Avisen Dagen har hatt fire interessante lederartikler nylig i forb. med pave Johannes Paul II's død. Spesielt de to første av disse var hyggelig lesning for en katolikk; Dagen skriver nå så positive ting om paven og Den katolske kirke at det i historisk lys er ganske ekstraordinært.

Men samtidig som Dagens lederartikler er svært positive til vår pave, syns jeg de er helt bombastiske på at reformasjonens hovedspørsmål er like fastlåste nå som den gang. Dette overrasker meg en hel del, siden reformasjonen i forholdsvis stor grad kom pga. misforståelser, som nå er blitt oppklart, misbruk i Den katolske kirke, som det for lenge siden er blitt ryddet opp i, personlige motsetninger, som vi nå ikke lenger har med oss, og flere læremessige forskjeller som gjennom økumeniske samtaler har vist seg å være litt mindre alvorlige enn man en gang mente.

F.eks. nevner Dagens leder rettferdiggjørelsen som et like uavklart og betent spørsmål mellom katolikker og protestanter nå som på 1500-tallet. Det er underlig at de skulle glemme det faktum at en avtale om rettferdiggjørelsen ble undertegnet av Den katolske kirke og de fleste lutherske kirkene høsten 1999. Her skriver de to kirkesamfunnene at de har kommet til så stor enighet om dette spørsmålet, at dette reformatoriske hovedspørsmålet ikke lenger kan ansees å være kirkesplittende.

En annen sak som nevnes er den katolske kirkes forhold til Maria og andre helgener. Her er det utvilsomt store følelsesmessige forskjeller, men man bør vel diskutere hvor viktig og kirkesplittende dette spørsmålet kan være. Disse avdøde kristne menneskene er utvilsomt gode eksempler for oss som lever i dag, men kan vi også be om deres forbønn? Her kan man være uenige, men det skulle vel være mulig i vår tid å se på dette spørsmålet som litt mindre alvorlig, og ikke i seg selv kirkesplittende. Til dette spørsmålet hører også den interessante opplysningen at Luther selv beholdt sin (katolske) Maria-fromhet så lenge han levde.

En tredje sak er det katolske synet på messen som en offerhandling. Dette ble av Luther sett på som en svært viktig sak og faktisk det eneste han mente var nødvendig å forandre i den katolske messen - men samtidig er det vel få vanlige protestanter i dag som forstår hva denne saken dreier seg om. Selv forstår jeg Luthers sterke meninger om messeofferet som et uttrykk for hans motstand mot alt som smakte av gjerningskristendom. Men det er nå ikke slik vi katolikker forstår dette, tvert imot er messeofferet Kristi eget offer som bæres frem for vår skyld, til soning for våre synder. Nylig møtte jeg også en luthersk teolog og prest som ikke syntes det var problematisk å snakke om messen som en offerhandlig (i katolsk forstand). Dette overrasket meg litt, men det er vel god grunn til å samtale mer om også dette spørsmålet, for å se om ikke forskjellene også her er mindre enn man tidligere trodde.

I sine siste ledere, 15/4 og 16/4, bruker Dagen litt sterkere uttrykk for å understreke problemene med Romerkirken; litt skuffende syns jeg nok, at man vektlegger forskjellene slik og delvis også tillegger katolikker synspunkter vi ikke har. Skulle ikke katolikkene legge stor og avgjørende vekt på det allmenne prestedømmet, og på Kristus og på nåden som det eneste grunnlaget for vår frelse? Selvsagt bekjenner vi alt dette. Vi legger også vekt på det ordinerte hyrdeembedet (som også flere protestantiske kirker gjør), og på tradisjonen/ læreembedet som et nødvendig tillegg til den bibelske åpenbaring (siden nye spørsmål som dukker opp i tiden trenger autoritative svar), men ingen pave eller biskop har noen gang muligheten til å bestemme ting som går mot den bibelske åpenbaring.

Dagen har skrevet flere positive lederartikler om Den katolske kirke den siste tiden, noe jeg takker redaktørene for. Jeg skulle likevel ønske at de ikke følte det nødvendig å understreke de gamle motsetningene mellom katolikker og protestanter så sterkt og unyansert som de også har gjort, spesielt i de siste lederartiklene.

Oddvar Moi,
katolsk prest, Bergen