Skrevet av P. Oddvar Moi Viktig felleserklæring, men små konsekvenserSøndag 31. oktober 1999, etter et langt, grundig og til tider komplisert forarbeid, ble Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnet av høytstående representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund, i Augsburg i Tyskland. Også i Norge ble begivenheten markert på høyeste hold med økumeniske gudstjenester. I Oslo skjedde hovedmarkeringen 28. oktober med en økumenisk takkegudstjeneste den lutherske domkirken, der den lutherske biskop Gunnar Stålsett og den katolske biskop Gerhard Schwenzer deltok sammen med en rekke sentrale lutherske og katolske representanter. I Bergen, der jeg har bodd de siste årene, var det en vespergudstjeneste i St. Paul katolske kirke søndag 31. oktober, med representanter fra både den katolske og den lutherske kirke. Her holdt lutheraneren Torbjørn Wilhelmsen, tidligere leder av Felleskirkelig Samarbeidsråd i Bergen og redaktør for Norsk Økumenisk Pressebyrå, en tale der han bl.a. sa: "På bots- og bededag den 31.oktober i det
Herrens år 1999 skal vi faktisk få ta del i den glede
at Den katolske og Den lutherske kirke har funnet fem til en felles
forståelse av "rettferdiggjørelse ved tro".
REAKSJONER I DEN KATOLSKE KIRKEFor tre år siden så man altså med begeistring på det som var oppnådd, og mange hadde store forhåpninger til hva som kunne i skje i forholdet mellom de to kirkene i årene som fulgte. I forarbeidet til denne artikkelen skrev jeg til flere av mine embetsbrødre i den katolsk kirke, og fikk bl.a. disse ganske ulike, men svært interessante reaksjonene. Her presenteres de litt hulter til bulter: - Enigheten er nok en moden frukt. (Den katolske presten) van der Burg utgav bl.a. i 1973 en bok (på eget forlag) som han kalte "Forskjellen mellom katolisismen og protestantismen". Her skriver han om læren om rettferdiggjørelsen på s. 18: "Dog er det for tiden neppe noen reell forskjell mellom den katolske og den nå alminnelige lutherske oppfatning i denne sak". - Interessant er den konklusjonen flere katolikker trakk i forbindelse med arbeidet i den katolsk-lutherske samtalegruppen, mot slutten av gruppens arbeid med rettferdiggjørelsen i 1991. En sa: "Jeg har vondt for å se at uenigheten angående rettferdiggjørelseslæren fra vår side skulle være av kirkeskillende karakter". Dette synes jeg bekreftes av den internasjonale erklæringen. - Når sant skal sies så husker jeg knapt at det kom til noe reaksjon i vår Kirke lokalt, annet enn at enkelte syntes det var hyggelig at man var blitt enig om noe viktig. Men blant katolikker flest ble vel rettferdiggjørelsesproblematikken knapt opplevd som særlig sentral, og slett ikke at alt skulle stå og falle med det. - Jeg husker at det var stor glede over felleserklæringen da den var i ferd med å bli klar til undertegnelse. Samtidig kom presiseringene fra kardinal Ratzinger om at det katolske dogma ang. hellighet og rettferdiggjørelse står fast, slik at vi ikke godtar det lutherske "Simul iustus et peccator". Disse presiseringene senket nok stemningen rundt erklæringen noe i en del miljøer hos oss. - Det er tydelige forskjeller i innfallsvinklene når man snakker om rettferdiggjørelsen, men fra katolske side tror jeg ikke de overskrider grensen for det som er til å leve med. Jeg pleier å tilføye, at har vi klart å leve med Augustin i 1600 år, må vi kunne makte å leve med den lutherske oppfatningen av rettferdiggjørelsen også. Men så er vi da ikke så dogmatisk finstilte som våre lutherske venner .... - Personlig har jeg hatt et inntrykk av at det i Norge, på protestantisk hold, trekkes helt urealistiske veksler på denne erklæringen. Det leses konsekvenser eller føringer ut av den som synes meg helt overdrevne. - Når denne erklæringen er blitt hausset opp slik, er det ikke bare fordi de involverte i forarbeidet har arbeidet så lenge og tungt med den. Men jeg tror det er fordi man fra luthersk ståsted betrakter dette med rettferdiggjøringslæren som den ene store krumtappen. Alt annet blekner i betydning. Så foretas kortslutningen at dersom vi er så tilnærmet enige om denne lære, da må nødvendigvis alle andre hindringer klappe sammen som ved en slags domino-effekt - nattverdsfelleskap, embedsanerkjennelse, etc. - Men for den katolske kirke er rettferdiggjørelseslæren ikke en slik definitor. Den er viktig, på linje med så meget annet som er viktig. - I det store og det hele har det sunket inn hos de fleste som er opptatt av slike ting hos oss, at lutheranere og katolikker ikke lenger er uenige om rettferdiggjørelsen. Én hindring på veien mot enhet har blitt borte. "One down, a few more to go." PERSONLIGE OPPLEVELSERJeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen -stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.) I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller - noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev. Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse "gamle" motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen. I løpet av 70-, 80- og 90-årene har det altså skjedd en tilnærming mellom den katolske kirke og mange protestantiske kirker, som man i arbeidet med den aktuelle felleserklæringen om rettferdiggjørelsen har høstet fruktene av. UTVIKLING I SYNET PÅ RETTFERDIGGJØRELSENNå er heller ikke en større enighet om rettferdiggjørelsen vokst frem bare de siste tiårene. Helt fra slutten av 1800-tallet ble det for eksempel i Norge skrevet grundige bøker om nettopp nådelæren i den lutherske og den katolske kirke, av den lærde og høykirkelige Knud Carl Krogh-Tonning. Han arbeidet med nådelæren i mange år og forandret gradvis syn på katolsk teologis oppfatning av frelsen, helt til han i tredje utgave av sin bok Den christelige Troeslære i 1879, både hevder at den katolske kirke i hans egen tid lærer at frelsen gis av nåde, og at det har den alltid lært: "Ogsaa for den romerske Kirke er Retfærdiggjørelsen betinget af Troen; ogsaa den lærer, at den skjer af Naade: Naar Apostelen siger, at Mennesket retfærdiggjøres ved Troen og af Naade, da er disse Ord at forstaa. saaledes, som den katholske Kirke altid og enstemmigen har opfattet og udtrykt det: Det heder nemlig, at vi retfærdiggjøres ved Troen, fordi Troen er Begyndelsen til Menneskets Frelse, Grundlaget og Roden for al Retfærdiggjørelse, uden hvilken det er umuligt at behage Gud [ ... ] af Naade siges det, at vi retfærdiggjøres, fordi intet af det, der gaar forud for Retfærdiggjørelsen, hverken Tro eller Gjerninger fortjener os selve Retfærdiggjørelsens Naade." "[ ... ] Det er derfor ikke Luther, som først har opstillet den Sætning, at Troen alene retfærdiggjør. Middelalderens Scholastik har den i Principet og Nicolaus af Cusa har før Luther udtrykkelig udtalt den". (Sitert fra Gundersen, s 77) Krogh-Tonning arbeidet videre med nådespørsmålet i mange år til, noe vi ikke kan gå inn på det her. Han beveget seg stadig mer i retning av den katolske kirke og ble i året 1900 selv katolikk. Vi katolikker er glade for at stridsspørsmålet rundt rettferdiggjørelsen langt på vei er ryddet av veien - ikke helt, noe jeg skal komme tilbake til. Dette gjør at forholdet mellom vår kirke og den lutherske kirke er bedre enn vel noen gang før, men vi ser vel dette knapt som et resultat av felleserklæringen som ble undertegnet i 1999. Denne erklæringen er vel heller et resultat av en utvikling som har gått over ganske mange år. Samtidig - som man ser av de katolske reaksjonene tidligere i min artikkel - har rettferdiggjørelsen aldri vært det viktigste teologiske spørsmålet for katolikker, men ett blant flere sentrale temaer. MOTTAKELSE OG KONSEKVENSERJeg har vel allerede svart på redaksjonens konkrete spørsmål om hvordan avtalen er blitt tatt i mot i den katolske kirke; svært positivt, samtidig som den i stor grad stadfester en forståelse som har eksistert i mange år, og samtidig som flere andre stridsspørsmål fortsatt står uavklarte. Til redaksjonens neste konkrete spørsmål; om erklæringen har ført til konkrete virkninger i forholdet mellom den lutherske og den katolske kirke, må det svares negativt. Erklæringen inneholder ingen konkrete punkter om fellestiltak, langt mindre om alter- og prekestolfellesskap, siden dette er en erklæring av mer grunnleggende teologisk art. Det ligger helt tydelig i erklæringen et incitament til å arbeide videre med dette spørsmålet, og med andre teologiske spørsmål, men slike samtaler har allerede foregått i flere tiår. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen har styrket forholdet mellom to kirkesamfunn som allerede har nådd langt i forståelse og samarbeid, og den stadfester også det praktiske samarbeidet som den katolske kirke i Norge har fått med Den norske kirke de siste årene. GJENSTÅENDE SPØRSMÅLSom det har blitt antydet allerede, er det fortsatt ulike syn på rettferdiggjørelsen i de to kirkene, som felleserklæringen ikke har klart å rydde av veien. Det er også skrevet veldig mye om dette, og det vil være helt umulig i denne artikkelen å gi noe som helst bilde av debatten. Jeg skal likevel se på én artikkel som jeg syns kaster et interessant lys over diskusjonen, og som kanskje ikke er så kjent i Norge. Denne artikkelen tar også opp de offisielle katolske reaksjonen, som kom opp helt på slutten av arbeidet med felleserklæringen, og som nok flere fortsatt har i friskt minne. Den kjente amerikanske jesuitten Avery Dulles skrev i desember 1999 (før han ble utnevnt til kardinal 21. februar 2001) en artikkel i tidsskriftet First Things, som han kalte Two Languages of Salvation. First Things, som er en Journal of Religion and Public Life, utgis i New York, med Richard Neuhaus som redaktør, han er nå katolsk, tidligere luthersk prest.) I sin behandling av felleserklæringen peker Dulles på at artikkel 15 er kjernen i erklæringen. Der står det: "Det er vår felles tro at rettferdiggjørelsen er den treenige Guds verk. Faderen sendte sin Sønn til verden for å frelse syndere. Kristi fødsel, død og oppstandelse er både grunnlaget og forutsetningen for rettferdiggjørelsen. Derfor betyr rettferdiggjørelsen at Kristus selv er vår rettferdighet, som vi får del i gjennom Den Hellige Ånd, etter Faderens vilje. Sammen bekjenner vi: Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger." (Felleserklæringen , art. 15) Hvis erklæringen hadde stoppet her, hadde det i seg selv vært et gjennombrudd, sier Dulles, fordi de to kirkene aldri før på høyeste hold har kommet med noen felles erklæring om rettferdiggjørelsen. Men nå nøyde ikke felleserklæringen seg med dette, den gikk tvert imot mye lenger i å forsøke å presisere enigheten (og uenigheten) mellom lutheranere og katolikker i synet på hva rettferdiggjørelsen er. Dette førte da også til problemer, bl.a. med forlenget behandling i Vatikanet og presiseringer fra katolsk side gjennom ekstra dokumenter. Erklæringen har først et metodisk spørsmål, sier Dulles, som han mener at man ikke helt har funnet frem til et tilfredsstillende svar på. Det er om rettferdiggjørelseslæren har en overordnet plass som kriterium som vurderer alle andre læresetninger (det lutherske synet), eller om det er én læresetning blant mange (det katolske synet). Deretter systematiserer Dulles erklæringens diskusjon i sju punkter, der har mener de følgende fire er de mest problematiske: 1) Samarbeider den rettferdiggjorte i forberedelsen av og i mottagelsen av rettferdiggjørelsen? 2) Er rettferdiggjørelsen en guddommelig tilgivelsesdom eller er det en indre fornyelse? 4) Gjør concupiscentia, dvs. vår indre tilbøyelighet til å synde, oss til syndere, selv om vi ikke gir etter for fristelsen? 7) Er den himmelske belønningen som vi håper på, noe som vi også fortjener, eller skal den forstås bare som en ufortjent gave fra Gud? Dulles vurderer for hvert av disse punktene om de lutherske formuleringene fortsatt rammes av Tridentinerkonsilets formuleringer, og er ofte svært lite sikker på om dagens lutherske formuleringer unngår reformasjonstidens fordømmelser. Punkt 2 er det problemet som skaper størst besvær, sier han: "Lutheranerne skiller mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, og gjør det første primært og det andre sekundært, mens for konsilet i Trent er rettferdiggjørelse og helliggjørelse to sider av samme sak. Felleserklæringen prøver å oppnå en enighet ved å behandle rettferdiggjørelse og helliggjørelse som to atskilte, men uløselig sammenknyttede aspekter i Guds frelsesverk. … Lykkes denne felleserklæringen i å bygge en bro over ulikehetene i syn her? Det kommer an på hva slags fornyelse man mener rettferdiggjørelsen består av. Blir vi virkelig rettferdiggjort ved å bli innvendig fornyet, som Tridentinerkonsilet insisterer på (can. 10, DS 1560), eller er vår rettferdighet en ikke-tilregnelse av synd eller en inngytelse av Kristi fremmede rettferdiggjørelse, som lutheranerne vanligvis har sagt? Så vidt jeg kan se går lutheranernes standpunkt i fellesdokumentet inn for teorien om fremmed rettferdiggjørelse, som fordømmes av Trent." (Dulles, s 5, egen oversettelse) Dulles går gjennom de andre vanskelige spørsmålene, og vurderer problemene slik at dagens lutherske standpunkter, tatt bokstavlig og vurdert nøyaktig, egentlig ikke unnslipper Tridentinerkonsilets fordømmelser. Han legger seg her nær opptil Den katolske kirkes offisielle respons på felleserklæringen, fra 25. juni 1998. Dulles stiller seg så et, etter mitt syn, svært viktig spørsmål, som han også gir svar på: Hvorfor ønsket Vatikanet likevel å undertegne denne felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, som de på enkelte områder fant så utilfredsstillende? For å forklare Vatikanets holdning går han tilbake til Det annet Vatikankonsil, som i sitt økumeniske dokument, Unitatis Redintegratio (UR), oppfordrer teologene i ulike kirkesamfunn til å samarbeide for å komme frem til større enhet. Der sies det at trossannhetene har blitt formidlet på litt ulik måte på forskjellige steder og ulike kulturer. Trossannhetene er en ting, mens de teologiske formuleringene er noe ganske annet. Derfor sies det også i Vatikankonsilets dokument: "Det kan derfor ikke forundre noen at visse aspekter ved det åpenbarte mysterium til tider er blitt bedre fattet og klarere fremstilt av den ene part enn av den annen, og ofte er det riktig å si at disse ulike teologiske formuleringer snarere utfyller hverandre enn at de står i et innbyrdes motsetningsforhold. (UR 17) Ifølge eldre teologiske modeller, skulle økumenikken forsøke å ta uttalelser fra lutherske og katolske dokumenter og analysere dem i detalj, og prøve å få dem til å passe inn i et enhetlig system. Det som nå ser ut til å starte, sier Dulles, er at man er "villig til å innrømme at man her har to systemer som man er nødt til å se på helhetlig. Den katolske måten å uttrykke seg på, slik den kommer til uttrykk i Tridentinerkonsilet, er skolastisk og sterkt preget av gresk metafysikk. Den lutherske måten å uttrykke seg på er eksistensiell, personlig, eller som andre foretrekker å si, mer relasjonell." (Dulles, s 7) "I dialogene de siste 50 år har katolikker og lutheranere lært å respektere hverandre som kristne. Vi finner at på tross av våre ulike måter å tenke på, våre forskjellige språk, at vi kan si mange ting - de viktigste tingene - sammen. Og nettopp pga. våre ulike perspektiver kan vi lære av hverandre." "Den offisielle katolske responsen, i sitt siste avsnitt, etterlyser et grundigere arbeid med det bibelske grunnlaget, for å finne et språk som kan gjøre rettferdiggjørelseslæren mer forståelig også for vår tids kvinner og menn." (Begge sitatene, Dulles s 8) Disse vurderingene, tror Dulles, ligger bak det katolske hierarkis ønske om å undertegne denne felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, selv om teologene ikke helt har klart å finne ut hvordan, eller hvor langt lutherske standpunkter kan forenes med den offisielle katolske lære. Felleserklæringen er svært nyttig, men den har ikke klart å løse alle problemer, mer teologisk arbeid er nødvendig. ENGLISH SUMMARYImportant Declaration on Justification, but Few Practical ConsequencesThe Joint Declaration on the Doctrine of Justification has been well received in the Roman Catholic Church in Norway. It is perceived as important that a statement on the basic understanding of justification was accepted by the highest officials of both churches. However, the bare fact that the two churches agree on these principles was not really news in our country, for several decades Catholics have perceived that our understanding of justification is not very different from the Lutheran understanding. On the other hand, there are not many practical consequences of this declaration, since it is more theological than practical in nature. It is also important to keep in mind that not all disagreements on justification have been solved by the declaration. An article by the American Cardinal Avery Dulles is quoted on the nature of the remaining difficulties and his suggestion about how further work could be done is presented. LITTERATURKatolsk/luthersk felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren, 1997 http://www.kirken.no/Moteplasser/jointdec.cfm Den katolske Kirkes svar på felleserklæringen mellom Den katolske Kirke og Det lutherske Verdensforbund om rettferdiggjørelseslæren (25. juni 1998) Erklæring og presiseringer http://www.katolsk.no/info/jp2/19980705.htm Rettferdiggjørelseslæren: Offisiell fellesuttalelse fra Det lutherske Verdensforbund og Den katolske Kirke, med et anneks (presentert 11. juni 1999) http://www.katolsk.no/info/jp2/19990618.htm Borghild Gundersen: Knud Carl Krogh-Tonning: Den lærde, høykirkelige teolog. Norges forskningsråds program for Kultur- og tradisjonsbærende forskning (KULT), Oslo 1997. Artikkelen Two Languages of Salvation, Avery Dulles,
desember 1999. http://www.firstthings.com/ftissues/ft9912/articles/dulles.html
(Mine sidehenvisninger refererer til artikkelen trykket
ut separat over 9 sider.) Dekretet De Oecumenismo, Unitatis redintegratio, Den Katolske kirke og de kristnes enhet, vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 21. november 1964, St. Olav Forlag - Oslo 1965 http://www.katolsk.no/info/paul6/ur/ Hva syns du om disse tankene? Send meg dine tanker, meninger og reaksjoner. |
