Vi hørte i dagens evangelium at Jesus sa:
"Jeg er konge. Men mitt rike er ikke av denne verden."
han sa også: "For å vitne om sannheten er jeg
født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av
sannheten, hører min røst."
Den festen vi feirer i dag, Kristi Kongefest, er en
ganske ny fest i Kirken. Den ble innført i 1925 av Pius XI
som et motstykke til samtidig sekularisering og som en protest mot
statenes allmakt. Det fins flere andre dager i kirkeåret som
understreker at Kristus er konge - Epifani og Kristi Himmelfart, og
ikke minst påsken selv - men for Pius XI handlet denne festen
ikke så om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer
om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene
kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre, hvis de ikke også
underordner seg Kristus.
Paul VI flyttet så i 1970 festen til den datoen
vi feirer den i dag, til siste søndag i kirkeåret, og
flyttet også fokus for dagen litt: Fra at Kirken skulle ha en
slags sosial kontroll over menneskenes liv (som er en tanke man har
forlatt i vår tid), til å oppfordre mennesker til fritt
å underordne seg Kristi kongevelde.
Hva betyr det så konkret for oss at Kristus skal
være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål,
siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle
oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer
å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være
uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer
prioriteringene i vårt liv.
Jeg vil gjerne i dagens preken ganske kort peke på
tre områder der vi oppfordres til å la Kristus være
konge i vårt liv:
1)
Hvilken plass skal Kirken / menigheten og dens fellesskap ha for oss
katolikker?
Dette er selvsagt et spørsmål Kirken har
arbeidet med i hele sin historie, og det fins utallige svar på
spørsmålet, noen korte og noen lange. Kanskje kunne man
sagt hele katekismen, eller de viktigste ting i katekismen, eller
man kunne sagt at det er å holde De ti bud og regelmessig motta
av sakramentene.
La meg likevel bare nevne noe av det som kalles Kirkens
bud, at:
- vi skal delta i messen hver søndag og andre obligatoriske
høytidsdager
...- vi skal motta kommunion regelmessig og skrifte til en prest når
vi har gjort alvorlige synder
...- vi skal bidra så mye vi kan til Menighetens beste, både
økonomisk og praktisk
2)
Hvordan skal vi leve i vår familie og blant våre
venner?
Her dreier det seg om flere viktige ting, som: At når
man begynner å bli voksen skal man velge seg en ektemake på
en god og fornuftig måte, og å vente med å dele
seng og leilighet til man er gift. Det dreier seg også om at
man i ekteskapet skal motta barn som Gud gir i kjærlighet, og
oppdra dem i Kirkens tro og liv. Og for alle mennesker, både
enslige og gifte, er det viktig å finne en naturlig plass til
å dele sitt liv, gleder og bekymringer, sin tro og sine moralnormer,
også med mennesker utenfor sin egen familie, både venner,
kollegaer på jobb, naboer og andre.
3)
Hvordan skal vi vurdere samfunnsmessige/ politiske spørsmål
som kristne?
Når vi skal vurdere samfunnsmessige spørsmål,
er det klart at noen av disse er mindre fastlåste, og kanskje
ikke har et kristent svar. At vi skal gjøre vårt beste
for at alle mennesker i vårt land og i hele verden får
det så godt som mulig, er helt opplagt. Men når man skal
vurdere hvilken økonomisk modell som i praksis fungerer best,
så kan svarene bli ganske forskjellige.
I andre samfunnsmessige spørsmål, derimot,
har Kirken svært tydelige svar. Jeg tenker her f.eks. på
abort, der det ikke er vanskelig å vite hva katolikker skal
stå for. På dette punktet, og på andre områder
der viktige moralske prinsipper brytes, må alle katolikker kunne
vise tydelig - både i ord og gjerning - hva Kristi vilje er
for alle mennesker.
Til slutt
gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel,
på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags
holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter.
Kristus var ikke en konge som først og fremst
hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge
som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også
vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene
heller enn å bli tjent av andre. Og selv om vi som katolikker
har klare svar på hva som er rett og galt, så skal vi
alltid prøve å fremføre våre synspunkter
med kjærlighet, omsorg og forståelse for andre.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn.