Mobilitet

Jeg fikk i sommer spørsmål om å skrive et stykke for neste nummer av Argument (et studentmagasin på Universitetet i Oslo, http://argument.uio.no/), enten om min moralske reise fra ingen tro til kristen tro, eller om min reise fra en protestantisk kirke til den katolske kirke.

Det første kunne jeg ikke skrive om, siden jeg har vært en kristen hele mitt liv, vokst opp som jeg er midt i Den norske (lutherske) kirke, der mine foreldre var aktivt med i kirkelig arbeid. En viss tros-bevisstgjøring skjedde nok i mitt liv (i forbindelse med konfirmasjonen 14 år gammel), men på dette punktet ser jeg egentlig bare kontinuitet og stabilitet i mitt liv.

Men flytte fra en kristen tradisjon til en annen (og på mange måter ganske ulik) tradisjon har jeg gjort, da jeg for 12 år siden sa opp min stilling som luthersk prest, for senere å bli opptatt i den katolske kirke - og fem år etter det igjen ble ordinert til katolsk prest.

Utenlandsopphold

Men før jeg kommer til dette, vil jeg gjerne nevne noen andre bevegelser jeg har gjort i mitt liv. Disse bevegelsene var mer fysiske, siden de var utenlandsopphold i ungdomsårene, som i praksis forandret meg ganske mye.

Jeg reiste til Jerusalem bare 21 år gammel (i 1977), et seks måneders opphold for å studere moderne hebraisk. Alle teologistudenter må lære noe bibelhebraisk, og jeg ville gjerne utvide min kunnskap til språket. Under dette oppholdet ble jeg forandret på en måte som jeg fortsatt har problemer med å definere, jeg hadde tydeligvis fått veldig mange nye inntrykk. Det ga seg i alle fall ganske klare utslag da jeg kom tilbake til Oslo for å fortsette studiene, da klarte jeg på en måte ikke tilpasse meg systemet igjen.

Da jeg så var 25 år gammel hadde jeg et tilsvarende opphold i Aten - for å lære noe moderne gresk i tillegg til den nytestamentlige gresken alle prester har lært. Her skjedde det også en utvikling i meg, som er noe lettere å definere, nemlig at jeg begynte å se min egen kristne tradisjon utenfra - og faktisk ble ganske kritisk til en del av min egen bakgrunn.

Nytt perspektiv

For å komme tilbake til hovedpoenget; min overgang fra en protestantisk/luthersk til en katolsk kristendomsforståelse. Også den overgangen fikk sin spede begynnelse under et utenlandsopphold. Jeg hadde en kombinert vinterferie og studiepermisjon i USA (i min kones hjemby) en måneds tid, for å studere luthersk kirkeliv der borte. Da kom jeg i kontakt med noen høykirkelige lutherske prester som fikk meg til å se at (den lutherske) reformasjonen rundt 1530 kunne vurderes på to måter; enten som et nokså radikalt brudd med den 1500 år gamle alminnelige kristne (dvs. katolske) tradisjonen, eller som et mer moderat behov for å rense den katolske kirke. Jeg fikk øynene opp for denne andre tolkningen, og jeg begynte å se på den lutherske kirke først og fremst som en renset katolsk kirke, ikke først og fremst som en protestantisk kirke.

Det neste spørsmålet ble så for meg: Er ikke Den katolske kirke nå blitt renset tilstrekkelig, og er den katolske tro virkelig så ulik vår egen? Slike spørsmål førte så (med nødvendighet) til at jeg så på både den protestantiske og katolske tradisjon med nye øyne. De to tradisjonene som nå - 450 år etter reformasjonen - ble opplevd som helt ulike, hadde egentlig veldig mye felles. Gradvis begynte det å bli vanskelig for meg å forklare eller forsvare at vi ikke skulle stå sammen, siden Jesus selv helt tydelig sier at han ønsker at alle de troende skal være ett.

På lignende måte som under og etter mine utenlandsopphold begynte jeg å se på min egen kirkelige tradisjon litt fra utsiden; mye av det som hadde vært så opplagt, var det faktisk ikke lenger. Jeg skal ikke trette leserne med teologiske detaljer, men jeg begynte etter hvert å se visse svakheter i den lutherske tradisjon (forståelsen av sakramentene, og om de protestantiske prestene/biskopene virkelig står fullt ut i den apostoliske tradisjon), og sterke sider i den katolske tradisjon, som etter et par år fikk meg til å ende opp med en katolsk forståelse og tro.

Forandringen

Da var tiden kommet til å si opp min stilling som lutherske prest og begynne på forberedelsen til å bli katolikk - som vanligvis tar mellom seks og tolv måneder. Opplevelsen av denne overgangen var egentlig veldig dobbel; mange detaljer var helt nye for meg (bl.a. små ting om hvordan man skulle oppføre seg i kirken), samtidig var egentlig alt sammen (hele troen) akkurat det samme!

Å gå fra den protestantiske til Den katolske kirke i dag (de siste 20 år har jo forholdet mellom kirkene blitt mye mer vennlig og forståelsesfullt) er vel egentlig ikke noen stor sak. Men for meg som hadde vært prest (et kall/ en identitet jeg hadde hatt med meg siden tidlig på gymnaset), var dette atskillig vanskeligere. Jeg måtte plutselig finne meg en ny jobb, og jeg hadde mistet den identiteten jeg hadde hatt i veldig mange år. Alt i alt måtte jeg vente/ forberede meg i 5 1/2 år før jeg kunne bli ordinert til prest igjen - denne gangen katolsk.

Reiser

Jeg ser altså flere fellestrekk mellom denne "reisen" til en annen kirke og mine tidligere reiser til andre land: Man opplever en usikkerhet ved å møte alt det nye og fremmede, man får en mulighet til å se sin gamle sammenheng i et nytt lys og man opplever at ulikheten mellom ulike land og kirker egentlig er mindre enn man hadde ventet.

Oddvar Moi