Stavanger Aftenbladet, fredagsvedlegget "Pluss" 3/11-06
Ludvig Lorentzen, tekst
Anders Minge, foto

(Opprinnelig var overskriften: Prest, hva ellers?)

---

Oddvar Moi er katolsk pest i Stavanger. Inntekten er rundt 120.000 i året.

HAN VAR NOK
litt klam i hendene. Det kristelige ungdomsskolelaget i Time hadde reist til Tonstadli. Nå sto vitnemøte på programmet. De som hadde lyst, skulle si noe om Gud. Oddvar Moi var 14. Gutten hadde begynt å spørre seg om han fortsatt ville være kristen.

Nå. Oddvar reiste seg fra stolen, klamret seg til Bibelen, og leste fra Matteus-evangeliets' sjette kapittel: "Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være".

I dag møter jeg Oddvar Moi i St. Svithun katolske menighet i Stavanger. Der samler han snaut med skatter på denne siden av døden. Heller ikke kemneren får all verden når presten har en årslønn på 120.000 kroner.

- Jeg skjelte aldri til penger da jeg skulle velge yrke, sier Moi.

Kanskje var det ikke han som valgte yrke, men Sjefen som valgte ham. Mois far arbeidet som klokker og lærer i Time, og sønnen ble kjent med misjonærer og prester. Da Oddvar nådde 17-årsalderen, var det bare prest han hadde lyst til å bli.

SIDEN EKSAMEN
har lønnen hans dalt. I den første jobben som feltprest var betalingen bra. Så sank den da han ble pastor i Den Evangelisk Lutherske Frikirkes menighet i Arendal, før Moi konverterte til Den katolske kirke og kom inn i et lønnsregulativ noen vil mene dufter mer av askese enn røkelse.

- Jeg lever for menigheten, og har hva jeg trenger av penger og ting. Biskopen sørger for oss økonomisk så lenge vi lever. Han tjener forresten det samme som oss, sier fader Oddvar.

Han er Norges eneste gifte katolske prest, siden han hadde ektefelle før han konverterte, og fikk pavelig dispensasjon fra sølibatet. Oddvar og hans Arlyne bor rimelig i presteboligen i Stavanger sentrum. Barn har de ikke. Menigheten holder tjenestebil som han av og til kan bruke privat, om han skulle ønske det - noe kapellanen sjelden har ønsket siden han begynte i Stavanger 1. august.

Nå tror kanskje noen at Mois amerikanskfødte kone bader ham i gasje fra et oljeselskap. Da skal de straks få beskjed om at hun er solid utdannet innen så vel filosofi som kunst, men hovedsakelig arbeider som måteholdent betalt oversetter. Damen ble da heller ikke flasket opp i overflod. Foreldrene var en tid misjonærer i Afrika, der de måtte sørge for sitt eget underhold.

En tanke storøyd skuer Oddvar Moi i dag ut over sin barndoms sletteland. På slutten av 60-tallet flyttet unge par på Jæren inn i en liten, leid leilighet like etter at de giftet seg. Så var det å spare og skaffe seg inventar og større husvære litt etter litt.

- På slutten av 70-tallet skjedde det noe. Unge ektepar tok opp store lån, og etter et år eller to i ekteskapet hadde de det finere enn foreldrene, sier Oddvar. I Arendal eide han forresten et gammelt sørlandshus. Da paret flyttet til Bergen, gjorde det litt vondt å selge huset.

-.Jeg restaurerte det selv, og la igjen litt av sjelen der, forteller Moi.

HAN OG KONA
lever ikke kjipt og gledesløst. De drar på utenlandsferier av og til, særlig til steder med mye kunst og historie. Dessuten er presten bekjennende datafrik, og faller stundom for fristelsen til å kjøpe ny pc.

Fra harddisken strømmer formodentlig prekener som pisker materialistiske menighetslemmer?

- Jeg går ut fra at alle er enige om at de materielle tingene ikke hører til de viktige i livet. Venner og familie er viktig, men aller viktigst er troen på Gud.

Det givende for meg som prest er å følge mennesker gjennom hele livsløpet. Da jeg var prest i Bergen, ble jeg tilkalt av foreldrene til ei jente som var født for tidlig og fikk etter hvert store hjerneskader. Jeg var til stede da legene koblet fra apparatene som holdt babyen i live. den lille døde på sin mors fang noen minutter etter. Det var en sterk opplevelse.