- Hvordan er det for en forhenværende luthersk prest å plutselig bli en slags vanlig katolsk legmann, for så å ta skrittene frem mot prestelig tjeneste én gang til?

Som konvertitt trenger man litt tid til å bli kjent med de ytre former og praksis, og slik var det også med meg. I starten føltes mye fremmed, og jeg var litt usikker. Men det er flere år siden.

Samtidig må jeg nok si at jeg flere ganger, også under min prestelige "etterutdannelse", har fornemmet at jeg ble sett på som om jeg aldri hadde hatt noe med prestelig arbeide å gjøre tidligere. Og det var jo til tider sårt. Selv om det katolske prestedømme jo på det grunnleggende teologiske plan er noe annet, er det jo slik at jeg som luthersk prest hadde vært med på det meste: Feiret gudstjenester, forberedt til dåp, ekteskap, ledsaget ved begravelser. Når JEG på presteseminaret merket at jeg ofte ble behandlet som om alt slikt var noe nytt for meg, overrasket jo det meg litt.

Skal jeg gjøre en økumenisk observasjon med ovennevnte som eksempel, ville det være at mange katolikker har lett for å føle seg mere forskjellig fra andre kristne enn det som er tilfelle. Når man vurderer ting på det gjengse menneskelige plan, altså enten å skjele til underliggende teologiske forskjeller, er faktisk ikke variasjonene mellom den katolske kirke og de tradisjonelle protestantiske kirker så dype. I messefeiringen OGSÅ er meget likt. De pastorale utfordinger og problemer på familieplan turde ikke være så forskjellige.

- Men du blir jo annerledes i det katolske presteskap i Norge også på et annet vis: Du er gift! Objektivt sett er du dermed noe helt spesielt. Tror du dette vil by på problemer - for eksempel hva gjelder hvordan folk vil se på deg? Hvordan blir det for din kone?

Det vil tiden etter 8. januar 2000 vise. Men jeg har tenkt gjennom dette, og jeg kan (-) ikke se hvordan mitt ekteskap vil gjøre at jeg blir en særlig annerledes prest verken bak alteret, i forkynnelsen, i undervisning og samtaler.

Min kone ønsker å fortsette å være et helt vanlig menneske, som engasjerer seg i kirkens liv slik hun selv måtte ønske, på egne premisser. Det gamle billedet om den lutherske prestekone, som alltid er leder for misjonsforeningen og så videre, stemmer forøvrig ikke med dagens virkelighet i de lutherske menigheter heller.

- Frykter du at noen katolikker ikke vil akseptere deg, fordi du er gift?

Jeg regner nok med at det vil være noen som finner det vanskelig, men jeg håper at det ikke vil være mange. Og slik tillatelsen til min ordinasjon er gitt fra Romas side, og måten mitt apostolat vil bli organisert her, tror jeg ikke at de vil få noen problemer rent pastoralt. Det vil nemlig alltid være slik at de kan gå til en annen prest.

Men faktisk føler jeg at folk deler min glede over den tilstundende prestevielse, og både norske og utenlandske katolikker har gitt uttrykk over at de ser frem til at jeg blir katolsk prest.

I sosial kontekst er det sikkert forskjeller på en gift og en ugift prest. Ugifte og gifte får annerledes vaner og kanskje litt annerledes måter å være på. Jeg hører av og til at en gift prest nok ikke gir så meget av sin tid til menigheten. Men jeg tror at det i praksis ikke har vært slik at lutherske prester er lite tilgjengelige for menigheten. De arbeider hardt for sin menighet, av og til på bekostning av familien.

- Det å bli prest i den lille katolske kirke i Norge: Får du klaustrofobi, eller føler du at du er kommet inn i "verdenskirken"? Og hvorfor ble du katolikk, av liturgiske eller kulturelle grunner?

Jeg føler definitivt at vi er en verdenskirke, og føler slett ingen klaustrofobi. ( - en setning) Jeg tar med meg de verdier jeg har i ballast fra min fortid i en annen kristen kirke, men vet godt hvilken kirke jeg nå er kommet inn i. Man hører av og til at folk blir katolikker enten på grunn av liturgien, eller på grunn av at det er urbant finkulturelt å være katolikk. OG dersom noen har slike beveggrunner, ville dette bli nokså begrensende i en norsk katolsk sammenheng. Alle som går i en katolsk kirke i Norge i dag, med all dens mangfold, vet at kirken ikke lar seg slik begrense.

Hvorfor jeg så ble katolikk, er et ganske omfattende spørsmål, men jeg må si at det var først og fremst av teologiske grunner. Grunnlaget for min utvikling i katolsk retning, går tilbake til reformasjon, der Luther i sin tid ønsket en renselse av kirken. men den måten tingene ble grepet an på, førte ikke til det ønskede resultat for reformatorene. Renselsen kom også etter hvert i den katolske kirke, ved Tridentinerkonsilet, men imens var splittelsen et faktum.

Videre tenkte jeg stadig mer på at Herren ønsket at "de alle må være ett". Man må ha veldig gode grunner til å opprettholde en splittelse som var Herren imot, og etter hvert kom jeg til at grunnene ikke var sterke nok. Når det gjelder hvor denne enheten blant kristne kunne gjenopprettes, hadde det aldri slått meg at den lutherske kirke var det egnede sted - den katolske kirke var det eneste alternativet for meg.

Det siste og avgjørende punktet, altså i tillegg til en voksende forståelse for den katolske sannhet, var usikkerheten om den lutherske ordinasjon. Jeg har med vilje ikke konkludert slik at jeg kunne si med sikkerhet at min ordinasjon ikke var gyldig, men jeg kunne ikke leve med usikkerheten. Hva man enn kan si om den lutherske ordinasjon, ble det vanskelig å si at ordinasjonens fylde var tilstede i den; det var da jeg sa opp min stilling som luthersk prest.

- Innbiller katolikker seg at forskjellene mellom oss og lutheranere er større enn de er?

Det er ofte tilfellet. Jeg vil på ingen måte benekte store og avgjørende forskjeller, men ikke alt er så annerledes som mange tror. Også lutheranere tror på realpresensen i nattverden. Jeg har truffet katolikker som ikke ante det. Selv om lutherdommen bare har to sakramenter, har de fortsatt både ekteskap, skriftemål, sykesalving - og til og med ordinasjon og konfirmasjon som viktige kirkelige handliger. I mange spørsmål går ikke det dypeste skillet mellom katolsk på den ene side og luthersk på den annen, men mellom katolsk og luthersk på den ene side, og reformert (kalvinistisk) protestantisme på den annen.

Likesom mange lutheranere vet alt for lite om katolisismen, er det sannelig også mange katolikker som er uvitende om lutherdommen.

- Hva blir dine oppgaver som katolsk prest?

Jeg har i flere år arbeidet på St. Paul i Bergen (-ikke min kone). Foreløpig ser det ut til at jeg knyttes 80 % til St. Paul skole, som lærer og skoleprest, og 20 % til St. Paul menighet. Prosenter og slikt kan forandres etter hvert, men det er meningen at jeg skal fortsette å jobbe begge steder.

- CT