Preken 17. mai 2006

PREKEN 17. MAI 2006 - ROMA

Ved Olavsalteret i kirken San Carlo al Corslo, av Oddvar Moi.

Jeg har som sikkert mange andre her flere gode minner fra 17. mai-feiringer i min barndom. Vi gikk fra vår lille skole i tog ned til Time kirke, 100 meter fra huset vårt og der min far var klokker. Der var det kransepålegging for de falne fra 2. verdenskrig før vi alle var med på gudstjenesten i fullsatt kirke, med alle de passende fedrelandssalmene etc. Deretter var det mat (spesielt is) og leker oppe på skolen, filmfremvisning og premieutdeling - alt det barn gleder seg over.

Som voksen har ikke 17. mai vært like enkel; den barnlige gleden mistet jeg for veldig mange år siden, og det er ikke så lett å overføre det som skjedde på Eidsvoll i 1814 til dagens Norge. I alle fall syns jeg ikke det har vært lett å finne en passende kirkelig fokusering på vårt lands store fest.

Den katolske kirke har ingen egen messe for 17. mai; det fins en messe (uten egne tekster) for fedrelandet, som kan være naturlig å bruke (eller Olavsmessen som vi bruker i dag siden vi er ved Olavs-alteret), og så har jeg i år valgt å bruke et sett med tekster som er satt sammen for takksigelsesmesser. Disse tekstene, sammen med en strofe fra fedrelandssalmen, som jeg tenkte på med det samme biskopen spurte meg om å holde preken her i dag, får så gi utgangspunktet for det jeg skal si i dag.

Strofen fra fedrelandssalmen er: "vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja" (jfr. Salme 127,1-2), og jeg vil gjerne at dere tenker på denne strofen gjennom denne messen og på denne dagen. Vi mennesker har mange av oss så lett for å glemme Gud, kanskje glemme andre mennesker også, og bare se på oss selv og på vår veldig lille del av verden og av historien, som det viktigste, som det eneste, og det selvstilstrekkelige.

Når vi så går videre til dagens første lesning fra Jesaja, hører vi bl.a.: "Jeg vil minnes .. alt det Herren har gjort for oss, for den store godhet som han i all sin nåde og miskunn har vist mot oss." Vi som har bodd i Norge, la oss si de siste 60 år, må vel kunne istemme disse ordene av hele vårt hjerte. Vi bor i et enestående fint land, og vi har hatt fred og velstand, ja overflod, i en grad som menneskene sjelden har sett, og som mange mennesker også i vår tid bare kan drømme om. Om vi i tillegg har vokst opp i en god familie (som jeg selv har), har fått muligheten til å utvikle våre evner, og fått beholde helsen sånn noenlunde, burde det ikke være noen grense for den takknemligheten vi føler overfor våre fedre og mødre, fedrelandet - og overfor vår Herre.

Den bibelske salmen som følger første lesning understreker (som den alltid skal) første lesnings tema når den sier: "Nådig og barmhjertig er Herren, langmodig og rik på miskunn. Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger." I Norge er det ingen mangel på grunner til å takke Herren for hans godhet, det er vel heller slik at nordmenn og -kvinner litt oftere enn passende er har latt være å takke ham, på tross av alle de grunnene vi har til å gjøre nettopp det.

Dagens evangelium er fra Lukas, Marias lovsang, Magnifikat, og der fortsetter Maria i samme spor når hun sier: "Herrens miskunn varer fra slekt til slekt", før hun hjelper oss i vår forståelse når hun fortsetter: "for dem som frykter ham." Maria fortsetter så med den delen av Magnifikat som jeg alltid legger merke til når jeg leser hennes ord, og det gjør jo vi prester hver dag. "Han (Herren) gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han."

"For dem som frykter ham", og "De små opphøyet han", sier Maria. De som ikke frykter Herren, og ikke er små (i seg selv) blir her ikke regnet med blant de velsignede - hvordan skal vi forstå det? Jeg skal ikke prøve å svare på det vanskelige spørsmålet om hva med de som ikke bryr seg om Gud, de som er hovmodige etc. Det er ikke Kirken, verken biskoper eller paven, som skal dømme mennesker, dommen overlater vi trygt til Herren selv, mens Kirken forsøker så godt den kan å hjelpe mennesker på den beste og rette vei.

Vårt fokus er derfor; hvordan kan vi være "små" på denne måten, hvordan kan vi rett være ydmyke, hvordan skal vi oppføre oss slik at Gud er med og bygger huset vårt? Når vi i dag er her i Roma, er det vel ekstra naturlig å ta som eksempel det vår pave Benedikt sa da han ble valgt til pave for litt over et år siden. "Jeg er bare en enkel tjener i Herrens vingård." La oss ha den samme holdning; vi stiller oss til disposisjon slik at vi kan tjene Kirken, og vårt kjære fedreland.

Og når vi så er her ved Olavs-alteret, kan vi heller ikke glemme vår helgenkonge - og heller ikke den hellige Hallvard som vi feiret i forgårs. Hva bestod Olavs storhet i, hvorfor var og er han en slik viktig helgen? Nå, 1000 år etterpå, er det faktisk nokså vanskelig å forstå, han er vanskeligere å gripe enn Hallvard, enn Frans, enn Mor Teresa. Jeg tror likevel vi forstår Olav hvis vi går litt sammen med ham på den siste veien frem mot Stiklestad. Det virker som han forstod at han her gikk mot sin egen død, men han gjorde det villig for Kvitekrist og for sitt kjære Norge - hvis jeg skal være nokså dristig, nesten svulstig, i begrepsbruken.

Vi som er her i dag, blir vel knapt bedt om å komme med offer av en slik art, og vi har heller ikke samme betydning som Olav, men vi blir alle utfordret til å la Gud være en sentral bygningsmann i våre liv, og til å være ydmyke og små på en sunn måte, slik at Herren kan bruke oss og opphøye oss.

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen

TEKSTER 17. mai 2006 - Roma. (Tekster fra takksigelsesmesser)

Første lesning står skrevet hos profeten Jesaja (63, 7-9)
Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og prise ham for hans storverk, for alt det Herren har gjort for oss, for den store godhet som han i all sin nåde og miskunn har vist mot Israels ætt. Han har sagt: "Ja, de er mitt folk, sønner som aldri sviker." Og han ble en frelser for dem. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Hans egen engel frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet løste han dem ut. Han løftet dem opp og bar dem alle dager fra gammel tid av. Slik lyder Herrens ord.

Salme 145
Omkved: Jeg vil prise ditt navn til evig tid, Herre.

Jeg vil love deg hver eneste dag og prise ditt navn til evig tid.
Stor er Herren, ja, høylovet er han, uransakelig er hans storhet.

Slekt etter slekt skal prise din gjerning, fortelle om de storverk du gjør.
De taler om din herlighet og høye majestet, jeg grunner på dine under.
De taler om dine mektige gjerninger, jeg forteller om dine storverk.

De kaller fram minnet om all din godhet og synger av fryd om din rettferd.
Nådig og barmhjertig er Herren, langmodig og rik på miskunn.
Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger.

Hele din skapning takker deg, Herre, de som holder din pakt, lover deg.
De taler om ditt herlige kongedømme, forteller om din veldige kraft,

Evangelievers: Alleluia. Herren tar seg av sitt folk. Alleluia.

Evangelium Luk 1, 46-55
Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han den mektige; hellig er hans navn. Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker, og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av sin tjener Israel så han kom i hu sitt løfte til våre fedre og viste miskunn mot Abraham og hans ætt - til evig tid. Slik lyder Herrens ord.