PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 23. OKTOBER 1988 JESU BYRDE ER LETT. Alle har vi våre problemer i livet, og derfor bør vi spisse øynene og ørene når vi her blir presentert for én som påstår å kunne hjelpe oss med våre byrder. Tenk for en befrielse å kunne slippe å streve og stresse aleine med alle ting vi er redde for, som vi kjemper med og som vi ikke forstår! Å kunne gå til Herren med alt vi syns er tungt og vanskelig er noe av det samme som psykologer og forskjellige terapeuter i vår tid sier er nyttig å godt for alle mennesker; nemlig å ha noen man kan åpne seg for og dele sine problemer med. Og i Jesus Kristus har vi en person som garantert vil forstå det som ligger oss på hjertet og som også både kan og vil hjelpe oss. Men jeg kan tenke meg at mange mennesker har to spørsmål eller innvendinger til det jeg har skrevet si langt: 1) Hvorfor tro på Jesus og hans løfter? Du tror kanskje knapt at han har levd og iallfall ikke at han gjorde mange store tegn og under og til slutt stod opp fra de døde. Har du slike innvendinger, syns jeg det er viktig at du undersøker og prøver å finne ut hva ~som er sant når det gjelder Jesus, og ikke lenger går rundt med en uklar og uspesifisert tvil. Les i Bibelen og les f.eks. Romerrikets historie og se om ikke de to stemmer over ens. Og prøv også det som Jesus sier! Gå til ham med dine byrder og problemer " se hva som skjer. Og i tillegg til dette sier du kanskje også: Det fins jo så mange andre i vår tid som påstår at de kan hjelpe mennesker med de eksistensielle problemer, så hvorfor akkurat Jesus? Her forslår jeg at du tester de Andre "tilbudene" like grundig som de fleste mennesker tester kristendommen. Er det sant det som ukebladene og alle de nye profetene sier, er virkelig vårt håp å finne i stjernene eller i Østens religioner? Jeg er overbevist om at hvis du gir kristendommen også en sjanse, så vil du finne at den og ikke de andre er sannheten. 2) Det andre spørsmålet vi kan stille, er: Vil det å komme til Jesus bety at jeg ikke lenger vil ha noen problemer? Nei. Og her må vi legge merke med at Jesus ikke lover oss et liv fritt for byrder. I v 30 sier han; "For mitt åk er godt og min byrde er lett", ikke at alle problemer plutselig skal bli borte. Bibelen forteller oss om syndefallet som har gitt oss den situasjonen vi har i verden i dag. Og når vi kommer til Herren med våre liv, så lindrer han våre smerter her på jord, men først og fremst så vil han ta oss til seg i sitt evige og fullkomne rike når dette jordelivet er slutt. Og at Herren ikke vil svikte sine løfter og ikke vil forlate oss, leser vi om bl.a. i Rom 8, 38-39 "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter ... skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre." PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 18. DESEMBER 1988 GLED DERE I HERREN ALLTID! Denne søndagens tekst er hentet fra et av Paulus sine brev, ikke fra evangeliene som vanlig. og den inneholder tre hovedtemaer/ oppfordringer som jeg hver for seg skal si litt om. 1. Når jeg leser ei slik oppfordring, tenker jeg ofte på det faktum at mange mennesker som har grunn til å vare glade ikke er det; de har hus og hjem, gode venner og en hjelpsom familie og materielt sett nesten alt hjertet kan begjære, men likevel er det ikke glede som fyller dem, men tvert imot tomhet, motløshet og kanskje misunnelse. Andre derimot (helst i andre og fattige land), som ikke har så mye å glede seg over materielt sett og kanskje også er ensomme og i, fengsel, sprudler nesten over av glede og tilfredshet. Hva kan det komme av? Dette skjer nok først og fremst fordi vi i Norge (og her inkluderer jeg meg sjøl og alle andre som kaller seg kristne) har så lett for å glemme at det først og fremst er i Herren vi skal glede oss. Vi vet det veldig godt i teorien, men i praksis er det ) ofte dagligdagse ting som kommer og får førsteplassen i våre liv. Derfor kan det godt tenkes at Jesus må si til oss som han sa til folket i Lukas 12,15 "Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eiet som gir livet, selv om en har overflod." Og etter dette fortalte Jesus lignelsen om den rike mannen som hadde fått så god avling at han måtte bygge nye låver for å få plass til alt kornet. Og med all denne rikdommen ville han kose seg og slappe av resten av livet. Men da sa Gud til ham (v20-21) "Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?" Og Jesus legger til; "Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud." 2. Dette fører oss over ti 1 det andre punktet i prekenteksten: "Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!" Jeg skal ikke her snakke imot alskens skade- og ulykkesforsikringer eller sosialhjelpsystemet i vårt land, men det er nok en fare for at vi føler oss så beskyttet av alle slags menneskelige ordninger at vi ikke syns vi trenger hjelp fra Gud. Derfor ber vi sjelden eller aldri om Guds hjelp og vi blir etter hvert så indoktrinert av de manges tankegang at vi lurer oss sjøl til å tro at livet ikke er mer enn det mennesker kan gi. Men hva er da meninga med livet vårt dypest sett og, hva med alderdom, sykdom og død som ingen kan komme utenom? 3. Her kommer vi til punkt tre, som ikke er en oppfordring, men heller resultatet av de foregående valg og avgjørelser: Da - når vi søker vår glede og trygghet i Herren - skal vi oppleve "Guds fred, som overgår all forstand" og våre hjerter og tanker skal bli bevart i Kristus Jesus. La oss be om Guds kraft til å sette Ham først. Da kan vi se den kommende julehøytiden i sitt rette perspektiv. PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 12/2 1989 "LA OSS DA STREVE ETTER Å KOMME INN TIL
DENNE (GUDS) HVILE, (Denne teksten har de siste åra variert litt i lengde, vll-16 eller v14-16. I år er teksten bare v14-16, men jeg har likevel tatt med de tre første versa i denne andakten.) Vi har nå gått inn i fastetida; fra og med onsdag i denne uka (askeonsdag). og fastetida i vår kristne kirke har to hovedtemaer eller motiver; pasjonen og kampen. Pasjonen, som betyr at man minnes og leve seg inn i Jesus lidelse og død, har sin plass mot slutten av fastetida, mens kampen er det element som går igjen i hele fasten. "Kamp mot hva?" kan man spørre. Og på det spørsmålet gir allerede det første verset i prekenteksten et klart svar: Kamp for å ikke falle fra, kamp for å komme inn til Guds hvile. Vi vet at nåden gis for intet, og man behøver ikke prestere noe for å bli eller vare et Guds barn. Men i vår syndige natur ligger det ei (ond) kraft som hele tida prøver å dra oss bort fra vår Herre Jesus Kristus og den syndstilgivelse vi får gjennom ham. Så på samme måte som Israelsfolket (som teksten forteller om) ikke måtte gjøre noe annet enn å stole på Herren for å komma inn i det lovede land, men likevel var ulydige og falt fra, slik kan også vi falle fra og ut av nåden. Videre er det to ting, ifølge teksten, som kan hjelpe oss til å stå fast som kristne. Det første er Guds ord, som trenger)seg gjennom helt inn til vårt innerste sjelsliv Og der dømmer hjertets tanker og planer. Det er altså en .litt vanskelig og plagsom medisin å ta; den åpenbarer ting i vårt liv som vi ønsker å holde skjult og tvinger oss kanskje til å forandre~ vårt liv, både i forhold til Gud og medmennesker. Men det er en god medisin, fordi den helbreder. Den kan gjenopprette det som er ødelagt og sørge for at vårt forhold til Gud blir rett. Denne kampen mot det onde, som det er meninga skal ha en ennå mer sentral. plass i fastetida enn i resten av året, skal altså ledes av Guds ord. Det er det som Gud har sagt som skal veileda oss i alle ting, og slik gjenopprette vårt forhold til ham, til oss sjøl og til våre medmennesker. Men denne store kampen behøver vi ikke stå i uten hjelp, omsorg og medfølelse, det er det andre teksten vår tar opp. "Vi har en øversteprest (Jesus) som kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, fordi han er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd." Kampen mot det onde, i vårt eget sinn og i verden, er kanskje et tema som får lite oppmerksomhet i vår tid. Men la oss besinne oss og legge vekt pl det som Guds ord legger vekt på, og som israelsfolkets vandring gjennom ørkenen og bl.a. denne teksten fra Hebreerbrevet 4 er med på i sette på sin rette plass: Menneskets opprør mot Gud har fått konsekvenser for alle mennesker i alle tidsaldrer og uten en aktiv kamp mot det onde i Guds kraft, vil ikke kunne motta og leve i Guds kjærlighet. PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 9. APRIL 1989 DEN GODE HYRDE GIR SITT LIV FOR SAUENE. Påsken har forhåpentligvis gitt den enkelte av oss mye også i år. Først og fremst av kjennskap til Jesu lidelse og død for våre synder. Byrdesøndagen (som kommende søndag vanligvis kalles (etter første rekkes evangelietekst) tar sitt utgangspunkt i denne Jesu innstilling til sin gjerning og hans selvoppofrende kjærlighet. Han var ikke en leiearbeider som gjorde minst mulig av sitt arbeid og sluntret unna når en anledning bød seg. Men vi kan for så vidt si at han gjorde det av plikt og nødvendighet, for han visste at bare HANS død på korset som soning for menneskenes synder var nok. Hans kamp i Getsemanehagen viser at det ikke var enkelt og lett for ham, men det var nødvendig for at han ikke skulle svikte sin misjon totalt. Søndagens tekst forteller så om Vår Byrde som elsket oss slik at han ikke sparte seg, selv i møte med den største smerte og fare. Jeg vil ta opp to aspekter av teksten i denne korte tekstgjennomgåelsen. Det første er: Hva kreves det av sauene? Kreves er kanskje et altfor sterkt ord, men i teksten står det at sauene kjenner hyrden og de hører hans røst . Hvordan blir man så som sau kjent med sin hyrde? Jeg tror ikke vanlige sauer har noe som helst problem med det. De har øyne i hodet; de ser sin hyrde og hva han gjør. De er interessert i mat og vet (av erfaring) at hyrden leder dem dit det er mye gras å finne. De har vanligvis ingen opposisjonstrang fordi de ikke r egner med at de har mer vett og forstand enn hyrden. For oss mennesker er forholdet til sjelehyrden ofte ganske, annerledes. Vi tror ofte at VI vet best og motarbeider derfor vår hyrde, eller vi farer av sted på egen hånd uten å tenke på at vi står under noen som helst hyrde. Men som kristne må vi stadig besinne oss og ikke tro at vi har frelst oss sjøl eller at vi kan vare solokristne. Vi må daglig ta til oss den korreksjon det er å lese Guds ord og samtale med Ham i bønn, og vi må også finne vår plass i det kristne fellesskapet. Som medlem av den flokken har vi en god beskyttelse mot den Ondes mange angrep, akkurat som sauene er trygge for ulven når de står sammen. Det andre er: Når vi i noen sammenhenger opptrer som hyrder, hvordan oppfører vi oss da? Dette er en ganske annen sak, som 'jeg bare skal nevne kort til ettertanke. Vi står alle i en overordnet stilling til en eller annen; det kan vare overfor barn eller unge i familien, samfunnet eller i en menighetssituasjon, noen av oss har en overordnet stilling i arbeidslivet osv. Hvordan oppfører vi oss her? Har vi våre "små sauer" i tankene og gjør alt til deres beste? også her har vi mye å lære av Jesu eksempel. PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 4. JUNI 1989 HVORDAN KAN FOLK SI "NEI TAKK"
TIL ET SELSKAP? Teksten for søndag er om det store gjestebudet, og jeg må si det reiser seg mange tanker og spørsmål hos meg når jeg på nytt leser den lignelsen Jesus her forteller. For det første er det vanskelig å forstå hva som egentlig er spørsmålet når man hører denne fortellinga helt isolert. Hvordan kunne noen i det hele tatt si "nei takk"? Selskapet burde vel ikke kollidere verken med okser eller ekteskap, iallfall når vi tenker det inn vår situasjon. Mitt første løsningsforsøk gir så ut på at det må vare en misforståelse at folk ikke vil vare med i dette selskapet. Nesten ingen i vår tid sier iallfall nei til noe slikt, dvs hvis selskapet. er interessant og maten er god. Men ganske snart faller denne tolkinga av fortellinga på sin egen urimelighet. For en viktig regel vi hør overholde når vi skal prøve å forstå andre mennesker eller nye tanker er her ignorert: Si ikke at ting er meningsløse før du har undersøkt bakgrunn, logikk og begrunnelse. Og det er tydelig at i denne fortellinga ligger det mer bak den ytre fasaden enn vår første tolking ga plass for. Misforståelsen blir faktisk avslørt så snart vi ser. litt grundigere på teksten i Lukas 14. I verset før prekenteksten starter står det nemlig: "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike." Og på den bakgrunnen forteller Jesus altså om dette selskapet, som skal illustrere den store festen i Guds rike og det evige liv. I versa etter prekenteksten fortelles det også om hvor mye det koster å vare en Jesu disippel; "Den som ikke barer sitt kors og følger etter meg, kan ikke vare min disippel." Jesus formaner alle til å tenke vel gjennom omkostningene før man starter på et slikt vågestykke. Derfor var det altså at mange ikke ville komme til selskapet, og derfor er det også at mange mennesker ikke ønsker å komme til Jesus i våre dager; det koster for mye. Samtidig illustrerer jo også lignelsen at det er noe stort og fint og viktig og godt som tilbys ved dette Herrens gjestebud, noe som man ikke nå gå glipp av! Dette store og viktige valg som mennesker slik altså stilles ovenfor, også i dag, formidles godt i én av Landstads salmer:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 30. JULI 1989 HVA ER DET SOM BRINGER FRED? Jesus kommer i teksten vår vandrende over oljeberget til han til slutt ser Jerusalem ligge foran seg og stråle i all sin prakt, med Herrens tempel i forgrunnen. (I vår tid har mange vart i Israel og kan se dette synet for seg.) Og hva gjør han så; stråler han og jubler han over dette nydelige synet? Nei, han gråter. Slik står det i de to første versa av teksten vår: "Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: "om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne."" Jeg skal ikke her gå mer inn på hva som skjedde da Jesus kom inn i Jerusalem, heller ikke ta opp Israelsfolkets motstand mot Jesus, men bruke bildene med ytre prakt, fred og gråt/sorg på vår egen tid. Hos oss mangler det sannelig ikke på prakt eller glans eller rikdom! Vi vasser så og si i materiell rikdom hvis vi sammenligner oss med folk i andre land og til andre tider, sjøl om vi i det siste har hatt ei lita nedgangstid. Men bringer dette oss fred? Det trodde vel mange det første tiåret eller to etter krigen, men mange i dag er i ferd med å innse at materiell velstand ikke er alt og begynner å etterlyse andre livdskvaliteter. Hvor går man så hen for å finne de nye livskvalitetene? Mange søker harmoni og fred i naturen, andre mener at kan bare krigen opphører bli bra, andre søker i Østens tradisjoner som meditasjon og yoga og atter andre søker sannheten i stjernene. Men kan noe av dette gi fred? Kirkens nød for slike mennesker er at vi ikke tror de vil få noen hjelp ved å lete på slike steder. Og vi opplever vel noe av den sammen sorgen og nøden som Jesus gjorde da han så sine landsmenn forlate eller tolke seg bort fra fedrenes Gud. Folk leter ivrig på dagens populære steder (og flere av tinga de der søker kan vel være gode nok til sitt bruk), men de har ikke forstått hva Jesus mener når han snakker om den egentlige fred, Guds fred. Jeg skal slutte med ei gammel salme (NOS nr 456, v3), som uttrykker kirkens eldgamle., men stadig like dagsaktuelle budskap. Ekte fred, frihet og glede finner vi hos Gud, i hans ord (Bibelen) og i frelsen i Jesus Kristus.
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 24. SEPTEMBER 1989 ELSK HERREN AV HELE DITT HJERTE! I samtale med en skriftlærd gjør Jesus det meget klart hva som er det viktigste i menneskers forhold til Gud: Det "store kjærlighetsbudet", den doble forpliktelsen til å elske; først Gud Fader over alle ting, dernest vår neste som oss sjøl. Den skriftlærde fortsetter så med å si at denne kjærligheten er mer verd enn å oppfylle alle ritualer og forskrifter, noe Jesus gir ham helt rett i. Den religiøse hverdagen på Jesu tid var full av regler og forskrifter for hva man skulle og ikke skulle gjøre. Ytre ting, som Jesus igjen og igjen påpekte; dette er ikke det sentrale! Vi trenger å høre dette i vår tid også: Oppfyllelsen av ytre krav og forskrifter er ikke det sentrale i en kristens liv, men å elske Kristus og tilhøre ham. Man må likevel aldri avvise de ytre bud og forskrifter uten å sette noe annet i stedet, og her kommer vi til kjernen i evangeliet: Han kan aldri leve etter "elsk Herren av hele ditt hjerte og din neste som deg selv" uten å komme alvorlig til kort i det man sjøl klarer å prestere. Ytre og overflatiske bud kan man nemlig overholde på en overflatisk måte og vare fornøyd med det, indre og altomfattende bud må man derimot ta alvorlig! Når så budene er lagt fram så kompromissløst og absolutt - elsk fullkomment! - da må man innse (om man er ærlig) at man kommer til kort. Man fordømmes av Guds ord og av sin egen samvittighet og må si: "Jeg klarer ikke å oppfylle Guds lov." Da er veien til frelsen åpen, for første gang og på nytt hver dag, når man innser at man kan finne hjelp hare i Kristus og hans verk. Slik vil denne teksten bringe oss der Jesus ønsket å bringe den skriftlærde: Til KRISTUS SOM DET ENESTE HÅPET FOR VAR FRELSE OG SALIGHET. Paul Speratus/ Arve Brunvoll uttrykker dette slik i en salme, NoS 321 v4:
Til sist noen ord om forholdet til vår neste: Ham, henne, alle mennesker på jord skal vi elske som oss sjøl. Jeg ønsker ikke å ta bort denne delen av budet sjøl om jeg ikke fant plass til å ta det opp i dagens andakt. Jeg valgte å prioritere det viktigste, det som nå vare utgangspunktet for ethvert arbeid også for vår neste; vårt forhold til Herren, himmelens og jordens skaper. Er vårt forhold til ham i orden er også grunnlaget lagt for at vi skal kunne få et rett forhold og en rett kjærlighet til vår neste. PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 19. NOVEMBER 1989 KIRKENS POTENSIALE Teksten for denne søndagen er kort, og jeg skal derfor ta den med i sin helhet. "Også denne, lignelsen la han fram: "Himmel riket kan lignes med et sennepsfrø som, en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø; men når det vokser opp, er det større enn andre hagevekster og blir til et tre, slik at fuglene under. himmelen kommer og bygger rede i grenene."" Dette er, som vi forstår, en lignelse, og Matteus 13 inneholder mange slike, som tar for seg forskjellige sider av menneskenes forhold til Gud. Med disse "anekdotene" får Jesus sagt noe som sitter bedre enn vanlige innholdssentrerte og kompliserte avhandlinger. Paulus skriver i sine brev mer av denne siste typen, og vi trenger disse også, men i dag har vi altså fått en lignelse. Fortellinga om sennepskornet som er lite og blir stort håper jeg derfor kan få klinge i vårt indre hele denne helga og berike oss. (Les gjerne også de andre lignelsene i Matteus 13.) Så til tydningen: Man kunne nok vare fristet til å snakke om kirkens vekst rent ytre, menneskelig sett når vi ser denne lignelsen. Det er jo et faktum at kirken har, vokst fra de første 12 disipler til hundrevis av millioner i dag. I vesten har kirken rett nok gått en del tilbake de siste år, både tallmessig og i innflytelse, men dette tas igjen i andre deler av verden. Det er nok likevel ikke dette Jesus vil snakke om her. At man ytre sett samler mange, at evangeliet er forkynt i alle land, at det bygges store kirkebygg, at mange mennesker møter opp osv. har liten betydning i Guds perspektiv. Han er nemlig opptatt av enkeltmenneskene og vårt forhold til ham. Vårt forhold til ham på hvilken måte? Jo, om vi er med ham eller imot ham. Om vi kan kalles Guds barn pga. dåpen og troen eller om 'vi har vendt ryggen til ham. Der ligger Guds interesse og der bør også vår ligge! Og evangeliets begynnelse er liten, ringe og ynkelig i menneskers øyne; en enkel snekkersønn, forvirrede. disipler og døden på et kors. Men dette blir til syndstilgivelse og evig salighet for alle som påkaller Herrens navn og ønsker å bli hans barn. Og en dag skal mennesker samles fra alle himmelstrøk for å takke og prise Herren for hans storhet, herlig og kjærlighet. På den måten blir Jesu verk stort, større enn noe annet som fins på jord! Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner. |
