{"id":4315,"date":"2010-01-03T12:49:32","date_gmt":"2010-01-03T10:49:32","guid":{"rendered":"http:\/\/aomoi.net\/blog\/arkiv\/2151"},"modified":"2012-02-13T11:22:42","modified_gmt":"2012-02-13T10:22:42","slug":"paveembedet-mot-den-liturgiske-tradisjon-pave-benedikts-l%c3%b8sning","status":"publish","type":"post","link":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/2010\/01\/paveembedet-mot-den-liturgiske-tradisjon-pave-benedikts-l%c3%b8sning\/","title":{"rendered":"Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts l\u00f8sning"},"content":{"rendered":"

Ole Martin Stamnestr\u00f8 skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg ogs\u00e5 nevnte HER<\/a>) hvordan pave Benedikt \u00f8nsker \u00e5 fremme en forst\u00e5else av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie<\/strong>, og hvordan han gjennom sin frigj\u00f8relse av den tradisjonelle latinske messen<\/strong> \u00f8nsker \u00e5 s\u00f8rge for at en slik kontinuitet kan gjenoppst\u00e5 innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:<\/p>\n

Det kan p\u00e5 dette punkt v\u00e6re klargj\u00f8rende \u00e5 vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme p\u00e5 bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan s\u00f8nn av Det f\u00f8rste Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til \u00e5 forme liturgien. I Liturgiens \u00e5nd skriver Ratzinger:<\/p>\n

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgj\u00f8re alt n\u00e5r det gjaldt liturgi, og fremfor alt n\u00e5r han handlet p\u00e5 oppdrag av et \u00f8kumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt p\u00e5 forh\u00e5nd, og ikke er \u00e5pent for tilfeldige p\u00e5funn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det f\u00f8rste Vatikankonsil p\u00e5 ingen m\u00e5te definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig ogs\u00e5 innenfor liturgiens omr\u00e5de. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare v\u00e6re en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»<\/p>\n

Her tar Paven et oppgj\u00f8r med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. <\/i> Samtidig er det viktig \u00e5 understreke at Pavens analyse skiller seg vesentlig fra tradisjonalister som Reid og Hemming, Paven p\u00e5pekte i sin Juletale til den romerske kurle i 2005 at de progressive og tradisjonalistene bruker samme tolkningsn\u00f8kkel for \u00e5 forst\u00e5 Det annet Vatikankonsil, nemlig «bruddets hermeneutikk». Forskjellen ligger i at konsilet for tradisjonalistene fortoner seg som et tragisk brudd med katolsk tradisjon, mens det for de progressive representerer en ny pinse. I begge tilfelle ansees konsilet som et klart brudd med den forutg\u00e5ende katolisisme formet av middelalder og motreformasjon.<\/p>\n

Paven avviser som kjent denne «bruddets hermeneutikk» og \u00f8nsker \u00e5 fostre en tolkning av Det annet Vatikankonsil tuftet p\u00e5 «kontinuitetens hermeneutikk». Paven slutter seg til b\u00e5de paragraf 23 og paragraf 22 av Sacrosanctum Concilium – b\u00e5de organisk vekst som et grunnprinsipp i liturgisk fornyelse, og en respekt for det kirkelig embede som den legitime fortolker av den praktiske iverksettelse av dette prinsipp. Av denne grunn bruker han sin autoritet til \u00e5 oppmuntre til en gjenopptagelse av Sacrosanctum Conciliums visjon for liturgisk fornyelse. En fornyelse som finner sted innenfor rammene av Vestkirkens liturgiske tradisjon og i organisk kontinuitet med denne liturgiske tradisjon.<\/p>\n

Imidlertid har Vestkirkens liturgiske tradisjon mange steder g\u00e5tt i glemmeboken siden slutten av 1960-tallet. Det nye som ble innf\u00f8rt, stod ikke i et organisk forhold til det gamle, og det har derfor v\u00e6rt n\u00f8dvendig \u00e5 gjenoppdage denne tradisjonen for \u00e5 kunne forst\u00e5 hva som er rammeverket for fornyelse. Derfor promulgerte pave Benedikt XVI sitt motu proprio Summorum Pontificum vedr\u00f8rende tridentinerinessont (for \u00e5 bruke et noe misvisende begrep – det tridentinerkonsillet promulgrrte, var jo ikke et produkt av 1500-tallet, men simpelthen den messeform som n\u00e6rmest uforandret var blitt feiret i Roma s\u00e5 lenge Kirken kan huske). Summorum Pontificum er alts\u00e5 ikke n\u00f8dvendigvis f\u00f8rst og fremst \u00e5 forst\u00e5 som en h\u00e5ndsrekning til en liten gruppe lefebvrister, men som en gave til hele Kirken.<\/p>\n

Summorum Pontificum er en p\u00e5minnetse til den nye messen om noen grunnleggende liturgiske prinsipper (som liturgiens Gud-vendte retning), og det er et utgangspunkt for liturgisk fornyelse i tr\u00e5d med Det annet Vatikankonsils liturgikonstillisjon Sacrosanctum Concilium. Dokumentet er ikke et fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 skru klokken tilbake, men er tvert imot fremadrettet, idet det staker tit kursen for videre liturgisk fornyelse. Paven bruker med andre ord sin autoritet til \u00e5 minne oss om at Paven ikke har ubegrenset autoritet til \u00e5 bedrive liturgireform, mens han fremmer Det annet Vatikankonsils \u00f8nske om liturgisk fornyelse i pakt med prinsippet om organisk utvikling, og anerkjennelsen av at liturgien ogs\u00e5 har en egen – om ikke ubegrenset og absolutt – iboende autoritet. <\/i><\/p>\n","protected":false},"excerpt":{"rendered":"

Ole Martin Stamnestr\u00f8 skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg ogs\u00e5 nevnte HER) hvordan pave Benedikt \u00f8nsker \u00e5 fremme en forst\u00e5else av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigj\u00f8relse av den tradisjonelle latinske messen \u00f8nsker \u00e5 s\u00f8rge for at en slik kontinuitet kan […]<\/p>\n","protected":false},"author":2,"featured_media":0,"comment_status":"open","ping_status":"open","sticky":false,"template":"","format":"standard","meta":{"site-sidebar-layout":"default","site-content-layout":"","ast-site-content-layout":"default","site-content-style":"default","site-sidebar-style":"default","ast-global-header-display":"","ast-banner-title-visibility":"","ast-main-header-display":"","ast-hfb-above-header-display":"","ast-hfb-below-header-display":"","ast-hfb-mobile-header-display":"","site-post-title":"","ast-breadcrumbs-content":"","ast-featured-img":"","footer-sml-layout":"","ast-disable-related-posts":"","theme-transparent-header-meta":"","adv-header-id-meta":"","stick-header-meta":"","header-above-stick-meta":"","header-main-stick-meta":"","header-below-stick-meta":"","astra-migrate-meta-layouts":"default","ast-page-background-enabled":"default","ast-page-background-meta":{"desktop":{"background-color":"var(--ast-global-color-5)","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""},"tablet":{"background-color":"","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""},"mobile":{"background-color":"","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""}},"ast-content-background-meta":{"desktop":{"background-color":"var(--ast-global-color-4)","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""},"tablet":{"background-color":"var(--ast-global-color-4)","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""},"mobile":{"background-color":"var(--ast-global-color-4)","background-image":"","background-repeat":"repeat","background-position":"center center","background-size":"auto","background-attachment":"scroll","background-type":"","background-media":"","overlay-type":"","overlay-color":"","overlay-opacity":"","overlay-gradient":""}},"footnotes":""},"categories":[11,15],"tags":[],"class_list":["post-4315","post","type-post","status-publish","format-standard","hentry","category-liturgi","category-teologi"],"_links":{"self":[{"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/4315","targetHints":{"allow":["GET"]}}],"collection":[{"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/posts"}],"about":[{"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/types\/post"}],"author":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/users\/2"}],"replies":[{"embeddable":true,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/comments?post=4315"}],"version-history":[{"count":1,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/4315\/revisions"}],"predecessor-version":[{"id":5193,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/posts\/4315\/revisions\/5193"}],"wp:attachment":[{"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/media?parent=4315"}],"wp:term":[{"taxonomy":"category","embeddable":true,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/categories?post=4315"},{"taxonomy":"post_tag","embeddable":true,"href":"https:\/\/aomoi.net\/blogg\/wp-json\/wp\/v2\/tags?post=4315"}],"curies":[{"name":"wp","href":"https:\/\/api.w.org\/{rel}","templated":true}]}}