fullkommengjør den.

Bibelen og erfaringen lærer at menneskene er som "får", dvs. at de trenger hyrder. Alltid og overalt søker folket hen til autoriteter som de kan støtte seg til for å få klarhet om de store livsspørsmål. Denne autoritetstro er ikke minst hos dem som kaller seg "fritenkere". Dersom Jesus ikke hadde gitt oss et 1æreembete med virkelig (=ufeilbar) autoritet, ville vår fårenatur nødvendigvis ha til følge at vi som " umyndige barn lot oss kaste hit og dit og hvirvle rundt av ethvert vindkast i læren, ved det falske spill som mennesker i sin underfundighet spiller for å utbre sin villfarelse" (Ef. 4, 14). Sektvesenet er ikke noen grunn til å forkaste enhver kirkelig organisasjon, men beviser tvert om hvor meget menneskene trenger en kirke og at Gud sikkert ikke har overlatt det til menneskene selv å danne en kirke.

For oss som tror at Guds Sønn er blitt menneske, må det ikke væ