Jeg opplevde som 17-åring å få et kall til kirkelig tjeneste; om det skulle bli prest eller misjonær eller bibellærer var jeg ikke så sikker på den gangen, men de siste årene av gymnaset ventet jeg utålmodig på å få begynne på teologistudiet, på Menighetsfakultetet.

Så langt i mitt liv hadde jeg opplevd flere typer liturgi og tilnærming til den kristne tro (men ingen som helst katolsk påvirkning), som bl.a.: vanlig statskirkegudstjenester og -undervisning, skolens kristendomsundervisning, det kristne skolelaget, noe pietistisk bedehusforkynnelse og den karismatiske vekkelsen.

På MF fortsatte jeg i samme spor. Det første året var jeg mye med i en statskirkemenighet i Asker, var ungdomsarbeider i menigheten mot å få gratis bolig. Men jeg følte mye av det som skjedde der ganske fremmed - de kulturelle forskjellene var ganske store. Senere år i Oslo var jeg mye med i Oslo kristne studentlag

Typisk for disse årene (og nå går jeg i lite inn på teologistudiet, der jeg i veldig stor grad var opptatt av spørsmål som hadde med forholdet mellom tro og viten, og med bibelstudier å gjøre) var at min åndelighet hadde veldig liten plass for sakramentene og liturgien. Det er litt underlig at det var slik, min oppvekst i Den lutherske kirke skulle ha gitt meg slike impulser, og MF skulle også ha kunnet påvirke meg på samme måte.

Jeg stod alltid veldig tydelig på det lutherske dåpssynet samt på Kristi virkelige nærvær i nattverden, men i praksis betydde disse tingene lite for meg - det viktige var en mye mer direkte og eksistensiell relasjon til Gud. (Dette kan ha hatt sammenheng med mitt veldig sterke opprør mot det jeg oppfattet som en anti-rasjonell teologi som jeg møtte på MF, og som jeg aldri kunne godta.)

I alle tilfeller, det var ikke før etter at jeg hadde meldt overgang til Den evangelisk lutherske frikirke i 1983, og ble ordinert i denne kirken til arbeid i feltprestkorpset i juni 1986, at jeg begynte å interessere meg for sakramentene og liturgien. Jeg husker at jeg begynte med å lese et par bøker om liturgiske spørmål av Per Lønning, vinteren 1987 må det ha vært. Da jeg så ble pastor i Arendal frikirke i 1988, sørget jeg for at denne ganske antiliturgiske kirken fikk med mange av de vanlige liturgiske leddene i søndagsgudstjenesten.

Parallelt med en utvikling av større forståelse for den felleskristne liturgiske og sakramentale tradisjon, utviklet jeg en større sympati for andre kirker som hadde bevart denne tradisjonen; først og fremst Den anglikanske og Den katolske kirke. (De ortodokse kirkene har selvsagt også bevart denne tradisjonen, men her førte nok den kulturelle og historiske avstanden til mindre interesse i praksis fra min side.)

Når jeg etter hvert forstod at den katolske, den anglikanske og den lutherske kirke står sammen på så mange områder, var det også naturlig at min medfødte skepsis til "Romerkirken" gradvis forsvant. På et studiebesøk i USA i 1991 - for å studere luthersk kirkeliv - skjedde det to ting som jeg husker godt. 1) Jeg var svært interessert i å finne bøker og andre impulser som omtalte det liturgiske og sakramentale liv. Og 2) jeg oppdaget en høykirkelig, luthersk gruppe som kalte seg 'evangelisk katolsk', som hadde en klar forståelse av at den lutherske kirke ikke var en typisk protestantisk kirke, men heller en renset katolsk kirke. (En av lederne i denne grupperingen hadde også nylig blitt katolikk, Richard John Neuhaus - han er reddaktør av et tidsskrift som jeg har lest i alle år siden, First Things.)

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten derfor å bli katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kriste skal være ett, jfr. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Siden jeg hadde blitt mer opptatt av sakramentsfeiring, ble selvsagt den konkrete nattverdfeiringen i min egen kirke viktig. Frikirken hadde (som også Den norske kirke hadde lenge) forholdsvis sjelden nattverd i gudstjenestene, oftest én gang i måneden. Jeg forsøkte da i kirken i Arendal å øke nattverdsfrekvensen til i alle fall annen hver søndag, men her fikk jeg et entydig nei fra Menighetsrådet. (Jeg hadde tatt opp også andre liturgiske spørsmålene de siste par årene før dette, og også da møtt liten respons, så det var ikke så veldig overraskende.)

Jeg var da prest i en kirke som på noen områder ikke ville være så luthersk som jeg ønsket (sakramentsbevisstheten mest), og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Det var sommeren 1993 og Den evangelisk lutherske frikirke i hele Norge hadde den sommeren også et årsmøte som viste at sterke krefter i kirken ikke ønsket å være særlig lutherske. Hva skulle jeg gjøre? Jeg tenkte litt på å gå tilbake til Den norske kirke, der visste jeg det kunne være plass til noen høykirkelige prester. Men det siste og mest avgjørende problemet gjorde seg da gjeldende med styrke, og førte til at jeg ikke lenger kunne være lutheraner.

Jeg hadde allerede i noen år arbeidet med hvem som hadde avgjørende myndigheten mht. lærespørsmål i en luthersk kirke. På en eller annen måte måtte det være de ordinerte (prester og biskoper), men hvordan de skulle utøve denne myndigheten var ganske uklart. Det er jo slik at for lutheranerne er det ingen vesensforskjell mellom prester og biskoper, biskopene ordineres ikke en ekstra gang, men får (bare) en ekstra myndighet i kirken. Det fører bl.a. til at deres autoritet, spesielt i lærespørsmål, er ganske svak.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.

Derfor kom jeg til den konklusjonen, i midten av oktober 1993, at jeg måtte bli katolikk. Jeg traff rett etter dette pastor Alan Littlewood i den katolske kirken i Arendal, som jeg hadde kjent flere år, og fortalte han at jeg hadde bestemt meg for å bli katolikk. Jeg vet ikke hvor forbløffet han ble - han visste nok at jeg beveget meg i den retning - men ha sa i alle fall med en gang, at da måtte jeg også prøve i bli katolsk prest.

Nyttår 1994 sa jeg opp min stilling i Arendal frikirke, men sa at jeg kunne arbeide frem til midten av juni. Jeg tenkte det kunne være fint for menigheten å unngå et plutselig skifte, samtidig som jeg ga meg selv muligheten til å ombestemme meg. Den høsten tok jeg ped.sem ved Lærerhøgskolen i Kristiansand og i løpet av våren tok jeg engelskeksamen ved Agder Distriktshøyskole. Jeg hadde begynt å forberede meg på å skifte jobb.

Bortsett fra intense studier skjedde det lite denne vinteren. Jeg vaklet faktisk aldri i min beslutning om å gå til den katolske kirken, først og fremst fordi det virket helt umulig å bli værende i en protestantisk kirke, når jeg hadde forstått hvordan en kirke må være ordnet; med biskopene som de sentrale lederne, og paven som binder hele den verdensvide kirken sammen. I ettertid ser jeg det på samme måte; jeg har nesten ikke forandret noe i min tro og min teologi etter at jeg ble katolikk, og katolsk prest, men i måten kirken er organisert, i hele autoritets- og organisasjonsstrukturen i kirken, er det enorme forskjeller.

Sommeren kom og jeg hadde fulgt rådet fra min tilsynsmann, om å ikke fortelle menighetsrådet om mine planer for fremtiden før etter at jeg hadde sluttet. Jeg hadde derfor min avskjedsgudstjeneste med etterfølgende fest, søndagen etterpå hadde jeg min siste lutherske nattverdgang i en svært fin høymesse i en statskirke like utenfor Arendal. Så skrev og postla jeg et brev til menighetsrådet før min kone og jeg reiste på en ukes ferietur til Amsterdam.

Da vi kom igjen fra Amsterdam visste hele byen at jeg tenkte på å bli katolikk; mange var svært overrasket, men jeg fikk få negative reaksjoner. Vi begynte å gå i St. Franciskus kirke i Arendal og begynte samtidig formelt på undervisning med tanke på å bli opptatt i Kirken. Det var underlig å være kommet slik helt ned på golvet igjen, ifra å ha vært prest i åtte år; noen katolske ritualer hadde jeg ikke taket på og nattverden kunne jeg ikke motta.

Jeg ble opptatt i Kirken 28 desember 1994, festen for de uskyldige barn i Betlehem (min kone tre måneder senere), og rett etterpå flyttet vi til Bergen - fordi min kone hadde kommet inn på Kunst- og Håndverksskolen der. Jeg hadde fått et vikariat på St. Paul skole rett før vi flyttet, en deltidsstilling som jeg hadde mens jeg gjorde ferdig universitetsstudier i norsk på universitetet i Bergen. På St. Paul skole arbeidet jeg så i 11 år, og har mye å takke den for. Spesielt går takken til rektor Gjermund Høgh, som helt fra starten av hadde tro på at jeg kunne bli en ressurs på skolen, og var optimistisk og støttet meg i prosessen for å bli prest.

Ellers var mitt møte med den katolske kirke noe blandet. Det var fint å kunne gå daglig i messen i St. Paul kirke, og jeg fikk ganske snart også oppgaver som lektor, kommunionsutdeler og medlem av menighetsrådet. Men jeg møtte også, spesielt på skolen, motstand og kritikk fra en type katolikker som var redd for at jeg var for konservativ, katolikker som mente at Kirken først og fremst skulle være kulturåpen og helst ikke så veldig 'kristen'.

Blant prestene møtte jeg også litt blandet respons, men jeg skal ikke gå nærmere inn på detaljene her. Jeg hadde ganske tidlig et møte med biskop Schwenzer, om muligheten for å bli katolsk prest, han sa at hvis det var Guds vilje, ville han gjøre sitt ytterste for å hjelpe meg. Det var godt å høre, og han fulgte også opp dette gjennom å ta kontakt med Vatikanet når den tiden kom.

Men på mange måter var de fem årene som fulgte ganske vanskelige, jeg kunne ofte ha ønsket meg litt konkret hjelp og tilrettelegging i min prosess for å bli prest. Jeg falt på mange måter utenfor prestestudentgruppen Også lokalt ble det gjort svært lite for å markere at jeg var prestekandidat/ -student, jeg var som et vanlig menighetsmedlem. Det var bl.a. snakk om at jeg skulle bli kirkelig assistent, men det ble ikke noe av. Det var fem vanskelige år, og jeg vil nok anbefale bispedømmet å være mer aktive, og tenke grundigere gjennom hvordan ting skal gjøres, når nye kandidater med presteerfaring dukker opp i fremtiden.

Siste året av min forberedelse gikk jeg på Allen Hall presteseminar i London, der jeg studerte emner som ikke hadde blitt dekket av mine lutherske studier i yngre år, først og fremst kirkerett og moralteologi. Året der var ganske fint, men året etterpå ble betraktelig vanskeligere. Det varte nemlig ganske lenge før biskopen fikk den endelige dispensasjonen til å prestevie meg, som han var helt avhengig av - jeg gikk et helt kalenderår og ventet på et svarbrev som aldri så ut til å komme. Biskopen sendte purrebrev til Troskongregasjonen to ganger, uten engang å få svar på purrebrevene. Ikke før han til slutt skrev et brev direkte til kardinal Ratzinger, skjedde det noe. Men da fikk han etter kort tid svar fra Ratzingers sekretær, og da begynte saken endelig å rulle, og etter en behandlingstid på fire måneder fikk biskop Schwenzer det lenge etterlengtede brevet i slutten av juni 1999.

Deretter ble jeg ordinert ganske raskt, til diakon 8. september 1999, og til prest 8. januar 2000. Det ble en dramatisk forandring! På mange måter, rent arbeidsmessig betydde det at jeg fra å ha få oppgaver i Kirken, plutselig kunne gjøre alt. I løpet av de første seks ukene hadde jeg vel feiret messer (stort sett) hver dag, og flere hver søndag, flere dåp, sykesalving, skriftemål, ferming og en svært trist begravelse. Jeg skal ikke gå så mye inn på mitt arbeid som prest, jeg har vel gjort det samme som andre prester gjør og ikke merket at noen syns det er vanskelig at jeg er gift - men det fins en bestemmelse i Kirken som sier at jeg ikke kan bli sogneprest siden jeg er gift.

Jeg vil nå la andre praktisk ting og opplevelser ligge, og heller FOKUSERE PÅ NOEN VIKTIGE TING JEG HAR LÆRT OG OPPLEVD DISSE ÅRENE:

Først må jeg si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Ordet lyder like tydelig i de ulike protestantiske kirkene, trosbekjennelsen og bønnene likeså, men i nattverdfeiring har protestantene stengt ute halvparten av det som skjer. I nattverden kommer Kristus midt iblant oss og gir seg selv til oss i kommunionen, så langt er katolikker og lutheranere (men ikke alle protestanter) enige. Men katolikker lærer videre at presten og alle de troende sammen med ham løfter dette fullkomne Kristi offer opp til Faderen i bønn og tilbedelse. Det tok noen år før dette gikk opp for meg, men denne mangelen opplever jeg nå ganske akutt i det protestantiske fromhets- og liturgiske liv.

Jeg har dessuten, litt til min overraskelse, lagt merke til at katolikker leser vel så mye i Bibelen som protestanter - i alle fall de som går regelmessig i kirken. Søndagstekstene er valgt ut på en god måte og gir en god variasjon av sentrale bibelsteder. Hvis min i tillegg går i hverdagsmessen, og også leser tidebønnene, får man en veldig mengde tekster fra Bibelen med seg hver dag.

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene - noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang.

Helt til slutt: Jeg har nok etter hvert opplevd at mitt kall, eller min legning/interesse, er vanlig pastoralt menighetsarbeid. Muligens er det fordi jeg kjente gode prester i min oppvekst som hadde en slik "vanlig" menighetstjeneste. Det er flott å kunne møte mennesker i alle livsfaser, fra dåp til begravelse, å følge barnas vekst og utvikling, møte mennesker i både glede og sorg, og alle steder kunne gi den veiledning og trøst som Gud har gitt oss gjennom sin enbårne Sønn, Jesus Kristus.

Og her må jeg si at jeg ikke finner store forskjeller mellom en luthersk og en katolsk prests arbeid. På noen områder - og spesielt mht hvordan kirkene er organisert og ledes - er det ganske store forskjeller, men når det gjelder det liv vi mennesker lever, og formidlingen av den rettledning og frelse som Herren gir oss, står katolikker og protestanter sammen.

Takk for oppmerksomheten.