Oddvar Moi

Nåden og det allmenne prestedømmet.
Leserinnlegg i Dagen - mai 2005


Da jeg for en par uker siden siden skrev i Dagen om forholdet mellom katolsk og protestantisk kristendomsforståelse, var mitt hovedpoeng at selv om det er mange forskjeller mellom Den katolske kirke og ulike protestantiske kirker, så er det vel ikke her de kristne/ kirkelige hovedskillelinjene går i vår tid.

Når jeg så leser Anders Olav Bjørkavågs svar til meg, i Dagen 28/4, virker det ikke som han har forstått mitt hovedanliggende. Det virker også som Bjørkavåg ikke ønsker at en kirke skal ha noen autoritativ ledelse, men at det tvert imot skal være full frihet for den enkelte til å definere sin egen kristne tro. Slik forstår jeg det når han setter opp "frihetens evangelium" opp mot "trelldom under pavens autoritet". De fleste kristne har vel likevel en åndelig autoritet de lytter til, det være seg en pastor, en tilsynsmann, en biskop etc., og jeg har så langt ikke sett argumenter for at pavens autoritet er illegitim, mens andre åndelige lederes autoritet er legitim.

Om ikke annet så skulle bl.a. de siste ukers hendelser i Vatikanet ha fått protestantiske kristne til å innse både at vår tidligere pave levde i selvoppofrende tjeneste for Kristus og de troende, og at vår nyvalgte pave signaliserte det samme da han møtte verden med disse åpningsord: "Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård. Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner. I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp."

Den kristendomsformen som har vært dominerende i Norge etter reformasjonen, den lutherske kirke, har alltid ment at kirken må ha et tilsynsembede, selv om man ikke har sagt særlig tydelig hvordan dette tilsynet må organiseres. Den anglikanske kirke, som også er protestantisk, har vært mer presis i sin definisjon av dette tilsynet, dvs. bispeembedet. Den katolske kirke har også sitt klare syn på hvordan kirken må organiseres, og jeg kan ikke riktig forstå hvordan man aksepterer at den lutherske og den anglikanske kirke har et legitimt syn på dette (som man ikke nødvendigvis er enig i), mens man mener at den katolske kirkes syn er ubibelsk. F.eks. begrunner den katolske kirke sitt syn på apostlenes - og deres etterfølgere, biskopenes - autoritet med bl.a. disse bibelstedene: Lukas 6,12-16 og Johannes 20, 21-23.

I sist artikkel protesterte jeg på at Dagens leder sa at Den katolsk kirke ikke hadde plass til det man kaller det allmenne prestedømme. Og jeg protesterte med god grunn, sin Kirken alltid har hevdet at den enkelte troendes oppgave, misjon og prestedømme er helt avgjørende for kirken. I Den katolske kirkes katekisme (som finnes på Internett på www.katolsk.no/kkk) står det f.eks.:

1546. Kristus, yppersteprest og eneste mellommann, har gjort Kirken "til et kongelig folk av prester for Gud, sin Far" (Åp 1, 6). Hele fellesskapet av troende er i seg selv prestelig. De troende utøver sitt dåpsprestedømme ved å ta del i Kristi sendelse, Han som er prest, profet og konge, alt etter personlig kall. Det er ved dåpens og fermingens (konfirmasjonens) sakramenter de troende blir "viet til å utgjøre (...) et hellig presteskap".

1591. Hele Kirken er et folk av prester. I kraft av dåpen har alle troende del i Kristi prestedømme. Denne delaktigheten kalles "de troendes allmenne prestedømme". På grunnlag av dette prestedømme og for å tjene det finnes det en annen delaktighet i Kristi sendelse, nemlig den tjeneste som meddeles ved ordinasjonssakramentet, og som har til oppgave å tjene i fellesskapets midte, i Kristi, i hodets, navn og i Hans person.

Jeg protesterte også på at troen på at man blir frelst ved nåden alene ikke skulle være katolsk. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan hevde noe slikt, men det sies fortsatt ofte. Et sitat fra vår katekisme vil også her være avklarende; der kalles nåden den uforskyldte velvilje, hjelp og inngripen:

1996. Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.

1997. Nåden er å ha del i Guds liv, den fører oss inn i Treenighetens indre liv: gjennom dåpen har den kristne del i Kristi nåde, Han som er hode for legemet. Fordi han har fått "barnekår", kan han nå kalle Gud "Far", i forening med Hans enbårne Sønn. Han mottar Åndens liv som blåser kjærligheten inn i ham og danner Kirken.

1998. Dette kallet til evig liv er overnaturlig. Det avhenger helt og fullt av Guds uforskyldte inngripen, for bare Han kan åpenbare seg og gi seg selv. Det overgår alt hva mennesket, og alle andre skapninger, kan fatte og ville.

Nå skriver jeg ikke disse tingene for å få alle til å bli enige med meg, men for om mulig få slutt på den båstenkningen, der de to båsene alltid er protestanter og katolikker. To emner jeg har kommet inn på i mitt korte innlegg, embedssynet og dåpen, har f.eks. en annen "bås"inndeling; katolikker, anglikanere og lutheranere er her langt på vei enige, mens de mer frikirkelige menighetene ofte har helt andre syn. Og som Dagen også har nevnt tydelig i sine ledere; i kampen mot en liberal kristendomsforståelse, står katolikkene helt klart sammen med de andre som hevder et konservativt, klassisk syn på kristen tro og moral.

Oddvar Moi,
katolsk prest, Bergen

Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner.