I Vårt Lands spalter fortsetter samtalen om felleskommunion mellom katolikker og lutheranere. Da jeg selv for for ti år siden ble katolikk, var det fordi jeg hadde blitt i sterk tvil om embedet og noen sakramenter i den lutherske kirke var fullt ut gyldige. Jeg ble aldri helt klar over i hvilken grad de er gyldige, men jeg kunne ikke leve med at det ble stilt alvorlige spørsmål ved fundamentet for min lutherske prestetjeneste.

I den aktuelle debatt i VL, jfr. Halvor Nordhaugs spørsmål, kan det kanskje være nyttig å tenke på samme måte: Vår kirke sier at Kristus er tilstede i de protestantiske kirker og deres sakramenter, men vi kan dessverre ikke si at de protestantiske sakramenter er fullt ut gyldige. Denne forståelsen fører til at lutheranere og katolikker kan samarbeide om mange ting, men dessverre er det ennå ikke fullt kirke- eller nattverdfellesskap mellom oss.

Jon Magne Lund skriver vennlig om oss katolikker, men det overrasker meg at han fortsatt så tydelig støtter mennesker som med åpne øyne vil være ulydige mot vår kirkes lære om felleskommunion, og tror at dette vil løse noen problemer. Han sier at den katolske (og protestantiske) grasrot ønsker å fokusere på Kristus og ikke på mindre sentrale detaljer i læren. Selvsagt settes Kristus i sentrum hos oss (også i den katolske kirkes ledelse!), hvem skulle vel ellers være den viktigste personen i kirken? Men det følger verken direkte eller indirekte herfra at man skal ignorere de gjenstående problemene omkring embedssyn eller nattverdforståelse.

Mange forstår muligens ikke hvordan Den katolske kirke fungerer; det er ikke legfolket som forvalter sakramentene hos oss, og heller ikke den enkelte prest eller biskop har anledning til å bryte kirkens regler. Den enkelte prest har lovet sin biskop lydighet og får sine fullmakter fra ham, og biskopen er bundet av lydighet til resten av verdens biskoper med paven i spissen. Vi katolikker må derfor være tålmodige og arbeide for og be om at de kristne kan komme til enda større enighet, men dette kan skje bare når Den katolske kirke over hele verden er klar til å ta et slikt steg.

Oddvar Moi

.........................................................

Opprinnelig første del av dette innlegget:

Gyldigheten av lutherske sakramenter

I Vårt Lands spalter fortsetter samtalen om felleskommunion mellom katolikker og lutheranere, og jeg gjerne si litt personlig om hvordan jeg opplevde dette i forbindelse med min konvertering for ti år siden.

Jeg hadde ca tre år før dette vært i USA for å studere luthersk kirkeliv, og hadde blitt påvirket en hel del av en mer høykirkelige og sakramental forståelse av den lutherske kirke enn jeg tidligere hadde møtt. I disse kretsene ble den lutherske kirke ikke definert som først og fremst protestantisk, men heller som en renset katolsk kirke. Jeg stilte meg da spørsmålet om ikke den katolske kirke etter hvert hadde blitt renset nok, slik at det ikke skulle være noen hindringer for å bli gjenforent med Roma. Jesu imperativ om at alle kristne skal være ett skulle jo helst lede oss bort fra alle splittelser blant de kristne.

Nå var disse argumentene likevel ikke nok til at jeg konverterte, først da jeg (utover høsten 1993) begynte å stille alvorlige spørsmål om gyldigheten av det lutherske embedet, fant jeg det umulig å fortsette som luthersk prest. Nå klarte jeg heldigvis den gangen å stoppe min argumentasjonsrekke før jeg nådde noen konklusjon: Jeg konkluderte ikke med at embedet og noen sakramenter i den lutherske kirke var ugyldige, men det ble stilt alvorlige spørsmål ved fundamentet for min lutherske prestetjeneste, og det kunne jeg ikke leve med.

Når vi i dag vurderer de katolske uttalelser om lutherske sakramenter, noe Halvor Nordhaug tar opp i VL fredag 6/8, kan det kanskje være nyttig å se på disse i samme lys. Den katolske kirke sier helt tydelig at Gud virker gjennom de protestantiske kirkesamfunn, gjennom deres kirkelige handlinger og sakramenter, og når det gjelder dåpen er det heldigvis ingen tvil om at luthersk dåp regnes som fullt ut gyldig kristen dåp. Men når det gjelder de andre sakramentene (inkl. bispe- og prestevielsen og nattverden) blir det også sagt svært tydelig fra katolsk hold at protestantiske sakramenter ikke har bevart sakramentenes «mysteriums opprinnelige og hele innhold.»

I denne debatten i VL er det kanskje ikke så fruktbart å spesifisere dette nærmere, kanskje er det ikke mulig. Kristus er tilstede i de protestantiske kirker og deres sakramenter, men man kan dessverre ikke si at de protestantiske sakramenter er fullt ut gyldige slik som i den katolske og i de ortodokse kirker. Denne forståelsen fører til at lutheranere og katolikker kan samarbeide om mange ting, men dessverre er det ennå ikke fullt kirke- eller nattverdfellesskap mellom oss.