Jeg leste Vårt Lands intervju 15/11 med Per Lønning om lutheranere og katolikker med stor interesse, men var både litt skuffet og overrasket da jeg hadde lest det ferdig.

Først må jeg uttrykke at Lønning sier flere ting om den økumeniske utvikling som jeg gjerne vil slutte meg til; hvor fint det er at f.eks. Den katolske og de lutherske kirkene nå har et mye nærmere og varmere forhold enn vi hadde for bare noen få tiår siden.

Jeg har likevel tenkt en del over dette intervjuet, og blitt stadig mer urolig og forundret over enkelte av Lønnings synspunkter. Lønning sier at katolikkene trenger «en anerkjennelse av paven som kristenhetens felles overhode», og at det først og fremst er dette som ser ut til å stenge for videre økumenisk fremgang – mellom katolikker og protestanter. De siste fire ordene finner jeg å ligge implisitt i intervjuet, og det er her jeg ikke kan følge Lønning.

Mellom katolikker og de ortodokse er det nettopp pavens rolle som stenger for et nærmere fellesskap, men mellom katolikker og protestanter er det flere, og dessverre enda mer problematiske ting, som skiller. Jeg tenker her (selvsagt) på embedssynet, som ikke er noe problem mellom katolikker og de ortodokse, men som mellom katolikker og protestanter fortsatt er et stort og uløst problem.

Luthers og andre reformatorers teologiske opprør førte til uenighet med Den katolske kirke på flere områder, og i vår tid er vi glade for at vi kan si at de fleste av disse langt på vei er løst. Men reformatorenes opprør førte også til et organisatorisk brudd med den apostoliske kirke (slik vi katolikker ser det), et brudd som vi fortsatt ikke ser noen løsning på, et brudd som får katolikker til å stille alvorlige spørsmål ved de protestantiske kirkers embeder og deler av deres sakramentsforvaltning.

Jeg skulle ønske at Lønning og flere andre personer i Den norske kirke tok dette problemet litt mer alvorlig. Jeg skulle også ønske at man snakket mindre om ulikheter innenfor Den katolske kirke eller om enkelte prester eller biskoper som er ulydige overfor vår kirkes lære om f.eks. felleskommunion. Slike nyanser innenfor vår kirke vil nemlig ikke kunne føre til en varig løsning på hovedproblemet mellom Den katolske og de protestantiske kirker, som jo er embedssynet.