KONSERVATIVE KATOLIKKER OG PROTESTANTER STÅR SAMMEN
De siste månedene har det vært mer samtale enn vanlig i Norge om forholdet mellom den katolske og den lutherske kirke. Diskusjonen har sprunget ut av bl.a. den luhersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen. Men et tilleggsmoment kan kanskje også være at noen kristne i Norge nå begynner å se på den katolske kirke med nye interesse, siden antallet katolikker hos oss øker og flere enn før nå kan tenke seg å samarbeide med katolikkene - f.eks. i Norges Kristne råd.

Da jeg selv nærmet meg den katolske kirke for alvor for to år siden (og konverterte), var det på mange måter som en ny verden åpnet seg for meg. Jeg vokste opp som lutheraner i kirken og på bedehuset og studerte teologi på Menighetsfakultetet og visste dermed temmelig mye og luthersk teologi og kirkeliv. Jeg visste også en hel del om vanlige frikirkene i Norge, jeg hadde besøkt de aller fleste av dem og kjente pastorer og medlemmer i mange av dem. Men katolikkene visste jeg ytterst lite om, litt om deres teologi, men nesten ingen ting om deres menighetsliv.

Jeg kan derfor forstå at norske, lutherske kristne så ofte misforstår katolsk teologi og praksis, siden de som de fleste andre henger igjen i århundregamle misforståelser og mistenksomhet. Når flere personer har hevdet i Dagen i den senere tid f.eks. at katolikker ikke får syndenes forlatelse tilregnet på grunnlag av Jesu død på korset, kan jeg altså forstå hvordan en slik misforståelse har oppstått, men jeg har vanskelig for å godta at en slik uvitenhet skal kunne vare ved.

I USA er det som alle vet mange evangeliske kristne, og norske kristne har lært mye derfra, spesielt de siste tiårene. Men det er enda flere katolikker i USA og siden katolikker og protestanter lever så tett sammen, har de også begynt å utveksle synspunkter og å samarbeide i større grad enn vi er vant med fra Norge. For to år siden ble det f.eks. offentliggjort en meget interessant uttalelse i USA med følgende tittel: "Evangelikale og katolikker sammen: Det kristne oppdrag i det tredje årtusen."

Uttalelsen slo til orde for at katolikker og protestanter burde samarbeide mer, på grunnlag av det de var enige om. Den var ført i pennen av Charles Colson (kjent fra Nixon-administrasjonen og senere som leder av Prison Fellowship Ministries) og den katolske (tidligere lutherske) presten Richard John Neuhaus og undertegnet av ca 40 teologer og kristne ledere. Fra protestantisk side deltok bl.a. Pat Robertson, J.I. Packer, Os Guinness, John White og Bill Bright og fra katolsk side bl.a. Avery Dulles og New Yorks erkebiskop, kardinal John O'Connor. Alle disse er tydelig konservative teologer, både de fra protestantisk og de fra katolsk side.

Uttalelsen åpner slik: "Vi er evangelikale protestanter og romerske katolikker som har blitt ledet gjennom, bønn, studier og samtaler til en felles forståelse av kristen tro og oppdrag. .. I denne uttalelsen tar vi opp det vi har kommet fram til både når det gjelder vår enhet og våre forskjeller. Vi er klar over at uttalelsen gjenspeiler forhold og muligheter evangelikale og katolikker har, som lever sammen i Nord-Amerika. .. (men) vi tror likevel at det vi har oppdaget også har relevans for evangelikale og katolikker i resten av verden."

Videre slår uttalelsen fast at det er disse to gruppene av kristne som nå vokser mest og ser ut til å ha den største livskraften, derfor er det så viktig at de sammen ser framover mot utfordringene i det neste årtusen. Begrepet "evangelicals" (her oversatt med evangelikale) betegner i USA i dag teologisk konservative kristne fra reformasjonens venstrefløy (bl.a. kalvinister, baptister og pinsevenner) og noen ganger, men ikke her, er konservative lutheranere inkludert. Jeg syns det er interessant å merke seg at det er disse kristne gruppene som vanligvis har hatt aller mest mot katolikkene som her har undertegnet et fellesdokument med dem.

Det slås svært tydelig fast i uttalelsen at man ikke ønsker å skjule de forskjeller som helt klart fins mellom evangelikale og katolikker, men at man foran det neste årtusen likevel må samle kreftene i møte både med en søvndyssende sekularisering og aktiv motstand mot den kristne tro.

Etter denne innledningen kommer så selve uttalelsen som er delt i følgende fem hovedpunkter: 1. Vi bekjenner sammen, 2. Vi håper sammen, 3. Vi søker sammen, 4. Vi kjemper sammen og 5. Vi vitner sammen. Vi skal se at forskjeller og uenighet på ingen måte er uteglemt, men likevel er det (for norske øyne) overraskende mye man står sammen om og mange ting man ønsker å stå sammen om i årene framover.

1. Vi bekjenner sammen.
Her slås det fast at Jesus Kristus er Herre og at det ikke er frelse i noen annen. De bekjenner også sammen at "vi blir frelst av nåde ved tro p.g.a. Jesus Kristus" - jfr. her den katolsk-lutherske erklæringen om rettferdiggjørelsen. Her sies det også; at alle som tar imot Kristus som Herre og Frelser er brødre og søstre i Kristus og at det er bare en kirke fordi det bare er en Kristus og kirken er hans legeme, derfor er enheten det her gis uttrykk for en enhet bygd på sannheten.

Til slutt slås det fast at kristne skal lære og leve i lydighet mot de guddommelig inspirerte skriftene, som er Guds ufeilbarlige ord. Den Hellige Ånd leder kirken når den forsøker å forstå Skriften rett, i dag som i tidligere tider. Den apostoliske trosbekjennelsen uttrykker denne enhetlige forståelsen av Bibelens sannhet som underskriverne står sammen om..

2. Vi håper sammen.
De håper sammen at alle mennesker skal komme til tro på Jesus Kristus som Herre og frelser. Enhet og kjærlighet mellom kristne er en integrert del av vitnesbyrdet om Herren Jesus Kristus, derfor ber de om at enhet og kjærlighet til Kristus vil bli stadig mer synlig som et tegn på Guds forsonende kraft. Uansett hvordan forholdet mellom kirkesamfunnene vil se ut i framtiden, vil de allerede nå begynne å reparere problemene i forholdet. Et slikt arbeid krever tillit og forståelse, som igjen krever en usvikelig oppmerksomhet om sannheten.

De nekter ikke for, men bekjenner åpent at det er uenighet mellom dem. "Men misforståelser, feil beskrivelser og karikaturer av hverandre er ikke uenighet. Disse forvrengningene må ryddes av veien hvis vi skal finne fram til ekte forskjeller på en måte som er forenlig med det vi bekjenner og håper sammen ut fra Guds ord."

3. Vi søker sammen.
Sammen søker de en mer fullstendig og klarere forståelse av Guds åpenbaring i Kristus og hans vilje for sine disipler. De påstår på ingen måte at de kan løse de gamle forskjellene mellom evangelikale og katolikker, og kanskje vil disse forskjellen bestå helt til Guds rike kommer. Likevel kan de ikke resignere overfor det som skiller dem fra hverandre. Alle forskjeller er heller ikke uenighet, og ikke all uenighet virker splittende.

Så følger en liste over virkelige forskjeller i lære eller praksis som jeg tar med i sin helhet, men også her er det ulikt hvor adskillende forskjellene fungerer og protestantene seg imellom har også ulike syn på flere av disse punktene:

"Kirken som en integrert del av evangeliet eller kirken som en menneskelig konsekvens av evangeliet. - Kirken som et synlig fellesskap eller som et usynlig fellesskap av sanne troende. - Skriften som den eneste autoritet (sola scriptura) eller kirken som Skriftens autoritative fortolker. - Den enkelte kristne som sin egen autoritet eller en læreautoritet (Magisterium) overfor fellesskapet. - Kirken som lokalforsamlingen eller som den universelle kirke. - Et presteskap ordnet i apostolisk suksesjon eller et allment presteskap. - Sakramenter som symboler på nåden eller som nådens midler. - Nattverden som et eukaristisk offer eller som et minnemåltid. - Å minnes jomfru Maria og helgenene eller å ære dem. - Dåpen som et gjenfødelsens sakrament eller et vitnesbyrd om gjenfødelsen."

Generelt om flere av disse punktene, hevder de evangelikale at katolikkene har gått lenger enn Skriften, og lagt til læresetninger og praksis som tar oppmerksomheten bort fra eller utvanner evangeliet om Guds frelsende nåde i Kristus. Katolikkene på sin side mener at disse tingene er basert på Skriften og hører til fylden av Guds åpenbaring. Å forkaste denne læren og praksisen, sier katolikkene, resulterer i en forkortet og begrenset forståelse av den kristne tro.

Igjen slås det fast at denne uenigheten ikke kan løses her og nå, men de kan likevel love hverandre å fortsette å søke sammen - gjennom studier, samtale og bønn - etter en bedre forståelse av hverandres overbevisning og en mer komplett forståelse av Guds sannhet i Kristus.

4. Vi kjemper sammen.
På dette grunnlaget kjemper de så "sammen om alt som står imot Kristus og hans sak." Dette avsnittet er temmelig langt, men jeg tar med bare noen få ting: Som å kjempe for at politikken, lover og hele kulturen må være basert på en moralsk sannhet, som å kjempe for religiøs frihet, for menneskelivets uendelige verdi og mot abort, for foreldrenes innflytelse over sine barns utdanning, og endelig mot pornografi, voldsforherligelse og den antireligiøse tendensen i underholdningsindustrien.

5. Vi vitner sammen.
Her innrømmes det først at "spørsmålet om et felles kristen vitnesbyrd uvegerlig fører oss tilbake til spørsmålet om de alvorlige spenningene mellom evangelikale og katolikker." Bl.a. har det skjedd at man har prøvd å vinne over medlemmer fra en annen kirke til sin egen. En slik proselyttvirksomhet er selvsagt et problem hvis man samtidig ønsker å arbeide sammen for å styrke de kristne verdiene i samfunnet.

På denne bakgrunnen slår uttalelsen fast at "a) selv om vi tror at en kirke er mer i overensstemmelse med evangeliet enn en annen, bekrefter vi som evangelikale og katolikker sammen at muligheten for og midlene til å vokse som Kristi disipler er tilstede i forskjellige kirker. b) Avgjørelsen fra den enkelte kristne når det gjelder hans kirketilhørighet må alltid respekteres. c) Sett i forhold til det store antallet ikke-kristne i verden og den enorme utfordringen fra vår felles evangeliseringsoppgave, er det verken teologisk holdbart eller fornuftig bruk av ressurser for en kristen kirke å drive proselyttvirksomhet blant aktive medlemmer av en annen kristne kirke."

Avslutningsvis sier uttalelsen at uansett hva som vil møte de kristne i det neste årtusen - vekst, forfølgelse eller Herrens snarlige komme - må de kristne stå sammen og utføre Herrens oppdrag. "For vi tilhører ikke oss selv, men ham som kjøpte oss fri ved korsets blod. Vi vet at vi nå har en mulighet - og hvis vi har en mulighet, har vi også en forpliktelse - som evangelikale og katolikker til å være kristne sammen på en måte som kan forberede verden for Hans komme, Ham som tilhører riket, makten og æren. Amen."

---

Uttalelsen som helhet er et sterkt vitnesbyrd om at det er mulig - og også ønskelig og nødvendig - for kristne fra ganske forskjellige kirkesamfunn å stå sammen for å utføre Frelserens oppdrag. Uttalelsen dreier seg først og fremst om at dette er mulig selv på tross av langvarige og sterke spenningen mellom katolikker og protestanter - og her er den aktuell i Norge akkurat nå p.g.a. felleserklæringen om rettferdiggjørelsen - men ingen kan unngå å se at den også kan være like aktuell hos oss som en oppfordring til et mye mer utstrakt samarbeid mellom Den Norske kirke og andre protestantiske kirker, eller for forskjellige protestantiske kirker seg imellom.

Les dokumentet Evangelicals and Catholics Together