PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 17. FEBRUAR 1991 HERREN DIN GUD SKAL DU TILBE, OG
BARE HAM SKAL DU TJENE. Vi har nå gått inn i fastetida; fra og med onsdag i denne uka (askeonsdag). Og fastetida i vår kristne kirke har to hovedtemaer eller motiver; pasjonen og kampen. Pasjonen, som betyr at man minnes og lever seg inn i Jesus lidelse og død, har sin plass mot slutten av fastetida, mens kampen er det element som går igjen i hele fasten. "Kamp mot hva?" kan man gjerne spørre. For i vår tid får kampen mot det onde, i vårt eget sinn og i verden, veldig liten oppmerksomhet. Men la oss besinne oss og huske på å legge vekt på det som Guds ord legger vekt på, og som søndagens prekentekst understreker så sterkt; kampen mot djevelens fristelser. Den kjente fortellinga om Jesu faste og fristelse i ørkenen nevner tre måter djevelen frista Jesus på. Vi skal se litt på dem alle tre og se hva vi kan lære. Først kom fristeren til Jesus (som var svart sulten etter lang tids faste) og sa: "Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!" Men Jesus ville ikke avbryte den fasten han hadde gitt inn i for å forberede seg til sin gjerning og svarte: "Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." Kunne vi også lære å prioritere på en slik måte! Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: "Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet at Guds engler skal bevare deg så du ikke skader deg." Her svarer Jesus at man ikke skal sette Gud på tåpelige prøver. Er vi i nød, har vi behov, så kan vi gjerne be Gud om hjelp - og regne med bønnesvar. Men Herren er ikke et interessant leketøy som vi kan eksperimentere med etter eget forgodtbefinnende. Til slutt tok så djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste han alle verdens riker og deres herlighet og sa: "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg." Men da sa Jesus til ham: "Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Harren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene." Kanskje dette er den aller største fristelsen for oss i dag; å glømme vår Gud fordi jordisk ære, gods og gull tar førsteplassen i vårt liv. Jesus stod imot også den fristelsen og vi oppfordres også til å kjempe mot dette - i Guds kraft. Jeg lar ei salme av Lindemann få avslutte denne andakten.
Vers fem viser, så hvor vi kan finne styrke og hjelp i denne striden.
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 14. APRIL 1991 JEG ER DEN GODE HYRDE. Søndagens tekst er svært kjent, men jeg skal likevel ta fram/ presisere to ting i teksten helt innledningsvis: - Jesus er den GODE hyrde. Bo Giertz sier at god her ikke først og fremst betyr godhjerta eller omsorgsfull, men heller mønstergyldig og feilfri. "Den gode hyrden betyr altså en hyrde slik han skal være." Mange ønsker jo å vare menneskers hyrder og ledere, men mennesker med de beste intensjoner gjør ofte likevel mer skade enn gagn. Jesus, derimot, er den som virkelig kan lede oss på rett vei. - Jesus KJENNER oss. Han veit om oss, hvem vi er, hvordan vi har det, hva vårt behov er osv. Han veit at det aller største behovet vi hår er å bli frelst fra våre synder; derfor kom han jo til jord. Han veit også hvordan vår situasjon er i det daglige, han hjelper oss i den daglige kampen og hører på og forstår alle våre bønner og sukk om hjelp. Ser vi så på dagens lesetekster, ser vi litt mer av hva det betyr at Herren er vår hyrde og at han har omsorg for oss. I Esekiel 34 leser vi at Gud sjøl leter etter sauene sine og har tilsyn med dem. I 1. Peters brev 2 ser vi tydeligere hva det betyr at Kristus er vår omsorgsfulle hyrde. (21b) "Kristus led for oss og gav oss et eksempel." (v25) "Vi var som bortkomne sauer, men nå har vi vendt oss om til ham som er hyrde og tilsynsmann for våre sjeler." Hva det betyr å vende om til Kristus, står det om i v24 "Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi kunne dø bort fra synden og leve for rettferdigheten." Vi sauer oppfordres så til to ting: Djevelen forsøker å lure oss bort fra vår gods hyrde hver eneste dag. Men la oss likevel ikke gjøre kristenlivet vanskeligere enn det er, bare når vi kommer bart fra hyrden og fra flokken kan ulven komme til for å gi oss banesår. La oss derfor holde oss til den gode hyrde; rent konkret der han er å finne. De såkalte fire B-ene ei god huskeliste: Bibel, Bønn, Brødsbrytelse og Brodersamfunnet (Det kristne fellesskapet). Der er Herren å finne. Helt til slutt, ei salme av Th. V. Oldenburg:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 9. JUNI 1991 INNBYDELSE Tekstene for dagen viser først og fremst HVOR ENESTÅENDE HERRENS INNBYDELSE TIL OSS MENNESKER ER. Teksten i Jesaja 25 forteller om et gjestebud med enestående god mat som Herren innbyr alle folkeslag til. Og der skal han også vise oss hvem han er; vi skal få både i pose og sekk, vi skal få god mat og vi skal få se Herren som han er. Sannelig har Guds folk mye godt i vente! Bare så dumt at vi så ofte blir fristet til å vende oppmerksomheten mot andre ting i stedet for det Herren har lovet. Dagens tekster understreker også veldig sterkt at det Herren sjøl som innbyr oss til måltid, fest og glede. På samme måte som vi innbys til gudstjeneste hver søndag og til Herrens nattverdbord, innbys vi til Herrens evige måltid. Det står aldri noe i Bibelen om betingelsene for å ta imot Herrens invitasjon. For det fins ingen betingelser. Alle som vil kan ta imot helt gratis det som gis; nåde, syndenes forlatelse, glede, fred og det evige liv. I teksten i Johannes åpenbaring 19 beskrives så Lammets (Jesu) bryllup mens det pågår (Johannes skuer jo inn i framtida) og der vil jubelen og gleden ingen ende ta. "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid", avsluttes teksten med. Sannelig er de/vi det. Prekenteksten tegner også bildet av dette gjestebudet, men her er perspektivet litt annerledes. Det viser seg nemlig at gjestene ikke vil ta imot innbydelsen. Er ikke det merkelig? Det er jo nesten ingen vettuge mennesker som sier nei til en innbydelse til det aller fineste selskap! Men vi kjenner oss nok igjen når vi tenker oss om. Vet vi ikke alle som leser dette at vi ofte ignorerer Guds kall og stemme i hverdagen? Men han kaller oss stadig på nytt, han drar oss inn til seg og gir oss nåde til å vende om. Så er vi da likevel å regne til Guds flokk, om vi enn er skrøpelige. Hva så med dem som alltid ser ut til. å vende seg bort og stå imot Herrens kall? Må Herren kalle dem på nytt og gi dem nåde til å vende om, er den ,eneste bønna vi kan ha for slike. De vet ikke hva de sier nei til. Jeg vil avslutte denne andakten med noen fine vers av Landstad:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 4. AUGUST 1991 ISRAELSSØNDAGEN Den som ser på de tre tekstene som skal lyde i kirkene denne søndagen, vil se at de alle tre handler først handler om Israelsfolket - dernest handler de om alle oss andre. Først møter vi den kjente teksten om pottemakeren og leiren i Jeremia 18. Men i dag fokuserer det (kanskje litt uvanlig) på det negative. Hva skjer med det karet som blir mislykket? Vanligvis tenker vi på de trøstende ord om at vi når vi mislykkes kan lages på nytt igjen, men her bes vi om å dvele litt mer med det negative; hva skjer med den som vender seg bort fra Herren? Svaret finner vi i v10: "Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket." I Bibelen finner vi mange eksempler på en slik skjebne, bl.a. ser vi ofte konsekvensene av Israelskfolkets synd utmalt med sterke detaljer i Det Gamle Testamente. Vi ser også dette i deres holdning til Jesus Kristus. De fleste av dem vendte seg mot Jesus og dermed ble deres Øyne blindet, noe Paulus tar opp i leseteksten fra Romerbrevet 9 og 10. (10,3): "De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud." Paulus har en inderlig nød for jødefolket; at de må vende om igjen til Herren og godta Jesus som Messias - og slik motta liv og salighet. Og dette skal en gang skje, sier Paulus videre i Romerbrevet. Og vi ser faktisk i våre dager at noe begynner å røre seg blant jødene; stadig flere vender om og tar imot Jesus som sin frelser. Det er mange, mange århundrer siden det har vært så mange jødekristne som i vår tid og vi ser med forventning framover mot hva Gud videre vil gjøre. Prekentteksten fra Lukas 19-tar så også opp jødenes respons på Jesus; de avviste ham og Jesus reagerer slik på deres holdning (v41-42): "Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: "Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne."" Det skremmende med dette utsagnet er han helt sikkert måtte ha reagert på samme måte dersom han hadde skuet ut over Norge i vår tid. Det er så skjult for våre og vårt folks øyne hva som tjener til vår fred! Det er ikke penger og materiell velstand som er det viktigste i livet, men å ha fred med Gud. "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." Be Gud om å lære oss dette på nytt igjen! Avslutningsvis ei salme av Bernt Støylen som handler både om Israelsfolket og om oss:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 29. SEPTEMBER 1991 JEG TAR MIN TILFLUKT TIL HERREN. La oss begynne denne andakten med bønn: "Hellige Gud, himmelske Far! Du har åpenbart
din hellige lov og avslørt at vi er fattige og fortapte syndere
for deg. Din vilje kjenner vi, men på grunn av vår syndige
natur er vår maktesløshet så stor at det er umulig
for oss å oppfylle den, og den onde frister vil heller ikke
la oss i fred. Som en forberedelse til et møte med denne søndags prekentekst fra Det Gamle Testamente, foreslår jeg at dere alle leser hele Salme 73. Salmedikteren, Asaf, har hatt en periode i sitt liv der han har kommet i tvil om det er noe vits i å leve etter Guds vilje og bud. For, det ser jo ut til å gå de ugudelige så utrolig godt. De ser ut til å ha overflod av alt godt og de ler Gud rett opp i ansiktet uten at det ser ut til å skje noe forferdelig med dem. Bibelen er mer dristig og konkret enn vi ofte tenker oss, denne salma er et godt eksempel på det. Asaf går detaljert inn i beskrivelsen av de ugudeliges liv og finner ikke noe svar på sitt nagende spørsmål før vi leser i vers 17: "Jeg gikk inn i tempelet, Guds helligdom; da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt. v18 Ja, du fører dem ut på glatte veier, du lar dem falle og gå til grunne." Der, i Guds hus, innser han mer og mer at han hadde blitt forblinda av egoisme og materialisme og han feller en knusende dom over seg sjøl: "v21 Så lenge mitt sinn var bittert, og jeg kjente at det stakk i hjertet, v22 var jeg dum og uforstandig; som et fe var jeg mot deg." Og akkurat her begynner prekenteksten: "v23 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. v24 Du leder meg med ditt råd, og siden tar du meg opp i herlighet." Asaf har fått svar på sine mange spørsmål og går stadig videre i å beskrive sin tillit til og sin avhengighet av Herren. Han gjør dette på en svart oppbyggelig måte, bl.a. i form av den setningen som jeg satte som overskrift: "Jeg tar min tilflukt til Herren." Salig er den som kan holde fast på en slik bekjennelse og leve et slikt innviet liv! Og faktisk er det det den kristne tru dreier seg om: Å ta sin tilflukt til Herren uansett hva som skjer og å vitne om alle hans store og gode gjerninger. Også du inviteres til å komme fram til denne bekjennelse, slik at du kan synge slik Martin Luther gjør helt på slutten si kjente salme; "Vår Gud han er så fast en borg":
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 24. NOVEMBER 1991 OPPGJØRSSØNDAGEN "31 Men når menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene." Det diskuteres ganske intenst i vår tid om det virkelig fins en fortapelse en dommens dag, der vi skal dømmes til evig liv og noen til evig fortapelse. Men denne diskusjonen har ikke begynt fordi Bibelen er uklar på dette punktet. Mange av tekstene, spesielt de det forkynnes over på denne siste søndagen i kirkeåret, er svært klare og provoserende når de forteller om livets to utganger. Likevel benektes dette ofte i vår tid, fordi man ikke kan eller vil godta at Gud også kan være streng. At Gud først og fremst er kjærlighet ei vi alle enige om, men om dette betyr at han aldri kan være streng og altså ikke kan dømme de som står ham imot, derom strides både lærde og ulærde. Personlig syns jeg at de intellektuelle problemene blir ennå større hvis Gud IKKE dømmer de som gjør det onde. I en verden full av urettferdighet og nød, er det tross alt ei trøst at Herren en dag skal gjenopprette all rettferdighet. Og skal Gud, som Bibelen sier, være rettferdig, så må han gi mennesker igjen for det de har gjort. Jeg kan ikke se Gud i korta og vil ikke blande meg inn hans dom, men slik vi kjenner Gud fra Bibelen, kan vi vare helt sikre på at vi alle skal dømmes grundig og rettferdig når, vi skal stå foran hans trone på dommens dag. Dagens tekst forteller om hvilke kriterier Gud dømmer etter: Det vi har gjort (eller ikke gjort) mot en av Guds minste, små og fattige mennesker, det har vi også gjort (eller ikke gjort) mot Jesus sjøl. Noen sier og tror at kristendom er å bli frelst av nåde - og ikke noe mer. Det er en grov misforståelse, for Bibelen er jo fra første til siste blad full av oppfordringer om å leve rett; å elske Gud over alle ting og vår neste som oss sjøl. Dette store kjærlighetsbudet oppheves aldri, i dagens prekentekst styrkes det tvert imot og settes veldig på spissen av Jesus sjøl: De som ikke har barmhjertighet med de minste små, "skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv." Hvem kan bli stående i møte med slike krav? Jeg kjenner ingen og heller ikke Bibelen forteller om noen, og derfor kom også Jesus Kristus for å bli vår frelser. Rom 3,22-24 "Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Kristus, til. alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Jesus Kristus." Bare på disse løftene kan vi ha noe håp på dommens dag. Eyvind Skeie skriver også om dette i si kjente salme:
Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner. |
