PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 19. JANUAR 1992 JESUS AVSLØRER OG GIR LIV Søndagens tekst er lang, men også godt kjent. Det er Jesus som møter en samaritansk kvinne ved en brønn. De begynner å snakke om brønnen og om vannet, men kommer snart inn på svært viktige spørsmål i kvinnes liv. Det viser seg at Jesus vet alt om henne; om hennes fem menn og all uorden i hennes liv og all hennes skam. Det er ikke overraskende at Jesus slik vet alt om henne, for det gjør han også om hver enkelt av oss. Bibelen nevner det bl.a. i 1. Korinterbrev 4, v5 "Gud skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har i sinne". Når Gud så avslører oss slik - og det gjør han mange ganger og på mange måter i løpet av vårt liv - da er det avgjørende hvordan vi reagerer. Tillater vi hans avslørende lys å lyse opp vårt liv, eller flykter vi bort fra ham? Vårt svar på det spørsmålet avgjør vårt forhold til Gud i dag og i evigheten. En av dagens lesetekster viser med eksempel fra Israels-folket hva som skjer med de som vender seg bort fra Gud, og ikke lenger ønsker å leve i åpenhet framfor ham: Jeremia 17 v13 "Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, blir til skamme; de som vender seg bort fra deg i landet, skal bli skrevet opp. For de har forlatt Herren, kilden med det levende vann." Den samaritanske kvinna hadde, som alle mennesker, mange ting hun ønsket å skjule for Gud. Men da Jesus avslørte henne, innrømte hun sin skyld. Hun flyktet ikke, men ble stående foran Jesus. Da opplever hun at Jesus ikke forkaster henne, men tvert imot gir henne det levende vann, som "blir en kilde i henne med vann som veller fram og gir evig liv." Det samme skjer med hver enkelt én av oss. Vi står nakne og tomme foran Gud, men der og da opplever vi at Gud fyller oss og gir oss liv. Han gjør det med alle som vil ta imot og som ikke flykter bort fra ham. Vær du en av de modige som våger å innrømme din skyld og skam og legger ditt liv i Guds hånd. Svein Ellingsen skriver om dette i ei salme:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 15. MARS 1992 2. søndag i faste. - Tekst: Lukas 7,36-50 Andre søndag i faste kalles ofte ihukommelsens søndag, etter de tradisjonelle åpningsordene fra Bibelens Salme 25: "v6 Kom i hu din barmhjertighet og dine velgjerninger, Herre; for de er fra evighet. v7 Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser: Kom meg i hu i din trofasthet, Herre, for din godhets skyld." Og i kollektbønna for dagen ber vi Gud "gjøre oss vise i troen på din nåde og barmhjertighet, så vi holder fast ved ditt ord selv om vi er uverdige. La oss i all motgang, nød og fristelse finne hjelp og redning hos deg." Prekenteksten handler så om ei kvinner som kysser og salver Jesu føtter - fordi hun har fått sine mange synder tilgitt. Dette skjer mens Jesus er på besøk hos en fariseer, og denne fariseeren liker ikke at Jesus lar seg berøre av den syndige kvinna. Nå var det ikke slik (som noen kanskje tror) at fariseerne på Jesu tid trodde de kunne klare å holde Guds lov og dermed klare seg uten Guds tilgivelse. Nei, også de var avhengige av Guds nåde, men de regnet samtidig med at de, ved Guds kraft, kunne klare å holde seg borte fra de groveste syndene. De hadde derfor vanskelig for å akseptere mennesker som falt i åpenlys og grov synd, slik som kvinna i teksten - hun hadde trolig vært prostituert. Jesus merker fariseerens kritiske holdning til kvinna og tar fatt i et svakt punkt i dennes gudstro: Tilgivelsen hadde blitt så opplagt for ham (nesten et tilbakelagt stadium) at han hadde glemt å takke. Dette er et svært aktuelt problem for aktive troende mennesker også i dag. Takknemligheten overfor Herren, gleden og jubelen over Hans nåde som alltid er ny har kanskje helt forstummet. Og vi har en tendens til å bli selvrettferdige og dømmende akkurat som fariseeren. Når vi blir slik, glemmer vi noe svært sentralt: Det er ikke den som har syndet minst som er Guds barn, men den som tar imot Guds tilgivelse for sine synder. Målt med Guds målestokk har vi alle syndet svært grovt. Om vi har syndet mye eller lit i menneskers Øyne er i dette perspektiv uten betydning. Derfor er min bønn er at denne teksten kan lære oss (på nytt) realitetene angående vårt eget liv, slik de er uttrykt i Bibelens Salme 130,3 "Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående." En slik visdoms og sannhets erkjennelse vil stadig føre oss til Jesus Kristus: Han som tilgir all vår synd. Til slutt fra ei salme av Anders Hovden (NoS nr 631)
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 10. MAI 1992 HÅPET OM DET EVIGE LIV Vi lar så altfor ofte dødens krefter styre vårt liv på en negativ måte; nyhetene er dominert av tragedier, våre venner dør bort fra oss og vi føler oss i særlig bra sjøl heller. Vi kunne gjøre denne leksa lang som et vondt år; bekymringer, frykt og elendighet får så ofte lamme og kvele oss. Eller noen av oss går til den motsatte ytterlighet og lukker øynene for det vonde og vanskelige som skjer. Og midt inn i dette problemet får vi mange fine løfter og gode forslag, men de fleste av dem har vist seg å ikke holde mål og vi har etter hvert blitt nokså skeptiske og dessillusjonerte. Et eksempel på de tomme løftene er Øst-Europas kommunisme som lovte gull og grønne skoger, men som nå etter mange år har blitt avslørt som juggel og tomme ord. Bibelen gir også enestående løfter og forteller også hvordan Gud holder ord. En av dagens lesetekster nevner f.eks. hva slags forhåpninger jødene hadde til Herren da de var i eksil i Babylon og hvordan reaksjonen var de ble oppfylt og de fikk komme tilbake til sitt land (Salme 126): Da Herren vendte Sions lagnad, var det for oss som en drøm. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubelrop. Da sa de blant folkene: "Store ting har Herren gjort mot disse." Og når vi kaller denne delen av kirkeåret for påsketida, kan vi ikke unngå å tenke på det som skjedde da Jesus vant over døden. Og ennå mer fantastisk hvordan han gjorde det mulig også for oss å overvinne dødens og ondskapens krefter! Uten påskemorgen som slukker sorgen hadde det ikke vært noe håp for oss, men dagens prekentekst har nettopp det som tema: Vi har et håp som går gjennom døden, for JESUS SKAL KOMME IGJEN OG TA OSS TIL SEG og vi skal få være der han er for alltid. Som jeg nevnte i begynnelsen: Det mennesket som lever nær livet, ekte og ærlig, vil også møte døden, iblant eller ofte. Vi kan f.eks. se døden inntre hos et gammelt menneske som kjemper med å dra pusten etter lang tids sykdom. Så dras kanskje pusten for siste gang, han/hun er stille og borte fra denne verden. Inn i den situasjonen sier så Jesus: "La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min fars hus er det mange rom. .. (og) jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. og når jeg har gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere kan være der jeg er." Noen syns kanskje at jeg burde ha fokusert på noe annet enn døden og dødens krefter. men jeg ønsker bevisst å ta opp det aller største problem, det uunngåelige, den siste fiende. For dersom Jesus gjennom sitt offer og sin oppstandelse har overvunnet det største hinder, så har han også gitt oss håp om å vinne over alle andre av livets problemer. Og at Gud virkelig kan oppfylle de løftene han har gitt, har han bevist gjennom å oppreise Jesus fra de døde. Paulus sier det slik i dagens andre lesetekst i 2. Kor 4:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 5. JULI 1992 UNDER GUDS MEKTIGE HAND kan stå som overskrift over søndagens tekst, som denne søndagen er hentet fra et av brevene. Når vi slik stiller oss under Guds autoritet, skjer det visse forandringer i vårt liv som jeg her skal forsøke å beskrive. Vi lærer sann ydmykhet ved å se vårt liv i dette nye og rette perspektiv. Det er ikke lenger vi som er herskere og herrer når vi lever slik. For Gud er alle menneskers Herre og vår oppgave er å forsøke å leve etter hans vilje. Og vi behøver ikke for enhver pris få vår rett i alle ting når vi lever slik. For vi vet at det står en større person over alle mennesker, en som en dag skal dømme alle menneskers gjerninger - med rettferdighet. Vi har derfor muligheten til å underordne oss/ tjene andre mennesker, ikke fordi de er perfekte (ingen er det), men fordi de behøver hjelp og støtte - og fordi Gud ber oss om å handle slik. Jeg begynte på en måte i feil ende da jeg først tok opp hvordan vårt forhold til Gud får betydning for fellesskapet med andre mennesker. Når det står: "Ydmyk dere under Guds mektige hånd", så betyr det først og fremst nettopp det som står. De frekke og stolte skal få oppleve at de går dem ille fordi Gud vender seg mot dem, men de ydmyke skal få nåde. Hva betyr det så å ydmyke seg under Gud? Det betyr å gi ham rett, erkjenne at han er den største og bøye seg under hans vilje. Nettopp når det gjelder forholdet til Guds vilje kan vi teste oss sjøl: Sier vi ja til de Ti bud og f.eks. Guds ordninger for ekteskap og familieliv eller reiser vi oss i opprør mot det Gud sier? Be om å kunne si ja til Guds vilje og om kraft til å kunne leve etter den. Peter er realistisk i sitt brev og skriver fra v8 om å være på vakt mot Djevelen som hele tida forsøker å ødelegge for oss og dra oss bort fra Herren. Han er like farlig som ei brølende løve som kan skremme livet av oss når den kommer for å ta oss. Likevel skal vi ikke frykte, sjøl om vi kanskje må lide ei kort tid. For "all nådes Gud, som ved Kristus har kalt oss til sin evige herlighet, han skal utruste oss, gi oss kraft og styrke og stille oss på fast grunn." Teksten avsluttes så med ei veldig understreking av at makten er Guds, i alle evighet. Ei av våre kjente og kjære salmer uttrykker dette veldig klart:
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 30. AUGUST 1992 RETTFERDIGHET Ser vi på lesetekstene for søndag; Salme 32 og 1. Johannes brev 1,v8-2,v2, ser vi tydelig at det er syndsforlatelsen som står i sentrum denne søndagen. "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss." "Salig er den som har fått sine overtredelser forlatt og sin synd skjult." Og selv om det ikke er så tydelig, så er dette temaet også i prekenteksten. Jesus er der i samtale med fariseerne og han bruker et eksempel for å karakterisere deres liv. Hvem gjør sin fars vilje? spør Jesus. Den som svarer ja, men ikke gjør det han blir spurt om, eller den som svarer nei, men seinere angrer seg og gjør det? Fariseerne visste godt at bare Gud kunne tilgi synd, men likevel var de selvrettferdige og la stor vekt på hvor fromme og gudfryktige de selv var. Derfor skal de utestenges fra Guds rike og "tollere og skjøger gå inn før dere." Det fins kristne mennesker som legger så stor vekt på sin egen omvendelse eller egen fromhet at den står i fare for å erstatte Guds tilgivelse. Alt kretser om deres eget liv, deres opplevelser og dyktighet og det er ikke plass for noen sønderknuselse og sorg over egen synd. Vi kristne gjør ofte den feilen at vi gjør fariseerne så ekstreme at deres problemer ikke blir relevante for oss. Men som dagens "kristenfolk" var fariseerne det religiøse establishment og vi møter mange av de samme problemene og fristelsene som de gjorde. La oss derfor tenke slik når vi leser om Jesu forskjellige oppgjør med fariseerne: Gjelder dette også meg, kommer også jeg under samme dom? Men det er også ei annen gruppe mennesker som bør ta til seg disse ord av Jesus. Det er de som nok meget godt vet hva Bibelen sier om synd, tilgivelse og det evige liv, men som likevel i praksis ikke finner det nødvendig å bekjenne sine synder ("for jeg er jo ikke verre enn naboen") og heller ikke deltar i det kristne fellesskapet og der mottar Guds nåde gjennom hans ord og sakramenter. Hvem er det da som kan regne med å motta Guds nåde? Jo, det er den som "setter sin lit til Herren, den omgir han med miskunn." Landstad ber ei bønn som vi gjerne kan be sammen med ham (NOS 398):
PREKEN TIL AGDERPOSTEN FOR SØNDAG 25. OKTOBER 1992 BOTS- OG BEDEDAG
Vante kirkegjengere er vant med svært alvorlige tekster denne dagen, men årets tekst (som det sjelden prekes over på bots- og bededag) begynner nesten overraskende positivt; "v7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. v8 For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for." Jesus fortsetter så med å fortelle hvor sikkert det er at Gud vil gi oss det vi ber han om. Til og med ikke særlig gode mennesker gir sine barn god gaver når de ber om det, hvor mye mer skal ikke vår alltid gode himmelske Far gi gode gaver til de som ber ham! Teksten slår altså an en veldig positiv tone; det fins ikke grenser for hva vi kan regne med av vår Gud! Alle superlativer, alt det trøstefulle som tenkes kan samles her i noen få ord i starten av teksten. Og det er sant alt som står der, alt det som står der gjelder alle mennesker! Når teksten så likevel endrer seg og blir trist, vemodig og nesten skremmende mot slutten, så er det ene og alene fordi vi mennesker ofte ikke søker Guds rike og ikke går på Guds veier. "v13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. v14 Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den." Guds nåde og kjærlighet er overveldende og uten ende, vi kan forsøke å trenge inn i den og forstå den et helt liv uten å klare det. Men på samme måte er vår egen ulydighet, uvilje og egoisme som en labyrint av smale ganger og blindveier - og mange mennesker er helt uvitende om hva de bærer på i sitt indre. Bare den som ser noe av sannheten om seg sjøl, forstår helheten i søndagens tekst og kan ta til seg budskapet. Be om at du på nytt kan se ditt behov for frelse, renselse og fornyelse. Bare Kristus kan vise deg det, bare han kan føre deg sikkert fram - på den smale vei som fører til livet. La oss avslutte ned inngangsbønna for søndagens gudstjeneste: Barmhjertige Gud. himmelske Far, du som hører alle som kaller på deg av et angerfullt hjerte, vi ber deg: Tilgi oss alle våre synder og forsømmelser og gi oss din nåde, sa vi av hele vårt hjerte vender om til deg og i all vår ferd bærer omvendelsens rette frukter, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige And lever og råder, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen. Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner. |
