I Norge fremstår gjerne Den katolske kirke som moderne, liberal og kulturåpen, men etter hvert er det nok mange som har forstått at vi egentlig er veldig konservative.

Av Johanna Hundvin Almelid

Det sier Oddvar Moi, prest i St. Paul i Bergen. Han var den første i Norge som fikk tillatelse til å bli prest i Den katolske kirke, selv om han var gift. For Moi har sølibatet aldri vært en aktuell tanke, men han forstår bispesynodens vedtak denne uken der man fastholder ordningen med at prester ikke kan gifte seg. Han er heller ikke overrasket over at den katolske kirke holder fast på læren om at folk som er skilt og gift på nytt, ikke kan motta nattverden.
- Noe annnet hadde jeg ikke drømt om, sier han.

250 katolske biskoper
De siste tre ukene har 250 katolske biskoper vært samlet i Roma for å diskutere en rekke spørsmål knyttet til kirkens syn på nattverden. Spørsmålet om å løse opp nattverdsnekten til gjengifte kirkemedlemmer har vært diskutert åpent, og flere biskoper har tatt til orde for en mer fleksibel praksis på dette punktet.

- Etter det jeg forstår var det et stort flertall for å holde fram med ordningen slik den er i dag. Noe annet ville også være utenkelig, mener han.

Dersom en gjengift katolikk skal få tilgang til nattverdbordet, må det første ekteskapet annulleres, og man må føre bevis for at det var sakramentalt ugyldig ved inngåelsen. Vielsesritualet i den katolske kirke er langt mer omfattende enn i den lutherske, og man må svare bekreftende på tre spørsmål før man gir sitt endelige ja: At man gifter seg frivillig, at man vil binde seg for resten av livet og at man er villig til å motta barn i ekteskapet. Ekteskapet er i uoppløselig, men kan altså annulleres hvis det er vektige argument for det. Blir det slått fast at det første ekteskapet ikke var sakramentalt, regnes det ikke som et katolsk ekteskap. Den avgjørelsen må tas av tribunalet, som er en kirkelig domstol som fins i hvert bispedømme.

Et alternativ
Moi peker på at det fins et alternativ for gjengifte katolikker, i tillegg til å komme i kirken uten å kunne ta imot nattverd. De kan leve sammen med den de er gift med som bror og søster, uten å leve sammen seksuelt. Gjør man det, og har avklart det med soknepresten og det ikke skaper utrygghet i menigheten, så vil man få lov til å motta kommunionen.

- Anser du det for å være en realistisk løsning?

- Dette skjer vel i noen enkelttilfeller, men det vanligste er absolutt at man fortsetter å leve sammen med sin ektefelle og kommer i kirken uten å motta nattverden.

Kirken nekter ikke noen nattverd når de står framme på golvet. Det vil være for brutalt, og man kan heller ikke vite hvordan hver enkelt lever. Men i tilfeller hvor det er kjent at vedkommende har giftet seg på nytt, eller lever i uoppgjort synd, er det sokneprestens oppgave å snakke dem til rette.
- Prinsippet er at man får ikke tilgivelse dersom man ikke angrer det man har gjort og forsøker å slutte med det, forklarer Moi.

Mindre synder og alvorlige synder
I den katolske kirke skiller man mellom mindre synder og alvorlige synder. Kjefter man på barna eller krangler med ektefellen, så regnes det som en svakhetssynd, og man kan be Gud om tilgivelse uten å måtte gå til skriftemål. Ekteskapsbrudd er derimot eksempel på en alvorlig synd. Når denne synden begås, bryter man ut av nåden og fellesskapet med Gud, ifølge den katolske lære.

Moi tror videre det var riktig av bispesynoden å fastholde ordningen med at prester ikke skal gifte seg.
- Hvorfor forandre en tradisjon som har gjeldt i tusen år, spør han.

Det fins 420.000 prester i den katolske kirke, og en ny ordning ville medføre dramatiske endringer. Prestene måtte få mulighet til å bo på en annen måte enn i dag, og inntekten er jo ikke beregnet til å brødfø en familie. De katolske prestene i Norge har 110.000 i lønn i året. Til gjengjeld bor de svært rimelig og får dekket utgifter til blant annet strøm og telefon.

- Hva med deg da, du er jo gift?
- Det har vi løst på den måten at jeg får lønn som andre prester. Men ikke den billige leiligheten, gratis strøm, telefon etc. I tillegg får jeg det jeg trenger ved å undervise ved St. Paul skole.
Første gang paven ga tillatelse til at en gift mann kunne være prest i den katolske kirke, skjedde i 1950, og det fins hundrevis på verdensbasis. Men akkurat denne spesielle tillatelsen er det bare tidligere protestantiske prester som kan få.

- Når man tillater det, er det jo fordi at vi hadde et pastorkall i den protestantiske kirke, og at vi skal få muligeten til å fortsette kallet også etter at vi er blitt katolikker. Men viktige forutsetninger må være på plass: Kona må støtte opp om det, og man må bli anbefalt av blant andre soknepresten. I tillegg må selvsagt biskopen synes at det er en god tanke.

Moi var pastor i Den Evangelisk Lutherske Frikirke før han konverterte i 1994.
- Jeg opplevde at Frikirken foretok en dreining i anti-sakramental retning, mens jeg selv var blitt mer og mer opptatt av sakraments- og embetforståelsen, forklarer han.

Han ønsket at nattverden skulle feires oftere, og prøvde å få menigheten med på det, men nådde ikke fram. De var av den oppfatning at nattverden var så spesiell, og at man av den grunn ikke burde feire den for ofte.

- Selv hadde jeg lest Luther, som anbefalte nattverd hver søndag, og gjerne flere dager i uken. Det var da jeg forsto at jeg begynte å gli ut av den lutherske kirke, fordi vektleggingen på nådemidlene var svakere enn jeg kunne være med på.

Moi vurderte å bli høykirkelig prest i Den norske kirke, men forsto snart at det ikke var løsningen.
- De protestantiske kirkene har et problem når de mangler den apostoliske suksesjon. Dermed blir det litt uklart hva bispe- og preste-embetet er i disse kirkene, og faktisk skaper det også problemer for vurderingen av deres nattverdsfeiring. Dåpssynet i den lutherske kirke har katolikkene derimot ingen problemer med. Der mangler det ingenting, og grunnlaget for det økumeniske samarbeidet ligger først og fremst i dåpen, forklarer han.

Han føler seg også mer vel med gudstjenestetradisjonen i den katolske kirke, som består av to deler: Ordet og nattverden.
- I protestantiske kirker er det ofte en veldig sterk fokus på talen, og budskap og dagsform avgjorde om gudstjenesten var god. I den katolske gudstjenesten blir ikke alt hengende på presten. Sånn sett oppleves det mer avslappende, sier han.