|
Tekster for 19. søndag i
det alminnelige kirkeår - År A
Første lesning 1 Kong 19,9a.11-13a
I de dager da Elija kom til Guds fjell, Horeb, gikk han inn i en hule,
som han ble i om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød
så: "Gå ut og still deg opp På fjellet for
Herrens åsyn!" Og se, Herren gikk forbi. Foran ham får
en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser;
men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv;
men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en
ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak
susing. Da Elija hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk
ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Slik lyder Herrens ord.
Salme 85 (84)
Omkved: La oss kjenne din miskunn, Herre, gi du oss din frelse i
Jeg vil høre hva Herren sier Guds tale er fred for hans
folk, hans venner,
for dem som vender sitt hjerte mot ham. Hans frelse er nær
den som frykter ham,
hans herlighet skal bo i vårt land.
Kjærlighet skal møte troskap, rettferd skal favne
fred,
troskap spire frem av jorden, rettferd bøye seg ned fra himmelen.
Det er Herren som gir lykken, og jorden gir sin grøde.
Rettferd går foran hans åsyn, hvor han går, følger
fred i hans spor.
Annen lesning Rom 9, 1-5
Brødre, hva jeg her sier er sannhet i Kristus. Det er ingen
løgn, og min samvittighet bekrefter det i Den Hellige And:
Mitt hjerte krymper seg i meg, det river og sliter uten stans i mitt
indre, når jeg tenker på mine brødre, mine landsmenn
i kjøtt og blod, - slik at jeg kunne ønske selv å
være bannlyst og bortstøtt fra Kristus, om det bare kunne
gavne dem. Det er jo de som er Israels etterkommere, dem tilhører
barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene
og Loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre,
og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født -
han som råder som Gud over alle ting, høylovet i evighet,
amen! Slik lyder Herrens ord.
Allelujavers
Alleluja. Håp på Herren, sett din lit til hans ord. Alleluja.
Evangelium Matt 14, 22-33
På den tid fikk Jesus disiplene til å gå i båten
og dra i forveien over til den andre bredden, mens han selv fikk folket
avsted. Og da folket var sendt av gårde, gikk han opp i fjellet
for å være for seg selv og be. Om aftenen var han så
alene der oppe. Båten var alt langt ute på sjøen,
og kjempet hardt med bølgene, for vinden stod stikk imot. Da,
ut på natten, i fjerde vakt, kom han hen mot dem, vandrende
på sjøen. Da disiplene fikk se ham komme der på
sjøen, ble de slått med redsel; de mente det måtte
være et gjenferd de så, og skrek høyt. Men i det
samme talte Jesus til dem: "Fatt mot," sa han, "det
er meg; vær ikke redde." Da sa Peter: "Herre, er det
virkelig deg, så si at jeg skal komme ut til deg på vannet."
Og Jesus svarte: "Kom!" Peter steg ut av båten og
gikk på vannet bortover mot Jesus. Men da han så hvor
det blåste, ble han redd og begynte å synke, og skrek:
"Herre, redd meg!" Straks rakte Jesus hånden ut og
grep fatt i ham. "Hvor lite tro du har!" sa han til ham,
"hvorfor tvilte du?" Og som de steg opp i båten, la
vinden seg. Men de som var ombord, kastet seg ned for ham og sa: "I
sannhet, du er Guds sønn!" Slik lyder Herrens ord.
|